Hungarian-Norwegian bilingual book
Gerda rendre elmondott mindent, az öregasszony fejcsĂłvĂĄlva hĂŒmmögött, s amikor a kislĂĄny megkĂ©rdezte tĆle, nem lĂĄtta-e errefelĂ© Kayt, azt felelte, hogy a fiĂș mĂ©g nem Ă©rt el idĂĄig, de elĂ©r bizonyosan, ne bĂșsuljon Ă©rte Gerda, szedjen inkĂĄbb cseresznyĂ©t a kertben, Ă©s nĂ©zze meg a virĂĄgait, mert ilyen szĂ©peket kĂ©peskönyvben sem lĂĄtni, s mĂ©g mesĂ©ket is tudnak a virĂĄgok, mindegyik mĂĄst.
Og Gerda fortalte henne alt, og den gamle ristet med hodet og sa: «Hm! Hm!» Og da Gerda hadde sagt henne alt og spurt om hun ikke hadde sett lille Kay, sa konen at han hadde ikke kommet forbi, men han kom nok, hun skulle bare ikke vÊre bedrÞvet, men smake hennes kirsebÊr og se pÄ hennes blomster. De var vakrere enn noen billedbok, alle kunne de fortelle en hel historie.
Azzal kézenfogta Gerdåt, bevezette a kis håzba, és becsukta az ajtót.
SÄ tok hun Gerda i hÄnden, de gikk inn i det lille huset og den gamle konen lukket dÞren igjen.
Ragyogtak a magas ablakok kĂ©k, piros meg sĂĄrga ĂŒvegei, csodĂĄlatos szĂnekben szƱrĆdött ĂĄt rajtuk a napsugĂĄr; az asztalon pompĂĄs cseresznye volt egy tĂĄlban, Ă©s Gerda annyit ehetett belĆle, amennyit csak akart.
Vinduene satt sÄ hÞyt oppe, og glassene var rÞde, blÄe og gule. Dagslyset skinte sÄ underlig inn dit med alle fargene, men pÄ bordet stod de deiligste kirsebÊr, og Gerda spiste sÄ mange hun ville, for det turde hun.
MĂg a cseresznyĂ©t szemelgette, az öregasszony aranyfĂ©sƱvel fĂ©sĂŒlgette a kislĂĄny fĂ©nylĆ, hullĂĄmos hajĂĄt, amely olvadt aranykĂ©nt folyta körĂŒl zsenge rĂłzsaszirom arcĂĄt.
Og mens hun spiste, kjemmet den gamle konen hennes hÄr med en gullkam, og hÄret krÞllet og skinte sÄ nydelig gult rundt om det lille, vennlige ansiktet, som var sÄ rundt og sÄ ut som en rose.
â Mindig ilyen kedves kis leĂĄnykĂĄra vĂĄgyĂłdtam! â mondta az öregasszony. â MeglĂĄtod, milyen jĂł lesz itt nĂĄlam! â
«Slik en sÞt liten pike har jeg virkelig lengtet etter», sa den gamle. «NÄ skal du se hvor godt vi to skal komme ut av det!»
FĂ©sĂŒlte, fĂ©sĂŒlte Gerda hajĂĄt, s ahogy fĂ©sĂŒlte, a kislĂĄny egyre jobban elfeledte fogadott testvĂ©rĂ©t, Kayt, mert az öregasszony Ă©rtett a varĂĄzslathoz. Nem gonosz boszorkĂĄny volt, csak a maga mulatsĂĄgĂĄra fƱzte a varĂĄzslĂłmestersĂ©get: most azĂ©rt, hogy a kis GerdĂĄt megtartsa magĂĄnak.
Og mens hun kjemmet den lille Gerdas hÄr, glemte Gerda mer og mer sin pleiebror Kay. For den gamle konen kunne trolldom, men et ondt troll var hun ikke, hun trollet bare litt for sin egen fornÞyelse, og nÄ ville hun gjerne beholde den lille Gerda.
Kiment a kertjĂ©be, kampĂłsbotjĂĄval suhintott egyet rĂłzsĂĄi felĂ©, s azok egyszeribe nyomtalanul elsĂŒllyedtek, bĂĄrmilyen pompĂĄsan virultak is mĂ©g az imĂ©nt. El kellett tƱnniĂŒk, nehogy a kis GerdĂĄnak eszĂ©be jusson rĂłluk a maga rĂłzsafĂĄja, elveszett pajtĂĄsa.
Derfor gikk hun ut i haven, strakte sin krokkjepp ut mot alle rosentrÊrne, og uansett hvor vakkert de blomstret, sank de dog alle ned i den sorte jorden, og man kunne ikke se hvor de hadde stÄtt.
Az öregasszony attĂłl tartott, hogy Gerda elszökik tĆle, hogy megkeresse Kayt.
Den gamle var redd for at nÄr Gerda sÄ rosene skulle hun tenke pÄ sine egne, og da huske lille Kay og sÄ lÞpe sin vei.
AztĂĄn kivezette GerdĂĄt virĂĄgoskertjĂ©be. Ă, mennyi szĂ©psĂ©g volt ott, s micsoda illat ĂĄradt. Ott pompĂĄzott mind a nĂ©gy Ă©vszak valamennyi virĂĄga: kĂ©peskönyvben sem lĂĄtni gyönyörƱbb tarkasĂĄgot.
NĂ„ fĂžrte hun Gerda ut i blomsterhaven. â Nei, for en duft og skjĂžnnhet! Alle tenkelige blomster, og det for enhver Ă„rstid, stod her i det prektige flor. Ingen billedbok kunne vĂŠre mere fargerik og vakker.
Gerda ugrĂĄlt örömĂ©ben, s kinn jĂĄtszott a kertben, mĂg csak le nem nyugodott a nap a magas cseresznyefĂĄk mögött. Az öregasszony este puha ĂĄgyat vetett neki ibolyavirĂĄggal töltött piros selyempĂĄrnĂĄkkal. Gerda Ă©desdeden aludt, s olyan szĂ©peket ĂĄlmodott, mint egy kirĂĄlykisasszony a lakodalma napjĂĄn.
Gerda hoppet av glede, og lekte til solen gikk ned bak de hÞye kirsebÊrtrÊrne. Da fikk hun en deilig seng med rÞde silkedyner som var brodert med blÄe fioler, og der sov og drÞmte hun sÄ skjÞnt som en dronning pÄ sin bryllupsdag.
MĂĄsnap megint odakint jĂĄtszhatott a napsugaras kertben a csodĂĄlatos virĂĄgok között, s Ăgy telt aztĂĄn sok-sok napja.
Neste dag kunne hun igjen leke med blomstene i det varme solskinnet â slik gikk mange dager.
Ismert mĂĄr minden szĂĄl virĂĄgot, mĂ©gis Ășgy Ă©rezte, hogy egyfajta virĂĄg hiĂĄnyzik a kertbĆl, csak azt nem tudta, melyik.
Gerda kjente hver blomst, men uansett hvor mange det var, syntes hun dog at det manglet en, men hvilken visste hun ikke.
Egy nap kinn ĂŒlt a kis hĂĄz elĆtt, Ă©s az öregasszony kalapjĂĄban gyönyörködött, s a kalap legszebb festett virĂĄgĂĄban, egy rĂłzsĂĄban.
Da sitter hun en dag og ser pÄ den gamle konens solhatt med de malte blomstene, og den vakreste der var nettopp en rose.
A varĂĄzslĂłnĆ elsĂŒllyesztette kertje rĂłzsĂĄit, de a kalapjĂĄrĂłl bizony elfelejtette eltĂŒntetni a rĂłzsĂĄt, nem gondolt vele.
Den gamle hadde glemt Ä fÄ den av hatten da hun fikk de andre ned i jorden.
Ăgy jĂĄr, aki feledĂ©keny.
Men slik er det Ă„ ikke ha tankene med seg!
â Nicsak! â kiĂĄltott fel a kis Gerda. â Ebben a kertben nincsenek rĂłzsĂĄk! â VĂ©gigfutott a virĂĄgĂĄgyĂĄsok között, Ă©s kereste, kereste a rĂłzsĂĄt, de bizony nem talĂĄlt egy szĂĄlat se. LeĂŒlt szegĂ©nyke egy ĂĄgyĂĄs szĂ©lĂ©re, Ă©s sĂrva fakadt. Csakhogy a könnyei Ă©ppen oda hullottak, ahol egy rĂłzsatĆ elsĂŒllyedt, s ahogy a forrĂł könnyek leszivĂĄrogtak a földbe, kihajtott a rĂłzsatĆ, s Ă©ppoly szĂ©pen virult, mint azelĆtt. Gerda ĂĄtölelte az ĂĄgait, megcsĂłkolta a virĂĄgokat, otthoni kedves rĂłzsafĂĄjĂĄra gondolt, s eszĂ©be jutott elveszett pajtĂĄsa.
«Hva!» sa Gerda. «Er det ingen roser her!» og lÞp inn mellom bedene, sÞkte og sÞkte, men det var ingen Ä finne. Da satte hun seg ned og grÄt, men hennes hete tÄrer falt akkurat der hvor et rosentre var sunket, og da de varme tÄrene vannet jorden, skjÞt treet opp med ett, like blomstrende som da det sank, og Gerda omfavnet det, kysset rosene og tenkte pÄ de nydelige rosene hjemme, og med dem pÄ den lille Kay.
â Ă, mennyi idĆt elvesztegettem itt! â kiĂĄltotta. â Hiszen Kay utĂĄn indultam. Nem lĂĄttĂĄtok errefelĂ©? â kĂ©rdezte a rĂłzsĂĄkat. â Mit gondoltok: eltƱnt vagy meghalt?
«à , sĂ„ forsinket jeg har blitt!» sa den lille piken. «Jeg skulle jo finne Kay! â Vet dere ikke hvor han er?» spurte hun rosene. «Tror dere at han er dĂžd og borte?»
â Nem halt meg â feleltĂ©k a rĂłzsĂĄk. â Mi lenn jĂĄrtunk a föld alatt, a halottak mind ott vannak, de a te pajtĂĄsod nem volt köztĂŒk.
«DÞd er han ikke», sa rosene. «Vi har jo vÊrt i jorden. Der er alle de dÞde, men Kay var ikke der!»
â Köszönöm, kedves rĂłzsĂĄk! â hĂĄlĂĄlkodott a kis Gerda. Futott a többi virĂĄghoz, kelyhĂŒk fölĂ© hajolt, Ă©s megkĂ©rdezte tĆlĂŒk: â Nem lĂĄttĂĄtok-e Kayt, a pajtĂĄsomat?
«Takk skal dere ha!» sa den lille Gerda, og hun gikk hen til de andre blomstene og sÄ inn i deres begre, og spurte: «Vet dere ikke hvor lille Kay er?»
De a virĂĄgok csak nyĂșjtĂłzkodtak a napfĂ©nyben, s ĂĄlmodtĂĄk a maguk mesĂ©it. Gerda sok-sok mesĂ©t meghallgatott, de KayrĂłl nem esett szĂł egyik mesĂ©ben sem.
Men hver blomst stod i solen og drÞmte sitt eget eventyr eller sin egen historie. Av dem fikk lille Gerda sÄ mange, mange, men ingen visste noe om Kay.
Hallgassuk meg azért, mit meséltek a virågok.
Og hva sa da tigerliljen?
«HĂžrer du trommen: Bom! Bom! Det er kun to toner, alltid Bom! Bom! HĂžr kvinnenes sĂžrgesang! HĂžr prestens rop! â I sin lange rĂžde kjortel stĂ„r hindukonen pĂ„ bĂ„let, flammene stĂ„r opp om henne og hennes dĂžde mann. Men hindukonen tenker pĂ„ den levende der i kretsen, ham hvis Ăžyne brenner hetere enn flammene, ham hvis Ăžynes ild nĂ„r hennes hjerte mere enn de flammer som snart brenner hennes legeme til aske. Kan hjertets flamme dĂž i bĂ„lets flammer?»
«Det forstÄr jeg slett ikke!» sa den lille Gerda.
«Det er mitt eventyr!» sa tigerliljen.
Hva sier vindelen?
â A keskeny hegyi Ășt fölött â kezdte a folyondĂĄr â Ăłdon lovagvĂĄr magaslik; sƱrƱ örökzöld folyja be vörös kĆfalait, kiugrĂł erkĂ©lyĂ©t. SzĂ©psĂ©ges hajadon ĂĄll az erkĂ©lyen, ĂĄthajol a korlĂĄton, Ă©s az ösvĂ©nyt figyeli. Nincs ĂŒdĂ©bb rĂłzsabimbĂł az ĂĄgon, nincs könnyedebben szĂĄllĂł almaszirom, mint Ć, zizegĆ szĂ©psĂ©ges selyemruhĂĄjĂĄban. Nem jön, mĂ©g mindig nem jön?
«Ut over den snevre fjellveien henger en gammel ridderborg. Det tette eviggrĂžnne vokser opp om de gamle rĂžde murene, blad ved blad, hen om balkongen, og der stĂ„r en vakker pike. Hun bĂžyer seg ut over rekkverket og ser ned pĂ„ veien. Ingen rose henger friskere fra grenene enn hun, ingen epleblomst, nĂ„r vinden bĂŠrer den fra treet, er mere svevende enn hun. Hvordan den prektige silkekjortelen rasler. âKommer han dog ikke!?â»
â Kayt kĂ©rdezed? â vĂĄgott közbe Gerda.
«Er det Kay du mener», spurte lille Gerda.
â Ăn csak a magam mesĂ©jĂ©t mondom, a mesĂ©t, amit ĂĄlmodtam â felelte a folyondĂĄr.
«Jeg taler kun om mitt eventyr, min drÞm», svarte vindelen.
Håt a kis hóviråg mit mesél?
Hva sier den lille sneklokken?
â KĂ©t kötĂ©len deszka himbĂĄlĂłzik az ĂĄgak között â a hinta. A hintĂĄn kĂ©t szĂ©p leĂĄnyka ringatĂłzik, fehĂ©r a ruhĂĄjuk, mint a hĂł, kalapjukon hosszĂș zöld selyemszalag;
«Mellom trĂŠrne henger det lange brettet i snorer, det er en gynge. To nydelige smĂ„piker â kjolene er hvite som sne, lange grĂžnne silkebĂ„nd flagrer fra hattene â sitter og gynger.
bĂĄtyjuk kettĆjĂŒk között ĂĄll a hintĂĄn, karjĂĄval tartja a kötelet, mert az egyik kezĂ©ben pohĂĄr van, a mĂĄsikban agyagpipa: szappanbuborĂ©kot fĂșj. SzĂĄll a hinta föl-le, szĂĄl a buborĂ©k, szĂnes, mint a szivĂĄrvĂĄny;
Broren, som er stÞrre enn dem, stÄr opp i gyngen, han har armen om snoren for Ä holde seg, for i den ene hÄnden har han en liten skÄl, i den andre en krittpipe, han blÄser sÄpebobler. Gyngen gÄr, og boblene flyr med vakre, vekslende farger.
az utolsĂł mĂ©g ott imbolyog a pipĂĄn, ringatja a szellĆ. A hinta szĂĄll, a csepp fekete kutya meg â könnyƱ az is, mint a buborĂ©k â kĂ©t lĂĄbra ĂĄll, Ășgy kĂ©ri, hadd hintĂĄzzon Ć is kicsit; szĂĄll vele a hinta tovĂĄbb, a kiskutya fölhemperedik, vakkant egyet mĂ©rgĂ©ben; a gyerekek ingerkednek vele, Ă©s szĂ©tpattannak a szappanbuborĂ©kok⊠SzĂĄllĂł hinta, szĂ©tpattanĂł buborĂ©k â ez az Ă©n mesĂ©m.
Den siste henger ennĂ„ ved pipestilken og bĂžyer seg i vinden. Gyngen gĂ„r. Den lille sorte hunden, lett som boblene, reiser seg pĂ„ bakbenene og vil vĂŠre med pĂ„ gyngen. Den hopper. Hunden dumper, bjeffer og er vred. Den feiler, boblene brister. â Et gyngende brett, et hoppende skumbilde, er min sang!»
â SzĂ©p mese lehet, de olyan szomorĂș hangon csilingelted el! Ăs te sem beszĂ©lsz KayrĂłl, a pajtĂĄsomrĂłl!
Hallgassuk meg akkor, mit mesél a jåcint.
«Det kan gjerne vÊre at det er vakkert det du forteller, men du sier det sÄ sÞrgelig og nevner slett ikke Kay. Hva sier hyasintene?»
â Volt egyszer, hol nem volt, hĂĄrom leĂĄnytestvĂ©r, gyönge Ă©s törĂ©keny teremtĂ©sek; az egyik mindig piros ruhĂĄban jĂĄrt, a mĂĄsik kĂ©kben, tiszta fehĂ©rben a harmadik. Teliholdkor kĂ©zen fogva tĂĄncoltak a csendes tĂłparton. Nem tĂŒndĂ©rek voltak, hanem halandĂłk gyermekei.
«Det var tre vakre sÞstre, sÄ gjennomsiktige og fine. Den enes kjortel var rÞd, den andres var blÄ, den tredjes ganske hvit. HÄnd i hÄnd danset de ved den rolige sjÞen i det klare mÄneskinnet. De var ikke alvepiker, de var menneskebarn.
Ădes illat ĂĄradt a levegĆben, s a lĂĄnyok eltƱntek az erdĆben; erĆsödött az illat, s egyszer csak hĂĄrom koporsĂł siklott ki az erdĆ sƱrƱjĂ©bĆl a tĂłra â a hĂĄrom szĂ©psĂ©ges lĂĄny fekĂŒdt bennĂŒk. SzentjĂĄnosbogarak röpködtek körĂŒlöttĂŒk, mint lebegĆ zöld fĂ©nyƱ gyertyĂĄk.
Det duftet sĂ„ sĂžtt, og pikene forsvant i skogen. Duften ble sterkere. â Tre likkister, i dem lĂ„ de vakre pikene, gled fra skogens kratt hen over sjĂžen. Sankthansormer flĂžy skinnende rundt om som smĂ„ svevende lys.
Alszanak a tĂĄncos lĂĄbĂș leĂĄnyok, vagy meghaltak? A virĂĄgillat azt mondja, halottak, az estharang is halottakat sirat.
Sover de dansende pikene, eller er de dĂžde? â Blomsterduften sier de er lik. Aftenklokken ringer over de dĂžde!»
â Milyen szomorĂș a mesĂ©d! â bĂșsult el Gerda. â Ăs olyan erĆs az illatod, a halott lĂĄnyok jutnak eszembe rĂłla. HĂĄt igazĂĄn meghalt a kis Kay? A rĂłzsĂĄk lenn voltak a föld alatt, s azt mondjĂĄk; nem lĂĄttĂĄk odalenn.
«Du gjÞr meg ganske bedrÞvet», sa den lille Gerda. «Du dufter sÄ sterkt at jeg mÄ tenke pÄ de dÞde pikene! Akk, er da lille Kay virkelig dÞd? Rosene har vÊrt nede i jorden, og de sier nei!»
â Csingâling! â csengettyƱztek a jĂĄcint csepp harangjai. â Mi nem Kaynak harangozunk, hiszen nem is ismerjĂŒk. Csak a mesĂ©nket mondjuk, az egyetlen mesĂ©t, amit tudunk.
«Ding, dang!» ringte hyasintenes klokker. «Vi ringer ikke over lille Kay, ham kjenner vi ikke! Vi synger kun vÄr vise, den eneste vi kan!»
Gerda akkor a boglårkåhoz hajolt le, amely sårgån ragyogott zöld levelei között.
Og Gerda gikk hen til smĂžrblomsten som skinte frem imellom de glinsende grĂžnne bladene.
â Ăgy ragyogsz, mint egy parĂĄnyi nap! â csodĂĄlta meg a kislĂĄny. â Mondd meg nekem, merre keressem kedves pajtĂĄsomat!
«Du er en liten klar sol!» sa Gerda. «Si meg, om du vet, hvor jeg kan finne min lekebror?»
A boglĂĄrka ragyogĂł szemmel nĂ©zett fel GerdĂĄra. Ugyan milyen mesĂ©t tud? Az Ć mesĂ©je se KayrĂłl szĂłl.
Og smÞrblomsten skinte sÄ vakker og sÄ pÄ Gerda igjen. Hvilken vise kunne vel smÞrblomsten synge? Den var heller ikke om Kay.
â Egy kis udvarra melegen sĂŒtött le az isten napja a tavasz elsĆ reggelĂ©n. A szomszĂ©d hĂĄz fehĂ©r falĂĄrĂłl lesiklottak a napsugarak a földre; a fal tövĂ©ben kibontotta szirmait a tavasz elsĆ sĂĄrga virĂĄga, Ășgy ragyogott, mint az arany a napsĂŒtĂ©sben.
«PÄ en liten gÄrd skinte vÄr Herres sol sÄ varmt den fÞrste vÄrdagen. StrÄlene gled ned over naboens hvite vegg. Tett ved grodde de fÞrste gule blomstene, skinnende gull i de varme solstrÄlene.
Ăregasszony ĂŒldögĂ©lt odakinn a szĂ©ken, unokĂĄja, a szegĂ©ny kis cselĂ©d, Ă©ppen hazatĂ©rt, Ă©s megcsĂłkolta nagyanyjĂĄt. SzeretĆ csĂłkjĂĄban Ă©rzĆdött aranyszĂve. Arany volt a szĂve, arany a szava, arany a tavasz napsugara.
Gamle bestemor var ute i sin stol. Datterdatteren, den fattige skjÞnne tjenestepiken, kom hjem et kort besÞk. Hun kysset bestemoren. Det var gull, hjertets gull, i det velsignede kysset. Gull pÄ munnen, gull i grunnen, gull der oppe i morgenstunden!
Az Ă©n mesĂ©m csak ennyi â mondta a boglĂĄrka.
Se, det er min lille historie!» sa smÞrblomsten.
â SzegĂ©ny öreg nagyanyĂł! â sĂłhajtott fel Gerda. â Biztosan hiĂĄnyzom neki, bĂșsul utĂĄnam, mint ahogy Kay utĂĄn bĂșsul. De nem bĂșsul sokĂĄig, hazamegyek hamarosan, s hazaviszem Kayt is! A virĂĄgoktĂłl ugyan nem tudok meg rĂłla semmit, azok csak a maguk mesĂ©jĂ©t tudjĂĄk, hiĂĄba faggatom Ćket. â
«Min stakkars gamle bestemor!» sukket Gerda. «Ja, hun lengter visst etter meg, og er bedrĂžvet for meg, slik som hun var for lille Kay. Men jeg kommer snart hjem igjen, og sĂ„ bringer jeg Kay med. â Det kan ikke hjelpe at jeg spĂžr blomstene, de kan kun deres egen vise, de sier meg ikke noe av nytte!»
Azzal fölcsippentette a szoknyĂĄjĂĄt, hogy gyorsabban tudjon futni, de a nĂĄrcisz gĂĄncsot vetett neki, amikor ĂĄt akarta ugrani. Gerda megtorpant, lehajolt a hosszĂș szĂĄrĂș sĂĄrga virĂĄghoz, Ă©s megkĂ©rdezte:
â Tudsz talĂĄn valamit?
Ugyan mit felelt neki a nĂĄrcisz?
Og sÄ bandt hun sin lille kjole opp slik at hun kunne lÞpe raskere. Men pinseliljen slo henne over benet idet hun sprang over den. Da ble hun stÄende, sÄ pÄ den lange gule blomsten, og spurte: «Vet du kanskje noe?» Og hun bÞyde seg like ned til pinseliljen. Og hva sa den?
â LĂĄtom magamat! LĂĄtom magamat! â ujjongott. â Ă, milyen Ă©des az illatom! Fönt egy kis padlĂĄsszobĂĄban egy kis tĂĄncosnĆ nyĂșjtĂłzkodik fĂ©lig pĆrĂ©n; hol az egyik lĂĄbĂĄra ĂĄll, hol a mĂĄsikra, lĂĄba elĆtt hever az egĂ©sz vilĂĄg. Micsoda szemfĂ©nyvesztĂ©s!
«Jeg kan se meg selv! Jeg kan se meg selv!» sa pinseliljen. «O, o, hvor jeg lukter! â Oppe pĂ„ det lille kvistkammeret, halvt kledd pĂ„, stĂ„r en liten danserinne. Hun stĂ„r snart pĂ„ et ben, snart pĂ„ to, hun sparker av den hele verden, hun er bare synsbedrag.
A teĂĄsfazĂ©kbĂłl vizet önt egy tĂĄlba, Ă©s kimossa a fƱzĆjĂ©t, amely egyenesen tartja a derekĂĄt. DicsĂ©retes dolog a tisztasĂĄg! A fogason ott fĂŒgg fehĂ©r ruhĂĄja, azt is maga mosta, a hĂĄztetĆn szĂĄrĂtotta.
Hun heller vann av tekannen ut pĂ„ et stykke tĂžy hun holder, det er korsettet â renslighet er en god ting! Den hvite kjolen henger pĂ„ knaggen, den er ogsĂ„ vasket i tekannen og tĂžrket pĂ„ taket.
Felveszi, Ă©s sĂĄfrĂĄnyszĂnƱ kendĆt kanyarĂt a nyakĂĄba, az mĂ©g fehĂ©rebbnek mutatja a ruhĂĄjĂĄt. KinyĂșjtja a lĂĄbĂĄt â ni, milyen magasra! Magamat lĂĄtom! Magamat lĂĄtom!
Den tar hun pÄ, det safrangule tÞrkekledet tar hun om halsen, sÄ skinner kjolen mere hvit. Benet i vÊret! Se hvordan hun kneiser pÄ en stilk! Jeg kan se meg selv! Jeg kan se meg selv!»
â Nem vagyok kĂvĂĄncsi a mesĂ©dre! â mondta a kis Gerda. â Mondd el mĂĄsnak! â Azzal tovĂĄbbszaladt a kert vĂ©ge felĂ©.
«Det bryr jeg meg slett ikke om!» sa Gerda. «Det er ikke noe Ä fortelle meg!» Og sÄ lÞp hun til utkanten av haven.
A kiskapu zĂĄrva volt, de Gerda olyat rĂĄntott a rozsdĂĄs kilincsen, hogy letörött, a kapu kitĂĄrult, s Gerda nekivĂĄgott mezĂtlĂĄb a messzi vilĂĄgnak.
DÞren var lukket, men hun vrikket i den rustne jernkroken sÄ den gikk lÞs, og dÞren sprang opp, og sÄ lÞp den lille Gerda pÄ bare fÞtter ut i den vide verden.
HĂĄromszor is visszanĂ©zett, de nem ĂŒldözte senki. Nagyon elfĂĄradt, s leĂŒlt egy nagy kĆre. Amikor körĂŒlnĂ©zett, lĂĄtta, hogy vĂ©ge a nyĂĄrnak, kĂ©sĆ Ćszre jĂĄr, csak a napfĂ©nyes kertben, ahol a nĂ©gy Ă©vszak valamennyi virĂĄga egyĂŒtt volt, nem vette Ă©szre.
Hun sÄ tre ganger tilbake, men det var ingen som kom etter henne. Til sist kunne hun ikke lÞpe mere og satte seg pÄ en stor sten, og da hun sÄ seg rundt om var sommeren forbi, det var sent pÄ hÞsten. Det kunne man slett ikke merke der inne i den vakre haven hvor det alltid var solskinn, og alle Ärstiders blomster.
â Istenem, de sok idĆt elvesztegettem! â kiĂĄltotta Gerda. â MĂĄr Ćsz van! De most mĂĄr nem ĂĄllok meg többet! â Fel is kelt nyomban, Ă©s tovĂĄbbindult.
«Gud! Hvor jeg har forsinket meg!» sa den lille Gerda. «Det er jo blitt hÞst! SÄ jeg tÞr ikke hvile!» Og hun reiste seg for Ä gÄ.
Ă, hogy elfĂĄradt, hogy megsebezte gyönge kis lĂĄbĂĄt az Ășt! Hideg Ă©s kopĂĄr volt körĂŒlötte a tĂĄj, megsĂĄrgultak a fĂŒzek keskeny levelei, hideg köd ĂŒlte meg a fĂĄkat, szĂĄraz levelek kerengtek le a földre. Csak a kökĂ©ny kĂnĂĄlta mĂ©g gyĂŒmölcsĂ©t, de az olyan savanyĂș volt, hogy összehĂșzta az ember szĂĄjĂĄt.
à , hvor hennes smÄ fÞtter var Þmme og trette, og rundt om sÄ det kaldt og rÄtt ut. De lange pilebladene var ganske gule og tÄken dryppet i vann fra dem, ett blad falt etter det andre, kun slÄpetornen stod med frukt, sÄ stram at man mÄtte rynke munnen sammen.
Ă, milyen szĂŒrke, milyen szomorĂș a messzi vilĂĄg!
à , hvor det var grÄtt og tungt i den vide verden.
Negyedik mese, a kirĂĄlyfirĂłl Ă©s a kirĂĄlykisasszonyrĂłl
Fjerde historie. Prinsen og prinsessen.
GerdĂĄnak megint meg kellett pihennie; ott, ahol leĂŒlt, egy nagy varjĂș gubbasztott a havon. Egy darabig nem mozdult, csak a feje jĂĄrt ide-oda, ahogy szemĂŒgyre vette a kislĂĄnyt, aztĂĄn egyszer csak megszĂłlalt:
â KĂĄr, kĂĄr! VĂĄrj, lĂĄny! â
Gerda mĂ„tte igjen hvile seg. Da hoppet det pĂ„ sneen, like ovenfor der hun satt, en stor krĂ„ke. Den hadde lenge sittet og sett pĂ„ henne og vrikket med hodet. NĂ„ sa den: «Kra! Kra! â Goâ daâ! Goâ daâ!»
ElĂ©g rosszul ejtette a szavakat, de jĂł szĂvvel volt a kis GerdĂĄhoz, megkĂ©rdezte tĆle, hovĂĄ-merre ilyen egyedĂŒl.
Bedre kunne den ikke si det, men den mente det sÄ godt med den lille piken, og spurte hvor hun gikk sÄ alene ute i den vide verden.
Ezt a szĂłt: egyedĂŒl, Gerda nagyon jĂłl megĂ©rtette, szĂven is ĂŒtötte a szĂł. ElbeszĂ©lte a varjĂșnak rendre egĂ©sz Ă©letĂ©t, s vĂ©gĂŒl megkĂ©rdezte, nem lĂĄtta e Kayt ezen a tĂĄjon.
Ordet «alene» forsto Gerda meget godt, og fÞlte rett hvor mye som lÄ i det, og sÄ fortalte hun krÄken sitt hele liv og levne, og spurte om den ikke hadde sett Kay.
A varjĂș komolyan bĂłlintott; Ă©s rejtelmesen csak ennyit mondott:
â TalĂĄn! TalĂĄn!
Og krÄken nikket ganske betenksomt, og sa: «Det kunne vÊre! Det kunne vÊre!»
â Csakugyan? LĂĄttad volna?! â kiĂĄltott fel a kislĂĄny, s majdnem megfojtotta a varjĂșt, Ășgy ölelte-csĂłkolta.
«Hva, tror du!?» ropte den lille piken, og hadde nÊr klemt krÄken i hjel, slik kysset hun den.
â VĂĄrj! VĂĄrj! â intette le a varjĂș. â Csak lassan! Azt hiszem, Kay volt, akit erre lĂĄttam. Ha nem, akkor alighanem elfelejtett tĂ©ged a kirĂĄlykisasszony kedvĂ©Ă©rt.
«Fornuftig, fornuftig!» sa krĂ„ken. «Jeg tror jeg vet â jeg tror det kan vĂŠre lille Kay! Men nĂ„ har han visst glemt deg for prinsessen!»
â HĂĄt kirĂĄlykisasszonynĂĄl lakik? â ĂĄmult el Gerda.
«Bor han hos en prinsesse?» spurte Gerda.
â Ăgy ĂĄm! â felelte a varjĂș. â VĂĄrj, elmondom mindjĂĄrt, de a ti nyelveteken nagyon nehezemre esik a beszĂ©d. Ărtesz-e varjĂșnyelven?
«Ja hÞr!» sa krÄken. «Men jeg har sÄ vanskelig for Ä tale ditt sprÄk. ForstÄr du krÄkemÄl sÄ skal jeg bedre fortelle!»
â Nem, azt nem tanultam. De a nagyanyĂĄm tud varjĂșul, mĂ©g a te beszĂ©det is tudja. De kĂĄr, hogy nem tanultam meg tĆle!
«Nei, det har jeg ikke lÊrt!» sa Gerda. «Men bestemor kunne det, og rÞversprÄk kunne hun. Bare jeg hadde lÊrt det!»
â KĂĄr! â bĂłlintott a varjĂș. â No de nem baj, majd elmondom, ahogy tudom, embernyelven, bĂĄr biztosan sok hibĂĄt ejtek. â Ăs elmondta, amit tudott:
«GjÞr ikke noe!» sa krÄken. «Jeg skal fortelle, sÄ godt jeg kan, men dÄrlig blir det allikevel», ogsÄ fortalte den hva den visste.
â Ebben a birodalomban, ahovĂĄ kerĂŒltĂ©l, Ă©l egy kirĂĄlykisasszony; igen nagyon okos teremtĂ©s, mert elolvasta a vilĂĄg valamennyi ĂșjsĂĄgjĂĄt; olyan okos, hogy elolvasta, Ă©s nyomban el is felejtette az ĂșjsĂĄgok minden sorĂĄt.
«I dette kongeriket, hvor vi nÄ sitter, bor en prinsesse som er sÄ uhyre klok, men hun har ogsÄ lest alle aviser som er til i verden og glemt dem igjen, sÄ klok er hun.
A mĂșltkor Ă©ppen a trĂłnjĂĄn ĂŒldögĂ©lt, ami bizony nem olyan kellemes dolog, mint az emberek gondoljĂĄk. Ott ĂŒlt, mondom, s egy dalt kezdett dĂșdolgatni.
Forleden sitter hun pĂ„ tronen, og det er ikke sĂ„ morsomt enda, sier man. Da kommer hun til Ă„ nynne en vise, det var nettopp den: âHvorfor skulle jeg ikke gifte meg!â
Ăgy szĂłlt valahogy: âFĂ©rjhez megyek Ă©n, miĂ©rt is ne mennĂ©k!â FĂ©rjhez akart menni csakugyan, de olyan emberhez, akinek, ha beszĂ©lnek vele, mindig helyĂ©n van a nyelve; akinek nem a rang Ă©s szĂĄrmazĂĄsa minden tudomĂĄnya, mert az bizony elĂ©g unalmas dolog.
âHĂžr, det er det noe iâ, sier hun, og sĂ„ ville hun gifte seg, men hun ville ha en mann som forstod Ă„ svare nĂ„r man talte til ham, en som ikke stod og kun sĂ„ fornem ut, for det er sĂ„ kjedelig.
Ăsszedoboltatta hĂĄt a kirĂĄlykisasszony udvarhölgyeit, s amikor ezek meghallottĂĄk ĂșrnĆjĂŒk szĂĄndĂ©kĂĄt, jĂłkedvre derĂŒltek. âDerĂ©k dolog! â mondtĂĄk. â A mĂșltkor magam is ezen törtem a fejemet!â
Elhiheted minden szavamat â folytatta a varjĂș â, nem toldok hozzĂĄ, el sem veszek belĆle. A menyasszonyom szelĂdĂtett varjĂș, szabadon sĂ©tĂĄl a palotĂĄban, tĆle tudom az egĂ©sz histĂłriĂĄt.
NĂ„ lot hun alle hoffdamene tromme sammen, og da de hĂžrte hva hun ville, ble de sĂ„ fornĂžyde. âDet kan jeg godt lide!â sa de. âSlikt noe tenkte jeg ogsĂ„ pĂ„ forleden!â â Du kan tro at det er sant hvert ord jeg sier!» sa krĂ„ken. «Jeg har en tam kjĂŠreste som gĂ„r fritt om pĂ„ slottet, og hun har fortalt meg alt!»
Persze hogy a varjĂșnak a kedvese is varjĂș, hiszen a madaraknĂĄl is Ășgy van: minden zsĂĄk megleli a foltjĂĄt.
Hans kjÊreste var naturligvis ogsÄ en krÄke, for krÄker sÞker make, og det er alltid en krÄke.
â AttĂłl fogva szĂvekkel keretezve Ă©s a kirĂĄlykisasszony nĂ©valĂĄĂrĂĄsĂĄval Ă©kesĂtve jelentek meg az ĂșjsĂĄgok â folytatta a varjĂș â, Ă©s hĂrĂŒl adtĂĄk, hogy minden daliĂĄs ifjĂș bebocsĂĄtĂĄst nyer a palotĂĄba, elbeszĂ©lgethet a kirĂĄlykisasszonnyal, s ha akad köztĂŒk egy, aki olyan okosan Ă©s fesztelenĂŒl tĂĄrsalog, mintha csak otthon volna, azt vĂĄlasztja fĂ©rjĂ©ĂŒl a kirĂĄlykisasszony.
«Avisene kom straks ut, med en kant av hjerter og prinsessens navnetrekk. Man kunne lese seg til at det stod enhver ung mann som sÄ godt ut, fritt for Ä komme opp pÄ slottet og tale med prinsessen, og den som talte sÄ at man kunne hÞre han var hjemme der og talte best, ham ville prinsessen ta til mann!
Elhiheted â mondta a varjĂș â, olyan igaz, mint hogy itt ĂŒlök. Lett a hĂrre nagy lĂłtĂĄs-futĂĄs, odasereglett a birodalom valamennyi ifja, de senki sem tudta megĂĄllni a helyĂ©t sem az elsĆ napon, sem a mĂĄsodikon.
â Ja, ja!» sa krĂ„ken. «Du kan tro meg, det sĂ„ visst som at jeg sitter her, folk strĂžmmet til, det var en trengsel og en pĂ„gang, men det lyktes ikke, hverken den fĂžrste eller den andre dagen.
SzaporĂĄn pergett pedig a nyelvĂŒk odakinn az utcĂĄn, de amikor belĂ©ptek a palota kapujĂĄn, Ă©s megpillantottĂĄk a testĆröket talpig ezĂŒstben, meg a lakĂĄjokat vĂ©gig a lĂ©pcsĆn talpig aranyban, amikor meglĂĄttĂĄk a fĂ©nyĂĄrban ĂșszĂł, hatalmas termeket, valamennyinek torkĂĄn akadt a szĂł. HĂĄt mĂ©g amikor megĂĄlltak a kirĂĄlykisasszony trĂłnja elĆtt!
De kunne alle sammen godt tale nÄr de var ute pÄ gaten, men nÄr de kom inn av slottsporten og sÄ garden i sÞlv, og lakeiene i gull opp langs trappene, og de store opplyste salene, sÄ ble de forblÞffet. Og stod de foran tronen hvor prinsessen satt, sÄ visste de ikke noe Ä si uten det siste ord hun hadde sagt, og det brydde hun seg ikke om Ä hÞre igjen.
ElvesztettĂ©k a fejĂŒket, s nem tudtak okosabbat, mint elismĂ©telni a kirĂĄlykisasszony utolsĂł szavĂĄt, pedig az arra igazĂĄn nem volt kĂvĂĄncsi. A kĂ©rĆk mintha mĂĄkonyos ĂĄlomba merĂŒltek volna odabenn, akkor eredt meg csak a nyelvĂŒk, amikor Ășjra kinn voltak az utcĂĄn.
Det var som om folk der inne hadde fÄtt snustobakk pÄ magen og hadde falt i dvale inntil de kom ut pÄ gÄrden igjen, ja sÄ kunne de snakke.
HosszĂș sor vĂĄrakozott a palota elĆtt, a vĂĄroskapunĂĄl volt a sor vĂ©ge. Ott voltam Ă©n is, mert kĂvĂĄncsi voltam rĂĄjuk. MegĂ©heztek, megszomjaztak a vĂĄrakozĂłk, a palotĂĄban pedig mĂ©g egy pohĂĄr langyos vizet se adtak nekik.
Det stod en rekke like fra byens port til slottet. Jeg var selv inne og sÄ det!» sa krÄken. «De ble bÄde sultne og tÞrste, men fra slottet fikk de ikke en gang sÄ meget som et glass lunkent vann.
Az okosabbak ugyan vittek magukkal vajas kenyeret, de azt nem osztottĂĄk meg tĂĄrsaikkal, azt gondoltĂĄk magukban: âHadd tĂĄntorogjanak csak az Ă©hsĂ©gtĆl, legalĂĄbb nem kellenek a kirĂĄlykisasszonynak!â
Vel hadde noen av de klokeste tatt smÞrbrÞd med, men de delte ikke med deres nabo, de tenkte som sÄ: La ham bare se sulten ut, sÄ tar ikke prinsessen ham!»
â Ăs Kay? Mikor beszĂ©lsz mĂĄr KayrĂłl? â vĂĄgott közbe tĂŒrelmetlenĂŒl a kis Gerda. â TalĂĄn Ć is ott volt a vĂĄrakozĂłk között?
«Men Kay, lille Kay!» spurte Gerda. «NÄr kom han? Var han blant de mange?»
â VĂĄrj! VĂĄrj! â intette tĂŒrelemre a varjĂș. â MindjĂĄrt hallasz rĂłla is. A harmadik napon egy fiatal legĂ©nyke Ă©rkezett a palota elĂ©. Se hintĂłja, se lova, ment nagy hetykĂ©n egyenest a palotĂĄba. Ragyogott a szeme, akĂĄr a tiĂ©d, szĂ©p hosszĂș haja volt, de a ruhĂĄja kopott Ă©s szegĂ©nyes.
«Gi tid! Gi tid! NÄ er vi like ved ham! Det var den tredje dagen, da kom det en liten person, uten hest eller vogn, ganske freidig marsjerende like opp til slottet. Hans Þyne skinte som dine, han hadde vakkert langt hÄr, men ellers fattige klÊr!»
â Kay volt, csak Ć lehetett! â ujjongott. Gerda. â HĂĄt nyomĂĄra akadtam! â tapsolt örömĂ©ben.
«Det var Kay!» jublet Gerda. «à , da har jeg funnet ham!» Og hun klappet i hendene.
â Egy kis batyu volt a hĂĄtĂĄn â folytatta a varjĂș, de , a kislĂĄny közbevĂĄgott:
«Han hadde en liten ransel pÄ ryggen!» sa krÄken.
â A kis szĂĄnkĂłja volt, azt hĂșzta magĂĄval, amikor eltƱnt.
«Nei, det var nok hans kjelke!» sa Gerda. «For med kjelken gikk han bort!»
â Lehet â hagyta rĂĄ a varjĂș. â Nem nĂ©ztem meg olyan aprĂłra. De azt tudom a szelĂdĂtett menyasszonyomtĂłl, hogy amikor belĂ©pett a palota kapujĂĄn, Ă©s meglĂĄtta a testĆröket talpig ezĂŒstben, meg a lĂ©pcsĆn a lakĂĄjokat talpig aranyban, bizony nem akadt a torkĂĄn a szĂł. Csak biccentett nekik, Ă©s azt mondta:
«Det kan gjerne vÊre!» sa krÄken. «Jeg sÄ ikke sÄ nÞye etter! Men det vet jeg av min tamme kjÊreste, at da han kom inn av slottsporten og sÄ livgarden i sÞlv, og lakeiene i gull opp langs trappen, ble han ikke det minste beskjemmet, han nikket og sa til dem:
âUnalmas lehet itt a lĂ©pcsĆn ĂĄlldogĂĄlni! InkĂĄbb bemegyek!â
âDet mĂ„ vĂŠre kjedelig Ă„ stĂ„ pĂ„ trappen, jeg gĂ„r heller innenfor!â
FĂ©nyben Ășsztak a nagy termek, titkos tanĂĄcsosok Ă©s kegyelmes urak jĂĄrkĂĄltak mezĂtlĂĄb, Ă©s aranyedĂ©nyeket hordtak körĂŒl; ĂĄhĂtat foghatta el, aki körĂŒlnĂ©zett idebenn. Hanem az ifjĂș legĂ©nyke cseppet sem ijedt meg, pedig ugyancsak nyikorgott a csizmĂĄja.
Der skinte salene med lys. Kongelige rÄdgivere og eksellenser gikk pÄ bare fÞtter og bar gullfat. Man kunne nok bli hÞytidelig! Hans stÞvler knirket sÄ fryktelig sterkt, men han ble dog ikke redd!»
â Ć volt, biztos, hogy Kay volt! â kiĂĄltotta Gerda. â Az Ășj csizma volt rajta, amikor elment; otthon is hallottam a nyikorgĂĄsĂĄt.
«Det er ganske visst Kay!» sa Gerda. «Jeg vet han hadde nye stÞvler, jeg har hÞrt dem knirke i bestemors stue!»
â Bizony elĂ©g hangosan nyikorgott! â folytatta a varjĂș. â S belĂ©pett nagy vidĂĄman a kirĂĄlykisasszonyhoz, aki egy gyöngyszemen ĂŒlt, de az akkora volt, akĂĄr a rokka kereke. KörĂŒlötte az udvarhölgyei a komornĂĄikkal meg a komornĂĄik komornĂĄival, meg a fĆrangĂș lovagok az inasaikkal meg az inasaik inasaival, meg azoknak a szolgĂĄival, akik annĂĄl jobban feszĂtettek, minĂ©l lejjebb ĂĄlltak a sorban.
«Ja, knirke gjorde de!» sa krĂ„ken. «Og freidig gikk han like inn for prinsessen, der hun satt pĂ„ en perle sĂ„ stor som et rokkehjul. Og alle hoffdamene med deres piker og pikers piker, og alle kavalerene med deres tjenere og tjeners tjenere â som hadde tjenestegutt, stod oppstilt rundt om. Og jo nĂŠrmere de stod ved dĂžren, jo stoltere sĂ„ de ut.
Az inasok inasainak szolgĂĄi csak bocskorban jĂĄrnak, de pillantĂĄst se lehet vetni rĂĄjuk, olyan bĂŒszkĂ©n ĂĄllnak az ajtĂłban.
Tjenernes tjeners gutt, som alltid gÄr i tÞfler, er nesten ikke til Ä se pÄ, sÄ stolt stÄr han i dÞren!»
â Ă de rettenetes lehet! â mondta a kis Gerda. â Ăs mondd csak, megkapta Kay a kirĂĄlykisasszonyt?
«Det mÄ vÊre fryktelig!» sa den lille Gerda. «Og Kay har allikevel fÄtt prinsessen!»
â VolnĂ©k csak ember, nem varjĂș, bizony pĂĄlyĂĄztam volna magam is a kezĂ©re, bĂĄr nekem mĂĄr gyƱrƱs menyasszonyom van. No de mindegy. Azt mondja a szelĂdĂtett kedvesem, az ifjĂș legĂ©nykĂ©nek Ă©ppen Ășgy a helyĂ©n volt a nyelve, mint nekem, amikor varjĂșnyelven beszĂ©lek.
«Hadde jeg ikke vÊrt en krÄke, sÄ hadde jeg tatt henne, og det tross jeg er forlovet. Han skal ha talt like sÄ godt som jeg taler nÄr jeg taler krÄkemÄl, det har jeg fra min tamme kjÊreste.
MerĂ©szen Ă©s Ă©kesen beszĂ©lt; nem is leĂĄnykĂ©rĆbe jött, csak azĂ©rt, hogy megtapasztalja a kirĂĄlykisasszony hĂres okossĂĄgĂĄt, s tetszett neki, hogy Ćt is okosnak tartja a kirĂĄlykisasszony.
Han var freidig og nydelig. Han var slett ikke kommet for Ä fri, bare alene kommet for Ä hÞre prinsessens klokskap, og den fant han god, og hun fant han god igjen!»
â Kay volt, nem lehetett mĂĄs! â vĂĄgott közbe megint Gerda. â Mindig olyan okos volt, mĂ©g törtekkel is tudott szorozni Ă©s osztani, mĂ©ghozzĂĄ fejben! Ugye, elvezetsz ahhoz a palotĂĄhoz, kedves varjĂș?
«Ja visst! Det var Kay!» sa Gerda. «Han var sĂ„ klok, han kunne hoderegning med brĂžk! â Ă , vil du ikke fĂžre meg inn pĂ„ slottet!»
â Nem olyan könnyƱ dolog ĂĄm az! â felelte a varjĂș. â VĂĄrj csak, hogy is lehetne? Majd megkĂ©rdem a szelĂdĂtett menyasszonyomtĂłl, Ć majd tanĂĄcsol valami okosat. Mert azt mondhatom neked, hogy ilyen magadfajta kislĂĄny sose juthatna be egyenes Ășton a palotĂĄba!
«Ja, det er lett sagt!» sa krÄken. «Men hvordan gjÞr vi det? Jeg skal tale med min tamme kjÊreste om det. Hun kan vel rÄde oss. Men det mÄ jeg si deg, slik en liten pike som du, fÄr aldri lov Ä komme ordentlig inn!»
â Ăn bizony bejutok! â mondta Gerda. â Hiszen ha Kay meghallja, hogy ott vagyok, kijön Ă©rtem, Ă©s bevisz.
«Jo, det gjÞr jeg!» sa Gerda. «NÄr Kay hÞrer jeg er her, kommer han straks ut og henter meg!»
â VĂĄrj! VĂĄrj meg annĂĄl a kerĂtĂ©snĂ©l! â mondta a varjĂș, azzal bĂșcsĂșt biccentett Ă©s elrepĂŒlt.
«Vent meg ved gjerdet der!» sa krÄken, vrikket med hodet og flÞy bort.
Ăreg este volt, mire visszatĂ©rt.
â KĂĄr, kĂĄr! Tiszteltet a menyasszonyom â mondta, amikor letelepedett Gerda mellĂ© â, Ă©s kĂŒldött neked egy darab kenyeret; a konyhĂĄbĂłl emelte el, mert ott van elĂ©g, te meg nagyon Ă©hes lehetsz.
FĂžrst da det var mĂžrk aften kom krĂ„ken tilbake igjen: «Rar! Rar!» sa den. «Jeg skal hilse deg fra henne mange ganger! Og her er et lite brĂžd til deg, det tok hun pĂ„ kjĂžkkenet, der er det brĂžd nok, og du er visst sulten! â
A palota kapujĂĄn semmikĂ©pp se lĂ©phetsz be, hiszen mezĂtlĂĄb vagy, s utadat ĂĄllnĂĄk a talpig ezĂŒst testĆrök meg a talpig arany lakĂĄjok. De ne bĂșsulj, bejutsz azĂ©rt a palotĂĄba! A menyasszonyom tud egy kis hĂĄtsĂł lĂ©pcsĆt, amely egyenest a hĂĄlĂłszobĂĄba vezet, s azt is tudja, hol a hĂĄlĂłszoba kulcsa.
Det er ikke mulig for deg Ä komme inn pÄ slottet, du har jo bare fÞtter. Garden i sÞlv og lakeiene i gull ville ikke tillate det. Men grÄt ikke, du skal nok komme opp dit. Min kjÊreste vet om en liten baktrapp som fÞrer til sovekammeret, og hun vet hvor hun skal ta nÞkkelen!»
El is indultak mindjĂĄrt, mentek a palota kertjĂ©be, a nagy fasorba, ahol sĂĄrga levelek hulldogĂĄltak. Amikor a palota utolsĂł ablaka is elsötĂ©tedett, a varjĂș egy kis hĂĄtsĂł ajtĂłhoz vezette a kis GerdĂĄt. Az ajtĂł nem volt kulcsra zĂĄrva, csak betĂĄmasztva.
Og de gikk inn i haven, i den store alléen hvor det ene bladet falt etter det andre, og da lysene pÄ slottet slukket, det ene etter det andre, fÞrte krÄken lille Gerda hen til en bakdÞr som stod pÄ klem.
Ă, hogy kalimpĂĄlt a kislĂĄny szĂve! Hogy dobogtatta a fĂ©lelem meg a vĂĄgy! Ăgy Ă©rezte, mintha rosszban jĂĄrna, pedig csak azt akarta megtudni, Kay van-e a palotĂĄban.
à , sÄ Gerdas hjerte banket av angst og lengsel! Det var som om hun skulle gjÞre noe ondt, og hun ville jo kun fÄ vite om det var lille Kay.
Ć lehet, csakis Ć; Gerda olyan tisztĂĄn emlĂ©kezett Kay okos szemĂ©re, szĂ©p hosszĂș hajĂĄra; szinte maga elĆtt lĂĄtta, ahogy mosolyog, mint otthon, amikor a rĂłzsĂĄik alatt ĂŒldögĂ©ltek.
Jo, det mÄtte vÊre ham. Hun tenkte sÄ levende pÄ hans kloke Þyne, og hans lange hÄr. Hun kunne se akkurat hvordan han smilte, som da de satt hjemme under rosene.
Advertisement