ÐŊÐŋÐūÐ―ŅКа-Ð―Ð°ŅÐēÐĩÐķŅКаŅ ÐšÐ―ŅÐģа-ÐąŅÐŧŅÐ―ÐģÐēа
ããã§ãēãŦããŊããŠãŦãããããã°ããããŦčĐąããūããããã°ããããŊããŠãããŠãããããĩãããĩããããĻããããūããããēãŦããŊãããĢããčĐąããĶããūãĢãĶããããã°ãããããŦãĪããŋãããŠããĢãããĐãããããããūããĻããã°ããããŊããŦãĪãŊãūã ãããéããŠããããããããŪããĄããããéããããããŠãããūãããããããããããããŠãã§ãčąããŠããããããããããžãããđããããĶããã§ãčąãŊãĐããŠįĩĩæŽãŪããããããĢãĻãããã ããããŪčąãģããŪäļãūããäļãūããããŠãããčĐąãããĶãããã ãããããĻãããūããã
Og Gerda fortalte henne alt, og den gamle ristet med hodet og sa: ÂŦHm! Hm!Âŧ Og da Gerda hadde sagt henne alt og spurt om hun ikke hadde sett lille Kay, sa konen at han hadde ikke kommet forbi, men han kom nok, hun skulle bare ikke vÃĶre bedrÃļvet, men smake hennes kirsebÃĶr og se pÃĨ hennes blomster. De var vakrere enn noen billedbok, alle kunne de fortelle en hel historie.
ãããããã°ããããŊããēãŦããŪæããĻãĢãĶãããķããŪãĄãããŠåŪķãļãĪããĶããĢãĶãäļããæļãŦããããããūããã
SÃĨ tok hun Gerda i hÃĨnden, de gikk inn i det lille huset og den gamle konen lukket dÃļren igjen.
ããŪåŪķãŪįŠãŊãããããéŦããĶãčĩĪããŪããéããŪããéŧãããŪįŠãŽãĐãđã ãĢããŪã§ããæĨããūãŪå ãŊãããããčēãŦãããĢãĶãããããŦããļããŪãŠããŦããããŋãūããããĪãããŪäļãŦãŊããĻãĶããããããããããžããããĶãããūããããããĶãēãŦããŊããããããđãĶããããĻããããããããã§ãããŪã§ããããããããããķããããããđãūããã
Vinduene satt sÃĨ hÃļyt oppe, og glassene var rÃļde, blÃĨe og gule. Dagslyset skinte sÃĨ underlig inn dit med alle fargene, men pÃĨ bordet stod de deiligste kirsebÃĶr, og Gerda spiste sÃĨ mange hun ville, for det turde hun.
ãēãŦãããããããžãããđãĶããããã ãŦããã°ãããããéãŪããã§ããēãŦããŪããŋãŪæŊããããūãããããã§ããēãŦããŪããŋãŪæŊãŊãã°ããŪčąãŪãããŠããūããĢãããĶãããããããéĄãŪãūããã§ãéčēãŦãĄããĄããūããĶãå ãĢãĶããūããã
Og mens hun spiste, kjemmet den gamle konen hennes hÃĨr med en gullkam, og hÃĨret krÃļllet og skinte sÃĨ nydelig gult rundt om det lille, vennlige ansiktet, som var sÃĨ rundt og sÃĨ ut som en rose.
ãããããŊé·ãããã ãããūããŪãããŠãããããããåĨģãŪåããŧãããĻãããĢãĶãããŪã ããããããããããããããĄãĻããĢãããŦããŠãããããããããããĻããã°ããããŊãããūããã
ÂŦSlik en sÃļt liten pike har jeg virkelig lengtet etterÂŧ, sa den gamle. ÂŦNÃĨ skal du se hvor godt vi to skal komme ut av det!Âŧ
ãããĶãã°ããããããēãŦããŪããŋãŪæŊãŦããããããĶããĢãĶããããĄãŦããēãŦããŊã ãã ãããŠããããŪãŦãĪãŪããĻãŠãĐãŊããããĶããūããūããããĻãããŪãŊãããŪãã°ããããŊéæģãūãŧããä―ŋããããã§ããããããĐãããã°ããããŊããããéåĨģãūããã§ãŊãããūããã§ããããã°ããããŊããķããŪããŪããŋãŦããŧããŪãããéæģãä―ŋãã ãã§ããããĐããããããĪããĢããŪãŊããēãŦããããķããŪæããĻãŦããããããã§ããã
Og mens hun kjemmet den lille Gerdas hÃĨr, glemte Gerda mer og mer sin pleiebror Kay. For den gamle konen kunne trolldom, men et ondt troll var hun ikke, hun trollet bare litt for sin egen fornÃļyelse, og nÃĨ ville hun gjerne beholde den lille Gerda.
ããã§ããã°ããããŊãåšãļåšãĶããããŪã°ããŪæĻãŦãããĢãĶããããĢãąãããææĻæãããĶãūããããããĻãããūãūã§ããĪãããããããŧããĢãĶããã°ããŪæĻãããŋããŠãéŧãåãŪäļãŦãããã§ããūãĢããŪã§ããããããŪįŪãŦãããĐããŦããūãūã§ã°ããŪæĻãããĢãããããããŠããŠããūããã
Derfor gikk hun ut i haven, strakte sin krokkjepp ut mot alle rosentrÃĶrne, og uansett hvor vakkert de blomstret, sank de dog alle ned i den sorte jorden, og man kunne ikke se hvor de hadde stÃĨtt.
ãã°ããããŊããēãŦããã°ããčĶãĶãčŠåãŪåŪķãŪã°ããŪããĻãããããããŦãĪãŪããĻããããã ããĶããããããŦããĶããĢãĶããūããĻãããŠããĻãããĢããŪã§ãã
Den gamle var redd for at nÃĨr Gerda sÃĨ rosene skulle hun tenke pÃĨ sine egne, og da huske lille Kay og sÃĨ lÃļpe sin vei.
ããĶããēãŦããŊčąããŪãŦãããŠããããūãããââãããŊããūããŠããĻãããããéĶããããĩããĶããĶãįŪãŪããããããŦãããããŠãĻããã§ãããããčąãĻããčąãŊãããžãããããŦãããĶããūãããããã§ãŊãäļãããã ãčąããããĶããūããããĐããŠįĩĩæŽãŪčąã ãĢãĶãããããããĪãããããããããŦããããŠčēãŦãããĶãŊããūããã§ããã
NÃĨ fÃļrte hun Gerda ut i blomsterhaven. â Nei, for en duft og skjÃļnnhet! Alle tenkelige blomster, og det for enhver ÃĨrstid, stod her i det prektige flor. Ingen billedbok kunne vÃĶre mere fargerik og vakker.
ãēãŦããŊããĐããããĢãĶããããģãūããããããĶåĪæĨããéŦãããããŪæĻãŪããããŦãŊããĢãĶããūããūã§ããããģãūããããããããēãŦããŊãéãããŋããŪčąãããĢãąããĪãūãĢããčĩĪãįĩđãŪãŊã·ã§ãģãŪãããããããŠããããŪäļã§ãįĩåĐåžãŪæĨãŪåĨģįããūãŪãããŠããã°ãããåĪĒããããģãūããã
Gerda hoppet av glede, og lekte til solen gikk ned bak de hÃļye kirsebÃĶrtrÃĶrne. Da fikk hun en deilig seng med rÃļde silkedyner som var brodert med blÃĨe fioler, og der sov og drÃļmte hun sÃĨ skjÃļnt som en dronning pÃĨ sin bryllupsdag.
ããŪãããæĨããēãŦããŊããūããããããããæĨããūãŪãēãããããģãĶãčąããĄãĻãããģãūããããããŠãĩããŦããĶãããæĨãããæĨãããĄãūããã
Neste dag kunne hun igjen leke med blomstene i det varme solskinnet â slik gikk mange dager.
ãēãŦããŊčąããŪãŪčąããŪããããããūãããããŪãããčąããŪãŪčąãŊããããããããķããããããããūãããããĐããēãŦããŦãĻãĢãĶãŊããĐãããūã ãŠãŦãããēãĻãããããŠããããŦãããããūãããã§ããããããŠããŪčąã§ããããããããūããã§ããã
Gerda kjente hver blomst, men uansett hvor mange det var, syntes hun dog at det manglet en, men hvilken visste hun ikke.
ããããĄããæĨããēãŦããŊãŠãŦããŠããããĢãĶãčąãããããã°ããããŪåĪãžãããããŠãããĶããūããããããŪčąãŪããĄã§ãããĄã°ãããĪããããŪãŊãã°ããŪčąã§ããã
Da sitter hun en dag og ser pÃĨ den gamle konens solhatt med de malte blomstene, og den vakreste der var nettopp en rose.
ãã°ããããŊããŧããŪã°ããŪčąããŋããŠčĶããŠããããŦããããããããŦãããķããŪãžãããŦãããã°ããŪčąããããããĻãããĪãããããĶãããŪã§ããã
Den gamle hadde glemt ÃĨ fÃĨ den av hatten da hun fikk de andre ned i jorden.
ãūãæãŽãããĻããããĻãŊããããŦã§ãããããŪã§ãã
Men slik er det ÃĨ ikke ha tankene med seg!
ãããããããŪãåšãŦãŊãã°ãããŠãããããĻããēãŦããŊãããģãūããã
ãããããããēãŦããŊãčąããŪãããããĐããããĐããããããūãããūãããããĐããã°ããŪčąãŊããēãĻãĪããŋãĪãããūããã§ãããããã§ããēãŦããŊãčąããŪãŦãããĢãĶãŠããūããããĻãããããŠãŋã ãããĄãããĐã°ããããããããå īæãŪäļãŦããĄãūãããããããããŠãŋã ããããĢãĻããĻåããããããĻãã°ããŪæĻãŊããŋããŋããããūãŠãåãĻããŠããããŦãčąãããĢãąããĪããĶãå°ãŪäļãŦãããããĶããūããããēãŦããŊãããã ããĶãããĢã·ãããūããããããĶãããķããŪããĄãŪã°ãããããã ãããããĻããĢãããŦããŦãĪãŪããĻããããã ããūããã
ÂŦHva!Âŧ sa Gerda. ÂŦEr det ingen roser her!Âŧ og lÃļp inn mellom bedene, sÃļkte og sÃļkte, men det var ingen ÃĨ finne. Da satte hun seg ned og grÃĨt, men hennes hete tÃĨrer falt akkurat der hvor et rosentre var sunket, og da de varme tÃĨrene vannet jorden, skjÃļt treet opp med ett, like blomstrende som da det sank, og Gerda omfavnet det, kysset rosene og tenkte pÃĨ de nydelige rosene hjemme, og med dem pÃĨ den lille Kay.
ããūãããããããĐãããĶããããŠãĻãããŦãēããĻããããĶãããŪããããããĻããēãŦããŊãããūãããããããããŦãĪãĄãããããããŠããĶãŊãŠããŠããĢããŪã ãââãŦãĪãĄããããĐããŦãããããããŠããĢãĶãããŠããŊããŦãĪãĄãããæŧãã ãĻãããĢãĶãããĻããēãŦããŊãã°ããŦãããūããã
ÂŦÃ , sÃĨ forsinket jeg har blitt!Âŧ sa den lille piken. ÂŦJeg skulle jo finne Kay! â Vet dere ikke hvor han er?Âŧ spurte hun rosene. ÂŦTror dere at han er dÃļd og borte?Âŧ
ããŦãĪãĄãããŊæŧãŦãŊããūããããããããĐããŊãããūãūã§å°ãŪãŠããŦããūããããããŦãŊæŧãã äššãŊãŋãŠããūããããã§ãããŦãĪãĄãããŊãŋããūããã§ããããããĻãã°ããŪčąãããããūããã
ÂŦDÃļd er han ikkeÂŧ, sa rosene. ÂŦVi har jo vÃĶrt i jorden. Der er alle de dÃļde, men Kay var ikke der!Âŧ
ãããããĻããããĻããēãŦããŊããĢãĶããŧããŪčąãŪãĻãããļããĢãĶããēãĻãĪãēãĻãĪãããĶãŠãŪãŠãããŪãããŠããããããūãããããŦãĪãĄãããŊãĐããŦãããããããŠããĢãĶãã
ÂŦTakk skal dere ha!Âŧ sa den lille Gerda, og hun gikk hen til de andre blomstene og sÃĨ inn i deres begre, og spurte: ÂŦVet dere ikke hvor lille Kay er?Âŧ
ã§ãããĐãŪčąããæĨãŠããžãĢãããŠãããããķãããĄãŪãĪããĢããčĐąããããĻãã°ãŠããŪããĻã°ãããããããĶããūããããēãŦããŊãããããĻčąãŦãããĶãŋãūãããããĐãŪčąããŦãĪãŪããĻãŦãĪããĶãŊãããĢãããŦãããūããã§ããã
Men hver blomst stod i solen og drÃļmte sitt eget eventyr eller sin egen historie. Av dem fikk lille Gerda sÃĨ mange, mange, men ingen visste noe om Kay.
ãĻããã§ãããŦãããŊããŠããĻããĢãã§ãããã
Og hva sa da tigerliljen?
ãããŠããŦãŊãããããŪéģããããģããģãĻãããŪãããããūããããããŦãŊããĩããĪãŪéģãããŠããŪã§ããã ããããģããģãĻããĪã§ãããĢãĶãããŪã§ããåĨģããĄããããããĻããããŪãããããããŠããããūããåãžããããŪãããããããŪããããããŠãããââãĪãģãäššãããŪããããŊãįŦčŽããããŪããããŪãĪãūããäļãŦããŠããčĩĪãããģãããūãĻãĢãĶįŦãĢãĶããūããįãŧãŪããããŪåĨģãĻãæŧãã åĪŦããĢãĻãŪããã°ããŪãūãããŦããĄãŪãžããūããã§ããĪãģããŪåĨģãŊãããããŦããĪãūãĢãäššããĄãŪãŠããŪãįããĶãããēãĻããŪį·ãŪããĻããããããĶãããŪã§ããããŪį·ãŪįŪãŊįãããããĪããããããŪį·ãŪãããããŠįŪãĪããŊããããĶãåĨģãŪããã ããããĪãããĶį°ãŦããįãŠãĐããããããĢãĻãŊããããåĨģãŪåŋãŪäļã§ããããĶãããŪã§ããåŋãŪįãŊãįŦããķããŪããããŪãŠãã§ããããĪããããŪã§ãããããã
ÂŦHÃļrer du trommen: Bom! Bom! Det er kun to toner, alltid Bom! Bom! HÃļr kvinnenes sÃļrgesang! HÃļr prestens rop! â I sin lange rÃļde kjortel stÃĨr hindukonen pÃĨ bÃĨlet, flammene stÃĨr opp om henne og hennes dÃļde mann. Men hindukonen tenker pÃĨ den levende der i kretsen, ham hvis Ãļyne brenner hetere enn flammene, ham hvis Ãļynes ild nÃĨr hennes hjerte mere enn de flammer som snart brenner hennes legeme til aske. Kan hjertets flamme dÃļ i bÃĨlets flammer?Âŧ
ããŠããŪããĻã ãããūãã§ããããŠãããããĻããēãŦããããããūããã
ÂŦDet forstÃĨr jeg slett ikke!Âŧ sa den lille Gerda.
ãããããŪčĐąãŊããã ãããããĻãããŦãããŊãããūããã
ÂŦDet er mitt eventyr!Âŧ sa tigerliljen.
ãēããããŊããĐããŠãčĐąãããã§ãããã
Hva sier vindelen?
ãããūãåąąéãŪããããŦãæãŪãããããŪãåããžããããŋããūããããããããĢããčĩĪãįģãããŪãããŦãŊããĪãããĩãããããããĢãĶããã ããŪãŧããļããēãĻčãēãĻčããŊããããĢãĶããūãããã ããŪäļãŦãŊãããĪãããããĻããããããããŦãããããĢãĶãããããããŋããããĶããūãããĐããŠã°ããŪčąã§ããããŪããĻããŧãĐããŋããŋããĻãŊæãŦããã ããūããããĐããŠããããŪčąã§ãããããŠãŦãããããĻãããĩããŦãæĻããéĒĻããŊããã§ããããĻãŊãããūããããūããããĻããŪããĪãããįĩđãŪįįĐãŪãããããŠãããĻã
ãããŪäššãŊãūã ããŠããŪããããã
ÂŦUt over den snevre fjellveien henger en gammel ridderborg. Det tette eviggrÃļnne vokser opp om de gamle rÃļde murene, blad ved blad, hen om balkongen, og der stÃĨr en vakker pike. Hun bÃļyer seg ut over rekkverket og ser ned pÃĨ veien. Ingen rose henger friskere fra grenene enn hun, ingen epleblomst, nÃĨr vinden bÃĶrer den fra treet, er mere svevende enn hun. Hvordan den prektige silkekjortelen rasler. âKommer han dog ikke!?âÂŧ
ãããŪäššãĻãããŪãŊããŦãĪãĄãããŪããĻãŠãŪãããĻããēãŦããããããūããã
ÂŦEr det Kay du menerÂŧ, spurte lille Gerda.
ãããããŊããã ãããããŪãčĐąãããã ããããããŪåĪĒãããããĻããēããããŊããããūããã
ÂŦJeg taler kun om mitt eventyr, min drÃļmÂŧ, svarte vindelen.
ããããããūãĪãããããŊããĐããŠãčĐąãããã§ãããã
Hva sier den lille sneklokken?
ãæĻãĻæĻãŪããã ãŦããĪãŠã§ãĪãããé·ãæŋããããĢãĶããūãããķããããŠãŪãéŠãŪãããŦį―ãįįĐãįãĶããžãããŦãŊããŠãããį·čēãŪįĩđãŪãŠããģããūããããĩãããŪããããããåĨģãŪåãããããŦãŪãĢãĶããããĶããūãã
ÂŦMellom trÃĶrne henger det lange brettet i snorer, det er en gynge. To nydelige smÃĨpiker â kjolene er hvite som sne, lange grÃļnne silkebÃĨnd flagrer fra hattene â sitter og gynger.
ããŪåĨģãŪåããĄããããåĪ§ããį·ãããã ãããããŪãķããããŦįŦãĢãĶãŪãĢãĶããūããį·ãŪåãŊãããæãŦãĄãããŠãįŋãããĢãĶãããããæãŦãŊåčĢ―ãŪããĪãããŦããĢãĶãããŪã§ãããã ããããããããŦããĪãŠãŦãã§ããūããĪããĶããūããį·ãŪåãŊã·ãĢããģã ãūããĩããĶãããŪã§ãããķãããããããĶãã·ãĢããģã ãūãŊãããããŠããĪãããčēãŦããããŠãããĻãã§čĄããūãã
Broren, som er stÃļrre enn dem, stÃĨr opp i gyngen, han har armen om snoren for ÃĨ holde seg, for i den ene hÃĨnden har han en liten skÃĨl, i den andre en krittpipe, han blÃĨser sÃĨpebobler. Gyngen gÃĨr, og boblene flyr med vakre, vekslende farger.
ããĄã°ããããūããŪã·ãĢããģã ãūãŊãéĒĻãŦããããŠããããūã ããĪããŪãĻãããŦãĪããĶããūãããķããããŊãĻãķãããŦãããĶããūãããããã·ãĢããģã ãūãŪãããŦčšŦãŪãããéŧįŽãããĻčķģã§įŦãĢãĶããŪããĶãããããĻããĶããūãããķããããŊããããéŧįŽãŊãēãĢãããããĢãĶããŧããĶããããããããããĶããããĢãĶãããŪããã·ãĢããģã ãūãŊãŊãããūããââããããķãããããããĶããããã·ãĢããģã ãūãââãããããããŪæãŠãã§ããã
Den siste henger ennÃĨ ved pipestilken og bÃļyer seg i vinden. Gyngen gÃĨr. Den lille sorte hunden, lett som boblene, reiser seg pÃĨ bakbenene og vil vÃĶre med pÃĨ gyngen. Den hopper. Hunden dumper, bjeffer og er vred. Den feiler, boblene brister. â Et gyngende brett, et hoppende skumbilde, er min sang!Âŧ
ãããŠããŪãčĐąãŊããĻãĶããããããããããããĐããŠããŊãããŠããããŦčĐąããĶãããŪããããããããŠããŊããŦãĪãĄãããŪããĻãŊããŠããŦãčĐąããĶãããŠããŪããã
ãããĪã·ãģãđãŪčąãŊããĐããŠãčĐąãããã§ãããã
ÂŦDet kan gjerne vÃĶre at det er vakkert det du forteller, men du sier det sÃĨ sÃļrgelig og nevner slett ikke Kay. Hva sier hyasintene?Âŧ
ããããĻãããŦãäļäššãŪããããĻãããããŦããĪããããããããŠå§ããããĻããããūããããŠãã§ããĄã°ãäļãŪããããŪįįĐãŊčĩĪããäšã°ãįŪãŪãŊæ°īčēã§ãäļã°ãįŪãŪãŊãūãĢį―ã§ããããããã ãããĄãŊãæããĻãããĢãĶããããæãŪå ãŪäļã§ãéããŠæđãŋãããŋãŪãĩãĄãŦã§ãĶãããĐããããĐããūããäļäššãĻãåĶåĨģããããã§ãŊãŠããĶããŦãããã§ããã
ÂŦDet var tre vakre sÃļstre, sÃĨ gjennomsiktige og fine. Den enes kjortel var rÃļd, den andres var blÃĨ, den tredjes ganske hvit. HÃĨnd i hÃĨnd danset de ved den rolige sjÃļen i det klare mÃĨneskinnet. De var ikke alvepiker, de var menneskebarn.
ããŪããããŦãŊããŠããĻãŠãããūãããããŦãããããĶããūããããããããĄãŊæĢŪãŪãŠããŦãããūãããããūãããããŦããããããĢãããĪãããŠããūããããããĻãããŪäļäššãŪããĪããããããããããäļãĪãŪãēãĪãããæĢŪãŪãããŋããããããĢãĻãããããĶããĶãæđãŪããããļãããĢãĶãããūããããĪãĄãžããããããŪãããããįĐšãŦčãūãĢãĶãããĄãããŠãĻãããģãŪãããŦããīãããīããããĶããūããã
Det duftet sÃĨ sÃļtt, og pikene forsvant i skogen. Duften ble sterkere. â Tre likkister, i dem lÃĨ de vakre pikene, gled fra skogens kratt hen over sjÃļen. Sankthansormer flÃļy skinnende rundt om som smÃĨ svevende lys.
ããĐããããĢãĶããäļäššãŪãããããĄãŊããããĢããŪã§ãããããæŧãã ãŪã§ãããããââčąãŪãŦãããŊãããūããããããŊãŠãããã§ãããããđãŪéããããŠããŠãĢããēãĻããĄããĻããããūããã
Sover de dansende pikene, eller er de dÃļde? â Blomsterduften sier de er lik. Aftenklokken ringer over de dÃļde!Âŧ
ããããķãããŠãããčĐąããããŠããŪãããŪãĪãããŦããããããĻããããæŧãã ããŪãããããããĄãŪããĻãããããã ãããŦãŊããããūããããããããŦãĪãĄãããŊããŧããĻããŦæŧãã§ããūãĢããŪããããå°ãŪãŠããŦãŊããĢãĶããã°ããŪčąãŊããŦãĪãĄãããŊæŧãã§ãŊããŠããĻããĢãĶããããĐãã
ÂŦDu gjÃļr meg ganske bedrÃļvetÂŧ, sa den lille Gerda. ÂŦDu dufter sÃĨ sterkt at jeg mÃĨ tenke pÃĨ de dÃļde pikene! Akk, er da lille Kay virkelig dÃļd? Rosene har vÃĶrt nede i jorden, og de sier nei!Âŧ
ãããŠãģããŦãĐãģãããĻãããĪã·ãģãđãŪããããŠããūããããããããŊãŦãĪãĄãããŪãããŦããŠãĢãĶãããŪã§ãŊãããūããããŦãĪãĄãããŠããĶäššãŊããããããĄããããããããūããããŪããããããĄãŊããã čŠåãŪããĢãĶããããĢããēãĻãĪãŪæãããããĢãĶããã ãã§ããã
ÂŦDing, dang!Âŧ ringte hyasintenes klokker. ÂŦVi ringer ikke over lille Kay, ham kjenner vi ikke! Vi synger kun vÃĨr vise, den eneste vi kan!Âŧ
ããããããēãŦããŊãį·ãŪčãŪããã ããããããããããĶãããããã―ã―ãŪãĻãããļãããūããã
Og Gerda gikk hen til smÃļrblomsten som skinte frem imellom de glinsende grÃļnne bladene.
ãããŠããŊãūãã§ããĄãããŠããããããæĨããūãããĐããŦããããŪããĻãã ãĄãããããããĢãĶãããããããĶãã ãããŠãããĻããēãŦããŊãããūããã
ÂŦDu er en liten klar sol!Âŧ sa Gerda. ÂŦSi meg, om du vet, hvor jeg kan finne min lekebror?Âŧ
ããã§ãããã―ã―ãŊãããããããããēãããŠããããēãŦããŪãŧããļãããūããããĐããŠæããããŪčąããããĢãã§ããããããŪæãããŦãĪãŪããĻã§ãŊãããūããã§ããã
Og smÃļrblomsten skinte sÃĨ vakker og sÃĨ pÃĨ Gerda igjen. Hvilken vise kunne vel smÃļrblomsten synge? Den var heller ikke om Kay.
ããĄãããŠããŠãåšãŦãŊãæĨãŪããĄã°ããŊãããŪæĨããããããŠãæĨããūãããããããŦį §ãĢãĶããūããããæĨããūãŪå ãŊãããĻãŠããŪåŪķãŪããūãĢį―ãŠããđãŪäļããäļãļãããđãããĄãĶããūãããããŪãã°ãŦãæĨããĄã°ããŊãããŦãããéŧčēãčąããããããå ãŪäļãŦãéãŪãããŦãããĶããūããã
ÂŦPÃĨ en liten gÃĨrd skinte vÃĨr Herres sol sÃĨ varmt den fÃļrste vÃĨrdagen. StrÃĨlene gled ned over naboens hvite vegg. Tett ved grodde de fÃļrste gule blomstene, skinnende gull i de varme solstrÃĨlene.
ãã°ããããŊããããããĻãŦã ããĶãããããããĶããūããããã°ããããŪåŦãŪãããããããŠåĨģäļãžããããããĶããããĪãããåĨģãŪåãããã°ããããŦãããããŦãããããŠããēãūããããĢãĶãããĄãļãããĢãĶããūãããåĨģãŪåãŊãã°ããããŦããĢã·ãããūãããããŪãããŋãããããĢã·ããŦãŊéããããããããŪéããããããūãããããŪåĢãŦãéãããŪãĩãåãŦãéãããŪãããŪãēãĻãĻããŦãéããããūããã
Gamle bestemor var ute i sin stol. Datterdatteren, den fattige skjÃļnne tjenestepiken, kom hjem et kort besÃļk. Hun kysset bestemoren. Det var gull, hjertets gull, i det velsignede kysset. Gull pÃĨ munnen, gull i grunnen, gull der oppe i morgenstunden!
ãããããããŪãĪãūããŠããčĐąã§ããããĻãããã―ã―ããããūããã
Se, det er min lille historie!Âŧ sa smÃļrblomsten.
ããūããããããŪãã°ãããūãŊããĐãããĶãããĢãããããããããĻããēãŦããŊããããããĪããūããããããããããĢãĻãã°ãããūãŊãããããŦãããããĢãĶãããŠãããĢãĶãããĢããããããŦãĪãĄãããŪããŠããŠãĢããĻããŠããããŦããããąãããĶãããĢããããããããĐããããããããŦãŦãĪãĄããããĪããĶãããĄãŦããããã§ããããââããčąããĄãŦãããããããĶãŋããĢãĶãããããŠããčąããĄããã ãčŠåãŪæããããã ãã§ããŠããŦãããããĶãããŠããŪã ããŪãã
ÂŦMin stakkars gamle bestemor!Âŧ sukket Gerda. ÂŦJa, hun lengter visst etter meg, og er bedrÃļvet for meg, slik som hun var for lille Kay. Men jeg kommer snart hjem igjen, og sÃĨ bringer jeg Kay med. â Det kan ikke hjelpe at jeg spÃļr blomstene, de kan kun deres egen vise, de sier meg ikke noe av nytte!Âŧ
ããã§ãēãŦããŊããŊããããããããããŦãįįĐãããããĻããããããūããããããĐãéŧããããããããēãŦãããĻãģãããããĻãããĻãããããŦčķģããēãĢããããūãããããã§ãēãŦããŊããĄãĐãūãĢãĶãããŪéŧčēããčãŪéŦãčąãŦãããĢãĶããããūããã
ããããããŦãĪãĄãããŪããĻããŠããããĢãĶãããŪãã
ããããĶãēãŦããŊããããã§ãããŪčąãŪčĐąãããĻããããūãããããŪčąãŊãŠããĻããĢãã§ãããã
Og sÃĨ bandt hun sin lille kjole opp slik at hun kunne lÃļpe raskere. Men pinseliljen slo henne over benet idet hun sprang over den. Da ble hun stÃĨende, sÃĨ pÃĨ den lange gule blomsten, og spurte: ÂŦVet du kanskje noe?Âŧ Og hun bÃļyde seg like ned til pinseliljen. Og hva sa den?
ãããããããķãããŋããããŪããããķããããããŪããããĻãéŧãããããŊãããūãããããããããããŠããĶããããŊãããŦããããããã ãããåąæ đãããŪãĄãããŠãļããŦãåãŊã ããŪããĄãããŠããĐãããįŦãĢãĶããūããããĐãããŊããčķģã§įŦãĢãããäļĄčķģã§įŦãĢããããĶããūãã§äļįäļããĩãŋãĪãããããŦčĶããūããã§ãããããŊãŧããŪįŪãŪãūããã§ãã
ÂŦJeg kan se meg selv! Jeg kan se meg selv!Âŧ sa pinseliljen. ÂŦO, o, hvor jeg lukter! â Oppe pÃĨ det lille kvistkammeret, halvt kledd pÃĨ, stÃĨr en liten danserinne. Hun stÃĨr snart pÃĨ et ben, snart pÃĨ to, hun sparker av den hele verden, hun er bare synsbedrag.
ããĐãããŊããĄãããŠåļãŽãŪãŦãæđŊãããããæđŊãããããūãããããŊãģãŦãŧããã§ããââããã§ããããã§ããããããĪããŠãŦããã§ããį―ãäļįããããããããŦãããĶãããūããããããūããæđŊããããŪæđŊã§ãããĢãĶãåąæ đã§ãããããããŪãŠãŪã§ãã
Hun heller vann av tekannen ut pÃĨ et stykke tÃļy hun holder, det er korsettet â renslighet er en god ting! Den hvite kjolen henger pÃĨ knaggen, den er ogsÃĨ vasket i tekannen og tÃļrket pÃĨ taket.
ããĐãããŊãããŪäļįããĪããĶããĩããĐãģčēãŪããģãąããããģãŦãūããūãããã§ããããäļįãŊãããį―ããŋããūããããŧããčķģããããããĐãããūãã§ãããŪäļãŦįŦãĢãĶããããĻãĩãã°ãĢãå§ŋãŊãããããããķããčĶãããŪãããķããããããŪãã
Den tar hun pÃĨ, det safrangule tÃļrkekledet tar hun om halsen, sÃĨ skinner kjolen mere hvit. Benet i vÃĶret! Se hvordan hun kneiser pÃĨ en stilk! Jeg kan se meg selv! Jeg kan se meg selv!Âŧ
ããŠãŦããããŠčĐąãããããŦããŠããĶããããããŠããŪããããŠããĻããĐãã ãĢãĶãããūããŠãããããĻããēãŦããŊãããūããã
ãããã§ãēãŦããŊãåšãŪããããŪãŊããūã§ãããĶčĄããūããã
ÂŦDet bryr jeg meg slett ikke om!Âŧ sa Gerda. ÂŦDet er ikke noe ÃĨ fortelle meg!Âŧ Og sÃĨ lÃļp hun til utkanten av haven.
ããŪæļãŊããūãĢãĶããūãããããēãŦããããŪããģãĪãããĻãĢãĶãããĐããĻããããŪã§ããŊãããĶæļãŊãąããĻãēãããūããããēãŦããŊãēããäļįãŦããŊã ããŪãūãūã§ãĻãģã ããūããã
DÃļren var lukket, men hun vrikket i den rustne jernkroken sÃĨ den gikk lÃļs, og dÃļren sprang opp, og sÃĨ lÃļp den lille Gerda pÃĨ bare fÃļtter ut i den vide verden.
ãēãŦããŊãäļåšĶãĐãããĻããĩããããĢãĶãŋãūãããããããããĢãããĶããããŪãŊãããūããã§ããããĻããĻããēãŦããŊããããĻãĶããŊããããĻãã§ããŠããŠãĢããŪã§ãåĪ§ããŠįģãŪäļãŦãããããããūããããããããŋãūãããūããĻãåĪãŊãããĶãį§ããĩãããŠãĢãĶããūããããæĨããūãåđīäļãããããĶãååĢãããŪčąãããããããĶãããããŪããĪãããčąããŪã§ãŊããããŠããĻãŊããããūããã§ããã
Hun sÃĨ tre ganger tilbake, men det var ingen som kom etter henne. Til sist kunne hun ikke lÃļpe mere og satte seg pÃĨ en stor sten, og da hun sÃĨ seg rundt om var sommeren forbi, det var sent pÃĨ hÃļsten. Det kunne man slett ikke merke der inne i den vakre haven hvor det alltid var solskinn, og alle ÃĨrstiders blomster.
ãããããĐãããūãããããããããããŠãŦããããĶããūãĢãĶãããĻããēãŦããŊãããūãããããããĻããŦį§ãŦãŠãĢãĶãããŪãããããããĢããããĶãŊããããŠãããã
ÂŦGud! Hvor jeg har forsinket meg!Âŧ sa den lille Gerda. ÂŦDet er jo blitt hÃļst! SÃĨ jeg tÃļr ikke hvile!Âŧ Og hun reiste seg for ÃĨ gÃĨ.
ãããĶãēãŦããŊįŦãĄãããĢãĶããããããããã ããūããããūãããēãŦããŪããããčķģãŊããĐããŠãŦããããããããĶããĪãããĶããããĻã§ãããããĐããåŽãããĶãããģãããããã§ããããŠããããŠããŪčãŊãããĢããéŧã°ãã§ããããéĻããããŪãããŦæãããããĶããūããããã ããĻããŪãããããããã ããŊããūã åŪãŋããããã§ããūãããããããããŊããĢãąããĶãããĄããūããããã§ããã
à , hvor hennes smÃĨ fÃļtter var Ãļmme og trette, og rundt om sÃĨ det kaldt og rÃĨtt ut. De lange pilebladene var ganske gule og tÃĨken dryppet i vann fra dem, ett blad falt etter det andre, kun slÃĨpetornen stod med frukt, sÃĨ stram at man mÃĨtte rynke munnen sammen.
ããããŠããĶããŪãēããģãããäļįãŊį°čēã§ãããããããŋããããĻã§ãããã
à , hvor det var grÃĨtt og tungt i den vide verden.
įŽŽåãŪãčĐąãįåãĻįåĨģ
Fjerde historie. Prinsen og prinsessen.
ãēãŦããŊããūããããããūãŠããã°ãŠããūããã§ããããēãŦãããããã§ããå īæãŪããĄãããĐããããŪéŠãŪäļã§ãäļããŪåĪ§ããŠããããããīãããīããããĢãĶããūãããããŪããããŊããã°ããããĢãĻãããŠããēãŦãããŋãĪããĶããããūããĩãĢãĶããūãããããããĶãããããūããã
ããŦãĒããŦãĒããããĄãŊããããĄãŊãã
Gerda mÃĨtte igjen hvile seg. Da hoppet det pÃĨ sneen, like ovenfor der hun satt, en stor krÃĨke. Den hadde lenge sittet og sett pÃĨ henne og vrikket med hodet. NÃĨ sa den: ÂŦKra! Kra! â Goâ daâ! Goâ daâ!Âŧ
ããããŊããããããããŊããŠãŦãããããĻãã§ããūããã§ããããã§ãããēãŦãããŠãĪããããããĢãĶããĶãããŪãēããäļįã§ãããĢããēãĻããžãĢãĄããĐããļãããŪã ãĻããĢãĶãããããūããã
Bedre kunne den ikke si det, men den mente det sÃĨ godt med den lille piken, og spurte hvor hun gikk sÃĨ alene ute i den vide verden.
ããŪããēãĻããžãĢãĄãããĻããããĻã°ãããēãŦããŊããããããĢãĶãããŋããŋããŪããĻã°ãŦããĩããããŋãŪãããĢãĶããããĻãããããūããããēãŦããŊããã§ããããŦãããķããŪčšŦãŪäļãŪããĻãããĢããčĐąããĶããããäļããĐããããĶãŦãĪããŋãŠããĢãããããããūããã
Ordet ÂŦaleneÂŧ forsto Gerda meget godt, og fÃļlte rett hvor mye som lÃĨ i det, og sÃĨ fortalte hun krÃĨken sitt hele liv og levne, og spurte om den ikke hadde sett Kay.
ãããĻããããŊããēãĐããūãããŦããããããã§ããããããūããã
ããããããããŠãããããããããŠããã
Og krÃĨken nikket ganske betenksomt, og sa: ÂŦDet kunne vÃĶre! Det kunne vÃĶre!Âŧ
ãããããĢãĶãĶãããĻããēãŦããŊåĪ§ããŠããã§ããĢãĶããããããããžããŦããããããããŪãĻãūããŧãĐããĢã·ãããūããã
ÂŦHva, tror du!?Âŧ ropte den lille piken, og hadde nÃĶr klemt krÃĨken i hjel, slik kysset hun den.
ãããĶãããããŦãããĶãããããŦãããĻãããããŊãããūãããããĐããããŦãĪãĄãããããĢãĶãããããŠæ°ãããūããããķããããããŦãĪãĄããã ãããĻããããūããããããĐããŦãĪãĄãããŊãįåĨģããūãŪãĻãããŦããĶãããŠããŪããĻãŠãĐãŊãããĢãĻããããĶããūãããã
ÂŦFornuftig, fornuftig!Âŧ sa krÃĨken. ÂŦJeg tror jeg vet â jeg tror det kan vÃĶre lille Kay! Men nÃĨ har han visst glemt deg for prinsessen!Âŧ
ããŦãĪãĄãããŊãįåĨģããūãŪãĻãããŦãããã§ããĢãĶãããĻããēãŦããŊãããūããã
ÂŦBor han hos en prinsesse?Âŧ spurte Gerda.
ãããã§ãããūããããããŠãããããĻãããããŊãããūãããããĐãããããããŦãããĻããŦããããŪããĻã°ã§čĐąããŪãŊããããããŠãŧãããã§ããããŠããŦããããŪããĻã°ãããããĻãããĢãĻããūãčĐąãããŪã ããŠããã
ÂŦJa hÃļr!Âŧ sa krÃĨken. ÂŦMen jeg har sÃĨ vanskelig for ÃĨ tale ditt sprÃĨk. ForstÃĨr du krÃĨkemÃĨl sÃĨ skal jeg bedre fortelle!Âŧ
ããūãããããããŠããĢãããĻããŠããĢãããããĻããēãŦããŊãããūããããã§ããããĄãŪãã°ãããūãŊããã§ããŦãŠããŪãããããããŠããĢãĶããã°ãããĢããã
ÂŦNei, det har jeg ikke lÃĶrt!Âŧ sa Gerda. ÂŦMen bestemor kunne det, og rÃļversprÃĨk kunne hun. Bare jeg hadde lÃĶrt det!Âŧ
ãããūããūããããããĻãããããŊãããūãããããūããã§ããã ãããĶãŋãūããããããūãããã°ããããã
ããããããããŊãããĢãĶããããĻããčĐąããūããã
ÂŦGjÃļr ikke noe!Âŧ sa krÃĨken. ÂŦJeg skal fortelle, sÃĨ godt jeg kan, men dÃĨrlig blir det allikevelÂŧ, ogsÃĨ fortalte den hva den visste.
ããããããĄãããūããå―ãŦãŊãããããããããįåĨģããūãããã§ãŠããŪã§ãããŠãŦããäļįäļãŪãããķãããŪãããčŠãã§ããŪããããūãããããĶããūããūãããūããããŠããã§ãããããããããŠãããŠãŪã§ãã
ÂŦI dette kongeriket, hvor vi nÃĨ sitter, bor en prinsesse som er sÃĨ uhyre klok, men hun har ogsÃĨ lest alle aviser som er til i verden og glemt dem igjen, sÃĨ klok er hun.
ããĶãããŪããã ãįåĨģããūãŊį嚧ãããããŦãããããŦãŠããūãããį嚧ãĻããããŪãŊããããã§ãããŧãĐããŪããããŪã§ãŊãããūãããããã§įåĨģããūãŊãããĄãããŋãŦæããããã ããūãããããŪæãŊããŠããŦãããããŊããããĻããŽããĻããĢãæã§ããã
Forleden sitter hun pÃĨ tronen, og det er ikke sÃĨ morsomt enda, sier man. Da kommer hun til ÃĨ nynne en vise, det var nettopp den: âHvorfor skulle jeg ikke gifte meg!â
ããã§ãããŠããŧãĐããããããĢãĻãã ããããĻãããããã§ãįåĨģããūãŊããĢããããããĻãããããĄãūãããã§ãåĪŦããĢãĻãŦãããŠããããŪãããããĶãããããĻãããããããŠãŪããŧãããĻããããūãããã ãĢãĶããã ãããŦãĪãĢįŦãĢãĶãããããķãĢãĶããã ãã§ãŊããããŦããããĪããĶããūããūããããã
âHÃļr, det er det noe iâ, sier hun, og sÃĨ ville hun gifte seg, men hun ville ha en mann som forstod ÃĨ svare nÃĨr man talte til ham, en som ikke stod og kun sÃĨ fornem ut, for det er sÃĨ kjedelig.
ããã§ãįåĨģããūãŊãåĨģåŪããããããĄããŪãããããããŦãŠãĢãĶãããŪããããŋããčĐąããŦãŠããūãããåĨģåŪããĄãŊããããããããããããããūããĶã
ããããŊããããããĪãã§ããããūãããããããĐããããĪãããããããããĻããŠãããĻããããããĪãããã ãã§ããããŠãĐãĻįģããūããã
ãããããŪããĢãĶããããĻãŊãããããŧããĻããŪããĻãŠãŪã§ãããããĻãããããŊããĢãĶããããããŦãŊããããããããŠãããããĢãĶãããŪįåĨģããūãŪãåãŦãčŠįąãŦãĻãã§ãããããããããããŦããĢããčĐąããĶããããŪã§ããããĻããããããūããã
NÃĨ lot hun alle hoffdamene tromme sammen, og da de hÃļrte hva hun ville, ble de sÃĨ fornÃļyde. âDet kan jeg godt lide!â sa de. âSlikt noe tenkte jeg ogsÃĨ pÃĨ forleden!â â Du kan tro at det er sant hvert ord jeg sier!Âŧ sa krÃĨken. ÂŦJeg har en tam kjÃĶreste som gÃĨr fritt om pÃĨ slottet, og hun har fortalt meg alt!Âŧ
ãããūã§ããŠããããŪããããŠãããĻãããŪãŊãããã§ããããĻãããŪãŊããŦãããŪãĐããã§ãããããŊããŊããããããŠããūã§ããĪãūããūãã
Hans kjÃĶreste var naturligvis ogsÃĨ en krÃĨke, for krÃĨker sÃļker make, og det er alltid en krÃĨke.
ããžããĻãįåĨģããūãŪãããããã§ãĩãĄãĐãĢããããķãããããĢããããŊãĢãããããūããããããŦãŊãããããŪããĢãąãŠããããį·ãŊãããã§ããåãŦããĶãįåĨģããūãĻčĐąãããĻãã§ããããããĶãåãļããĶããããķããŪããĄãŦãããããŦãæ°ãããããããããŦčĐąããäššããįåĨģãŊåĪŦãĻããĶãããķã§ããããĻããããĻããããĶãããūããã
ÂŦAvisene kom straks ut, med en kant av hjerter og prinsessens navnetrekk. Man kunne lese seg til at det stod enhver ung mann som sÃĨ godt ut, fritt for ÃĨ komme opp pÃĨ slottet og tale med prinsessen, og den som talte sÃĨ at man kunne hÃļre han var hjemme der og talte best, ham ville prinsessen ta til mann!
ãããã§ããããã§ããããŠããŊããããã ãããããķäŋĄããĶãã ãããããŪčĐąãŊããããããããŦããããĶãããĢãĶãããŪãĻãĐãããããŧããĻããŪčĐąãŠãŪã§ããããããĻãããããŊãããūããã
ããããį·ãŪäššããĄãŊãããããĪããĢãĶãããĢãĶããūããããããĶããããįšãŊããããĪããĶããããããŪäššããããĢãĄãļããĢãããããĢãĄãļãããããããããããŦãããããūããĢãĶããūãããã§ããŊãããŪæĨãããĪããŪæĨãããēãĻãã ãĢãĶããūãããĢãããŪãŊãããūããã
â Ja, ja!Âŧ sa krÃĨken. ÂŦDu kan tro meg, det sÃĨ visst som at jeg sitter her, folk strÃļmmet til, det var en trengsel og en pÃĨgang, men det lyktes ikke, hverken den fÃļrste eller den andre dagen.
ãŋããŠãŊããåãŪããĻã§ããããããããđããūããããããĄãĐãåãŪéããŊããĢãĶãéããããŪãļãããããŋãããããã ãããŪãžãĢãĶãéãīããŪãããĩãããĪãããå―đäššãŦåšããĢãĶãããããåĪ§åšéãŦãŊãããĻããĻãããŦã―ããĢãĻãŠãĢãĶããūããūããããããĶãããããįåĨģããūãŪããã§ãŦãŠãį嚧ãŪåãŦåšããĻããŦãŊããããįåĨģããūãŦããããããĻã°ãŪãããããããããããŦããããããŧããããūããã§ãããįåĨģããūãĻããã°ããŠãŦãããķããŪããĢãããĻã°ããããããĄãĐããĢãĶãããĢãĶããããããŠãã§ãããã
De kunne alle sammen godt tale nÃĨr de var ute pÃĨ gaten, men nÃĨr de kom inn av slottsporten og sÃĨ garden i sÃļlv, og lakeiene i gull opp langs trappene, og de store opplyste salene, sÃĨ ble de forblÃļffet. Og stod de foran tronen hvor prinsessen satt, sÃĨ visste de ikke noe ÃĨ si uten det siste ord hun hadde sagt, og det brydde hun seg ikke om ÃĨ hÃļre igjen.
ãĻããããã ãããããĶããŪãŠããŦãŊãããĻããããã°ãã§ããŪãūããããããŦããĩããĩãã§ããããããļã§ãĶããĶãããĢãĻãããŦãããĢãĶãããĄãããããããŦãŠãã
Det var som om folk der inne hadde fÃĨtt snustobakk pÃĨ magen og hadde falt i dvale inntil de kom ut pÃĨ gÃĨrden igjen, ja sÃĨ kunne de snakke.
ãŠãŦããįšãŪéããããåãŪéãūã§ãããããēãĻããĄããããĪããĪããĢãĶãŠããã§ããūãããããããŊãããããķãã§čĶãĶããūããããããĻããããããããããããĶãããūãããããŋããŠãŊčŠåãŪã°ããããŠããŠããūããĢãĶããŠããŪã§ãããŠããããããããŪãĐããããããããūããããããĶããŪäļã§ãŊããŠãūãŽããæ°īããĢãąããããūããã§ããã
Det stod en rekke like fra byens port til slottet. Jeg var selv inne og sÃĨ det!Âŧ sa krÃĨken. ÂŦDe ble bÃĨde sultne og tÃļrste, men fra slottet fikk de ikke en gang sÃĨ meget som et glass lunkent vann.
ãŠãã§æ°ãŪãããããããããĄããããŋããģãæåã§ãããĢãĶããĶããūããããããããã°ãŪäššãŦãããããĻãŊããūããã§ãããããŪãããã ããŪæ°ã§ãŊââãããĪãããããĻãēãããããŠéĄãããĶãããããããããã§įåĨģããūããããããããŦãŠããūãããââãĻãããŪã§ããããã
Vel hadde noen av de klokeste tatt smÃļrbrÃļd med, men de delte ikke med deres nabo, de tenkte som sÃĨ: La ham bare se sulten ut, sÃĨ tar ikke prinsessen ham!Âŧ
ãã§ãããŦãĪãĄãããŊãĐããããŪã§ããããĪãŦãĪãĄãããŊããĢãĶãããŪã§ããããĻããēãŦããŊããããūãããããŦãĪãĄãããŊãããŪäššããĄãŪãŠããūãŦãããŪã§ãããã
ÂŦMen Kay, lille Kay!Âŧ spurte Gerda. ÂŦNÃĨr kom han? Var han blant de mange?Âŧ
ããūããūããããūãĄãŠããããããããããããããŦãĪãĄãããŪããĻãŦãŠããŪã§ãããĻããã§ãããŪäļæĨįŪãŦãéĶŽãŦããéĶŽčŧãŦããŪããŠããĄãããŠį·ãŪåããããŪããããŦãåãŪãŧããļãããããĶãããūãããããŪäššãŪįŪãŊãããŠããŪįŪãŪãããŦãããããĶãããĢãąãŠãé·ãããŋãŪæŊãããĢãĶããūããããįįĐãŊãžããžããŦãããĶããūãããã
ÂŦGi tid! Gi tid! NÃĨ er vi like ved ham! Det var den tredje dagen, da kom det en liten person, uten hest eller vogn, ganske freidig marsjerende like opp til slottet. Hans Ãļyne skinte som dine, han hadde vakkert langt hÃĨr, men ellers fattige klÃĶr!Âŧ
ãããããŦãĪãĄãããŠãŪãããããããã§ãŊããĻããĻãããããããŦãĪãĄããããŋãĪããããããĻããēãŦããŊããããããŦãããã§ãæãããããūããã
ÂŦDet var Kay!Âŧ jublet Gerda. ÂŦÃ , da har jeg funnet ham!Âŧ Og hun klappet i hendene.
ãããŪåãŊãããŠããŦããĄãããŠãŊããŪãããããĢãĶããūãããããĻããããããããūããã
ÂŦHan hadde en liten ransel pÃĨ ryggen!Âŧ sa krÃĨken.
ãããããããĢãĻããããŊãããããããĻããēãŦããŊãããūãããããŦãĪãĄãããŊããããĻããĢãããŦčĶããŠããŠãĢãĶããūãĢããŪã§ãããŪãã
ÂŦNei, det var nok hans kjelke!Âŧ sa Gerda. ÂŦFor med kjelken gikk han bort!Âŧ
ããŠããŧãĐããããããããūãããããĻãããããŊãããūãããããŠãŦããããĄããĢãĻčĶãã ãã§ãããããããããããŊããŋããŠããããŪãããããããŠããããããããŪã§ãããããããããŪåãŊãåãŪéããŊããĢãĶãéãŪčŧæããã·ããŪãļãããããŋãŠãããã ãããŪãžãĢãĶãéãīããŪãããĩããŪãå―đäššãŪåãŦã§ãūãããããããããūããĪããūããã§ããããããĐãããããļããã§ããããããĶã
ÂŦDet kan gjerne vÃĶre!Âŧ sa krÃĨken. ÂŦJeg sÃĨ ikke sÃĨ nÃļye etter! Men det vet jeg av min tamme kjÃĶreste, at da han kom inn av slottsporten og sÃĨ livgarden i sÃļlv, og lakeiene i gull opp langs trappen, ble han ikke det minste beskjemmet, han nikket og sa til dem:
ãããã ããŪäļãŦįŦãĢãĶãããŪãŊãããããããĪã§ãããããã§ãŊãããããããĢãĶãããããŊåšéãŦãŊããããĶããããūããããã
âDet mÃĨ vÃĶre kjedelig ÃĨ stÃĨ pÃĨ trappen, jeg gÃĨr heller innenfor!â
ãĻããããūãããåšéãŦãŊããããããĢãąããĪããĶãæĒåŊ饧ååŪãããŋãĪãããããããčšŦåãŪéŦãäššããĄãããŊã ãã§éãŪåĻããĪãããŊããã§ããããĶããūããããããŠäļã§ãããã ãĢãĶãããã§ããããããŠãããĄãŦãŠãã§ãããããĻãããļãããŪåãŪãŠãããĪãŊããããŦãããūãããŪãĨãĶããŪãĨãĶãŠããŪã§ãããããĢãããŦãļããã§ãããã
Der skinte salene med lys. Kongelige rÃĨdgivere og eksellenser gikk pÃĨ bare fÃļtter og bar gullfat. Man kunne nok bli hÃļytidelig! Hans stÃļvler knirket sÃĨ fryktelig sterkt, men han ble dog ikke redd!Âŧ
ãããĢãĻãŦãĪãĄããããããĻããēãŦãããããģãūããã ãã ãĢãĶããããããé·ããĪããŊããĶããūããããŪãããããããŪããĪããŪãĨãĶããŪãĨãĶãããŪãããã°ãããūãŪãļãã§ãããããã
ÂŦDet er ganske visst Kay!Âŧ sa Gerda. ÂŦJeg vet han hadde nye stÃļvler, jeg har hÃļrt dem knirke i bestemors stue!Âŧ
ãããããŧããĻããŦãŪãĨãĶããŪãĨãĶãĢãĶãŠããūããããããĻãããããŊãūãčĐąããŊãããūããã ãããĶãããŪåãŊããĪããĪããĻãįģļčŧãŧãĐãŪåĪ§ããŠãããã ãŦãããããããĶãããįåĨģããūãŪãåãããŦéēãŋãūãããįåĨģããūãŪãããããĻããūããĶãåĨģåŪããĄãããĪãããããŪããĪãããūãããĪããããããããäūåūããã ããããããŪããūãããŪãããããããããããããūããããããå°å§ããããããēããĪããĶįŦãĢãĶããūããããããããĻãģããŪčŋããŦįŦãĢãĶããããŪãŧãĐããã°ãĢãĶãããããŦčĶããūããã
ÂŦJa, knirke gjorde de!Âŧ sa krÃĨken. ÂŦOg freidig gikk han like inn for prinsessen, der hun satt pÃĨ en perle sÃĨ stor som et rokkehjul. Og alle hoffdamene med deres piker og pikers piker, og alle kavalerene med deres tjenere og tjeners tjenere â som hadde tjenestegutt, stod oppstilt rundt om. Og jo nÃĶrmere de stod ved dÃļren, jo stoltere sÃĨ de ut.
ããã ããããããĪã§ããããūããĢãĶãããããããŪããããŪå°å§ãŠããããĻãĶããããããĶéĄãčĶãããŠããããã§ããããĻãŦãããæļããĄãŪãĻããã§ãã°ããããĢãĶãããĩããŊããĄããĢãĻčĶããŪã§ãããã
Tjenernes tjeners gutt, som alltid gÃĨr i tÃļfler, er nesten ikke til ÃĨ se pÃĨ, sÃĨ stolt stÃĨr han i dÃļren!Âŧ
ããūãããããķããããããĻãããã§ããŦãĪãĄãããŊãįåĨģããūãĻããĢãããããŪã§ãããããĻããēãŦããŊãããūããã
ÂŦDet mÃĨ vÃĶre fryktelig!Âŧ sa den lille Gerda. ÂŦOg Kay har allikevel fÃĨtt prinsessen!Âŧ
ãããããããããããã§ãŠããĢããŠããããūãŪãããŠãããããĶãĶããįåĨģããūãĻããĢãããããããããūãããäššãŪããããŦãããūããĻãããŪäššãŊãããããããããŪããĻã°ãčĐąããĻããĻãĐãããããããããŦčĐąãããĻããããĻã§ãããããããŊãããŪããĻããããããŪãããŠããããããããŪã§ãã
ÂŦHadde jeg ikke vÃĶrt en krÃĨke, sÃĨ hadde jeg tatt henne, og det tross jeg er forlovet. Han skal ha talt like sÃĨ godt som jeg taler nÃĨr jeg taler krÃĨkemÃĨl, det har jeg fra min tamme kjÃĶreste.
ãĐãããĶããŠããŠãããããŪãããããããŠåã§ããããããįåĨģããūãĻããĢãããããããŦãããŪã§ãŊãŠããĶããã ãįåĨģããūããĐãŪããããããããįĨãããĻãããĢãĶããĢãĶãããŪã§ãããããã§įåĨģããūããããŦãŠããįåĨģããūããūãããŪåããããŦãŠãĢããĻããããã§ããã
Han var freidig og nydelig. Han var slett ikke kommet for ÃĨ fri, bare alene kommet for ÃĨ hÃļre prinsessens klokskap, og den fant han god, og hun fant han god igjen!Âŧ
ãããããããããããŪãēãĻããŦãĪãĄãããŦãĄãããŠããããŦãĪãĄãããŊãããããããã§ãåæ°ãūã§ããããã§ãããūãããŪââããããããããããŪãåãļãĪããĶããĢãĶãã ãããŠãããĻãããĻããēãŦããŊãããūããã
ÂŦJa visst! Det var Kay!Âŧ sa Gerda. ÂŦHan var sÃĨ klok, han kunne hoderegning med brÃļk! â Ã , vil du ikke fÃļre meg inn pÃĨ slottet!Âŧ
ããããããĄã§ãããŪãŊãããããããĐããããããããã§ãããããããããã§ãããããĻãããããŊãããūãããããĻããã§ããūããããããĐããããããūããããããŪãããŠãããŦããã ãããĶãŋãūããããããĢãĻããããĄãããããĶããããããããūããããŠãŦãããããŠããŪãããŠããĄãããŠåĻãããããåãŪäļãŦãŊããããĻãŊããããããĶããŠããŪã§ãããããã
ÂŦJa, det er lett sagt!Âŧ sa krÃĨken. ÂŦMen hvordan gjÃļr vi det? Jeg skal tale med min tamme kjÃĶreste om det. Hun kan vel rÃĨde oss. Men det mÃĨ jeg si deg, slik en liten pike som du, fÃĨr aldri lov ÃĨ komme ordentlig inn!Âŧ
ãããããããŪãããããŠãããããĶããããĻããēãŦããããããūãããããŦãĪãĄãããŊããããããããĻããã°ããããŦåšãĶããĶããããããããĶãããã§ããããã
ÂŦJo, det gjÃļr jeg!Âŧ sa Gerda. ÂŦNÃĨr Kay hÃļrer jeg er her, kommer han straks ut og henter meg!Âŧ
ãããããŪããããŪãĻããã§ããūãĢãĶãããĢããããããĻãããããŊããĢãĶããããūããĩããĩããĻãã§ããĢãĶããūããūããã
ÂŦVent meg ved gjerdet der!Âŧ sa krÃĨken, vrikket med hodet og flÃļy bort.
ããŪãããããããĢãĶãããĻããŦãŊãæĐãã ããķããããŠãĢãĶããūããã
ãããĶããããĶããããĻãããããŊãããūãããããããŠããããããŠããŦãããããĻãŪããĻã§ããããããããããŦããããã°ããããģãããĢãĶããĶãããūããããããããŠãããããã§ãããããããŠããããã ããĐããããããĢãĶãããŪã§ãããããŦãŊãããããūã ãããŪã§ãã
FÃļrst da det var mÃļrk aften kom krÃĨken tilbake igjen: ÂŦRar! Rar!Âŧ sa den. ÂŦJeg skal hilse deg fra henne mange ganger! Og her er et lite brÃļd til deg, det tok hun pÃĨ kjÃļkkenet, der er det brÃļd nok, og du er visst sulten! â
ââãĐããããåãļãŊããããĻãŊãã§ãããããããūãããããŠããĻããĢãĶãããŠããŊããĪããŊããĶããūãããããéãŪčŧæãŪãļãããããéãīããŪãããĩããŪãå―đäššããĄããããããĶãããŠãã§ãããããããã ãããã§æģĢããĶãŊãããŠããããĢãĻããĪããĶčĄããããĩããŊããūãããããããŪãããŠãããŊãįåĨģããūãŪããūãŦéããĶããããŧãããããã°ãããããĢãĶããūãããããŪãããŪãããĻãããããĢãĶãããŪã§ãããããã
Det er ikke mulig for deg ÃĨ komme inn pÃĨ slottet, du har jo bare fÃļtter. Garden i sÃļlv og lakeiene i gull ville ikke tillate det. Men grÃĨt ikke, du skal nok komme opp dit. Min kjÃĶreste vet om en liten baktrapp som fÃļrer til sovekammeret, og hun vet hvor hun skal ta nÃļkkelen!Âŧ
ããã§ãããããĻãēãŦããĻãŊããåšããŽããĶãæĻãŪčãããĻããããĻãããĻããĄãĢãĶããäļĶæĻéãŠãŋããŋãĄãéããūããããããĶããåãŪããããããã ããã ããŦãããĶããūãĢããĻããããããŊããããããĶãããããŪæļåĢãļããēãŦãããĪããĶãããūããã
Og de gikk inn i haven, i den store allÃĐen hvor det ene bladet falt etter det andre, og da lysene pÃĨ slottet slukket, det ene etter det andre, fÃļrte krÃĨken lille Gerda hen til en bakdÃļr som stod pÃĨ klem.
ãūãããēãŦããŪãããŊãããããĢããããããããĢããã§ããŠããĶãĐããĐãããããĻã§ãããããūãã§ãēãŦããŊããŠãŦããããããĻã§ãããĶãããããŠæ°ãããūããããããĐããēãŦããŊããŪäššãããŦãĪãĄããã§ããããĐããããããããããĢãããŠãŪã§ãã
à , sÃĨ Gerdas hjerte banket av angst og lengsel! Det var som om hun skulle gjÃļre noe ondt, og hun ville jo kun fÃĨ vite om det var lille Kay.
ããã§ãããããŊããĢãĻããŦãĪãĄãããŦãĄãããããūããããēãŦããŊãããŋããŋãĻãŦãĪãĄãããŪããããããŠįŪãĪãããé·ãããŋãŪæŊããããã ããĶããūããããããĶããĩãããããĄãŦããĶãã°ããŪčąãŪããã ãŦãããĢãĶãããã ãĻãããŦãĪãĄããããããĢããĻãããŪįŽéĄãããããįŪãŦãããģãūããã
Jo, det mÃĨtte vÃĶre ham. Hun tenkte sÃĨ levende pÃĨ hans kloke Ãļyne, og hans lange hÃĨr. Hun kunne se akkurat hvordan han smilte, som da de satt hjemme under rosene.