ĐŻĐżĐŸĐœŃĐșа-ĐœĐ°ŃĐČДжŃĐșĐ°Ń ĐșĐœŃга-бŃĐ»ŃĐœĐłĐČа
æ„ ć±±æŁéèšłă
Norsk oversettelse: Karl-Robert RĂžnning. Med illustrasjoner av Vilhelm Pedersen.
珏äžăźă話ăéĄăšăăźăăăăźăăš
FĂžrste historie, som handler om speilet og splintene.
ăăăăăăŠăăăŁăăăăăŻăăăŸăăăăăźă話ăăăăŸăăŸă§ăăăšăă ăă ăăȘă«ăăăŻăŁăăăăŠăăŠăă€ăŸăăăăăăăăéæłäœżăŸă»ăă€ăăăźă話ă§ăăŁăăăšăăăăăźă§ăăăăźéæłäœżăšăăăźăŻăăȘăăŸă§ăăăĄă°ăăăăȘăăă€ă§ăăăăăăŸăăăȘăăźăæȘéăăăŸăă§ăăă
Se sÄ! NÄ begynner vi. NÄr vi er ved enden av historien, vet vi mere enn vi vet nÄ. For det var et ondt troll. Det var et av de aller verste, det var «Djevelen»!
ăăŠăăăæ„ăźăăšăăăźæȘéăŻăăăăăăȘăăăăă§ăăăăšăăăăăŻăăăăŻăéĄăăăĄăăäœăăăăăăă§ăăăăăăźéĄăšăăăźăăă©ăăȘăăŁăăăȘăă€ăăăăăźă§ăăăăă«ăă€ăăšăă»ăšăă©ăȘăăă©ăăăă«ăăĄăąăăŸăŁăŠăăŸăăăăăăă ăăȘăăăżăŁăšăăȘăăăăăźăăźă«ăăăŁăŠăăăăăŻăŁăăăšăăăă«ăă«ăă«ăăăăă€ăăšăăăă”ăăăȘăăăă€ăăăŁăăăźă§ăăă
En dag var han i et riktig godt humÞr, for han hadde laget et speil som hadde den egenskapen at alt godt og vakkert som speilte seg i det, forsvant det sammen til nesten ingenting, men det som ikke dugde og tok seg ille ut, trÄdte rett frem og ble enda verre.
ă©ăăȘăă€ăăăăăăăăăăźéĄă«ăă€ăăšăç źă«ăăăăăă»ăăăăăăźăăă«èŠăăă©ăăȘă«ăăŁă±ăȘăČăšăăĄăăăăăȘăăŁăăă«ăȘăăăă©ăăăăźăȘăăăăăŸă ăă§ăăăă ăĄăăăăăŸăăăéĄăŻèŠăĄăăăă»ă©ăăăă§ăăŸăăăăŁăăăČăšă€ăŒăŁăĄăźăă°ăăă§ăă錻ăćŁăăŁă±ăă«ć€§ăăăČăăăŁăŠăăă€ăăŸăăă
I det sÄ de deiligste landskaper ut som kokt spinat, og de beste mennesker ble ekle eller stod pÄ hode uten mage, ansiktene ble sÄ fordreide at de var ikke til Ä kjenne, og hadde man en fregne, sÄ kunne man vÊre sÄ viss pÄ at den gikk ut over nese og munn.
ăăăăăăăăăăȘăăăšăăăźæȘéăŻăăăŸăăăăăă«ăăăăăăăăăăăă€ă€ăŸăăćżăăăăăŸăăšăăăăéĄă«ăŻăăăăăŁă€ăă«ăă€ăăźă§ăăăźéæłäœżăźæȘéăŻăăă¶ăăȘăăăăăă€ăŻăăŸăçșæăŻă€ăăă ăăăšăă€ăăăăă ăăă«ăŻăăăăăŸăăă§ăăă
Det var utmerket morsomt, sa «Djevelen». Gikk det nÄ en god from tanke gjennom et menneske, da kom det et hÄnflir i speilet, sÄ trolldjevelen mÄtte le av sin kunstige oppfinnelse.
ăăźæȘéăŻăéæłćŠæ ĄăăČăăăŠăăŸăăăăăăă«ăăăŁăŠăăéçćŸă©ăăŻăăăă©ă”ăăăȘăăźăăăăăăăšăă»ăăŒăă”ăăŸăăăŸăăă
ăăŠăăăźéĄăă§ăăăźă§ăăŻăăăŠäžçăäșșéăźă»ăăšăăźăăăăăăăăźă ăšăăăźăăăă
ăăŻă”ăăĄăăăăŠăăăăŸăăă
Alle de som gikk pÄ trollskolen, for han holdt trollskole, de fortalte rundt om at det hadde skjedd et mirakel. NÄ kunne man fÞrst se, mente de, hvordan verden og menneskene egentlig sÄ ut.
ă§ăă»ăăŒăăžăăźéĄăăăĄăŸăăŁăăăźă§ăăăăăšăăšăăăăŸăă«ăŻăă©ăăźćœă§ăăă©ăźäșșă§ăăăăźéĄă«ăăăăăźăăăăă ăăăăăżăȘăăăźăŻăăȘăăȘăŁăŠăăŸăăŸăăă
De lĂžp omkring med speilet, og til sist var det ikke et land eller et menneske som ikke hadde vĂŠrt fordreid i det.
ăăăȘăăšăćłă«ăźăŁăæȘéăźă§ăă©ăăŻă怩ăŸă§ăæăźăŒăŁăŠăăŁăŠăć€©äœżăŠăăăăĄăç„ăăŸăŸă§ăăăăăăă«ăăăăšăăăăŸăăăăšăăă§ăé«ăé«ăăźăŒăŁăŠèĄăă°ăèĄăă»ă©ăăăźéĄăŻăăăăČă©ăăăăăăŁă€ăăăăăźă§ăăăăăźæȘéăăăăăăăŠăăăŁăŠăăăăȘăăȘăăŸăăăă§ăăăŸăăăé«ăé«ăăšăźăŒăŁăŠăăŁăŠăăăç„ăăŸăć€©äœżăźăäœć± ăăŸăă«èżăăȘăăŸăăăăăăšăéĄăŻăăăăăăăăăăăŁă€ăăăȘăăăăŻăăăă¶ăă¶ăă”ăăă ăăăăźă§ăăăăă€ăă«æȘéă©ăăźæăăăć°ăźäžăžăăĄăŠă
NÄ ville de ogsÄ fly opp mot Himmelen selv for Ä gjÞre narr av englene og «vÄr Herre». Jo hÞyere de flÞy med speilet, dess sterkere flirte det. De klarte nesten ikke Ä holde fast pÄ det. HÞyere og hÞyere flÞy de, nÊrmere Gud og englene. Da sitret speilet sÄ fryktelig i sitt hÄnflir at det fór dem ut av hendene og styrtet ned mot jorden,
äœćäžăäœćäžăăšăăăźă§ăŻăăăȘăăăăăžăăȘæ°ă«ăăăŸăăăă ăăŠăăšăă§ăăŸăăŸăăă
hvor det gikk i hundre millioner billioner og enda flere stykker, og nettopp da gjorde det mye stĂžrre ulykke enn fĂžr.
ăšăăăăăăăăăăăăăäžçăăăăźăăăăă«ăȘăŁăăšăăăăăŻăéĄăźăăăăŻăăăăăç ă€ă¶ăăăăźć€§ăăăăăȘăăźăăäžçăă ăă«ăšăłăĄăŁăŠăăŸăŁăăăă§ăăăăäșșăźçźă«ăŻăăăšăăăźăŸăŸăăă«ăăłăă€ăăŠăăŸăăŸăăăăăăšăăăźäșșăăĄăŻăăȘăă§ăç©ăăŸăĄăăŁăŠăżăăăăăźăăšăźăăăă»ăă ăăăżăăăă«ăȘăăŸăăăăăăŻăăăźăăăăăă©ăăȘăĄăăăȘăăźă§ăăéĄăăăŁăŠăăă”ăăăȘćăăăăźăŸăŸăăŸă ăźăăăŠăăŁăŠăăăăă§ăă
For noen stykker var knapt sÄ store som et sandkorn, og disse flÞy rundt om i den vide verden. Og der de kom i Þynene pÄ folk, der ble de sittende, og da sÄ de menneskene alltid feil, eller hadde kun Þyne for det som var galt ved en ting, for hver lille speilbit hadde beholdt de samme kreftene som hele speilet hadde hatt.
ăȘăă«ăŻăŸăăäșșăźăăăăă«ăŻăăŁăăăźăăăŁăŠăăăźăăăăăăæ°·ăźăăăăźăăă«ăă€ăăăăăźă«ăăŠăăŸăăŸăăă
Noen mennesker fikk til og med en liten speilsplint inn i hjertet, og det som var ganske fryktelig var at det hjertet ble som en klump is.
ăăźăăĄăăăŸăă性ăăȘăăăăăăŁăŠăçȘăŹă©ăčă«äœżăăăă»ă©ă§ăăăăăăăȘçȘăŹă©ăčăźăăĄăăăăćă ăĄăăźăăăŠăżăăăšăăŠăăăŸăă§ă ăă§ăăă
Noen speilstykker var sÄ store at de ble brukt til ruteglass, men gjennom den ruten var det ikke verd Ä se sine venner.
ă»ăăźăăăă§ăăăăă«çšăăăăăăźăăăăŸăăăăăăźăăăăăăăŠăç©ăæŁăăăăŸăĄăăăźăȘăăăă«èŠăăăšăăăšăăšăă ăăăăăăăăŸăăăæȘéăŻăăăȘăăšăăăăăžăăăăăăăŁăŠăăăȘăăăăă¶ăŁăŠăăăăăŁăăăŁăŠăăăăăŸăăă
Andre stykker kom i briller, og derfor gikk det dÄrlig nÄr folk tok de brillene pÄ for Ä se rett og vÊre rettferdige. Den onde lo sÄ hans mage revnet, og det kilte ham sÄ deilig.
ăšăăă§ăă»ăă«ăăŸă ăăăŸăăăăăăŻăç©șăźăȘăă«ăă ăăŁăŠăăŸăăăăăăăăăăăă話ăȘăźă§ăăă
Men ute flÞy ennÄ smÄ glasstumper om i luften. NÄ skal vi hÞre!
珏äșăźă話ăç·ăźćăšć„łăźć
Andre historie. En liten gutt og en liten pike.
ăăăăăźćź¶ăăăŠăăă§ăăăăăäșșăăăă§ăă性ăăȘçșă§ăŻăăăă§ăăćșă«ăăă ăăźăăăć°ăăă€ăăă«ăŻăăăŸăăă§ăăăă§ăăăăăăăŠăăæ€æšăăăă°ăĄăźè±ăăżăŠăăŸăăăăăȘăăă°ăȘăăŸăăă§ăăă
ăăăăăçșă«ăă”ăăăźăŸăăăăă©ăăăăă§ăăŠăæ€æšă°ăĄăăăăăăă性ăăȘè±ăăźăăăŁăŠăăŸăăă
Inne i den store byen, hvor det er sÄ mange hus og mennesker at det ikke blir plass nok til at alle folk kan fÄ en liten have, og hvor de fleste derfor mÄ la seg nÞye med blomster i urtepotter, der var dog to fattige barn som hadde hatt noe stÞrre enn en urtepotte.
ăăźă”ăăăźăă©ăăŻăă«ăăăă§ăćŠčă§ăăăăŸăăă§ăăăăăŸăă§ă»ăăšăăźăăăă ăăźăăă«ăä»ČăăăăŠăăŸăăă
De var ikke bror og sĂžster, men de holdt like godt av hverandre som om de var det.
ăăźăă©ăăăĄăźäžĄèŠȘăŻăăăăăă©ăăă§ăăăźäœăă§ăă㱿 čăăăčăăŻăäșè»ăźćź¶ăźć±æ čăšć±æ čăšăăăŁă€ăăæă«ăăăăăăŁăŠăăŸăăăăăźăăăăźæă«ăŻăäžæŹăźéšă©ăăăšăăŁăŠăăŠă䞥æčăăăăČăšă€ăă€ăăĄăăăȘçȘăăăźăăăŠăăŸăăă
Foreldrene bodde like opp til hverandre. De bodde pÄ to takkamre. Der hvor taket fra det ene nabohuset stÞtte opp til det andre, og vannrennen gikk langs med takskjegget, der vendte et vindu fra hvert hus ut.
ă§ăăšăăăČăšăŸăăăăăăăă°ăăăĄăăźçȘăăăăăăźçȘăžăăăŸăăă
Man behÞvde kun Ä skreve over i rennen, sÄ kunne man komme fra det ene vinduet til det andre.
ăă©ăăźèŠȘăăĄăŻăăăăăæšăźçź±ăçȘăźć€ă«ă ăăŠăć°æă§ă€ăăăéèăăăăŠăăăŸăăăăăźă»ăă«ăĄăăŁăšăăă°ăăăČăšæ ȘăăăŠăăăăźăăăżăăšă«ăă ăŁăŠăăăăăăăăźăłăŠăăŸăăă
Utenfor hadde foreldrene en stor trekasse hver, og i den vokste kjÞkkenurter som de brukte, og et lite rosentre. Det var ett i hver kasse og de vokste sÄ velsignet.
ăšăăă§èŠȘăăĄăźăăăă€ăă§ăăăźçź±ăăăšăăăŸăăă§ăæšȘă«ăȘăăčăŠăăăăźă§ăçź±ăŻçȘăšçȘăšăźăăă ă§ăăăăăăăăĄăăžăšăă€ă„ăăŠăăăŁăăăçăăźăăè±ăźăăčăăă”ăă€ăȘăăčăăăă«èŠăăŸăăă
NÄ fant foreldrene pÄ Ä stille kassene tvers over rennen slik at de nesten nÄdde fra det ene vinduet til det andre, og sÄ ganske livaktige ut som to blomstervoller.
ăăă©ăè±ăźă€ăăŻăçź±ăăäžăźă»ăă«ăăăăăăă°ăăźæšăŻăăăăăăăé·ăæăăźă°ăăŠăăăăăŸăă䞥æčăźçȘă«ăăăżă€ăăŠăăăăăă«ăăăăăăăŁăŠăăŸăăăăŸăè±ăšéèă§ăăăăăăăąăŒăăźăăăȘăăźă§ăăă
Erterankene hang ned over kassene, og rosentrĂŠrne skjĂžt lange grener som svingte seg om vinduene og bĂžyde seg mot hverandre: Det var nesten som en ĂŠresport av grĂžnt og av blomster.
ăăźçź±ăŻăé«ăæă«ăăăŸăăăăăă©ăăăĄăŻăăăźäžă«ăŻăăăăŁăŠăŻăăăȘăăźăăăŁăŠăăŸăăăăăă§ăçȘăă㱿 čăžćșăŠăă°ăăźè±ăźäžă«ăăăăĄăăăȘăăăăă«ăăăăăăăăăăăăăăă ăăŠăăăă§ăăăăăăă«ăăăăłăŸăăă
Siden kassene var ganske hÞye, og barna visste at de ikke mÄtte krype opp, sÄ fikk de tidt lov til Ä stige ut til hverandre og sitte pÄ deres smÄ skamler under rosene, og der lekte de nÄ sÄ prektig.
ćŹă«ăȘăăšăăăăăăăăłăă ăă«ăȘăăŸăăăçȘăŻă©ăăăăăšăăŸăăŁăăăăăă€ăăŠăăŸăăŸăăăăăăȘăšăăăă©ăăăĄăŻăă ăăăźäžă§é èČšă©ăăăăăăăăŠăăăăŁăçȘăŹă©ăčă«ăăăźé èČšăăăă€ăăŸăăăăăăšăăăă«ăŸăăăăŸăăŸăăăăăăăȘăźăăăăȘăă§ăăăăŁăŠăăăźăăȘăźăăăă«ă䞥æčăźçȘăăăČăšă€ăă€ăăăăŻăăăŻăăăăăăȘăăăăăçźăăŽăăŽăć ăăŸăăăăăăăźç·ăźćăšă愳ăźćă§ăăă
Om vinteren var jo den fornÞyelsen forbi. Vinduene var tidt ganske tilfrosne, men sÄ varmet de kobberskillinger pÄ kakkelovnen, la den hete skillingen pÄ den frosne ruten, og sÄ ble det et vakkert kikkehull, sÄ rundt sÄ rundt. Bak ved tittet et velsignet mildt Þye, ett fra hvert vindu. Det var den lille gutten og den lille piken.
ç·ăźćăŻă«ă€ă愳ăźćăŻăČă«ăăšăăăŸăăă
Han het Kay og hun het Gerda.
ć€ăźăăă ăŻăăă ăČăšăŸăăă§ăăăŁăăăăăăăăăźăăćŹă«ăȘăăšăă”ăăăźăă©ăăŻăăăă€ăăăăă€ăăăŻăăă ăăăăăăăăăăŁăăăăȘăăă°ăăȘăăŸăăă§ăăăć€ăăšă«ăŻăéȘăăăăăèăŸăŁăŠăăŸăăă
Om sommeren kunne de komme til hverandre i ett sprang, om vinteren mÄtte de fÞrst ned mange trapper og opp mange trapper. Ute fÞk sneen.
ăăăăŻăăçœăăżă€ă°ăĄăăă€ăŸăŁăŠăăšăă§ăăăźă ăăăăšăăă°ăăăăăăăŸăăă
«Det er de hvite biene som svermer», sa den gamle bestemoren.
ăăăźăȘăă«ăă愳çă°ăĄăăăăźăăăšăç·ăźćăŻăăăăŸăăăăăźćăŻăă»ăăšăăźăżă€ă°ăĄă«ăăăăăăăźăźăăăăšăăăăŁăŠăăăźă§ăă
«Har de ogsÄ en bidronning?» spurte den lille gutten, for han visste at imellom de virkelige biene er det en slik en.
ăăăăăăăšăăăăăšăăă°ăăăăŻăăăŸăăăăăăźć„łçă°ăĄăŻăăă€ăăăăăăȘăăŸăźăă€ăŸăŁăŠăăăšăăă«ăăšăă§ăăăźă ăăăȘăăŸăźăȘăă§ăăăăĄă°ăăăă ă性ăăăŠăăăŁăăŠäžă«ăăŁăšăăŠăŻăăȘăăăăăšé»ăéČăźăȘăăžăšăă§ăŻăăŁăŠăăŸăăăŸć€äžă«ăăăæ©ăăăăæ©ăă愳çăŻçșăźéăăéăžăšăłăŸăăŁăŠăçȘăźăšăăăăźăăăźăăăăăšă”ăăăšăăă§ăăăŁăŠăăŸăŁăŠăçȘăŻè±ăă”ăă€ăăăăă«ăèŠăăăźă ăăă
«Det har de!» sa bestemoren. «Hun flyr der hvor de svermer tettest! Hun er stÞrst av dem alle, og aldri forblir hun stille pÄ jorden, hun flyr opp igjen i den store skyen. Mang en vinternatt flyr hun gjennom byens gater og kikker inn av vinduene, og da fryser de sÄ underlig, akkurat som blomster.»
ăăăăăăăăżăăăšăăăăŸăăăăăšăăă©ăăăĄăŻăćŁăăăăăŠć«ăăăłăŸăăăăăăŠăăăăšăăăăŻă»ăăšăăźè©±ăȘăźă ăăšăăăăŸăăă
«Ja, det har jeg sett!» sa begge barna, og sÄ visste de at det var sant.
ăéȘăźć„łçăăŸăŻăăăĄăźăȘăăžăăŻăăŁăŠăăăăăăăăăăšă愳ăźćăăăăăŸăăă
«Kan snedronningen komme inn her?» spurte den lille piken.
ăăăăšăăăȘăăăăăă°ăăŒăăăăăăăăăăăčăăŒăăźäžă«ăźăăŠăăăăăăăšć„łçăŻăšăăăŠăăŸăă ăăăăăšăç·ăźćăăăăŸăăă
«La henne bare komme», sa gutten, «sÄ setter jeg henne pÄ den varme kakkelovnen, og sÄ smelter hun.»
ă§ăăăă°ăăăăŻăç·ăźćăźăăżăźæŻăăȘă§ăȘăăăă»ăăźă話ăăăŠăăăŸăăă
Men bestemoren glattet hans hÄr og fortalte andre historier.
ăăźć€æčăă«ă€ăŻăăĄă«ăăŠăçç©ăăăźăććăŻăă¶ăăŹăăăăȘăăăă”ăšăăăă€ăăŠăçȘăźăă°ăźăăăăźäžă«ăăăŁăŠăăăăźăĄăăăȘăźăăăăȘăăăć€ăăȘăăăŸăăăăăăŠă«ăŻăăĄăăĄăăăăȘéȘăèăŸăŁăŠăăŸăăăăăăźăȘăă§ć€§ăăȘăăăŸăăăČăšăČăăæ€æšçź±ăźăŻăă«ăăĄăŸăăăăăăšăżăăżăăăăŻć€§ăăăȘăŁăŠăăšăăšăăăăăăŸăăăźăȘăăăăăăăČăšăăźć„łăźäșșă«ăȘăăŸăăăăăäœçŸäžăšăăæ°ăźăæăźăăă«ć ăăăȘéȘă§çčăăŁăăăăăçœăçŽăăăźçç©ăăăźăçăŠăăŸăăă
Om aftenen da den lille Kay var hjemme og halvt avkledd, krÞp han opp pÄ stolen ved vinduet og tittet ut av det lille hullet. Et par sneflak falt der ute, og en av disse, det aller stÞrste, ble liggende pÄ kanten av den ene blomsterkassen. Sneflaket vokste mer og mer, det ble til sist til en hel kvinneskikkelse, kledd i det fineste hvite slÞr, som var som sammensatt av millioner stjerneaktige fnugg.
ăăăă愳ăźć§żăŻăăŠăăŸăăăăæ°·ăźăăă ăăăŠăăŸăăăăăăăăČăăæ°·ăźăăă ăăăŠăăăźăăçăăŠăăăźă§ăăăăźçźăŻăăăăăæăă”ăă€ăȘăăčăăăă§ăăăăăăĄă€ăăäŒăżăăȘăçźă§ăăă
Hun var sĂ„ vakker og fin, men av is, den blendende blinkende is, allikevel var hun levende. Ăynene stirret som to klare stjerner, men det var ingen ro eller hvile i dem.
愳ăŻăă«ă€ăźăăçȘăźă»ăă«ăăăȘăăăȘăăăæăŸăăăăŸăăăă«ă€ăŻăłăŁăăăăŠăăăăăăšăłăăăŠăăŸăăŸăăăăăăăźăăšă§ă性ăăȘéł„ăăçȘăźć€ăăšăă ăăăȘăăăŻăăăăŸăăă
Hun nikket til vinduet og vinket med hÄnden. Den lille gutten ble forskrekket og lÞp ned fra stolen, da var det som om det utenfor flÞy en stor fugl forbi vinduet.
ăăźăăăæ„ăŻăăăăăšăăăéæ„ăăăłăăă§ăăăââăăăăăŻăæ„ă«ăŸăăéȘă©ăăźăăăă«ăȘăŁăŠăăšăăšăæ„ăăăăŁăŠăăŸăăăăæ„ăăŸăŻăăăăă«ăç §ăŠăăăăăăŠăç·ăżă©ăăăăă ăăă€ă°ăăŻć·Łăă€ăăăŻăăăŸăăăăăźăăăăăăăźć±æ čăăăčăăźçȘăăăŸăăăăăČăăăăăŠăă«ă€ăšăČă«ăăšăŻăăąăăŒăăźăŠăŁășăăźć±æ čäžăźéšăăŸă©ăăźăăĄăăăȘè±ăăźă§ăăăšăăăăăłăŸăăă
Neste dag ble det klar frost â og sĂ„ kom vĂ„ren, solen skinte, det grĂžnne tittet frem, svalene bygde rede, vinduene kom opp, og de smĂ„ barna satt igjen i deres lille have hĂžyt oppe i takrennen over alle etasjene.
ăăźć€ăŻăăă€ă«ăżăăšă«ăă°ăăźè±ăăăăŸăăă愳ăźćăźăČă«ăăŻăă°ăăźăăšăźăăăăăŠăăăăăăłæăăăŁăŠăăŸăăăăăăŠăă°ăăźè±ăšăăăšăăČă«ăăŻăăăăă¶ăăźè±ăăźăźă°ăăźăăšăăăăăăŸăăăăČă«ăăŻăăăźăăăłæăăă«ă€ă«ăăăŁăŠăăăăŸăăšăă«ă€ăăăŁăăă«ăăăăŸăăă
Rosene blomstret den sommeren sÄ makelÞst. Den lille piken hadde lÊrt en salme, og i den stod det om roser. Og ved de rosene tenkte hun pÄ sine egne, og hun sang den for den lille gutten, og han sang den med:
ăă°ăăźăŻăȘăăăăŠăŻăĄăăŹ
ăăăȘăăšăčăăăăŠăăăăă
«Rosene vokser i dale,
Der fÄr vi Barn-Jesus i tale!»
ă”ăăăźăă©ăăŻăæăăšăăăŁăŠăă°ăăźè±ă«ă»ăăăăăŠăç„ăăŸăźăăżăČăăăźăăăăăăæ„ăăŸăăȘăăăŠăăăăȘăăšăčăăăăă«ăăăă§ă«ăȘăăăźăăă«ăăăăăăăŸăăă
Og de smÄ holdt hverandre i hendene, kysset rosene og sÄ inn i Guds klare solskinn og talte til det som om Jesusbarnet var der.
ăȘăăšăăăæ„œăăć€ăźæ„ă ăŁăă§ăăăăăăăăăšăăă€ăŸă§ăăăăăšăăăăȘăăăă«ăżăăăă°ăăźè±ăźă«ăăăšăèăźăżă©ăă«ă€ă€ăŸăăăăăźć±æ čăźäžăŻăăȘăăŠăăăšăăă§ăăăăă
Hvilke deilige sommerdager det var, hvor velsignet det var Ă„ vĂŠre ute ved de friske rosentrĂŠrne som aldri syntes Ă„ ville holde opp med Ă„ blomstre.
ă«ă€ăšăČă«ăăŻăăȘăăă§æăăŠăăăăźăéł„ăźăăăŠăăăç””æŹăăżăŠăăŸăăăăĄăăă©ăăźăšăââăćŻșăźă性ăăȘćĄăšăăźäžă§ăăšăăăăäșă€ăăĄăŸăăăââă«ă€ăŻăă”ăšă
ăăăăăȘă«ăăĄăăăšăăă«ăăăŁăăăăăăăăçźă«ăăȘă«ăăšăłăăă ăăă ăăăšăăăăŸăăă
Kay og Gerda satt og sĂ„ i billedboken med dyr og fugler. Da var det â klokken slo akkurat fem pĂ„ det store kirketĂ„rnet â at Kay sa: «Au! Det stakk meg i hjertet! Og nĂ„ fikk jeg noe inn i Ăžyet!»
ăăăŠăŠăă«ă€ăźăăłăăăČă«ăăăăăăăšăç·ăźćăŻçźăă±ăĄă±ăĄăăăŸăăăă§ăăçźăźăȘăă«ăŻăȘă«ăăżăăŸăăă§ăăă
Den lille piken tok ham om halsen. Han blunket med Ăžynene. Nei, det var ikke noe Ă„ se.
ăăăăăăšăăŠăăŸăŁăăźă ăăăăăšăă«ă€ăŻăăăŸăăăăăăăŻăăšăăăźă§ăŻăăăŸăăă§ăăă
«Jeg tror det er borte!» sa han, men borte var det ikke.
ă«ă€ăźçźă«ăŻăăŁăăźăŻăăăăźéĄăăăăšăłăĄăŁăăăăă§ăăăăăăăăŒăăŠăăă§ăăăăăăźăăăȘăéæłăŸă»ăăźéĄăźăăăă§ăăăźéĄă«ăă€ăăšă性ăăăŠăăăăźăăăĄăăăăăăăȘăăźă«ăăżăăăăăăăăăȘăăăăăăźă»ă©ăăăŁăăăăă ăŁăŠăăăèŠăăăȘăă«ăăăăç©äșăăźăăšăźăăăăăăăă ăŁăŠèŠăăăźă§ăă
Det var nettopp et av disse glasskornene som sprang fra speilet, trollspeilet. Vi husker det nok, det fÊle glasset som gjorde at alt stort og godt som avspeilet seg i det ble smÄtt og heslig, men det onde og slette trÄdte ordentlig frem, og hver feil ved en ting kunne en straks merke.
ăăăăăă«ăă«ă€ăŻăăăăăă«ăăăăăăČăšă€ăŻăăŁăŠăăŸăăŸăăăăăăŸăăȘăăăăăŻæ°·ăźăăăŸăăźăăă«ăăȘăă§ăăăă
Den stakkars Kay han hadde ogsÄ fÄtt et korn like inn i hjertet. Det ville snart bli som en isklump.
ăăăȘăăăăăăăżăŻăăŸăăăăă©ăăăăăă«ăăăăăăźäžă«ăźăăăŸăăă
NĂ„ gjorde det ikke vondt mere, men det var der.
ăăȘăă ăŁăŠăčăăăăăă ăăăšăă«ă€ăŻăăăŸăăăăăăăȘăżăŁăšăăȘăéĄăăăŠăăŒăăŻăăăă©ăăăȘăŁăŠăăăȘăăă ăăă
ăăă§ăăăȘăă ăăăăăăȘă”ăă«ăă«ă€ăŻă”ăă«ăăăă ăăŸăăăăăăźă°ăăŻè«ăăăŁăŠăăăăăăźă°ăăăăăă¶ăăžăăŠăăȘă°ăă ăăżăăȘăăăȘăăăă°ăă ăȘăæ€ăăŁăŠăăçź±ăçź±ăȘăăè±ăè±ă ăă
ăăăăăŁăŠăă«ă€ăŻăè¶łă§æ€æšăźçź±ăăăšă°ăăŠăă°ăăźè±ăăČăăĄăăŁăŠăăŸăăŸăăă
«Hvorfor grÄter du», spurte han, «slik at du ser stygg ut! Jeg feiler jo ikke noe! Fy!» ropte han med en gang. «Den rosen der er gnaget av en orm! Og se, den der er jo ganske skjev! Det er i grunnen noen ekle roser! De ligner pÄ kassene de stÄr i!» Og sÄ stÞtte han med foten hardt imot kassen og rev de to rosene av.
ăă«ă€ăĄăăăăăăăăȘă«ăăăăźăăăšăăČă«ăăŻăăăłăŸăăă
ăă«ă€ăŻăăČă«ăăźăă©ăăăéĄăăżăăšăăŸăă»ăăźă°ăăźè±ăăăăăă ăăŸăăăăăăăăăă¶ăăźăăĄăźçȘăźäžă«ăšăłăăă§ăăăăăăČă«ăăšăăăŻăȘăăŠăăŸăăŸăăă
«Kay, hva gjÞr du?!» ropte den lille piken. Og da han sÄ hennes forskrekkelse rev han enda en rose av og lÞp sÄ inn gjennom sitt vindu, bort fra den velsignede lille Gerda.
ăČă«ăăăăźăăšă§ăç””æŹăă»ăăăăŁăŠăăăłă«ăăăšăăă«ă€ăŻăăăăȘăăźăăăăăă«ă ăŁăăăăŠăăăăăăăŒăźăżăăăźă ăăšăăăŸăăăăŸăăăă°ăăăŸăă話ăăăŠăăă«ă€ăŻăźăčă€ă«ăă ăŁăŠăă ăŁăŠăăăšă°ăăăăŁăŠăăŸăăăăăă©ăăăăăăăăżăŠăăă°ăăăŸăźăăăă«ăŸăăŁăŠăçźăăăăăăŠăăă°ăăăŸăźćŁăŸăăŸă§ăăăŠăżăăŸăăăăăăăăȘăăȘăăăăăă«ăăŁăăźă§ăăżăăȘăŻăăăăăŁăŠăăăăŸăăă
NÄr hun siden kom med billedboken, sa han at den var for smÄbarn, og fortalte bestemoren historier kom han hele tiden med et men. Kunne han komme til det, sÄ gikk han bak etter henne, satte briller pÄ og talte slik som henne. Det var ganske likt, og sÄ lo folk av ham.
ăŸăăȘăă«ă€ăŻăçșăă ăăźäșșăăĄăźăèș«ă¶ăăćŁăŸăă§ăăă§ăăăăă«ăȘăăŸăăă
Han kunne snart tale og gÄ etter alle menneskene i hele gaten.
ăȘăă§ăăăČăšăăăăăŁăăăšăăăżăŁăšăăȘăăăšăȘăăă«ă€ăŻăŸăăăăăšăăăŒăăŸăăă
ăăăźćăŻăăŁăšăăăăăăŸăȘăźă«ăĄăăăȘăăăăšăăżăăȘăăăŸăăăăăăăŻăă«ă€ăźçźăźăȘăă«ăŻăăŁăéĄăźăăăăăăăăăăźć„„ă”ăăăăăŁăăéĄăźăăăăźăăăăăšă§ăăăăăăȘăăă§ăă«ă€ăŻăŸăăăăăăăăŠăăă¶ăăăăăŁăŠăăăăČă«ăăŸă§ăăăăăă ăăŸăăă
Alt som var merkelig hos dem og ikke skjÞnt, det visste Kay Ä gjÞre bak dem, og sÄ sa folk: «Det er bestemt et utmerket hode han har den gutten!» Men det var det glasset han hadde fÄtt i Þyet, og det glasset som satt i hjertet, derfor var det han ertet selv den lille Gerda, som av hele sin sjel holdt av ham.
ă«ă€ăźăăăłăăăăŁăăăăăŁăŠăăČă©ăăăŸăăăăăăăźă«ăȘăăŸăăăââăăćŹăźæ„ăăăȘéȘăăăăă«èăăăăŁăŠăăăȘăă§ăă«ă€ăŻć€§ăăȘè«çźăăăăăŁăŠăăăšă«ă§ăŸăăăăăăŠéăăăăăźăăăăČăăăŠăăăźăăă«ă”ăŁăŠăăéȘăăăăŸăăă
Hans leker ble nÄ ganske annerledes enn fÞr, de var sÄ forstandige: En vinterdag som sneflakene fÞk, kom han med et stort forstÞrrelsesglass, holdt sin blÄe frakkeflik ut og lot sneflakene falle pÄ den.
ăăăăăăźçźăăăźăšăăăăăźăăăŠăăăăăČă«ăăĄăăăăăšăă«ă€ăŻăăăŸăăăăȘăă»ă©ăéȘăźăČăšăČăăăăăŁăšć€§ăăèŠăăŠăăżăăšă«ăČăăăè±ăăć è§ăźæăźăăă§ăăăăŻăŸăŁăăăă€ăăăăăźă§ăăăŸăăă
«Se nÄ i glasset, Gerda!» sa han, og hvert sneflak ble mye stÞrre og sÄ ut som en prektig blomst eller en tikantet stjerne. Det var vakkert Ä se pÄ.
ăă»ăăăăă¶ăăăăżă«ă§ăăŠăăă ăăăă»ăăšăăźè±ăȘăăèŠăăăăăăăŁăšăăăăăăăăăăăšăăăȘăăăăČăšă€ă ăŁăŠăȘăăăźăăăăĄăăšćœąăăăăăă«ăăăźă ăăăă ăšăăăăăȘăăă°ăăăăšăă«ă€ăŻăăăŸăăă
«Ser du, hvor kunstnerisk!» sa Kay. «Det er mye mer interessant enn med de virkelige blomstene! Og det er ikke en eneste feil med dem, de er ganske korrekte, nÄr de bare ikke smelter!»
ăăźăźăĄăŸăăȘăăă«ă€ăŻăă€ăæă¶ăăăăŻăăŠăăăăăă€ăă§ăăăŁăŠăăŸăăăăăăŠăČă«ăă«ăăăŁăŠă
ăăŒăăă»ăăźăă©ăăăĄăźăăăă§ăăăăČăă°ăźă»ăăžăăŁăŠăăăăšăăăăăăźă ăăăăšăăăăăăšăăăźăŸăŸăăŁăŠăăŸăăŸăăă
Litt etter kom Kay med store hansker og sin kjelke pÄ ryggen, han ropte Gerda like inn i Þrene: «Jeg har fÄtt lov Ä kjÞre pÄ den store plassen hvor de andre leker!» Og avsted dro han.
ăăźć€§ăăȘăČăă°ă§ăŻăăă©ăăăĄăźăȘăă§ăăăă€ăăŸăăăźăăăăăăăăČăăăăăăăĄăźéŠŹè»ăźăăăăă«ăăăă€ăăŠăăăăăă«éŠŹè»ăšăăŁăăă«ăăčăŁăŠăăŸăăăăăăŻăăȘăăȘăăăăăăăăšă§ăăă
Der borte pÄ plassen bandt de modigste guttene tidt kjelkene sine fast i bondemannens vogn, og sÄ kjÞrte de et stykke med. Det gikk ganske godt.
ăăăȘăăšă§ăăă©ăăăĄăăăăăăĄă ăă«ăȘăŁăŠăăăă§ăăăšăăăăžăăăĄă ăă性ăăȘăăăăăŁăŠăăŸăăăăăăŻăăŸăŁçœă«ăŹăŁăŠăăŁăŠăăȘăă«ăăă ăăăăŸă€ăȘçœăæŻçźăăăă«ăăăŸăŁăŠăçœăăăŸă€ăȘăŒăăăăă¶ăŁăäșșăăźăŁăŠăăŸăăăăăźăăăŻäșćă°ăăăăČăă°ăăăăăăŸăăăŸăăăăăă§ă«ă€ăŻăăăŁăăăăă«ăăă¶ăăźăĄăăăȘăăăăăă°ăă€ăăŠăăăŁăăă«ăăčăŁăŠăăăŸăăă
Mens de lekte som best kom det en stor slede. Den var helt hvitmalt, og det satt en i den, innsvÞpt i en lodden hvit pels med hvit lodden lue. Sleden kjÞrte to ganger rundt plassen, og Kay fikk kastet frem sin lille kjelke, bundet seg fast i den, og nÄ kjÞrte han med.
ăăźć€§ăăăŻăă ăă ăăŻăăăăčăŁăŠăăăăŠăă€ăăźć€§éăăăŸăŁăăă«ăăŻăăŁăŠăăăŸăăăăăăăŻăăăăŠăăäșșăŻăăăăăšă”ăăăăŁăŠăăŸăă§ăăă«ă€ăăăŁăŠăăăăă«ăăȘăăȘăăăăăăă§ăăăȘăăăŸăăăźă§ăă«ă€ăŻă€ăăăăăšăăźăăăăŠăăŸăăŸăăăăăăȘăăăă«ăăŠăăšăăšăăăăŻçșăźéăźăăšă«ăă§ăŠăăŸăăŸăăă
Det gikk raskere og raskere like inn i nÊrmeste gate. Den som kjÞrte dreide hodet og nikket sÄ vennlig til Kay, det var som om de kjente hverandre. Hver gang Kay ville lÞsne sin lille slede nikket personen igjen, og sÄ ble Kay sittende. De kjÞrte like ut av byens port.
ăăźăšăăéȘăăăČă©ăă”ăŁăŠăăăźă§ăă«ă€ăŻăă¶ăăźæăźăăăăżăăăšăă§ăăŸăăă§ăăăăăă§ăăăŸăăăăăăŻăŻăăŁăŠăăăŸăăăă«ă€ăŻăăăŁăŠăăăăăšă€ăȘăăăăăăŠăăăźć€§ăăăăăŻăȘăăăăšăăŸăăăăć°ăăăŻăăŁăăăšć€§ăăă«ăă°ăă€ăăăăŠăăŠăă©ăă«ăăȘăăŸăăă§ăăăăă ăăă性ăăă«ăČăŁă±ăăăŠăéąšăźăăă«ăšăă§ăăăŸăăă
Da begynte sneen Ä velte sÄpass ned at den lille gutten ikke kunne se en hÄnd for seg, men han fór avsted. Da slapp han straks snoren for Ä komme lÞs fra den store sleden, men det hjalp ikke, hans lille kjÞretÞy hang fast, og det gikk med vindens fart.
ă«ă€ăŻć€§ćٰăăăăŠăăăăăăăšăăŸăăăăăăăźèłă«ăăăăăăŸăăă§ăăăéȘăŻă¶ăŁă€ăăăăă«ă”ăăăăăŸăăăăăăŻćăžćăžăšăăšăă§ăăăŸăăăăšăă©ăăăăăăšăłăăăăźăŻăçăăăăăăăă»ăăźäžăăăšăłăăăźă§ăăăăă
Da ropte han ganske hĂžyt, men ingen hĂžrte ham, og sneen fĂžk og sleden flĂžy avsted. Imellom kom et hopp, det var som om han fĂłr over grĂžfter og gjerder.
ă«ă€ăŻăŸăŁăăă”ăăăăăŁăŠăăŸăăŸăăăäž»ăźăăăźăăăăăăšæăŁăŠăăăăăŸă«ăăăă§ăăăźăŻăăăăăăźäčäčă°ăăă§ăăă
Han var ganske forskrekket, han ville lese sin Fader VÄr, men han kunne kun huske den store gangetabellen.
ăăȘéȘăźăăăŸăăŻăă ăă ă性ăăăȘăŁăŠăăăŸăă«ăŻă性ăăȘçœăă«ăăšăăźăăă«ăȘăăŸăăăă”ăšăăźéȘăźă«ăăšăăă䞥ăăă«ăšăłăăĄăŸăăăăšăăă«ă性ăăăŻăšăŸăăŸăăăăăăăŻăăăăŠăăäșșăăăăĄăăăŁăăźăèŠăăšăæŻçźăźăăăšăăăŒăăăăăăŁăăéȘă§ă§ăăŠăăŸăăăăăăŻăăăăšăèăźé«ăăçźăźăăăăăă«ăŸăŁçœăȘ愳ăźäșșă§ăăăăăăéȘăźć„łçă ăŁăăźă§ăă
Snefnuggene ble stÞrre og stÞrre, til slutt sÄ de ut som store hvite hÞns. Med ett sprang de til side, den store sleden stoppet, og den personen som kjÞrte i den reiste seg opp. Pelsen og luen var av bare sne. En dame var det, sÄ hÞy og rak, sÄ skinnende hvit, det var Snedronningen.
ăăăă¶ăăăăŻăăŁăăăăăăšăéȘăźć„łçăŻăăăŸăăăăăăăăăăăă”ăăăŠăăăźăăăăăăźăăŸăźæŻçźă«ăăŻăăăă
ăăăăăăȘăă愳çăŻăă«ă€ăăă¶ăăźăăă«ăăăŠăăăăăă«ăăăăăă«ă€ăźăăă ă«ăăăźæŻçźăăăăŠăăăŸăăăăăăšă«ă€ăŻăăŸăă§éȘăźă”ăă€ăăŁăăȘăă«ăăăăăăăăăă«æăăŸăăă
«Vi har kommet raskt frem!» sa hun. «Men det er kaldt! Kryp inn i min bjÞrnepels!» Og hun satte ham i sleden hos seg, og slo pelsen om ham, det var som om han sank i en snefonn.
ăăŸă ăăăăźăăăšă愳çăŻăăăăŸăăăăăăăă«ă€ăźăČăăă«ăă»ăăă€ăăŸăăă
«Fryser du ennÄ?» spurte hun, og sÄ kysset hun ham pÄ pannen.
ăŸăăăăăŻăæ°·ăăăăăŁăšă€ăăăæăă§ăăăăăăŠăăăććæ°·ăźăăăŸăă«ăȘăăăăŠăăăă«ă€ăźăăăăă«ăăăăăšăăżăăăăŸăăăă«ă€ăŻăăźăŸăŸæ»ăă§ăăŸăăźă§ăŻăȘăăăšăăăăăŸăăăââăăă©ăăăăă»ăăźăăăăźăăă ă§ăăăăŠă«ă€ăŻăăăŁăăăăăăĄăăăăȘăŁăŠăăăèș«ăźăŸăăăźăăăăȘă©ăăăŁăăæ°ă«ăȘăăȘăăȘăăŸăăă
Uh! Det var kaldere enn is, det gikk ham like inn i hans hjerte, det var jo allerede halvt en isklump. Det var som om han skulle dĂž â men kun et Ăžyeblikk, sĂ„ gjorde det bare godt. Han merket ikke mere til kulden rundt om.
ăăŒăăźăăăŻââăŒăăźăăăăăăăăĄăăăăȘăăă
ăă«ă€ăăŸă珏äžă«ăăăă ăăăźăŻăăă¶ăăźăăăźăăšă§ăăăŸăăăăăźăăăŻăçœăă«ăăšăăźăăĄăźäžăă«ăăăŁăăăšăăăłă€ăăăăŸăăăăăźă«ăăšăăŻăăăăăăȘăă«ăźăăŠăă«ă€ăźăăăă§ăšăă§ăăŸăăă
«Min kjelke! Glem ikke min kjelke!» Det husket han fÞrst pÄ, og den ble bundet pÄ en av de hvite hÞnsene, og den flÞy bak etter med kjelken pÄ ryggen.
éȘăźć„łçăŻăăŸăăăăăĄă©ăă«ă€ă«ă»ăăăăăŸăăăăăă§ăă«ă€ăŻăăăăăăăăăăăČă«ăăźăăšăăăă°ăăăŸăźăăšăăăăĄăźăăšăăăȘă«ăăăăăăŁăăăăăăŠăăŸăăŸăăă
Snedronningen kysset Kay enda en gang, og da hadde han glemt lille Gerda og bestemor og alle dem der hjemme.
ăăăăăăă»ăăăăŻăăăŸăăăăăăăšăéȘăźć„łçăŻăăăŸăăăăăăźăăăăăšăăćăæ»ăȘăăŠăăŸăăăăăăȘăăăăăă
«NÄ fÄr du ikke flere kyss!» sa hun. «For da kysser jeg deg i hjel!»
ă«ă€ăŻć„łçăăżăăăŸăăăăŸăăăźăă€ăăăăăšăšăăŁăăăă«ă€ăŻăăăă ăăăăăăăȘăăŁă±ăȘéĄăă»ăă«ăăăăšăŻăă©ăăăăŁăŠăăăăŸăăă§ăăăăă€ăçȘăźăšăăă«ăăŠăæăŸăăăăŠăżăăăšăăšăĄăăŁăŠăăăăăźć„łçăăæ°·ă§ă§ăăŠăăăšăŻăăăăăȘăăȘăăŸăăă
Kay sÄ pÄ henne, hun var sÄ vakker, et klokere, vakrere ansikt kunne han ikke tenke seg. NÄ syntes hun ikke Ä vÊre av is, som den gangen hun satt utenfor vinduet og vinket til ham.
ă«ă€ăźçźă«ăŻă愳çăŻăçłăă¶ăăȘăăăăăă§ăăăăăăăȘă©ăšăŻăæăăȘăăȘăăŸăăăăăă§ăăĄăšăăŠăăă¶ăăŻćæ°ă¶ăăăăŸă§ăăăăăăă§ăă§ăăăăšăăăă¶ăăźćœăăăăćčłæčăă€ă«ăăŁăŠăă©ăźăăăăźäșșćŁăăăăăăăŁăŠăăăăšăŸă§ă話ăăŸăăă愳çăŻăăăă ăăă«ăă«ăăăŠăăăăăăăŠăăŸăăăăăăăăȘăă ăăăŁăŠăăăăšăŻăăăăŁă±ăăăăšăăăăăăăă«ăăăŁăŠăăăăăăŠăăČăăăČăă性ç©șăăăăăŸăăăăăăšă愳çăŻă«ă€ăă€ăăŠăăăăăšăłăŸăăăé«ăé»éČăźäžăŸă§ăăăšăă§èĄăăŸăăăăăăăŻăăăăăăČă ăăČă ăăă”ăăăăă§ăæăźæă§ăăăăŁăŠăăăăă§ăăă
For hans Þyne var hun fullkommen, han fÞlte seg slett ikke redd. Han fortalte henne at han kunne hoderegning, og det med brÞk, landenes kvadratmil og «hvor mange innbyggere», og hun smilte alltid. Da syntes han det ikke var nok det han visste, og han sÄ opp i det store store luftrommet, og hun flÞy med ham, flÞy hÞyt opp pÄ den sorte skyen, og stormen suste og bruste, det var som om den sang gamle viser.
愳çăšă«ă€ăŻăæŁźăăæčăăæ”·ăăéžăźäžăăăšăă§èĄăăŸăăăäžăźă»ăă§ăŻăă€ăăăéąšăăăăăăăȘăŁăŠăăăăăżăźăăăă»ăăăăéȘăăăăŁăăăŁăšăăăŁăăăăŠăăăźäžă«ăăŸăŁăăăȘăăăăă«ăąă«ăąăȘăăŠăšăă§ăăŸăăăăăăăăŻăăäžăźă»ăă«ăŻăăæăăŸăă性ăăăăăăăšăç §ăŁăŠăăŸăăăăăźăæăăŸăăăȘăăăȘăăćŹăźć€ăă ăăă«ă€ăŻăȘăăăŠăăăăŸăăăăČăă«ăȘăăšăă«ă€ăŻć„łçăźè¶łăăšă§ăăăăŸăăă
De flÞy over skoger og sjÞer, over hav og land. Nedenunder suste den kalde blest, ulvene hylte, sneen gnistret. Hen over den flÞy de sorte skrikende krÄkene, men ovenfor skinte mÄnen sÄ stor og klar, og den sÄ Kay pÄ den lange, lange vinternatt. Om dagen sov han ved snedronningens fÞtter.
珏äžăźă話ăéæłăźäœżăă愳ăźè±ăăź
Tredje historie. Blomsterhaven hos konen som kunne trolldom.
ăšăăă§ăă«ă€ăăăăăȘăăăăŁăŠăăȘăăŁăăšăăăăźć„łăźćăźăČă«ăăŻăă©ăăăă§ăăăă
Men hvordan hadde den lille Gerda det, da Kay ikke kom mere?
ă«ă€ăŻăŸăă©ăăăăźăăăăăăăăŸăăă§ăăăăȘăăźæăăăăăăăăŸăăă§ăăăăă©ăăăĄăźè©±ă§ăăăŁăăźăŻăă«ă€ăăăăźć€§ăăȘăăă«ăăă¶ăăźăăăăăăłă€ăăŠăçșăăŻăăăŸăăŁăŠăçșăźéăăăăšăžă§ăŠăăŁăăšăăăăšă ăă§ăăă
Hvor var han da? â Ingen visste det, ingen kunne fortelle noe. Guttene fortalte kun at de hadde sett ham binde sin lille kjelke til en prektig stor slede som kjĂžrte inn i gaten og ut av byens port.
ăăŠăăăăăă«ă€ăă©ăăȘăăšă«ăȘăŁăŠăăŸăŁăăăăăăăăŁăŠăăăăźăŻăăăŸăăă§ăăăăăă«ăăăźäșșăźăȘăżă ăăăăźćăźăăă«ăăăăăăŸăăăăăăŠăăăźăČă«ăăŻăăăźăăĄă§ăăăČăšăăăăăȘăăăăă ăăăăźăă¶ăăă»ă©ă«ăȘăăŸăăăââăżăăȘăźăăăă§ăŻăă«ă€ăŻçșăźăăăă°ăæ”ăăŠăăć·ă«ăăĄăŠăăăŒăăŠăăŸăŁăăźă ăăăšăăăăšă§ăăăăăăăŸăŁăăăȘăăăȘăăăăăăăȘćŹă§ăăă
Ingen visste hvor han var, og mange tĂ„rer flĂžt. Den lille Gerda grĂ„t sĂ„ dypt og lenge. â SĂ„ sa de at han var dĂžd, at han hadde sunket i elven som rant tett ved byen. O, det var i sannhet lange, mĂžrke vinterdager.
ăăŸăæ„ăŻăŸăăăăăăăăæ„ăăŸăźć ăšă€ăă ăŁăŠăăŁăŠăăŸăăă
NÄ kom vÄren med varmere solskinn.
ăă«ă€ăĄăăăŻæ»ăă§ăăŸăŁăăźăăăăšăăČă«ăăŻăăăŸăăă
«Kay er dÞd og borte!» sa den lille Gerda.
ăăăăăŻăăăăăăȘăăăăăšăăæ„ăăŸăăăăŸăăă
«Det tror jeg ikke!» sa solskinnet.
ăă«ă€ăĄăăăŻæ»ăă§ăăŸăŁăăźăăăăšăăČă«ăăŻă€ă°ăă«ăăăŸăăă
«Han er dÞd og borte!» sa hun til svalene.
ăăăăăŻăăăăăăŸăăăăăšăă€ă°ăăăĄăŻăăăăŸăăăăăă§ăăăăŸăă«ăăČă«ăăŻăăă¶ăă§ăăă«ă€ăŻæ»ăă ăźă§ăŻăȘăăšăăăăăăă«ăȘăăŸăăă
«Det tror jeg ikke!» svarte de, og til sist trodde den lille Gerda det heller ikke.
ăăăăăăăăăă蔀ăăă€ăăăăăăăăăŻă«ă€ăĄăăăźăŸă ăżăȘăăŁăăă€ăăăăăăŻăăŠć·ăžăăăŠăăŁăŠăă«ă€ăĄăăăźăăšăăăăŠăżăŸăăăăăăšăăČă«ăăŻăăăæăăăŸăăă
«Jeg skal ta pÄ mine nye rÞde sko», sa hun en morgenstund, «dem Kay aldri har sett, og sÄ vil jeg gÄ ned til elven og spÞrre den ut!»
ă§ăæăŻăăăŁăăźă§ăăČă«ăăŻăŸă ăăăŁăŠăăăă°ăăăŸă«ăăăŁă·ăăăŠă蔀ăăă€ăăŻăăăăŁăăČăšăăŒăŁăĄă§ăçșăźéăćșăŠăć·ăźă»ăăžăăăăŠăăăŸăăă
Og det var ganske tidlig. Hun kysset den gamle bestemoren som sov, tok de rÞde skoene pÄ og gikk helt alene ut av porten til elven.
ăć·ăăăăăȘăăăăăăăźăăăȘăăšăă ăĄăăăšăŁăŠăăŁăŠăăŸăŁăăšăăăźăŻăă»ăăšăăȘăźăăăźè”€ăăă€ăăăăăăăăźăăăăă«ă€ăĄăăăăăăăŠăăă
«Er det sant at du har tatt min lille lekebror? Jeg skal gi deg mine rÞde sko dersom du vil gi ham til meg igjen!»
ăăăšć·ăźæ°Žăăăăăăăšăăăăă«ăăżăăă«æłąă ăŁăŠăżăăăźă§ăăČă«ăăŻăă¶ăăźăăŁăŠăăăăźăźăȘăă§ăăĄă°ăăăă ăŁăă蔀ăăă€ăăŹăă§ăă”ăă€ăšăăć·ăźăȘăă«ăȘăăăżăŸăăăăšăăăăăă€ăŻćČžăźèżăă«ăăĄăăźă§ăăăæłąăăăăăČă«ăăźç«ăŁăŠăăăšăăăžăăă€ăăŻăăă§ăăŠăăŸăăŸăăăăŸăă§ć·ăŻăăČă«ăăăăăăĄă°ăă ăăăȘăăźăăăăăăšăăźăăă§ăăȘăăăă«èŠăăŸăăăăȘăăȘăăć·ăŻă«ă€ăăăăăŠăŻăăȘăăŁăăăă§ăă
Og bÞlgene, syntes hun, nikket sÄ underlig. Da tok hun sine rÞde sko, det kjÊreste hun hadde, og kastet dem begge to ut i elva, men de falt tett inne ved bredden, og de smÄ bÞlgene bar dem straks i land til henne. Det var som om elva ikke ville ta det kjÊreste hun hadde, da den jo ikke hadde den lille Kay.
ăăă©ăăČă«ăăŻăăă€ăăăŁăšăšăăăźă»ăăžăȘăăȘăăăăăăȘăăŁăăźă ăšăăăăŸăăăăăă§ăăăăźăăăżă«ăăăă§ăăć°èă«ăźăăŸăăăăăăŠèăźăăĄă°ăăŻăăžăăŁăŠăăăăăăă€ăăȘăăăżăŸăăăă§ăăć°èăŻăăŁăăăšćČžă«ăăăŁăŠăȘăăŁăăźă§ăăă€ăăȘăăăźă§ćăăăăČăăăă«ăćČžăăăăčăćșăăŠăăŸăăŸăăă
Men hun trodde nÄ at hun ikke kastet skoene langt nok ut, og sÄ krÞp hun opp i en bÄt som lÄ i sivene. Hun gikk helt ut i den ytterste enden og kastet skoene. Men bÄten var ikke bundet fast, og ved den bevegelsen hun gjorde, gled den fra land.
ăăă«æ°ăă€ăăŠăăČă«ăăŻăăăăă§ăČăŁăăăăăšăăŸăăăăć°èăźăăĄăăźăŻăăŸă§ăăȘăăăĄă«ăèăŻäșäžć°șă«ăăăăăăćČžăăăŻăȘăăŠăăăźăŸăŸă§ăă©ăă©ăăŻăăæ”ăăŠăăăŸăăă
Hun merket det og skyndte seg for Ä komme bort, men fÞr hun nÄdde tilbake var bÄten over en alen ute, og nÄ gled den hurtig avsted.
ăăă§ăăČă«ăăŻăăăăăăłăŁăăăăŠăăȘăă ăăŸăăăăăăăăźă»ăăŻăăăăăăźćٰăăăăăźăŻăăăŸăăă§ăăăăăăă«ăŻăăČă«ăăă€ăăăăćăŻăăăŸăăă§ăăăă§ăăăăăăăĄăŻăćČžă«ăăŁăŠăšăłăȘăăăăČă«ăăăȘăăăăăăă«ăăă ăăăăă¶ăăŒăăăĄăăăŸăăăăšăăȘăăŸăăă
Da ble den lille Gerda ganske forskrekket og gav seg til Ä grÄte, men ingen hÞrte henne utenom grÄspurvene, og de kunne ikke bÊre henne i land, men de flÞy langs bredden og sang, likesom for Ä trÞste henne: «Her er vi! Her er vi!»
ć°èăŻăăăăăæ”ăă«ăŻăă°ăăŠăăăŸăăăăČă«ăăŻăè¶łă«ăă€ăăăăŻăăă ăă§ăăăŁăšèăźăȘăă«ăăăŁăăŸăŸă§ăăŸăăăăĄăăăȘ蔀ăăă€ăŻăăăăăźă»ăă§ăă”ăă”ăăăăŠăăŸăăăăć°èă«ăăă€ăăăšăŻă§ăăŸăăă§ăăăć°èăźă»ăăăăă€ăăăăăăŁăšăŻăăăȘăăăŠăăŁăăăă§ăă
BÄten drev med strÞmmen. Den lille Gerda satt ganske stille i bare strÞmpene. Hennes smÄ rÞde sko flÞt bak etter, men de kunne ikke nÄ bÄten, den tok sterkere fart.
ćČžăŻăăă€ăăăăăăă§ăăăăăăăȘè±ăăăăŠăăăăć€ăæšăç«ăŁăŠăăăăăšăăă©ăăăăȘă ăăăȘćæă©ăŠă«ăŻăăČă€ăăăăăăăăăăă§ăăŸăăăă§ăăă«ăăăăźć§żăŻèŠăăŸăăă§ăăă
Nydelig var det pÄ begge bredder, deilige blomster, gamle trÊr og skrenter med fÄr og kuer, men ikke et menneske Ä se.
ăăăšă«ăăăšăăăźć·ăŻăăăăăăă«ă€ăĄăăăźăšăăăžăă€ăăŠăăŁăŠăăăăźăăăăăȘăăăăăšăăČă«ăăŻăăăăăŸăăă
ăăăă§ăă ăă ăăăăăă§ăŠăăăźă§ăç«ăĄăăăŁăŠăăȘăăăăă ă䞥æčăźéăăăšăă€ăăăćČžăăȘăăăŠăăŸăăă
«Kanskje bÊrer elven meg hen til lille Kay», tenkte Gerda, og sÄ ble hun i bedre humÞr, reiste seg opp og sÄ i mange timer pÄ de vakre grÞnne breddene.
ăăăăăČă«ăăŻă性ăăȘăăăăăŒă°ăăăźăšăăă«ăăŸăăăăăźăŻăăăźäžă«ăŻăă”ăăăăăȘăéă蔀ăźçȘăźă€ăăăäžăăăźăĄăăăȘćź¶ăăăŁăŠăăŸăăăăăźćź¶ăŻăăă¶ăă§ăăăăŠă«ăŻăèă§éăăăăäșșăăĄăźă»ăă«ăăăŠăæšèŁœăăăăăźă”ăăăźăžăăăăăéćŁăă ăăăè©ă«ç«ăŁăŠăăŸăăă
SÄ kom hun til en stor kirsebÊrhave hvor det var et lite hus med underlige rÞde og blÄe vinduer, forresten var det strÄtak, og utenfor to tresoldater som viste vÄpen til dem som seilte forbi.
ăČă«ăăŻăăăăă»ăăšăăźăžăăăăăšăăăŁăŠăăăăăăăŸăăăăăăăăăăŸă§ăăȘăăăźăžăăăăŻăăȘăăźăăăăăăŸăăă§ăăăăČă«ăăŻăăăăźăă°ăŸă§ăăŸăăăæłąăć°èăćČžăźă»ăă«ăŻăăă ăăă§ăă
Gerda ropte pÄ dem, hun trodde at de var levende, men de svarte naturligvis ikke. Hun kom ganske nÊr dem, elven drev bÄten like inn imot land.
ăČă«ăăŻăăŁăšć€§ăăȘăăă§ăăăłăăăŠăżăŸăăăăăăšăăăźćź¶ăźăȘăăăăææšæăă ăăă„ăă«ăăăŁăăăăăăćčŽăšăŁăăă°ăăăăćșăŠăăŸăăăăă°ăăăăŻăçźăźăăăăăă«ăăăăȘè±ăăăăă性ăăȘć€ăŒăăăăă¶ăŁăŠăăŸăăă
Gerda ropte enda hÞyere, og sÄ kom en gammel gammel kone ut av huset som stÞttet seg pÄ en krokkjepp. Hun hadde en stor solhatt pÄ, og den var bemalt med de vakreste blomster.
ăăăăăăăăăăăă«ăă©ăăăŠăăŸăăăăŻăăăăȘă«ć€§ăăȘæłąăźăă€äžăăăăăȘăšăăăšăăăŸă§æ”ăăŠăăăźă ăăăăšăăă°ăăăăŻăăăŸăăă
ăăăăăăă°ăăăăŻăăă¶ăăă¶ăæ°Žăźäžă«ăŻăăŁăŠăææšæă§ć°èăăăăăŠăăăăéžăăăźă»ăăžăČăŁă±ăŁăŠăăŠăăČă«ăăă ăăăăăŸăăă
«Du stakkars barn!» sa den gamle konen. «Hvordan er du dog kommet ut pÄ den store, sterke strÞmmen, og drevet lang ut i den vide verden?!» Og sÄ gikk den gamle konen helt ut i vannet, slo sin krokkjepp fast i bÄten, trakk den i land, og lÞftet den lille Gerda ut.
ăČă«ăăŻăŸăéžă«ăăăăăšăźă§ăăăźăăăăăăšăăăăŸăăăă§ăăăăźăżăȘăăȘăăă°ăăăăŻăăăăăăăăăăă§ăăă
Og Gerda var glad for Ä komme pÄ det tÞrre, men dog litt redd for den fremmede gamle konen.
Đ ŃĐșĐ»Đ°ĐŒĐ°