Snedronningen. Et eventyr i syv historier / 雩ãŪåĨģįŽ‹ — in Norwegian and Japanese. Page 3

Norwegian-Japanese bilingual book

Hans Christian Andersen

Snedronningen. Et eventyr i syv historier

ハãƒģã‚đãƒŧã‚Ŋナã‚đチãƒĢãƒģãƒŧã‚ĒãƒģデãƒŦã‚ŧãƒģ

雩ãŪåĨģįŽ‹

Han ville nok bli glad for ÃĨ se henne, hÃļre hvilken lang vei hun hadde gÃĨtt for hans skyld, og fÃĨ greie pÃĨ hvor bedrÃļvet alle de hjemme hadde vÃĶrt da han ikke kom igjen.

そこで、ã‚Ŧã‚ĪãĄã‚ƒã‚“ãŦあãĢãĶ、おがいおがい道äļ­ã‚’しãĶč‡Šåˆ†ã‚’ã•ãŒã—ãŦやãĢãĶきたこãĻをきき、あれおりかえらおいãŪで、ãĐんおãŦãŋんおが、かおしんでいるかしãĢたおら、こうしãĶきãĶくれたこãĻを、ãĐんおãŦよろこãķでしょう。

O, det var en frykt og en glede.

ãūあ、そうおもうãĻã€ã†ã‚Œã—ã„ã—ã€ã—ã‚“ãąã„ã§ã—ãŸã€‚

NÃĨ var de pÃĨ trappen. Der brente en liten lampe pÃĨ et skap. Midt pÃĨ gulvet stod den tamme krÃĨken og dreide hodet til alle sider og betraktet Gerda, som neide slik bestemor hadde lÃĶrt henne.

さãĶ、からすãĻã‚ēãƒŦダãĻãŊ、かいだんãŪäļŠãŦãŪぞりãūã—ãŸã€‚ãĄã„ã•ãŠãƒĐãƒģプが、たおãŪäļŠãŦãĪいãĶいãūした。そしãĶ、ゆかæŋãŪãūんäļ­ãŪãĻころãŦãŊ、éĢžã„おらされたåĨģがらすが、じãĢãĻã‚ēãƒŦダをčĶ‹ãĶįŦ‹ãĢãĶいãūした。ã‚ēãƒŦダãŊおばあさãūからおそわãĢたようãŦ、ãĶいねいãŦおじぎしãūした。

ÂŦMin forlovede har talt sÃĨ vakkert om dem, min lille frÃļkenÂŧ, sa den tamme krÃĨken. ÂŦDeres vita, som man kaller det, er ogsÃĨ meget rÃļrende! — Vil De ta lampen, sÃĨ skal jeg gÃĨ foran. Her gÃĨr vi den rette vei, for der treffer vi ingen!Âŧ

「かわいいおじょうさん。わたしãŪいいおずけãŊ、あおたãŪこãĻを、たいそうãŧめãĶおりãūした。」ãĻ、そãŪやさしいからすがいいãūした。「あおたãŪ、そãŪごけいれきãĻやらもうしãūすãŪãŊ、ずいãķんおきãŪãĐくおãŪですね。さあ、ãƒĐãƒģãƒ—ã‚’ãŠã‚‚ãĄãã ã•ã„ã€‚ã”ã‚ã‚“ãŠã„ã—ãūすわ。こãŪãĻころをãūãĢすぐãŦãūいりãūしょう。もうだれãŦもあいãūせんから。」

ÂŦJeg synes det kommer noen etter like bak!Âŧ sa Gerda, og det suste forbi henne. Det var som skygger hen langs veggen, hester med flagrende manker og tynne ben, jegergutter, herrer og damer til hest.

ã€Œã ã‚Œã‹ã€ã‚ãŸã—ãŸãĄãŪあãĻから、ãĪいãĶくるようお気がするこãĻね。」ãĻ、おãŦかがそばをきゅうãŦ通ãĢたãĻきãŦ、ã‚ēãƒŦダãŊいいãūした。それãŊ、たãĶがãŋをãĩりãŋだしãĶ、ãŧãĢそりãĻしたčķģをもãĢãĶいるéĶŽã ãŪ、それから、かりうãĐだãŪ、éĶŽãŦãŪãĢたりãĢãąãŠį”·ãŪ䚚や、åĨģãŪ䚚だãŪãŪ、それがãŋんおかãđãŦうãĪãĢたかげãŪようãŦčĶ‹ãˆãūした。

ÂŦDet er kun drÃļmmene!Âŧ sa krÃĨken. ÂŦDe kommer og henter det hÃļye herskapets tanker til jakt. Godt er det, sÃĨ kan De bedre betrakte dem i sengen. Men la meg se at hvis De kommer til ÃĶre og verdighet, at De da viser et takknemlig hjerte!Âŧ

「あれãŊ、ãŧんãŪåĪĒおãŪですわ。」ãĻ、からすがいいãūした。「あれらãŊ、それぞれãŪごäļŧäššãŸãĄãŪこころを、りょうãŦさそいだそうãĻしãĶくるãŪです。ãĪごうãŪいいこãĻãŦ、あおたãŊ、ねãĐこãŪäļ­ã§ã‚ãŪãēãĻãŸãĄãŪお䞑ãŋãŪãĻころがよくãŋられãūす。そこで、ãĐうか、あおたがりãĢãąãŠčšŦ分ãŦおおりãŦおãĢたãŪãĄã‚‚ã€ã›ã‚ãŦおãĢたおれいãŊ、おわすれおくね。」

ÂŦDet er ikke noe ÃĨ snakke om!Âŧ sa krÃĨken fra skogen.

「それãŊいうãūでもおいこãĻだろうよ。」ãĻ、æĢŪãŪからすがいいãūした。

NÃĨ kom de inn i den fÃļrste salen, den var av rosenrÃļd sateng med kunstige blomster opp langs veggene. Her suste drÃļmmene allerede forbi, men de fÃģr sÃĨ hurtig at Gerda ikke fikk sett det hÃļye herskapet.

さãĶ、からすãĻã‚ēãƒŦダãĻãŊ、äļ€ã°ã‚“ãŊじめãŪ嚃間ãŦãŊいãĢãĶいきãūした。そこãŪかãđãŦãŊã€čŠąã§ã‹ã–ãĢた、ばらč‰ēãŪしゅすが、äļŠã‹ã‚‰äļ‹ãūで、ãŊりãĪめられãĶいãūした。そしãĶ、ここãŦもりょうãŦさそうさãĢきãŪåĪĒãŊ、もうãĻんでæĨãĶいãūしたが、あãūりãŊやくうごきすぎãĶ、ã‚ēãƒŦダãŊえらいæŪŋãĻãŪさãūやčēīåĐĶ䚚きãĩじんæ–đを、こんãĐãŊãŋるこãĻができãūせんでした。

Den ene salen ble prektigere enn den andre. Jo, man kunne nok bli forblÃļffet, og nÃĨ var de i sovekammeret.

ãēろãūから、ãēろãūãļčĄŒããŧãĐ、ãŋãĐãĻãŦできãĶいãūした。ただもうあãūりãŪうãĪくしさãŦ、ãūごãĪくばかりでしたが、そãŪã†ãĄã€ãĻうãĻうねãūãūでãŊいãĢãĶいきãūした。

Loftet her inne lignet en stor palme med blader av glass, kostbart glass, og midt pÃĨ gulvet, i en tykk stilk av gull, hang to senger, og hver sÃĨ ut som liljer:

そこãŪãĶんじょうãŊ、éŦ˜äūĄãŠã‚ŽãƒĐã‚đãŪč‘‰ã‚’ãēろげた、åĪ§ããŠã—ゅろãŪæœĻãŪã‹ãŸãĄãŦおãĢãĶいãūした。そしãĶ、ãļやãŪãūんおかãŦãŊ、ãĩたãĪãŪベッドが、æœĻãŪじくãŦあたる金ãŪãĩãĻã„æŸąãŦãĪりさがãĢãĶいãĶ、ãĩたãĪãĻも、ゆりãŪ花ãŪようãŦãŋえãūした。

Den ene var hvit, i den lÃĨ prinsessen. Den andre var rÃļd, og i den var det at Gerda skulle sÃļke lille Kay. Hun bÃļyde et av de rÃļde bladene til side og da sÃĨ hun en brun nakke. — Å, det var Kay.

そãŪベッドãŊãēãĻãĪãŊį™―くãĶ、それãŦãŊįŽ‹åĨģがねむãĢãĶいãūした。もうãēãĻãĪãŪãŊčĩĪくãĶ、そこãŦねむãĢãĶいる䚚こそ、ã‚ēãƒŦダãŪさがすã‚Ŧã‚ĪãĄã‚ƒã‚“ã§ãŠããĶãŊおらおいãŪです。ã‚ēãƒŦダãŊčĩĪã„čŠąãģらをãēãĻãēら、そãĢãĻãĐけるãĻ、そこãŦæ—ĨやけしたくãģすじがčĶ‹ãˆãūした。――ああ、それãŊã‚Ŧã‚ĪãĄã‚ƒã‚“ã§ã—ãŸã€‚

Hun ropte hans navn ganske hÃļyt, og holdt lampen hen til ham — drÃļmmene suste til hest inn i stuen igjen — han vÃĨknet, dreide hodet og — det var ikke den lille Kay.

――ã‚ēãƒŦダãŊ、ã‚Ŧã‚ĪãĄã‚ƒã‚“ãŪ名をこえéŦ˜ãã‚ˆãģãūした。ãƒĐãƒģプをã‚Ŧã‚ĪãĄã‚ƒã‚“ãŪãŧうãļさしだしãūした。â€Ķâ€ĶåĪĒがãūたéĶŽãŦãŪãĢãĶ、さわがしくそãŪãļやãŪäļ­ãļ、ãŊいãĢãĶきãūした。â€Ķâ€ĶそãŪäššãŊį›ŪをさãūしãĶã€éĄ”ã‚’ã“ãĄã‚‰ãŦむけãūした。ãĻころが、それãŊã‚Ŧã‚ĪãĄã‚ƒã‚“ã§ãŊおかãĢたãŪです。

Prinsen lignet ham kun pÃĨ nakken, men ung og vakker var han. Og fra den hvite liljesengen tittet prinsessen ut og spurte hva det var. Da grÃĨt den lille Gerda og fortalte hele sin historie og alt det krÃĨkene hadde gjort for henne.

いãūãŊįŽ‹å­ãĻおãĢたそãŪäššãŊ、ただ、くãģすじãŪãĻころが、ã‚Ŧã‚ĪãĄã‚ƒã‚“ãŦãŦãĶいただけでした。でもそãŪįŽ‹å­ãŊわかくãĶ、うãĪãã—ã„éĄ”ã‚’ã—ãĶいãūした。įŽ‹åĨģãŊį™―いゆりãŪ花ãĻもãŋえるベッドから、į›Ūã‚’ãąãĄãã‚Šã‚„ãĢãĶčĶ‹ã‚げおがら、たれがそこãŦきたãŪかãĻ、おたずねãŦおりãūした。そこでã‚ēãƒŦダãŊæģĢいãĶ、いãūãūでãŪこãĻや、からすがいろいろãŦãĪくしãĶくれたこãĻおãĐを、ãŪこらずįŽ‹å­ãŦčĐąã—ãūした。

ÂŦDin lille stakkar!Âŧ sa prinsen og prinsessen, og de roste krÃĨkene og sa at de var slett ikke vrede pÃĨ dem, men de skulle allikevel ikke gjÃļre det oftere. Imidlertid skulle de ha en belÃļnning.

「それãŊ、ãūあ、かわいそうãŦ。」ãĻ、įŽ‹å­ãĻįŽ‹åĨģãĻがいいãūした。そしãĶ、からすをおãŧめãŦおり、じãķã‚“ãŸãĄãŊけãĢしãĶ、からすがしたこãĻをおこりãŊしおいが、䚌ãĐãĻこんおこãĻをしãĶくれるお、ãĻおãĢしゃいãūã—ãŸã€‚ãã‚Œã§ã‚‚ã€ã‹ã‚‰ã™ãŸãĄãŊ、ごãŧうãģをいただくこãĻãŦおりãūした。

ÂŦVil dere fly frittÂŧ, spurte prinsessen, ÂŦeller vil dere ha fast ansettelse som hoffkrÃĨker med alt det som faller av pÃĨ kjÃļkkenet?Âŧ

「おãūãˆãŸãĄãŊ、すきかãĢãĶãŦ、そãĻをãĻãģãūわãĢãĶいるãŧうがいいかい。」ãĻ、įŽ‹åĨģãŊたずねãūした。「それãĻも、åŪŪäļ­ãŠã‹ã‹ãˆãŪからすãĻしãĶ、台所ãŪおあãūりãŊ、おんでもたãđるこãĻができるし、そういうãĩうãŦしãĶ、いãĪãūでもごãĶんãŦいたいãĻおもうかい。」

Og begge krÃĨkene neide og bad om fast ansettelse. For de tenkte pÃĨ deres alderdom, og sa: ÂŦDet er sÃĨ godt ÃĨ ha noe for den gamle mannÂŧ, som de kalte det.

そこで、䚌わãŪからすãŊおじぎをしãĶã€č‡Šåˆ†ãŸãĄãŒã€ãĻしをãĻãĢãĶからãŪこãĻをかんがえるãĻ、やãŊりごãĶんãŦおいãĶいただきたいãĻ、ねがいãūした。そしãĶ、
「だれしもいãĢãĶいãūすようãŦ、さきãļいãĢãĶこãūらおいようãŦ、したいもãŪでございãūす。」ãĻ、いいãūした。

Og prinsen stod opp av sin seng og lot Gerda sove i den, og mere kunne han ikke gjÃļre.

įŽ‹å­ãŊそãŪãĻき、ベッドから凚ãĶ、ã‚ēãƒŦダをそれãŦねかせ、じãķんãŊ、それおりねようãĻãŊしãūせんでした。

Hun foldet sine smÃĨ hender og tenkte: ÂŦSÃĨ gode mennesker og dyr erÂŧ, og sÃĨ lukket hun sine Ãļyne og sov sÃĨ velsignet.

ã‚ēãƒŦダãŊãĄã„ã•ãŠæ‰‹ã‚’ãã‚“ã§ã€ã€Œãūあ、おんãĻã„ã†ã„ã„äššã‚„ã€ã„ã„ã‹ã‚‰ã™ãŸãĄã ã‚ã†ã€‚ã€ãĻ、おもいãūした。それから、į›ŪをãĪãķãĢãĶ、すやすやねむりãūした。

Alle drÃļmmene kom igjen flyvende inn, og da sÃĨ de ut som Guds engler, og de trakk en liten kjelke, og pÃĨ den satt Kay og nikket. Men det hele var kun drÃļmmeri, og derfor var det ogsÃĨ borte igjen sÃĨ snart hun vÃĨknet.

するãĻ、ãūたåĪĒがやãĢãĶきãĶ、こんãĐãŊåĪĐä―ŋãŪã‚ˆã†ãŠäššãŸãĄãŒã€äļ€ã ã„ãŪそりをãēいãĶきãūした。そãŪäļŠãŦãŊ、ã‚Ŧã‚ĪãĄã‚ƒã‚“ãŒæ‰‹ãūねきしãĶいãūした。けれãĐも、それãŊただãŪåĪĒだãĢたãŪで、į›ŪをさãūすãĻ、さãĢそくきえãĶしãūいãūした。

Neste dag ble hun kledd opp fra topp til tÃĨ i silke og flÃļyel. Hun fikk tilbud om ÃĨ bli pÃĨ slottet og ha gode dager, men hun bad bare om ÃĨ fÃĨ en liten vogn med en hest for, og et par smÃĨ stÃļvler, sÃĨ ville hun igjen kjÃļre ut i den vide verden og finne Kay.

あくるæ—ĨãŦおるãĻ、ã‚ēãƒŦダãŊあたãūから、čķģãŪさきãūで、įĩđやãģろうãĐãŪį€į‰ĐでãĪãĪãūれãūした。そしãĶこãŪãūãūお城ãŦãĻãĐãūãĢãĶいãĶ、たãŪしくくらすようãŦãĻすすめられãūした。でも、ã‚ēãƒŦダãŊãŸã ã€ãĄã„ã•ãŠéĶŽčŧŠãĻ、それをãēくうãūãĻã€ãĄã„ã•ãŠäļ€ãããŪ長ぐãĪがいただきãĻうございãūすãĻ、いいãūã—ãŸã€‚ãã‚Œã§ã‚‚ã†ã„ãĄãĐ、ãēろいäļ–į•Œãļ、ã‚Ŧã‚ĪãĄã‚ƒã‚“ã‚’ã•ãŒã—ãŦ凚ãĶいきたいãŪです。

Og hun fikk bÃĨde stÃļvler og muffe. Hun ble sÃĨ nydelig kledd pÃĨ, og da hun ville avsted, hold de ved dÃļren en ny karÃĐt av rent gull. Prinsen og prinsessens vÃĨpen lyste fra den som en stjerne. Kusk, tjenere og forridere, for det var ogsÃĨ forridere, satt kledd i gullkroner.

さãĶ、ã‚ēãƒŦダãŊ長ぐãĪばかりでおく、マッフãūでもらãĢãĶ、さãĢãąã‚ŠãĻ旅ãŪしたくができãūした。いよいよでかけようãĻいうãĻきãŦ、げんかんãŦãŊ、じゅん金ãŪあたらしいéĶŽčŧŠãŒäļ€ã ã„ãĻãūりãūした。įŽ‹å­ãĻįŽ‹åĨģãŪįī‹įŦ ã‚‚んしょうが、星ãŪようãŦãēかãĢãĶãĪいãĶいãūした。ぎょしゃや、ãđãĢãĻうや、おさきばらいが――そうです、おさきばらいãūでが――金ãŪ冠かんむりをかãķãĢãĶおらんでいãūした。

Prinsen og prinsessen hjalp henne selv inn i vognen og Ãļnsket henne all lykke.

įŽ‹å­ãĻįŽ‹åĨģãŊ、ごじãķんで、ã‚ēãƒŦダをたすけãĶéĶŽčŧŠãŦãŪらせ、ãķじãŦいãĢãĶくるようãŦおãĢしゃいãūした。

SkogkrÃĨken, som nÃĨ hadde blitt gift, fulgte med de fÃļrste tre milene. Den satt ved siden av henne, for den kunne ikke tÃĨle ÃĨ kjÃļre baklengs. Den andre krÃĨken stod i porten og slo med vingene, den fulgte ikke etter fordi den led av hodepine, siden den hadde fÃĨtt fast ansettelse og for meget ÃĨ spise.

もういãūãŊけãĢこんをすãūせたæĢŪãŪからすも、äļ‰ãƒžã‚ĪãƒŦさきãūで、ãŋおくりãŦãĪいãĶきãūした。こãŪからすãŊ、うしろむきãŦãŪãĢãĶいられおいãĻいうãŪで、ã‚ēãƒŦダãŪそばãŦすわãĢãĶいãūした。めすãŪãŧうãŪからすãŊ、įū―æ đをばたばたやりおがら、門ãŪãĻころãŦãĻãūãĢãĶいãūした。おくãĢãĶいかおいわけãŊ、あれからずãĢãĻごãĶんãĨãĻめで、たくさんãŦたãđもãŪをいただくせいか、ãēãĐく頭į—›ãšãĪうがしãĶいたからです。

Inni var karÃĐten fÃīret med sukkerkringler, og i setet var det frukter og peppernÃļtter.

そãŪéĶŽčŧŠãŪã†ãĄãŒã‚ãŊ、さãĻうビã‚đã‚ąãƒƒãƒˆã§ã§ããĶいãĶ、こしをかけるãĻころãŊ、くだもãŪや、くるãŋãŪãŊいãĢたしょうがパãƒģでできãĶいãūした。

ÂŦFarvel! Farvel!Âŧ ropte prinsen og prinsessen, og den lille Gerda grÃĨt, og krÃĨken grÃĨt. — Slik gikk de fÃļrste milene. Da sa ogsÃĨ krÃĨken farvel, og det var den tyngste avskjeden.

「さよおら、さよおら。」ãĻ、įŽ‹å­ãĻįŽ‹åĨģがさけãģãūした。するãĻã‚ēãƒŦダãŊæģĢきだしãūした。――からすもãūたæģĢきãūした。――さãĶ、éĶŽčŧŠãŒäļ‰ãƒžã‚ĪãƒŦ先ãŪãĻころãūできたãĻき、こんãĐãŊからすが、さよおらをいいãūした。こãŪäļŠãŠã„かおしいわかれでした。

Den flÃļy opp i et tre og slo med sine sorte vinger sÃĨ lenge den kunne se vognen, som strÃĨlte som det klare solskinn.

からすãŊそこãŪæœĻãŪäļŠãŦãĻãģあがãĢãĶ、éĶŽčŧŠãŒã„よいよčĶ‹ãˆãŠããŠã‚‹ãūで、éŧ’いãĪばさを、ばたばたやãĢãĶいãūした。éĶŽčŧŠãŊおæ—ĨさãūãŪようãŦかがやきおがら、ãĐこãūでもãŊしりãĪãĨけãūした。

Femte historie. Den lille rÃļverpiken.

įŽŽäš”ãŪおčĐąã€‚ãŠã„ãŊぎãŪこむすめ

De kjÃļrte gjennom den mÃļrke skogen, men karÃĐten skinte som et bluss, det skar rÃļverne i Ãļynene, det kunne de ikke tÃĨle.

それから、ã‚ēãƒŦダãŪおかãūãŊ、くらいæĢŪãŪäļ­ã‚’通ãĢãĶいきãūした。ãĻころが、éĶŽčŧŠãŪ光ãŊ、たいãūãĪãŪようãŦãĄã‚‰ãĄã‚‰ã—ãĶいãūした。

ÂŦDet er gull! Det er gull!Âŧ ropte de, styrtet frem og tok fatt i hestene, slo de smÃĨ jockeyene, kuskene og tjenerne i hjel, og trakk nÃĨ den lille Gerda ut av vognen.

それが、おいãŊぎãĐもãŪį›ŪãŦãĻãūãĢãĶ、がãūんがおらおくさせãūした。
「やあ、金きんだぞ、金だぞ。」ãĻ、おいãŊãŽãŸãĄãŊã•ã‘ã‚“ã§ã€ã„ãĄãĐãŦãĻãģだしãĶきãūした。éĶŽã‚’おさえãĶ、ぎょしゃ、ãđãĢãĻうから、おさきばらいãūでころしãĶ、ã‚ēãƒŦダをéĶŽčŧŠã‹ã‚‰ãēきずりおろしãūした。

ÂŦHun er fÃīret, hun er nydelig, hun er fetet med nÃļttekjerner!Âŧ sa den gamle rÃļverkjerringen, som hadde et langt, stritt skjegg, og Ãļyenbryn som hang henne ned over Ãļynene.

「こりゃあ、たいそうãĩãĻãĢãĶ、かわいらしいむすめだわい。きãĢãĻ、åđīäļ­ãã‚‹ãŋãŪåŪŸãŋばかりたãđãĶいたãŪだろう。」ãĻ、おいãŊぎばばがいいãūした。åĨģãŪくせãŦ、おがい、こわいãēげをãŊやしãĶ、ãūゆげが、į›ŪãŪäļŠãūでたれさがãĢたばあさんでした。

ÂŦDet sÃĨ godt som et lite fettlam! NÃĨ, sÃĨ hun skal smake!Âŧ og sÃĨ trakk hun ut sin blanke kniv, og den skinte sÃĨ at det var fryktelig.

「おãŦしろそãĢくり、あãķらãŪãŪãĢた、こãēãĪじãĻいうãĻころだが、さあたãđたら、ãĐんおå‘ģがするかお。」
そういãĢãĶ、ばあさんãŊ、ãīかãīかするナã‚Īãƒ•ã‚’ã‚‚ãĄã ã—ãūした。きれそうãŦãēかãĢãĶ、きãŋãŪわるいãĻいãĢたらありãūせん。

ÂŦAu!Âŧ sa kjerringen i det samme, hun ble bitt i Ãļret av sin egen lille datter som hang pÃĨ hennes rygg, og var sÃĨ vill og uvÃļren sÃĨ det var en lyst. ÂŦDin gremme unge!Âŧ sa moren og fikk ikke tid til ÃĨ drepe Gerda.

「あッ。」 そãŪãĻたん、ばあさんãŊこえをあげãūした。そãŪåĨģãŪせおかãŦãķらさがãĢãĶいた、こむすめが、おãŦしろらんぞうおだだãĢ子で、おもしろがãĢãĶ、いきおり、æŊčĶŠãŪč€ģをかんだãŪです。
「こãŪあãūあ、おãŦょをする。」ãĻ、æŊčĶŠãŊさけãģãūした。おかげで、ã‚ēãƒŦダをころす、ãŊおさきをおられãūした。

ÂŦHun skal leke med meg!Âŧ sa den lille rÃļverpiken. ÂŦHun skal gi meg sin muffe, og sin vakre kjole, og sove hos meg i min seng!Âŧ Og sÃĨ bet hun igjen sÃĨ rÃļverkjerringen hoppet i vÃĶret og dreide seg rundt. Og alle rÃļverne lo, og sa: ÂŦSe hvordan hun danser med sin unge!Âŧ

「あãŪ子ãŊ、あたいãĻいãĢしょãŦあそãķãŪだよ。」ãĻ、おいãŊぎãŪこむすめãŊ、いいãūした。
「あãŪ子ãŊマッフや、きれいおį€į‰ĐをあたいãŦくれãĶ、æ™ĐãŦãŊいãĢしょãŦねるãŪだよ。」
こういãĢãĶ、そãŪåĨģãŪ子ãŊã€ã‚‚ã†ã„ãĄãĐ、æŊčĶŠãŪč€ģをしたたかãŦかãŋãūした。それで、ばあさんãŊãĻãģあがãĢãĶ、ぐるぐるãūわりしãūした。おいãŊぎãĐもãŊ、ãŋんおわらãĢãĶ、
「čĶ‹ã‚ã€ã°ã°ã‚が、がきãĻいãĢしょãŦおãĐãĢãĶいるからよ。」ãĻ、いいãūした。

ÂŦJeg vil inn i karÃĐten!Âŧ sa den lille rÃļverpiken, og hun mÃĨtte og ville ha sin vilje, for hun var sÃĨ forkjÃļlet og sÃĨ stiv.

「éĶŽčŧŠãŪäļ­ãļãŊいãĢãĶãŋようや。」ãĻ、おいãŊぎãŪこむすめãŊいいãūした。こãŪむすめãŊã€ã‚ã‚“ãąããŦそだãĢãĶ、おãūけãŦごうじょうãĢãąã‚Šã§ã—ãŸã‹ã‚‰ã€ãŠã‚“ã§ã‚‚ã—ãŸã„ãĻおもうこãĻをしおければ、気がすãŋãūせんでした。

Hun og Gerda satt seg inn i den, og sÃĨ kjÃļrte de over stubb og torn, dypere inn i skogen. Den lille rÃļverpiken var like stor som Gerda, men sterkere, mere bredskuldret, og mÃļrk i huden. Øynene var ganske sorte, de sÃĨ nesten bedrÃļvet ut. Hun tok den lille Gerda om livet, og sa:

それで、ã‚ēãƒŦダãĻãĩたりéĶŽčŧŠãŦãŪりこんで、きりかãķや、įŸģãŪでãĶいるäļŠã‚’通ãĢãĶ、林ãŪおくãļ、ãĩかくãŊいãĢãĶいきãūした。おいãŊぎãŪこむすめãŊã€ãĄã‚‡ã†ãĐã‚ēãƒŦダぐらいãŪåĪ§ãã•ã§ã—たが、ずãĢãĻ、きãĪそうで、č‚ĐãĪきががãĢしりしãĶいãūした。ãĐすéŧ’ぐろいãŊだをしãĶ、そãŪį›ŪãŊãūãĢéŧ’で、おんだかかおしそうãŦčĶ‹ãˆãūした。åĨģãŪ子ãŊ、ã‚ēãƒŦダãŪこしãŪãūわりãŦ手をかけãĶ、

ÂŦDe skal ikke drepe deg sÃĨ lenge jeg ikke blir vred pÃĨ deg! Du er antageligvis en prinsesse?Âŧ

「あたい、おãūえãĻã‘ã‚“ã‹ã—ãŠã„ã†ãĄãŊ、あんおやãĪらãŦ、おãūえをころさせやしおいこãĻよ。おãūえãŊãĐこかãŪįŽ‹åĨģじゃおくãĶ。」ãĻ、いいãūした。

ÂŦNeiÂŧ, sa lille Gerda, og fortalte henne alt det hun hadde opplevd, og hvor meget hun holdt av lille Kay.

「いいえ、わたしãŊįŽ‹åĨģでãŊありãūせん。」ãĻ、ã‚ēãƒŦダãŊこたえãĶ、いãūãūでãŦあãĢたできごãĻや、じãķんがãĐんおãŦ、すきおã‚Ŧã‚ĪãĄã‚ƒã‚“ãŪこãĻを思ãĢãĶいるか、ãĻいうこãĻおぞをčĐąã—ãūした。

RÃļverpiken sÃĨ ganske sÃĨ alvorlig pÃĨ henne, nikket litt med hodet, og sa: ÂŦDe skal ikke drepe deg, selv om jeg ennÃĨ skulle bli vred pÃĨ deg, da skal jeg nok gjÃļre det selv!Âŧ Og sÃĨ tÃļrket hun Gerdas Ãļyne, og puttet sÃĨ begge sine hender inn i den vakre muffen som var sÃĨ blÃļt og sÃĨ varm.

おいãŊぎãŪむすめãŊ、しげしげãĻã‚ēãƒŦダをčĶ‹ãĶ、かるくうおずきおがら、
「あたいãŊ、おãūえãĻけんかしたãĢãĶ、あãŪやãĪらãŦ、おãūえをころさせやしおいよ。そんおくらいおら、あたい、じãķんでおãūえをころしãĶしãūうわ。」ãĻ、いいãūした。
それからむすめãŊ、ã‚ēãƒŦダãŪį›ŪをãĩいãĶやり、äļĄæ‰‹ã‚’うãĪくしいマッフãŦãĪけãĶãŋãūしたが、それãŊたいãļん、ãĩãĢくりしãĶ、やわらかでした。

NÃĨ stoppet karÃĐten opp. De var midt inne pÃĨ gÃĨrden til et rÃļverslott. Det var revnet fra Ãļverst til nederst, ravner og krÃĨker flÃļy ut av de ÃĨpne hullene, og de store bikkjene, som hver sÃĨ ut til ÃĨ kunne sluke et menneske, hoppet hÃļyt i vÃĶret, men de gjÃļdde ikke, for det var forbudt.

さあ、éĶŽčŧŠãŊãĻãūりãūした。そこãŊおいãŊぎãŪこもる、お城ãŪãēろ嚭でした。そãŪåąąåĄžã•ã‚“ã•ã„ãŊ、äļŠã‹ã‚‰äļ‹ãūでãēãģだらけでした。そãŪずれたわれį›Ūから、åĪ§ãŒã‚‰ã™å°ãŒã‚‰ã™ãŒãĻãģãūわãĢãĶいãūした。åĪ§ããŠãƒ–ãƒŦドッグが、あいãĶかãūわず、ãŦんげんでもくãĢãĶしãūいそうおようすで、éŦ˜ããĻãģあがりãūした。でも、けãĢしãĶãŧえãūせんでした。ãŧえるこãĻãŊãĻめられãĶあãĢたからです。

I den store, gamle, sotete salen brente en stor ild midt pÃĨ stengulvet. RÃļken trakk hen under loftet og mÃĨtte selv finne en vei ut. En stor bryggekjele kokte med suppe, og bÃĨde harer og kaniner vendtes pÃĨ spidd.

åĪ§ããŠã€į…ĪすすけたãēろãūãŦãŊ、į…™ãŒã‚‚うもうしãĶいãĶ、たきįŦが、čĩĪあかãĻįŸģだたãŋãŪゆかäļŠã§ã‚‚えãĶいãūした。į…™ãŊãĶんじょうãŪäļ‹ãŦãŸãĄãūよãĢãĶ、ãĐこからãĻもおくでãĶいきãūした。åĪ§ããŠãŠãŠãđãŦãŊ、ã‚đマプがãŦえたãĢãĶ、åĪ§ã†ã•ãŽå°ã†ã•ãŽãŒã€ã‚ãķりぐしãŦさしãĶ、やかれãĶいãūした。

ÂŦDu skal sove med meg i natt her hos alle mine smÃĨdyr!Âŧ sa rÃļverpiken. De fikk ÃĨ spise og drikke, og gikk sÃĨ hen i et hjÃļrne hvor det lÃĨ halm og tepper.

「おãūえãŊ、こんåĪœãŊ、あたいや、あたいãŪãĄã„ã•ãŠãĐうãķãĪãĻいãĢしょãŦねるãŪよ。」ãĻ、おいãŊぎãŪこむすめがいいãūした。
ãĩたりãŊたãđもãŪãĻ、ãŪãŋもãŪをもらうãĻ、わらや、しきもãŪがしいãĶある、ãļやãŪすãŋãŪãŧうãļčĄŒããūした。

Ovenover, pÃĨ lekter og pinner, satt nesten hundre duer som alle syntes ÃĨ sove, men dreide seg dog litt da smÃĨpikene kom.

そãŪäļŠãŦãŊ、į™ūãąã‚ˆã‚Šã‚‚ã€ã‚‚ãĢãĻたくさんãŪãŊãĻが、ねむãĢたようãŦ、æœĻ摚きずりや、ãĻãūりæœĻãŦãĻãūãĢãĶいãūしたが、ãĩたりãŪåĨģãŪ子がきたãĻきãŦãŊã€ãĄã‚‡ãĢãĻã“ãĄã‚‰ã‚’ã‚€ããūした。

ÂŦDet er alle sammen mine!Âŧ sa den lille rÃļverpiken, og grep raskt fatt i en av de nÃĶrmeste, holdt den ved benene og rystet den slik at den slo med vingene.

「ãŋんお、こãŪãŊãĻ、あたいãŪもãŪおãŪよ。」ãĻ、おいãŊぎãŪこむすめãŊいãĢãĶ、ãĶばやく、ãĶãĒかãŦいたäļ€ã‚ã‚’ãĪかãūえãĶ、čķģをゆすãķãĢたãŪで、ãŊãĻãŊ、įū―æ đをばたばたやりãūした。

ÂŦKyss den!Âŧ ropte hun, og basket med den i ansiktet pÃĨ Gerda.

「せãĢぷんしãĶおやりよ。」ãĻ、いãĢãĶ、おいãŊぎãŪこむすめãŊ、それを、ã‚ēãƒŦダãŪ顔ãŦおげãĪけãūした。

ÂŦDer sitter skogsslynglene!Âŧ fortsatte hun, og viste bak en mengde stenger som var slÃĨtt i et hull i muren hÃļyt oppe.

「あすこãŦãĻãūãĢãĶいるãŪが、æĢŪãŪあばれもãŪさ。」ãĻ、そãŪむすめãŊ、かãđãŦあけたあおãŦã€ã†ãĄã“ãūれたãĻãūりæœĻを、ゆãģさしおがら、ãūたčĐąã—ãĪãĨけãūした。

ÂŦDet er skogsslynglene, de to! De flyr straks vekk om man ikke har dem ordentlig lÃĨst. Og her stÃĨr min gamle kjÃĶreste BÃĶ!Âŧ Og hun trakk et reinsdyr ved hornet, som hadde en blank kobberring om halsen og var bundet.

「あれãŊ䚌わãĻもæĢŪãŪあばれもãŪさ。しãĢかり、ãĻじこめãĶおかおいãĻ、すぐãŦげãĶいãĢãĶしãūうãŪ。ここãŦいるãŪが、昔からおãĻã‚‚ã ãĄãŪベマよ。」こういãĢãĶ、åĨģãŪ子ãŊ、ãīかãīかãŋがいた、銅ãĐうãŪくãģわをãŊめたãūãūãĪおがれãĶいる、äļ€ãīきãŪãĻおかいを、ãĪãŪをもãĢãĶãēきだしãūした。

ÂŦHam mÃĨ vi ogsÃĨ ha i klemme, ellers springer han ogsÃĨ fra oss. Hver eneste aften kiler jeg ham pÃĨ halsen med min skarpe kniv, det er han sÃĨ redd for!Âŧ

「これも、しãĢかりãĪおいでおかおいãĻ、ãŦげãĶいãĢãĶしãūうãŪ。だから、あたいãŊね、ãūいæ™Đよくきれるナã‚Īフで、くãģãŪãĻころをくすぐãĢãĶやるんだよ。するãĻ、それãŊãģãĢくりするãĢたらありゃしおい。」

Og den lille piken trakk en lang kniv ut av en sprekke i muren, og lot den gli over reinsdyrets hals. Det stakkars dyr slo ut med benene, og rÃļverpiken lo, og trakk sÃĨ Gerda med ned i sengen.

そういいおがら、åĨģãŪ子ãŊかãđãŪわれめãŪãĻころから、おがいナã‚ĪフをãĻりだしãĶ、それをãĻおかいãŪくãģãŦあãĶãĶ、そろそろおでãūした。かわいそうãŦ、そãŪけもãŪãŊ、čķģをãĐんãĐんやãĢãĶ、č‹Ķしがりãūした。むすめãŊ、おもしろそうãŦわらãĢãĶ、それおりã‚ēãƒŦダをãĪれãĶ、ねãĐこãŦčĄŒããūした。

ÂŦSkal du ha med kniven nÃĨr du skal sove?Âŧ spurte Gerda, og sÃĨ litt redd pÃĨ den.

「あおたãŊねãĶいるあいだ、ナã‚ĪフをãŊおさおいãŪ。」ãĻ、ã‚ēãƒŦダãŊ、きãŋわるそうãŦ、それをãŋãūした。

ÂŦJeg sover alltid med kniv!Âŧ sa den lille rÃļverpiken. ÂŦMan vet aldri hva som kan komme. Men fortell meg nÃĨ igjen det du fortalte fÃļr om lille Kay, og hvorfor du har gÃĨtt ut i den vide verden.Âŧ

「わたい、しょãĢãĄã‚…ã†ãƒŠã‚ĪフをもãĢãĶいるよ。」ãĻ、おいãŊぎãŪこむすめãŊこたえãūした。「おãŦがãŊじãūã‚‹ã‹ã‚ã‹ã‚‰ãŠã„ã‹ã‚‰ã­ã€‚ãã‚Œã‚ˆã‹ã€ã‚‚ã†ã„ãĄãĐã‚Ŧã‚ĪãĄã‚ƒã‚“ãĢãĶ子ãŪčĐąã‚’ã—ãĶくれおい、それから、ãĐうしãĶこãŪãēろいäļ–į•ŒãŦ、あãĶもおくでãĶきたãŪか、そãŪわけをčĐąã—ãĶくれおいか。」

Og Gerda fortalte forfra, og skogduene kurret der oppe i buret, de andre duene sov.

そこで、ã‚ēãƒŦダãŊãŊじめから、それをくりかえしãūした。æĢŪãŪãŊãĻが、頭ãŪäļŠãŪかごãŪäļ­ã§ãã†ãã†ã„ãĢãĶいãūした。ãŧかãŪãŊãĻãŊねむãĢãĶいãūした。

Den lille rÃļverpiken la sin arm om Gerdas hals, holdt kniven i den andre hÃĨnden, og sov sÃĨ man kunne hÃļre det. Men Gerda kunne slett ikke lukke sine Ãļyne, hun visste ikke om hun skulle leve eller dÃļ.

おいãŊぎãŪこむすめãŊ、かた手をã‚ēãƒŦダãŪくãģãŦかけãĶ、かた手ãŦãŊナã‚ĪフをもãĢたãūãū、åĪ§ã„ãģきをかいãĶねãĶしãūいãūした。けれãĐも、ã‚ēãƒŦダãŊ、į›ŪをãĪãķるこãĻもできãūせんでした。ã‚ēãƒŦダãŊ、いãĢたい、じãķんãŊį”Ÿã‹ã—ãĶおかれるãŪか、ころされるãŪか、ãūるでわかりãūせんでした。

RÃļverne satt rundt om ilden, sang og drakk, og rÃļverkjerringen slo kolbÃļtter.

たきįŦãŪぐるりをかこんで、おいãŊãŽãŸãĄãŊ、お酒をãŪんだり、歌をうたãĢたりしãĶいãūした。そãŪおかで、ばあさんがãĻんぞをきりãūした。

O! Det var ganske forferdelig for den lille piken ÃĨ se pÃĨ.

ãĄã„ã•ãŠåĨģãŪ子ãŦãĻãĢãĶãŊ、そãŪありさãūをčĶ‹ã‚‹ã ã‘で、こわいこãĻでした。

Da sa skogduene: ÂŦKurr, kurr! Vi har sett den lille Kay. En hvit hÃļne bar hans kjelke, han satt i Snedronningens vogn som fÃģr lavt hen over skogen da vi lÃĨ i rede. Hun blÃĨste pÃĨ oss unger, og alle dÃļde de, utenom vi to. Kurr! Kurr!Âŧ

そãŪãĻき、æĢŪãŪãŊãĻが、こういいãūした。
ã€Œãã†ã€ãã†ã€ã‚ãŸã—ãŸãĄã€ã‚Ŧã‚ĪãĄã‚ƒã‚“ã‚’čĶ‹ãūしたよ。äļ€ã‚ãŪį™―いめんãĐりが、ã‚Ŧã‚ĪãĄã‚ƒã‚“ãŪそりをãŊこんでいãūした。ã‚Ŧã‚ĪãĄã‚ƒã‚“ãŊ雩ãŪåĨģįŽ‹ãŪそりãŦãŪãĢãĶã€ã‚ãŸã—ãŸãĄãŒã€å·ĢãŦねãĶいるãĻ、æĢŪãŪすぐäļŠã‚’通ãĢãĶいãĢたãŪですよ。雊ãŪåĨģįŽ‹ãŊã€ã‚ãŸã—ãŸãĄå­ã°ãĻãŦ、ãĪめたいいきをãĩきかけãĶ、ころしãĶしãūいãūした。たすかãĢたãŪãŊã€ã‚ãŸã—ãŸãĄäšŒã‚ã ã‘ã€ãã†ã€ãã†ã€‚ã€

ÂŦHva sier dere der oppe?Âŧ ropte Gerda. ÂŦHvor reiste Snedronningen hen? Vet dere noe om det?Âŧ

「ãūあ、おãŦをそこでいãĢãĶるãŪ。」ãĻ、ã‚ēãƒŦダが、ãĪいåĪ§ããŠã“えをしãūした。「そãŪ雩ãŪåĨģįŽ‹ã•ãūãŊ、ãĐこãļいãĢたãŪでしょうね。そãŪさきãŪこãĻ、おãŦかしãĢãĶいãĶ。おしえãĶよ。」

ÂŦHun reiste saktens til Lappland, for der er det alltid sne og is! SpÃļr bare reinsdyret, som stÃĨr bundet i repet.Âŧ

「たãķん、ãƒĐップãƒĐãƒģドãŪãŧうãļいãĢたãŪでしょうよ。そこãŦãŊ、åđīäļ­ã€æ°·ã‚„雊がありãūすからね。ãūあ、ãĪおがれãĶいる、ãĻおかいãŦ、きいãĶごらんおさい。」

ÂŦDer er det is og sne, det er velsignet og godt!Âŧ sa reinsdyret. ÂŦDer hopper man fritt om i de store skinnende dalene! Der har Snedronningen sitt sommertelt, men hennes faste slott er oppe mot Nordpolen, pÃĨ den Ãļyen som kalles Spitsberg!Âŧ

するãĻ、ãĻおかいがãēきãĻãĢãĶ、「そこãŦãŊåđīäļ­ã€æ°·ã‚„雊があãĢãĶ、それãŊすばらしいãŋごãĻおもãŪですよ。」ãĻいいãūした。
「そこでãŊåĪ§ããŠã€ãã‚‰ãã‚‰å…‰ã‚‹č°·ãūã‚’ã€č‡Šį”ąãŦãŊしりãūわるこãĻができãūすし、雊ãŪåĨģįŽ‹ãŊ、そこãŦåĪãŪテãƒģトをもãĢãĶいãūす。でもåĨģįŽ‹ãŪりãĢãąãŠæœŽåŸŽãŧんじょうãŊ、もãĢãĻ北æĨĩãŪãŧうãŪ、ã‚đピッツベãƒŦã‚ēãƒģãĻいうåģķãŪäļŠãŦあるãŪです。」

ÂŦÅ, Kay, lille Kay!Âŧ sukket Gerda.

「ああ、ã‚Ŧã‚ĪãĄã‚ƒã‚“ãŊ、すきおã‚Ŧã‚ĪãĄã‚ƒã‚“ãŊ。」ãĻ、ã‚ēãƒŦダãŊためいきをãĪきãūした。

ÂŦNÃĨ skal du ligge stilleÂŧ, sa rÃļverpiken, ÂŦellers fÃĨr du kniven opp i magen!Âŧ

「しずかãŦしおよ。しおいãĻ、ナã‚ĪフをからだãŦãĪきさすよ。」ãĻ、おいãŊぎãŪこむすめがいいãūした。

Om morgenen fortale Gerda henne alt det skogduene hadde sagt, og den lille rÃļverpiken sÃĨ ganske alvorlig ut, men nikket med hodet, og sa: ÂŦDet er det samme! Det er det samme. — Vet du hvor Lappland er?Âŧ spurte hun reinsdyret.

あさãŦおãĢãĶ、ã‚ēãƒŦダãŊ、æĢŪãŪãŊãĻがčĐąã—ãŸã“ãĻを、すãĢかりおいãŊぎãŪこむすめãŦčĐąã—ãūした。するãĻむすめãŊ、たいそうãūじめãŦおãĢãĶ、うおずきおがら、
「ãūあいいや。ãĐãĢãĄãŦしãĶもおおじこãĻだ。」ãĻ、いいãūした。そしãĶ、「おãūえ、ãƒĐップãƒĐãƒģドãĢãĶ、ãĐこãŦあるãŪかしãĢãĶるãŪかい。」ãĻ、むすめãŊ、ãĻおかいãŦたずねãūした。

ÂŦHvem skulle vite det bedre enn jeg?Âŧ sa dyret, og Ãļynene lÃļp i hodet pÃĨ det. ÂŦDer er jeg fÃļdt og bÃĨret, der har jeg sprunget pÃĨ snemarken!Âŧ

「わたしãŧãĐ、それをよくしãĢãĶいるもãŪがございãūしょうか。」ãĻ、į›Ūをかがやかしおがら、ãĻおかいがこたえãūした。「わたしãŊそこでį”ŸãūれãĶ、そだãĢたãŪです。わたしãŊそこで、雊ãŪ野原を、ãŊしりãūわãĢãĶいãūした。」

ÂŦHÃļr!Âŧ sa rÃļverpiken til Gerda. ÂŦDu ser at alle vÃĨre mannfolk er borte, men mutter er her ennÃĨ, og hun blir. Men utover morgenstunden drikker hun av den store flasken, og tar seg sÃĨ en liten lur ovenpÃĨ — da skal jeg gjÃļre noe for deg!Âŧ

「ごらん。ãŋんおでかけãĶいãĢãĶしãūうだろう。おãĢã‹ã•ã‚“ã ã‘ãŒã†ãĄãŦいる。おãĢかさんãŊ、ずãĢãĻã†ãĄãŦãŪこãĢãĶいるãŪよ。でもおãēã‚‹ãĄã‹ããŠã‚‹ãĻ、åĪ§ããŠãģんからお酒をãŪんで、すこしãŪあいだ、ãēるねするから、そãŪãĻき、おãūえãŦいいこãĻをしãĶあげようよ。」ãĻ、おいãŊぎãŪこむすめãŊã‚ēãƒŦダãŦいいãūした。

NÃĨ hoppet hun ut av sengen, fÃģr hen om halsen pÃĨ moderen, trakk henne i munnskjegget, og sa: ÂŦMin egen sÃļte geitebukk, god morgen!Âŧ

それからåĨģãŪ子ãŊã€ãąã‚“ãĻ、ねãĐこからãŊねおきãĶ、おãĢかさんãŪくãģãŪãūわりãŦかじりãĪいãĶ、おãĢかさんãŪãēげをãēãĢãąã‚ŠãŠãŒã‚‰ã€ã“ã†ã„ã„ãūした。
「かわいい、めやぎさん、おãŊようございãūす。」

Og moren knipset henne under nesen sÃĨ den ble rÃļd og blÃĨ, men det var alt sammen av bare kjÃĶrlighet.

するãĻ、おãĢかさんãŊ、åĨģãŪ子ãŪãŊおがčĩĪくおãĢたりįīŦč‰ēむらさきいろãŦおãĢたりするãūで、ゆãģでãŊじきãūした。でもこれãŊ、かわいくãĶたãūらおいåŋƒã‹ã‚‰ã™ã‚‹ã“ãĻでした。

Da nÃĨ moderen hadde drukket av sin flaske og fikk seg en liten lur, gikk rÃļverpiken hen til reinsdyret, og sa: ÂŦJeg kunne ha besynderlig lyst til ÃĨ kile deg ennÃĨ mange ganger med den skarpe kniven, for da er du sÃĨ morsom, men det er det samme. Jeg skal lÃļsne din snor og hjelpe deg utenfor, slik at du kan lÃļpe til Lappland, men du skal ta benene med deg, og bringe for meg denne lille piken til Snedronningens slott hvor hennes lekebror er.

おãĢかさんが、ãģんãŪお酒をãŪんで、ねãĶしãūãĢたãĻき、おいãŊぎãŪこむすめãŊ、ãĻおかいãŪãĻころãļいãĢãĶ、こういいãūした。
「わたしãŊもãĢãĻ、おんãđんも、おんãđんも、ナã‚Īフでおãūえを、くすぐãĢãĶやりたいãŪだよ。だãĢãĶ、ずいãķんおかしいんだもãŪ、でも、もういいさ。あたい、おãūえがãƒĐップãƒĐãƒģドãļčĄŒã‘ã‚‹ã‚ˆã†ãŦ、ãĪおをãŧãĐいãĶãŦがしãĶやろう。けれãĐ、おãūえãŊせãĢせãĻãŊしãĢãĶ、こãŪ子を、こãŪ子ãŪおãĻã‚‚ã ãĄãŪいる、雊ãŪåĨģįŽ‹ãŪごãĶんãļ、ãĪれãĶいかおければいけおいよ。

Du har nok hÃļrt det hun fortalte, for hun snakket hÃļyt nok, og du lurer!Âŧ

おãūえ、こãŪ子があたいãŦčĐąã—ãĶいたこãĻ、きいãĶいたろう。ãĻãĶもåĪ§ããŠã“えでčĐąã—ãŸã—ã€ãŠãūえもč€ģをすãūしãĶ、きいãĶいたãŪだから。」

Reinsdyret hoppet hÃļyt av glede. RÃļverpiken lÃļftet lille Gerda opp, og var forsiktig nok til ÃĨ binde henne fast, ja til og med ÃĨ gi henne en liten pute ÃĨ sitte pÃĨ.

ãĻおかいãŊよろこんで、éŦ˜ããŊねあがりãūした。そãŪ背äļ­ãŦおいãŊぎãŪこむすめãŊ、ã‚ēãƒŦダをãŪせãĶやりãūした。そしãĶį”Ļåŋƒã‚ˆã†ã˜ã‚“ãķかく、ã‚ēãƒŦダをしãĢかりいわえãĪけãĶ、そãŪäļŠã€ãã‚‰ãŪかわりãŦã€ãĄã„ã•ãŠãĩãĻんãūで、しいãĶやりãūした。

ÂŦDet er det sammeÂŧ, sa hun. ÂŦDer har du dine lodne stÃļvler, for det blir kaldt, men muffen beholder jeg, den er altfor nydelig! Allikevel skal du ikke fryse. Her har du min moders store polvanter, de nÃĨr deg like opp til albuen. Stikk i! — NÃĨ ser du akkurat ut som min ekle moder pÃĨ hendene!Âŧ

「ãūあ、ãĐうでもいいや。」ãĻ、こむすめãŊいいãūした。「そら、おãūえãŪæŊ›įšŪãŪおがぐãĪだよ。だんだんさむくおるからね。マッフãŊきれいだからもらãĢãĶおくわ。けれãĐ、おãūえãŦさむいおもいãŊさせおいわ。ãŧら、おãĢかさんãŪåĪ§ããŠãūる手ãķくろがある。おãūえおら、ãēじãŪãĻころãūã§ã€ãĄã‚‡ã†ãĐãĻãĐくだろう。ãūあ、これをãŊめるãĻ、おãūえãŪ手が、ãūるであたいãŪいやおおãĢかさんãŪ手ãŪようだよ。」ãĻ、むすめãŊいいãūした。

Og Gerda grÃĨt av glede.

ã‚ēãƒŦダãŊ、もううれしくãĶ、æķ™ãŠãŋだがこぞれãūした。

ÂŦJeg kan ikke orke at du beljer!Âŧ sa den lille rÃļverpiken. ÂŦNÃĨ skal du iallefall se fornÃļyd ut! Og der har du to brÃļd og en skinke, sÃĨ skal du ikke sulte.Âŧ

「æģĢくおんãĶ、いやおこãĻだね。」ãĻ、おいãŊぎãŪこむすめãŊいいãūした。「ãŧんãĻãŊ、うれしいãŊずじゃおいãŪ。さあ、ここãŦãĩたãĪ、パãƒģãŪかたãūりãĻ、ハムがあるわ。これだけあれば、ãēもじいおもいãŊしおいだろう。」

Begge deler ble bundet bak pÃĨ reinsdyret. Den lille rÃļverpiken ÃĨpnet dÃļren, lokket alle de store hundene inn, og sÃĨ skar hun repet over med sin kniv, og sa til reinsdyret: ÂŦLÃļp sÃĨ! Men pass vel pÃĨ den lille piken!Âŧ

これらãŪ品じおãŊ、ãĻおかいãŪ背äļ­ãŪうしろãŦいわえãĪけられãūした。おいãŊぎãŪむすめãŊæˆļをあけãĶ、åĪ§ããŠįŠŽã‚’だãūしãĶ、äļ­ãŦいれãĶおいãĶ、それから、よくきれるナã‚ĪフでãĪおをきるãĻ、ãĻおかいãŦむかãĢãĶいいãūした。
「さあ、ãŊしãĢãĶ。そãŪかわり、そãŪ子ãŦ、よく気をãĪけãĶやãĢãĶよ。」

Og Gerda strakte hendene med de store polvanter ut mot rÃļverpiken og sa farvel, og sÃĨ flÃļy reinsdyret avsted over busker og stubber, gjennom den store skogen, over moser og stepper, alt hva den kunne.

そãŪãĻき、ã‚ēãƒŦダãŊ、åĪ§ããŠãūる手ãķくろをãŊめたäļĄæ‰‹ã‚’、おいãŊぎãŪこむすめãŪãŧうãŦさしãŪばしãĶ、「さようおら。」ãĻいいãūした。ãĻたんãŦ、ãĻおかいãŊかけだしãūした。æœĻãŪæ đ、åēĐかãĐをãĻãģこえ、åĪ§ããŠæĢŪをãĪきぎけãĶ、æēžåœ°ã‚„č‰åŽŸã‚‚ã‹ãūわず、いãĢしょうけんめい、ãūãĢしぐらãŦãŊしãĢãĶいきãūした。

Ulvene hylte og ravnene skrek. ÂŦFut! Fut!Âŧ sa det pÃĨ himlen. Det var som om den nyste rÃļdt.

おおかãŋがãŧえ、わたりがらすがこえをたãĶãūした。ãēゅッ、ãēゅッ、įĐšã§ã€ãŠãŦかéŸģがしãūした。それãŊãūã‚‹ã§čŠąįŦがあがãĢたようãŦ。

ÂŦDet er mine gamle nordlys!Âŧ sa reinsdyret. ÂŦSe hvor de lyser!Âŧ Og sÃĨ lÃļp den ennÃĨ mere av sted, natt og dag. BrÃļdene ble spist, skinken med, og sÃĨ var de i Lappland.

「あれがわたしãŪおãĪかしい北æĨĩりマロãƒĐ光です。」ãĻ、ãĻおかいがいいãūした。「ごらんおさい。おんãĶよく、かがやいãĶいるでしょう。」
それからãĻおかいãŊ、ãēるもåĪœã‚‚、前よりももãĢãĻãŊやくãŊしãĢãĶčĄŒããūした。
パãƒģãŪかたãūりもおくおりãūした。ハムもたãđãĪくしãūした。ãĻおかいãĻã‚ēãƒŦダãĻãŊ、ãƒĐップãƒĐãƒģドãŦãĪきãūした。

Sjette historie. Lappekonen og finnekonen.

įŽŽå…­ãŪおčĐąã€‚ãƒĐップãƒĐãƒģドãŪåĨģãĻフã‚ĢãƒģãƒĐãƒģドãŪåĨģ

De stoppet opp ved et lite hus. Det var sÃĨ ynkelig. Taket gikk ned til jorden, og dÃļren var sÃĨ lav at familien mÃĨtte krype pÃĨ magen nÃĨr de ville ut eller inn.

ãĄã„ã•ãŠã€ããūãĪおこやãŪ前で、ãĻおかいãŊãĻãūりãūした。そãŪこやãŊたいそうãŋすぞらしくãĶã€åą‹æ đやねãŊ地éĒじめんãĻすれすれãŪãĻころãūでも、おおいかãķさãĢãĶいãūした。そしãĶ、æˆļåĢがたいそうãēくくãĪいãĶいるもãŪã§ã™ã‹ã‚‰ã€ã†ãĄãŪ䚚が凚たり、ãŊいãĢたりするãĻきãŦãŊ、ãŊらばいãŦおãĢãĶ、そこをくぐらおければおりãūせんでした。

Her var ingen hjemme uten en gammel lappekone som stod og stekte fisk ved en tranlampe. Og reinsdyret fortalte hele Gerdas historie, men fÃļrst sin egen, for det syntes den var mye viktigere, og Gerda var sÃĨ forkommet av kulde at hun ikke kunne tale.

そãŪåŪķãŦãŊ、たãĢたãēãĻりåđīãĻãĢたãƒĐップãƒĐãƒģドãŪåĨģがいãĶ、éŊĻæēđげいゆãƒĐãƒģプãŪそばで、おさかおをやいãĶいãūした。ãĻおかいãŊそãŪおばあさんãŦ、ã‚ēãƒŦダãŪこãĻをすãĢかりčĐąã—ãĶきかせãūした。でも、そãŪ前ãŦじãķんãŪこãĻをãūずčĐąã—ãūした。ãĻおかいãŊ、じãķんãŪčĐąãŪãŧうが、ã‚ēãƒŦダãŪčĐąã‚ˆã‚ŠãŸã„ã›ãĪだãĻおもãĢたからでした。 ã‚ēãƒŦダãŊさむさãŦ、ãēãĐくやられãĶいãĶ、åĢをきくこãĻができãūせんでした。

ÂŦAkk, dere arme stakkarer!Âŧ sa lappekonen. ÂŦDa har dere ennÃĨ langt ÃĨ lÃļpe! Dere mÃĨ avsted over hundre mil inn i Finnmarken, for der ligger Snedronningen pÃĨ landet og brenner blÃĨlys hver evige aften.

「やれやれ、それãŊかわいそうãŦ。」ãĻ、ãƒĐップãƒĐãƒģドãŪåĨģãŊいいãūした。「おãūãˆãŸãĄãŊãūだãūだ、ずいãķんãĻおくãŊしãĢãĶčĄŒã‹ãŠã‘ã‚Œã°ãŠã‚‰ãŠã„ã‚ˆã€‚į™ūマã‚ĪãƒŦäŧĨäļŠã‚‚北ãŪフã‚ĢãƒģマãƒŦã‚ąãƒģãŪおくãĩかくãŊいらおければおらおいãŪだよ。雊ãŪåĨģįŽ‹ãŊそこãŦいãĶ、ãūいæ™Đã€é’ã„å…‰ã‚’å‡šã™čŠąįŦをもやしãĶいるãŪさ。

Jeg skal skrive et par ord pÃĨ en tÃļrr klippfisk, papir har jeg ikke, den skal jeg gi dere med til finnekonen der oppe, hun kan fortelle dere mere enn jeg!Âŧ

わたしãŊįī™ã‚’ã‚‚ãĢãĶいおいから、åđē鹈ãēだらãŪうえãŦ、ãĶがãŋをかいãĶあげよう。これをフã‚ĢãƒģãƒĐãƒģドãŪåĨģãŪãĻころãļもãĢãĶおいで。そãŪåĨģãŪãŧうが、わたしよりもくわしく、おんでも教えãĶくれるだろうからね。」

Og da nÃĨ Gerda hadde blitt varmet og hadde fÃĨtt ÃĨ spise og drikke, skrev lappekonen et par ord pÃĨ en tÃļrr klippfisk, bad Gerda passe vel pÃĨ den, bandt henne igjen fast pÃĨ reinsdyret, og det sprang avsted.

さãĶã‚ēãƒŦダãŪからだもあたたãūり、たãđもãŪやãŪãŋもãŪでげんきをãĪけãĶもらãĢたãĻき、ãƒĐップãƒĐãƒģドãŪåĨģãŊ、åđē鹈ãēだらãŦ、ãĩたこãĻãŋこãĻ、もんくをかきãĪけãĶ、それをたいせãĪãŦもãĢãĶいくようãŦ、ãĻいãĢãĶだしãūした。ã‚ēãƒŦダãŊ、ãūたãĻおかいãŦいわえãĪけられãĶでかけãūした。

ÂŦFut! Fut!Âŧ sa det oppe i luften, hele natten brente de vakreste blÃĨe nordlys — og sÃĨ kom de til Finnmarken og banket pÃĨ finnekonens skorsten, for hun hadde ikke en gang dÃļr.

ãēゅッãēゅッ、įĐšãŪäļŠã§ãūたいいãūした。ãēãĻæ™Đäļ­ã€ã“ãŪäļŠã‚‚おくうãĪくしい青č‰ēをした、æĨĩ光りマロãƒĐがもえãĶいãūした。――さãĶ、こうしãĶ、ãĻおかいãĻã‚ēãƒŦダãĻãŊ、フã‚ĢãƒģマãƒŦã‚ąãƒģãŦãĪきãūした。そしãĶ、フã‚ĢãƒģãƒĐãƒģドãŪåĨģãŪåŪķãŪえんãĻãĪを、こãĪこãĪたたきãūした。だãĢãĶそãŪåŪķãŦãŊ、æˆļåĢもãĪいãĶいãūせんでした。

Det var en hete der inne, sÃĨ finnekonen selv gikk nesten helt naken. Liten var hun, og ganske grÃĨ.

åŪķãŪäļ­ãŊ、たいãļんあãĪいãŪで、そãŪåĨģãŪäššãŊ、ãūるでãŊだか同様でした。せいãŪãēくいむさくるしいようすãŪåĨģでした。

Hun lÃļsnet straks klÃĶrne pÃĨ lille Gerda, tok polvantene og stÃļvlene av, for ellers hadde hun fÃĨtt det for hett, la et stykke is pÃĨ reinsdyrets hode, og leste sÃĨ det som stod skrevet pÃĨ klippfisken.

åĨģãŊすぐãŦ、ã‚ēãƒŦダãŪį€į‰Đや、手ãķくろや、おがぐãĪをぎがせãūした。そうしおければ、ãĻãĶもあãĪくãĶ、そこãŦãŊいられおかãĢたからです。それから、ãĻおかいãŪあたãūãŪäļŠãŦ、ãēãĻかけ、氷ãŪかたãūりを、ãŪせãĶやりãūした。

Hun leste det tre ganger, og sÃĨ kunne hun det utenat og puttet fisken i matgryten, for den kunne jo godt spises, og hun spilte aldri noe.

そしãĶ、ãēだらãŦかきãĪけãĶあるもんくを、äļ‰ãđんもくりかえしãĶよãŋãūした。そしãĶすãĢかりおぞえこんでしãūうãĻ、ã‚đマプをこしらえるåĪ§ãŠãđãŪäļ­ãļ、たらをおげこãŋãūした。そãŪたらãŊたãđるこãĻができたからで、こãŪåĨģãŪäššãŊ、けãĢしãĶãĐんおもãŪでも、むだãŦãŊしãūせんでした。

NÃĨ fortalte reinsdyret fÃļrst sin historie, og sÃĨ den lille Gerdas, og finnekonen blunket med de kloke Ãļynene, men sa ikke noe.

さãĶ、ãĻおかいãŊ、ãūずじãķんãŪこãĻをčĐąã—ãĶ、それからã‚ēãƒŦダãŪこãĻをčĐąã—ãūした。するãĻフã‚ĢãƒģãƒĐãƒģドãŪåĨģãŊ、そãŪりこうそうおį›Ūをしばたたいただけで、おãŦもいいãūせんでした。

ÂŦDu er sÃĨ klokÂŧ, sa reinsdyret. ÂŦJeg vet du kan binde alle verdens vinder i en sytrÃĨd. NÃĨr skipperen lÃļsner den ene knuten fÃĨr han god vind, lÃļser han den andre da blÃĨser det skarpt, og lÃļser han den tredje og fjerde, da stormer det sÃĨ skogene faller om.

「あおたãŊ、たいそう、かしこくãĶいらãĢしゃいãūすね。」ãĻ、ãĻおかいãŊ、いいãūした。「わたしãŊあおたが、いãĢã―ã‚“ãŪよりįģļで、äļ–į•Œäļ­ãŪéĒĻをãĪおぐこãĻがおできãŦおるãĻ、きいãĶおりãūã™ã€‚ã‚‚ã—ã‚‚čˆŸãŪりが、そãŪã„ãĄã°ã‚“ãŊじめãŪむすãģめをãŧãĐくおら、ãĪごうãŪいいčŋ―éĒĻがãĩきãūす。䚌ばんめãŪむすãģめだãĢたら、ãĪよいéĒĻがãĩきãūす。äļ‰ã°ã‚“めãĻ四ばんめをãŧãĐくおら、æĢŪごãĻãĩきたおすãŧãĐãŪあらしがãĩきすさãŋãūす。

Vil du ikke gi den lille piken en drikk, sÃĨ hun kan fÃĨ tolv manns styrke og overvinne Snedronningen?Âŧ

ãĐうか、こãŪむすめさんãŦ、十䚌䚚りきがãĪいãĶ、しゅãģよく雊ãŪåĨģįŽ‹ãŦかãĶãūすよう、ãŪãŋもãŪをãēãĻãĪ、ãĪくãĢãĶやãĢãĶいただけãūせんか。」

ÂŦTolv manns styrkeÂŧ, sa finnekonen. ÂŦJo, det vil strekke godt til!Âŧ

「十䚌䚚りきかい。さぞå―đãŦたãĪ「たãĪ」ãŊ嚕朎でãŊ「たãĢ」だろうよ。」ãĻ、フã‚ĢãƒģãƒĐãƒģド「フã‚ĢãƒģãƒĐãƒģド」ãŊ嚕朎でãŊ「フã‚ĢãƒĐãƒģド」ãŪåĨģãŊくりかえしãĶいいãūした。

Og sÃĨ gikk hun hen pÃĨ en hylle, tok et stort sammenrullet skinn frem, og det rullet hun opp. Det var skrevet underlige bokstaver pÃĨ det, og finnekonen leste sÃĨ vannet haglet ned av hennes panne.

それからåĨģãŪäššãŊ、たおãŪãĻころãļいãĢãĶ、åĪ§ããŠæŊ›įšŪãŪãūいたもãŪをもãĢãĶきãĶãēろげãūした。それãŦãŊ、ãĩしぎおもんじがかいãĶありãūしたが、フã‚ĢãƒģãƒĐãƒģドãŪåĨģãŊ、ãēたいから、あせがたれるãūで、それをよãŋかえしãūした。

Men reinsdyret bad igjen sÃĨ meget for den lille Gerda, og Gerda sÃĨ pÃĨ finnekonen med sÃĨ bedende Ãļyne, fulle av tÃĨrer, slik at denne begynte igjen ÃĨ blunke med sine, og trakk reinsdyret hen i en krok hvor hun hvisket til det imens det fikk frisk is pÃĨ hodet:

でも、ãĻおかいãŊ、かわいいã‚ēãƒŦダãŪためãŦ、ãūたいãĢしょうけんめい、そãŪåĨģãŪäššãŦたãŪãŋãūした。ã‚ēãƒŦダもį›ŪãŦæķ™ã‚’いãĢãąã„ãŸã‚ãĶ、おがむようãŦ、フã‚ĢãƒģãƒĐãƒģドãŪåĨģをčĶ‹ã‚げãūした。åĨģãŊãūたį›ŪをしばたたきãŊじめãūした。そしãĶ、ãĻおかいをすãŋãŪãŧうãļãĪれãĶいãĢãĶ、そãŪあたãūãŦあたらしい氷をãŪせãĶやりおがら、こうãĪãķやきãūした。

ÂŦDen lille Kay er riktignok hos Snedronningen, og finner alt der etter sin lyst og tanke og tro, det er den beste delen av verden, men det kommer av at han har fÃĨtt en glassplint i hjertet og et lite glasskorn i Ãļyet. Det mÃĨ fÃļrst ut, ellers blir han aldri til menneske, og Snedronningen vil beholde makten over ham!Âŧ

「ã‚Ŧã‚ĪãĢãĶ子ãŊ、ãŧんãĻうãŦ雩ãŪåĨģįŽ‹ãŪお城ãŦいるãŪだよ。そしãĶ、そこãŦあるもãŪãŊおんでも気ãŦいãĢãĶしãūãĢãĶ、äļ–į•ŒãŦこんおいいãĻころãŊおいãĻおもãĢãĶいるんだよ。けれãĐそれãĻいうãŪも、あれãŪį›ŪãŪおかãŦãŊã€éĄãŪかけらがãŊいãĢãĶいるし、しんぞうãŪおかãŦだãĢãĶã€ãĄã„ã•ãŠã‹ã‘ã‚‰ãŒãŊいãĢãĶいるからおãŪだよ。だからそんおもãŪを、ã‚Ŧã‚ĪからãĻりだしãĶしãūã‚ãŠã„ã†ãĄãŊ、あれãŊけãĢしãĶãūãŦんげんãŦおるこãĻãŊできおいし、いãĪãūでも雊ãŪåĨģįŽ‹ãŪいうおりãŦおãĢãĶいるこãĻだろうよ。」

ÂŦMen kan du ikke gi den lille Gerda noe inn, sÃĨ hun kan fÃĨ makt over det hele?Âŧ

「でãŊ、ãĐんおもãŪãŦã‚‚ã€ã†ãĄã‹ãĪこãĻãŪできる力ãŦおるようおもãŪを、ã‚ēãƒŦãƒ€ãĄã‚ƒã‚“ãŦくださるわけãŦãŊいかおいでしょうか。」

ÂŦJeg kan ikke gi henne stÃļrre makt enn hun allerede har! Ser du ikke hvor stor den er? Ser du ikke hvordan mennesker og dyr mÃĨ tjene henne, hvordan hun pÃĨ bare ben er kommet sÃĨ vel frem i verden?

「こãŪむすめãŦ、うãūれãĪいãĶもãĢãĶいる力よりも、åĪ§ããŠåŠ›ã‚’さずけるこãĻãŊ、わたしãŦãŊできおいこãĻおãŪだよ。ãūあ、それãŊおãūえさんãŦも、あãŪむすめがいãūもãĢãĶいる力が、ãĐんおãŦåĪ§ããŠåŠ›ã ã‹ã‚ã‹ã‚‹ã ã‚ã†ã€‚ごらん、ãĐんおãŦしãĶ、いろいろãĻäššé–“ã‚„ãĐうãķãĪが、あãŪむすめãēãĻりãŪためãŦしãĶやãĢãĶいるか、ãĐんおãŦしãĶ、ãŊだしãŪくせãŦ、あãŪむすめがよくもこんおãĻおくãūでやãĢãĶこられたか。

Vi mÃĨ ikke la henne vite om sin makt, den sitter i hennes hjerte, den sitter i at hun er et sÃļtt uskyldig barn.

それだもãŪ、あãŪむすめãŊã€ã‚ãŸã—ãŸãĄã‹ã‚‰ã€åŠ›ã‚’ãˆã‚ˆã†ãĻしãĶもだめおãŪだよ。それãŊあãŪむすめãŪåŋƒãŪおかãŦあるãŪだよ。それがかわいいむじゃきおこãĐもだãĻいうãĻころãŦあるãŪだよ。

Kan hun ikke selv komme inn til Snedronningen og fÃĨ glasset ut av lille Kay, sÃĨ kunne vi ikke hjelpe.

もし、あãŪã‚€ã™ã‚ãŒã€č‡Šåˆ†ã§é›ŠãŪåĨģįŽ‹ãŪãĻころãļ、でかけãĶいãĢãĶ、ã‚Ŧã‚ĪからゎãƒĐã‚đãŪかけらをãĻりだすこãĻができおいようおら、ãūしãĶã€ã‚ãŸã—ãŸãĄãŪ力ãŦおよばおいこãĻさ。

To mil herfra begynner Snedronningens have, hen dit kan du bÃĶre den lille piken. Sett henne av ved den store busken som stÃĨr med rÃļde bÃĶr i sneen, hold ikke lang faddersladder og skynd deg tilbake hit!Âŧ

もうここから䚌マã‚ĪãƒŦばかりで、雊ãŪåĨģįŽ‹ãŪお嚭ãŪå…ĨåĢãŦおるから、おãūえãŊそこãūで、あãŪåĨģãŪ子をãŊこんでいãĢãĶ、雊ãŪäļ­ã§ã€čĩĪいåŪŸãŋをãĪけãĶしげãĢãĶいる、åĪ§ããŠæœĻやãķãŪãĻころãŦ、おろしãĶくるがいい。それで、もうよけいおåĢをきかおいで、さãĢさãĻかえãĢãĶおいで。」

Og sÃĨ lÃļftet finnekonen den lille Gerda opp pÃĨ reinsdyret, som lÃļp alt hva det kunne.

こういãĢãĶ、フã‚ĢãƒģãƒĐãƒģドãŪåĨģãŊ、ã‚ēãƒŦダを、ãĻおかいãŪせおかãŦãŪせãūした。そこで、ãĻおかいãŊ、ぜんそくりょくで、ãŊしりだしãūした。