Hungarian-Norwegian bilingual book
— Otthagytam a prĂ©mes csizmámat! Otthagytam a kesztyűmet! — kiáltotta vágtatás közben Gerda. A jeges hideg nyomban figyelmeztette rá. De a rĂ©nszarvas nem mert megállni, röpĂĽlt tovább, mĂg csak a vörös bogyĂłjĂş, nagy bokorhoz nem Ă©rt. Ott letette a kislányt, megcsĂłkolta, fĂ©nyes, nagy könnyeket hullatott, s már iramlott is visszafelĂ©.
«Å, jeg fikk ikke mine støvler! Jeg fikk ikke mine polvanter!» ropte den lille Gerda, det merket hun i den sviende kulden, men reinsdyret turde ikke stanse, det løp til det kom til den store busken med de røde bærne. Der satte det Gerda av, kysset henne på munnen, og det løp store blanke tårer ned over dyrets kinn, og så løp det alt hva det kunne tilbake igjen.
A kis Gerda meg ott állt a bokor tövĂ©ben mezĂtláb, kesztyű nĂ©lkĂĽl a finnek rĂ©mĂtĹ‘en hideg földjĂ©n.
Der stod den stakkars Gerda uten sko, uten hansker, midt i den fryktelige iskalde Finnmarken.
Futásnak eredt, szaladt, ahogy a lába bĂrta; egyszer csak nagy sereg hĂłpehely közelgett szembe vele. Nem az Ă©gbĹ‘l hullottak — az Ă©g tiszta volt, Ă©s tĂĽndöklött az Ă©szaki fĂ©nytĹ‘l —,
Hun løp fremover så sterkt hun kunne. Da kom det en hel hær snefnugg. Men de falt ikke ned fra himmelen, den var ganske klar og skinnende av nordlys.
a földön vonultak seregestül; s minél közelebb értek, annál jobban nőttek.
Snefnuggene løp like hen over jorden, og jo nærmere de kom dess større ble de.
Gerdának azok a nagy Ă©s csodálatos rajzĂş hĂłpehely-virágok jutottak eszĂ©be, amiket Kay mutatott neki a nagyĂtóüvegen keresztĂĽl. Ezek a hĂłpelyhek a valĂłságban is nagyok voltak, nagyok Ă©s fĂ©lelmetesek, mert elevenek: a HĂłkirálynĹ‘ elĹ‘Ĺ‘rse közeledett a kis Gerda felĂ©.
Gerda husket nok hvor store og kunstferdige de hadde sett ut den gangen hun så snefnuggene gjennom forstørrelsesglasset, men her var de riktignok aldeles store og fryktelige, de var levende, de var Snedronningens forposter.
KĂĽlönös alakĂş lĂ©nyek voltak, az egyik csĂşnya, nagy sĂĽnhöz hasonlĂtott, a másik összefonĂłdott kĂgyĂłk gomolyagának látszott, borzas szĹ‘rű, kövĂ©r medvebocsnak a harmadik. De ragyogĂł fehĂ©r egytĹ‘l egyik valamennyi, hiszen eleven hĂłpelyhek voltak.
De hadde de underligste skikkelser. Noen så ut som fæle store pinnsvin, andre som hele bunter av slanger som stakk hodene frem, og andre som små tykke bjørner som hårene struttet på, alle skinnende hvite, alle var de levende snefnugg.
Da ba den lille Gerda sin Fader Vår, og kulden var så sterk at hun kunne se sin egen ånde. Som en hel røk stod den ut av munnen hennes.
Ånden ble tettere og tettere, og den formet seg til små klare engler som vokste mer og mer når de rørte ved jorden. Og alle hadde de hjelm på hodet, og spyd og skjold i hendene.
De ble flere og flere, og da Gerda hadde endt sin Fader VĂĄr var det en hel legion om henne.
De stakk med sine spyd i de gruelige snefnuggene sĂĄ de gikk i hundrede stykker, og den lille Gerda gikk ganske sikker og freidig frem.
Englene klappet henne på føttene og på hendene, og så følte hun mindre hvor kaldt det var, og gikk raskt frem mot Snedronningens slott.
De most nézzünk Kay után: mi történt közben ővele? Neki persze eszébe se jutott a kis Gerda, azt meg még úgy se gondolta, hogy hajdani pajtása ott kinn áll a palota előtt.
Men nå skal vi først se hvordan Kay har det. Han tenkte riktignok ikke på lille Gerda, og enda mindre på at hun stod utenfor slottet.
Hetedik mese, arról, hogy mi történt a Hókirálynő palotájában, és mi történt később
Syvende historie. Hva som skjedde i Snedronningens slott, og hva som skjedde siden.
A palota falai magasan kavargó hóörvények voltak, kapui meg ablakai metsző szelek.
Slottets vegger var av den fykende sne, og vinduer og dører av de skjærende vinder.
Száznál is több terme volt a palotának, kisebbek-nagyobbak aszerint, hogy hogyan kavargott a hĂł. A legnagyobbik terem több mĂ©rföld hosszĂş volt; valamennyit tĂĽndöklĹ‘ Ă©szaki fĂ©ny világĂtotta be. Hatalmas termek voltak, ĂĽresek, jĂ©ghidegek Ă©s fehĂ©ren szikrázĂłk.
Det var over hundre saler, og alt var lik fykende sne. Den største strakte seg mange mil. Alle var de belyst av de sterke nordlys, og de var så store, så tomme, så isende kalde og så skinnende.
Nem rendeztek itt soha mulatságot, még egy szűkebb körű medvebált sem, ahol a hóvihar fütyülte volna a talpalávalót, s a jegesmedvék két lábra állva ropták volna a táncot, finom és illedelmes mozdulatokkal; társasjátékot se játszottak itt soha, pofácskájukat és mancsukat összeütögetve; ezüstrókakisasszonyok sem pletykálgattak el délutáni kávé mellett — hidegek és néptelenek voltak a Hókirálynő tágas termei.
Aldri kom det lystighet hit, ikke en gang så mye som et lite bjørneball, hvor stormen kunne blåse opp og isbjørnene gå på bakbenene og ha fine manerer. Aldri en liten lekefest med «munndask» og «slå på lappen». Aldri et bitte lite kaffeselskap med de hvite revefrøknene. Tomt, stort og kaldt var det i Snedronningens saler.
Az Ă©szaki fĂ©ny tĂĽzei olyan szabályosan gyĂşltak fel Ă©s lobbantak ki, hogy könnyen ki lehetett számĂtani, mikor tĂĽndöklik a legmagasabban, s mikor a legalacsonyabban.
Nordlysene blusset så punktlig at man kunne telle seg til når de var på det høyeste og når de var på det laveste.
Az egyik vĂ©geláthatatlan terem közepĂ©n befagyott tĂł csillámlott. JĂ©gtĂĽkre ezer darabra repedt szĂ©t, de olyan egyforma darabokra, hogy valĂłságos műremek volt a tĂł. Ennek a tĂłnak a kellĹ‘s közepĂ©n trĂłnolt a HĂłkirálynĹ‘, ha otthon volt — azt mondta, hogy az Értelem tĂĽkrĂ©nek közepĂ©n ĂĽl, s ez a leghĂvebb tĂĽkör a világon.
Midt inne der, i den tomme uendelige snesalen, var det en frossen sjø. Den var revnet i tusende stykker, men hvert stykke var så veldig likt det andre at det var et helt kunststykke. Og midt på den satt Snedronningen når hun var hjemme, og så sa hun at hun satt i forstandens speil, og at det var det største og beste i denne verden.
A kis Kay már kĂ©k, majdnem fekete volt a hidegtĹ‘l, de nem vette Ă©szre, hogy fázik, mert a HĂłkirálynĹ‘ csĂłkjátĂłl elmĂşlt a borzongása; a szĂve már kĂĽlönben is jĂ©gcsappá változott.
Lille Kay var ganske blĂĄ av kulde, ja nesten sort, men han merket det dog ikke, for hun hadde jo kysset kuldegyset av ham, og hans hjerte var sĂĄ godt som en isklump.
Lapos, Ă©les jĂ©gdarabokat rakosgatott egymásra meg egymás mellĂ©, valami formát akart adni nekik, mint amikor mi aprĂł falemezekbĹ‘l alakokat prĂłbálunk kirakni, amit kĂnai játĂ©knak neveznek.
Han gikk og slepte på noen skarpe flate isstykker som han la på alle mulige måter, for han ville få noe ut av det. Det var som når vi andre har små treplater og legger disse til figurer, det kalles «det kinesiske spill».
Kay művĂ©szi mintákat, alakokat rakosgatott ki jĂ©gbĹ‘l; tökĂ©letes remekek voltak. Az Ă©rtelem jeges játĂ©ka volt ez, az Ĺ‘ szemĂ©ben nagyszerű Ă©s roppant fontos idĹ‘töltĂ©s — a szemĂ©be hullott ĂĽvegszilánk miatt látta annak. A mintákbĂłl egy Ărott szĂłt prĂłbált formálni, de sohasem sikerĂĽlt neki azt a szĂłt kirakni, amit szeretett volna „ÖrökkĂ©valĂłság.” Pedig a HĂłkirálynĹ‘ azt mondta neki:
Kay gikk også og lagde figurer, de aller mest kunstneriske, det var forstandens isspill. For hans øyne var figurere ganske utmerket, og av den aller høyeste viktighet. Det var glasskornet som satt i øyet hans som gjorde det! Han lagde hele figurer som var et skrevet ord, men aldri kunne han få til å legge ut det ordet som han egentlig ville, ordet «evigheten», og Snedronningen hadde sagt:
„Ha azt a szót ki tudod rakni, újra a magad ura leszel, s én neked ajándékozom az egész világot, még egy pár új korcsolyát is ráadásul.”
«Får du til å lage den figuren til meg, så skal du være din egen herre, og jeg forærer deg hele verden og et par nye skøyter.»
Ezzel az egy szĂłval kĂnlĂłdott hát Kay, de nem tudta kirakni.
Men han kunne ikke.
— Én most meleg országokba repĂĽlök — mondta egy napon a HĂłkirálynĹ‘. — Elszállok, Ă©s lenĂ©zek a nagy, fekete fazekakba! — A tűzhányĂłkra gondolt, az Etnára meg a VezĂşvra, ahogy az emberek nevezik Ĺ‘ket. — MegfehĂ©rĂtem egy kicsit az oldalukat! Ez a dolgom, meg jĂłt is tesz a citromnak, szĹ‘lĹ‘nek. —
«Nå suser jeg bort til de varme land!» sa Snedronningen. «Jeg vil hen og kikke ned i de sorte grytene!» — Det var de ildsprutende bergene, Ætna og Vesuv som man kaller dem. — «Jeg skal hvite dem litt! Det hører med. Det gjør godt oppå sitroner og vindruer!»
Azzal nagy suhogva elrepült, Kay meg ott maradt magára a sok mérföldes, kihalt teremben, merőn nézte a jégdarabjait, és olyan erősen gondolkozott, hogy majd összeroppant a feje. Mozdulatlanul ült, néma csendben, aki látta, azt hitte volna, hogy megfagyott.
Og så fløy Snedronningen, og Kay satt ganske alene i den mange mil store tomme issalen og så på isstykkene, og tenkte og tenkte så det knakte i ham, og ganske stiv og stille satt han, man skulle tro han var frosset i hjel.
Akkor lépett be a kis Gerda a palota nagy kapuján. Metsző szelek vették körül, de Gerda elmondta az esti imádságát, s egyszerre elnyugodtak a szelek, mintha aludni készülnének. A kis Gerda belépett a fehéren tündöklő, nagy, kihalt terembe, s végre meglátta kedves pajtását. Megismerte mindjárt, a nyakába borult és megölelte:
Da var det at den lille Gerda trådte inn i slottet, gjennom den store porten som var skjærende vinder. Men hun leste en aftenbønn, og da la vindene seg som om de skulle sove, og hun trådte inn i de store, tomme kalde salene — da så hun Kay, hun kjente ham, hun fløy om halsen på ham, holdt ham så fast, og ropte:
— Kay! Édes, kedves Kay! Végre megtaláltalak!
«Kay! Søte lille Kay! Så har jeg da funnet deg!»
Kay nem mozdult, csak ĂĽlt hidegen Ă©s mereven,
Men han satt ganske stille, stiv og kald. —
Gerda meg zokogni kezdett nagy fájdalmában, forrĂł könnyei Kay mellĂ©re hulltak, leszaladtak a szĂvĂ©rt, felolvasztották a jeget, s kimosták onnan a gonosz tĂĽkörszilánkot. Kay, mintha álombĂłl ocsĂşdott volna, Gerdára nĂ©zett, s a kislány akkor elĂ©nekelte azt a rĂ©gi dalt
Da gråt den lille Gerda hete tårer, de falt på hans bryst, de trengte inn i hans hjerte, de opptinte isklumpen og fortærte den lille speilklumpen der inne. Han så på henne og hun sang salmen:
RĂłzsa nyĂlik, szirma hull az ágra,
kicsi Jézus, látunk nemsokára!
«Rosene vokser i dale,
Der får vi Barn-Jesus i tale!»
Kaynak végre megeredt a könnye, úgy záporozott, hogy elúszott vele a másik kis tükörszilánk; most ismerte csak meg Gerdát, és ujjongva kiáltotta:
Da brast Kay i gråt. Han gråt så speilkornet trillet ut av øynene, han kjente henne og jublet:
— Gerdám, édes kicsi Gerda! Hol voltál ilyen sokáig? És én hová kerültem? —
«Gerda! Søte lille Gerda! — Hvor har du dog vært så lenge? Og hvor har jeg vært?»
körĂĽlnĂ©zett Ă©s megborzongott. — Milyen dermesztĹ‘ hideg van itt! S milyen ĂĽres Ă©s kihalt minden! — És forrĂłn átölelte Gerdát, aki sĂrt meg nevetett boldogságában.
Og han så rundt om seg. «Hvor kaldt det er her! Hvor tomt og stort det er her!» Og han holdt seg fast til Gerda, og hun lo og gråt av glede.
Ó, milyen öröm volt ez! Még a jégdarabkák is táncra kerekedtek jókedvükben, s amikor elfáradtak és megpihentek, éppen azt a szót formálták ki, amelyről a Hókirálynő azt mondta, hogy ha Kay ki tudja rakni, megszűnik a hatalma fölötte, neki ajándékozza az egész világot s még egy új korcsolyát is ráadásul.
Det var så velsignet at selv isstykkene danset av glede rundt om, og da de var trette og la seg, lå de akkurat i de bokstavene som Snedronningen hadde sagt han skulle finne ut. Så var han sin egen herre, og hun ville gi ham hele verden og et par nye skøyter.
Gerda megcsókolta Kay arcát, s az egyszerre kivirult, megcsókolta a szemét, s abból tiszta fény sugárzott; csókot lehelt kezére, lábára, s a fiú tagjait erő töltötte el.
Og Gerda kysset hans kinn, og de blomstret. Hun kysset hans øyne, og de lyste som hennes, hun kysset hans hender og føtter, og han var sunn og rask.
Hazajöhetett most már a Hókirálynő, nem tartottak tőle. Készen volt már Kay szabadságlevele, ott állt kirakva fényes jégbetűkkel.
Snedronningen mĂĄtte gjerne komme hjem: Hans fribrev stod skrevet der med skinnende isstykker.
Kézen fogták egymást, és kifelé indultak a Hókirálynő roppant palotájából. Nagyanyóról beszélgettek meg az ereszcsatorna fölött viruló rózsatövekről, s amerre elhaladtak, elültek a szelek, kisütött a nap.
Og de tok hverandre i hendene og vandret ut av det store slottet. De talte om bestemor og om rosene oppe på taket. Og der de gikk lå vindene ganske stille og solen brøt frem.
A vörös bogyós, nagy bokor tövében ott várta őket a rénszarvas, mellette a duzzadó tőgyű fiatal rénszarvastehén. Megitatta a két pajtást meleg tejjel, s megcsókolta őket.
Og da de nådde busken med de røde bærene, stod reinsdyret der og ventet. Det hadde en annen ung rein med, som var full av iver, og den gav de små sin varme melk og kysset dem på munnen.
A kĂ©t szarvas aztán a hátára kapta Kayt meg Gerdát, s elĹ‘ször a finn asszonyhoz vágtatott velĂĽk. JĂłl felmelegedtek nála, a finn asszony Ăştba igazĂtotta Ĺ‘ket, merre van hazafelĂ©. Aztán folytatták az utat, betĂ©rtek a lapp asszonyhoz is, aki Ăşj ruhákat varrt nekik, Ă©s megjavĂtgatta Kay szánkĂłját.
Så bar de Kay og Gerda først til finnekonen, hvor de varmet seg opp i den hete stuen og fikk råd om hjemreisen. Så til lappekonen som hadde sydd dem nye klær og gjort i stand sin slede.
Innen mindannyian egyĂĽtt indultak tovább, szánkĂłjuk mellett ĂĽgetett a kĂ©t rĂ©nszarvas; egĂ©szen hazájuk határáig kĂsĂ©rtĂ©k a gyerekeket. Ott már kipattantak az elsĹ‘ rĂĽgyek. Kay meg Gerda hálásan bĂşcsĂşztak el a kĂ©t szarvastĂłl meg a lapp asszonytĂłl.
— Isten veletek! — kiáltották.
Og reinsdyret og den unge reinen løp ved siden og fulgte med, helt til landets grense, hvor det første grønne tittet frem. Der tok de avskjed med reinsdyret og med lappekonen. «Farvel!» sa de alle sammen.
Megszólaltak a tavasz első madarai, kizöldültek az erdők, s a fák közül gyönyörű paripa vágtatott elő. Gerda mindjárt ráismert: az aranyhintót húzta valamikor. Fiatal lány ült a lovon, fején égőpiros sapka, az övében pisztolyok —
Og de første små fuglene begynte å kvitre, skogen hadde grønne knopper, og ut fra den kom en ung pike ridende, på en prektig hest som Gerda kjente (den hadde vært spent for gullkaréten), med en skinnende rød lue på hodet og pistoler foran seg.
a kis rablĂłleány volt, aki megunta az otthonĂĽlĂ©st, Ă©s Ă©szak felĂ© vette Ăştját, amĂg rá nem un arra a vidĂ©kre is. Aztán majd más földre vándorol.
Det var den lille røverpiken som var lei av å være hjemme, og ville nå først nordpå, og siden til en annen kant dersom hun ikke ble fornøyd.
Nyomban megismerte Gerdát, Gerda is őt — nagyon megörültek egymásnak.
Hun kjente straks Gerda, og Gerda kjente henne, det var en glede.
— SzĂ©p legĂ©ny vagy, mondhatom, hogy Ăgy elcsavarogtál! — kiáltott Kayra a kis rablĂłleány. — Ugyan, megĂ©rdemled-e, hogy a világ vĂ©gĂ©re is utánad menjenek?
«Du er en underlig fyr å traske etter!» sa hun til lille Kay. «Jeg kan ikke vite om du fortjener at man løper til verdens ende for din skyld!»
De Gerda megsimogatta a rablóleány arcát, s azt tudakolta, hogy él-e a királyfi meg a királykisasszony.
Men Gerda klappet henne pĂĄ kinnet og spurte om prinsen og prinsessen.
— Messze járnak azok, idegen országba utaztak! — felelte a rablóleány.
«De har reist til fremmede land!» sa røverpiken.
— Hát a varjak?
«Men kråken?» spurte den lille Gerda.
— A varjĂşfĂ©rj meghalt — felelte a lány. — A szelĂdĂtett varjĂşmenyecske megözvegyĂĽlt, s gyásza jelĂ©ĂĽl egy kis fekete fonalat kötött a lábára. Folyton siránkozik, gyötrelem hallgatni a sok fecsegĂ©sĂ©t. De mondd el most te, hogy Ă©rtĂ©l oda, s hogy akadtál rá.
«Ja, kråken er død!» svarte hun. «Den tamme kjæresten har blitt enke og går med en stump sort ullgarn om nebbet. Hun klager seg ynkelig, og vrøvl er det hele! — Men fortell meg nå hvordan det har gått deg, og hvordan du fikk fatt på ham!»
Gerda meg Kay egymás szavába vágva mondták el történetüket.
Og Gerda og Kay fortalte begge to.
— Sok beszĂ©dnek sok az alja! — kiáltott a kis rablĂłleány, aztán kezet rázott mind a kettĹ‘jĂĽkkel, Ă©s megĂgĂ©rte nekik, hogy ha egyszer elvetĹ‘dik a városukba, meglátogatja Ĺ‘ket.
«Og snipp-snapp-snurre-basselurre!» sa røverpiken, tok dem begge to i hendene, og lovet at hvis hun en gang kom igjennom deres by, så skulle hun komme opp å besøke dem.
Aztán elnyargalt a messzi világba. Gerda meg Kay kézen fogva továbbindultak; zöldellő, virágzó tavaszi tájakon vitt át az útjuk, messze előttük harangok zengtek-bongtak, s ők ráismertek városuk magas tornyaira — igen, az ő nagy városuk volt, ott laktak valamikor.
Og så red hun ut i den vide verden, men Kay og Gerda gikk hånd i hånd, og mens de gikk var det en deilig vår med blomster og grønt. Kirkeklokkene ringte, og de kjente igjen de høye tårnene, den store byen, det var i den de bodde.
Be is fordultak hamarosan a házuk kapuján nagyanyó ajtójához, fel a lépcsőn, be a szobába, ahol mindent a régi helyén találtak. Az óra a régi nótát mondta: „tik-tak”, ugyanúgy forogtak körbe a mutatói, de velük mégis nagy változás történt: amikor átlépték a küszöböt, észrevették, hogy felnőttek lettek.
Og de gikk inn i den og hen til bestemorens dør, oppover trappen, inn i stuen, hvor alt stod på samme sted som før, og uret sa «Tikk! Tikk!» og viseren dreide. Men idet de gikk gjennom døren merket de at de var blitt voksne mennesker.
A nyitott ablakon behajoltak az eresz alatt a virágzó rózsaágak, ott álltak a kisszékeik, rá is ült ki-ki a magáéra, s megfogták egymás kezét. A Hókirálynő palotájának jeges és kopár pompáját úgy elfelejtették, mint egy lidérces álmot.
Rosene fra takrennen blomstret inn av de åpne vinduene, og der stod de små barnestolene, og Kay og Gerda satte seg på hver sin og holdt hverandre i hendene. De hadde glemt som en tung drøm den kalde tomme herligheten hos Snedronningen.
Nagyanyó ott ült az áldott verőfényben, és néhány sort olvasott a bibliából: „Bizony mondom néktek, ha csak olyanokká nem lesztek, mint ezek a kisdedek, nem juttok be a mennyeknek országába!”
Bestemor satt i Guds klare solskinn og leste høyt av bibelen: «Uten at dere blir som barn, kommer dere ikke i Guds rike!»
Kay és Gerda egymás szemébe néztek, s fülükbe csendült az a régi ének:
Og Kay og Gerda så hverandre inn i øynene, og de forsto på en gang den gamle salmen:
RĂłzsa nyĂlik, szirma hull az ágra,
kicsi Jézus, látunk nemsokára!
«Rosene vokser i dale,
Der får vi Barn-Jesus i tale!»
Ott ĂĽltek egymás mellett, felnĹ‘ttek s mĂ©gis gyermekek, gyermekek a szĂvĂĽk mĂ©lyĂ©n. Nyár volt, verĹ‘fĂ©nyes, gyönyörű nyár.
Der satt de begge to, voksne og allikevel barn, barn i hjertet, og det var sommer, den varme, velsignede sommer.
Advertisement