Snedronningen / ้›ชใฎๅฅณ็Ž‹ โ€” w jฤ™zykach duล„skim i japoล„skim. Strona 2

Duล„sko-japoล„ska dwujฤ™zyczna ksiฤ…ลผka

Hans Christian Andersen

Snedronningen

ใƒใƒณใ‚นใƒปใ‚ฏใƒชใ‚นใƒใƒฃใƒณใƒปใ‚ขใƒณใƒ‡ใƒซใ‚ปใƒณ

้›ชใฎๅฅณ็Ž‹

Og Gerda fortalte hende Alting; og den Gamle rystede med Hovedet og sagde ยปHm! hm!ยซ og da Gerda havde sagt hende Alting og spurgt om hun ikke havde seet lille Kay, sagde Konen, at han var ikke kommen forbi, men han kom nok, hun skulde bare ikke vรฆre bedrรธvet, men smage hendes Kirsebรฆr, see hendes Blomster, de vare smukkere end nogen Billedbog, de kunde hver fortรฆlle en heel Historie.

ใใ“ใงใ‚ฒใƒซใƒ€ใฏใ€ใชใซใ‚‚ใ‹ใ‚‚ใ€ใŠใฐใ‚ใ•ใ‚“ใซ่ฉฑใ—ใพใ—ใŸใ€‚ใŠใฐใ‚ใ•ใ‚“ใฏใ†ใชใšใใชใŒใ‚‰ใ€ใ€Œใตใ‚“ใ€ใตใ‚“ใ€‚ใ€ใจใ€ใ„ใ„ใพใ—ใŸใ€‚ใ‚ฒใƒซใƒ€ใฏใ€ใ™ใฃใ‹ใ‚Š่ฉฑใ—ใฆใ—ใพใฃใฆใ‹ใ‚‰ใ€ใŠใฐใ‚ใ•ใ‚“ใŒใ‚ซใ‚คใ‚’ใฟใ‹ใ‘ใชใ‹ใฃใŸใ‹ใฉใ†ใ‹ใ€ใŸใšใญใพใ™ใจใ€ใŠใฐใ‚ใ•ใ‚“ใฏใ€ใ‚ซใ‚คใฏใพใ ใ“ใ“ใ‚’้€šใ‚‰ใชใ„ใŒใ€ใ„ใšใ‚Œใใฎใ†ใกใ€ใ“ใ“ใ‚’้€šใ‚‹ใ‹ใ‚‚ใ—ใ‚Œใชใ„ใ€‚ใพใ‚ใ€ใใ†ใ€ใใ‚ˆใใ‚ˆใŠใ‚‚ใ‚ใชใ„ใงใ€่Šฑใ‚’ใชใŒใ‚ใŸใ‚Šใ€ใ•ใใ‚‰ใ‚“ใผใ‚’ใŸในใŸใ‚Šใ—ใฆใŠใ„ใงใ€‚่Šฑใฏใฉใ‚“ใช็ตตๆœฌใฎใ‚ˆใ‚Šใ‚‚ใ€ใšใฃใจใใ‚Œใ„ใ ใ—ใ€ใใฎ่Šฑใณใ‚‰ใฎไธ€ใพใ„ใ€ไธ€ใพใ„ใŒใ€ใชใŒใ„ใŠ่ฉฑใ‚’ใ—ใฆใใ‚Œใ‚‹ใ ใ‚ใ†ใ‹ใ‚‰ใจใ„ใ„ใพใ—ใŸใ€‚

Saa tog hun Gerda ved Haanden, de gik ind i det lille Huus, og den gamle Kone lukkede Dรธren af.

ใใ‚Œใ‹ใ‚‰ใŠใฐใ‚ใ•ใ‚“ใฏใ€ใ‚ฒใƒซใƒ€ใฎๆ‰‹ใ‚’ใจใฃใฆใ€ใ˜ใถใ‚“ใฎใกใ„ใ•ใชๅฎถใธใคใ‚Œใฆใ„ใฃใฆใ€ไธญใ‹ใ‚‰ๆˆธใซใ‹ใŽใ‚’ใ‹ใ‘ใพใ—ใŸใ€‚

Vinduerne sade saa hรธit oppe og Glassene vare rรธde, blaae og gule; Daglyset skinnede saa underligt derinde med alle Couleurer, men paa Bordet stode de deiligste Kirsebรฆr, og Gerda spiste saa mange hun vilde, for det turde hun.

ใใฎๅฎถใฎ็ช“ใฏใ€ใŸใ„ใใ†้ซ˜ใใฆใ€่ตคใ„ใฎใ‚„ใ€้’ใ„ใฎใ‚„ใ€้ป„ใ„ใ‚ใฎ็ช“ใ‚ฌใƒฉใ‚นใ ใฃใŸใฎใงใ€ใŠๆ—ฅใ•ใพใฎๅ…‰ใฏใŠใ‚‚ใ—ใ‚ใ„่‰ฒใซใ‹ใ‚ใฃใฆใ€ใใ‚Œใ„ใซใ€ใธใ‚„ใฎใชใ‹ใซใ•ใ—ใ“ใฟใพใ—ใŸใ€‚ใคใใˆใฎไธŠใซใฏใ€ใจใฆใ‚‚ใŠใ„ใ—ใ„ใ•ใใ‚‰ใ‚“ใผใŒใŠใ„ใฆใ‚ใ‚Šใพใ—ใŸใ€‚ใใ—ใฆใ‚ฒใƒซใƒ€ใฏใ€ใ„ใใ‚‰ใŸในใฆใ‚‚ใ„ใ„ใจใ„ใ†ใ€ใŠใ‚†ใ‚‹ใ—ใŒใงใŸใ‚‚ใฎใงใ™ใ‹ใ‚‰ใ€ใŠใ‚‚ใ†ใžใ‚“ใถใ‚“ใใ‚Œใ‚’ใŸในใพใ—ใŸใ€‚

Og mens hun spiste, kjรฆmmede den gamle Kone hendes Haar med en Guldkam, og Haaret krรธllede og skinnede saa deiligt guult rundt om det lille, venlige Ansigt, der var saa rundt og saae ud som en Rose.

ใ‚ฒใƒซใƒ€ใŒใ•ใใ‚‰ใ‚“ใผใ‚’ใŸในใฆใ„ใ‚‹ใ‚ใ„ใ ใซใ€ใŠใฐใ‚ใ•ใ‚“ใŒใ€้‡‘ใฎใใ—ใงใ€ใ‚ฒใƒซใƒ€ใฎใ‹ใฟใฎๆฏ›ใ‚’ใ™ใใพใ—ใŸใ€‚ใใ“ใงใ€ใ‚ฒใƒซใƒ€ใฎใ‹ใฟใฎๆฏ›ใฏใ€ใฐใ‚‰ใฎ่Šฑใฎใ‚ˆใ†ใชใ€ใพใ‚‹ใฃใ“ใใฆใ€ใ‹ใ‚ใ„ใ‚‰ใ—ใ„้ก”ใฎใพใ‚ใ‚Šใงใ€้‡‘่‰ฒใซใกใ‚Šใกใ‚Šใพใ„ใฆใ€ๅ…‰ใฃใฆใ„ใพใ—ใŸใ€‚

ยปSaadan en sรธd lille Pige har jeg rigtig lรฆngtes efter,ยซ sagde den Gamle. ยปNu skal Du see, hvor vi to godt skulle komme ud af det!ยซ

ใ€Œใ‚ใŸใ—ใฏ้•ทใ„ใ‚ใ„ใ ใ€ใŠใพใˆใฎใ‚ˆใ†ใชใ€ใ‹ใ‚ใ„ใ‚‰ใ—ใ„ๅฅณใฎๅญใŒใปใ—ใ„ใจใŠใ‚‚ใฃใฆใ„ใŸใฎใ ใ‚ˆใ€‚ใ•ใ‚ใ“ใ‚Œใ‹ใ‚‰ใ€ใ‚ใŸใ—ใŸใกใจใ„ใฃใ—ใ‚‡ใซใ€ใชใ‹ใ‚ˆใใใ‚‰ใใ†ใญใ€‚ใ€ใจใ€ใŠใฐใ‚ใ•ใ‚“ใฏใ„ใ„ใพใ—ใŸใ€‚

og alt som hun kjรฆmmede den lille Gerdas Haar, glemte Gerda meer og meer sin Pleiebroder Kay; for den gamle Kone kunde Trolddom, men en ond Trold var hun ikke, hun troldede bare lidt for sin egen Fornรธielse, og nu vilde hun gjerne beholde den lille Gerda.

ใใ—ใฆใŠใฐใ‚ใ•ใ‚“ใŒใ€ใ‚ฒใƒซใƒ€ใฎใ‹ใฟใฎๆฏ›ใซใใ—ใ‚’ใ„ใ‚Œใฆใ‚„ใฃใฆใ„ใ‚‹ใ†ใกใซใ€ใ‚ฒใƒซใƒ€ใฏใ ใ‚“ใ ใ‚“ใ€ใชใ‹ใ‚ˆใ—ใฎใ‚ซใ‚คใฎใ“ใจใชใฉใฏใ‚ใ™ใ‚Œใฆใ—ใพใ„ใพใ—ใŸใ€‚ใจใ„ใ†ใฎใฏใ€ใ“ใฎใŠใฐใ‚ใ•ใ‚“ใฏ้ญ”ๆณ•ใพใปใ†ใŒไฝฟใˆใ‚‹ใ‹ใ‚‰ใงใ—ใŸใ€‚ใ‘ใ‚Œใฉใ‚‚ใ€ใŠใฐใ‚ใ•ใ‚“ใฏใ€ใ‚ใ‚‹ใ„้ญ”ๅฅณใพใ˜ใ‚‡ใงใฏใ‚ใ‚Šใพใ›ใ‚“ใงใ—ใŸใ€‚ใŠใฐใ‚ใ•ใ‚“ใฏใ˜ใถใ‚“ใฎใŸใฎใ—ใฟใซใ€ใปใ‚“ใฎใ™ใ“ใ—้ญ”ๆณ•ใ‚’ไฝฟใ†ใ ใ‘ใงใ€ใ“ใ‚“ใฉใ‚‚ใ€ใใ‚Œใ‚’ใคใ‹ใฃใŸใฎใฏใ€ใ‚ฒใƒซใƒ€ใ‚’ใ˜ใถใ‚“ใฎๆ‰‹ใ‚‚ใจใซใŠใใŸใ„ใŸใ‚ใงใ—ใŸใ€‚

Derfor gik hun ud i Haven, strakte sin Krog-Kjรฆp ud mod alle Rosentrรฆerne, og, i hvor deiligt de blomstrede, sank de dog alle ned i den sorte Jord og man kunde ikke see, hvor de havde staaet.

ใใ“ใงใ€ใŠใฐใ‚ใ•ใ‚“ใฏใ€ๅบญใธๅ‡บใฆใ€ใใ“ใฎใฐใ‚‰ใฎๆœจใซใ‚€ใ‹ใฃใฆใ€ใ‹ใŸใฃใฑใ—ใ‹ใ‚‰ๆ’žๆœจๆ–ใ‚’ใ‚ใฆใพใ—ใŸใ€‚ใ™ใ‚‹ใจใ€ใ„ใพใพใงใ†ใคใใ—ใใ€ใ•ใใปใ“ใฃใฆใ„ใŸใฐใ‚‰ใฎๆœจใ‚‚ใ€ใฟใ‚“ใชใ€้ป’ใ„ๅœŸใฎไธญใซใ—ใšใ‚“ใงใ—ใพใฃใŸใฎใงใ€ใ‚‚ใ†ใŸใ‚Œใฎ็›ฎใซใ‚‚ใ€ใฉใ“ใซใ„ใพใพใงใฐใ‚‰ใฎๆœจใŒใ‚ใฃใŸใ‹ใ€ใ‚ใ‹ใ‚‰ใชใใชใ‚Šใพใ—ใŸใ€‚

Den Gamle var bange for, at naar Gerda saae Roserne, skulde hun tรฆnke paa sine egne og da huske lille Kay og saa lรธbe sin Vei.

ใŠใฐใ‚ใ•ใ‚“ใฏใ€ใ‚ฒใƒซใƒ€ใŒใฐใ‚‰ใ‚’่ฆ‹ใฆใ€่‡ชๅˆ†ใฎๅฎถใฎใฐใ‚‰ใฎใ“ใจใ‚’ใ‹ใ‚“ใŒใˆใ€ใ‚ซใ‚คใฎใ“ใจใ‚’ใŠใ‚‚ใ„ใ ใ—ใฆใ€ใ“ใ“ใ‹ใ‚‰ใซใ’ใฆใ„ใฃใฆใ—ใพใ†ใจใ„ใ‘ใชใ„ใจใŠใ‚‚ใฃใŸใฎใงใ™ใ€‚

Nu fรธrte hun Gerda ud i Blomsterโ€”Haven. โ€” Nei! hvor her var en Duft og Deilighed! alle de tรฆnkelige Blomster, og det for enhver Aarstid, stode her i det prรฆgtigste Flor; ingen Billedbog kunde vรฆre mere broget og smuk.

ใ•ใฆใ€ใ‚ฒใƒซใƒ€ใฏ่Šฑใžใฎใซใ‚ใ‚“ใชใ„ใ•ใ‚Œใพใ—ใŸใ€‚โ€•โ€•ใใ“ใฏใ€ใพใ‚ใชใ‚“ใจใ„ใ†ใ€ใ„ใ„้ฆ™ใ‚ŠใŒใ‚ใตใ‚Œใฆใ„ใฆใ€็›ฎใฎใ•ใ‚ใ‚‹ใ‚ˆใ†ใซใ€ใใ‚Œใ„ใชใจใ“ใ‚ใงใ—ใŸใ‚ใ†ใ€‚่Šฑใจใ„ใ†่Šฑใฏใ€ใ“ใผใ‚Œใ‚‹ใ‚ˆใ†ใซใ•ใ„ใฆใ„ใพใ—ใŸใ€‚ใใ“ใงใฏใ€ไธ€ใญใ‚“ใ˜ใ‚…ใ†่ŠฑใŒใ•ใ„ใฆใ„ใพใ—ใŸใ€‚ใฉใ‚“ใช็ตตๆœฌใฎ่Šฑใ ใฃใฆใ€ใ“ใ‚Œใ‚ˆใ‚Šใ†ใคใใ—ใใ€ใ“ใ‚Œใ‚ˆใ‚ŠใซใŽใ‚„ใ‹ใช่‰ฒใซใ•ใ„ใฆใฏใ„ใพใ›ใ‚“ใงใ—ใŸใ€‚

Gerda sprang af Glรฆde, og legede, til Solen gik ned bag de hรธie Kirsebรฆrtrรฆer, da fik hun en deilig Seng med rรธde Silkedyner, de vare stoppede med blaae Violer, og hun sov og drรธmte der saa deiligt, som nogen Dronning paa sin Bryllupsdag.

ใ‚ฒใƒซใƒ€ใฏใŠใฉใ‚Šใ‚ใŒใฃใฆใ‚ˆใ‚ใ“ใณใพใ—ใŸใ€‚ใใ—ใฆๅค•ๆ—ฅใŒใ€้ซ˜ใ„ใ•ใใ‚‰ใฎๆœจใฎใ‚€ใ“ใ†ใซใฏใ„ใฃใฆใ—ใพใ†ใพใงใ€ใ‚ใใณใพใ—ใŸใ€‚ใใ‚Œใ‹ใ‚‰ใ‚ฒใƒซใƒ€ใฏใ€้’ใ„ใ™ใฟใ‚Œใฎ่ŠฑใŒใ„ใฃใฑใ„ใคใพใฃใŸใ€่ตคใ„็ตนใฎใ‚ฏใ‚ทใƒงใƒณใฎใ‚ใ‚‹ใ€ใใ‚Œใ„ใชใƒ™ใƒƒใƒ‰ใฎไธŠใงใ€็ตๅฉšๅผใฎๆ—ฅใฎๅฅณ็Ž‹ใ•ใพใฎใ‚ˆใ†ใชใ€ใ™ใฐใ‚‰ใ—ใ„ๅคขใ‚’ใ‚€ใ™ใณใพใ—ใŸใ€‚

Nรฆste Dag kunde hun lege igjen med Blomsterne i det varme Solskin, โ€” saaledes gik mange Dage.

ใใฎใ‚ใใ‚‹ๆ—ฅใ€ใ‚ฒใƒซใƒ€ใฏใ€ใพใŸใ€ใ‚ใŸใŸใ‹ใ„ใŠๆ—ฅใ•ใพใฎใฒใ‹ใ‚Šใ‚’ใ‚ใณใฆใ€่ŠฑใŸใกใจใ‚ใใณใพใ—ใŸใ€‚ใ“ใ‚“ใชใตใ†ใซใ—ใฆใ€ใ„ใๆ—ฅใ‚‚ใ„ใๆ—ฅใ‚‚ใŸใกใพใ—ใŸใ€‚

Gerda kjendte hver Blomst, men i hvor mange der vare, syntes hun dog, at der manglede een, men hvilken vidste hun ikke.

ใ‚ฒใƒซใƒ€ใฏ่Šฑใžใฎใฎ่Šฑใ‚’ใฎใ“ใ‚‰ใšใ—ใ‚Šใพใ—ใŸใ€‚ใใฎใใ›ใ€่Šฑใžใฎใฎ่Šฑใฏใ€ใ‹ใšใ“ใใšใ„ใถใ‚“ใŸใใ•ใ‚“ใ‚ใ‚Šใพใ—ใŸใ‘ใ‚Œใฉใ€ใ‚ฒใƒซใƒ€ใซใจใฃใฆใฏใ€ใฉใ†ใ‚‚ใพใ ใชใซใ‹ใ€ใฒใจใ„ใ‚ใŸใ‚Šใชใ„ใ‚ˆใ†ใซใŠใ‚‚ใ‚ใ‚Œใพใ—ใŸใ€‚ใงใ‚‚ใ€ใใ‚ŒใŒใชใ‚“ใฎ่Šฑใงใ‚ใ‚‹ใ‹ใ€ใ‚ใ‹ใ‚Šใพใ›ใ‚“ใงใ—ใŸใ€‚

Da sidder hun en Dag og seer paa den gamle Kones Solhat med de malede Blomster, og just den smukkeste der var en Rose.

ใ™ใ‚‹ใ†ใกใ‚ใ‚‹ๆ—ฅใ€ใ‚ฒใƒซใƒ€ใฏใชใซใ’ใชใใ™ใ‚ใฃใฆใ€่Šฑใ‚’ใ‹ใ„ใŸใŠใฐใ‚ใ•ใ‚“ใฎๅคใผใ†ใ—ใ‚’ใ€ใชใŒใ‚ใฆใ„ใพใ—ใŸใŒใ€ใใฎ่Šฑใฎใ†ใกใงใ€ใ„ใกใฐใ‚“ใ†ใคใใ—ใ„ใฎใฏใ€ใฐใ‚‰ใฎ่Šฑใงใ—ใŸใ€‚

Den Gamle havde glemt at faae den af Hatten, da hun fik de andre ned i Jorden.

ใŠใฐใ‚ใ•ใ‚“ใฏใ€ใปใ‹ใฎใฐใ‚‰ใฎ่Šฑใ‚’ใฟใ‚“ใช่ฆ‹ใˆใชใ„ใ‚ˆใ†ใซใ€ใ‹ใใ—ใŸใใ›ใซใ€ใ˜ใถใ‚“ใฎใผใ†ใ—ใซใ‹ใ„ใŸใฐใ‚‰ใฎ่Šฑใ‚’ใ€ใ‘ใ™ใ“ใจใ‚’ใ€ใคใ„ใ‚ใ™ใ‚Œใฆใ„ใŸใฎใงใ—ใŸใ€‚

Men saaledes er det, ikke at have Tankerne med sig!

ใพใ‚ๆ‰‹ใฌใ‹ใ‚Šใจใ„ใ†ใ“ใจใฏใ€ใŸใ‚Œใซใงใ‚‚ใ‚ใ‚‹ใ‚‚ใฎใงใ™ใ€‚

ยปHvad!ยซ sagde Gerda, ยปer her ingen Roser!ยซ og sprang ind imellem Bedene, sรธgte og sรธgte, men der var ingen at finde; da satte hun sig ned og grรฆd, men hendes hede Taarer faldt netop der, hvor et Rosentrรฆ var sjunket og da de varme Taarer vandede Jorden, skjรธd Trรฆet med eet op, saa blomstrende, som da det sank, og Gerda omfavnede det, kyssede Roserne og tรฆnkte paa de deilige Roser hjemme og med dem paa den lille Kay.

ใ€Œใ‚ใ‚‰ใ€ใ“ใ“ใฎใŠๅบญใซใฏใ€ใฐใ‚‰ใŒใชใ„ใ‚ใ€‚ใ€ใจใ€ใ‚ฒใƒซใƒ€ใฏใ•ใ‘ใณใพใ—ใŸใ€‚
ใ€€ใใ‚Œใ‹ใ‚‰ใ€ใ‚ฒใƒซใƒ€ใฏใ€่Šฑใžใฎใ‚’ใ€ใ„ใใฉใ‚‚ใ„ใใฉใ‚‚ใ€ใ•ใŒใ—ใพใ‚ใ‚Šใพใ—ใŸใ‘ใ‚Œใฉใ‚‚ใ€ใฐใ‚‰ใฎ่Šฑใฏใ€ใฒใจใคใ‚‚ใฟใคใ‹ใ‚Šใพใ›ใ‚“ใงใ—ใŸใ€‚ใใ“ใงใ€ใ‚ฒใƒซใƒ€ใฏใ€่Šฑใžใฎใซใ™ใ‚ใฃใฆใชใใพใ—ใŸใ€‚ใจใ“ใ‚ใŒใ€ใชใฟใ ใŒใ€ใกใ‚‡ใ†ใฉใฐใ‚‰ใŒใ†ใšใ‚ใ‚‰ใ‚ŒใŸๅ ดๆ‰€ใฎไธŠใซใŠใกใพใ—ใŸใ€‚ใ‚ใŸใŸใ‹ใ„ใชใฟใ ใŒใ€ใ—ใฃใจใ‚ŠใจๅœŸใ‚’ใ—ใ‚ใ‚‰ใ™ใจใ€ใฐใ‚‰ใฎๆœจใฏใ€ใฟใ‚‹ใฟใ‚‹ใ—ใšใพใชใ„ๅ‰ใจใŠใชใ˜ใ‚ˆใ†ใซใ€่Šฑใ‚’ใ„ใฃใฑใ„ใคใ‘ใฆใ€ๅœฐใฎไธŠใซใ‚ใ‚‰ใ‚ใ‚Œใฆใใพใ—ใŸใ€‚ใ‚ฒใƒซใƒ€ใฏใใ‚Œใ‚’ใ ใ„ใฆใ€ใ›ใฃใทใ‚“ใ—ใพใ—ใŸใ€‚ใใ—ใฆใ€ใ˜ใถใ‚“ใฎใ†ใกใฎใฐใ‚‰ใ‚’ใŠใ‚‚ใ„ใ ใ—ใ€ใใ‚Œใจใ„ใฃใ—ใ‚‡ใซใ€ใ‚ซใ‚คใฎใ“ใจใ‚‚ใŠใ‚‚ใ„ใ ใ—ใพใ—ใŸใ€‚

ยปO, hvor jeg er bleven sinket!ยซ sagde den lille Pige. ยปJeg skulde jo finde Kay! โ€” Veed I ikke hvor han er?ยซ spurgte hun Roserne. ยปTroer I at han er dรธd og borte?ยซ

ใ€Œใพใ‚ใ€ใ‚ใŸใ—ใ€ใฉใ†ใ—ใฆใ€ใ“ใ‚“ใชใจใ“ใ‚ใซใฒใใจใ‚ใ‚‰ใ‚Œใฆใ„ใŸใฎใ‹ใ—ใ‚‰ใ€‚ใ€ใจใ€ใ‚ฒใƒซใƒ€ใฏใ„ใ„ใพใ—ใŸใ€‚ใ€Œใ‚ใŸใ—ใ€ใ‚ซใ‚คใกใ‚ƒใ‚“ใ‚’ใ•ใŒใ•ใชใใฆใฏใชใ‚‰ใชใ‹ใฃใŸใฎใ ใ‚โ€•โ€•ใ‚ซใ‚คใกใ‚ƒใ‚“ใ€ใฉใ“ใซใ„ใ‚‹ใ‹ใ€ใ—ใ‚‰ใชใใฃใฆใ€‚ใ‚ใชใŸใฏใ€ใ‚ซใ‚คใกใ‚ƒใ‚“ใŒๆญปใ‚“ใ ใจใŠใ‚‚ใฃใฆใ€‚ใ€ใจใ€ใ‚ฒใƒซใƒ€ใฏใ€ใฐใ‚‰ใซใใใพใ—ใŸใ€‚

ยปDรธd er han ikke,ยซ sagde Roserne. ยปVi have jo vรฆret i Jorden, der ere alle de Dรธde, men men Kay var der ikke!ยซ

ใ€Œใ‚ซใ‚คใกใ‚ƒใ‚“ใฏๆญปใซใฏใ—ใพใ›ใ‚“ใ‚ˆใ€‚ใ‚ใŸใ—ใฉใ‚‚ใฏใ€ใ„ใพใพใงๅœฐใฎใชใ‹ใซใ„ใพใ—ใŸใ€‚ใใ“ใซใฏๆญปใ‚“ใ ไบบใฏใฟใชใ„ใพใ—ใŸใŒใ€ใงใ‚‚ใ€ใ‚ซใ‚คใกใ‚ƒใ‚“ใฏใฟใˆใพใ›ใ‚“ใงใ—ใŸใ‚ˆใ€‚ใ€ใจใ€ใฐใ‚‰ใฎ่ŠฑใŒใ“ใŸใˆใพใ—ใŸใ€‚

ยปTak skal I have!ยซ sagde den lille Gerda og hun gik hen til de andre Blomster og saae ind i deres Kalk og spurgte: ยปVeed I ikke, hvor lille Kay er?ยซ

ใ€Œใ‚ใ‚ŠใŒใจใ†ใ€‚ใ€ใจใ€ใ‚ฒใƒซใƒ€ใฏใ„ใฃใฆใ€ใปใ‹ใฎ่Šฑใฎใจใ“ใ‚ใธใ„ใฃใฆใ€ใฒใจใคใฒใจใคใ€ใ†ใฆใชใฎใชใ‹ใ‚’ใฎใžใใชใŒใ‚‰ใŸใšใญใพใ—ใŸใ€‚ใ€Œใ‚ซใ‚คใกใ‚ƒใ‚“ใฏใฉใ“ใซใ„ใ‚‹ใ‹ใ€ใ—ใ‚‰ใชใใฃใฆใ€‚ใ€

Men hver Blomst stod i Solen og drรธmte sit eget Eventyr eller Historie, af dem fik lille Gerda saa mange, mange, men Ingen vidste noget om Kay.

ใงใ‚‚ใ€ใฉใฎ่Šฑใ‚‚ใ€ๆ—ฅใชใŸใผใฃใ“ใ—ใชใŒใ‚‰ใ€ใ˜ใถใ‚“ใŸใกใฎใคใใฃใŸใŠ่ฉฑใ‚„ใ€ใŠใจใŽใฐใชใ—ใฎใ“ใจใฐใ‹ใ‚Šใ‹ใ‚“ใŒใˆใฆใ„ใพใ—ใŸใ€‚ใ‚ฒใƒซใƒ€ใฏใ„ใ‚ใ„ใ‚ใจ่Šฑใซใใ„ใฆใฟใพใ—ใŸใŒใ€ใฉใฎ่Šฑใ‚‚ใ‚ซใ‚คใฎใ“ใจใซใคใ„ใฆใฏใ€ใ„ใฃใ“ใ†ใซใ—ใ‚Šใพใ›ใ‚“ใงใ—ใŸใ€‚

Og hvad sagde da Ildlillien?

ใจใ“ใ‚ใงใ€ใŠใซใ‚†ใ‚Šใฏใ€ใชใ‚“ใจใ„ใฃใŸใงใ—ใ‚‡ใ†ใ€‚

ยปHรธrer Du Trommen: bum! bum! det er kun to Toner, altid bum! bum! hรธr Qvindernes Sรธrgesang! hรธr Prรฆsternes Raab! โ€” I sin lange rรธde Kjortel staaer Hindue-Konen paa Baalet, Flammerne slaae op om hende og hendes dรธde Mand; men Hindue-Konen tรฆnker paa den Levende her i Kredsen, ham, hvis ร˜ine brรฆnde hedere end Flammerne, ham, hvis ร˜ines Ild naae mere hendes Hjerte, end de Flammer, som snart brรฆnde hendes Legeme til Aske. Kan Hjertets Flamme dรธe i Baalets Flammer?ยซ

ใ€Œใ‚ใชใŸใซใฏใ€ใŸใ„ใ“ใฎ้ŸณใŒใ€ใƒ‰ใƒณใƒ‰ใƒณใจใ„ใ†ใฎใŒใใ“ใˆใพใ™ใ‹ใ€‚ใ‚ใ‚Œใซใฏใ€ใตใŸใคใฎ้Ÿณใ—ใ‹ใชใ„ใฎใงใ™ใ€‚ใ ใ‹ใ‚‰ใƒ‰ใƒณใƒ‰ใƒณใจใ„ใคใงใ‚‚ใ‚„ใฃใฆใ„ใ‚‹ใฎใงใ™ใ€‚ๅฅณใŸใกใŒใ†ใŸใ†ใ€ใจใ‚€ใ‚‰ใ„ใฎใ†ใŸใ‚’ใŠใใใชใ•ใ„ใ€‚ใพใŸใ€ๅŠใผใ†ใ•ใ‚“ใฎใ‚ใ’ใ‚‹ใ€ใŠใ„ใฎใ‚Šใ‚’ใŠใใใชใ•ใ„ใ€‚โ€•โ€•ใ‚คใƒณใƒ‰ไบบใ˜ใ‚“ใฎใ‚„ใ‚‚ใ‚ใฏใ€็ซ่‘ฌใ‹ใใ†ใฎใŸใใŽใฎใคใพใ‚ŒใŸไธŠใซใ€ใชใŒใ„่ตคใ„ใƒžใƒณใƒˆใ‚’ใพใจใฃใฆ็ซ‹ใฃใฆใ„ใพใ™ใ€‚็„”ใปใฎใŠใŒใใฎๅฅณใจใ€ๆญปใ‚“ใ ๅคซใŠใฃใจใฎใ—ใ‹ใฐใญใฎใพใ‚ใ‚ŠใซใŸใกใฎใผใ‚Šใพใ™ใ€‚ใงใ‚‚ใ‚คใƒณใƒ‰ใฎๅฅณใฏใ€ใใ‚‹ใ‚Šใซใ‚ใคใพใฃใŸไบบใŸใกใฎใชใ‹ใฎใ€็”Ÿใใฆใ„ใ‚‹ใฒใจใ‚Šใฎ็”ทใฎใ“ใจใ‚’ใ‹ใ‚“ใŒใˆใฆใ„ใ‚‹ใฎใงใ™ใ€‚ใใฎ็”ทใฎ็›ฎใฏ็„”ใ‚ˆใ‚Šใ‚‚ใ‚ใคใใ‚‚ใˆใ€ใใฎ็”ทใฎใ‚„ใใ‚ˆใ†ใช็›ฎใคใใฏใ€ใ‚„ใŒใฆใ€ๅฅณใฎใ‹ใ‚‰ใ ใ‚’ใ‚„ใใคใใ—ใฆ็ฐใซใ™ใ‚‹็„”ใชใฉใ‚ˆใ‚Šใ‚‚ใ€ใ‚‚ใฃใจใฏใ’ใ—ใใ€ๅฅณใฎๅฟƒใฎไธญใงใ€ใ‚‚ใˆใฆใ„ใŸใฎใงใ™ใ€‚ๅฟƒใฎ็„”ใฏใ€็ซใ‚ใถใ‚ŠใฎใŸใใŽใฎใชใ‹ใงใ€ใ‚‚ใˆใคใใ‚‹ใ‚‚ใฎใงใ—ใ‚‡ใ†ใ‹ใ€‚ใ€

ยปDet forstaaer jeg slet ikke!ยซ sagde den lille Gerda.

ใ€Œใชใ‚“ใฎใ“ใจใ ใ‹ใ€ใพใ‚‹ใงใ‚ใ‹ใ‚‰ใชใ„ใ‚ใ€‚ใ€ใจใ€ใ‚ฒใƒซใƒ€ใŒใ“ใŸใˆใพใ—ใŸใ€‚

ยปDet er mit ร†ventyr!ยซ sagde Ildlillien.

ใ€Œใ‚ใŸใ—ใฎ่ฉฑใฏใใ‚Œใ ใ‘ใ•ใ€‚ใ€ใจใ€ใŠใซใ‚†ใ‚Šใฏใ„ใ„ใพใ—ใŸใ€‚

Hvad siger Convolvolus?

ใฒใ‚‹ใŒใŠใฏใ€ใฉใ‚“ใชใŠ่ฉฑใ‚’ใ—ใŸใงใ—ใ‚‡ใ†ใ€‚

ยปUd over den snevre Fjeldvei hรฆnger en gammel Ridderborg: det tรฆtte Evigtgrรธnt voxer op om de gamle rรธde Mure, Blad ved Blad, hen om Altanen, og der staaer en deilig Pige; hun bรธier sig ud over Rรฆkvรฆrket og seer ned ad Veien. Ingen Rose hรฆnger friskere fra Grenene, end hun, ingen ร†bleblomst, naar Vinden bรฆrer den fra Trรฆet, er mere svรฆvende, end hun; hvor rasler den prรฆgtige Silkekjortel. ยปKommer han dog ikke!ยซ

ใ€Œใ›ใพใ„ๅฑฑ้“ใฎใ‚€ใ“ใ†ใซใ€ๆ˜”ใฎใ•ใ‚€ใ‚‰ใ„ใฎใŠๅŸŽใŒใผใ‚“ใ‚„ใ‚Šใฟใˆใพใ™ใ€‚ใใšใ‚Œใ‹ใ‹ใฃใŸใ€่ตคใ„็ŸณใŒใใฎใ†ใˆใซใฏใ€ใคใŸใŒใตใ‹ใใŠใ„ใ—ใ’ใฃใฆใ€ใ‚ใ ใ„ใฎใปใ†ใธใ€ใฒใจ่‘‰ใฒใจ่‘‰ใ€ใฏใ„ใ‚ใŒใฃใฆใ„ใพใ™ใ€‚ใ‚ใ ใ„ใฎไธŠใซใฏใ€ใ†ใคใใ—ใ„ใŠใจใ‚ใŒใ€ใ‚‰ใ‚“ใ‹ใ‚“ใซใ‚ˆใ‚Šใ‹ใ‹ใฃใฆใ€ใŠใ†ใ‚‰ใ„ใ‚’ใฟใŠใ‚ใ—ใฆใ„ใพใ™ใ€‚ใฉใ‚“ใชใฐใ‚‰ใฎ่Šฑใงใ‚‚ใ€ใใฎใŠใจใ‚ใปใฉใ€ใฟใšใฟใšใจใฏๆžใซใ•ใใ ใ—ใพใ›ใ‚“ใ€‚ใฉใ‚“ใชใ‚Šใ‚“ใ”ใฎ่Šฑใงใ‚‚ใ€ใ“ใ‚“ใชใซใ‹ใ‚‹ใŒใ‚‹ใจใ—ใŸใตใ†ใซใ€ๆœจใ‹ใ‚‰้ขจใŒใฏใ“ใ‚“ใงใใ‚‹ใ“ใจใฏใ‚ใ‚Šใพใ›ใ‚“ใ€‚ใพใ‚ใ€ใŠใจใ‚ใฎใ†ใคใใ—ใ„็ตนใฎ็€็‰ฉใฎใ•ใ‚‰ใ•ใ‚‰ใชใ‚‹ใ“ใจใ€‚
ใ€€ใ‚ใฎไบบใฏใพใ ใ“ใชใ„ใฎใ‹ใ—ใ‚‰ใ€‚ใ€

ยปEr det Kay, Du mener,ยซ spurgte lille Gerda.

ใ€Œใ‚ใฎไบบใจใ„ใ†ใฎใฏใ€ใ‚ซใ‚คใกใ‚ƒใ‚“ใฎใ“ใจใชใฎใ€‚ใ€ใจใ€ใ‚ฒใƒซใƒ€ใŒใŸใšใญใพใ—ใŸใ€‚

ยปJeg taler kun om mit Eventyr, min Drรธm,ยซ svarede Convolvolus.

ใ€Œใ‚ใŸใ—ใฏใ€ใŸใ ใ€ใ‚ใŸใ—ใฎใŠ่ฉฑใ‚’ใ—ใŸใ ใ‘ใ€‚ใ‚ใŸใ—ใฎๅคขใ‚’ใญใ€‚ใ€ใจใ€ใฒใ‚‹ใŒใŠใฏใ“ใŸใˆใพใ—ใŸใ€‚

Hvad siger den lille Sommergjรฆk?

ใ‹ใ‚ใ„ใ„ใ€ใพใคใ‚†ใใใ†ใฏใ€ใฉใ‚“ใชใŠ่ฉฑใ‚’ใ—ใŸใงใ—ใ‚‡ใ†ใ€‚

ยปMellem Trรฆerne hรฆnger i Snore det lange Brรฆt, det er en Gynge; to nydelige Smaapiger, โ€” Kjolerne ere hvide som Snee, lange grรธnne Silkebaand flagre fra Hattene, โ€” sidde og gynge;

ใ€Œๆœจใจๆœจใฎใ‚ใ„ใ ใซใ€ใคใชใงใคใ‚‹ใ—ใŸ้•ทใ„ๆฟใŒใ•ใŒใฃใฆใ„ใพใ™ใ€‚ใถใ‚‰ใ‚“ใ“ใชใฎใ€‚้›ชใฎใ‚ˆใ†ใซ็™ฝใ„็€็‰ฉใ‚’็€ใฆใ€ใผใ†ใ—ใซใฏใ€ใชใŒใ„ใ€็ท‘่‰ฒใฎ็ตนใฎใƒชใƒœใƒณใ‚’ใพใ„ใŸใ€ใตใŸใ‚Šใฎใ‹ใ‚ใ„ใ‚‰ใ—ใ„ๅฅณใฎๅญใŒใ€ใใ‚Œใซใฎใฃใฆใ‚†ใ‚‰ใ‚Œใฆใ„ใพใ™ใ€‚

Broderen, der er stรธrre end de, staaer op i Gyngen, han har Armen om Snoren for at holde sig, thi i den ene Haand har han en lille Skaal, i den anden en Kridtpibe, han blรฆser Sรฆbebobler; Gyngen gaaer, og Boblerne flyve med deilige, vexlende Farver;

ใ“ใฎๅฅณใฎๅญใŸใกใ‚ˆใ‚Šใ‚‚ใ€ๅคงใใ„็”ทใใ‚‡ใ†ใ ใ„ใŒใ€ใใฎใถใ‚‰ใ‚“ใ“ใซ็ซ‹ใฃใฆใฎใฃใฆใ„ใพใ™ใ€‚็”ทใฎๅญใฏใ€ใ‹ใŸๆ‰‹ใซใกใ„ใ•ใชใŠ็šฟใ‚’ใ‚‚ใฃใฆใ‚‹ใ—ใ€ใ‹ใŸๆ‰‹ใซใฏๅœŸ่ฃฝใฎใƒ‘ใ‚คใƒ—ใ‚’ใซใŽใฃใฆใ„ใ‚‹ใฎใงใ€ใ‹ใ‚‰ใ ใ‚’ใ•ใ•ใˆใ‚‹ใŸใ‚ใซใ€ใคใชใซใ†ใงใ‚’ใพใใคใ‘ใฆใ„ใพใ™ใ€‚็”ทใฎๅญใฏใ‚ทใƒฃใƒœใƒณใ ใพใ‚’ใตใ„ใฆใ„ใ‚‹ใฎใงใ™ใ€‚ใถใ‚‰ใ‚“ใ“ใŒใ‚†ใ‚Œใฆใ€ใ‚ทใƒฃใƒœใƒณใ ใพใฏใ€ใ„ใ‚ใ‚“ใชใ†ใคใใ—ใ„่‰ฒใซใ‹ใ‚ใ‚ŠใชใŒใ‚‰ใจใ‚“ใง่กŒใใพใ™ใ€‚

den sidste hรฆnger endnu ved Pibestilken og bรธier sig i Vinden; Gyngen gaaer. Den lille sorte Hund, let som Boblerne, reiser sig paa Bagbenene og vil med i Gyngen, den flyver; Hunden dumper, bjรฆffer og er vred; den gjรฆkkes, Boblerne briste, โ€” Et gyngende Brรฆt, et springende Skumbilled er min Sang!ยซ

ใ„ใกใฐใ‚“ใŠใ—ใพใ„ใฎใ‚ทใƒฃใƒœใƒณใ ใพใฏใ€้ขจใซใ‚†ใ‚‰ใ‚ŒใชใŒใ‚‰ใ€ใพใ ใƒ‘ใ‚คใƒ—ใฎใจใ“ใ‚ใซใคใ„ใฆใ„ใพใ™ใ€‚ใถใ‚‰ใ‚“ใ“ใฏใจใถใ‚ˆใ†ใซใ‚†ใ‚Œใฆใ„ใพใ™ใ€‚ใ‚ใ‚‰ใ€ใ‚ทใƒฃใƒœใƒณใ ใพใฎใ‚ˆใ†ใซ่บซใฎใ‹ใ‚‹ใ„้ป’็ŠฌใŒใ‚ใจ่ถณใง็ซ‹ใฃใฆใ€ใฎใ›ใฆใ‚‚ใ‚‰ใŠใ†ใจใ—ใฆใ„ใพใ™ใ€‚ใถใ‚‰ใ‚“ใ“ใฏใ‚†ใ‚Œใ‚‹ใ€้ป’็Šฌใฏใฒใฃใใ‚Šใ‹ใˆใฃใฆใ€ใปใˆใฆใ„ใ‚‹ใ‚ใ€‚ใ‹ใ‚‰ใ‹ใ‚ใ‚Œใฆใ€ใŠใ“ใฃใฆใ„ใ‚‹ใฎใญใ€‚ใ‚ทใƒฃใƒœใƒณใ ใพใฏใฏใ˜ใ‘ใพใ™ใ€‚โ€•โ€•ใ‚†ใ‚Œใ‚‹ใถใ‚‰ใ‚“ใ“ใ€‚ใ‚ใ‚Œใฆใ“ใ‚ใ‚Œใ‚‹ใ‚ทใƒฃใƒœใƒณใ ใพใ€‚โ€•โ€•ใ“ใ‚ŒใŒใ‚ใŸใ—ใฎๆญŒใชใ‚“ใงใ™ใ€‚ใ€

ยปDet kan gjerne vรฆre, at det er smukt, hvad Du fortรฆller, men Du siger det saa sรธrgeligt og nรฆvner slet ikke Kay. Hvad sige Hyazinterne?ยซ

ใ€Œใ‚ใชใŸใฎใŠ่ฉฑใฏใ€ใจใฆใ‚‚ใŠใ‚‚ใ—ใ‚ใใ†ใญใ€‚ใ‘ใ‚Œใฉใ‚ใชใŸใฏใ€ใ‹ใชใ—ใใ†ใซ่ฉฑใ—ใฆใ„ใ‚‹ใฎใญใ€‚ใใ‚Œใ‹ใ‚‰ใ‚ใชใŸใฏใ€ใ‚ซใ‚คใกใ‚ƒใ‚“ใฎใ“ใจใฏใ€ใชใ‚“ใซใ‚‚่ฉฑใ—ใฆใใ‚Œใชใ„ใฎใญใ€‚ใ€
ใ€€ใƒ’ใƒคใ‚ทใƒณใ‚นใฎ่Šฑใฏใ€ใฉใ‚“ใชใŠ่ฉฑใ‚’ใ—ใŸใงใ—ใ‚‡ใ†ใ€‚

ยปDer var tre deilige Sรธstre, saa gjennemsigtige og fine; den Enes Kjortel var rรธd, den Andens var blaa, den Tredies ganske hvid; Haand i Haand dandsede de ved den stille Sรธ i det klare Maaneskin. De vare ikke Elverpiger, de vare Menneskebรธrn.

ใ€Œใ‚ใ‚‹ใจใ“ใ‚ใซใ€ไธ‰ไบบใฎใ€ใ™ใใจใŠใ‚‹ใ‚ˆใ†ใซใ†ใคใใ—ใ„ใ€ใใ‚Œใ„ใชๅง‰ใ„ใ‚‚ใ†ใจใŒใŠใ‚Šใพใ—ใŸใ€‚ใชใ‹ใงใ„ใกใฐใ‚“ไธŠใฎใ‚€ใ™ใ‚ใฎ็€็‰ฉใฏ่ตคใใ€ไบŒใฐใ‚“็›ฎใฎใฏๆฐด่‰ฒใงใ€ไธ‰ใฐใ‚“็›ฎใฎใฏใพใฃ็™ฝใงใ—ใŸใ€‚ใใ‚‡ใ†ใ ใ„ใŸใกใฏใ€ๆ‰‹ใ‚’ใจใ‚Šใ‚ใฃใฆใ€ใ•ใˆใŸๆœˆใฎๅ…‰ใฎไธญใงใ€้™ใ‹ใชๆน–ใฟใšใ†ใฟใฎใตใกใซใงใฆใ€ใŠใฉใ‚Šใ‚’ใŠใฉใ‚Šใพใ™ใ€‚ไธ‰ไบบใจใ‚‚ๅฆ–ๅฅณใ‚ˆใ†ใ˜ใ‚‡ใงใฏใชใใฆใ€ใซใ‚“ใ’ใ‚“ใงใ—ใŸใ€‚

Der duftede saa sรธdt, og Pigerne svandt i Skoven; Duften blev stรฆrkere; โ€” tre Liigkister, i dem laae de deilige Piger, glede fra Skovens Tykning hen over Sรธen; Sant-Hansorme flรธi skinnende rundt om, som smaa svรฆvende Lys.

ใใฎใ‚ใŸใ‚Šใซใฏใ€ใชใ‚“ใจใชใใ‚ใพใ„ใ€ใ„ใ„ใซใŠใ„ใŒใ—ใฆใ„ใพใ—ใŸใ€‚ใ‚€ใ™ใ‚ใŸใกใฏๆฃฎใฎใชใ‹ใซใใˆใพใ—ใŸใ€‚ใ‚ใพใ„ใ€ใ„ใ„ใซใŠใ„ใŒใ€ใ„ใฃใใ†ใคใ‚ˆใใชใ‚Šใพใ—ใŸใ€‚ใ™ใ‚‹ใจใ€ใใฎไธ‰ไบบใฎใ†ใคใใ—ใ„ใ‚€ใ™ใ‚ใ‚’ใ„ใ‚ŒใŸไธ‰ใคใฎใฒใคใŽใŒใ€ๆฃฎใฎใ—ใ’ใฟใ‹ใ‚‰ใ€ใ™ใ†ใฃใจใ‚ใ‚‰ใ‚ใ‚Œใฆใใฆใ€ๆน–ใฎใ‚€ใ“ใ†ใธใ‚ใŸใฃใฆใ„ใใพใ—ใŸใ€‚ใคใกใผใŸใ‚‹ใŒใ€ใใฎใใ‚‹ใ‚Šใ‚’ใ€็ฉบใซ่ˆžใพใฃใฆใ„ใ‚‹ใกใ„ใ•ใชใจใ‚‚ใ—ใณใฎใ‚ˆใ†ใซใ€ใดใ‹ใ‚Šใดใ‹ใ‚Šใ—ใฆใ„ใพใ—ใŸใ€‚

Sove de dandsende Piger, eller ere de dรธde? โ€” Blomsterduften siger, de ere Liig; Aftenklokken ringer over de Dรธde!ยซ

ใŠใฉใ‚Šใใ‚‹ใฃใฆใ„ใŸไธ‰ไบบใฎใ‚€ใ™ใ‚ใŸใกใฏใ€ใญใ‚€ใฃใŸใฎใงใ—ใ‚‡ใ†ใ‹ใ€‚ๆญปใ‚“ใ ใฎใงใ—ใ‚‡ใ†ใ‹ใ€‚โ€•โ€•่ŠฑใฎใซใŠใ„ใฏใ„ใ„ใพใ—ใŸใ€‚ใ‚ใ‚ŒใฏใชใใŒใ‚‰ใงใ™ใ€‚ใ‚†ใ†ในใฎ้˜ใ‹ใญใŒใชใใชใฃใŸใฒใจใŸใกใ‚’ใจใ‚€ใ‚‰ใ„ใพใ™ใ€‚ใ€

ยปDu gjรธr mig ganske bedrรธvet,ยซ sagde den lille Gerda. ยปDu dufter saa stรฆrkt; jeg maa tรฆnke paa de dรธde Piger! ak, er da virkelig lille Kay dรธd? Roserne have vรฆret nede i Jorden, og de sige nei!ยซ

ใ€Œใšใ„ใถใ‚“ใ‹ใชใ—ใ„ใŠ่ฉฑใญใ€‚ใ‚ใชใŸใฎใ€ใใฎใคใ‚ˆใ„ใซใŠใ„ใ‚’ใ‹ใใจใ€ใ‚ใŸใ—ๆญปใ‚“ใ ใใฎใ‚€ใ™ใ‚ใ•ใ‚“ใŸใกใฎใ“ใจใ‚’ใ€ใŠใ‚‚ใ„ใ ใ•ใšใซใฏใ„ใ‚‰ใ‚Œใพใ›ใ‚“ใ‚ใ€‚ใ‚ใ‚ใ€ใ‚ซใ‚คใกใ‚ƒใ‚“ใฏใ€ใปใ‚“ใจใ†ใซๆญปใ‚“ใงใ—ใพใฃใŸใฎใ‹ใ—ใ‚‰ใ€‚ๅœฐใฎใชใ‹ใซใฏใ„ใฃใฆใ„ใŸใฐใ‚‰ใฎ่Šฑใฏใ€ใ‚ซใ‚คใกใ‚ƒใ‚“ใฏๆญปใ‚“ใงใฏใ„ใชใ„ใจใ„ใฃใฆใ‚‹ใ‘ใ‚Œใฉใ€‚ใ€

ยปDing, dang!ยซ ringede Hyazintens Klokker. ยปVi ringe ikke over lille Kay, ham kjende vi ikke! vi synge kun vor Vise, den eneste, vi kunne!ยซ

ใ€Œใƒใƒชใƒณใ€ใ‚ซใƒฉใƒณใ€‚ใ€ใจใ€ใƒ’ใƒคใ‚ทใƒณใ‚นใฎใ™ใšใŒใชใ‚Šใพใ—ใŸใ€‚ใ€Œใ‚ใŸใ—ใฏใ‚ซใ‚คใกใ‚ƒใ‚“ใฎใŸใ‚ใซใ€ใชใฃใฆใ„ใ‚‹ใฎใงใฏใ‚ใ‚Šใพใ›ใ‚“ใ€‚ใ‚ซใ‚คใกใ‚ƒใ‚“ใชใ‚“ใฆไบบใฏใ€ใ‚ใŸใ—ใŸใกใ€ใ™ใ“ใ—ใ‚‚ใ—ใ‚Šใพใ›ใ‚“ใ‚‚ใฎใ€‚ใ‚ใŸใ—ใŸใกใฏใ€ใŸใ ่‡ชๅˆ†ใฎใ—ใฃใฆใ„ใ‚‹ใŸใฃใŸใฒใจใคใฎๆญŒใ‚’ใ€ใ†ใŸใฃใฆใ„ใ‚‹ใ ใ‘ใงใ™ใ€‚ใ€

Og Gerda gik hen til Smรธrblomsten, der skinnede frem imellem de glindsende, grรธnne Blade.

ใใ‚Œใ‹ใ‚‰ใ€ใ‚ฒใƒซใƒ€ใฏใ€็ท‘ใฎ่‘‰ใฎใ‚ใ„ใ ใ‹ใ‚‰ใ€ใ‚ใ‹ใ‚‹ใใ•ใ„ใฆใ„ใ‚‹ใ€ใŸใ‚“ใฝใฝใฎใจใ“ใ‚ใธใ„ใใพใ—ใŸใ€‚

ยปDu er en lille klar Sol!ยซ sagde Gerda. ยปSiig mig, om Du veed, hvor jeg skal finde min Legebroder?ยซ

ใ€Œใ‚ใชใŸใฏใพใ‚‹ใงใ€ใกใ„ใ•ใชใ€ใ‚ใ‹ใ‚‹ใ„ใŠๆ—ฅใ•ใพใญใ€‚ใฉใ“ใซใ‚ใŸใ—ใฎใŠใจใ‚‚ใ ใกใŒใ„ใ‚‹ใ‹ใ€ใ—ใฃใฆใ„ใŸใ‚‰ใŠใ—ใˆใฆใใ ใ•ใ„ใชใ€‚ใ€ใจใ€ใ‚ฒใƒซใƒ€ใฏใ„ใ„ใพใ—ใŸใ€‚

Og Smรธrblomsten skinnede saa smukt og saae paa Gerda igjen. Hvilken Vise kunde vel Smรธrblomsten synge? Den var heller ikke om Kay.

ใใ“ใงใ€ใŸใ‚“ใฝใฝใฏใ€ใ‚ˆใ‘ใ„ใ‚ใ‹ใ‚‹ใใฒใ‹ใ‚ŠใชใŒใ‚‰ใ€ใ‚ฒใƒซใƒ€ใฎใปใ†ใธใ‚€ใใพใ—ใŸใ€‚ใฉใ‚“ใชๆญŒใ‚’ใ€ใใฎ่ŠฑใŒใ†ใŸใฃใŸใงใ—ใ‚‡ใ†ใ€‚ใใฎๆญŒใ‚‚ใ€ใ‚ซใ‚คใฎใ“ใจใงใฏใ‚ใ‚Šใพใ›ใ‚“ใงใ—ใŸใ€‚

ยปI en lille Gaard skinnede vor Herres Sol saa varmt den fรธrste Foraars Dag; Straalerne glede ned ad Naboens hvide Vรฆg, tรฆt ved groede de fรธrste gule Blomster, skinnende Guld i de varme Solstraaler;

ใ€Œใกใ„ใ•ใชใ€ใชใ‹ๅบญใซใฏใ€ๆ˜ฅใฎใ„ใกใฐใ‚“ใฏใ˜ใ‚ใฎๆ—ฅใ€ใ†ใ‚‰ใ‚‰ใ‹ใชใŠๆ—ฅใ•ใพใŒใ€ใ‚ใŸใŸใ‹ใซ็…งใฃใฆใ„ใพใ—ใŸใ€‚ใŠๆ—ฅใ•ใพใฎๅ…‰ใฏใ€ใŠใจใชใ‚Šใฎๅฎถใฎใ€ใพใฃ็™ฝใชใ‹ในใฎไธŠใ‹ใ‚‰ไธ‹ใธใ€ใ™ในใ‚ŠใŠใกใฆใ„ใพใ—ใŸใ€‚ใใฎใใฐใซใ€ๆ˜ฅใ„ใกใฐใ‚“ใฏใ˜ใ‚ใซใ•ใใ€้ป„่‰ฒใ„่ŠฑใŒใ€ใ‹ใŒใ‚„ใๅ…‰ใฎไธญใซใ€้‡‘ใฎใ‚ˆใ†ใซใ•ใ„ใฆใ„ใพใ—ใŸใ€‚

gamle Bedstemoder var ude i sin Stol, Datterdatteren den fattige, kjรธnne Tjenestepige, kom hjem et kort Besรธg; hun kyssede Bedstemoderen. Det var Guld, Hjertets Guld i det velsignede Kys. Guld paa Munden, Guld i Grunden, Guld deroppe i Morgenstunden!

ใŠใฐใ‚ใ•ใ‚“ใฏใ€ใ„ใ™ใ‚’ใใจใซใ ใ—ใฆใ€ใ“ใ—ใ‚’ใ‹ใ‘ใฆใ„ใพใ—ใŸใ€‚ใŠใฐใ‚ใ•ใ‚“ใฎๅญซใฎใ€ใ‹ใ‚ใ„ใใ†ใชๅฅณไธญใผใ†ใ“ใ†ใ‚’ใ—ใฆใ„ใ‚‹ใ†ใคใใ—ใ„ๅฅณใฎๅญใŒใ€ใŠใฐใ‚ใ•ใ‚“ใซใ‚ใ†ใŸใ‚ใซใ€ใ‚ใšใ‹ใชใŠใฒใพใ‚’ใ‚‚ใ‚‰ใฃใฆใ€ใ†ใกใธใ‹ใˆใฃใฆใใพใ—ใŸใ€‚ๅฅณใฎๅญใฏใŠใฐใ‚ใ•ใ‚“ใซใ›ใฃใทใ‚“ใ—ใพใ—ใŸใ€‚ใ“ใฎใ‚ใใฟใŠใŠใ„ใ›ใฃใทใ‚“ใซใฏ้‡‘ใใ‚“ใŒใ€ใ“ใ“ใ‚ใฎ้‡‘ใใ‚“ใŒใ‚ใ‚Šใพใ—ใŸใ€‚ใใฎๅฃใซใ‚‚้‡‘ใ€ใใฎใตใ‚€ๅœŸใซใ‚‚้‡‘ใ€ใใฎใ‚ใ•ใฎใฒใจใจใใซใ‚‚้‡‘ใŒใ‚ใ‚Šใพใ—ใŸใ€‚

See, det er min lille Historie!ยซ sagde Smรธrblomsten.

ใ“ใ‚ŒใŒใ‚ใŸใ—ใฎใคใพใ‚‰ใชใ„ใŠ่ฉฑใงใ™ใ€‚ใ€ใจใ€ใŸใ‚“ใฝใฝใŒใ„ใ„ใพใ—ใŸใ€‚

ยปMin gamle stakkels Bedstemoder!ยซ sukkede Gerda. ยปJa hun lรฆnges vist efter mig, er bedrรธvet for mig, ligesom hun var for lille Kay. Men jeg kommer snart hjem igjen, og saa bringer jeg Kay med. โ€” Det kan ikke hjelpe, at jeg spรธrger Blomsterne, de kunne kun deres egen Vise, de sige mig ikke Beskeed!ยซ

ใ€Œใพใ‚ใ€ใ‚ใŸใ—ใฎใŠใฐใ‚ใ•ใพใฏใ€ใฉใ†ใ—ใฆใ„ใ‚‰ใฃใ—ใ‚ƒใ‚‹ใ‹ใ—ใ‚‰ใ€‚ใ€ใจใ€ใ‚ฒใƒซใƒ€ใฏใŸใ‚ใ„ใใ‚’ใคใใพใ—ใŸใ€‚ใ€Œใใ†ใ‚ˆใ€‚ใใฃใจใŠใฐใ‚ใ•ใพใฏใ€ใ‚ใŸใ—ใซใ‚ใ„ใŸใŒใฃใฆใ€ใ‹ใชใ—ใŒใฃใฆใ„ใ‚‰ใฃใ—ใ‚ƒใ‚‹ใ‚ใ€‚ใ‚ซใ‚คใกใ‚ƒใ‚“ใฎใ„ใชใใชใฃใŸใจใŠใชใ˜ใ‚ˆใ†ใซใ€ใ—ใ‚“ใฑใ„ใ—ใฆใ„ใ‚‰ใฃใ—ใ‚ƒใ‚‹ใ‚ใ€‚ใ‘ใ‚Œใฉใ€ใ‚ใŸใ—ใ€ใ˜ใใซใ‚ซใ‚คใกใ‚ƒใ‚“ใ‚’ใคใ‚Œใฆใ€ใ†ใกใซใ‹ใˆใ‚Œใ‚‹ใงใ—ใ‚‡ใ†ใ€‚โ€•โ€•ใ‚‚ใ†่ŠฑใŸใกใซใ„ใใ‚‰ใŸใšใญใฆใฟใŸใฃใฆใ—ใ‹ใŸใŒใชใ„ใ€‚่ŠฑใŸใกใ€ใŸใ ใ€่‡ชๅˆ†ใฎๆญŒใ‚’ใ†ใŸใ†ใ ใ‘ใงใ€ใชใ‚“ใซใ‚‚ใ“ใŸใˆใฆใใ‚Œใชใ„ใฎใ ใ‚‚ใฎใ€‚ใ€

og saa bandt hun sin lille Kjole op, for at hun kunde lรธbe raskere; men Pindselillien slog hende over Benet, i det hun sprang over den; da blev hun staaende, saae paa den lange gule Blomst og spurgte: ยปVeed Du maaskee Noget?ยซ og hun bรธiede sig lige ned til Pindselillien. Og hvad sagde den?

ใใ“ใงใ‚ฒใƒซใƒ€ใฏใ€ใฏใ‚„ใใ‹ใ‘ใ‚‰ใ‚Œใ‚‹ใ‚ˆใ†ใซใ€็€็‰ฉใ‚’ใใ‚Šใ‚ŠใจใŸใใ—ใ‚ใ’ใพใ—ใŸใ€‚ใ‘ใ‚Œใฉใ€้ป„ใใšใ„ใ›ใ‚“ใ‚’ใ€ใ‚ฒใƒซใƒ€ใŒใจใณใ“ใˆใ‚ˆใ†ใจใ—ใŸใจใใ€ใใ‚Œใซ่ถณใŒใฒใฃใ‹ใ‹ใ‚Šใพใ—ใŸใ€‚ใใ“ใงใ‚ฒใƒซใƒ€ใฏใŸใกใฉใพใฃใฆใ€ใใฎ้ป„่‰ฒใ„ใ€่ƒŒใฎ้ซ˜ใ„่Šฑใซใ‚€ใ‹ใฃใฆใŸใšใญใพใ—ใŸใ€‚
ใ€Œใ‚ใ‚“ใŸใ€ใ‚ซใ‚คใกใ‚ƒใ‚“ใฎใ“ใจใ€ใชใ‚“ใ‹ใ—ใฃใฆใ„ใ‚‹ใฎใ€‚ใ€
ใ€€ใใ—ใฆใ‚ฒใƒซใƒ€ใฏใ€ใ“ใ”ใ‚“ใงใ€ใใฎ่Šฑใฎ่ฉฑใ™ใ“ใจใ‚’ใใใพใ—ใŸใ€‚ใใฎ่Šฑใฏใชใ‚“ใจใ„ใฃใŸใงใ—ใ‚‡ใ†ใ€‚

ยปJeg kan see mig selv! jeg kan see mig selv!ยซ sagde Pindselillien. ยปO, o, hvor jeg lugter! โ€” Oppe paa det lille Qvistkammer, halv klรฆdt paa, staaer en lille Dandserinde, hun staaer snart paa eet Been, snart paa to, hun sparker af den hele Verden, hun er bare ร˜ienforblindelse.

ใ€Œใ‚ใŸใ—ใ€ใ˜ใถใ‚“ใŒใฟใ‚‰ใ‚Œใ‚‹ใฎใ‚ˆใ€‚ใ˜ใถใ‚“ใŒใ‚ใ‹ใ‚‹ใฎใ‚ˆใ€‚ใ€ใจใ€้ป„ใšใ„ใ›ใ‚“ใฏใ„ใ„ใพใ—ใŸใ€‚ใ€Œใ‚ใ‚ใ€ใ‚ใ‚ใ€ใชใ‚“ใฆใ‚ใŸใ—ใฏใ„ใ„ใซใŠใ„ใŒใ™ใ‚‹ใ‚“ใ ใ‚ใ†ใ€‚ๅฑ‹ๆ นใ†ใ‚‰ใฎใกใ„ใ•ใชใธใ‚„ใซใ€ๅŠใฏใ ใ‹ใฎใ€ใกใ„ใ•ใชใŠใฉใ‚Šใ“ใŒ็ซ‹ใฃใฆใ„ใพใ™ใ€‚ใŠใฉใ‚Šใ“ใฏใ‹ใŸ่ถณใง็ซ‹ใฃใŸใ‚Šใ€ไธก่ถณใง็ซ‹ใฃใŸใ‚Šใ—ใฆใ€ใพใ‚‹ใงไธ–็•Œไธญใ‚’ใตใฟใคใ‘ใ‚‹ใ‚ˆใ†ใซ่ฆ‹ใˆใพใ™ใ€‚ใงใ‚‚ใ€ใ“ใ‚Œใฏใปใ‚“ใฎ็›ฎใฎใพใ‚ˆใ„ใงใ™ใ€‚

Hun hรฆlder Vand af Theepotten ud paa et Stykke Tรธi, hun holder, det er Snรธrlivet; โ€” Reenlighed er en god Ting! den hvide Kjole hรฆnger paa Knagen, den er ogsaa vadsket i Theepotten og tรธrret paa Taget;

ใŠใฉใ‚Šใ“ใฏใ€ใกใ„ใ•ใชๅธƒใฌใฎใซใ€ๆนฏใ‚ใ‹ใ—ใ‹ใ‚‰ๆนฏใ‚’ใใใŽใพใ™ใ€‚ใ“ใ‚Œใฏใ‚ณใƒซใ‚ปใƒƒใƒˆใงใ™ใ€‚โ€•โ€•ใใ†ใงใ™ใ€‚ใใ†ใงใ™ใ€ใ›ใ„ใ‘ใคใŒใชใซใ‚ˆใ‚Šใงใ™ใ€‚็™ฝใ„ไธŠ็€ใ†ใ‚ใŽใ‚‚ใ€ใใŽใซใ‹ใ‘ใฆใ‚ใ‚Šใพใ™ใ€‚ใใ‚Œใ‚‚ใพใŸใ€ๆนฏใ‚ใ‹ใ—ใฎๆนฏใงใ‚ใ‚‰ใฃใฆใ€ๅฑ‹ๆ นใงใ‹ใ‚ใ‹ใ—ใŸใ‚‚ใฎใชใฎใงใ™ใ€‚

den tager hun paa, det safransgule Tรธrklรฆde om Halsen, saa skinner Kjolen mere hvid. Benet i Veiret! see hvor hun kneiser paa een Stilk! jeg kan see mig selv! jeg kan see mig selv!ยซ

ใŠใฉใ‚Šใ“ใฏใ€ใใฎไธŠ็€ใ‚’ใคใ‘ใฆใ€ใ‚ตใƒ•ใƒฉใƒณ่‰ฒใฎใƒใƒณใ‚ฑใƒใ‚’ใใณใซใพใใพใ—ใŸใ€‚ใงใ™ใ‹ใ‚‰ใ€ไธŠ็€ใฏใ‚ˆใ‘ใ„็™ฝใใฟใˆใพใ—ใŸใ€‚ใปใ‚‰ใ€่ถณใ‚’ใ‚ใ’ใŸใ€‚ใฉใ†ใ€ใพใ‚‹ใงใ˜ใใฎไธŠใซ็ซ‹ใฃใฆใ€ใ†ใ‚“ใจใตใ‚“ใฐใฃใŸๅงฟใฏใ€‚ใ‚ใŸใ—ใ€ใ˜ใถใ‚“ใŒ่ฆ‹ใˆใ‚‹ใฎใ€‚ใ˜ใถใ‚“ใŒใ‚ใ‹ใ‚‹ใฎใ€‚ใ€

ยปDet bryder jeg mig slet ikke om!ยซ sagde Gerda. ยปDet er ikke noget at fortรฆlle mig!ยซ og saa lรธb hun til Udkanten af Haven.

ใ€Œใชใซใ‚‚ใใ‚“ใช่ฉฑใ€ใ‚ใŸใ—ใซใ—ใชใใฆใ‚‚ใ„ใ„ใ˜ใ‚ƒใชใ„ใฎใ€‚ใใ‚“ใชใ“ใจใ€ใฉใ†ใ ใฃใฆใ€ใ‹ใพใ‚ใชใ„ใ‚ใ€‚ใ€ใจใ€ใ‚ฒใƒซใƒ€ใฏใ„ใ„ใพใ—ใŸใ€‚
ใ€€ใใ‚Œใงใ‚ฒใƒซใƒ€ใฏใ€ๅบญใฎใ‚€ใ“ใ†ใฎใฏใ—ใพใงใ‹ใ‘ใฆ่กŒใใพใ—ใŸใ€‚

Dรธren var lukket, men hun vrikkede i den rustne Krampe, saa den gik lรธs, og Dรธren sprang op, og saa lรธb den lille Gerda paa bare Fรธdder ud i den vide Verden.

ใใฎๆˆธใฏใ—ใพใฃใฆใ„ใพใ—ใŸใŒใ€ใ‚ฒใƒซใƒ€ใŒใใฎใ•ใณใคใ„ใŸใจใฃใฆใ‚’ใ€ใฉใ‚“ใจใŠใ—ใŸใฎใงใ€ใฏใšใ‚Œใฆๆˆธใฏใฑใ‚“ใจใฒใ‚‰ใใพใ—ใŸใ€‚ใ‚ฒใƒซใƒ€ใฏใฒใ‚ใ„ไธ–็•Œใซใ€ใฏใ ใ—ใฎใพใพใงใจใณใ ใ—ใพใ—ใŸใ€‚

Hun saae tre Gange tilbage, men der var Ingen, som kom efter hende; tilsidst kunde hun ikke lรธbe mere og satte sig paa en stor Steen, og da hun saae sig rundt om, var Sommeren forbi, det var seent paa Efteraaret, det kunde man slet ikke mรฆrke derinde i den deilige Have, hvor der var altid Solskin og alle Aarstiders Blomster.

ใ‚ฒใƒซใƒ€ใฏใ€ไธ‰ๅบฆใฉใ‚‚ใ‚ใจใ‚’ใตใ‚Šใ‹ใˆใฃใฆใฟใพใ—ใŸใŒใ€ใŸใ‚Œใ‚‚ใŠใฃใ‹ใ‘ใฆใใ‚‹ใ‚‚ใฎใฏใ‚ใ‚Šใพใ›ใ‚“ใงใ—ใŸใ€‚ใจใ†ใจใ†ใ‚ฒใƒซใƒ€ใฏใ€ใ‚‚ใ†ใจใฆใ‚‚ใฏใ—ใ‚‹ใ“ใจใŒใงใใชใใชใฃใŸใฎใงใ€ๅคงใใช็ŸณใฎไธŠใซใ“ใ—ใ‚’ใŠใ‚ใ—ใพใ—ใŸใ€‚ใใ“ใ‚‰ใ‚’ใฟใพใ‚ใ—ใพใ™ใจใ€ๅคใฏใ™ใŽใฆใ€็ง‹ใŒใตใ‹ใใชใฃใฆใ„ใพใ—ใŸใ€‚ใŠๆ—ฅใ•ใพใŒๅนดไธญใ‹ใŒใ‚„ใ„ใฆใ€ๅ››ๅญฃใ—ใใฎ่ŠฑใŒใŸใˆใšใ•ใ„ใฆใ„ใŸใ€ใ‚ใฎใ†ใคใใ—ใ„่Šฑใžใฎใงใฏใ€ใใ‚“ใชใ“ใจใฏใ‚ใ‹ใ‚Šใพใ›ใ‚“ใงใ—ใŸใ€‚

ยปGud! hvor jeg har sinket mig!ยซ sagde den lille Gerda: ยปDet er jo blevet Efteraar! saa tรธr jeg ikke hvile!ยซ og hun reiste sig for at gaae.

ใ€Œใ‚ใ‚ใ€ใฉใ†ใ—ใพใ—ใ‚‡ใ†ใ€‚ใ‚ใŸใ—ใ€ใ“ใ‚“ใชใซใŠใใ‚Œใฆใ—ใพใฃใฆใ€‚ใ€ใจใ€ใ‚ฒใƒซใƒ€ใฏใ„ใ„ใพใ—ใŸใ€‚ใ€Œใ‚‚ใ†ใจใ†ใซ็ง‹ใซใชใฃใฆใ„ใ‚‹ใฎใญใ€‚ใ•ใ‚ใ€ใ‚†ใฃใใ‚Šใ—ใฆใฏใ„ใ‚‰ใ‚Œใชใ„ใ‚ใ€‚ใ€

O, hvor hendes smaa Fรธdder vare รธmme og trรฆtte, og rundt om saae det koldt og raat ud; de lange Pileblade vare ganske gule og Taagen dryppede i Vand fra dem, eet Blad faldt efter et andet, kun Slaaentornen stod med Frugt, saa stram og til at rimpe Munden sammen.

ใใ—ใฆใ‚ฒใƒซใƒ€ใฏ็ซ‹ใกใ‚ใŒใฃใฆใ€ใšใ‚“ใšใ‚“ใ‚ใ‚‹ใใ ใ—ใพใ—ใŸใ€‚ใพใ‚ใ€ใ‚ฒใƒซใƒ€ใฎใ‹ใ‚ˆใ‚ใ„่ถณใฏใ€ใฉใ‚“ใชใซใ„ใŸใ‚€ใ—ใ€ใใ—ใฆใ€ใคใ‹ใ‚Œใฆใ„ใŸใ“ใจใงใ—ใ‚‡ใ†ใ€‚ใฉใ“ใ‚‚ๅ†ฌใŒใ‚Œใฆใ€ใ‚ใณใ—ใ„ใ‘ใ—ใใงใ—ใŸใ€‚ใชใŒใ„ใ‚„ใชใŽใฎ่‘‰ใฏใ€ใ™ใฃใ‹ใ‚Š้ป„ใฐใ‚“ใงใ€ใใ‚ŠใŒ้›จใ—ใšใใฎใ‚ˆใ†ใซๆžใ‹ใ‚‰ใŸใ‚Œใฆใ„ใพใ—ใŸใ€‚ใŸใ ใ€ใจใ’ใฎใ‚ใ‚‹ใ€ใ“ใ‘ใ‚‚ใ‚‚ใ ใ‘ใฏใ€ใพใ ๅฎŸใฟใ‚’ใ‚€ใ™ใ‚“ใงใ„ใพใ—ใŸใŒใ€ใ“ใ‘ใ‚‚ใ‚‚ใฏใ™ใฃใฑใใฆใ€ใใกใŒใพใŒใ‚‹ใ‚ˆใ†ใงใ—ใŸใ€‚

O hvor det var graat og tungt i den vide Verden.

ใ‚ใ‚ใ€ใชใ‚“ใฆใ“ใฎใฒใ‚ใณใ‚ใ—ใŸไธ–็•Œใฏ็ฐ่‰ฒใงใ€ใ†ใ™ใใ‚‰ใใฟใˆใŸใ“ใจใงใ—ใ‚‡ใ†ใ€‚

Fjerde Historie. Prinds og Prindsesse.

็ฌฌๅ››ใฎใŠ่ฉฑใ€‚็Ž‹ๅญใจ็Ž‹ๅฅณ

Gerda maatte igjen hvile sig; da hoppede der paa Sneen, ligeover for hvor hun sad, en stor Krage, den havde lรฆnge siddet, seet paa hende og vrikket med Hovedet; nu sagde den: ยปKra! kra! โ€” goโ€™ Daโ€™! goโ€™ Daโ€™!ยซ

ใ‚ฒใƒซใƒ€ใฏใ€ใพใŸใ‚‚ใ€ใ‚„ใ™ใพใชใ‘ใ‚Œใฐใชใ‚Šใพใ›ใ‚“ใงใ—ใŸใ€‚ใ‚ฒใƒซใƒ€ใŒใ‚„ใ™ใ‚“ใงใ„ใŸๅ ดๆ‰€ใฎใ€ใกใ‚‡ใ†ใฉใ‚€ใ“ใ†ใฎ้›ชใฎไธŠใงใ€ไธ€ใ‚ใฎๅคงใใชใ‹ใ‚‰ใ™ใŒใ€ใดใ‚‡ใ‚“ใดใ‚‡ใ‚“ใ‚„ใฃใฆใ„ใพใ—ใŸใ€‚ใ“ใฎใ‹ใ‚‰ใ™ใฏใ€ใ—ใฐใ‚‰ใใ˜ใฃใจใ—ใŸใชใ‚Šใ‚ฒใƒซใƒ€ใ‚’ใฟใคใ‚ใฆใ€ใ‚ใŸใพใ‚’ใตใฃใฆใ„ใพใ—ใŸใŒใ€ใ‚„ใŒใฆใ“ใ†ใ„ใ„ใพใ—ใŸใ€‚
ใ€Œใ‚ซใ‚ขใ€ใ‚ซใ‚ขใ€ใ“ใ‚“ใกใฏใ€‚ใ“ใ‚“ใกใฏใ€‚ใ€

Bedre kunde den ikke sige det, men den meente det saa godt med den lille Pige og spurgte hvorhen hun gik saa alene ude i den vide Verden.

ใ‹ใ‚‰ใ™ใฏใ€ใ“ใ‚Œใ‚ˆใ‚Šใ‚ˆใใฏใ€ใชใซใ‚‚ใ„ใ†ใ“ใจใŒใงใใพใ›ใ‚“ใงใ—ใŸใŒใ€ใงใ‚‚ใ€ใ‚ฒใƒซใƒ€ใ‚’ใชใคใ‹ใ—ใใŠใ‚‚ใฃใฆใ„ใฆใ€ใ“ใฎใฒใ‚ใ„ไธ–็•Œใงใ€ใŸใฃใŸใฒใจใ‚Šใผใฃใกใ€ใฉใ“ใธใ„ใใฎใ ใจใ„ใฃใฆใ€ใŸใšใญใพใ—ใŸใ€‚

Det Ord: alene forstod Gerda meget godt og fรธlte ret, hvor meget der laae deri, og saa fortalte hun Kragen sit hele Liv og Levnet og spurgte, om den ikke havde seet Kay.

ใ“ใฎใ€Œใฒใจใ‚Šใผใฃใกใ€‚ใ€ใจใ„ใ†ใ“ใจใฐใ‚’ใ€ใ‚ฒใƒซใƒ€ใฏใ‚ˆใใ‚ใ˜ใ‚ใฃใฆใ€ใ—ใฟใ˜ใฟใใฎใ“ใจใฐใซใ€ใตใ‹ใ„ใ„ใฟใฎใ“ใ‚‚ใฃใฆใ„ใ‚‹ใ“ใจใ‚’ใŠใ‚‚ใ„ใพใ—ใŸใ€‚ใ‚ฒใƒซใƒ€ใฏใใ“ใงใ‹ใ‚‰ใ™ใซใ€ใ˜ใถใ‚“ใฎ่บซใฎไธŠใฎใ“ใจใ‚’ใ™ใฃใ‹ใ‚Š่ฉฑใ—ใฆใใ‹ใ›ใŸไธŠใ€ใฉใ†ใ‹ใ—ใฆใ‚ซใ‚คใ‚’ใฟใชใ‹ใฃใŸใ‹ใ€ใŸใšใญใพใ—ใŸใ€‚

Og Kragen nikkede ganske betรฆnksomt og sagde: ยปdet kunde vรฆre! det kunde vรฆre!ยซ

ใ™ใ‚‹ใจใ‹ใ‚‰ใ™ใฏใ€ใฒใฉใใพใ˜ใ‚ใซใ‹ใ‚“ใŒใˆใ“ใ‚“ใงใ€ใ“ใ†ใ„ใ„ใพใ—ใŸใ€‚
ใ€Œใ‚ใ‚Œใ‹ใ‚‚ใ—ใ‚Œใชใ„ใ€‚ใ‚ใ‚Œใ‹ใ‚‚ใ—ใ‚Œใชใ„ใ€‚ใ€

ยปHvad, troer Du!ยซ raabte den lille Pige og havde nรฆr klemt Kragen ihjel, saaledes kyssede hun den.

ใ€Œใˆใ€ใ—ใฃใฆใฆใ€‚ใ€ใจใ€ใ‚ฒใƒซใƒ€ใฏๅคงใใชใ“ใˆใงใ„ใฃใฆใ€ใ‹ใ‚‰ใ™ใ‚’ใ‚‰ใ‚“ใผใ†ใซใ€ใใ‚Œใ“ใใ„ใใฎใจใพใ‚‹ใปใฉใ›ใฃใทใ‚“ใ—ใพใ—ใŸใ€‚

ยปFornuftig, fornuftig!ยซ sagde Kragen. ยปJeg troer, jeg veed, โ€” jeg troer, det kan vรฆre den lille Kay! men nu har han vist glemt Dig for Prindsessen!ยซ

ใ€ŒใŠใฆใ‚„ใ‚ใ‚‰ใ‹ใซใ€ใŠใฆใ‚„ใ‚ใ‚‰ใ‹ใซใ€‚ใ€ใจใ€ใ‹ใ‚‰ใ™ใฏใ„ใ„ใพใ—ใŸใ€‚ใ€Œใฉใ†ใ‚‚ใ€ใ‚ซใ‚คใกใ‚ƒใ‚“ใ‚’ใ—ใฃใฆใ„ใ‚‹ใ‚ˆใ†ใชๆฐ—ใŒใ—ใพใ™ใ€‚ใŸใถใ‚“ใ€ใ‚ใ‚ŒใŒใ‚ซใ‚คใกใ‚ƒใ‚“ใ ใ‚ใ†ใจใŠใ‚‚ใ„ใพใ™ใ‚ˆใ€‚ใ‘ใ‚Œใฉใ€ใ‚ซใ‚คใกใ‚ƒใ‚“ใฏใ€็Ž‹ๅฅณใ•ใพใฎใจใ“ใ‚ใซใ„ใฆใ€ใ‚ใชใŸใฎใ“ใจใชใฉใฏใ€ใใฃใจใ‚ใ™ใ‚Œใฆใ„ใพใ™ใ‚ˆใ€‚ใ€

ยปBoer han hos en Prindsesse?ยซ spurgte Gerda.

ใ€Œใ‚ซใ‚คใกใ‚ƒใ‚“ใฏใ€็Ž‹ๅฅณใ•ใพใฎใจใ“ใ‚ใซใ„ใ‚‹ใ‚“ใงใ™ใฃใฆใ€‚ใ€ใจใ€ใ‚ฒใƒซใƒ€ใฏใใใพใ—ใŸใ€‚

ยปJa hรธr!ยซ sagde Kragen, ยปmen jeg har saa svรฆrt ved at tale dit Sprog. Forstaaer Du Kragemaal saa skal jeg bedre fortรฆlle!ยซ

ใ€Œใใ†ใงใ™ใ€‚ใพใ‚ใ€ใŠใใใชใ•ใ„ใ€‚ใ€ใจใ€ใ‹ใ‚‰ใ™ใฏใ„ใ„ใพใ—ใŸใ€‚ใ€Œใฉใ†ใ‚‚ใ€ใ‚ใŸใ—ใซใ™ใ‚‹ใจใ€ใซใ‚“ใ’ใ‚“ใฎใ“ใจใฐใง่ฉฑใ™ใฎใฏใ€ใŸใ„ใใ†ใชใปใญใŠใ‚Šใงใ™ใ€‚ใ‚ใชใŸใซใ‹ใ‚‰ใ™ใฎใ“ใจใฐใŒใ‚ใ‹ใ‚‹ใจใ€ใšใฃใจใ†ใพใ่ฉฑใ›ใ‚‹ใฎใ ใŒใชใ‚ใ€‚ใ€

ยปNei, det har jeg ikke lรฆrt!ยซ sagde Gerda, ยปmen Bedstemoder kunde det, og P-Maal kunde hun. Bare jeg havde lรฆrt det!ยซ

ใ€Œใพใ‚ใ€ใ‚ใŸใ—ใ€ใชใ‚‰ใฃใŸใ“ใจใŒใชใ‹ใฃใŸใ‚ใ€‚ใ€ใจใ€ใ‚ฒใƒซใƒ€ใฏใ„ใ„ใพใ—ใŸใ€‚ใ€Œใงใ‚‚ใ€ใ†ใกใฎใŠใฐใ‚ใ•ใพใฏใ€ใŠใงใใซใชใ‚‹ใฎใ‚ˆใ€‚ใ‚ใŸใ—ใ€ใชใ‚‰ใฃใฆใŠใ‘ใฐใ‚ˆใ‹ใฃใŸใ€‚ใ€

ยปGjรธr ikke noget!ยซ sagde Kragen, ยปjeg skal fortรฆlle, saa godt jeg kan, men daarligt bliver det alligevel,ยซ og saa fortalte den, hvad den vidste.

ใ€Œใ‹ใพใ„ใพใ›ใ‚“ใ‚ˆใ€‚ใ€ใจใ€ใ‹ใ‚‰ใ™ใฏใ„ใ„ใพใ—ใŸใ€‚ใ€Œใพใ‚ใ€ใงใใ‚‹ใ ใ‘ใ—ใฆใฟใพใ™ใ‹ใ‚‰ใ€‚ใ†ใพใใ„ใ‘ใฐใ„ใ„ใŒใ€‚ใ€
ใใ‚Œใ‹ใ‚‰ใ‹ใ‚‰ใ™ใฏใ€ใ—ใฃใฆใ„ใ‚‹ใ“ใจใ‚’ใ€่ฉฑใ—ใพใ—ใŸใ€‚

ยปI dette Kongerige, hvor vi nu sidde, boer en Prindsesse, der er saa uhyre klog, men hun har ogsaa lรฆst alle Aviser, der ere til i Verden, og glemt dem igjen, saa klog er hun.

ใ€Œใ‚ใŸใ—ใŸใกใŒใ„ใพใ„ใ‚‹ๅ›ฝใซใฏใ€ใŸใ„ใใ†ใ‹ใ—ใ“ใ„็Ž‹ๅฅณใ•ใพใŒใŠใ„ใงใชใ‚‹ใฎใงใ™ใ€‚ใชใซใ—ใ‚ไธ–็•Œไธญใฎใ—ใ‚“ใถใ‚“ใ‚’ใฎใ“ใ‚‰ใš่ชญใ‚“ใงใ€ใฎใ“ใ‚‰ใšใพใŸใ‚ใ™ใ‚Œใฆใ—ใพใ„ใพใ™ใ€‚ใพใ‚ใใ‚“ใชใ‚ใ‘ใงใ€ใŸใ„ใใ†ใ‚Šใ“ใ†ใชใ‹ใŸใชใฎใงใ™ใ€‚

Forleden sidder hun paa Thronen, og det er ikke saa morsomt endda, siger man, da kommer hun til at nynne en Vise, det var netop den: ยปhvorfor skulde jeg ikke gifte mig!ยซ

ใ•ใฆใ€ใ“ใฎใ‚ใ„ใ ใ€็Ž‹ๅฅณใ•ใพใฏ็Ž‰ๅบงใŽใ‚‡ใใ–ใซใŠใ™ใ‚ใ‚Šใซใชใ‚Šใพใ—ใŸใ€‚็Ž‰ๅบงใจใ„ใ†ใ‚‚ใฎใฏใ€ใ›ใ‘ใ‚“ใงใ„ใ†ใปใฉใŸใฎใ—ใ„ใ‚‚ใฎใงใฏใ‚ใ‚Šใพใ›ใ‚“ใ€‚ใใ“ใง็Ž‹ๅฅณใ•ใพใฏใ€ใใกใšใ•ใฟใซๆญŒใ‚’ใ†ใŸใ„ใ ใ—ใพใ—ใŸใ€‚ใใฎๆญŒใฏใ€Žใชใœใซใ€ใ‚ใŸใ—ใฏใ€ใ‚€ใ“ใจใ‚‰ใฌใ€ใจใ„ใฃใŸๆญŒใงใ—ใŸใ€‚

ยปHรธr, det er der noget i,ยซ siger hun, og saa vilde hun gifte sig, men hun vilde have en Mand, der forstod at svare, naar man talte til ham, En der ikke stod og kun saae fornem ud, for det er saa kjedeligt.

ใใ“ใงใ€ใ€Žใชใ‚‹ใปใฉใ€ใใ‚Œใ‚‚ใ‚‚ใฃใจใ‚‚ใ ใ‚ใ€‚ใ€ใจใ€ใ„ใ†ใ‚ใ‘ใงใ€็Ž‹ๅฅณใ•ใพใฏใ‘ใฃใ“ใ‚“ใ—ใ‚ˆใ†ใจใŠใ‚‚ใ„ใŸใกใพใ—ใŸใ€‚ใงใ‚‚ๅคซใŠใฃใจใซใ™ใ‚‹ใชใ‚‰ใ€ใ‚‚ใฎใ‚’ใŸใšใญใฆใ‚‚ใ€ใ™ใใจใ“ใŸใˆใ‚‹ใ‚ˆใ†ใชใฎใŒใปใ—ใ„ใจใŠใ‚‚ใ„ใพใ—ใŸใ€‚ใ ใฃใฆใ€ใŸใ ใใ“ใซใคใฃ็ซ‹ใฃใฆใ€ใ‚ˆใ†ใ™ใถใฃใฆใ„ใ‚‹ใ ใ‘ใงใฏใ€ใ˜ใใซใŸใ„ใใคใ—ใฆใ—ใพใ„ใพใ™ใ‹ใ‚‰ใญใ€‚

Nu lod hun alle Hofdamerne tromme samme, og da de hรธrte, hvad hun vilde, bleve de saa fornรธiede, ยปdet kan jeg godt lide!ยซ sagde de, ยปsaadant noget tรฆnkte jeg ogsaa paa forleden!ยซ โ€” Du kan troe, at det er sandt hvert Ord jeg siger!ยซ sagde Kragen. ยปJeg har en tam Kjรฆreste, der gaaer frit om paa Slottet, og hun har fortalt mig Alt!ยซ

ใใ“ใงใ€็Ž‹ๅฅณใ•ใพใฏใ€ๅฅณๅฎ˜ใ˜ใ‚‡ใ‹ใ‚“ใŸใกใ€ใฎใ“ใ‚‰ใšใŠใ‚ใ—ใซใชใฃใฆใ€ใ“ใฎใ‚‚ใใ‚ใฟใ‚’ใŠ่ฉฑใ—ใซใชใ‚Šใพใ—ใŸใ€‚ๅฅณๅฎ˜ใŸใกใฏใ€ใŸใ„ใใ†ใŠใ‚‚ใ—ใ‚ใใŠใ‚‚ใ„ใพใ—ใฆใ€
ใ€Žใใ‚Œใฏใ‚ˆใ„ใŠใ‚‚ใ„ใคใใงใ”ใ–ใ„ใพใ™ใ€‚ใ‚ใŸใใ—ใฉใ‚‚ใ‚‚ใ€ใคใ„ใ•ใใ”ใ‚ใ€ใใ‚ŒใจใŠใชใ˜ใ“ใจใ‚’ใ‹ใ‚“ใŒใˆใคใ„ใŸใ—ใ ใ„ใงใ™ใ€‚ใ€ใชใฉใจ็”ณใ—ใพใ—ใŸใ€‚
ใ€Œใ‚ใŸใ—ใฎใ„ใฃใฆใ„ใ‚‹ใ“ใจใฏใ€ใ”ใใ€ใปใ‚“ใจใ†ใฎใ“ใจใชใฎใงใ™ใ‚ˆใ€‚ใ€ใจใ€ใ‹ใ‚‰ใ™ใฏใ„ใฃใฆใ€ใ€Œใ‚ใŸใ—ใซใฏใ€ใ‚„ใ•ใ—ใ„ใ„ใ„ใชใšใ‘ใŒใ‚ใฃใฆใ€ใใฎ็Ž‹ๅฅณใ•ใพใฎใŠๅŸŽใซใ€่‡ช็”ฑใซใจใ‚“ใงใ„ใ‘ใ‚‹ใ€ใใ‚ŒใŒใ‚ใŸใ—ใซใ™ใฃใ‹ใ‚Š่ฉฑใ—ใฆใใ‚ŒใŸใฎใงใ™ใ€‚ใ€ใจใ€ใ„ใ„ใใˆใพใ—ใŸใ€‚

Det var naturligviis ogsaa en Krage hans Kjรฆreste, for Krage sรธger Mage, og det er altid en Krage.

ใ„ใ†ใพใงใ‚‚ใชใใ€ใใฎใ€ใ„ใ„ใชใšใ‘ใจใ„ใ†ใฎใฏใ‹ใ‚‰ใ™ใงใ—ใŸใ€‚ใจใ„ใ†ใฎใฏใ€ใซใŸใ‚‚ใฎใฉใ†ใ—ใงใ€ใ‹ใ‚‰ใ™ใฏใ‚„ใฏใ‚Šใ€ใ‹ใ‚‰ใ™ใชใ‹ใพใงใ‚ใคใพใ‚Šใพใ™ใ€‚

ยปAviserne kom strax ud med en Kant af Hjerter og Prindsessens Navnetrรฆk; man kunde lรฆse sig til, at det stod enhver ung Mand, der saae godt ud, frit for at komme op paa Slottet og tale med Prindsessen, og den, som talte, saa at man kunde hรธre han var hjemme der, og talte bedst, ham vilde Prindsessen tage til Mand! โ€”

ใƒใƒผใƒˆใจใ€็Ž‹ๅฅณใ•ใพใฎใ‹ใ—ใ‚‰ใ‚‚ใ˜ใงใตใกใฉใฃใŸใ—ใ‚“ใถใ‚“ใŒใ€ใ•ใฃใใใ€ใฏใฃใ“ใ†ใ•ใ‚Œใพใ—ใŸใ€‚ใใ‚Œใซใฏใ€ใ‚ˆใ†ใ™ใฎใ‚Šใฃใฑใชใ€ใ‚ใ‹ใ„็”ทใฏใ€ใŸใ‚Œใงใ‚‚ใŠๅŸŽใซใใฆใ€็Ž‹ๅฅณใ•ใพใจ่ฉฑใ™ใ“ใจใŒใงใใ‚‹ใ€‚ใใ—ใฆใŠๅŸŽใธใใฆใ‚‚ใ€ใ˜ใถใ‚“ใฎใ†ใกใซใ„ใ‚‹ใ‚ˆใ†ใซใ€ๆฐ—ใ‚„ใ™ใใ€ใ˜ใ‚‡ใ†ใšใซ่ฉฑใ—ใŸไบบใ‚’ใ€็Ž‹ๅฅณใฏๅคซใจใ—ใฆใˆใ‚‰ใถใงใ‚ใ‚ใ†ใจใ„ใ†ใ“ใจใŒใ‹ใ„ใฆใ‚ใ‚Šใพใ—ใŸใ€‚

Ja, ja!ยซ sagde Kragen, ยปDu kan troe mig, det er saa vist, som jeg sidder her, Folk strรธmmede til, der var en Trรฆngsel og en Lรธben, men det lykkedes ikke, hverken den fรธrste eller anden Dag.

ใ€Œใใ†ใงใ™ใ€‚ใใ†ใงใ™ใ€‚ใ‚ใชใŸใฏใ‚ใŸใ—ใ‚’ใ ใ„ใ˜ใ‚‡ใ†ใถไฟกใ˜ใฆใใ ใ•ใ„ใ€‚ใ“ใฎ่ฉฑใฏใ€ใ‚ใŸใ—ใŒใ“ใ“ใซใ“ใ†ใ—ใฆใ™ใ‚ใฃใฆใ„ใ‚‹ใฎใจใฉใ†ใ‚ˆใ†ใ€ใปใ‚“ใจใ†ใฎ่ฉฑใชใฎใงใ™ใ‹ใ‚‰ใ€‚ใ€ใจใ€ใ‹ใ‚‰ใ™ใฏใ„ใ„ใพใ—ใŸใ€‚
ใ€Œใ‚ใ‹ใ„็”ทใฎไบบใŸใกใฏใ€ใ‚€ใ‚Œใ‚’ใคใใฃใฆใ€ใ‚„ใฃใฆใใพใ—ใŸใ€‚ใใ—ใฆใŸใ„ใใ†็”บใฏใ“ใ‚“ใ–ใคใ—ใฆใ€ใŸใใ•ใ‚“ใฎไบบใŒใ€ใ‚ใฃใกใธใ„ใฃใŸใ‚Šใ€ใ“ใฃใกใธใใŸใ‚Šใ€ใ„ใใŒใ—ใใ†ใซใ‹ใ‘ใšใ‚Šใพใ‚ใฃใฆใ„ใพใ—ใŸใ€‚ใงใ‚‚ใฏใ˜ใ‚ใฎๆ—ฅใ‚‚ใ€ใคใŽใฎๆ—ฅใ‚‚ใ€ใฒใจใ‚Šใ ใฃใฆใ†ใพใใ‚„ใฃใŸใ‚‚ใฎใฏใ‚ใ‚Šใพใ›ใ‚“ใ€‚

De kunde Allesammen godt tale, naar de vare ude paa Gaden, men naar de kom ind af Slotsporten og saae Garden i Sรธlv, og op ad Trapperne Laquaierne i Guld og de store oplyste Sale, saa bleve de forblรธffede; og stode de foran Thronen, hvor Prindsessen sad, saa vidste de ikke at sige uden det sidste Ord, hun havde sagt, og det brรธd hun sig ikke om at hรธre igjen.

ใฟใ‚“ใชใฏใ€ใŠๅŸŽใฎใใจใงใ“ใใ€ใ‚ˆใใ—ใ‚ƒในใ‚Šใพใ—ใŸใŒใ€ใ„ใกใฉใŠๅŸŽใฎ้–€ใ‚’ใฏใ„ใฃใฆใ€้Š€ใšใใ‚ใฎใธใ„ใŸใ„ใ‚’ใฟใŸใ‚Šใ€ใ‹ใ„ใ ใ‚“ใ‚’ใฎใผใฃใฆใ€้‡‘ใดใ‹ใฎใ›ใ„ใตใใ‚’ใคใ‘ใŸใŠๅฝนไบบใซๅ‡บใ‚ใฃใฆใ€ใ‚ใ‹ใ‚‹ใ„ๅคงๅบƒ้–“ใซใฏใ„ใ‚‹ใจใ€ใจใŸใ‚“ใซใฝใ†ใฃใจใชใฃใฆใ—ใพใ„ใพใ—ใŸใ€‚ใใ—ใฆใ€ใ„ใ‚ˆใ„ใ‚ˆ็Ž‹ๅฅณใ•ใพใฎใŠใ„ใงใซใชใ‚‹็Ž‰ๅบงใฎๅ‰ใซๅ‡บใŸใจใใซใฏใ€ใŸใ‚Œใ‚‚็Ž‹ๅฅณใ•ใพใซใ„ใ‚ใ‚ŒใŸใ“ใจใฐใฎใ—ใ‚Šใ‚’ใ€ใŠใ†ใ‚€ใŒใˆใ—ใซใใ‚Šใ‹ใˆใ™ใปใ‹ใ‚ใ‚Šใพใ›ใ‚“ใงใ—ใŸใ€‚็Ž‹ๅฅณใ•ใพใจใ™ใ‚Œใฐใ€ใชใซใ‚‚ใ˜ใถใ‚“ใฎใ„ใฃใŸใ“ใจใฐใ‚’ใ€ใ‚‚ใ†ใ„ใกใฉใ„ใฃใฆใ‚‚ใ‚‰ใฃใฆใ‚‚ใ—ใ‹ใŸใŒใชใ„ใงใ—ใ‚‡ใ†ใ€‚

Det var ligesom om Folk derinde havde faaet Snuustobak paa Maven og vare faldet i Dvale, indtil de kom ud paa Gaden igjen, ja, saa kunde de snakke.

ใจใ“ใ‚ใŒใ€ใ ใ‚Œใ‚‚ใ€ใ”ใฆใ‚“ใฎใชใ‹ใซใฏใ„ใ‚‹ใจใ€ใ‹ใŽใŸใฐใ“ใงใ‚‚ใฎใพใ•ใ‚ŒใŸใ‚ˆใ†ใซใ€ใตใ‚‰ใตใ‚‰ใงใ€ใŠใ†ใ‚‰ใ„ใธใงใฆใใฆใ€ใ‚„ใฃใจใ‚ใ‚Œใซใ‹ใˆใฃใฆใ€ใใกใŒใใ‘ใ‚‹ใ‚ˆใ†ใซใชใ‚‹ใ€‚

Der stod en Rรฆkke lige fra Byens Port til Slottet. Jeg var selv inde at see det!ยซ sagde Kragen. ยปDe bleve baade sultne og tรธrstige, men fra Slottet fik de ikke engang saa meget, som et Glas lunket Vand.

ใชใซใ—ใ‚็”บใฎ้–€ใ‹ใ‚‰ใ€ใŠๅŸŽใฎ้–€ใพใงใ€ใ‚ใ‹ใ„ใฒใจใŸใกใŒใ€ใ‚Œใคใ‚’ใคใใฃใฆใชใ‚‰ใ‚“ใงใ„ใพใ—ใŸใ€‚ใ‚ใŸใ—ใฏใใ‚Œใ‚’ใ˜ใถใ‚“ใง่ฆ‹ใฆใใพใ—ใŸใ‚ˆใ€‚ใ€ใจใ€ใ‹ใ‚‰ใ™ใŒใ€ใญใ‚“ใ‚’ใŠใ—ใฆใ„ใ„ใพใ—ใŸใ€‚ใ€Œใฟใ‚“ใชใฏ่‡ชๅˆ†ใฎใฐใ‚“ใŒใ€ใชใ‹ใชใ‹ใพใ‚ใฃใฆใ“ใชใ„ใฎใงใ€ใŠใชใ‹ใŒใ™ใ„ใŸใ‚Šใ€ใฎใฉใŒใ‹ใ‚ใ„ใŸใ‚Šใ—ใพใ—ใŸใŒใ€ใ”ใฆใ‚“ใฎไธญใงใฏใ€ใชใพใฌใ‚‹ใ„ๆฐดใ„ใฃใฑใ„ใใ‚Œใพใ›ใ‚“ใงใ—ใŸใ€‚

Vel havde nogle af de Klogeste taget Smรธrrebrรธd med, men de deelte ikke med deres Nabo, de tรฆnkte, som saa: lad ham kun see sulten ud, saa tager Prindsessen ham ikke!ยซ

ใชใ‹ใงๆฐ—ใฎใใ„ใŸใ›ใ‚“ใ›ใ„ใŸใกใŒใ€ใƒใ‚ฟใƒ‘ใƒณใ”ๆŒๅ‚ใงใ€ใ‚„ใฃใฆใใฆใ„ใพใ—ใŸใŒใ€ใใ‚Œใ‚’ใใฐใฎไบบใซใ‚ใ‘ใ‚ˆใ†ใจใฏใ—ใพใ›ใ‚“ใงใ—ใŸใ€‚ใ“ใฎใ‚Œใ‚“ใ˜ใ‚…ใ†ใฎๆฐ—ใงใฏโ€•โ€•ใ“ใ„ใคใ‚‰ใ€ใŸใ‚“ใจใฒใ‚‚ใ˜ใใ†ใช้ก”ใ‚’ใ—ใฆใ„ใ‚‹ใŒใ„ใ„ใ€‚ใŠใ‹ใ’ใง็Ž‹ๅฅณใ•ใพใ‚‚ใ€ใ”ใ•ใ„ใ‚ˆใ†ใซใชใ‚‹ใพใ„ใ‹ใ‚‰โ€•โ€•ใจใ„ใ†ใฎใงใ—ใ‚‡ใ†ใ€‚ใ€

ยปMen Kay, lille Kay!ยซ spurgte Gerda. ยปNaar kom han? Var han mellem de mange?ยซ

ใ€Œใงใ‚‚ใ€ใ‚ซใ‚คใกใ‚ƒใ‚“ใฏใฉใ†ใ—ใŸใฎใงใ™ใ€‚ใ„ใคใ‚ซใ‚คใกใ‚ƒใ‚“ใฏใ‚„ใฃใฆใใŸใฎใงใ™ใ€‚ใ€ใจใ€ใ‚ฒใƒซใƒ€ใฏใŸใšใญใพใ—ใŸใ€‚ใ€Œใ‚ซใ‚คใกใ‚ƒใ‚“ใฏใ€ใใฎไบบใŸใกใฎใชใ‹ใพใซใ„ใŸใฎใงใ™ใ‹ใ€‚ใ€

ยปGid Tid! giv Tid! nu ere vi lige ved ham! det var den tredie Dag, da kom der en lille Person, uden Hest eller Vogn, ganske freidig marcherende lige op til Slottet; hans ร˜ine skinnede som dine, han havde deilige lange Haar, men ellers fattige Klรฆder!ยซ

ใ€Œใพใ‚ใพใ‚ใ€ใŠใพใกใชใ•ใ„ใ€‚ใ“ใ‚Œใ‹ใ‚‰ใ€ใใ‚ใใ‚ใ€ใ‚ซใ‚คใกใ‚ƒใ‚“ใฎใ“ใจใซใชใ‚‹ใฎใงใ™ใ€‚ใจใ“ใ‚ใงใ€ใใฎไธ‰ๆ—ฅ็›ฎใซใ€้ฆฌใซใ‚‚ใ€้ฆฌ่ปŠใซใ‚‚ใฎใ‚‰ใชใ„ใกใ„ใ•ใช็”ทใฎๅญใŒใ€ใŸใฎใ—ใใ†ใซใŠๅŸŽใฎใปใ†ใธใ€ใ‚ใ‚‹ใ„ใฆใ„ใใพใ—ใŸใ€‚ใใฎไบบใฎ็›ฎใฏใ€ใ‚ใชใŸใฎ็›ฎใฎใ‚ˆใ†ใซใ‹ใŒใ‚„ใ„ใฆใ€ใ‚Šใฃใฑใชใ€้•ทใ„ใ‹ใฟใฎๆฏ›ใ‚’ใ‚‚ใฃใฆใ„ใพใ—ใŸใŒใ€็€็‰ฉใฏใผใ‚ใผใ‚ใซใใ‚Œใฆใ„ใพใ—ใŸใ€‚ใ€

ยปDet var Kay!ยซ jublede Gerda. ยปO, saa har jeg fundet ham!ยซ og hun klappede i Hรฆnderne.

ใ€Œใใ‚ŒใŒใ‚ซใ‚คใกใ‚ƒใ‚“ใชใฎใญใ€‚ใ‚ใ‚ใ€ใใ‚Œใงใฏใ€ใจใ†ใจใ†ใ€ใ‚ใŸใ—ใ€ใ‚ซใ‚คใกใ‚ƒใ‚“ใ‚’ใฟใคใ‘ใŸใ‚ใ€‚ใ€ใจใ€ใ‚ฒใƒซใƒ€ใฏใ†ใ‚Œใ—ใใ†ใซใ•ใ‘ใ‚“ใงใ€ๆ‰‹ใ‚’ใŸใŸใใพใ—ใŸใ€‚

ยปHan havde en lille Randsel paa Ryggen!ยซ sagde Kragen.

ใ€Œใใฎๅญใฏใ€ใ›ใชใ‹ใซใ€ใกใ„ใ•ใชใฏใ„ใฎใ†ใ‚’ใ—ใ‚‡ใฃใฆใ„ใพใ—ใŸใ€‚ใ€ใจใ€ใ‹ใ‚‰ใ™ใŒใ„ใ„ใพใ—ใŸใ€‚

ยปNei, det var vist hans Slรฆde!ยซ sagde Gerda, ยปfor med Slรฆden gik han bort!ยซ

ใ€Œใ„ใ„ใˆใ€ใใฃใจใ€ใใ‚Œใฏใ€ใใ‚Šใ‚ˆใ€‚ใ€ใจใ€ใ‚ฒใƒซใƒ€ใฏใ„ใ„ใพใ—ใŸใ€‚ใ€Œใ‚ซใ‚คใกใ‚ƒใ‚“ใฏใ€ใใ‚Šใจใ„ใฃใ—ใ‚‡ใซ่ฆ‹ใˆใชใใชใฃใฆใ—ใพใฃใŸใฎใงใ™ใ‚‚ใฎใ€‚ใ€

ยปDet kan gjerne vรฆre!ยซ sagde Kragen, ยปjeg saae ikke saa nรธie til! men det veed jeg af min tamme Kjรฆreste, at da han kom ind af Slotsporten og saae Livgarden i Sรธlv og opad Trappen Laquaierne i Guld, blev han ikke det bitterste forknyt, han nikkede og sagde til dem:

ใ€Œใชใ‚‹ใปใฉใ€ใใ†ใ‹ใ‚‚ใ—ใ‚Œใพใ›ใ‚“ใ€‚ใ€ใจใ€ใ‹ใ‚‰ใ™ใฏใ„ใ„ใพใ—ใŸใ€‚ใ€Œใชใซใ—ใ‚ใ€ใกใ‚‡ใฃใจ่ฆ‹ใŸใ ใ‘ใงใ™ใ‹ใ‚‰ใ€‚ใ—ใ‹ใ—ใ€ใใ‚Œใฏใ€ใฟใ‚“ใชใ‚ใŸใ—ใฎใ‚„ใ•ใ—ใ„ใ„ใ„ใชใšใ‘ใ‹ใ‚‰ใใ„ใŸใฎใงใ™ใ€‚ใใ‚Œใ‹ใ‚‰ใ€ใใฎๅญใฏใŠๅŸŽใฎ้–€ใ‚’ใฏใ„ใฃใฆใ€้Š€ใฎ่ปๆœใใ‚“ใทใใฎใธใ„ใŸใ„ใ‚’ใฟใชใŒใ‚‰ใ€ใ ใ‚“ใ‚’ใฎใผใฃใฆใ€้‡‘ใดใ‹ใฎใ›ใ„ใตใใฎใŠๅฝนไบบใฎๅ‰ใซใงใพใ—ใŸใŒใ€ใ™ใ“ใ—ใ‚‚ใพใ”ใคใใพใ›ใ‚“ใงใ—ใŸใ€‚ใใ‚Œใฉใ“ใ‚ใ‹ใ€ใธใ„ใใงใˆใ—ใ‚ƒใใ—ใฆใ€

ยปdet maa vรฆre kjedeligt at staae paa Trappen, jeg gaaer heller indenfor!ยซ

ใ€Žใ‹ใ„ใ ใ‚“ใฎไธŠใซ็ซ‹ใฃใฆใ„ใ‚‹ใฎใฏใ€ใ•ใžใŸใ„ใใคใงใ—ใ‚‡ใ†ใญใ€‚ใงใฏใ”ใ‚ใ‚“ใ“ใ†ใ‚€ใฃใฆใ€ใ‚ใŸใ—ใฏๅบƒ้–“ใซใฏใ„ใ‚‰ใ›ใฆใ‚‚ใ‚‰ใ„ใพใ—ใ‚‡ใ†ใ€‚ใ€

Der skinnede Salene med Lys; Geheimeraader og Excellenser gik paa bare Fรธdder og bare Guldfade; man kunde nok blive hรธitidelig! hans Stรธvler knirkede saa frygtelig stรฆrkt, men han blev dog ikke bange!ยซ

ใจใ€ใ„ใ„ใพใ—ใŸใ€‚ๅบƒ้–“ใซใฏใ‚ใ‹ใ‚ŠใŒใ„ใฃใฑใ„ใคใ„ใฆใ€ๆžขๅฏ†้กงๅ•ๅฎ˜ใ™ใ†ใฟใคใ“ใ‚‚ใ‚“ใ‹ใ‚“ใ‚„ใ€่บซๅˆ†ใฎ้ซ˜ใ„ไบบใŸใกใŒใ€ใฏใ ใ—ใง้‡‘ใฎๅ™จใ†ใคใ‚ใ‚’ใฏใ“ใ‚“ใงใ‚ใ‚‹ใ„ใฆใ„ใพใ—ใŸใ€‚ใใ‚“ใชไธญใงใ€ใŸใ‚Œใ ใฃใฆใ€ใ„ใ‚„ใงใ‚‚ใŠใ”ใใ‹ใชใใ‚‚ใกใซใชใ‚‹ใงใ—ใ‚‡ใ†ใ€‚ใจใ“ใ‚ใธใ€ใใฎๅญใฎใชใŒใใคใฏใ€ใ‚„ใ‘ใซใ‚„ใ‹ใพใ—ใใ‚ฎใƒฅใ‚ฆใ€ใ‚ฎใƒฅใ‚ฆใชใ‚‹ใฎใงใ™ใŒใ€ใ„ใฃใ“ใ†ใซใธใ„ใใงใ—ใŸใ€‚ใ€

ยปDet er ganske vist Kay!ยซ sagde Gerda, ยปjeg veed, han havde nye Stรธvler, jeg har hรธrt dem knirke i Bedstemoders Stue!ยซ

ใ€Œใใฃใจใ‚ซใ‚คใกใ‚ƒใ‚“ใ‚ˆใ€‚ใ€ใจใ€ใ‚ฒใƒซใƒ€ใŒใ•ใ‘ใณใพใ—ใŸใ€‚ ใ€Œใ ใฃใฆใ€ใ‚ใŸใ‚‰ใ—ใ„้•ทใใคใ‚’ใฏใ„ใฆใ„ใพใ—ใŸใ‚‚ใฎใ€‚ใ‚ใŸใ—ใ€ใใฎใใคใŒใ‚ฎใƒฅใ‚ฆใ€ใ‚ฎใƒฅใ‚ฆใ„ใ†ใฎใ‚’ใ€ใŠใฐใ‚ใ•ใพใฎใธใ‚„ใงใใ„ใŸใ‚ใ€‚ใ€

ยปJa knirke gjorde de!ยซ sagde Kragen, ยปog freidig gik han lige ind for Prindsessen, der sad paa en Perle, saa stor som et Rokkehjul; og alle Hofdamerne med deres Piger og Pigers Piger, og alle Cavalererne med deres Tjenere og Tjeneres Tjenere, der holde Dreng, stode opstillede rundt om; og jo nรฆrmere de stode ved Dรธren, jo stoltere saae de ud.

ใ€Œใใ†ใ€ใปใ‚“ใจใ†ใซใ‚ฎใƒฅใ‚ฆใ€ใ‚ฎใƒฅใ‚ฆใฃใฆใชใ‚Šใพใ—ใŸใ‚ˆใ€‚ใ€ใจใ€ใ‹ใ‚‰ใ™ใฏใพใŸ่ฉฑใ—ใฏใ˜ใ‚ใพใ—ใŸใ€‚ ใ€Œใ•ใฆใ€ใใฎๅญใฏใ€ใคใ‹ใคใ‹ใจใ€็ณธ่ปŠใปใฉใฎๅคงใใชใ—ใ‚“ใ˜ใ‚…ใซใ€ใ“ใ—ใ‚’ใ‹ใ‘ใฆใ„ใ‚‹ใ€็Ž‹ๅฅณใ•ใพใฎใ”ๅ‰ใœใ‚“ใซ้€ฒใฟใพใ—ใŸใ€‚็Ž‹ๅฅณใ•ใพใฎใใ‚‹ใ‚Šใ‚’ใจใ‚Šใพใ„ใฆใ€ๅฅณๅฎ˜ใŸใกใŒใŠใคใใ‚’ใ€ใใฎใŠใคใใŒใพใŸใŠใคใใ‚’ใ€ใ—ใŸใŒใˆใ€ไพๅพ“ใ˜ใ˜ใ‚…ใ†ใŒใ‘ใ‚‰ใ„ใฎใ€ใพใŸใใฎใ‘ใ‚‰ใ„ใ‚’ใ—ใŸใŒใˆใ€ใใ‚ŒใŒใพใŸใ€ใ‚ใ„ใ‚ใ„ๅฐๅง“ใ“ใ—ใ‚‡ใ†ใ‚’ใฒใใคใ‚Œใฆ็ซ‹ใฃใฆใ„ใพใ—ใŸใ€‚ใ—ใ‹ใ‚‚ใ€ใจใณใ‚‰ใฎ่ฟ‘ใใซ็ซ‹ใฃใฆใ„ใ‚‹ใ‚‚ใฎใปใฉใ€ใ„ใฐใฃใฆใ„ใ‚‹ใ‚ˆใ†ใซ่ฆ‹ใˆใพใ—ใŸใ€‚

Tjenernes Tjeneres Dreng, der altid gaaer i Tรธfler, er nรฆsten ikke til at see paa, saa stolt staaer han i Dรธren!ยซ

ใ—ใ˜ใ‚…ใ†ใ€ใ†ใ‚ใใคใงใ‚ใ‚‹ใใพใ‚ใฃใฆใ„ใŸใ€ใ‘ใ‚‰ใ„ใฎใ‘ใ‚‰ใ„ใฎๅฐๅง“ใชใ‚“ใ‹ใ€ใจใฆใ‚‚ใ‚ใŠใ‚€ใ„ใฆ้ก”ใŒ่ฆ‹ใ‚‰ใ‚Œใชใ„ใใ‚‰ใ„ใงใ—ใŸใ€‚ใจใซใ‹ใใ€ๆˆธใใกใฎใจใ“ใ‚ใงใ„ใฐใ‚Šใ‹ใˆใฃใฆใ„ใ‚‹ใตใ†ใฏใ€ใกใ‚‡ใฃใจ่ฆ‹ใ‚‚ใฎใงใ—ใŸใ€‚ใ€

ยปDet maa vรฆre grueligt!ยซ sagde den lille Gerda. ยปOg Kay har dog faaet Prindsessen!ยซ

ใ€Œใพใ‚ใ€ใšใ„ใถใ‚“ใ“ใ‚ใ„ใ“ใจใ€‚ใใ‚Œใงใ‚‚ใ‚ซใ‚คใกใ‚ƒใ‚“ใฏใ€็Ž‹ๅฅณใ•ใพใจใ‘ใฃใ“ใ‚“ใ—ใŸใฎใงใ™ใ‹ใ€‚ใ€ใจใ€ใ‚ฒใƒซใƒ€ใฏใ„ใ„ใพใ—ใŸใ€‚

ยปHavde jeg ikke vรฆret en Krage, saa havde jeg taget hende, og det uagtet jeg er forlovet. Han skal have talt ligesaa godt, som jeg taler, naar jeg taler Kragemaal, det har jeg fra min tamme Kjรฆreste.

ใ€Œใ‚‚ใ—ใ€ใ‚ใŸใ—ใŒใ‹ใ‚‰ใ™ใงใชใ‹ใฃใŸใชใ‚‰ใ€ใ„ใพใฎใ„ใ„ใชใšใ‘ใ‚’ใ™ใฆใฆใ‚‚ใ€็Ž‹ๅฅณใ•ใพใจใ‘ใฃใ“ใ‚“ใ—ใŸใ‹ใ‚‚ใ—ใ‚Œใพใ›ใ‚“ใ€‚ไบบใฎใ†ใ‚ใ•ใซใ‚ˆใ‚Šใพใ™ใจใ€ใใฎไบบใฏใ€ใ‚ใŸใ—ใŒใ‹ใ‚‰ใ™ใฎใ“ใจใฐใ‚’่ฉฑใ™ใจใใจใฉใ†ใ‚ˆใ†ใ€ใ˜ใ‚‡ใ†ใšใซ่ฉฑใ—ใŸใจใ„ใ†ใ“ใจใงใ—ใŸใ€‚ใ‚ใŸใ—ใฏใ€ใใฎใ“ใจใ‚’ใ€ใ‚ใŸใ—ใฎใ„ใ„ใชใšใ‘ใ‹ใ‚‰ใใ„ใŸใฎใงใ™ใ€‚

Han var freidig og nydelig; han var slet ikke kommet for at frie, bare alene kommet for at hรธre Prindsessens Klogskab, og den fandt han god, og hun fandt han god igjen!ยซ

ใฉใ†ใ—ใฆใ€ใชใ‹ใชใ‹ใ‚ˆใ†ใ™ใฎใ„ใ„ใ€ใ’ใ‚“ใใชๅญใงใ—ใŸใ€‚ใใ‚Œใ‚‚็Ž‹ๅฅณใ•ใพใจใ‘ใฃใ“ใ‚“ใ™ใ‚‹ใŸใ‚ใซใใŸใฎใงใฏใชใใฆใ€ใŸใ ใ€็Ž‹ๅฅณใ•ใพใŒใฉใฎใใ‚‰ใ„ใ‹ใ—ใ“ใ„ใ‹็Ÿฅใ‚ใ†ใจใŠใ‚‚ใฃใฆใ‚„ใฃใฆใใŸใฎใงใ™ใŒใ€ใใ‚Œใง็Ž‹ๅฅณใ•ใพใŒใ™ใใซใชใ‚Šใ€็Ž‹ๅฅณใ•ใพใ‚‚ใพใŸใใฎๅญใŒใ™ใใซใชใฃใŸใจใ„ใ†ใ‚ใ‘ใงใ™ใ€‚ใ€

ยปJa, vist! det var Kay!ยซ sagde Gerda, ยปhan var saa klog, han kunde Hoved-Regning med Brรธk! โ€” O, vil Du ikke fรธre mig ind paa Slottet!ยซ

ใ€Œใใ†ใ€ใ„ใ‚ˆใ„ใ‚ˆใ€ใใฎใฒใจใ€ใ‚ซใ‚คใกใ‚ƒใ‚“ใซใกใŒใ„ใชใ„ใ‚ใ€‚ใ‚ซใ‚คใกใ‚ƒใ‚“ใฏใ€ใใ‚Šใ‚ƒใ‚Šใ“ใ†ใงใ€ๅˆ†ๆ•ฐใพใงใ‚ใ‚“ใ–ใ‚“ใงใ‚„ใ‚Œใพใ™ใ‚‚ใฎโ€•โ€•ใ‚ใ‚ใ€ใ‚ใŸใ—ใ‚’ใ€ใใฎใŠๅŸŽใธใคใ‚Œใฆใ„ใฃใฆใใ ใ•ใ‚‰ใชใ„ใ“ใจใ€‚ใ€ใจใ€ใ‚ฒใƒซใƒ€ใฏใ„ใ„ใพใ—ใŸใ€‚

ยปJa, det er let sagt!ยซ sagde Kragen. ยปMen hvorledes gjรธre vi det? Jeg skal tale derom med min tamme Kjรฆreste; hun kan vel raade os; thi det maa jeg sige Dig, saadan en lille Pige, som Du, faaer aldrig Lov at komme ordenlig ind!ยซ

ใ€Œใ•ใ‚ใ€ใใกใงใ„ใ†ใฎใฏใŸใ‚„ใ™ใ„ใŒใ€ใฉใ†ใ—ใŸใ‚‰ใ€ใใ‚ŒใŒใงใใ‚‹ใ‹ใ€ใ‚€ใšใ‹ใ—ใ„ใงใ™ใ‚ˆใ€‚ใ€ใจใ€ใ‹ใ‚‰ใ™ใฏใ„ใ„ใพใ—ใŸใ€‚ใ€Œใจใ“ใ‚ใงใ€ใพใ‚ใ€ใใ‚Œใ‚’ใฉใ†ใ™ใ‚‹ใ‹ใ€ใพใ‚ใ€ใ‚ใŸใ—ใฎใ„ใ„ใชใšใ‘ใซใใ†ใ ใ‚“ใ—ใฆใฟใพใ—ใ‚‡ใ†ใ€‚ใใฃใจใ€ใ„ใ„ใกใˆใ‚’ใ‹ใ—ใฆใใ‚Œใ‚‹ใ‹ใ‚‚ใ—ใ‚Œใพใ›ใ‚“ใ€‚ใชใซใ—ใ‚ใ€ใ‚ใชใŸใฎใ‚ˆใ†ใชใ€ใกใ„ใ•ใชๅจ˜ใ•ใ‚“ใŒใ€ใŠๅŸŽใฎไธญใซใฏใ„ใ‚‹ใ“ใจใฏใ€ใ‚†ใ‚‹ใ•ใ‚Œใฆใ„ใชใ„ใฎใงใ™ใ‹ใ‚‰ใญใ€‚ใ€

ยปJo, det gjรธr jeg!ยซ sagde Gerda. ยปNaar Kay hรธrer jeg er her, kommer han strax ud og henter mig!ยซ

ใ€Œใ„ใ„ใˆใ€ใใฎใŠใ‚†ใ‚‹ใ—ใชใ‚‰ใ‚‚ใ‚‰ใˆใฆใ‚ˆใ€‚ใ€ใจใ€ใ‚ฒใƒซใƒ€ใŒใ“ใŸใˆใพใ—ใŸใ€‚ใ€Œใ‚ซใ‚คใกใ‚ƒใ‚“ใฏใ€ใ‚ใŸใ—ใŒใใŸใจใใ‘ใฐใ€ใ™ใใซๅ‡บใฆใใฆใ€ใ‚ใŸใ—ใ‚’ใ„ใ‚Œใฆใใ‚Œใ‚‹ใงใ—ใ‚‡ใ†ใ€‚ใ€

ยปVent mig ved Stenten der!ยซ sagde Kragen, vrikkede med Hovedet og flรธi bort.

ใ€Œใ‚€ใ“ใ†ใฎใ‹ใใญใฎใจใ“ใ‚ใงใ€ใพใฃใฆใ„ใ‚‰ใฃใ—ใ‚ƒใ„ใ€‚ใ€ใจใ€ใ‹ใ‚‰ใ™ใฏใ„ใฃใฆใ€ใ‚ใŸใพใ‚’ใตใ‚Šใตใ‚Šใจใ‚“ใงใ„ใฃใฆใ—ใพใ„ใพใ—ใŸใ€‚

Fรธrst da det var mรธrk Aften kom Kragen igjen tilbage: ยปRar! rar!ยซ sagde den. ยปJeg skal hilse Dig fra hende mange Gange! og her er et lille Brรธd til Dig, det tog hun i Kjรธkkenet, der er Brรธd nok og Du er vist sulten! โ€”

ใใฎใ‹ใ‚‰ใ™ใŒใ‹ใˆใฃใฆใใŸใจใใซใฏใ€ๆ™ฉใ‚‚ใ ใ„ใถใใ‚‰ใใชใฃใฆใ„ใพใ—ใŸใ€‚
ใ€Œใ™ใฆใใ€ใ™ใฆใใ€‚ใ€ใจใ€ใ‹ใ‚‰ใ™ใฏใ„ใ„ใพใ—ใŸใ€‚ใ€Œใ„ใ„ใชใšใ‘ใŒใ€ใ‚ใชใŸใซใ‚ˆใ‚ใ—ใใจใฎใ“ใจใงใ—ใŸใ‚ˆใ€‚ใ•ใ‚ใ€ใ“ใ“ใซใ€ใ™ใ“ใ—ใฐใ‹ใ‚Šใƒ‘ใƒณใ‚’ใ‚‚ใฃใฆใใฆใ‚ใ’ใพใ—ใŸใ€‚ใ•ใžใ€ใŠใชใ‹ใŒใ™ใ„ใŸใงใ—ใ‚‡ใ†ใ€‚ใ„ใ„ใชใšใ‘ใŒใ€ใ ใ„ใฉใ“ใ‚ใ‹ใ‚‰ใ‚‚ใฃใฆใใŸใฎใงใ™ใ€‚ใใ“ใซใฏใŸใใ•ใ‚“ใพใ ใ‚ใ‚‹ใฎใงใ™ใ€‚

Det er ikke muligt, at Du kan komme ind paa Slottet, Du har jo bare Fรธdder; Garden i Sรธlv og Laquaierne i Guld ville ikke tillade det; men grรฆd ikke, Du skal dog nok komme derop. Min Kjรฆreste veed en lille Bagtrappe, som fรธrer til Sovkammeret, og hun veed, hvor hun skal tage Nรธglen!ยซ

โ€•โ€•ใฉใ†ใ‚‚ใ€ใŠๅŸŽใธใฏใ„ใ‚‹ใ“ใจใฏใ€ใงใใใ†ใ‚‚ใ‚ใ‚Šใพใ›ใ‚“ใ‚ˆใ€‚ใชใœใจใ„ใฃใฆใ€ใ‚ใชใŸใฏใใคใ‚’ใฏใ„ใฆใ„ใพใ›ใ‚“ใ‹ใ‚‰ใ€้Š€ใฎ่ปๆœใฎใธใ„ใŸใ„ใ‚„ใ€้‡‘ใดใ‹ใฎใ›ใ„ใตใใฎใŠๅฝนไบบใŸใกใŒใ€ใ‚†ใ‚‹ใ—ใฆใใ‚Œใชใ„ใงใ—ใ‚‡ใ†ใ‹ใ‚‰ใญใ€ใ ใŒใใ‚Œใงๆณฃใ„ใฆใฏใ„ใ‘ใชใ„ใ€‚ใใฃใจใ€ใคใ‚Œใฆ่กŒใ‘ใ‚‹ใใตใ†ใฏใ—ใพใ™ใ‚ˆใ€‚ใ‚ใŸใ—ใฎใ„ใ„ใชใšใ‘ใฏใ€็Ž‹ๅฅณใ•ใพใฎใญใพใซ้€šใ˜ใฆใ„ใ‚‹ใ€ใปใใ„ใ€ใ†ใ‚‰ใฐใ—ใ”ใ‚’ใ—ใฃใฆใ„ใพใ™ใ—ใ€ใใฎใ‹ใŽใฎใ‚ใ‚‹ใจใ“ใ‚ใ‚‚ใ—ใฃใฆใ„ใ‚‹ใฎใงใ™ใ‹ใ‚‰ใญใ€‚ใ€

Og de gik ind i Haven, i den store Allee, hvor det ene Blad faldt efter det andet, og da paa Slottet Lysene slukkedes, det ene efter det andet, fรธrte Kragen lille Gerda hen til en Bagdรธr, der stod paa klem.

ใใ“ใงใ€ใ‹ใ‚‰ใ™ใจใ‚ฒใƒซใƒ€ใจใฏใ€ใŠๅบญใ‚’ใฌใ‘ใฆใ€ๆœจใฎ่‘‰ใŒใ‚ใจใ‹ใ‚‰ใ‚ใจใ‹ใ‚‰ใจใ€ใกใฃใฆใใ‚‹ไธฆๆœจ้“ใชใฟใใฟใกใ‚’้€šใ‚Šใพใ—ใŸใ€‚ใใ—ใฆใ€ใŠๅŸŽใฎใ‚ใ‹ใ‚ŠใŒใ€ใ˜ใ‚…ใ‚“ใ˜ใ‚…ใ‚“ใซใใˆใฆใ—ใพใฃใŸใจใใ€ใ‹ใ‚‰ใ™ใฏใ™ใ“ใ—ใ‚ใ„ใฆใ„ใ‚‹ใ†ใ‚‰ใฎๆˆธๅฃใธใ€ใ‚ฒใƒซใƒ€ใ‚’ใคใ‚Œใฆใ„ใใพใ—ใŸใ€‚

O, hvor Gerdas Hjerte bankede af Angest og Lรฆngsel! det var ligesom om hun skulde gjรธre noget Ondt, og hun vilde jo kun have at vide, om det var lille Kay;

ใพใ‚ใ€ใ‚ฒใƒซใƒ€ใฎใ‚€ใญใฏใ€ใ“ใ‚ใ‹ใฃใŸใ‚Šใ€ใ†ใ‚Œใ—ใ‹ใฃใŸใ‚Šใงใ€ใชใ‚“ใฆใฉใใฉใใ—ใŸใ“ใจใงใ—ใ‚‡ใ†ใ€‚ใพใ‚‹ใงใ‚ฒใƒซใƒ€ใฏใ€ใชใซใ‹ใ‚ใ‚‹ใ„ใ“ใจใงใ‚‚ใ—ใฆใ„ใ‚‹ใ‚ˆใ†ใชๆฐ—ใŒใ—ใพใ—ใŸใ€‚ใ‘ใ‚Œใฉใ€ใ‚ฒใƒซใƒ€ใฏใใฎไบบใŒใ€ใ‚ซใ‚คใกใ‚ƒใ‚“ใงใ‚ใ‚‹ใ‹ใฉใ†ใ‹ใ‚’ใ—ใ‚ŠใŸใ„ใ€ใ„ใฃใ—ใ‚“ใชใฎใงใ™ใ€‚

jo det maatte vรฆre ham; hun tรฆnkte saa levende paa hans kloge ร˜ine, hans lange Haar; hun kunde ordentlig see, hvorledes han smilede, som da de sade hjemme under Roserne.

ใใ†ใงใ™ใ€‚ใใ‚Œใฏใใฃใจใ€ใ‚ซใ‚คใกใ‚ƒใ‚“ใซใกใŒใ„ใ‚ใ‚Šใพใ›ใ‚“ใ€‚ใ‚ฒใƒซใƒ€ใฏใ€ใ—ใฟใ˜ใฟใจใ‚ซใ‚คใกใ‚ƒใ‚“ใฎใ‚Šใ“ใ†ใใ†ใช็›ฎใคใใ‚„ใ€้•ทใ„ใ‹ใฟใฎๆฏ›ใ‚’ใŠใ‚‚ใ„ใ ใ—ใฆใ„ใพใ—ใŸใ€‚ใใ—ใฆใ€ใตใŸใ‚ŠใŒใ†ใกใซใ„ใฆใ€ใฐใ‚‰ใฎ่Šฑใฎใ‚ใ„ใ ใซใ™ใ‚ใฃใฆใ‚ใใ‚“ใ ใจใใ€ใ‚ซใ‚คใกใ‚ƒใ‚“ใŒใ‚ใ‚‰ใฃใŸใจใŠใ‚Šใฎ็ฌ‘้ก”ใˆใŒใŠใŒใ€็›ฎใซใ†ใ‹ใณใพใ—ใŸใ€‚