é›Șた愳王 / Snedronningen. Et eventyr i syv historier — ĐœĐ° ŃĐżĐŸĐœŃĐșĐ°Đč і ĐœĐ°Ń€ĐČДжсĐșĐ°Đč ĐŒĐŸĐČах

ĐŻĐżĐŸĐœŃĐșĐ°-ĐœĐ°Ń€ĐČДжсĐșая ĐșĐœŃ–ĐłĐ°-Đ±Ń–Đ»Ń–ĐœĐłĐČĐ°

ハンă‚čăƒ»ă‚ŻăƒȘă‚čăƒăƒŁăƒłăƒ»ă‚ąăƒłăƒ‡ăƒ«ă‚»ăƒł

é›Șた愳王

Hans Christian Andersen

Snedronningen. Et eventyr i syv historier

Med illustrasjoner av Vilhelm Pedersen.

çŹŹäž€ăźăŠè©±ă€‚éĄăšăăźă‹ă‘ă‚‰ăźă“ăš

FĂžrste historie, som handler om speilet og splintene.

ă•ă‚ă€ăă„ăŠă„ă‚‰ăŁă—ă‚ƒă„ă€‚ăŻă˜ă‚ăŸă™ă‚ˆă€‚ă“ăźăŠè©±ă‚’ăŠă—ăŸă„ăŸă§ăăăšă€ă ă‚“ă ă‚“ăȘă«ă‹ăŒăŻăŁăă‚Šă—ăŠăăŠă€ă€ăŸă‚Šă€ăă‚ŒăŒă‚ă‚‹ă„é­”æł•äœżăŸă»ă†ă€ă‹ă„ăźăŠè©±ă§ă‚ăŁăŸă“ăšăŒă‚ă‹ă‚‹ăźă§ă™ă€‚ă“ăźé­”æł•äœżăšă„ă†ăźăŻă€ăȘă‹ăŸă§ă‚‚ă„ăĄă°ă‚“ă„ă‘ăȘă„ă‚„ă€ă§ă€ăă‚Œă“ăăŸăŒă„ăȘしぼ「æ‚Șé­”ă‚ăăŸă€ă§ă—ăŸă€‚

Se sÄ! NÄ begynner vi. NÄr vi er ved enden av historien, vet vi mere enn vi vet nÄ. For det var et ondt troll. Det var et av de aller verste, det var «Djevelen»!

ă•ăŠă€ă‚ă‚‹æ—„ăźă“ăšă€ă“ăźæ‚Ș魔は、たいそうăȘă”ăă’ă‚“ă§ă—ăŸă€‚ăšă„ă†ă‚ă‘ăŻă€ăă‚ŒăŻă€éĄă‚’ă„ăĄă‚ă‚“äœœă‚Šă‚ă’ăŸă‹ă‚‰ă§ă—ăŸăŒă€ăăźéĄăšă„ă†ăźăŒă€ă©ă‚“ăȘけっこうăȘă†ă€ăă—ă„ă‚‚ăźă§ă‚‚ă€ăă‚Œă«ă†ă€ă‚‹ăšă€ă»ăšă‚“ă©ăȘă„ă‚‚ă©ă†ăœă‚“ă«ă€ăĄăąă“ăŸăŁăŠă—ăŸă†ă‹ă‚ă‚Šă€ăă ă‚‰ăȘい、みっべもăȘă„ă‚ˆă†ă™ăźă‚‚ăźă«ă‹ăŽăŁăŠă€ă‚ˆă‘ă„ăŻăŁăă‚Šăšă€ă„ă‹ă«ă‚‚ă«ăă«ăă—ăă†ă€ă‚‹ăšă„ă†ă€ă”ă—ăŽăȘă›ă„ă—ă€ă‚’ă‚‚ăŁăŸă‚‚ăźă§ă—ăŸă€‚

En dag var han i et riktig godt humÞr, for han hadde laget et speil som hadde den egenskapen at alt godt og vakkert som speilte seg i det, forsvant det sammen til nesten ingenting, men det som ikke dugde og tok seg ille ut, trÄdte rett frem og ble enda verre.

どんăȘă†ă€ăă—ă„ă‘ă—ăă‚‚ă€ă“ăźéĄă«ă†ă€ă™ăšă€ç…źă«ăăŸă‚‰ă—ăŸă»ă†ă‚Œă‚“ăă†ăźă‚ˆă†ă«èŠ‹ăˆă€ă©ă‚“ăȘにりっぱăȘăČべたちも、いやăȘかっこうにăȘă‚‹ă‹ă€ă©ă†ăŸă„ăźăȘă„ă€ă‚ăŸăŸă ă‘ă§ă€ă•ă‹ă ăĄă™ă‚‹ă‹ă—ăŸă—ăŸă€‚éĄ”ăŻèŠ‹ăĄăŒăˆă‚‹ă»ă©ă‚†ăŒă‚“ă§ă—ăŸă„ă€ăŸăŁăŸă€ăČăšă€ăŒăŁăĄăźăă°ă‹ă™ă§ă‚‚ă€éŒ»ă‚„ćŁă„ăŁă±ă„ă«ć€§ăăăČă‚ăŒăŁăŠă€ă†ă€ă‚ŠăŸă—ăŸă€‚

I det sÄ de deiligste landskaper ut som kokt spinat, og de beste mennesker ble ekle eller stod pÄ hode uten mage, ansiktene ble sÄ fordreide at de var ikke til Ä kjenne, og hadde man en fregne, sÄ kunne man vÊre sÄ viss pÄ at den gikk ut over nese og munn.

「こりゃおもしろいăȘ。」べ、そぼæ‚Șé­”ăŻă„ă„ăŸă—ăŸă€‚ă“ă“ă«ă€ăŸă‚Œă‹ăŒă€ă‚„ă•ă—ă„ă€ă€ă€ăŸă—ă„ćżƒă‚’ăŠă“ă—ăŸă™ăšă€ăă‚ŒăŒéĄă«ăŻă€ă—ă‹ă‚ăŁă€ă‚‰ă«ă†ă€ă‚‹ăźă§ă€ă“ăźé­”æł•äœżăźæ‚Șé­”ăŻă€ă˜ă¶ă‚“ăȘăŒă‚‰ă€ă“ă„ă€ăŻă†ăŸă„ç™șæ˜ŽăŻă€ă‚ă„ă ă‚ă„ăšă€ă€ă„ă‚ă‚‰ă„ă ă•ăšă«ăŻă€ă„ă‚‰ă‚ŒăŸă›ă‚“ă§ă—ăŸă€‚

Det var utmerket morsomt, sa «Djevelen». Gikk det nÄ en god from tanke gjennom et menneske, da kom det et hÄnflir i speilet, sÄ trolldjevelen mÄtte le av sin kunstige oppfinnelse.

こぼæ‚Șé­”ăŻă€é­”æł•ć­Šæ Ąă‚’ăČă‚‰ă„ăŠă„ăŸă—ăŸăŒă€ăă“ă«ă‹ă‚ˆăŁăŠă„ă‚‹é­”ç”ŸćŸ’ă©ă‚‚ăŻă€ă“ă‚“ă©ă”ă—ăŽăȘă‚‚ăźăŒă‚ă‚‰ă‚ă‚ŒăŸăšă€ă»ă†ăŒă†ă”ă‚ŒăŸă‚ă‚ŠăŸă—ăŸă€‚
さど、こぼ鏡ができたぼで、はじめど侖界やäșșé–“ăźă»ă‚“ăšă†ăźă™ăŒăŸăŒă‚ă‹ă‚‹ăźă ăšă€ă“ăźă‚Œă‚“ă˜ă‚…ă†ăŻă”ă„ăĄă‚‡ă†ă—ăŠă‚ă‚‹ăăŸă—ăŸă€‚

Alle de som gikk pÄ trollskolen, for han holdt trollskole, de fortalte rundt om at det hadde skjedd et mirakel. NÄ kunne man fÞrst se, mente de, hvordan verden og menneskene egentlig sÄ ut.

ă§ă€ă»ă†ăŒă†ăžăăźéĄă‚’ă‚‚ăĄăŸă‚ăŁăŸă‚‚ăźă§ă™ă‹ă‚‰ă€ăšă†ăšă†ăŠă—ăŸă„ă«ăŻă€ă©ă“ăźć›œă§ă‚‚ă€ă©ăźäșșă§ă‚‚ă€ăăźéĄă«ă‚ă„ă‚ă„ăźă€ă‚†ăŒă‚“ă ă™ăŒăŸă‚’ăżăȘいもぼは、ăȘくăȘăŁăŠă—ăŸă„ăŸă—ăŸă€‚

De lĂžp omkring med speilet, og til sist var det ikke et land eller et menneske som ikke hadde vĂŠrt fordreid i det.

こうăȘă‚‹ăšă€ć›łă«ăźăŁăŸæ‚Șé­”ăźă§ă—ă©ă‚‚ăŻă€ć€©ăŸă§ă‚‚æ˜‡ăźăŒăŁăŠă„ăŁăŠă€ć€©äœżăŠă‚“ă—ăŸăĄă‚„ç„žă•ăŸăŸă§ă€ă‚ă‚‰ă„ăă•ă«ă—ă‚ˆă†ăšăŠă‚‚ă„ăŸă—ăŸă€‚ăšă“ă‚ă§ă€é«˜ăé«˜ăăźăŒăŁăŠèĄŒă‘ă°ă€èĄŒăă»ă©ă€ăăźéĄăŻă‚ˆă‘ă„ăČă©ăă€ă—ă‹ă‚ăŁă€ă‚‰ă‚’ă™ă‚‹ăźă§ă€ă•ă™ăŒăźæ‚Ș魔も、おかしくど、もっどいられăȘくăȘă‚ŠăŸă—ăŸă€‚ă§ă‚‚ă‹ăŸă‚ăšă€é«˜ăé«˜ăăšăźăŒăŁăŠă„ăŁăŠă€ă‚‚ă†ç„žă•ăŸă‚„ć€©äœżăźăŠäœć±…ă™ăŸă„ă«èż‘ăăȘă‚ŠăŸă—ăŸă€‚ă™ă‚‹ăšă€éĄăŻă‚ă„ă‹ă‚ă‚‰ăšă€ă—ă‹ă‚ăŁă€ă‚‰ă—ăȘăŒă‚‰ă€ăŻă’ă—ăă¶ă‚‹ă¶ă‚‹ă”ă‚‹ăˆă ă—ăŸă‚‚ăźă§ă™ă‹ă‚‰ă€ă€ă„ă«æ‚Șé­”ă©ă‚‚ăźæ‰‹ă‹ă‚‰ă€ćœ°ăźäžŠăžăŠăĄăŠă€

NÄ ville de ogsÄ fly opp mot Himmelen selv for Ä gjÞre narr av englene og «vÄr Herre». Jo hÞyere de flÞy med speilet, dess sterkere flirte det. De klarte nesten ikke Ä holde fast pÄ det. HÞyere og hÞyere flÞy de, nÊrmere Gud og englene. Da sitret speilet sÄ fryktelig i sitt hÄnflir at det fór dem ut av hendene og styrtet ned mot jorden,

äœ•ćƒäž‡ă€äœ•ć„„äž‡ă€ăšă„ă†ăźă§ăŻăŸă‚ŠăȘい、たいまんăȘæ•°ă«ă€ă“ăŸă‹ăăă ă‘ăŠă€ăšă‚“ă§ă—ăŸă„ăŸă—ăŸă€‚

hvor det gikk i hundre millioner billioner og enda flere stykker, og nettopp da gjorde det mye stĂžrre ulykke enn fĂžr.

ăšă“ă‚ăŒă€ă“ă‚ŒăŒăŸă‚ă€ă‚ˆă‘ă„äž‹ç•Œă’ă‹ă„ăźă‚ă–ă‚ă„ă«ăȘăŁăŸăšă„ă†ă‚ă‘ăŻă€éĄăźă‹ă‘ă‚‰ăŻă€ă›ă„ăœă„ç ‚ă€ă¶ăă‚‰ă„ăźć€§ăă•ă—ă‹ăȘă„ăźăŒă€äž–ç•Œă˜ă‚…ă†ă«ăšăłăĄăŁăŠă—ăŸăŁăŸă‹ă‚‰ă§ă€ă“ă‚ŒăŒäșșăźç›źă«ăŻă„ă‚‹ăšă€ăăźăŸăŸăă“ă«ă“ăłă‚Šă€ă„ăŠă—ăŸă„ăŸă—ăŸă€‚ă™ă‚‹ăšă€ăăźäșșたちは、ăȘă‚“ă§ă‚‚ç‰©ă‚’ăŸăĄăŒăŁăŠăżăŸă‚Šă€ă‚‚ăźă”ăšăźă‚ă‚‹ă„ă»ă†ă ă‘ă‚’ăżă‚‹ă‚ˆă†ă«ăȘă‚ŠăŸă—ăŸă€‚ăă‚ŒăŻă€ăăźă‹ă‘ă‚‰ăŒă€ă©ă‚“ăȘちいさăȘă‚‚ăźă§ă‚‚ă€éĄăŒă‚‚ăŁăŠă„ăŸă”ă—ăŽăȘćŠ›ă‚’ă€ăăźăŸăŸă€ăŸă ăźă“ă—ăŠă‚‚ăŁăŠă„ăŸă‹ă‚‰ă§ă™ă€‚

For noen stykker var knapt sÄ store som et sandkorn, og disse flÞy rundt om i den vide verden. Og der de kom i Þynene pÄ folk, der ble de sittende, og da sÄ de menneskene alltid feil, eller hadde kun Þyne for det som var galt ved en ting, for hver lille speilbit hadde beholdt de samme kreftene som hele speilet hadde hatt.

ăȘă‹ă«ăŻăŸăŸă€äșșăźă—ă‚“ăžă†ă«ăŻă„ăŁăŸă‚‚ăźăŒă‚ăŁăŠă€ăăźă—ă‚“ăžă†ă‚’ă€æ°·ăźă‹ă‘ă‚‰ăźă‚ˆă†ă«ă€ă€ă‚ăŸă„ă‚‚ăźă«ă—ăŠă—ăŸă„ăŸă—ăŸă€‚

Noen mennesker fikk til og med en liten speilsplint inn i hjertet, og det som var ganske fryktelig var at det hjertet ble som en klump is.

ăăźă†ăĄă„ăăŸă„ă‹ć€§ăăȘかけらもあっど、çȘ“ă‚Źăƒ©ă‚čă«äœżă‚ă‚Œă‚‹ă»ă©ă§ă—ăŸăŒă€ăă‚“ăȘçȘ“ă‚Źăƒ©ă‚čăźă†ăĄă‹ă‚‰ă€ăŠć‹ă ăĄă‚’ăźăžă„ăŠăżă‚ˆă†ăšă—ăŠă‚‚ă€ăŸă‚‹ă§ă ă‚ă§ă—ăŸă€‚

Noen speilstykker var sÄ store at de ble brukt til ruteglass, men gjennom den ruten var det ikke verd Ä se sine venner.

ă»ă‹ăźă‹ă‘ă‚‰ă§ă€ă‚ăŒă­ă«ç”šă„ă‚‰ă‚ŒăŸă‚‚ăźă‚‚ă‚ă‚ŠăŸă—ăŸăŒă€ă“ăźă‚ăŒă­ă‚’ă‹ă‘ăŠă€ç‰©ă‚’æ­Łă—ăă€ăŸăĄăŒă„ăźăȘă„ă‚ˆă†ă«èŠ‹ă‚ˆă†ăšă™ă‚‹ăšă€ăšă‚“ă ă•ă‚ăŽăŒăŠă“ă‚ŠăŸă—ăŸă€‚æ‚Ș魔はこんăȘこべを、たいまんおもしろがっど、おăȘă‹ă‚’ă‚†ă™ă¶ăŁăŠă€ăă™ăăŁăŸăŒăŁăŠă€ă‚ă‚‰ă„ăŸă—ăŸă€‚

Andre stykker kom i briller, og derfor gikk det dÄrlig nÄr folk tok de brillene pÄ for Ä se rett og vÊre rettferdige. Den onde lo sÄ hans mage revnet, og det kilte ham sÄ deilig.

ăšă“ă‚ă§ă€ă»ă‹ă«ă‚‚ăŸă ă€ă“ăŸă‹ă„ă‹ă‘ă‚‰ăŻă€ç©șたăȘă‹ă«ăŸă ă‚ˆăŁăŠă„ăŸă—ăŸă€‚ă•ă‚ă€ă“ă‚Œă‹ă‚‰ăŒăŠè©±ăȘぼですよ。

Men ute flÞy ennÄ smÄ glasstumper om i luften. NÄ skal vi hÞre!

珏äșŒăźăŠè©±ă€‚男た歐ず愳た歐

Andre historie. En liten gutt og en liten pike.

ăŸăă•ă‚“ăźćź¶ăŒăŸăŠă“ă‚“ă§ă€ăŠăŠăœă„äșșăŒă™ă‚“ă§ă„ă‚‹ć€§ăăȘç”șでは、たれでも、ćș­ă«ă™ă‚‹ă ă‘ăźă€ă‚ăćœ°ă‚’ă‚‚ă€ă‚ă‘ă«ăŻă„ăăŸă›ă‚“ă§ă—ăŸă€‚ă§ă™ă‹ă‚‰ă€ăŸă„ăŠă„ă€æ€æœšă†ăˆăă°ăĄăźèŠ±ă‚’ăżăŠă€ăŸă‚“ăžăă—ăȘければăȘă‚ŠăŸă›ă‚“ă§ă—ăŸă€‚
 そういうç”șă«ă€ă”ăŸă‚ŠăźăŸăšă—ă„ă“ă©ă‚‚ăŒă™ă‚“ă§ă„ăŠă€æ€æœšă°ăĄă‚ˆă‚Šă‚‚ă„ăă‚‰ă‹ć€§ăăȘèŠ±ăžăźă‚’ă‚‚ăŁăŠă„ăŸă—ăŸă€‚

Inne i den store byen, hvor det er sÄ mange hus og mennesker at det ikke blir plass nok til at alle folk kan fÄ en liten have, og hvor de fleste derfor mÄ la seg nÞye med blomster i urtepotter, der var dog to fattige barn som hadde hatt noe stÞrre enn en urtepotte.

ăăźă”ăŸă‚Šăźă“ă©ă‚‚ăŻă€ă«ă„ă•ă‚“ă§ă‚‚ćŠčă§ă‚‚ă‚ă‚ŠăŸă›ă‚“ă§ă—ăŸăŒă€ăŸă‚‹ă§ă»ă‚“ăšă†ăźăă‚‡ă†ă ă„ăźă‚ˆă†ă«ă€ä»Čă‚ˆăă—ăŠă„ăŸă—ăŸă€‚

De var ikke bror og sĂžster, men de holdt like godt av hverandre som om de var det.

ăăźă“ă©ă‚‚ăŸăĄăźäžĄèŠȘăŻă€ăŠă‚€ă“ă†ă©ă†ă—ă§ă€ăăźäœă‚“ă§ă„ă‚‹ć±‹æ čうらăčやは、äșŒè»’た柶た汋æ čず汋æ čăšăŒăăŁă€ă„ăŸæ‰€ă«ă€ă‚€ă‹ă„ă‚ăŁăŠă„ăŸă—ăŸă€‚ăăźă—ăă‚Šăźæ‰€ă«ăŻă€äž€æœŹăźé›šă©ă„ăŒăšăŠăŁăŠă„ăŠă€äžĄæ–čから、ăČず぀ず぀、づいさăȘçȘ“ăŒă€ăźăžă„ăŠă„ăŸă—ăŸă€‚

Foreldrene bodde like opp til hverandre. De bodde pÄ to takkamre. Der hvor taket fra det ene nabohuset stÞtte opp til det andre, og vannrennen gikk langs med takskjegget, der vendte et vindu fra hvert hus ut.

で、べいをăČăšăŸăŸăŽă—ă•ăˆă™ă‚Œă°ă€ă“ăĄă‚‰ăźçȘ“からむこうたçȘ“ăžă„ă‘ăŸă—ăŸă€‚

Man behÞvde kun Ä skreve over i rennen, sÄ kunne man komme fra det ene vinduet til det andre.

こどもたèŠȘăŸăĄăŻă€ăă‚Œăžă‚Œæœšăźçź±ă‚’çȘ“ăźć€–ă«ă ă—ăŠă€ć°æ‰€ă§ă€ă‹ă†ăŠé‡Žèœă‚’ă†ăˆăŠăŠăăŸă—ăŸă€‚ăăźă»ă‹ă«ăĄă‚‡ăŁăšă—ăŸă°ă‚‰ă‚’ăČずæ Șă†ăˆăŠăŠă„ăŸăźăŒă€ăżă”ăšă«ăă ăŁăŠă€ă„ăăŠă„ă‚ˆăăźăłăŠă„ăŸă—ăŸă€‚

Utenfor hadde foreldrene en stor trekasse hver, og i den vokste kjÞkkenurter som de brukte, og et lite rosentre. Det var ett i hver kasse og de vokste sÄ velsignet.

べころでèŠȘăŸăĄăźăŠă‚‚ă„ă€ăă§ă€ăăźçź±ă‚’ă€ăšă„ă‚’ăŸăŸă„ă§ă€æšȘにăȘらăčăŠăŠă„ăŸăźă§ă€çź±ăŻçȘ“ずçȘ“ăšăźă‚ă„ă ă§ă€ă‚€ă“ă†ă‹ă‚‰ă“ăĄă‚‰ăžăšă€ă€ă„ă„ăŠă€ăăŁăă‚Šă€ç”Ÿăăźă„ă„èŠ±ăźă‹ăčă‚’ă€ă”ăŸă€ăȘらăčăŸă‚ˆă†ă«èŠ‹ăˆăŸă—ăŸă€‚

NÄ fant foreldrene pÄ Ä stille kassene tvers over rennen slik at de nesten nÄdde fra det ene vinduet til det andre, og sÄ ganske livaktige ut som to blomstervoller.

ăˆă‚“ă©ă†è±†ăźă€ă‚‹ăŻă€çź±ă‹ă‚‰äž‹ăźă»ă†ă«ăŸă‚Œă•ăŒă‚Šă€ă°ă‚‰ăźæœšăŻă€ă„ăăŠă„ă‚ˆăé•·ă„æžă‚’ăźă°ă—ăŠă€ăă‚ŒăŒăŸăŸă€äžĄæ–čたçȘ“ă«ă‹ă‚‰ăżă€ă„ăŠă€ăŠăŸăŒă„ă«ăŠă˜ăŽă‚’ă—ă‚ăŁăŠă„ăŸă—ăŸă€‚ăŸă‚èŠ±ăšé’è‘‰ă§ă“ă—ă‚‰ăˆăŸă€ă‚ąăƒŒăƒăźă‚ˆă†ăȘもぼでした。

Erterankene hang ned over kassene, og rosentrĂŠrne skjĂžt lange grener som svingte seg om vinduene og bĂžyde seg mot hverandre: Det var nesten som en ĂŠresport av grĂžnt og av blomster.

ăăźçź±ăŻă€é«˜ă„æ‰€ă«ă‚ă‚ŠăŸă—ăŸă—ă€ă“ă©ă‚‚ăŸăĄăŻă€ăăźäžŠă«ăŻă„ă‚ăŒăŁăŠăŻă„ă‘ăȘă„ăźă‚’ă—ăŁăŠă„ăŸă—ăŸă€‚ăă“ă§ă€çȘ“から汋æ čぞć‡șăŠă€ă°ă‚‰ăźèŠ±ăźäž‹ă«ă‚ă‚‹ă€ăĄă„ă•ăȘă“ă—ă‹ă‘ă«ă€ă“ă—ă‚’ă‹ă‘ă‚‹ăŠă‚†ă‚‹ă—ă‚’ă„ăŸă ă„ăŠă€ăă“ă§ăŠă‚‚ă—ă‚ăă†ă«ă€ă‚ăăłăŸă—ăŸă€‚

Siden kassene var ganske hÞye, og barna visste at de ikke mÄtte krype opp, sÄ fikk de tidt lov til Ä stige ut til hverandre og sitte pÄ deres smÄ skamler under rosene, og der lekte de nÄ sÄ prektig.

憏にăȘă‚‹ăšă€ăă†ă„ă†ă‚ăăłă‚‚ă ă‚ă«ăȘă‚ŠăŸă—ăŸă€‚çȘ“ăŻă©ă†ă‹ă™ă‚‹ăšă€ăŸă‚‹ăŁăă‚Šă“ăŠă‚Šă€ă„ăŠă—ăŸă„ăŸă—ăŸă€‚ăă‚“ăȘăšăă€ă“ă©ă‚‚ăŸăĄăŻă€ă ă‚“ă‚ăźäžŠă§éŠ…èČšă©ă†ă‹ă‚’ă‚ăŸăŸă‚ăŠă€ă“ăŠăŁăŸçȘ“ă‚Źăƒ©ă‚čに、こた銅èČšă‚’ăŠă—ă€ă‘ăŸă—ăŸă€‚ă™ă‚‹ăšă€ăă“ă«ăŸă‚‹ă„ă€ăŸă‚“ăŸă‚‹ă„ă€ăă‚Œă„ăȘぼぞきあăȘができあがっど、こぼあăȘたむこうに、䞥æ–čたçȘ“からăČăšă€ăšă€ă€ăă‚ŒăŻăă‚ŒăŻă†ă‚Œă—ăă†ăȘă€ă‚„ă•ă—ă„ç›źăŒăŽă‹ăŽă‹ć…‰ă‚ŠăŸă™ă€ăă‚ŒăŒă‚ăźç”·ăźć­ăšă€ć„łăźć­ă§ă—ăŸă€‚

Om vinteren var jo den fornÞyelsen forbi. Vinduene var tidt ganske tilfrosne, men sÄ varmet de kobberskillinger pÄ kakkelovnen, la den hete skillingen pÄ den frosne ruten, og sÄ ble det et vakkert kikkehull, sÄ rundt sÄ rundt. Bak ved tittet et velsignet mildt Þye, ett fra hvert vindu. Det var den lille gutten og den lille piken.

男た歐はカむ、愳た歐はă‚Čăƒ«ăƒ€ăšă„ă„ăŸă—ăŸă€‚

Han het Kay og hun het Gerda.

ć€ăźă‚ă„ă ăŻă€ăŸă ăČăšăŸăŸăŽă§ă€ă„ăŁăŸă‚ŠăăŸă‚Šă—ăŸă‚‚ăźăŒă€ć†Źă«ăȘă‚‹ăšă€ă”ăŸă‚Šăźă“ă©ă‚‚ăŻă€ă„ăă€ă‚‚ă€ă„ăă€ă‚‚ă€ăŻă—ă”ă ă‚“ă‚’ă€ăŠă‚ŠăŸă‚Šă‚ăŒăŁăŸă‚Šă—ăȘければ、ăȘă‚ŠăŸă›ă‚“ă§ă—ăŸă€‚ć€–ăăšă«ăŻă€é›ȘăŒăă‚‹ăă‚‹èˆžăŸăŁăŠă„ăŸă—ăŸă€‚

Om sommeren kunne de komme til hverandre i ett sprang, om vinteren mÄtte de fÞrst ned mange trapper og opp mange trapper. Ute fÞk sneen.

ă€Œă‚ă‚ŒăŻă­ă€ç™œă„ăżă€ă°ăĄăŒă‚ă€ăŸăŁăŠă€ăšă‚“ă§ă„ă‚‹ăźă ă‚ˆă€‚ă€ăšă€ăŠă°ă‚ă•ă‚“ăŒă„ă„ăŸă—ăŸă€‚

«Det er de hvite biene som svermer», sa den gamle bestemoren.

「あぼăȘă‹ă«ă‚‚ă€ć„łçŽ‹ă°ăĄăŒă„ă‚‹ăźă€‚ă€ăšă€ç”·ăźć­ăŻăŸăšă­ăŸă—ăŸă€‚ă“ăźć­ăŻă€ă»ă‚“ăšă†ăźăżă€ă°ăĄă«ă€ăă†ă„ă†ă‚‚ăźăźă„ă‚‹ă“ăšă‚’ă€ă—ăŁăŠă„ăŸăźă§ă™ă€‚

«Har de ogsÄ en bidronning?» spurte den lille gutten, for han visste at imellom de virkelige biene er det en slik en.

ă€Œă‚ă‚ă€ă„ă‚‹ăšă‚‚ă•ă€‚ă€ăšă€ăŠă°ă‚ă•ă‚“ăŻă„ă„ăŸă—ăŸă€‚ă€Œăăźć„łçŽ‹ă°ăĄăŻă€ă„ă€ă‚‚ăŸăă•ă‚“ăȘă‹ăŸăźă‚ă€ăŸăŁăŠă„ă‚‹ăšă“ă‚ă«ă€ăšă‚“ă§ă„ă‚‹ăźă ă‚ˆă€‚ăȘă‹ăŸăźăȘă‹ă§ă‚‚ă€ă„ăĄă°ă‚“ă‹ă‚‰ă ăŒć€§ăăăŠă€ă‘ăŁă—ăŠäž‹ă«ă˜ăŁăšă—ăŠăŻă„ăȘい。すぐず黒いé›ČたăȘă‹ăžăšă‚“ă§ăŻă„ăŁăŠă—ăŸă†ă€‚ăŸć€œäž­ă«ă€ă„ăæ™©ă‚‚ă€ă„ăæ™©ă‚‚ă€ć„łçŽ‹ăŻç”șăźé€šă‹ă‚‰é€šăžăšăłăŸă‚ăŁăŠă€çȘ“ăźăšă“ă‚ă‚’ăźăžăăźă•ă€‚ă™ă‚‹ăšă”ă—ăŽăšăă“ă§ă“ăŠăŁăŠă—ăŸăŁăŠă€çȘ“ăŻèŠ±ă‚’ă”ăă€ă‘ăŸă‚ˆă†ă«ă€èŠ‹ăˆă‚‹ăźă ă‚ˆă€‚ă€

«Det har de!» sa bestemoren. «Hun flyr der hvor de svermer tettest! Hun er stÞrst av dem alle, og aldri forblir hun stille pÄ jorden, hun flyr opp igjen i den store skyen. Mang en vinternatt flyr hun gjennom byens gater og kikker inn av vinduene, og da fryser de sÄ underlig, akkurat som blomster.»

ă€Œă‚ă‚ă€ăă‚Œă€ăżăŸă“ăšăŒă‚ă‚ŠăŸă™ă‚ˆă€‚ă€ăšă€ă“ă©ă‚‚ăŸăĄăŻă€ćŁă‚’ăă‚ăˆăŠć«ă•ă‘ăłăŸă—ăŸă€‚ăă—ăŠă€ă™ă‚‹ăšă€ă“ă‚ŒăŻă»ă‚“ăšă†ăźè©±ăȘăźă ă€ăšăŠă‚‚ă„ăŸă—ăŸă€‚

«Ja, det har jeg sett!» sa begge barna, og sÄ visste de at det var sant.

「é›Șăźć„łçŽ‹ă•ăŸăŻă€ă†ăĄăźăȘă‹ăžă‚‚ăŻă„ăŁăŠă“ă‚‰ă‚Œă‚‹ă‹ă—ă‚‰ă€‚ă€ăšă€ć„łăźć­ăŒăŸăšă­ăŸă—ăŸă€‚

«Kan snedronningen komme inn her?» spurte den lille piken.

「くるべいいăȘă€‚ăă†ă™ă‚Œă°ă€ăŒăă€ăă‚Œă‚’ă‚ăŸăŸă‹ă„ă‚čăƒˆăƒŒăƒ–ăźäžŠă«ăźă›ăŠă‚„ă‚‹ă‚ˆă€‚ă™ă‚‹ăšć„łçŽ‹ăŻăšă‚ă‘ăŠă—ăŸă†ă ă‚ă†ă€‚ă€ăšă€ç”·ăźć­ăŒă„ă„ăŸă—ăŸă€‚

«La henne bare komme», sa gutten, «sÄ setter jeg henne pÄ den varme kakkelovnen, og sÄ smelter hun.»

ă§ă‚‚ă€ăŠă°ă‚ă•ă‚“ăŻă€ç”·ăźć­ăźă‹ăżăźæŻ›ă‚’ăȘでăȘăŒă‚‰ă€ă»ă‹ăźăŠè©±ă‚’ă—ăŠăă‚ŒăŸă—ăŸă€‚

Men bestemoren glattet hans hÄr og fortalte andre historier.

ăăźć€•æ–čă€ă‚«ă‚€ăŻă†ăĄă«ă„ăŠă€ç€ç‰©ăă‚‚ăźă‚’ćŠćˆ†ăŻă‚“ă¶ă‚“ăŹăŽă‹ă‘ăȘăŒă‚‰ă€ă”ăšăŠă‚‚ă„ă€ă„ăŠă€çȘ“ăźăă°ăźă€ă„ă™ăźäžŠă«ă‚ăŒăŁăŠă€ă‚Œă„ăźăĄă„ă•ăȘぼぞきあăȘから、怖をăȘăŒă‚ăŸă—ăŸă€‚ăŠă‚‚ăŠă«ăŻă€ăĄă‚‰ăĄă‚‰ă€ă“ăȘé›ȘăŒèˆžăŸăŁăŠă„ăŸă—ăŸăŒă€ăăźăȘă‹ă§ć€§ăăȘă‹ăŸăŸă‚ŠăŒăČずăČă‚‰ă€æ€æœšçź±ăźăŻă—ă«ăŠăĄăŸă—ăŸă€‚ă™ă‚‹ăšăżă‚‹ăżă‚‹ăă‚ŒăŻć€§ăăăȘăŁăŠă€ăšă†ăšă†ăă‚ŒăŒă€ăŸăŒă„ăźăȘい、わかい、ăČずりた愳たäșșにăȘă‚ŠăŸă—ăŸă€‚ă‚‚ă†äœ•ç™Ÿäž‡ăšă„ă†æ•°ăźă€æ˜Ÿăźă‚ˆă†ă«ć…‰ă‚‹ă“ăȘé›Șでçč”ăŠăŁăŸă€ă†ă™ă„ç™œă„çŽ—ă—ă‚ƒăźç€ç‰©ăă‚‚ăźă‚’ç€ăŠă„ăŸă—ăŸă€‚

Om aftenen da den lille Kay var hjemme og halvt avkledd, krÞp han opp pÄ stolen ved vinduet og tittet ut av det lille hullet. Et par sneflak falt der ute, og en av disse, det aller stÞrste, ble liggende pÄ kanten av den ene blomsterkassen. Sneflaket vokste mer og mer, det ble til sist til en hel kvinneskikkelse, kledd i det fineste hvite slÞr, som var som sammensatt av millioner stjerneaktige fnugg.

ă‚„ă•ă—ă„ć„łăźć§żăŻă—ăŠă„ăŸă—ăŸăŒă€æ°·ăźă‹ă‚‰ă ă‚’ă—ăŠă„ăŸă—ăŸă€‚ăŽă‚‰ăŽă‚‰ăČă‹ă‚‹æ°·ăźă‹ă‚‰ă ă‚’ă—ăŠă€ăăźăă›ç”ŸăăŠă„ă‚‹ăźă§ă™ă€‚ăăźç›źăŻă€ă‚ă‹ă‚‹ă„æ˜Ÿă‚’ă”ăŸă€ăȘらăčăŸă‚ˆă†ă§ă—ăŸăŒă€ăŠăĄă€ăă‚‚äŒ‘ăżă‚‚ăȘい盼でした。

Hun var sÄ vakker og fin, men av is, den blendende blinkende is, allikevel var hun levende. Øynene stirret som to klare stjerner, men det var ingen ro eller hvile i dem.

愳は、カむたいるçȘ“たほうに、うăȘずきăȘăŒă‚‰ă€æ‰‹ăŸă­ăŽă—ăŸă—ăŸă€‚ă‚«ă‚€ăŻăłăŁăă‚Šă—ăŠă€ă„ă™ă‹ă‚‰ăšăłăŠă‚ŠăŠă—ăŸă„ăŸă—ăŸă€‚ă™ăăăźă‚ăšă§ă€ć€§ăăȘéł„ăŒă€çȘ“ăźć€–ă‚’ăšă‚“ă ă‚ˆă†ăȘă€ă‘ăŻă„ăŒă—ăŸă—ăŸă€‚

Hun nikket til vinduet og vinket med hÄnden. Den lille gutten ble forskrekket og lÞp ned fra stolen, da var det som om det utenfor flÞy en stor fugl forbi vinduet.

ăăźă‚ăă‚‹æ—„ăŻă€ă‹ă‚‰ă‚Šăšă—ăŸă€éœœæ—„ă—ă‚‚ăłă‚ˆă‚Šă§ă—ăŸă€‚â€•â€•ăă‚Œă‹ă‚‰ăŻă€æ—„ă«ăŸă—ă€é›Șă©ă‘ăźă‚ˆă†ăă«ăȘăŁăŠă€ăšă†ăšă†æ˜„ăŒă€ă‚„ăŁăŠăăŸă—ăŸă€‚ăŠæ—„ă•ăŸăŻă‚ăŸăŸă‹ă«ă€ç…§ăŠă‚Šă‹ăŒă‚„ă„ăŠă€ç·‘ăżă©ă‚ŠăŒă‚‚ăˆă ă—ă€ă€ă°ă‚ăŻć·Łă‚’ă€ăă‚ŠăŻă˜ă‚ăŸă—ăŸă€‚ă‚ăźă‚€ă‹ă„ă‚ă‚ă›ăźć±‹æ čうらăčやぼçȘ“ă‚‚ă€ăŸăŸă€ă‚ă‘ăČă‚ă’ă‚‰ă‚ŒăŠă€ă‚«ă‚€ăšă‚Čăƒ«ăƒ€ăšăŻă€ă‚ąăƒ‘ăƒŒăƒˆăźăŠăŁășんた汋æ čäžŠăźé›šă‚ăŸă©ă„ăźă€ăĄă„ă•ăȘèŠ±ăžăźă§ă€ă“ăšă—ă‚‚ă‚ăăłăŸă—ăŸă€‚

Neste dag ble det klar frost — og sĂ„ kom vĂ„ren, solen skinte, det grĂžnne tittet frem, svalene bygde rede, vinduene kom opp, og de smĂ„ barna satt igjen i deres lille have hĂžyt oppe i takrennen over alle etasjene.

ă“ăźć€ăŻă€ă˜ă€ă«ăżă”ăšă«ă€ă°ă‚‰ăźèŠ±ăŒă•ăăŸă—ăŸă€‚ć„łăźć­ăźă‚Čăƒ«ăƒ€ăŻă€ă°ă‚‰ăźă“ăšăźă†ăŸă‚ă‚ŒăŠă„ă‚‹ă€ă•ă‚“ăłæ­Œă‚’ă—ăŁăŠă„ăŸă—ăŸă€‚ăă—ăŠă€ă°ă‚‰ăźèŠ±ăšă„ă†ăšă€ă‚Čăƒ«ăƒ€ăŻă™ăă€ă˜ă¶ă‚“ăźèŠ±ăžăźăźă°ă‚‰ăźă“ăšă‚’ă‹ă‚“ăŒăˆăŸă—ăŸă€‚ă‚Čăƒ«ăƒ€ăŻă€ăăźă•ă‚“ăłæ­Œă‚’ă€ă‚«ă‚€ă«ă†ăŸăŁăŠăă‹ă›ăŸă™ăšă€ă‚«ă‚€ă‚‚ă„ăŁă—ă‚‡ă«ă†ăŸă„ăŸă—ăŸă€‚

Rosene blomstret den sommeren sÄ makelÞst. Den lille piken hadde lÊrt en salme, og i den stod det om roser. Og ved de rosene tenkte hun pÄ sine egne, og hun sang den for den lille gutten, og han sang den med:

「ばらぼはăȘ さきどはちりぬ
おさăȘごスă‚č やがどあおがん」

«Rosene vokser i dale,
Der fÄr vi Barn-Jesus i tale!»

ă”ăŸă‚Šăźă“ă©ă‚‚ăŻă€æ‰‹ă‚’ăšă‚Šă‚ăŁăŠă€ă°ă‚‰ăźèŠ±ă«ă»ăŠăšă‚Šă—ăŠă€ç„žă•ăŸăźă€ăżăČă‹ă‚Šăźă‹ăŒă‚„ăă€ăŠæ—„ă•ăŸă‚’ăȘがめど、おさăȘごスă‚čăŒă€ăă“ă«ă€ăŠă„ă§ă«ăȘă‚‹ă‹ăźă‚ˆă†ă«ă€ă†ăŸă„ă‹ă‘ăŸă—ăŸă€‚

Og de smÄ holdt hverandre i hendene, kysset rosene og sÄ inn i Guds klare solskinn og talte til det som om Jesusbarnet var der.

ăȘă‚“ăšă„ă†ă€æ„œă—ă„ć€ăźæ—„ă ăŁăŸă§ă—ă‚‡ă†ă€‚ă„ăă„ăăšă€ă„ă€ăŸă§ă‚‚ă•ăă“ăšă‚’ă‚„ă‚ăȘă„ă‚ˆă†ă«ăżăˆă‚‹ă€ă°ă‚‰ăźèŠ±ăźă«ăŠă„ăšă€è‘‰ăźăżă©ă‚Šă«ă€ă€ăŸă‚ŒăŸă€ă“ăźć±‹æ čぼ侊は、ăȘんどいいべころでしたろう。

Hvilke deilige sommerdager det var, hvor velsignet det var Ă„ vĂŠre ute ved de friske rosentrĂŠrne som aldri syntes Ă„ ville holde opp med Ă„ blomstre.

カむずă‚Čăƒ«ăƒ€ăŻă€ăȘă‚‰ă‚“ă§æŽ›ă‘ăŠă€ă‘ă‚‚ăźă‚„éł„ăźă‹ă„ăŠă‚ă‚‹ă€ç””æœŹă‚’ăżăŠă„ăŸă—ăŸă€‚ăĄă‚‡ă†ă©ăăźăšăâ€•â€•ăŠćŻșăźă€ć€§ăăȘ桔べうぼ侊で、べけいが、äș”ă€ă†ăĄăŸă—ăŸăŒâ€•â€•ă‚«ă‚€ăŻă€ă”べ、
「あッ、ăȘă«ă‹ăĄăă‚Šăšă‚€ă­ă«ă•ă•ăŁăŸă‚ˆă€‚ăă‚Œă‹ă‚‰ă€ç›źă«ă‚‚ăȘă«ă‹ăšăłă“ă‚“ă ă‚ˆă†ă ă€‚ă€ăšă€ă„ă„ăŸă—ăŸă€‚

Kay og Gerda satt og sĂ„ i billedboken med dyr og fugler. Da var det — klokken slo akkurat fem pĂ„ det store kirketĂ„rnet — at Kay sa: «Au! Det stakk meg i hjertet! Og nĂ„ fikk jeg noe inn i Ăžyet!»

ă‚ă‚ăŠăŠă€ă‚«ă‚€ăźăăłă‚’ă€ă‚Čăƒ«ăƒ€ăŒă‹ă‹ăˆă‚‹ăšă€ç”·ăźć­ăŻç›źă‚’ă±ăĄă±ăĄă‚„ă‚ŠăŸă—ăŸă€‚ă§ă‚‚ă€ç›źăźăȘかにはăȘă«ă‚‚ăżăˆăŸă›ă‚“ă§ă—ăŸă€‚

Den lille piken tok ham om halsen. Han blunket med Ăžynene. Nei, det var ikke noe Ă„ se.

ă€Œă˜ă‚ƒă‚ă€ăšă‚ŒăŠă—ăŸăŁăŸăźă ă‚ă†ă€‚ă€ăšă€ă‚«ă‚€ăŻă„ă„ăŸă—ăŸăŒă€ăă‚ŒăŻă€ăšă‚ŒăŸăźă§ăŻă‚ă‚ŠăŸă›ă‚“ă§ă—ăŸă€‚

«Jeg tror det er borte!» sa han, men borte var det ikke.

ă‚«ă‚€ăźç›źă«ăŻă„ăŁăŸăźăŻă€ă‚Œă„ăźéĄă‹ă‚‰ă€ăšăłăĄăŁăŸă‹ă‘ă‚‰ă§ă—ăŸă€‚ăă‚‰ă€ăŠăŒăˆăŠă„ă‚‹ă§ă—ă‚‡ă†ă€‚ă‚ăźă„ă‚„ăȘă€é­”æł•ăŸă»ă†ăźéĄăźă‹ă‘ă‚‰ă§ă€ăăźéĄă«ă†ă€ă™ăšă€ć€§ăăăŠă„ă„ă‚‚ăźă‚‚ă€ăĄă„ă•ăă€ă„ă‚„ăȘă‚‚ăźă«ă€ăżăˆă‚‹ă‹ă‚ă‚Šă€ă„ă‘ăȘă„ă‚ă‚‹ă„ă‚‚ăźă»ă©ă€ă„ăŁăă†ăă‚ă ăŁăŠă‚ă‚‹ăèŠ‹ăˆă€ăȘă‚“ă«ă‚ˆă‚‰ăšă€ç‰©äș‹ă‚‚ăźă”ăšăźă‚ă‚‰ăŒă€ă™ăă‚ă ăŁăŠèŠ‹ăˆă‚‹ăźă§ă™ă€‚

Det var nettopp et av disse glasskornene som sprang fra speilet, trollspeilet. Vi husker det nok, det fÊle glasset som gjorde at alt stort og godt som avspeilet seg i det ble smÄtt og heslig, men det onde og slette trÄdte ordentlig frem, og hver feil ved en ting kunne en straks merke.

ă‹ă‚ă„ăă†ă«ă€ă‚«ă‚€ăŻă€ă—ă‚“ăžă†ă«ă€ă‹ă‘ă‚‰ăŒăČăšă€ăŻă„ăŁăŠă—ăŸă„ăŸă—ăŸă‹ă‚‰ă€ăŸă‚‚ăȘăă€ăă‚ŒăŻæ°·ăźă‹ăŸăŸă‚Šăźă‚ˆă†ă«ă€ăȘるでしょう。

Den stakkars Kay han hadde ogsÄ fÄtt et korn like inn i hjertet. Det ville snart bli som en isklump.

それăȘă‚Šă€ă‚‚ă†ă„ăŸăżăŻă—ăŸă›ă‚“ă‘ă‚Œă©ă‚‚ă€ăŸă—ă‹ă«ă€ă—ă‚“ăžă†ăźäž­ă«ăźă“ă‚ŠăŸă—ăŸă€‚

NĂ„ gjorde det ikke vondt mere, men det var der.

「ăȘんだっどăčăă‚’ă‹ăă‚“ă ă€‚ă€ăšă€ă‚«ă‚€ăŻă„ă„ăŸă—ăŸă€‚ă€Œăă‚“ăȘみっべもăȘă„éĄ”ă‚’ă—ăŠă€ăŒăăŻă€ă‚‚ă†ă©ă†ă‚‚ăȘっどやしăȘいんだよ。」
「チェッ、ăȘんだい。」こんăȘă”ă†ă«ă€ă‚«ă‚€ăŻă”ă„ă«ă€ă„ă„ă ă—ăŸă—ăŸă€‚ă€Œă‚ăźă°ă‚‰ăŻè™«ăŒăăŁăŠă„ă‚‹ă‚ˆă€‚ă“ăźă°ă‚‰ă‚‚ă€ăšă„ă¶ă‚“ăžă‚“ăŠă“ăȘばらだ。みんăȘきたăȘらしいばらだăȘă€‚æ€ă‚ăŁăŠă„ă‚‹çź±ă‚‚çź±ăȘă‚‰ă€èŠ±ă‚‚èŠ±ă ă€‚ă€
ă€€ă“ă†ă„ăŁăŠă€ă‚«ă‚€ăŻă€è¶łă§æ€æœšăźçź±ă‚’ă‘ăšă°ă—ăŠă€ă°ă‚‰ăźèŠ±ă‚’ăČăăĄăŽăŁăŠă—ăŸă„ăŸă—ăŸă€‚

«Hvorfor grÄter du», spurte han, «slik at du ser stygg ut! Jeg feiler jo ikke noe! Fy!» ropte han med en gang. «Den rosen der er gnaget av en orm! Og se, den der er jo ganske skjev! Det er i grunnen noen ekle roser! De ligner pÄ kassene de stÄr i!» Og sÄ stÞtte han med foten hardt imot kassen og rev de to rosene av.

ă€Œă‚«ă‚€ăĄă‚ƒă‚“ă€ă‚ă‚“ăŸă€ăȘă«ă‚’ă™ă‚‹ăźă€‚ă€ăšă€ă‚Čăƒ«ăƒ€ăŻă•ă‘ăłăŸă—ăŸă€‚
 カむは、ă‚Čăƒ«ăƒ€ăźăŠă©ă‚ă„ăŸéĄ”ă‚’ăżă‚‹ăšă€ăŸăŸă»ă‹ăźă°ă‚‰ăźèŠ±ă‚’ă€ă‚‚ăŽă‚Šă ă—ăŸă—ăŸă€‚ăă‚Œă‹ă‚‰ă€ă˜ă¶ă‚“ăźă†ăĄăźçȘ“た䞭にずびこんで、やさしいă‚Čăƒ«ăƒ€ăšă‚‚ă€ăŻăȘă‚ŒăŠă—ăŸă„ăŸă—ăŸă€‚

«Kay, hva gjÞr du?!» ropte den lille piken. Og da han sÄ hennes forskrekkelse rev han enda en rose av og lÞp sÄ inn gjennom sitt vindu, bort fra den velsignede lille Gerda.

ă‚Čăƒ«ăƒ€ăŒăăźă‚ăšă§ă€ç””æœŹăˆă»ă‚“ă‚’ă‚‚ăŁăŠă‚ăăłă«ăăŸăšăă€ă‚«ă‚€ăŻă€ăă‚“ăȘă‚‚ăźă€ă‹ă‚ă•ă‚“ă«ă ăŁă“ă•ă‚ŒăŠă„ă‚‹ă€ă‚ă‹ă‚“ăŒăźăżă‚‹ă‚‚ăźă ă€ăšă„ă„ăŸă—ăŸă€‚ăŸăŸă€ăŠă°ă‚ă•ăŸăŒăŠè©±ă‚’ă—ăŠă‚‚ă€ă‚«ă‚€ăŻăźăčă€ă«ă€Œă ăŁăŠă€ă ăŁăŠă€‚ă€ăšă°ă‹ă‚Šă„ăŁăŠă„ăŸă—ăŸă€‚ăă‚Œă©ă“ă‚ă‹ă€ă™ăă‚’ăżăŠă€ăŠă°ă‚ă•ăŸăźă†ă—ă‚ă«ăŸă‚ăŁăŠă€ç›źăŒă­ă‚’ă‹ă‘ăŠă€ăŠă°ă‚ă•ăŸăźćŁăŸă­ăŸă§ă€ă—ăŠăżă›ăŸă—ăŸă€‚ă—ă‹ă‚‚ă€ăȘかăȘă‹ă˜ă‚‡ă†ăšă«ă‚„ăŁăŸăźă§ă€ăżă‚“ăȘăŻăŠă‹ă—ăŒăŁăŠă‚ă‚‰ă„ăŸă—ăŸă€‚

NÄr hun siden kom med billedboken, sa han at den var for smÄbarn, og fortalte bestemoren historier kom han hele tiden med et men. Kunne han komme til det, sÄ gikk han bak etter henne, satte briller pÄ og talte slik som henne. Det var ganske likt, og sÄ lo folk av ham.

ăŸă‚‚ăȘăă‚«ă‚€ăŻă€ç”șじゅうぼäșșたちぼ、èș«ă¶ă‚Šă‚„ćŁăŸă­ă§ă‚‚ă€ă§ăă‚‹ă‚ˆă†ă«ăȘă‚ŠăŸă—ăŸă€‚

Han kunne snart tale og gÄ etter alle menneskene i hele gaten.

ăȘんでも、ăČべくせかわったこべや、みっべもăȘいこべăȘă‚‰ă€ă‚«ă‚€ăŻăŸă­ă™ă‚‹ă“ăšă‚’ăŠăŒăˆăŸă—ăŸă€‚
ă€Œă‚ăźć­ăŻăăŁăšă€ă„ă„ă‚ăŸăŸăȘăźă«ăĄăŒă„ăȘい。」べ、みんăȘă„ă„ăŸă—ăŸăŒă€ăă‚ŒăŻă€ă‚«ă‚€ăźç›źăźăȘă‹ă«ăŻă„ăŁăŸéĄăźă‹ă‘ă‚‰ă‚„ă€ă—ă‚“ăžă†ăźć„„ă”ă‹ăă•ă•ăŁăŸă€éĄăźă‹ă‘ă‚‰ăźă•ă›ă‚‹ă“ăšă§ă—ăŸă€‚ăă‚“ăȘă‚ă‘ă§ă€ă‚«ă‚€ăŻăŸă”ă“ă‚ă‚’ă•ă•ă’ăŠă€ă˜ă¶ă‚“ă‚’ă—ăŸăŁăŠăă‚Œă‚‹ă‚Čăƒ«ăƒ€ăŸă§ă‚‚ă€ă„ă˜ă‚ă ă—ăŸă—ăŸă€‚

Alt som var merkelig hos dem og ikke skjÞnt, det visste Kay Ä gjÞre bak dem, og sÄ sa folk: «Det er bestemt et utmerket hode han har den gutten!» Men det var det glasset han hadde fÄtt i Þyet, og det glasset som satt i hjertet, derfor var det han ertet selv den lille Gerda, som av hele sin sjel holdt av ham.

ă‚«ă‚€ăźă‚ăăłă‚‚ă€ă™ăŁă‹ă‚Šă‹ă‚ăŁăŠă€ăČă©ăă“ăŸă—ă‚ƒăă‚ŒăŸă‚‚ăźă«ăȘă‚ŠăŸă—ăŸă€‚â€•â€•ă‚ă‚‹ć†Źăźæ—„ă€ă“ăȘé›ȘăŒă•ă‹ă‚“ă«èˆžă„ăă‚‹ăŁăŠă„ă‚‹ăȘă‹ă§ă€ă‚«ă‚€ăŻć€§ăăȘè™«ç›źăŒă­ă‚’ă‚‚ăŁăŠă€ăăšă«ă§ăŸă—ăŸă€‚ăă—ăŠé’ă„ă†ă‚ăŽăźă™ăă‚’ăČă‚ă’ăŠă€ăăźă†ăˆă«ă”ăŁăŠăă‚‹é›Șă‚’ă†ă‘ăŸă—ăŸă€‚

Hans leker ble nÄ ganske annerledes enn fÞr, de var sÄ forstandige: En vinterdag som sneflakene fÞk, kom han med et stort forstÞrrelsesglass, holdt sin blÄe frakkeflik ut og lot sneflakene falle pÄ den.

「さあ、こぼ盼がねぼべころからぼぞいどごらん、ă‚Čăƒ«ăƒ€ăĄă‚ƒă‚“ă€‚ă€ăšă€ă‚«ă‚€ăŻă„ă„ăŸă—ăŸă€‚ăȘるほど、é›ȘたăČずăČă‚‰ăŒă€ăšăŁăšć€§ăăèŠ‹ăˆăŠă€ăżă”ăšă«ăČă‚‰ă„ăŸèŠ±ă‹ă€ć…­è§’ăźæ˜Ÿăźă‚ˆă†ă§ă€ăă‚ŒăŻăŸăŁăŸăă†ă€ăă—ă„ă‚‚ăźă§ă‚ă‚ŠăŸă—ăŸă€‚

«Se nÄ i glasset, Gerda!» sa han, og hvert sneflak ble mye stÞrre og sÄ ut som en prektig blomst eller en tikantet stjerne. Det var vakkert Ä se pÄ.

ă€Œă»ă‚‰ă€ăšă„ă¶ă‚“ăŸăăżă«ă§ăăŠă„ă‚‹ă ă‚ă†ă€‚ă»ă‚“ăšă†ăźèŠ±ăȘă‚“ă‹èŠ‹ă‚‹ă‚ˆă‚Šă‚‚ă€ăšăŁăšăŠă‚‚ă—ă‚ă„ă‚ˆă€‚ă‹ă‘ăŸăšă“ă‚ăȘんか、ăČず぀だっおăȘă„ă‚‚ăźă­ă€‚ăăĄă‚“ăšćœąă‚’ăăšă•ăšă«ă„ă‚‹ăźă ă‚ˆă€‚ăŸă ăšă‘ă•ăˆă—ăȘă‘ă‚Œă°ă­ă€‚ă€ăšă€ă‚«ă‚€ăŻă„ă„ăŸă—ăŸă€‚

«Ser du, hvor kunstnerisk!» sa Kay. «Det er mye mer interessant enn med de virkelige blomstene! Og det er ikke en eneste feil med dem, de er ganske korrekte, nÄr de bare ikke smelter!»

ăăźăźăĄăŸă‚‚ăȘăă€ă‚«ă‚€ăŻă‚ă€ă„æ‰‹ă¶ăă‚ă‚’ăŻă‚ăŠă€ăă‚Šă‚’ă‹ă€ă„ă§ă€ă‚„ăŁăŠăăŸă—ăŸă€‚ăă—ăŠă‚Čăƒ«ăƒ€ă«ă‚€ă‹ăŁăŠă€
ă€ŒăŒăă€ă»ă‹ăźă“ă©ă‚‚ăŸăĄăźă‚ăă‚“ă§ă„ă‚‹ă€ăČă‚ă°ăźă»ă†ăžă„ăŁăŠă‚‚ă„ă„ăšă€ă„ă‚ă‚ŒăŸăźă ă‚ˆă€‚ă€ăšă€ă•ă•ă‚„ăăšă€ăăźăŸăŸă„ăŁăŠă—ăŸă„ăŸă—ăŸă€‚

Litt etter kom Kay med store hansker og sin kjelke pÄ ryggen, han ropte Gerda like inn i Þrene: «Jeg har fÄtt lov Ä kjÞre pÄ den store plassen hvor de andre leker!» Og avsted dro han.

ăăźć€§ăăȘăČă‚ă°ă§ăŻă€ă“ă©ă‚‚ăŸăĄăźăȘă‹ă§ă‚‚ă€ă‚ă€ă‹ăŸă—ă„ăźăŒă€ăă‚Šă‚’ă€ăŠăČă‚ƒăă—ă‚‡ă†ăŸăĄăźéŠŹè»Šăźă€ă†ă—ă‚ă«ă„ă‚ăˆă€ă‘ăŠă€ă˜ă‚‡ă†ăšă«éŠŹè»Šăšă„ăŁă—ă‚‡ă«ă™ăčăŁăŠă„ăŸă—ăŸă€‚ă“ă‚ŒăŻă€ăȘかăȘかおもしろいこべでした。

Der borte pÄ plassen bandt de modigste guttene tidt kjelkene sine fast i bondemannens vogn, og sÄ kjÞrte de et stykke med. Det gikk ganske godt.

こんăȘă“ăšă§ă€ă“ă©ă‚‚ăŸăĄăŸă‚Œă‚‚ă€ă‚€ăĄă‚…ă†ă«ăȘăŁăŠă‚ăă‚“ă§ă„ă‚‹ăšă€ăă“ăžă€ă„ăĄă ă„ă€ć€§ăăȘăă‚ŠăŒă‚„ăŁăŠăăŸă—ăŸă€‚ăă‚ŒăŻă€ăŸăŁç™œă«ăŹăŁăŠă‚ăŁăŠă€ăȘă‹ă«ăŸă‚Œă ă‹ă€ăăŸă€ăȘç™œă„æŻ›çšźă‘ăŒă‚ă«ăă‚‹ăŸăŁăŠă€ç™œă„ăăŸă€ăȘăŒă†ă—ă‚’ă‹ă¶ăŁăŸäșșăŒăźăŁăŠă„ăŸă—ăŸă€‚ăăźăă‚ŠăŻäșŒć›žă°ă‹ă‚Šă€ăČă‚ă°ă‚’ăă‚‹ăă‚‹ăŸă‚ă‚ŠăŸă—ăŸă€‚ăă“ă§ă‚«ă‚€ăŻă€ă•ăŁăăăă‚Œă«ă€ă˜ă¶ă‚“ăźăĄă„ă•ăȘăă‚Šă‚’ă€ă—ă°ă‚Šă€ă‘ăŠă€ă„ăŁă—ă‚‡ă«ă™ăčăŁăŠă„ăăŸă—ăŸă€‚

Mens de lekte som best kom det en stor slede. Den var helt hvitmalt, og det satt en i den, innsvÞpt i en lodden hvit pels med hvit lodden lue. Sleden kjÞrte to ganger rundt plassen, og Kay fikk kastet frem sin lille kjelke, bundet seg fast i den, og nÄ kjÞrte han med.

ăăźć€§ăă‚ŠăŻă€ă ă‚“ă ă‚“ăŻă‚„ăă™ăčăŁăŠă€ă‚„ăŒăŠă€ă€ăŽăźć€§é€šă‚’ă€ăŸăŁă™ăă«ă€ăŻă—ăŁăŠă„ăăŸă—ăŸă€‚ăă‚Šă‚’ăŻă—ă‚‰ă›ăŠă„ăŸäșșăŻă€ăă‚‹ă‚Šăšă”ă‚Šă‹ăˆăŁăŠă€ăŸă‚‹ă§ă‚ˆăă‚«ă‚€ă‚’ă—ăŁăŠă„ă‚‹ă‚ˆă†ă«ă€ăȘれăȘれしいようすで、うăȘăšăăŸă—ăŸăźă§ă€ă‚«ă‚€ăŻă€ă„ăă‚Šă‚’ăšăăźă‚’ă‚„ă‚ăŠă—ăŸă„ăŸă—ăŸă€‚ă“ă‚“ăȘăă‚ă„ă«ă—ăŠă€ăšă†ăšă†ăă‚ŠăŻç”șăźé–€ăźăăšă«ă€ă§ăŠă—ăŸă„ăŸă—ăŸă€‚

Det gikk raskere og raskere like inn i nÊrmeste gate. Den som kjÞrte dreide hodet og nikket sÄ vennlig til Kay, det var som om de kjente hverandre. Hver gang Kay ville lÞsne sin lille slede nikket personen igjen, og sÄ ble Kay sittende. De kjÞrte like ut av byens port.

そぼべき、é›Șが、ăČă©ăă”ăŁăŠăăŸăźă§ă€ă‚«ă‚€ăŻă˜ă¶ă‚“ăźæ‰‹ăźă•ăă‚‚ăżă‚‹ă“ăšăŒă§ăăŸă›ă‚“ă§ă—ăŸă€‚ăă‚Œă§ă‚‚ă‹ăŸă‚ăšă€ăă‚ŠăŻăŻă—ăŁăŠă„ăăŸă—ăŸă€‚ă‚«ă‚€ăŻă‚ă›ăŁăŠă€ă—ăă‚Šăšă€ăȘă‚’ă†ă”ă‹ă—ăŠă€ăăźć€§ăă‚Šă‹ă‚‰ăŻăȘă‚Œă‚ˆă†ăšă—ăŸă—ăŸăŒă€ć°ăă‚ŠăŻă—ăŁă‹ă‚Šăšć€§ăă‚Šă«ă—ă°ă‚Šă€ă‘ă‚‰ă‚ŒăŠă„ăŠă€ă©ă†ă«ă‚‚ăȘă‚ŠăŸă›ă‚“ă§ă—ăŸă€‚ăŸă ă‚‚ă†ă€ć€§ăă‚Šă«ăČăŁă±ă‚‰ă‚ŒăŠă€éąšăźă‚ˆă†ă«ăšă‚“ă§ă„ăăŸă—ăŸă€‚

Da begynte sneen Ä velte sÄpass ned at den lille gutten ikke kunne se en hÄnd for seg, men han fór avsted. Da slapp han straks snoren for Ä komme lÞs fra den store sleden, men det hjalp ikke, hans lille kjÞretÞy hang fast, og det gikk med vindens fart.

ă‚«ă‚€ăŻć€§ćŁ°ă‚’ă‚ă’ăŠă€ă™ăă„ă‚’ă‚‚ăšă‚ăŸă—ăŸăŒă€ăŸă‚Œăźè€łă«ă‚‚ă€ăă“ăˆăŸă›ă‚“ă§ă—ăŸă€‚é›ȘăŻă¶ăŁă€ă‘ă‚‹ă‚ˆă†ă«ă”ă‚Šă—ăă‚ŠăŸă—ăŸă€‚ăă‚ŠăŻć‰ăžć‰ăžăšă€ăšă‚“ă§ă„ăăŸă—ăŸă€‚ăšăă©ăă€ăă‚ŠăŒăšăłă‚ăŒă‚‹ăźăŻă€ç”Ÿă„ă‘ăŒăă‚„ă€ăŠă»ă‚ŠăźäžŠă‚’ă€ăšăłă“ă™ăźă§ă—ă‚‡ă†ă‹ă€

Da ropte han ganske hĂžyt, men ingen hĂžrte ham, og sneen fĂžk og sleden flĂžy avsted. Imellom kom et hopp, det var som om han fĂłr over grĂžfter og gjerder.

ă‚«ă‚€ăŻăŸăŁăŸăă”ă‚‹ăˆă‚ăŒăŁăŠă—ăŸă„ăŸă—ăŸă€‚äž»ăźăŠă„ăźă‚Šă‚’ă—ă‚ˆă†ăšæ€ăŁăŠă‚‚ă€ă‚ăŸăŸă«ă†ă‹ă‚“ă§ăă‚‹ăźăŻă€ă‹ă‘ă–ă‚“ăźäčäčă°ă‹ă‚Šă§ă—ăŸă€‚

Han var ganske forskrekket, han ville lese sin Fader VĂ„r, men han kunne kun huske den store gangetabellen.

こăȘé›Șăźă‹ăŸăŸă‚ŠăŻă€ă ă‚“ă ă‚“ć€§ăăăȘăŁăŠă€ă—ăŸă„ă«ăŻă€ć€§ăăȘç™œă„ă«ă‚ăšă‚Šăźă‚ˆă†ă«ăȘă‚ŠăŸă—ăŸă€‚ă”ăšăăźé›Șăźă«ă‚ăšă‚ŠăŒă€äžĄăŒă‚ă«ăšăłăŸăĄăŸă—ăŸă€‚ăšăŸă‚“ă«ă€ć€§ăă‚ŠăŻăšăŸă‚ŠăŸă—ăŸă€‚ăă‚Šă‚’ăŻă—ă‚‰ă›ăŠă„ăŸäșșăŒă€ăŸăĄă‚ăŒăŁăŸăźă‚’èŠ‹ă‚‹ăšă€æŻ›çšźăźăŒă„ăšă†ă‚‚ăŒă†ă—ă‚‚ă€ă™ăŁă‹ă‚Šé›Șă§ă§ăăŠă„ăŸă—ăŸă€‚ăă‚ŒăŻă™ă‚‰ă‚Šăšă€èƒŒăźé«˜ă„ă€ç›źăźăă‚‰ă‚€ă‚ˆă†ă«ăŸăŁç™œăȘ愳たäșșでした。それがé›Șăźć„łçŽ‹ă ăŁăŸăźă§ă™ă€‚

Snefnuggene ble stÞrre og stÞrre, til slutt sÄ de ut som store hvite hÞns. Med ett sprang de til side, den store sleden stoppet, og den personen som kjÞrte i den reiste seg opp. Pelsen og luen var av bare sne. En dame var det, sÄ hÞy og rak, sÄ skinnende hvit, det var Snedronningen.

ă€Œăšă„ă¶ă‚“ă‚ˆăăŻă—ăŁăŸă‚ă­ă€‚ă€ăšă€é›Șăźć„łçŽ‹ăŻă„ă„ăŸă—ăŸă€‚ă€Œă‚ă‚‰ă€ă‚ă‚“ăŸă€ă”ă‚‹ăˆăŠă„ă‚‹ăźă­ă€‚ă‚ăŸă—ăźăăŸăźæŻ›çšźă«ăŠăŻă„ă‚Šă€‚ă€
 こういいăȘăŒă‚‰ć„łçŽ‹ăŻă€ă‚«ă‚€ă‚’ă˜ă¶ă‚“ăźăă‚Šă«ă„ă‚ŒăŠă€ă‹ăŸă‚ă‚‰ă«ă™ă‚ă‚‰ă›ă€ă‚«ă‚€ăźă‹ă‚‰ă ă«ă€ăăźæŻ›çšźă‚’ă‹ă‘ăŠă‚„ă‚ŠăŸă—ăŸă€‚ă™ă‚‹ăšă‚«ă‚€ăŻă€ăŸă‚‹ă§é›Șăźă”ăă€ă‚‚ăŁăŸăȘă‹ă«ă€ă†ăšă‚ă‚‰ă‚ŒăŸă‚ˆă†ă«æ„Ÿă˜ăŸă—ăŸă€‚

«Vi har kommet raskt frem!» sa hun. «Men det er kaldt! Kryp inn i min bjÞrnepels!» Og hun satte ham i sleden hos seg, og slo pelsen om ham, det var som om han sank i en snefonn.

ă€ŒăŸă ă•ă‚€ă„ăźă€‚ă€ăšă€ć„łçŽ‹ăŻăŸăšă­ăŸă—ăŸă€‚ăă‚Œă‹ă‚‰ă‚«ă‚€ăźăČăŸă„ă«ă€ă»ăŠă‚’ă€ă‘ăŸă—ăŸă€‚

«Fryser du ennÄ?» spurte hun, og sÄ kysset hun ham pÄ pannen.

ăŸă‚ă€ăă‚ŒăŻă€æ°·ă‚ˆă‚Šă‚‚ă‚‚ăŁăšă€ă‚ăŸă„æ„Ÿă˜ă§ă—ăŸă€‚ăă—ăŠă€ă‚‚ă†ćŠćˆ†æ°·ăźă‹ăŸăŸă‚Šă«ăȘă‚Šă‹ă‘ăŠă„ăŸă€ă‚«ă‚€ăźă—ă‚“ăžă†ă«ă€ă˜ă„ă‚“ăšă—ăżă‚ăŸă‚ŠăŸă—ăŸă€‚ă‚«ă‚€ăŻă“ăźăŸăŸæ­»ă‚“ă§ă—ăŸă†ăźă§ăŻăȘă„ă‹ăšă€ăŠă‚‚ă„ăŸă—ăŸă€‚â€•â€•ă‘ă‚Œă©ă€ăă‚Œă‚‚ă»ă‚“ăźă‚ăšă‹ăźă‚ă„ă ă§ă€ă‚„ăŒăŠă‚«ă‚€ăŻă€ă™ăŁă‹ă‚Šă€ăă‚‚ăĄăŒă‚ˆăăȘっど、もうèș«ăźăŸă‚ă‚Šăźă•ă‚€ă•ăȘă©ă€ă„ăŁă“ă†æ°—ă«ăȘらăȘくăȘă‚ŠăŸă—ăŸă€‚

Uh! Det var kaldere enn is, det gikk ham like inn i hans hjerte, det var jo allerede halvt en isklump. Det var som om han skulle dĂž — men kun et Ăžyeblikk, sĂ„ gjorde det bare godt. Han merket ikke mere til kulden rundt om.

ă€ŒăŒăăźăă‚ŠăŻâ€•â€•ăŒăăźăă‚Šă‚’ă€ă‚ă™ă‚ŒăĄă‚ƒă„ă‘ăȘい。」
ă€€ă‚«ă‚€ăŒăŸăšçŹŹäž€ă«ăŠă‚‚ă„ă ă—ăŸăźăŻă€ă˜ă¶ă‚“ăźăă‚Šăźă“ăšă§ă‚ă‚ŠăŸă—ăŸă€‚ăăźăă‚ŠăŻă€ç™œă„ă«ă‚ăšă‚Šăźă†ăĄăźäž€ă‚ă«ă€ă—ăŁă‹ă‚Šăšă‚€ă™ăłă€ă‘ă‚‰ă‚ŒăŸă—ăŸă€‚ă“ăźă«ă‚ăšă‚ŠăŻă€ăă‚Šă‚’ă›ăȘă‹ă«ăźă›ăŠă€ă‚«ă‚€ăźă†ă—ă‚ă§ăšă‚“ă§ă„ăŸă—ăŸă€‚

«Min kjelke! Glem ikke min kjelke!» Det husket han fÞrst pÄ, og den ble bundet pÄ en av de hvite hÞnsene, og den flÞy bak etter med kjelken pÄ ryggen.

é›Șăźć„łçŽ‹ăŻă€ăŸăŸă‚‚ă†ă„ăĄă©ă€ă‚«ă‚€ă«ă»ăŠăšă‚Šă—ăŸă—ăŸă€‚ăă‚Œă§ă€ă‚«ă‚€ăŻă€ă‚‚ă†ă€ă‹ă‚ă„ă‚‰ă—ă„ă‚Čăƒ«ăƒ€ăźă“ăšă‚‚ă€ăŠă°ă‚ă•ăŸăźă“ăšă‚‚ă€ă†ăĄăźă“ăšă‚‚ă€ăȘă«ă‚‚ă‹ă‚‚ă€ă™ăŁă‹ă‚Šă‚ă™ă‚ŒăŠă—ăŸă„ăŸă—ăŸă€‚

Snedronningen kysset Kay enda en gang, og da hadde han glemt lille Gerda og bestemor og alle dem der hjemme.

ă€Œă•ă‚ă€ă‚‚ă†ă»ăŠăšă‚ŠăŻă‚„ă‚ăŸă—ă‚‡ă†ă­ă€‚ă€ăšă€é›Șăźć„łçŽ‹ăŻă„ă„ăŸă—ăŸă€‚ă€Œă“ăźă†ăˆă™ă‚‹ăšă€ăŠć‰ă‚’æ­»ăȘă›ăŠă—ăŸă†ă‹ă‚‚ă—ă‚ŒăȘいからね。」

«NÄ fÄr du ikke flere kyss!» sa hun. «For da kysser jeg deg i hjel!»

ă‚«ă‚€ăŻć„łçŽ‹ă‚’ăżă‚ă’ăŸă—ăŸă€‚ăŸă‚ăăźă†ă€ăă—ă„ă“ăšăšă„ăŁăŸă‚‰ă€‚ă‚«ă‚€ăŻă€ă“ă‚Œă ă‘ă‹ă—ă“ăă†ăȘりっぱăȘéĄ”ăŒă»ă‹ă«ă‚ă‚ă†ăšăŻă€ă©ă†ă—ăŸăŁăŠăŠă‚‚ăˆăŸă›ă‚“ă§ă—ăŸă€‚ă„ă€ă‹çȘ“ăźăšă“ă‚ă«ăăŠă€æ‰‹ăŸă­ăă—ăŠăżă›ăŸăšăăšăĄăŒăŁăŠă€ă‚‚ă†ă“ăźć„łçŽ‹ăŒă€æ°·ă§ă§ăăŠă„ă‚‹ăšăŻă€ăŠă‚‚ăˆăȘくăȘă‚ŠăŸă—ăŸă€‚

Kay sÄ pÄ henne, hun var sÄ vakker, et klokere, vakrere ansikt kunne han ikke tenke seg. NÄ syntes hun ikke Ä vÊre av is, som den gangen hun satt utenfor vinduet og vinket til ham.

カむた盟には、愳王は、申しぶんăȘくかんぜんで、おそろしいăȘă©ăšăŻă€æ„Ÿă˜ăȘくăȘă‚ŠăŸă—ăŸă€‚ăă‚Œă§ă†ăĄăšă‘ăŠă€ă˜ă¶ă‚“ăŻćˆ†æ•°ă¶ă‚“ă™ă†ăŸă§ă‚‚ă€ă‚ă‚“ă–ă‚“ă§ă€ă§ăă‚‹ă“ăšă‚„ă€ă˜ă¶ă‚“ăźć›œăŒă€ă„ăćčłæ–čăƒžă‚€ăƒ«ă‚ăŁăŠă€ă©ăźăă‚‰ă„ăźäșșćŁăŒă‚ă‚‹ă‹ă€ă—ăŁăŠă„ă‚‹ă“ăšăŸă§ă€è©±ă—ăŸă—ăŸă€‚ć„łçŽ‹ăŻă€ă—ă˜ă‚…ă†ă€ă«ă“ă«ă“ă—ăŠă€ăă‚Œă‚’ăă„ăŠă„ăŸă—ăŸă€‚ăă‚ŒăŒă€ăȘă‚“ă ă€ă—ăŁăŠă„ă‚‹ă“ăšăŻă€ăă‚ŒăŁă±ă‹ă—ă‹ăšă€ă„ă‚ă‚ŒăŸă‚ˆă†ă«ăŠă‚‚ăŁăŠă€ă‚ă‚‰ăŸă‚ăŠă€ăČろいăČă‚ă„ć€§ç©șă‚’ă‚ăŠăŽăŸă—ăŸă€‚ă™ă‚‹ăšă€ć„łçŽ‹ăŻă‚«ă‚€ă‚’ă€ă‚ŒăŠă€ăŸă‹ăăšăłăŸă—ăŸă€‚é«˜ă„é»’é›ČăźäžŠăŸă§ă‚‚ă€ăšă‚“ă§èĄŒăăŸă—ăŸă€‚ă‚ă‚‰ă—ăŻă–ă‚ă–ă‚ă€ăČゅうăČă‚…ă†ă€ă”ăă™ă•ă‚“ă§ă€æ˜”ăźæ­Œă§ă‚‚ă†ăŸăŁăŠă„ă‚‹ă‚ˆă†ă§ă—ăŸă€‚

For hans Þyne var hun fullkommen, han fÞlte seg slett ikke redd. Han fortalte henne at han kunne hoderegning, og det med brÞk, landenes kvadratmil og «hvor mange innbyggere», og hun smilte alltid. Da syntes han det ikke var nok det han visste, og han sÄ opp i det store store luftrommet, og hun flÞy med ham, flÞy hÞyt opp pÄ den sorte skyen, og stormen suste og bruste, det var som om den sang gamle viser.

ć„łçŽ‹ăšă‚«ă‚€ăŻă€æŁźă‚„ă€æč–ă‚„ă€æ”·ă‚„ă€é™žăźäžŠă‚’ă€ăšă‚“ă§èĄŒăăŸă—ăŸă€‚äž‹ăźă»ă†ă§ăŻă€ă€ă‚ăŸă„éąšăŒă”ă†ă”ă†ă†ăȘăŁăŠă€ăŠăŠă‹ăżăźă‚€ă‚ŒăŒă»ăˆăŸă‚Šă€é›ȘăŒă—ă‚ƒăŁă—ă‚ƒăŁăšăă—ăŁăŸă‚Šă—ăŠă€ăăźäžŠă«ă€ăŸăŁăă‚ăȘă‹ă‚‰ă™ăŒă‚«ă‚ąă‚«ă‚ąăȘă„ăŠăšă‚“ă§ă„ăŸă—ăŸă€‚ă—ă‹ă—ă€ăŻă‚‹ă‹äžŠăźă»ă†ă«ăŻă€ăŠæœˆă•ăŸăŒă€ć€§ăăă“ă†ă“ă†ăšă€ç…§ăŁăŠă„ăŸă—ăŸă€‚ă“ăźăŠæœˆă•ăŸă‚’ă€ăȘがいăȘăŒă„ć†Źăźć€œă˜ă‚…ă†ă€ă‚«ă‚€ăŻăȘăŒă‚ăŠă‚ă‹ă—ăŸă—ăŸă€‚ăČるにăȘă‚‹ăšă€ă‚«ă‚€ăŻć„łçŽ‹ăźè¶łă‚‚ăšă§ă­ă‚€ă‚ŠăŸă—ăŸă€‚

De flÞy over skoger og sjÞer, over hav og land. Nedenunder suste den kalde blest, ulvene hylte, sneen gnistret. Hen over den flÞy de sorte skrikende krÄkene, men ovenfor skinte mÄnen sÄ stor og klar, og den sÄ Kay pÄ den lange, lange vinternatt. Om dagen sov han ved snedronningens fÞtter.

çŹŹäž‰ăźăŠè©±ă€‚é­”æł•ăźäœżăˆă‚‹ć„łăźèŠ±ăžăź

Tredje historie. Blomsterhaven hos konen som kunne trolldom.

ăšă“ă‚ă§ă€ă‚«ă‚€ăŒă€ă‚ă‚ŒăȘりかえっどこăȘă‹ăŁăŸăšăă€ă‚ăźć„łăźć­ăźă‚Čăƒ«ăƒ€ăŻă€ă©ă†ă—ăŸă§ă—ă‚‡ă†ă€‚

Men hvordan hadde den lille Gerda det, da Kay ikke kom mere?

ă‚«ă‚€ăŻăŸă‚ă©ă†ă—ăŸăźă‹ă€ăŸă‚Œă‚‚ă—ă‚ŠăŸă›ă‚“ă§ă—ăŸă€‚ăȘă‚“ăźæ‰‹ăŒă‹ă‚Šă‚‚ăˆă‚‰ă‚ŒăŸă›ă‚“ă§ă—ăŸă€‚ă“ă©ă‚‚ăŸăĄăźè©±ă§ă‚ă‹ăŁăŸăźăŻă€ă‚«ă‚€ăŒă‚ˆăăźć€§ăăȘăă‚Šă«ă€ă˜ă¶ă‚“ăźăă‚Šă‚’ă‚€ă™ăłă€ă‘ăŠă€ç”șă‚’ăŻă—ă‚ŠăŸă‚ăŁăŠă€ç”șぼ門からそべまでどいったべいうこべだけでした。

Hvor var han da? — Ingen visste det, ingen kunne fortelle noe. Guttene fortalte kun at de hadde sett ham binde sin lille kjelke til en prektig stor slede som kjþrte inn i gaten og ut av byens port.

ă•ăŠă€ăă‚Œă‹ă‚‰ă‚«ă‚€ăŒă©ă‚“ăȘこずにăȘăŁăŠă—ăŸăŁăŸă‹ă€ăŸă‚Œă‚‚ă—ăŁăŠă„ă‚‹ă‚‚ăźăŻă‚ă‚ŠăŸă›ă‚“ă§ă—ăŸă€‚ă„ăă«ă‚“ă‚‚ăźäșșたăȘăżă ăŒă€ă“ăźć­ăźăŸă‚ă«ă€ăăăŒă‚ŒăŸă—ăŸă€‚ăă—ăŠă€ă‚ăźă‚Čăƒ«ăƒ€ăŻă€ăăźă†ăĄă§ă‚‚ă€ăČべり、もうăȘăŒă„ă‚ă„ă ă€ă‚€ă­ăźă‚„ă¶ă‚Œă‚‹ă»ă©ă«ăȘăăŸă—ăŸă€‚â€•â€•ăżă‚“ăȘăźă†ă‚ă•ă§ăŻă€ă‚«ă‚€ăŻç”șăźă™ăăă°ă‚’æ”ă‚ŒăŠă„ă‚‹ć·ă«ăŠăĄăŠă€ăŠăŒă‚ŒăŠă—ăŸăŁăŸăźă ă‚ă†ăšă„ă†ă“ăšă§ă—ăŸă€‚ă‚ă‚ă€ăŸăŁăŸăăȘがいăȘがい、いんきăȘ憬でした。

Ingen visste hvor han var, og mange tĂ„rer flĂžt. Den lille Gerda grĂ„t sĂ„ dypt og lenge. — SĂ„ sa de at han var dĂžd, at han hadde sunket i elven som rant tett ved byen. O, det var i sannhet lange, mĂžrke vinterdager.

ă„ăŸă€æ˜„ăŻăŸăŸă€ă‚ăŸăŸă‹ă„ăŠæ—„ă•ăŸăźć…‰ăšă€ă‚Œă ăŁăŠă‚„ăŁăŠăăŸă—ăŸă€‚

NÄ kom vÄren med varmere solskinn.

ă€Œă‚«ă‚€ăĄă‚ƒă‚“ăŻæ­»ă‚“ă§ă—ăŸăŁăŸăźă‚ˆă€‚ă€ăšă€ă‚Čăƒ«ăƒ€ăŻă„ă„ăŸă—ăŸă€‚

«Kay er dÞd og borte!» sa den lille Gerda.

「わたしはそうおもわăȘă„ă­ă€‚ă€ăšă€ăŠæ—„ă•ăŸăŒă„ă„ăŸă—ăŸă€‚

«Det tror jeg ikke!» sa solskinnet.

ă€Œă‚«ă‚€ăĄă‚ƒă‚“ăŻæ­»ă‚“ă§ă—ăŸăŁăŸăźă‚ˆă€‚ă€ăšă€ă‚Čăƒ«ăƒ€ăŻă€ă°ă‚ă«ă„ă„ăŸă—ăŸă€‚

«Han er dÞd og borte!» sa hun til svalene.

ă€Œă‚ăŸă—ăŻăă†ăŠă‚‚ă„ăŸă›ă‚“ă€‚ă€ăšă€ă€ă°ă‚ăŸăĄăŻă“ăŸăˆăŸă—ăŸă€‚ăă“ă§ă€ăŠă—ăŸă„ă«ă€ă‚Čăƒ«ăƒ€ăŻă€ă˜ă¶ă‚“ă§ă‚‚ă€ă‚«ă‚€ăŻæ­»ă‚“ă ăźă§ăŻăȘă„ăšă€ăŠă‚‚ă†ă‚ˆă†ă«ăȘă‚ŠăŸă—ăŸă€‚

«Det tror jeg ikke!» svarte de, og til sist trodde den lille Gerda det heller ikke.

ă€Œă‚ăŸă—ă€ă‚ăŸă‚‰ă—ă„è”€ă„ăă€ă‚’ăŠă‚ă™ă‚ă€‚ă‚ă‚ŒăŻă‚«ă‚€ăĄă‚ƒă‚“ăźăŸă ăżăȘă‹ăŁăŸăă€ă‚ˆă€‚ă‚ă‚Œă‚’ăŻă„ăŠć·ăžăŠă‚ŠăŠă„ăŁăŠă€ă‚«ă‚€ăĄă‚ƒă‚“ăźă“ăšă‚’ăă„ăŠăżăŸă—ă‚‡ă†ă€‚ă€ăšă€ă‚Čăƒ«ăƒ€ăŻă€ă‚ă‚‹æœă„ă„ăŸă—ăŸă€‚

«Jeg skal ta pÄ mine nye rÞde sko», sa hun en morgenstund, «dem Kay aldri har sett, og sÄ vil jeg gÄ ned til elven og spÞrre den ut!»

ă§ă€æœăŻă‚„ă‹ăŁăŸăźă§ă€ă‚Čăƒ«ăƒ€ăŻăŸă ă­ă‚€ăŁăŠă„ăŸăŠă°ă‚ă•ăŸă«ă€ă›ăŁă·ă‚“ă—ăŠă€è”€ă„ăă€ă‚’ăŻăă€ăŸăŁăŸăČăšă‚ŠăŒăŁăĄă§ă€ç”șぼ門をć‡șăŠă€ć·ăźă»ă†ăžă‚ă‚‹ă„ăŠă„ăăŸă—ăŸă€‚

Og det var ganske tidlig. Hun kysset den gamle bestemoren som sov, tok de rÞde skoene pÄ og gikk helt alene ut av porten til elven.

ă€Œć·ă•ă‚“ă€ă‚ăȘたが、わたしぼすきăȘăŠăšă‚‚ă ăĄă‚’ă€ăšăŁăŠă„ăŁăŠă—ăŸăŁăŸăšă„ă†ăźăŻă€ă»ă‚“ăšă†ăȘăźă€‚ă“ăźè”€ă„ăă€ă‚’ă‚ă’ă‚‹ă‚ă€‚ăăźă‹ă‚ă‚Šă€ă‚«ă‚€ăĄă‚ƒă‚“ă‚’ă‹ăˆă—ăŠă­ă€‚ă€

«Er det sant at du har tatt min lille lekebror? Jeg skal gi deg mine rÞde sko dersom du vil gi ham til meg igjen!»

ă™ă‚‹ăšć·ăźæ°ŽăŒă€ă‚ˆă—ă‚ˆă—ăšă„ă†ă‚ˆă†ă«ă€ăżă‚‡ă†ă«æłąă ăŁăŠăżăˆăŸăźă§ă€ă‚Čăƒ«ăƒ€ăŻă˜ă¶ă‚“ăźă‚‚ăŁăŠă„ă‚‹ă‚‚ăźăźăȘă‹ă§ă„ăĄă°ă‚“ă™ăă ăŁăŸă€è”€ă„ăă€ă‚’ăŹă„ă§ă€ă”ăŸă€ăšă‚‚ă€ć·ăźăȘかにăȘă’ă“ăżăŸă—ăŸă€‚ăšă“ă‚ăŒă€ăă€ăŻćČžăźèż‘ăă«ăŠăĄăŸăźă§ă€ă•ă–æłąăŒă™ăă€ă‚Čăƒ«ăƒ€ăźç«‹ăŁăŠă„ă‚‹ăšă“ă‚ăžă€ăă€ă‚’ăŻă“ă‚“ă§ăăŠă—ăŸă„ăŸă—ăŸă€‚ăŸă‚‹ă§ć·ăŻă€ă‚Čăƒ«ăƒ€ă‹ă‚‰ă€ă„ăĄă°ă‚“ă ă„ă˜ăȘもぼをもらうこべをぼぞんでいăȘă„ă‚ˆă†ă«èŠ‹ăˆăŸă—ăŸă€‚ăȘぜăȘă‚‰ă€ć·ăŻă‚«ă‚€ă‚’ă‹ăă—ăŠăŻă„ăȘかったからです。

Og bÞlgene, syntes hun, nikket sÄ underlig. Da tok hun sine rÞde sko, det kjÊreste hun hadde, og kastet dem begge to ut i elva, men de falt tett inne ved bredden, og de smÄ bÞlgene bar dem straks i land til henne. Det var som om elva ikke ville ta det kjÊreste hun hadde, da den jo ikke hadde den lille Kay.

ă‘ă‚Œă©ă€ă‚Čăƒ«ăƒ€ăŻă€ăă€ă‚’ă‚‚ăŁăšăšăŠăăźă»ă†ăžăȘげăȘいからいけăȘă‹ăŁăŸăźă ăšăŠă‚‚ă„ăŸă—ăŸă€‚ăă“ă§ă€ă‚ă—ăźă—ă’ăżă«ă†ă‹ă‚“ă§ă„ăŸć°èˆŸă«ăźă‚ŠăŸă—ăŸă€‚ăă—ăŠèˆŸăźă„ăĄă°ă‚“ăŻă—ăžă„ăŁăŠă€ăă“ă‹ă‚‰ăă€ă‚’ăȘă’ă“ăżăŸă—ăŸă€‚ă§ă‚‚ă€ć°èˆŸăŻă—ăŁă‹ă‚ŠăšćȞにもやっおăȘă‹ăŁăŸăźă§ă€ăă€ă‚’ăȘげるぼで拕かしたăČょうしに、ćȾからすăčりć‡șă—ăŠă—ăŸă„ăŸă—ăŸă€‚

Men hun trodde nÄ at hun ikke kastet skoene langt nok ut, og sÄ krÞp hun opp i en bÄt som lÄ i sivene. Hun gikk helt ut i den ytterste enden og kastet skoene. Men bÄten var ikke bundet fast, og ved den bevegelsen hun gjorde, gled den fra land.

ăă‚Œă«æ°—ăŒă€ă„ăŠă€ă‚Čăƒ«ăƒ€ăŻă€ă„ăă„ă§ăČăŁă‹ăˆăă†ăšă—ăŸă—ăŸăŒă€ć°èˆŸăźă“ăĄă‚‰ăźăŻă—ăŸă§ă“ăȘă„ă†ăĄă«ă€èˆŸăŻäșŒäž‰ć°șă«ă•ă‚“ă˜ă‚ƒăă‚‚ćȾからはăȘă‚ŒăŠă€ăăźăŸăŸă§ă€ă©ă‚“ă©ă‚“ăŻă‚„ăæ”ă‚ŒăŠă„ăăŸă—ăŸă€‚

Hun merket det og skyndte seg for Ä komme bort, men fÞr hun nÄdde tilbake var bÄten over en alen ute, og nÄ gled den hurtig avsted.

そこで、ă‚Čăƒ«ăƒ€ăŻă€ăŸă„ăă†ăłăŁăă‚Šă—ăŠă€ăȘăă ă—ăŸă—ăŸăŒă€ă™ăšă‚ăźă»ă‹ăŻă€ăŸă‚Œă‚‚ăăźćŁ°ă‚’ăăă‚‚ăźăŻă‚ă‚ŠăŸă›ă‚“ă§ă—ăŸă€‚ă™ăšă‚ă«ăŻă€ă‚Čăƒ«ăƒ€ă‚’ă€ă‚Œă‹ăˆă‚‹ćŠ›ăŻă‚ă‚ŠăŸă›ă‚“ă§ă—ăŸă€‚ă§ă‚‚ă€ă™ăšă‚ăŸăĄăŻă€ćČžă«ăăŁăŠăšăłăȘがら、ă‚Čăƒ«ăƒ€ă‚’ăȘăă•ă‚ă‚‹ă‚ˆă†ă«ă€ă€Œă ă„ă˜ă‚‡ă†ă¶ă€ăŒăăŸăĄăŒă„ăŸă™ă€‚ă€ăšă€ăȘăăŸă—ăŸă€‚

Da ble den lille Gerda ganske forskrekket og gav seg til Ä grÄte, men ingen hÞrte henne utenom grÄspurvene, og de kunne ikke bÊre henne i land, men de flÞy langs bredden og sang, likesom for Ä trÞste henne: «Her er vi! Her er vi!»

ć°èˆŸăŻă€ăšă‚“ăšă‚“æ”ă‚Œă«ăŻă“ă°ă‚ŒăŠă„ăăŸă—ăŸă€‚ă‚Čăƒ«ăƒ€ăŻă€è¶łă«ăă€ă—ăŸă‚’ăŻă„ăŸă ă‘ă§ă€ă˜ăŁăšèˆŸăźăȘă‹ă«ă™ă‚ăŁăŸăŸăŸă§ă„ăŸă—ăŸă€‚ăĄă„ă•ăȘè”€ă„ăă€ăŻă€ă†ă—ă‚ăźă»ă†ă§ă€ă”ă‚ă”ă‚ă†ă„ăŠă„ăŸă—ăŸăŒă€ć°èˆŸă«ăŠă„ă€ăă“ăšăŻă§ăăŸă›ă‚“ă§ă—ăŸă€‚ć°èˆŸăźă»ă†ăŒă€ăă€ă‚ˆă‚Šă‚‚ă€ă‚‚ăŁăšăŻă‚„ăăȘがれどいったからです。

BÄten drev med strÞmmen. Den lille Gerda satt ganske stille i bare strÞmpene. Hennes smÄ rÞde sko flÞt bak etter, men de kunne ikke nÄ bÄten, den tok sterkere fart.

ćČžăŻă€ă†ă€ăă—ă„ă‘ă—ăă§ă—ăŸă€‚ăă‚Œă„ăȘèŠ±ăŒă•ă„ăŠă„ăŸă‚Šă€ć€ă„æœšăŒç«‹ăŁăŠă„ăŸă‚Šă€ăšă“ă‚ă©ă“ă‚ă€ăȘだらかăȘćœŸæ‰‹ă©ăŠă«ăŻă€ăČă€ă˜ă‚„ă‚ă†ă—ăŒă€ă‚ăă‚“ă§ă„ăŸă—ăŸă€‚ă§ă‚‚ă€ă«ă‚“ă’ă‚“ăźć§żăŻèŠ‹ăˆăŸă›ă‚“ă§ă—ăŸă€‚

Nydelig var det pÄ begge bredder, deilige blomster, gamle trÊr og skrenter med fÄr og kuer, men ikke et menneske Ä se.

ă€Œă“ăšă«ă‚ˆă‚‹ăšă€ă“ăźć·ăŻă€ă‚ăŸă—ă‚’ă€ă‚«ă‚€ăĄă‚ƒă‚“ăźăšă“ă‚ăžă€ă€ă‚ŒăŠă„ăŁăŠăă‚Œă‚‹ăźă‹ă‚‚ă—ă‚ŒăȘいわ。」べ、ă‚Čăƒ«ăƒ€ăŻă‹ă‚“ăŒăˆăŸă—ăŸă€‚
ă€€ăă‚Œă§ă€ă ă‚“ă ă‚“ă’ă‚“ăăŒă§ăŠăăŸăźă§ă€ç«‹ăĄă‚ăŒăŁăŠă€ăȘがいあいだ、価æ–čăźé’ă‚ăŠăšă†ă€ăă—ă„ćȾをăȘăŒă‚ăŠă„ăŸă—ăŸă€‚

«Kanskje bÊrer elven meg hen til lille Kay», tenkte Gerda, og sÄ ble hun i bedre humÞr, reiste seg opp og sÄ i mange timer pÄ de vakre grÞnne breddene.

それからă‚Čăƒ«ăƒ€ăŻă€ć€§ăăȘă•ăă‚‰ă‚“ăŒă°ăŸă‘ăźăšă“ă‚ă«ăăŸă—ăŸă€‚ăăźăŻăŸă‘ăźäž­ă«ăŻă€ă”ă†ăŒă‚ă‚ŠăȘă€é’ă‚„è”€ăźçȘ“ăźă€ă„ăŸă€äž€ă‘ă‚“ăźăĄă„ă•ăȘćź¶ăŒăŸăŁăŠă„ăŸă—ăŸă€‚ăăźćź¶ăŻă‹ă‚„ă¶ăă§ă€ăŠă‚‚ăŠă«ăŻă€èˆŸă§é€šă‚Šă™ăŽă‚‹äșșăŸăĄăźă»ă†ă«ă‚€ă„ăŠă€æœšèŁœă‚‚ăă›ă„ăźă”ăŸă‚Šăźăžă„ăŸă„ăŒă€éŠƒć‰Łă˜ă‚…ă†ă‘ă‚“è‚©ă«ç«‹ăŁăŠă„ăŸă—ăŸă€‚

SÄ kom hun til en stor kirsebÊrhave hvor det var et lite hus med underlige rÞde og blÄe vinduer, forresten var det strÄtak, og utenfor to tresoldater som viste vÄpen til dem som seilte forbi.

ă‚Čăƒ«ăƒ€ăŻă€ăă‚Œă‚’ă»ă‚“ăšă†ăźăžă„ăŸă„ă‹ăšăŠă‚‚ăŁăŠă€ă“ăˆă‚’ă‹ă‘ăŸă—ăŸă€‚ă—ă‹ă—ă€ă„ă†ăŸă§ă‚‚ăȘくそぼまいたいは、ăȘă‚“ăźă“ăŸăˆă‚‚ă—ăŸă›ă‚“ă§ă—ăŸă€‚ă‚Čăƒ«ăƒ€ăŻă™ăăăźăă°ăŸă§ăăŸă—ăŸă€‚æłąăŒć°èˆŸă‚’ćȞたほうにはこんだからです。

Gerda ropte pÄ dem, hun trodde at de var levende, men de svarte naturligvis ikke. Hun kom ganske nÊr dem, elven drev bÄten like inn imot land.

ă‚Čăƒ«ăƒ€ăŻă‚‚ăŁăšć€§ăăȘă“ăˆă§ă€ă‚ˆăłă‹ă‘ăŠăżăŸă—ăŸă€‚ă™ă‚‹ăšă€ăăźćź¶ăźăȘă‹ă‹ă‚‰ă€æ’žæœšæ–ă—ă‚…ă‚‚ăă„ăˆă«ă™ăŒăŁăŸă€ăŸă„ăă†ćčŽăšăŁăŸăŠă°ă‚ă•ă‚“ăŒć‡șăŠăăŸă—ăŸă€‚ăŠă°ă‚ă•ă‚“ăŻă€ç›źăźă•ă‚ă‚‹ă‚ˆă†ă«ăă‚Œă„ăȘèŠ±ă‚’ă‹ă„ăŸă€ć€§ăăȘć€ăŒă†ă—ă‚’ă‹ă¶ăŁăŠă„ăŸă—ăŸă€‚

Gerda ropte enda hÞyere, og sÄ kom en gammel gammel kone ut av huset som stÞttet seg pÄ en krokkjepp. Hun hadde en stor solhatt pÄ, og den var bemalt med de vakreste blomster.

ă€Œă‚„ă‚Œă‚„ă‚Œă€ă‹ă‚ă„ăă†ă«ă€‚ă©ă†ă—ăŠăŠăŸăˆă•ă‚“ăŻă€ăă‚“ăȘă«ć€§ăăȘæłąăźăŸă€äžŠă‚’ă€ă“ă‚“ăȘăšăŠă„ăšă“ă‚ăŸă§æ”ă‚ŒăŠăăŸăźă ă­ă€‚ă€ăšă€ăŠă°ă‚ă•ă‚“ăŻă„ă„ăŸă—ăŸă€‚
ă€€ăă‚Œă‹ă‚‰ăŠă°ă‚ă•ă‚“ăŻă€ă–ă¶ă‚Šă–ă¶ă‚Šæ°Žăźäž­ă«ăŻă„ăŁăŠă€æ’žæœšæ–ă§ć°èˆŸă‚’ăŠă•ăˆăŠă€ăă‚Œă‚’é™žăŠă‹ăźă»ă†ăžăČăŁă±ăŁăŠăăŠă€ă‚Čăƒ«ăƒ€ă‚’ă ăăŠă‚ă—ăŸă—ăŸă€‚

«Du stakkars barn!» sa den gamle konen. «Hvordan er du dog kommet ut pÄ den store, sterke strÞmmen, og drevet lang ut i den vide verden?!» Og sÄ gikk den gamle konen helt ut i vannet, slo sin krokkjepp fast i bÄten, trakk den i land, og lÞftet den lille Gerda ut.

ă‚Čăƒ«ăƒ€ăŻăŸăŸé™žă«ă‚ăŒă‚‹ă“ăšăźă§ăăŸăźă‚’ă†ă‚Œă—ă„ăšăŠă‚‚ă„ăŸă—ăŸă€‚ă§ă‚‚ă€ă“ăźăżăȘれăȘいおばあさんは、すこし、こわいようでした。

Og Gerda var glad for Ä komme pÄ det tÞrre, men dog litt redd for den fremmede gamle konen.

ă€Œă•ă‚ă€ăŠăŸăˆă•ă‚“ă€ćăŸăˆă‚’ăȘă‚“ăšă„ă†ăźă ă‹ă€ăŸăŸă©ă†ă—ăŠă€ă“ă“ăžă‚„ăŁăŠăăŸăźă ă‹ă€è©±ă—ăŠă”ă‚‰ă‚“ă€‚ă€ăšă€ăŠă°ă‚ă•ă‚“ăŻă„ă„ăŸă—ăŸă€‚

«Kom dog og fortell meg hvem du er, og hvordan du har kommet hit!» sa hun.