Snedronningen. Et eventyr i syv historier / 雪の女王 — in Norwegian and Japanese. Page 4

Norwegian-Japanese bilingual book

Hans Christian Andersen

Snedronningen. Et eventyr i syv historier

ハンス・クリスチャン・アンデルセン

雪の女王

«Å, jeg fikk ikke mine stÞvler! Jeg fikk ikke mine polvanter!» ropte den lille Gerda, det merket hun i den sviende kulden, men reinsdyret turde ikke stanse, det lÞp til det kom til den store busken med de rÞde bÊrne. Der satte det Gerda av, kysset henne pÃ¥ munnen, og det lÞp store blanke tÃ¥rer ned over dyrets kinn, og sÃ¥ lÞp det alt hva det kunne tilbake igjen.

「ああ、あたしは、長ぐ぀をおいおきたわ。手ぶくろもおいおきおしたった。」ず、ゲルダはさけびたした。ずたんに、ゲルダは身をきるようなさむさをかんじたした。でも、ずなかいはけっしおずたろうずはしたせんでした。それは赀い実みのなった朚やぶのずころぞくるたで、いっさんばしりに、はしり぀づけたした。そしお、そこでゲルダをおろしお、くちのずころにせっぷんしたした。 倧぀ぶの涙が、ずなかいの頬ほおを流れたした。それから、ずなかいはたた、いっさんばしりに、はしっおいっおしたいたした。

Der stod den stakkars Gerda uten sko, uten hansker, midt i den fryktelige iskalde Finnmarken.

かわいそうに、ゲルダは、く぀もはかず、手ぶくろもはめずに、氷にずじられた、さびしいフィンマルケンのたっただなかに、ひずりずりのこされお立っおいたした。

Hun lÞp fremover så sterkt hun kunne. Da kom det en hel hÊr snefnugg. Men de falt ikke ned fra himmelen, den var ganske klar og skinnende av nordlys.

ゲルダは、いっしょうけんめいかけだしたした。するず、雪の倧軍が、むこうからおしよせおきたした。けれど、その雪は、空からふっおくるのではありたせん。空は極光オヌロラにおらされお、きらきらかがやいおいたした。

Snefnuggene lÞp like hen over jorden, og jo nÊrmere de kom dess stÞrre ble de.

雪は地面の䞊をたっすぐに走っおきお、ちかくにくればくるほど、圢が倧きくなりたした。

Gerda husket nok hvor store og kunstferdige de hadde sett ut den gangen hun så snefnuggene gjennom forstÞrrelsesglasset, men her var de riktignok aldeles store og fryktelige, de var levende, de var Snedronningens forposter.

ゲルダは、い぀か虫めがねでのぞいたずき、雪のひずひらがどんなにか倧きくみえたこずを、ただおがえおいたした。けれども、ここの雪はほんずうに、ずっず倧きく、ずっずおそろしくみえたした。この雪は生きおいたした。それは雪の女王の前哚ぜんしょうでした。

De hadde de underligste skikkelser. Noen så ut som fÊle store pinnsvin, andre som hele bunter av slanger som stakk hodene frem, og andre som små tykke bjÞrner som hårene struttet på, alle skinnende hvite, alle var de levende snefnugg.

そしお、ずいぶんぞんおこな圢をしおいたした。倧きくおみにくい、やたあらしのようなものもいれば、かたくびをもたげお、ずぐろをたいおいるぞびのようなかっこうのもあり、毛のさかさにはえた、ふずった小ぐたににたものもありたした。それはみんなたぶしいように、ぎらぎら癜くひかりたした。これこそ生きた雪の倧軍でした。

Da ba den lille Gerda sin Fader Vår, og kulden var så sterk at hun kunne se sin egen ånde. Som en hel rÞk stod den ut av munnen hennes.

そこでゲルダは、い぀もの䞻しゅの祈の「われらの父」をずなえたした。さむさはずおもひどくお、ゲルダはじぶんの぀くいきを芋るこずができたした。それは、口からけむりのようにたちのがりたした。

Ånden ble tettere og tettere, og den formet seg til smÃ¥ klare engler som vokste mer og mer nÃ¥r de rÞrte ved jorden. Og alle hadde de hjelm pÃ¥ hodet, og spyd og skjold i hendene.

そのいきはだんだんこくなっお、やがおちいさい、きゃしゃな倩䜿になりたした。それが地びたに぀くずいっしょに、どんどん倧きくなりたした。倩䜿たちはみな、かしらにはかぶずをいただき、手には楯たおずやりをもっおいたした。

De ble flere og flere, og da Gerda hadde endt sin Fader VÃ¥r var det en hel legion om henne.

倩䜿の数はだんだんふえるばかりでした。そしお、ゲルダが䞻のおいのりをおわったずきには、りっぱな倩䜿軍の䞀たいが、ゲルダのぐるりをずりたいおいたした。

De stakk med sine spyd i de gruelige snefnuggene så de gikk i hundrede stykker, og den lille Gerda gikk ganske sikker og freidig frem.

倩䜿たちはやりをふるっお、おそろしい雪のぞいたいをうちたおすず、みんなちりぢりになっおしたいたした。そこでゲルダは、ゆうきをだしお、げんきよく進んで行くこずができたした。

Englene klappet henne på fÞttene og på hendene, og så fÞlte hun mindre hvor kaldt det var, og gikk raskt frem mot Snedronningens slott.

倩䜿たちは、ゲルダの手ず足ずをさすりたした。するずゲルダは、前ほどさむさを感じなくなっお、雪の女王のお城をめがけおいそぎたした。

Men nå skal vi fÞrst se hvordan Kay har det. Han tenkte riktignok ikke på lille Gerda, og enda mindre på at hun stod utenfor slottet.

ずころで、カむは、あののち、どうしおいたでしょう。それからたずお話をすすめたしょう。カむは、たるでゲルダのこずなど、おもっおはいたせんでした。だから、ゲルダが、雪の女王のごおんたできおいるなんお、どうしお、ゆめにもおもわないこずでした。

Syvende historie. Hva som skjedde i Snedronningens slott, og hva som skjedde siden.

第䞃のお話。雪の女王のお城でのできごずず そののちのお話

Slottets vegger var av den fykende sne, og vinduer og dÞrer av de skjÊrende vinder.

雪の女王のお城は、はげしくふきたたる雪が、そのたたかべになり、窓や戞口は、身をきるような颚で、できおいたした。

Det var over hundre saler, og alt var lik fykende sne. Den stÞrste strakte seg mange mil. Alle var de belyst av de sterke nordlys, og de var så store, så tomme, så isende kalde og så skinnende.

そこには、癟いじょうの広間が、じゅんにならんでいたした。それはみんな雪のふきたたったものでした。いちばん倧きな広間はなんマむルにもわたっおいたした。぀よい極光オヌロラがこの広間をもおらしおいお、それはただもう、ばか倧きく、がらんずしおいお、いかにも氷のように぀めたく、ぎらぎらしお芋えたした。

Aldri kom det lystighet hit, ikke en gang så mye som et lite bjÞrneball, hvor stormen kunne blåse opp og isbjÞrnene gå på bakbenene og ha fine manerer. Aldri en liten lekefest med «munndask» og «slå på lappen». Aldri et bitte lite kaffeselskap med de hvite revefrÞknene. Tomt, stort og kaldt var det i Snedronningens saler.

たのしみずいうものの、たるでないずころでした。あらしが音楜をかなでお、ほっきょくぐたがあず足で立ちあがっお、気どっおおどるダンスの䌚もみられたせん。わかい癜ぎ぀ねの貎婊人きふじんのあいだに、ささやかなお茶ちゃの䌚かいがひらかれるこずもありたせん。雪の女王の広間は、ただもうがらんずしお、だだっぎろく、そしおさむいばかりでした。

Nordlysene blusset så punktlig at man kunne telle seg til når de var på det hÞyeste og når de var på det laveste.

極光のもえるのは、たこずにきそく正しいので、い぀がいちばん高いか、い぀がいちばんひくいか、はっきり芋るこずができたした。

Midt inne der, i den tomme uendelige snesalen, var det en frossen sjÞ. Den var revnet i tusende stykker, men hvert stykke var så veldig likt det andre at det var et helt kunststykke. Og midt på den satt Snedronningen når hun var hjemme, og så sa hun at hun satt i forstandens speil, og at det var det stÞrste og beste i denne verden.

このはおしなく倧きながらんずした雪の広間のたん䞭に、なん千䞇ずいう数のかけらにわれおこおった、みずうみがありたした。われたかけらは、ひず぀ひず぀おなじ圢をしお、これがあ぀たっお「あ぀たっお」は底本では「あったっお」、りっぱな矎術品になっおいたした。このみずうみのたん䞭に、お城にいるずき、雪の女王はすわっおいたした。そしおじぶんは理性りせいの鏡のなかにすわっおいるのだ「いるのだ」は底本では「い のだ」、この鏡ほどのものは、䞖界䞭さがしおもない、ずいっおいたした。

Lille Kay var ganske blå av kulde, ja nesten sort, men han merket det dog ikke, for hun hadde jo kysset kuldegyset av ham, og hans hjerte var så godt som en isklump.

カむはここにいお、さむさのため、たっ青に、ずいうよりは、うす黒くなっおいたした。それでいお、カむはさむさを感じたせんでした。ずいうよりは、雪の女王がせっぷんしお、カむのからだから、さむさをすいずっおしたったからです。そしおカむのしんぞうは、氷のようになっおいたした。

Han gikk og slepte på noen skarpe flate isstykker som han la på alle mulige måter, for han ville få noe ut av det. Det var som når vi andre har små treplater og legger disse til figurer, det kalles «det kinesiske spill».

カむは、たいらな、いく枚かのうすい氷の板を、あっちこっちからはこんできお、いろいろにそれをくみあわせお、なにか぀くろうずしおいたした。たるでわたしたちが、むずかしい挢字をくみ合わせるようでした。

Kay gikk også og lagde figurer, de aller mest kunstneriske, det var forstandens isspill. For hans Þyne var figurere ganske utmerket, og av den aller hÞyeste viktighet. Det var glasskornet som satt i Þyet hans som gjorde det! Han lagde hele figurer som var et skrevet ord, men aldri kunne han få til å legge ut det ordet som han egentlig ville, ordet «evigheten», og Snedronningen hadde sagt:

カむも、この䞊なく手のこんだ、みごずな圢を぀くりあげたした。それは氷のちえあそびでした。カむの目には、これらのものの圢はこのうえなくりっぱな、この䞖の䞭で䞀ばん「ばん」は底本では「ぱん」たいせ぀なもののようにみえたした。それはカむの目にささった鏡のかけらのせいでした。カむは、圢でひず぀のこずばをかきあらわそうずおもっお、のこらずの氷の板をならべおみたしたが、自分があらわしたいずおもうこずば、すなわち、「氞遠えいえん」ずいうこずばを、どうしおも぀くりだすこずはできたせんでした。でも、女王はいっおいたした。

«Får du til å lage den figuren til meg, så skal du vÊre din egen herre, og jeg forÊrer deg hele verden og et par nye skÞyter.»

「もしおたえに、その圢を぀くるこずがわかれば、からだも自由になるよ。そうしたら、わたしは䞖界ぜんたいず、あたらしいそりぐ぀を、いっそくあげよう。」

Men han kunne ikke.

けれども、カむには、それができたせんでした。

«NÃ¥ suser jeg bort til de varme land!» sa Snedronningen. «Jeg vil hen og kikke ned i de sorte grytene!» — Det var de ildsprutende bergene, Ætna og Vesuv som man kaller dem. — «Jeg skal hvite dem litt! Det hÞrer med. Det gjÞr godt oppÃ¥ sitroner og vindruer!»

「これから、わたしは、あたたかい囜を、ざっずひずたわりしおこよう。」ず、雪の女王はいいたした。「぀いでにそこの黒なべをのぞいおくる。」黒なべずいうのは、゚トナずかノェスノィオずか、いろんな名の、火をはく山のこずでした。「わたしはすこしばかり、それを癜くしおやろう。ぶどうやレモンをおいしくするためにいいそうだから。」

Og så flÞy Snedronningen, og Kay satt ganske alene i den mange mil store tomme issalen og så på isstykkene, og tenkte og tenkte så det knakte i ham, og ganske stiv og stille satt han, man skulle tro han var frosset i hjel.

こういっお、雪の女王は、ずんでいっおしたいたした。そしおカむは、たったひずりがっちで、なんマむルずいうひろさのある、氷の倧広間のなかで、氷の板を芋぀めお、じっず考えこんでいたした。もう、こちこちになっお、おなかのなかの氷が、みしりみしりいうかずおもうほど、じっずうごかずにいたした。それをみたら、たれも、カむはこおり぀いたなり、死んでしたったのだずおもったかもしれたせん。

Da var det at den lille Gerda trÃ¥dte inn i slottet, gjennom den store porten som var skjÊrende vinder. Men hun leste en aftenbÞnn, og da la vindene seg som om de skulle sove, og hun trÃ¥dte inn i de store, tomme kalde salene — da sÃ¥ hun Kay, hun kjente ham, hun flÞy om halsen pÃ¥ ham, holdt ham sÃ¥ fast, og ropte:

ちょうどそのずき、ゲルダは倧きな門を通っお、その倧広間にはいっおきたした。そこには、身をきるような颚が、ふきすさんでいたしたが、ゲルダが、ゆうべのおいのりをあげるず、ねむったように、しずかになっおしたいたした。そしお、ゲルダは、いく぀も、いく぀も、さむい、がらんずしたひろたをぬけお、――ずうずう、カむをみ぀けたした。ゲルダは、カむをおがえおいたした。で、いきなりカむのくびすじにずび぀いお、しっかりだきしめながら、

«Kay! SÞte lille Kay! Så har jeg da funnet deg!»

「カむ、すきなカむ。ああ、あたしずうずう、み぀けたわ。」ず、さけびたした。

Men han satt ganske stille, stiv og kald. —

けれども、カむは身ゆるぎもしずに、じっずしゃちほこばったなり、぀めたくなっおいたした。

Da gråt den lille Gerda hete tårer, de falt på hans bryst, de trengte inn i hans hjerte, de opptinte isklumpen og fortÊrte den lille speilklumpen der inne. Han så på henne og hun sang salmen:

そこで、ゲルダは、あ぀い涙を流しお泣きたした。それはカむのむねの䞊におちお、しんぞうのなかにたで、しみこんで行きたした。そこにたたった氷をずかしお、しんぞうの䞭の、鏡のかけらをなくなしおしたいたした。カむは、ゲルダをみたした。ゲルダはうたいたした。

«Rosene vokser i dale,
Der får vi Barn-Jesus i tale!»

「ばらのはな さきおはちりぬ
おさなご゚ス やがおあおがん」

Da brast Kay i gråt. Han gråt så speilkornet trillet ut av Þynene, han kjente henne og jublet:

するず、カむはわっず泣きだしたした。カむが、あたりひどく泣いたものですから、ガラスのずげが、目からぜろりずぬけおでおしたいたした。すぐずカむは、ゲルダがわかりたした。そしお、倧よろこびで、こえをあげたした。

«Gerda! SÞte lille Gerda! — Hvor har du dog vÊrt sÃ¥ lenge? Og hvor har jeg vÊrt?»

「やあ、ゲルダちゃん、すきなゲルダちゃん。――いたたでどこぞいっおたの、そしおたた、がくはどこにいたんだろう。」

Og han så rundt om seg. «Hvor kaldt det er her! Hvor tomt og stort det er her!» Og han holdt seg fast til Gerda, og hun lo og gråt av glede.

こういっお、カむは、そこらをみたわしたした。「ここは、ずいぶんさむいんだなあ。なんお倧きくお、がらんずしおいるんだろうなあ。」

Det var så velsignet at selv isstykkene danset av glede rundt om, og da de var trette og la seg, lå de akkurat i de bokstavene som Snedronningen hadde sagt han skulle finne ut. Så var han sin egen herre, og hun ville gi ham hele verden og et par nye skÞyter.

こういっお、カむは、ゲルダに、ひしずずり぀きたした。ゲルダは、うれしたぎれに、泣いたり、わらったりしたした。それがあたりたのしそうなので、氷の板きれたでが、はしゃいでおどりだしたした。そしお、おどり぀かれおたおれおしたいたした。そのたおれた圢が、ひずりでに、こずばを぀づっおいたした。それは、もしカむに、そのこずばが぀づれたら、カむは自由になれるし、そしおあたらしいそりぐ぀ず、のこらずの䞖界をやろうず、雪の女王がいった、そのこずばでした。

Og Gerda kysset hans kinn, og de blomstret. Hun kysset hans Þyne, og de lyste som hennes, hun kysset hans hender og fÞtter, og han var sunn og rask.

ゲルダは、カむのほおにせっぷんしたした。みるみるそれはぜおっず赀くなりたした。それからカむの目にもせっぷんしたした。するず、それはゲルダの目のように、かがやきだしたした。カむの手だの足だのにもせっぷんしたした。これで、しっかりしおげんきになりたした。

Snedronningen måtte gjerne komme hjem: Hans fribrev stod skrevet der med skinnende isstykker.

もうこうなれば、雪の女王がかえっおきおも、かたいたせん。だっお、女王が、それができればゆるしおやるずいったこずばが、ぎかぎかひかる氷のもんじで、はっきりずそこにかかれおいたからです。

Og de tok hverandre i hendene og vandret ut av det store slottet. De talte om bestemor og om rosene oppe på taket. Og der de gikk lå vindene ganske stille og solen brÞt frem.

さお、そこでふたりは手をずりあっお、その倧きなお城からそずぞでたした。そしお、うちのおばあさんの話だの、屋根の䞊のばらのこずなどを、語りあいたした。ふたりが行くさきざきには、颚もふかず、お日さたの光がかがやきだしたした。

Og da de nådde busken med de rÞde bÊrene, stod reinsdyret der og ventet. Det hadde en annen ung rein med, som var full av iver, og den gav de små sin varme melk og kysset dem på munnen.

そしお、赀い実みのなった、あの朚やぶのあるずころにきたずき、そこにもう、ずなかいがいお、ふたりをたっおいたした。そのずなかいは、もう䞀ぎきのわかいずなかいを぀れおいたした。そしお、このわかいほうは、ふくれた乳ぶさからふたりのこどもたちに、あたたかいおちちを出しおのたせおくれお、そのくちの䞊にせっぷんしたした。

Så bar de Kay og Gerda fÞrst til finnekonen, hvor de varmet seg opp i den hete stuen og fikk råd om hjemreisen. Så til lappekonen som hadde sydd dem nye klÊr og gjort i stand sin slede.

それから二ひきのずなかいは、カむずゲルダをのせお、たずフィンランドの女のずころぞ行きたした。そこでふたりは、あのあ぀いぞやで、じゅうぶんからだをあたためお、うちぞかえる道をおしえおもらいたした。それからこんどは、ラップランドの女のずころぞいきたした。その女は、ふたりにあたらしい着物を぀くっおくれたり、そりをそろえおくれたりしたした。

Og reinsdyret og den unge reinen lÞp ved siden og fulgte med, helt til landets grense, hvor det fÞrste grÞnne tittet frem. Der tok de avskjed med reinsdyret og med lappekonen. «Farvel!» sa de alle sammen.

ずなかいず、もう䞀ぎきのずなかいずは、それなり、ふたりのそりに぀いおはしっお、囜境くにざかいたでおくっおきおくれたした。そこでは、はじめお草の緑が「が」は底本では「か」もえだしおいたした。カむずゲルダずは、ここで、二ひきのずなかいず、ラップランドの女ずにわかれたした。
「さようなら。」ず、みんなはいいたした。

Og de fÞrste små fuglene begynte å kvitre, skogen hadde grÞnne knopper, og ut fra den kom en ung pike ridende, på en prektig hest som Gerda kjente (den hadde vÊrt spent for gullkaréten), med en skinnende rÞd lue på hodet og pistoler foran seg.

そしお、はじめお、小鳥がさえずりだしたした。森には、緑の草の芜が、いっぱいにふいおいたした。その森の䞭から、う぀くしい銬にのった、わかいむすめが、赀いぎかぎかするがうしをかぶり、くらにピストルを二ちょうさしお、こちらにやっおきたした。ゲルダはその銬をしっおいたした。それは、ゲルダの金きんの銬車をひっぱった銬であったからです。

Det var den lille rÞverpiken som var lei av å vÊre hjemme, og ville nå fÞrst nordpå, og siden til en annen kant dersom hun ikke ble fornÞyd.

そしお、このむすめは、れいのおいはぎのこむすめでした。この女の子は、もう、うちにいるのがいやになっお、北の囜のほうぞいっおみたいずおもっおいたした。そしおもし、北の囜が気にいらなかったら、どこかほかの囜ぞいっおみたいずおもっおいたした。

Hun kjente straks Gerda, og Gerda kjente henne, det var en glede.

このむすめは、すぐにゲルダに気が぀きたした。ゲルダもたた、このむすめをみ぀けたした。そしお、もういちどあえたこずを、心からよろこびたした。

«Du er en underlig fyr å traske etter!» sa hun til lille Kay. «Jeg kan ikke vite om du fortjener at man lÞper til verdens ende for din skyld!»

「おたえさん、ぶら぀きやのほうでは、たいしたおやぶんさんだよ。」ず、そのむすめは、カむにいいたした。「おたえさんのために、䞖界のはおたでもさがしにいっおやるだけのねうちが、いったい、あったのかしら。」

Men Gerda klappet henne på kinnet og spurte om prinsen og prinsessen.

けれども、ゲルダは、そのむすめのほおを、かるくさすりながら、王子ず王女ずは、あののちどうなったかずききたした。

«De har reist til fremmede land!» sa rÞverpiken.

「あの人たちは、倖囜ぞいっおしたったのさ。」ず、おいはぎのこむすめがこたえたした。

«Men kråken?» spurte den lille Gerda.

「それで、からすはどうしお。」ず、ゲルダはたずねたした。

«Ja, krÃ¥ken er dÞd!» svarte hun. «Den tamme kjÊresten har blitt enke og gÃ¥r med en stump sort ullgarn om nebbet. Hun klager seg ynkelig, og vrÞvl er det hele! — Men fortell meg nÃ¥ hvordan det har gÃ¥tt deg, og hvordan du fikk fatt pÃ¥ ham!»

「ああ、からすは死んでしたったよ。」ず、むすめがいいたした。「それでさ、おかみさんがらすも、やもめになっお、黒い毛糞の喪章もしょうを足に぀けおね、ないおばかりいるっおいうけれど、うわさだけだろう。さあ、こんどは、あれからどんな旅をしたか、どうしおカむちゃんを぀かたえたか、話しおおくれ。」

Og Gerda og Kay fortalte begge to.

そこで、カむずゲルダずは、かわりあっお、のこらずの話をしたした。

«Og snipp-snapp-snurre-basselurre!» sa rÞverpiken, tok dem begge to i hendene, og lovet at hvis hun en gang kom igjennom deres by, så skulle hun komme opp å besÞke dem.

「そこで、よろしく、ちんがらもんがらか、でも、たあうたくいっお、よかったわ。」ず、むすめはいいたした。

Og så red hun ut i den vide verden, men Kay og Gerda gikk hånd i hånd, og mens de gikk var det en deilig vår med blomster og grÞnt. Kirkeklokkene ringte, og de kjente igjen de hÞye tårnene, den store byen, det var i den de bodde.

そしお、ふたりの手をずっお、もしふたりのすんでいる町を通るこずがあったら、きっずたずねようず、やくそくしたした。それから、むすめは銬をずばしお、ひろい䞖界ぞでお行きたした。でも、カむずゲルダずは、手をずりあっお、あるいおいきたした。いくほど、そこらが春めいおきお、花がさいお、青葉がしげりたした。お寺の鐘かねがきこえお、おなじみの高い塔ずうず、倧きな町が芋えおきたした。それこそ、ふたりがすんでいた町でした。

Og de gikk inn i den og hen til bestemorens dÞr, oppover trappen, inn i stuen, hvor alt stod på samme sted som fÞr, og uret sa «Tikk! Tikk!» og viseren dreide. Men idet de gikk gjennom dÞren merket de at de var blitt voksne mennesker.

そこでふたりは、おばあさたの家の戞口ぞいっお、かいだんをあがっお、ぞやぞはいりたした。そこではなにもかも、せんずかわっおいたせんでした。柱どけいが「カッチンカッチン」いっお、針がたわっおいたした。けれど、その戞口をはいるずき、じぶんたちが、い぀かもうおずなになっおいるこずに気が぀きたした。

Rosene fra takrennen blomstret inn av de åpne vinduene, og der stod de små barnestolene, og Kay og Gerda satte seg på hver sin og holdt hverandre i hendene. De hadde glemt som en tung drÞm den kalde tomme herligheten hos Snedronningen.

おもおの屋根やねのずいの䞊では、ばらの花がさいお、ひらいた窓から、うちのなかをのぞきこんでいたした。そしおそこには、こどものいすがおいおありたした。カむずゲルダずは、めいめいのいすにこしをかけお、手をにぎりあいたした。ふたりはもう、あの雪の女王のお城のさむい、がらんずした、そうごんなけしきを、ただがんやりず、おもくるしい倢のようにおもっおいたした。

Bestemor satt i Guds klare solskinn og leste hÞyt av bibelen: «Uten at dere blir som barn, kommer dere ikke i Guds rike!»

おばあさたは、神さたの、うららかなお日さたの光をあびながら、「なんじら、もし、おさなごのごずくならずば、倩囜にいるこずをえじ。」ず、高らかに聖曞せいしょの䞀せ぀をよんでいたした。

Og Kay og Gerda så hverandre inn i Þynene, og de forsto på en gang den gamle salmen:

カむずゲルダずは、おたがいに、目ず目を芋あわせたした。そしお、

«Rosene vokser i dale,
Der får vi Barn-Jesus i tale!»

「ばらのはな さきおはちりぬ
おさなご゚ス やがおあおがん」

Der satt de begge to, voksne og allikevel barn, barn i hjertet, og det var sommer, den varme, velsignede sommer.

ずいうさんび歌のいみが、にわかにはっきりずわかっおきたした。こうしおふたりは、からだこそ倧きくなっおも、やはりこどもで、心だけはこどものたたで、そこにこしをかけおいたした。ちょうど倏でした。あたたかい、みめぐみあふれる倏でした。