201
Snedronningen. Et eventyr i syv historier / é›ĒぎåĨŗįŽ‹ — ĐŊа ĐŊĐ°Ņ€Đ˛ĐĩĐļҁĐēаК Ņ– ŅĐŋĐžĐŊҁĐēаК ĐŧĐžĐ˛Đ°Ņ…. ĐĄŅ‚Đ°Ņ€ĐžĐŊĐēа 3

ĐĐ°Ņ€Đ˛ĐĩĐļҁĐēа-ŅĐŋĐžĐŊҁĐēĐ°Ņ ĐēĐŊŅ–ĐŗĐ°-ĐąŅ–ĐģŅ–ĐŊĐŗĐ˛Đ°

Hans Christian Andersen

Snedronningen. Et eventyr i syv historier

ãƒãƒŗã‚šãƒģクãƒĒã‚šãƒãƒŖãƒŗãƒģã‚ĸãƒŗãƒ‡ãƒĢã‚ģãƒŗ

é›ĒぎåĨŗįŽ‹

Jo, det mÃĨtte vÃĻre ham. Hun tenkte sÃĨ levende pÃĨ hans kloke øyne, og hans lange hÃĨr. Hun kunne se akkurat hvordan han smilte, som da de satt hjemme under rosene.

ãã†ã§ã™ã€‚ãã‚Œã¯ããŖã¨ã€ã‚Ģã‚¤ãĄã‚ƒã‚“ãĢãĄãŒã„ã‚ã‚Šãžã›ã‚“ã€‚ã‚˛ãƒĢダは、しãŋじãŋとã‚Ģã‚¤ãĄã‚ƒã‚“ãŽã‚Šã“ã†ãã†ãĒį›Žã¤ãã‚„ã€é•ˇã„ã‹ãŋぎ毛をおもいだしãĻいぞした。そしãĻ、ãĩãŸã‚ŠãŒã†ãĄãĢいãĻã€ã°ã‚‰ãŽčŠąãŽã‚ã„ã ãĢã™ã‚ãŖãĻあそんだとき、ã‚Ģã‚¤ãĄã‚ƒã‚“ãŒã‚ã‚‰ãŖãŸã¨ãŠã‚ŠãŽįŦ‘éĄ”ãˆãŒãŠãŒã€į›ŽãĢã†ã‹ãŗãžã—ãŸã€‚

Han ville nok bli glad for ÃĨ se henne, høre hvilken lang vei hun hadde gÃĨtt for hans skyld, og fÃĨ greie pÃĨ hvor bedrøvet alle de hjemme hadde vÃĻrt da han ikke kom igjen.

そこで、ã‚Ģã‚¤ãĄã‚ƒã‚“ãĢã‚ãŖãĻ、ãĒがいãĒがい道中をしãĻč‡Ē分をさがしãĢã‚„ãŖãĻきたことをきき、あれãĒりかえらãĒいぎで、おんãĒãĢãŋんãĒが、かãĒã—ã‚“ã§ã„ã‚‹ã‹ã—ãŖãŸãĒら、こうしãĻきãĻくれたことを、おんãĒãĢよろこãļでしょう。

O, det var en frykt og en glede.

ãžã‚ã€ãã†ãŠã‚‚ã†ã¨ã€ã†ã‚Œã—ã„ã—ã€ã—ã‚“ãąã„ã§ã—ãŸã€‚

NÃĨ var de pÃĨ trappen. Der brente en liten lampe pÃĨ et skap. Midt pÃĨ gulvet stod den tamme krÃĨken og dreide hodet til alle sider og betraktet Gerda, som neide slik bestemor hadde lÃĻrt henne.

さãĻã€ã‹ã‚‰ã™ã¨ã‚˛ãƒĢダとは、かいだんぎ上ãĢぎãŧã‚Šãžã—ãŸã€‚ãĄã„ã•ãĒãƒŠãƒŗãƒ—ãŒã€ãŸãĒぎ上ãĢついãĻいぞした。そしãĻ、ゆかæŋぎぞん中ぎところãĢは、éŖŧいãĒらされたåĨŗãŒã‚‰ã™ãŒã€ã˜ãŖã¨ã‚˛ãƒĢダをčĻ‹ãĻįĢ‹ãŖãĻã„ãžã—ãŸã€‚ã‚˛ãƒĢãƒ€ã¯ãŠã°ã‚ã•ãžã‹ã‚‰ãŠãã‚ãŖãŸã‚ˆã†ãĢ、ãĻいねいãĢおじぎしぞした。

ÂĢMin forlovede har talt sÃĨ vakkert om dem, min lille frøkenÂģ, sa den tamme krÃĨken. ÂĢDeres vita, som man kaller det, er ogsÃĨ meget rørende! — Vil De ta lampen, sÃĨ skal jeg gÃĨ foran. Her gÃĨr vi den rette vei, for der treffer vi ingen!Âģ

「かわいいおじょうさん。わたしぎいいãĒずけは、あãĒたぎことを、たいそうãģめãĻおりぞした。」と、そぎやさしいからすがいいぞした。「あãĒたぎ、そぎごけいれきとやらもうしぞすぎは、ずいãļんおきぎおくãĒãŽã§ã™ã­ã€‚ã•ã‚ã€ãƒŠãƒŗãƒ—ã‚’ãŠã‚‚ãĄãã ã•ã„ã€‚ã”ã‚ã‚“ãĒã„ã—ãžã™ã‚ã€‚ã“ãŽã¨ã“ã‚ã‚’ãžãŖã™ããĢぞいりぞしょう。もうだれãĢもあいぞせんから。」

ÂĢJeg synes det kommer noen etter like bak!Âģ sa Gerda, og det suste forbi henne. Det var som skygger hen langs veggen, hester med flagrende manker og tynne ben, jegergutter, herrer og damer til hest.

ã€Œã ã‚Œã‹ã€ã‚ãŸã—ãŸãĄãŽã‚ã¨ã‹ã‚‰ã€ã¤ã„ãĻくるようãĒ気がすることね。」と、ãĒãĢかがそばをきゅうãĢé€šãŖãŸã¨ããĢã€ã‚˛ãƒĢダはいいぞした。それは、たãĻがãŋをãĩりãŋだしãĻ、ãģãŖãã‚Šã¨ã—ãŸčļŗã‚’ã‚‚ãŖãĻいるéĻŦだぎ、それから、かりうおだぎ、éĻŦãĢãŽãŖãŸã‚ŠãŖãąãĒį”ˇãŽäēēや、åĨŗãŽäēēだぎぎ、それがãŋんãĒかずãĢã†ã¤ãŖãŸã‹ã’ãŽã‚ˆã†ãĢčĻ‹ãˆãžã—ãŸã€‚

ÂĢDet er kun drømmene!Âģ sa krÃĨken. ÂĢDe kommer og henter det høye herskapets tanker til jakt. Godt er det, sÃĨ kan De bedre betrakte dem i sengen. Men la meg se at hvis De kommer til ÃĻre og verdighet, at De da viser et takknemlig hjerte!Âģ

「あれは、ãģんぎå¤ĸãĒぎですわ。」と、からすがいいぞした。「あれらは、それぞれぎごä¸ģäēēãŸãĄãŽã“ã“ã‚ã‚’ã€ã‚Šã‚‡ã†ãĢさそいだそうとしãĻくるぎです。つごうぎいいことãĢ、あãĒãŸã¯ã€ã­ãŠã“ãŽä¸­ã§ã‚ãŽã˛ã¨ãŸãĄãŽãŠäŧ‘ãŋぎところがよくãŋられぞす。そこで、おうか、あãĒãŸãŒã‚ŠãŖãąãĒčēĢ分ãĢおãĒりãĢãĒãŖãŸãŽãĄã‚‚ã€ã›ã‚ãĢãĒãŖãŸãŠã‚Œã„ã¯ã€ãŠã‚ã™ã‚ŒãĒくね。」

ÂĢDet er ikke noe ÃĨ snakke om!Âģ sa krÃĨken fra skogen.

「それはいうぞでもãĒã„ã“ã¨ã ã‚ã†ã‚ˆã€‚ã€ã¨ã€æŖŽãŽã‹ã‚‰ã™ãŒã„ã„ãžã—ãŸã€‚

NÃĨ kom de inn i den første salen, den var av rosenrød sateng med kunstige blomster opp langs veggene. Her suste drømmene allerede forbi, men de fÃŗr sÃĨ hurtig at Gerda ikke fikk sett det høye herskapet.

さãĻã€ã‹ã‚‰ã™ã¨ã‚˛ãƒĢダとは、一ばんはじめぎåēƒé–“ãĢã¯ã„ãŖãĻいきぞした。そこぎかずãĢã¯ã€čŠąã§ã‹ã–ãŖãŸã€ã°ã‚‰č‰˛ãŽã—ã‚…ã™ãŒã€ä¸Šã‹ã‚‰ä¸‹ãžã§ã€ã¯ã‚Šã¤ã‚ã‚‰ã‚ŒãĻいぞした。そしãĻ、ここãĢもりょうãĢã•ãã†ã•ãŖããŽå¤ĸは、もうとんでæĨãĻいぞしたが、あぞりはやくうごきすぎãĻã€ã‚˛ãƒĢダはえらいæŽŋã¨ãŽã•ãžã‚„č˛´åŠĻäēēきãĩじん斚を、こんおはãŋることができぞせんでした。

Den ene salen ble prektigere enn den andre. Jo, man kunne nok bli forbløffet, og nÃĨ var de i sovekammeret.

ã˛ã‚ãžã‹ã‚‰ã€ã˛ã‚ãžã¸čĄŒããģお、ãŋおとãĢできãĻいぞした。ただもうあぞりぎうつくしさãĢã€ãžã”ã¤ãã°ã‹ã‚Šã§ã—ãŸãŒã€ããŽã†ãĄã€ã¨ã†ã¨ã†ã­ãžãžã§ã¯ã„ãŖãĻいきぞした。

Loftet her inne lignet en stor palme med blader av glass, kostbart glass, og midt pÃĨ gulvet, i en tykk stilk av gull, hang to senger, og hver sÃĨ ut som liljer:

そこぎãĻんじょうは、éĢ˜äžĄãĒã‚ŦãƒŠã‚šãŽč‘‰ã‚’ã˛ã‚ã’ãŸã€å¤§ããĒã—ã‚…ã‚ãŽæœ¨ãŽã‹ãŸãĄãĢãĒãŖãĻいぞした。そしãĻ、へやぎぞんãĒかãĢは、ãĩたつぎベッドが、木ぎじくãĢあたる金ぎãĩã¨ã„æŸąãĢã¤ã‚Šã•ãŒãŖãĻいãĻ、ãĩãŸã¤ã¨ã‚‚ã€ã‚†ã‚ŠãŽčŠąãŽã‚ˆã†ãĢãŋえぞした。

Den ene var hvit, i den lÃĨ prinsessen. Den andre var rød, og i den var det at Gerda skulle søke lille Kay. Hun bøyde et av de røde bladene til side og da sÃĨ hun en brun nakke. — Å, det var Kay.

ããŽãƒ™ãƒƒãƒ‰ã¯ã˛ã¨ã¤ã¯į™ŊくãĻ、それãĢã¯įŽ‹åĨŗãŒã­ã‚€ãŖãĻã„ãžã—ãŸã€‚ã‚‚ã†ã˛ã¨ã¤ãŽã¯čĩ¤ããĻ、そこãĢã­ã‚€ãŖãĻいるäēēã“ãã€ã‚˛ãƒĢダぎさがすã‚Ģã‚¤ãĄã‚ƒã‚“ã§ãĒくãĻはãĒらãĒã„ãŽã§ã™ã€‚ã‚˛ãƒĢダはčĩ¤ã„čŠąãŗã‚‰ã‚’ã˛ã¨ã˛ã‚‰ã€ããŖã¨ãŠã‘ã‚‹ã¨ã€ãã“ãĢæ—Ĩã‚„ã‘ã—ãŸããŗã™ã˜ãŒčĻ‹ãˆãžã—ãŸã€‚â€•â€•ã‚ã‚ã€ãã‚Œã¯ã‚Ģã‚¤ãĄã‚ƒã‚“ã§ã—ãŸã€‚

Hun ropte hans navn ganske høyt, og holdt lampen hen til ham — drømmene suste til hest inn i stuen igjen — han vÃĨknet, dreide hodet og — det var ikke den lille Kay.

â€•â€•ã‚˛ãƒĢダは、ã‚Ģã‚¤ãĄã‚ƒã‚“ãŽåã‚’ã“ãˆéĢ˜ãã‚ˆãŗãžã—ãŸã€‚ãƒŠãƒŗãƒ—ã‚’ã‚Ģã‚¤ãĄã‚ƒã‚“ãŽãģうへさしだしぞした。â€Ļâ€Ļå¤ĸがぞたéĻŦãĢãŽãŖãĻã€ã•ã‚ãŒã—ãããŽã¸ã‚„ãŽä¸­ã¸ã€ã¯ã„ãŖãĻきぞした。â€Ļâ€Ļそぎäēēã¯į›Žã‚’ã•ãžã—ãĻã€éĄ”ã‚’ã“ãĄã‚‰ãĢむけぞした。ところが、それはã‚Ģã‚¤ãĄã‚ƒã‚“ã§ã¯ãĒã‹ãŖãŸãŽã§ã™ã€‚

Prinsen lignet ham kun pÃĨ nakken, men ung og vakker var han. Og fra den hvite liljesengen tittet prinsessen ut og spurte hva det var. Da grÃĨt den lille Gerda og fortalte hele sin historie og alt det krÃĨkene hadde gjort for henne.

ã„ãžã¯įŽ‹å­ã¨ãĒãŖãŸããŽäēēã¯ã€ãŸã ã€ããŗã™ã˜ãŽã¨ã“ã‚ãŒã€ã‚Ģã‚¤ãĄã‚ƒã‚“ãĢãĢãĻã„ãŸã ã‘ã§ã—ãŸã€‚ã§ã‚‚ããŽįŽ‹å­ã¯ã‚ã‹ããĻã€ã†ã¤ãã—ã„éĄ”ã‚’ã—ãĻã„ãžã—ãŸã€‚įŽ‹åĨŗã¯į™Ŋã„ã‚†ã‚ŠãŽčŠąã¨ã‚‚ãŋãˆã‚‹ãƒ™ãƒƒãƒ‰ã‹ã‚‰ã€į›Žã‚’ãąãĄãã‚Šã‚„ãŖãĻčĻ‹ã‚ã’ãĒがら、たれがそこãĢきたぎかと、おたずねãĢãĒã‚Šãžã—ãŸã€‚ãã“ã§ã‚˛ãƒĢãƒ€ã¯æŗŖã„ãĻ、いぞぞでぎことや、からすがいろいろãĢつくしãĻくれたことãĒãŠã‚’ã€ãŽã“ã‚‰ãšįŽ‹å­ãĢčŠąã—ãžã—ãŸã€‚

ÂĢDin lille stakkar!Âģ sa prinsen og prinsessen, og de roste krÃĨkene og sa at de var slett ikke vrede pÃĨ dem, men de skulle allikevel ikke gjøre det oftere. Imidlertid skulle de ha en belønning.

「それは、ぞあ、かわいそうãĢã€‚ã€ã¨ã€įŽ‹å­ã¨įŽ‹åĨŗã¨ãŒã„いぞした。そしãĻ、からすをおãģめãĢãĒり、じãļã‚“ãŸãĄã¯ã‘ãŖã—ãĻ、からすがしたことをおこりはしãĒいが、äēŒãŠã¨ã“ã‚“ãĒことをしãĻくれるãĒã€ã¨ãŠãŖã—ã‚ƒã„ãžã—ãŸã€‚ãã‚Œã§ã‚‚ã€ã‹ã‚‰ã™ãŸãĄã¯ã€ã”ãģã†ãŗã‚’ã„ãŸã ãã“ã¨ãĢãĒりぞした。

ÂĢVil dere fly frittÂģ, spurte prinsessen, ÂĢeller vil dere ha fast ansettelse som hoffkrÃĨker med alt det som faller av pÃĨ kjøkkenet?Âģ

ã€ŒãŠãžãˆãŸãĄã¯ã€ã™ãã‹ãŖãĻãĢã€ãã¨ã‚’ã¨ãŗãžã‚ãŖãĻいるãģã†ãŒã„ã„ã‹ã„ã€‚ã€ã¨ã€įŽ‹åĨŗã¯ãŸãšã­ãžã—た。「それとも、厎中おかかえぎからすとしãĻ、台所ぎおあぞりは、ãĒんでもたずることができるし、そういうãĩうãĢしãĻ、いつぞでもごãĻんãĢいたいとおもうかい。」

Og begge krÃĨkene neide og bad om fast ansettelse. For de tenkte pÃĨ deres alderdom, og sa: ÂĢDet er sÃĨ godt ÃĨ ha noe for den gamle mannÂģ, som de kalte det.

そこで、äēŒã‚ãŽã‹ã‚‰ã™ã¯ãŠã˜ãŽã‚’しãĻ、č‡Ēåˆ†ãŸãĄãŒã€ã¨ã—ã‚’ã¨ãŖãĻからぎことをかんがえると、やはりごãĻんãĢおいãĻいただきたいと、ねがいぞした。そしãĻ、
ã€Œã ã‚Œã—ã‚‚ã„ãŖãĻいぞすようãĢã€ã•ãã¸ã„ãŖãĻこぞらãĒいようãĢ、したいもぎでございぞす。」と、いいぞした。

Og prinsen stod opp av sin seng og lot Gerda sove i den, og mere kunne han ikke gjøre.

įŽ‹å­ã¯ããŽã¨ãã€ãƒ™ãƒƒãƒ‰ã‹ã‚‰å‡ēãĻã€ã‚˛ãƒĢダをそれãĢねかせ、じãļんは、それãĒりねようとはしぞせんでした。

Hun foldet sine smÃĨ hender og tenkte: ÂĢSÃĨ gode mennesker og dyr erÂģ, og sÃĨ lukket hun sine øyne og sov sÃĨ velsignet.

ã‚˛ãƒĢãƒ€ã¯ãĄã„ã•ãĒ手をくんで、「ぞあ、ãĒんといういいäēēã‚„ã€ã„ã„ã‹ã‚‰ã™ãŸãĄã ã‚ã†ã€‚ã€ã¨ã€ãŠã‚‚ã„ãžã—ãŸã€‚ãã‚Œã‹ã‚‰ã€į›Žã‚’ã¤ãļãŖãĻ、すやすやねむりぞした。

Alle drømmene kom igjen flyvende inn, og da sÃĨ de ut som Guds engler, og de trakk en liten kjelke, og pÃĨ den satt Kay og nikket. Men det hele var kun drømmeri, og derfor var det ogsÃĨ borte igjen sÃĨ snart hun vÃĨknet.

すると、ぞたå¤ĸãŒã‚„ãŖãĻきãĻ、こんおは夊äŊŋぎようãĒäēēãŸãĄãŒã€ä¸€ã ã„ãŽãã‚Šã‚’ã˛ã„ãĻきぞした。そぎ上ãĢは、ã‚Ģã‚¤ãĄã‚ƒã‚“ãŒæ‰‹ãžã­ãã—ãĻいぞした。けれおも、それはただぎå¤ĸã ãŖãŸãŽã§ã€į›Žã‚’ã•ãžã™ã¨ã€ã•ãŖããããˆãĻしぞいぞした。

Neste dag ble hun kledd opp fra topp til tÃĨ i silke og fløyel. Hun fikk tilbud om ÃĨ bli pÃĨ slottet og ha gode dager, men hun bad bare om ÃĨ fÃĨ en liten vogn med en hest for, og et par smÃĨ støvler, sÃĨ ville hun igjen kjøre ut i den vide verden og finne Kay.

あくるæ—ĨãĢãĒã‚‹ã¨ã€ã‚˛ãƒĢダはあたぞから、čļŗãŽã•きぞで、įĩšã‚„ãŗã‚ã†ãŠãŽį€į‰Šã§ã¤ã¤ãžã‚Œãžã—ãŸã€‚ãã—ãĻこぎぞぞお城ãĢã¨ãŠãžãŖãĻいãĻ、たぎしくくらすようãĢã¨ã™ã™ã‚ã‚‰ã‚Œãžã—ãŸã€‚ã§ã‚‚ã€ã‚˛ãƒĢãƒ€ã¯ãŸã ã€ãĄã„ã•ãĒéĻŦčģŠã¨ã€ãã‚Œã‚’ã˛ãã†ãžã¨ã€ãĄã„ã•ãĒä¸€ãããŽé•ˇãã¤ãŒã„ãŸã ãã¨ã†ã”ã–ã„ãžã™ã¨ã€ã„ã„ãžã—ãŸã€‚ãã‚Œã§ã‚‚ã†ã„ãĄãŠã€ã˛ã‚ã„ä¸–į•Œã¸ã€ã‚Ģã‚¤ãĄã‚ƒã‚“ã‚’ã•ãŒã—ãĢå‡ēãĻいきたいぎです。

Og hun fikk bÃĨde støvler og muffe. Hun ble sÃĨ nydelig kledd pÃĨ, og da hun ville avsted, hold de ved døren en ny karÊt av rent gull. Prinsen og prinsessens vÃĨpen lyste fra den som en stjerne. Kusk, tjenere og forridere, for det var ogsÃĨ forridere, satt kledd i gullkroner.

さãĻã€ã‚˛ãƒĢãƒ€ã¯é•ˇãã¤ã°ã‹ã‚Šã§ãĒãã€ãƒžãƒƒãƒ•ãžã§ã‚‚ã‚‰ãŖãĻã€ã•ãŖãąã‚Šã¨æ—…ãŽã—ãŸããŒã§ããžã—ãŸã€‚ã„ã‚ˆã„ã‚ˆã§ã‹ã‘ã‚ˆã†ã¨ã„ã†ã¨ããĢ、げんかんãĢは、じゅん金ぎあたらしいéĻŦčģŠãŒä¸€ã ã„ã¨ãžã‚Šãžã—ãŸã€‚įŽ‹å­ã¨įŽ‹åĨŗãŽį´‹įĢ ã‚‚ã‚“ã—ã‚‡ã†ãŒã€æ˜ŸãŽã‚ˆã†ãĢã˛ã‹ãŖãĻついãĻã„ãžã—ãŸã€‚ãŽã‚‡ã—ã‚ƒã‚„ã€ãšãŖã¨ã†ã‚„ã€ãŠã•ãã°ã‚‰ã„ãŒâ€•â€•ãã†ã§ã™ã€ãŠã•ãã°ã‚‰ã„ãžã§ãŒâ€•â€•é‡‘ãŽå† ã‹ã‚“ã‚€ã‚Šã‚’ã‹ãļãŖãĻãĒらんでいぞした。

Prinsen og prinsessen hjalp henne selv inn i vognen og ønsket henne all lykke.

įŽ‹å­ã¨įŽ‹åĨŗã¯ã€ã”じãļã‚“ã§ã€ã‚˛ãƒĢダをたすけãĻéĻŦčģŠãĢぎらせ、ãļじãĢã„ãŖãĻくるようãĢãŠãŖã—ã‚ƒã„ãžã—ãŸã€‚

SkogkrÃĨken, som nÃĨ hadde blitt gift, fulgte med de første tre milene. Den satt ved siden av henne, for den kunne ikke tÃĨle ÃĨ kjøre baklengs. Den andre krÃĨken stod i porten og slo med vingene, den fulgte ikke etter fordi den led av hodepine, siden den hadde fÃĨtt fast ansettelse og for meget ÃĨ spise.

ã‚‚ã†ã„ãžã¯ã‘ãŖã“ã‚“ã‚’ã™ãžã›ãŸæŖŽãŽã‹ã‚‰ã™ã‚‚ã€ä¸‰ãƒžã‚¤ãƒĢさきぞで、ãŋおくりãĢついãĻきぞした。こぎからすは、うしろむきãĢãŽãŖãĻいられãĒã„ã¨ã„ã†ãŽã§ã€ã‚˛ãƒĢダぎそばãĢã™ã‚ãŖãĻいぞした。めすぎãģうぎからすは、įžŊ栚をばたばたやりãĒがら、門ぎところãĢã¨ãžãŖãĻã„ãžã—ãŸã€‚ãŠããŖãĻいかãĒã„ã‚ã‘ã¯ã€ã‚ã‚Œã‹ã‚‰ãšãŖã¨ã”ãĻんãĨとめで、たくさんãĢãŸãšã‚‚ãŽã‚’ã„ãŸã ãã›ã„ã‹ã€ã˛ãŠãé ­į—›ãšã¤ã†ãŒã—ãĻいたからです。

Inni var karÊten fôret med sukkerkringler, og i setet var det frukter og peppernøtter.

そぎéĻŦčģŠãŽã†ãĄãŒã‚ã¯ã€ã•ã¨ã†ãƒ“ã‚šã‚ąãƒƒãƒˆã§ã§ããĻいãĻ、こしをかけるところは、くだもぎや、くるãŋãŽã¯ã„ãŖãŸã—ã‚‡ã†ãŒãƒ‘ãƒŗã§ã§ããĻいぞした。

ÂĢFarvel! Farvel!Âģ ropte prinsen og prinsessen, og den lille Gerda grÃĨt, og krÃĨken grÃĨt. — Slik gikk de første milene. Da sa ogsÃĨ krÃĨken farvel, og det var den tyngste avskjeden.

「さよãĒら、さよãĒã‚‰ã€‚ã€ã¨ã€įŽ‹å­ã¨įŽ‹åĨŗãŒã•ã‘ãŗãžã—ãŸã€‚ã™ã‚‹ã¨ã‚˛ãƒĢãƒ€ã¯æŗŖãã ã—ãžã—ãŸã€‚â€•â€•ã‹ã‚‰ã™ã‚‚ãžãŸæŗŖããžã—ãŸã€‚â€•â€•ã•ãĻ、éĻŦčģŠãŒä¸‰ãƒžã‚¤ãƒĢ先ぎところぞできたとき、こんおはからすが、さよãĒらをいいぞした。こぎ上ãĒいかãĒしいわかれでした。

Den fløy opp i et tre og slo med sine sorte vinger sÃĨ lenge den kunne se vognen, som strÃĨlte som det klare solskinn.

からすはそこぎ木ぎ上ãĢã¨ãŗã‚ãŒãŖãĻ、éĻŦčģŠãŒã„よいよčĻ‹ãˆãĒくãĒるぞで、éģ’ã„ã¤ã°ã•ã‚’ã€ã°ãŸã°ãŸã‚„ãŖãĻいぞした。éĻŦčģŠã¯ãŠæ—ĨさぞぎようãĢかがやきãĒがら、おこぞでもはしりつãĨけぞした。

Femte historie. Den lille røverpiken.

įŦŦäē”ãŽãŠčŠąã€‚ãŠã„ã¯ãŽãŽã“ã‚€ã™ã‚

De kjørte gjennom den mørke skogen, men karÊten skinte som et bluss, det skar røverne i øynene, det kunne de ikke tÃĨle.

ãã‚Œã‹ã‚‰ã€ã‚˛ãƒĢダぎãĒã‹ãžã¯ã€ãã‚‰ã„æŖŽãŽä¸­ã‚’é€šãŖãĻいきぞした。ところが、éĻŦčģŠãŽå…‰ã¯ã€ãŸã„ぞつぎようãĢãĄã‚‰ãĄã‚‰ã—ãĻいぞした。

ÂĢDet er gull! Det er gull!Âģ ropte de, styrtet frem og tok fatt i hestene, slo de smÃĨ jockeyene, kuskene og tjenerne i hjel, og trakk nÃĨ den lille Gerda ut av vognen.

ãã‚ŒãŒã€ãŠã„ã¯ãŽãŠã‚‚ãŽį›ŽãĢã¨ãžãŖãĻ、がぞんがãĒらãĒくさせぞした。
ã€Œã‚„ã‚ã€é‡‘ãã‚“ã ãžã€é‡‘ã ãžã€‚ã€ã¨ã€ãŠã„ã¯ãŽãŸãĄã¯ã•ã‘ã‚“ã§ã€ã„ãĄãŠãĢã¨ãŗã ã—ãĻきぞした。éĻŦをおさえãĻã€ãŽã‚‡ã—ã‚ƒã€ãšãŖã¨ã†ã‹ã‚‰ã€ãŠã•ãã°ã‚‰ã„ãžã§ã“ã‚ã—ãĻã€ã‚˛ãƒĢダをéĻŦčģŠã‹ã‚‰ã˛ããšã‚ŠãŠã‚ã—ぞした。

ÂĢHun er fôret, hun er nydelig, hun er fetet med nøttekjerner!Âģ sa den gamle røverkjerringen, som hadde et langt, stritt skjegg, og øyenbryn som hang henne ned over øynene.

「こりゃあ、たいそうãĩã¨ãŖãĻã€ã‹ã‚ã„ã‚‰ã—ã„ã‚€ã™ã‚ã ã‚ã„ã€‚ããŖã¨ã€åš´ä¸­ãã‚‹ãŋぎ原ãŋばかりたずãĻいたぎだろう。」と、おいはぎばばがいいぞした。åĨŗãŽãã›ãĢ、ãĒãŒã„ã€ã“ã‚ã„ã˛ã’ã‚’ã¯ã‚„ã—ãĻã€ãžã‚†ã’ãŒã€į›ŽãŽä¸Šãžã§ãŸã‚Œã•ãŒãŖãŸã°ã‚ã•ã‚“ã§ã—ãŸã€‚

ÂĢDet sÃĨ godt som et lite fettlam! NÃĨ, sÃĨ hun skal smake!Âģ og sÃĨ trakk hun ut sin blanke kniv, og den skinte sÃĨ at det var fryktelig.

「ãĒãĢã—ã‚ããŖãã‚Šã€ã‚ãļã‚‰ãŽãŽãŖãŸã€ã“ã˛ã¤ã˜ã¨ã„ã†ã¨ã“ã‚ã ãŒã€ã•ã‚ãŸãšãŸã‚‰ã€ãŠã‚“ãĒå‘ŗãŒã™ã‚‹ã‹ãĒ。」
ãã†ã„ãŖãĻã€ã°ã‚ã•ã‚“ã¯ã€ã´ã‹ã´ã‹ã™ã‚‹ãƒŠã‚¤ãƒ•ã‚’ã‚‚ãĄã ã—ãžã—ãŸã€‚ãã‚Œãã†ãĢã˛ã‹ãŖãĻ、きãŋãŽã‚ã‚‹ã„ã¨ã„ãŖãŸã‚‰ã‚ã‚Šãžã›ã‚“ã€‚

ÂĢAu!Âģ sa kjerringen i det samme, hun ble bitt i øret av sin egen lille datter som hang pÃĨ hennes rygg, og var sÃĨ vill og uvøren sÃĨ det var en lyst. ÂĢDin gremme unge!Âģ sa moren og fikk ikke tid til ÃĨ drepe Gerda.

「あッ。」 そぎとたん、ばあさんはこえをあげぞした。そぎåĨŗãŽã›ãĒかãĢãļã‚‰ã•ãŒãŖãĻいた、こむすめが、ãĒãĢしろらんãŧうãĒã ã ãŖå­ã§ã€ãŠã‚‚ã—ã‚ãŒãŖãĻ、いきãĒり、母čĻĒãŽč€ŗã‚’ã‹ã‚“ã ãŽã§ã™ã€‚
「こぎあぞあ、ãĒãĢょをする。」と、母čĻĒã¯ã•ã‘ãŗãžã—ãŸã€‚ãŠã‹ã’ã§ã€ã‚˛ãƒĢダをころす、はãĒさきをおられぞした。

ÂĢHun skal leke med meg!Âģ sa den lille røverpiken. ÂĢHun skal gi meg sin muffe, og sin vakre kjole, og sove hos meg i min seng!Âģ Og sÃĨ bet hun igjen sÃĨ røverkjerringen hoppet i vÃĻret og dreide seg rundt. Og alle røverne lo, og sa: ÂĢSe hvordan hun danser med sin unge!Âģ

ã€Œã‚ãŽå­ã¯ã€ã‚ãŸã„ã¨ã„ãŖã—ã‚‡ãĢあそãļぎだよ。」と、おいはぎぎこむすめは、いいぞした。
「あぎ子はマッフや、きれいãĒį€į‰Šã‚’ã‚ãŸã„ãĢくれãĻ、晊ãĢã¯ã„ãŖã—ã‚‡ãĢねるぎだよ。」
ã“ã†ã„ãŖãĻ、そぎåĨŗãŽå­ã¯ã€ã‚‚ã†ã„ãĄãŠã€æ¯čĻĒãŽč€ŗã‚’ã—ãŸãŸã‹ãĢかãŋãžã—ãŸã€‚ãã‚Œã§ã€ã°ã‚ã•ã‚“ã¯ã¨ãŗã‚ãŒãŖãĻ、ぐるぐるぞわりしぞした。おいはぎおもは、ãŋんãĒã‚ã‚‰ãŖãĻ、
「čĻ‹ã‚ã€ã°ã°ã‚ãŒã€ãŒãã¨ã„ãŖã—ã‚‡ãĢãŠãŠãŖãĻいるからよ。」と、いいぞした。

ÂĢJeg vil inn i karÊten!Âģ sa den lille røverpiken, og hun mÃĨtte og ville ha sin vilje, for hun var sÃĨ forkjølet og sÃĨ stiv.

「éĻŦčģŠãŽä¸­ã¸ã¯ã„ãŖãĻãŋã‚ˆã†ã‚„ã€‚ã€ã¨ã€ãŠã„ã¯ãŽãŽã“ã‚€ã™ã‚ã¯ã„ã„ãžã—ãŸã€‚ã“ãŽã‚€ã™ã‚ã¯ã€ã‚ã‚“ãąããĢãã ãŖãĻ、おぞけãĢã”ã†ã˜ã‚‡ã†ãŖãąã‚Šã§ã—ãŸã‹ã‚‰ã€ãĒんでもしたいとおもうことをしãĒければ、気がすãŋぞせんでした。

Hun og Gerda satt seg inn i den, og sÃĨ kjørte de over stubb og torn, dypere inn i skogen. Den lille røverpiken var like stor som Gerda, men sterkere, mere bredskuldret, og mørk i huden. Øynene var ganske sorte, de sÃĨ nesten bedrøvet ut. Hun tok den lille Gerda om livet, og sa:

ãã‚Œã§ã€ã‚˛ãƒĢダとãĩたりéĻŦčģŠãĢぎりこんで、きりかãļã‚„ã€įŸŗãŽã§ãĻã„ã‚‹ä¸Šã‚’é€šãŖãĻ、林ぎおくへ、ãĩã‹ãã¯ã„ãŖãĻã„ããžã—ãŸã€‚ãŠã„ã¯ãŽãŽã“ã‚€ã™ã‚ã¯ã€ãĄã‚‡ã†ãŠã‚˛ãƒĢãƒ€ãã‚‰ã„ãŽå¤§ãã•ã§ã—ãŸãŒã€ãšãŖã¨ã€ãã¤ãã†ã§ã€č‚Šã¤ããŒãŒãŖã—ã‚Šã—ãĻいぞした。おすéģ’ぐろいはだをしãĻã€ããŽį›Žã¯ãžãŖéģ’で、ãĒんだかかãĒしそうãĢčĻ‹ãˆãžã—ãŸã€‚åĨŗãŽå­ã¯ã€ã‚˛ãƒĢダぎこしぎぞわりãĢ手をかけãĻ、

ÂĢDe skal ikke drepe deg sÃĨ lenge jeg ikke blir vred pÃĨ deg! Du er antageligvis en prinsesse?Âģ

「あたい、おぞえとけんかしãĒã„ã†ãĄã¯ã€ã‚ã‚“ãĒやつらãĢ、おぞえをころさせやしãĒã„ã“ã¨ã‚ˆã€‚ãŠãžãˆã¯ãŠã“ã‹ãŽįŽ‹åĨŗã˜ã‚ƒãĒくãĻ。」と、いいぞした。

ÂĢNeiÂģ, sa lille Gerda, og fortalte henne alt det hun hadde opplevd, og hvor meget hun holdt av lille Kay.

ã€Œã„ã„ãˆã€ã‚ãŸã—ã¯įŽ‹åĨŗã§ã¯ã‚ã‚Šãžã›ã‚“ã€‚ã€ã¨ã€ã‚˛ãƒĢダはこたえãĻ、いぞぞでãĢã‚ãŖãŸã§ãã”ã¨ã‚„ã€ã˜ãļんがおんãĒãĢ、すきãĒã‚Ģã‚¤ãĄã‚ƒã‚“ãŽã“ã¨ã‚’æ€ãŖãĻいるか、ということãĒãžã‚’čŠąã—ãžã—ãŸã€‚

Røverpiken sÃĨ ganske sÃĨ alvorlig pÃĨ henne, nikket litt med hodet, og sa: ÂĢDe skal ikke drepe deg, selv om jeg ennÃĨ skulle bli vred pÃĨ deg, da skal jeg nok gjøre det selv!Âģ Og sÃĨ tørket hun Gerdas øyne, og puttet sÃĨ begge sine hender inn i den vakre muffen som var sÃĨ bløt og sÃĨ varm.

ãŠã„ã¯ãŽãŽã‚€ã™ã‚ã¯ã€ã—ã’ã—ã’ã¨ã‚˛ãƒĢダをčĻ‹ãĻ、かるくうãĒずきãĒがら、
ã€Œã‚ãŸã„ã¯ã€ãŠãžãˆã¨ã‘ã‚“ã‹ã—ãŸãŖãĻ、あぎやつらãĢ、おぞえをころさせやしãĒいよ。そんãĒくらいãĒら、あたい、じãļんでおぞえをころしãĻしぞうわ。」と、いいぞした。
ãã‚Œã‹ã‚‰ã‚€ã™ã‚ã¯ã€ã‚˛ãƒĢãƒ€ãŽį›Žã‚’ãĩいãĻã‚„ã‚Šã€ä¸Ąæ‰‹ã‚’ã†ã¤ãã—ã„ãƒžãƒƒãƒ•ãĢつけãĻãŋぞしたが、それはたいへん、ãĩãŖãã‚Šã—ãĻ、やわらかでした。

NÃĨ stoppet karÊten opp. De var midt inne pÃĨ gÃĨrden til et røverslott. Det var revnet fra øverst til nederst, ravner og krÃĨker fløy ut av de ÃĨpne hullene, og de store bikkjene, som hver sÃĨ ut til ÃĨ kunne sluke et menneske, hoppet høyt i vÃĻret, men de gjødde ikke, for det var forbudt.

さあ、éĻŦčģŠã¯ã¨ãžã‚Šãžã—ãŸã€‚ãã“ã¯ãŠã„ã¯ãŽãŽã“ã‚‚ã‚‹ã€ãŠåŸŽãŽã˛ã‚åē­ã§ã—ãŸã€‚ããŽåąąåĄžã•ã‚“ã•ã„ã¯ã€ä¸Šã‹ã‚‰ä¸‹ãžã§ã˛ãŗã ã‚‰ã‘ã§ã—ãŸã€‚ããŽãšã‚ŒãŸã‚ã‚Œį›Žã‹ã‚‰ã€å¤§ãŒã‚‰ã™å°ãŒã‚‰ã™ãŒã¨ãŗãžã‚ãŖãĻいぞした。大きãĒブãƒĢドッグが、あいãĻかぞわず、ãĢã‚“ã’ã‚“ã§ã‚‚ããŖãĻしぞいそうãĒようすで、éĢ˜ãã¨ãŗã‚ãŒã‚Šãžã—ãŸã€‚ã§ã‚‚ã€ã‘ãŖã—ãĻãģえぞせんでした。ãģえることはとめられãĻã‚ãŖãŸã‹ã‚‰ã§ã™ã€‚

I den store, gamle, sotete salen brente en stor ild midt pÃĨ stengulvet. Røken trakk hen under loftet og mÃĨtte selv finne en vei ut. En stor bryggekjele kokte med suppe, og bÃĨde harer og kaniner vendtes pÃĨ spidd.

大きãĒã€į…¤ã™ã™ã‘ãŸã˛ã‚ãžãĢã¯ã€į…™ãŒã‚‚ã†ã‚‚ã†ã—ãĻいãĻ、たきįĢが、čĩ¤ã‚ã‹ã¨įŸŗã ãŸãŋぎゆか上でもえãĻã„ãžã—ãŸã€‚į…™ã¯ãĻんじょうぎ下ãĢãŸãĄãžã‚ˆãŖãĻ、おこからともãĒくでãĻいきぞした。大きãĒおãĒずãĢは、゚ãƒŧプがãĢãˆãŸãŖãĻ、大うさぎ小うさぎが、あãļりぐしãĢさしãĻ、やかれãĻいぞした。

ÂĢDu skal sove med meg i natt her hos alle mine smÃĨdyr!Âģ sa røverpiken. De fikk ÃĨ spise og drikke, og gikk sÃĨ hen i et hjørne hvor det lÃĨ halm og tepper.

ã€ŒãŠãžãˆã¯ã€ã“ã‚“å¤œã¯ã€ã‚ãŸã„ã‚„ã€ã‚ãŸã„ãŽãĄã„ã•ãĒおうãļã¤ã¨ã„ãŖã—ã‚‡ãĢねるぎよ。」と、おいはぎぎこむすめがいいぞした。
ãĩたりはたずもぎと、ぎãŋもぎをもらうと、わらや、しきもぎがしいãĻある、へやぎすãŋぎãģã†ã¸čĄŒããžã—ãŸã€‚

Ovenover, pÃĨ lekter og pinner, satt nesten hundre duer som alle syntes ÃĨ sove, men dreide seg dog litt da smÃĨpikene kom.

そぎ上ãĢã¯ã€į™žãąã‚ˆã‚Šã‚‚ã€ã‚‚ãŖã¨ãŸãã•ã‚“ãŽã¯ã¨ãŒã€ã­ã‚€ãŖãŸã‚ˆã†ãĢ、木æ‘ēきずりや、とぞり木ãĢã¨ãžãŖãĻいぞしたが、ãĩたりぎåĨŗãŽå­ãŒããŸã¨ããĢã¯ã€ãĄã‚‡ãŖã¨ã“ãĄã‚‰ã‚’ã‚€ããžã—ãŸã€‚

ÂĢDet er alle sammen mine!Âģ sa den lille røverpiken, og grep raskt fatt i en av de nÃĻrmeste, holdt den ved benene og rystet den slik at den slo med vingene.

「ãŋんãĒ、こぎはと、あたいぎもぎãĒãŽã‚ˆã€‚ã€ã¨ã€ãŠã„ã¯ãŽãŽã“ã‚€ã™ã‚ã¯ã„ãŖãĻ、ãĻばやく、ãĻãĸかãĢいた一わをつかぞえãĻ、čļŗã‚’ゆすãļãŖãŸãŽã§ã€ã¯ã¨ã¯ã€įžŊ栚をばたばたやりぞした。

ÂĢKyss den!Âģ ropte hun, og basket med den i ansiktet pÃĨ Gerda.

ã€Œã›ãŖãˇã‚“ã—ãĻãŠã‚„ã‚Šã‚ˆã€‚ã€ã¨ã€ã„ãŖãĻã€ãŠã„ã¯ãŽãŽã“ã‚€ã™ã‚ã¯ã€ãã‚Œã‚’ã€ã‚˛ãƒĢãƒ€ãŽéĄ”ãĢãĒげつけぞした。

ÂĢDer sitter skogsslynglene!Âģ fortsatte hun, og viste bak en mengde stenger som var slÃĨtt i et hull i muren høyt oppe.

「あすこãĢã¨ãžãŖãĻã„ã‚‹ãŽãŒã€æŖŽãŽã‚ã°ã‚Œã‚‚ãŽã•ã€‚ã€ã¨ã€ããŽã‚€ã™ã‚ã¯ã€ã‹ãšãĢあけたあãĒãĢã€ã†ãĄã“ãžã‚ŒãŸã¨ãžã‚Šæœ¨ã‚’ã€ã‚†ãŗã•ã—ãĒãŒã‚‰ã€ãžãŸčŠąã—ã¤ãĨけぞした。

ÂĢDet er skogsslynglene, de to! De flyr straks vekk om man ikke har dem ordentlig lÃĨst. Og her stÃĨr min gamle kjÃĻreste BÃĻ!Âģ Og hun trakk et reinsdyr ved hornet, som hadde en blank kobberring om halsen og var bundet.

「あれはäēŒã‚ã¨ã‚‚æŖŽãŽã‚ã°ã‚Œã‚‚ãŽã•ã€‚ã—ãŖã‹ã‚Šã€ã¨ã˜ã“ã‚ãĻおかãĒいと、すぐãĢげãĻã„ãŖãĻしぞうぎ。ここãĢã„ã‚‹ãŽãŒã€æ˜”ã‹ã‚‰ãŠã¨ã‚‚ã ãĄãŽãƒ™ãƒŧã‚ˆã€‚ã€ã“ã†ã„ãŖãĻ、åĨŗãŽå­ã¯ã€ã´ã‹ã´ã‹ãŋãŒã„ãŸã€éŠ…ãŠã†ãŽããŗã‚ã‚’ã¯ã‚ãŸãžãžã¤ãĒがれãĻいる、一ぴきぎとãĒã‹ã„ã‚’ã€ã¤ãŽã‚’ã‚‚ãŖãĻã˛ãã ã—ãžã—ãŸã€‚

ÂĢHam mÃĨ vi ogsÃĨ ha i klemme, ellers springer han ogsÃĨ fra oss. Hver eneste aften kiler jeg ham pÃĨ halsen med min skarpe kniv, det er han sÃĨ redd for!Âģ

ã€Œã“ã‚Œã‚‚ã€ã—ãŖã‹ã‚Šã¤ãĒいでおかãĒいと、ãĢげãĻã„ãŖãĻã—ãžã†ãŽã€‚ã ã‹ã‚‰ã€ã‚ãŸã„ã¯ã­ã€ãžã„æ™Šã‚ˆããã‚Œã‚‹ãƒŠã‚¤ãƒ•ã§ã€ããŗãŽã¨ã“ã‚ã‚’ãã™ããŖãĻã‚„ã‚‹ã‚“ã ã‚ˆã€‚ã™ã‚‹ã¨ã€ãã‚Œã¯ãŗãŖãã‚Šã™ã‚‹ãŖãŸã‚‰ã‚ã‚Šã‚ƒã—ãĒい。」

Og den lille piken trakk en lang kniv ut av en sprekke i muren, og lot den gli over reinsdyrets hals. Det stakkars dyr slo ut med benene, og røverpiken lo, og trakk sÃĨ Gerda med ned i sengen.

そういいãĒがら、åĨŗãŽå­ã¯ã‹ãšãŽã‚ã‚Œã‚ãŽã¨ã“ろから、ãĒがいナイフをとりだしãĻ、それをとãĒã‹ã„ãŽããŗãĢあãĻãĻ、そろそろãĒでぞした。かわいそうãĢ、そぎけもぎは、čļŗã‚’ãŠã‚“ãŠã‚“ã‚„ãŖãĻ、č‹Ļしがりぞした。むすめは、おもしろそうãĢã‚ã‚‰ãŖãĻ、それãĒã‚Šã‚˛ãƒĢダをつれãĻ、ねおこãĢčĄŒããžã—ãŸã€‚

ÂĢSkal du ha med kniven nÃĨr du skal sove?Âģ spurte Gerda, og sÃĨ litt redd pÃĨ den.

「あãĒたはねãĻいるあいだ、ナイフをはãĒさãĒã„ãŽã€‚ã€ã¨ã€ã‚˛ãƒĢダは、きãŋわるそうãĢ、それをãŋぞした。

ÂĢJeg sover alltid med kniv!Âģ sa den lille røverpiken. ÂĢMan vet aldri hva som kan komme. Men fortell meg nÃĨ igjen det du fortalte før om lille Kay, og hvorfor du har gÃĨtt ut i den vide verden.Âģ

ã€Œã‚ãŸã„ã€ã—ã‚‡ãŖãĄã‚…ã†ãƒŠã‚¤ãƒ•ã‚’ã‚‚ãŖãĻいるよ。」と、おいはぎぎこむすめはこたえぞした。「ãĒãĢがはじぞるかわからãĒã„ã‹ã‚‰ã­ã€‚ãã‚Œã‚ˆã‹ã€ã‚‚ã†ã„ãĄãŠã‚Ģã‚¤ãĄã‚ƒã‚“ãŖãĻå­ãŽčŠąã‚’ã—ãĻくれãĒい、それから、おうしãĻã“ãŽã˛ã‚ã„ä¸–į•ŒãĢ、あãĻもãĒくでãĻããŸãŽã‹ã€ããŽã‚ã‘ã‚’čŠąã—ãĻくれãĒいか。」

Og Gerda fortalte forfra, og skogduene kurret der oppe i buret, de andre duene sov.

ãã“ã§ã€ã‚˛ãƒĢãƒ€ã¯ã¯ã˜ã‚ã‹ã‚‰ã€ãã‚Œã‚’ãã‚Šã‹ãˆã—ãžã—ãŸã€‚æŖŽãŽã¯ã¨ãŒã€é ­ãŽä¸ŠãŽã‹ã”ãŽä¸­ã§ãã†ãã†ã„ãŖãĻいぞした。ãģã‹ãŽã¯ã¨ã¯ã­ã‚€ãŖãĻいぞした。

Den lille røverpiken la sin arm om Gerdas hals, holdt kniven i den andre hÃĨnden, og sov sÃĨ man kunne høre det. Men Gerda kunne slett ikke lukke sine øyne, hun visste ikke om hun skulle leve eller dø.

ãŠã„ã¯ãŽãŽã“ã‚€ã™ã‚ã¯ã€ã‹ãŸæ‰‹ã‚’ã‚˛ãƒĢãƒ€ãŽããŗãĢかけãĻ、かた手ãĢã¯ãƒŠã‚¤ãƒ•ã‚’ã‚‚ãŖãŸãžãžã€å¤§ã„ãŗãã‚’ã‹ã„ãĻねãĻã—ãžã„ãžã—ãŸã€‚ã‘ã‚ŒãŠã‚‚ã€ã‚˛ãƒĢãƒ€ã¯ã€į›Žã‚’ã¤ãļã‚‹ã“ã¨ã‚‚ã§ããžã›ã‚“ã§ã—ãŸã€‚ã‚˛ãƒĢãƒ€ã¯ã€ã„ãŖãŸã„ã€ã˜ãļã‚“ã¯į”Ÿã‹ã—ãĻおかれるぎか、ころされるぎか、ぞるでわかりぞせんでした。

Røverne satt rundt om ilden, sang og drakk, og røverkjerringen slo kolbøtter.

たきįĢãŽãã‚‹ã‚Šã‚’ã‹ã“ã‚“ã§ã€ãŠã„ã¯ãŽãŸãĄã¯ã€ãŠé…’ã‚’ãŽã‚“ã ã‚Šã€æ­Œã‚’ã†ãŸãŖãŸã‚Šã—ãĻいぞした。そぎãĒかで、ばあさんがとんãŧをきりぞした。

O! Det var ganske forferdelig for den lille piken ÃĨ se pÃĨ.

ãĄã„ã•ãĒåĨŗãŽå­ãĢã¨ãŖãĻは、そぎありさぞをčĻ‹ã‚‹ã ã‘ã§ã€ã“ã‚ã„ã“ã¨ã§ã—ãŸã€‚

Da sa skogduene: ÂĢKurr, kurr! Vi har sett den lille Kay. En hvit høne bar hans kjelke, han satt i Snedronningens vogn som fÃŗr lavt hen over skogen da vi lÃĨ i rede. Hun blÃĨste pÃĨ oss unger, og alle døde de, utenom vi to. Kurr! Kurr!Âģ

ããŽã¨ãã€æŖŽãŽã¯ã¨ãŒã€ã“ã†ã„ã„ãžã—ãŸã€‚
ã€Œãã†ã€ãã†ã€ã‚ãŸã—ãŸãĄã€ã‚Ģã‚¤ãĄã‚ƒã‚“ã‚’čĻ‹ãžã—ãŸã‚ˆã€‚ä¸€ã‚ãŽį™Ŋいめんおりが、ã‚Ģã‚¤ãĄã‚ƒã‚“ãŽãã‚Šã‚’ã¯ã“ã‚“ã§ã„ãžã—ãŸã€‚ã‚Ģã‚¤ãĄã‚ƒã‚“ã¯é›ĒぎåĨŗįŽ‹ãŽãã‚ŠãĢãŽãŖãĻã€ã‚ãŸã—ãŸãĄãŒã€åˇŖãĢねãĻã„ã‚‹ã¨ã€æŖŽãŽã™ãä¸Šã‚’é€šãŖãĻã„ãŖãŸãŽã§ã™ã‚ˆã€‚é›ĒぎåĨŗįŽ‹ã¯ã€ã‚ãŸã—ãŸãĄå­ã°ã¨ãĢ、つめたいいきをãĩきかけãĻ、ころしãĻã—ãžã„ãžã—ãŸã€‚ãŸã™ã‹ãŖãŸãŽã¯ã€ã‚ãŸã—ãŸãĄäēŒã‚ã ã‘、くう、くう。」

ÂĢHva sier dere der oppe?Âģ ropte Gerda. ÂĢHvor reiste Snedronningen hen? Vet dere noe om det?Âģ

「ぞあ、ãĒãĢã‚’ãã“ã§ã„ãŖãĻã‚‹ãŽã€‚ã€ã¨ã€ã‚˛ãƒĢダが、つい大きãĒこえをしぞした。「そぎé›ĒぎåĨŗįŽ‹ã•ãžã¯ã€ãŠã“ã¸ã„ãŖãŸãŽã§ã—ã‚‡ã†ã­ã€‚ããŽã•ããŽã“ã¨ã€ãĒãĢã‹ã—ãŖãĻいãĻ。おしえãĻよ。」

ÂĢHun reiste saktens til Lappland, for der er det alltid sne og is! Spør bare reinsdyret, som stÃĨr bundet i repet.Âģ

「たãļã‚“ã€ãƒŠãƒƒãƒ—ãƒŠãƒŗãƒ‰ãŽãģã†ã¸ã„ãŖãŸãŽã§ã—ã‚‡ã†ã‚ˆã€‚ãã“ãĢã¯ã€åš´ä¸­ã€æ°ˇã‚„é›Ēがありぞすからね。ぞあ、つãĒがれãĻいる、とãĒかいãĢ、きいãĻごらんãĒさい。」

ÂĢDer er det is og sne, det er velsignet og godt!Âģ sa reinsdyret. ÂĢDer hopper man fritt om i de store skinnende dalene! Der har Snedronningen sitt sommertelt, men hennes faste slott er oppe mot Nordpolen, pÃĨ den øyen som kalles Spitsberg!Âģ

すると、とãĒã‹ã„ãŒã˛ãã¨ãŖãĻ、「そこãĢã¯åš´ä¸­ã€æ°ˇã‚„é›ĒãŒã‚ãŖãĻ、それはすばらしいãŋごとãĒもぎですよ。」といいぞした。
「そこでは大きãĒã€ãã‚‰ãã‚‰å…‰ã‚‹č°ˇãžã‚’ã€č‡Ēį”ąãĢはしりぞわることができぞすし、é›ĒぎåĨŗįŽ‹ã¯ã€ãã“ãĢå¤ãŽãƒ†ãƒŗãƒˆã‚’ã‚‚ãŖãĻいぞす。でもåĨŗįŽ‹ãŽã‚ŠãŖãąãĒæœŦ城ãģã‚“ã˜ã‚‡ã†ã¯ã€ã‚‚ãŖã¨åŒ—æĨĩぎãģうぎ、゚ピッツベãƒĢã‚˛ãƒŗã¨ã„ã†åŗļぎ上ãĢあるぎです。」

ÂĢÅ, Kay, lille Kay!Âģ sukket Gerda.

「ああ、ã‚Ģã‚¤ãĄã‚ƒã‚“ã¯ã€ã™ããĒã‚Ģã‚¤ãĄã‚ƒã‚“ã¯ã€‚ã€ã¨ã€ã‚˛ãƒĢダはためいきをつきぞした。

ÂĢNÃĨ skal du ligge stilleÂģ, sa røverpiken, ÂĢellers fÃĨr du kniven opp i magen!Âģ

「しずかãĢしãĒよ。しãĒいと、ナイフをからだãĢつきさすよ。」と、おいはぎぎこむすめがいいぞした。

Om morgenen fortale Gerda henne alt det skogduene hadde sagt, og den lille røverpiken sÃĨ ganske alvorlig ut, men nikket med hodet, og sa: ÂĢDet er det samme! Det er det samme. — Vet du hvor Lappland er?Âģ spurte hun reinsdyret.

あさãĢãĒãŖãĻã€ã‚˛ãƒĢãƒ€ã¯ã€æŖŽãŽã¯ã¨ãŒčŠąã—ãŸã“ã¨ã‚’ã€ã™ãŖã‹ã‚ŠãŠã„ã¯ãŽãŽã“ã‚€ã™ã‚ãĢčŠąã—ãžã—ãŸã€‚ã™ã‚‹ã¨ã‚€ã™ã‚ã¯ã€ãŸã„ãã†ãžã˜ã‚ãĢãĒãŖãĻ、うãĒずきãĒがら、
ã€Œãžã‚ã„ã„ã‚„ã€‚ãŠãŖãĄãĢしãĻもおãĒじことだ。」と、いいぞした。そしãĻã€ã€ŒãŠãžãˆã€ãƒŠãƒƒãƒ—ãƒŠãƒŗãƒ‰ãŖãĻ、おこãĢã‚ã‚‹ãŽã‹ã—ãŖãĻるぎかい。」と、むすめは、とãĒかいãĢたずねぞした。

ÂĢHvem skulle vite det bedre enn jeg?Âģ sa dyret, og øynene løp i hodet pÃĨ det. ÂĢDer er jeg født og bÃĨret, der har jeg sprunget pÃĨ snemarken!Âģ

「わたしãģãŠã€ãã‚Œã‚’ã‚ˆãã—ãŖãĻã„ã‚‹ã‚‚ãŽãŒã”ã–ã„ãžã—ã‚‡ã†ã‹ã€‚ã€ã¨ã€į›Žã‚’ã‹ãŒã‚„ã‹ã—ãĒがら、とãĒã‹ã„ãŒã“ãŸãˆãžã—ãŸã€‚ã€Œã‚ãŸã—ã¯ãã“ã§į”Ÿãžã‚ŒãĻã€ãã ãŖãŸãŽã§ã™ã€‚ã‚ãŸã—ã¯ãã“ã§ã€é›ĒãŽé‡ŽåŽŸã‚’ã€ã¯ã—ã‚Šãžã‚ãŖãĻいぞした。」

ÂĢHør!Âģ sa røverpiken til Gerda. ÂĢDu ser at alle vÃĨre mannfolk er borte, men mutter er her ennÃĨ, og hun blir. Men utover morgenstunden drikker hun av den store flasken, og tar seg sÃĨ en liten lur ovenpÃĨ — da skal jeg gjøre noe for deg!Âģ

「ごらん。ãŋんãĒでかけãĻã„ãŖãĻã—ãžã†ã ã‚ã†ã€‚ãŠãŖã‹ã•ã‚“ã ã‘ãŒã†ãĄãĢã„ã‚‹ã€‚ãŠãŖã‹ã•ã‚“ã¯ã€ãšãŖã¨ã†ãĄãĢãŽã“ãŖãĻã„ã‚‹ãŽã‚ˆã€‚ã§ã‚‚ãŠã˛ã‚‹ãĄã‹ããĒると、大きãĒãŗã‚“ã‹ã‚‰ãŠé…’ã‚’ãŽã‚“ã§ã€ã™ã“ã—ãŽã‚ã„ã ã€ã˛ã‚‹ã­ã™ã‚‹ã‹ã‚‰ã€ããŽã¨ãã€ãŠãžãˆãĢいいことをしãĻã‚ã’ã‚ˆã†ã‚ˆã€‚ã€ã¨ã€ãŠã„ã¯ãŽãŽã“ã‚€ã™ã‚ã¯ã‚˛ãƒĢダãĢいいぞした。

NÃĨ hoppet hun ut av sengen, fÃŗr hen om halsen pÃĨ moderen, trakk henne i munnskjegget, og sa: ÂĢMin egen søte geitebukk, god morgen!Âģ

それからåĨŗãŽå­ã¯ã€ãąã‚“と、ねおこからはねおきãĻã€ãŠãŖã‹ã•ã‚“ãŽããŗãŽãžã‚ã‚ŠãĢかじりついãĻã€ãŠãŖã‹ã•ã‚“ãŽã˛ã’ã‚’ã˛ãŖãąã‚ŠãĒがら、こういいぞした。
「かわいい、めやぎさん、おはようございぞす。」

Og moren knipset henne under nesen sÃĨ den ble rød og blÃĨ, men det var alt sammen av bare kjÃĻrlighet.

ã™ã‚‹ã¨ã€ãŠãŖã‹ã•ã‚“ã¯ã€åĨŗãŽå­ãŽã¯ãĒがčĩ¤ããĒãŖãŸã‚Šį´Ģč‰˛ã‚€ã‚‰ã•ãã„ã‚ãĢãĒãŖãŸã‚Šã™ã‚‹ãžã§ã€ã‚†ãŗã§ã¯ã˜ããžã—ãŸã€‚ã§ã‚‚ã“ã‚Œã¯ã€ã‹ã‚ã„ããĻたぞらãĒいåŋƒã‹ã‚‰ã™ã‚‹ã“とでした。

Da nÃĨ moderen hadde drukket av sin flaske og fikk seg en liten lur, gikk røverpiken hen til reinsdyret, og sa: ÂĢJeg kunne ha besynderlig lyst til ÃĨ kile deg ennÃĨ mange ganger med den skarpe kniven, for da er du sÃĨ morsom, men det er det samme. Jeg skal løsne din snor og hjelpe deg utenfor, slik at du kan løpe til Lappland, men du skal ta benene med deg, og bringe for meg denne lille piken til Snedronningens slott hvor hennes lekebror er.

ãŠãŖã‹ã•ã‚“ãŒã€ãŗã‚“ãŽãŠé…’ã‚’ãŽã‚“ã§ã€ã­ãĻã—ãžãŖãŸã¨ãã€ãŠã„ã¯ãŽãŽã“ã‚€ã™ã‚ã¯ã€ã¨ãĒã‹ã„ãŽã¨ã“ã‚ã¸ã„ãŖãĻ、こういいぞした。
ã€Œã‚ãŸã—ã¯ã‚‚ãŖã¨ã€ãĒんずんも、ãĒã‚“ãšã‚“ã‚‚ã€ãƒŠã‚¤ãƒ•ã§ãŠãžãˆã‚’ã€ãã™ããŖãĻã‚„ã‚ŠãŸã„ãŽã ã‚ˆã€‚ã ãŖãĻ、ずいãļã‚“ãŠã‹ã—ã„ã‚“ã ã‚‚ãŽã€ã§ã‚‚ã€ã‚‚ã†ã„ã„ã•ã€‚ã‚ãŸã„ã€ãŠãžãˆãŒãƒŠãƒƒãƒ—ãƒŠãƒŗãƒ‰ã¸čĄŒã‘ã‚‹ã‚ˆã†ãĢ、つãĒをãģおいãĻãĢがしãĻã‚„ã‚ã†ã€‚ã‘ã‚ŒãŠã€ãŠãžãˆã¯ã›ãŖã›ã¨ã¯ã—ãŖãĻã€ã“ãŽå­ã‚’ã€ã“ãŽå­ãŽãŠã¨ã‚‚ã ãĄãŽã„ã‚‹ã€é›ĒぎåĨŗįŽ‹ãŽã”ãĻんへ、つれãĻいかãĒければいけãĒいよ。

Du har nok hørt det hun fortalte, for hun snakket høyt nok, og du lurer!Âģ

おぞえ、こぎ子があたいãĢčŠąã—ãĻいたこと、きいãĻいたろう。とãĻも大きãĒã“ãˆã§čŠąã—ãŸã—ã€ãŠãžãˆã‚‚č€ŗã‚’ã™ãžã—ãĻ、きいãĻいたぎだから。」

Reinsdyret hoppet høyt av glede. Røverpiken løftet lille Gerda opp, og var forsiktig nok til ÃĨ binde henne fast, ja til og med ÃĨ gi henne en liten pute ÃĨ sitte pÃĨ.

とãĒかいはよろこんで、éĢ˜ãã¯ã­ã‚ãŒã‚Šãžã—ãŸã€‚ããŽčƒŒä¸­ãĢãŠã„ã¯ãŽãŽã“ã‚€ã™ã‚ã¯ã€ã‚˛ãƒĢダをぎせãĻやりぞした。そしãĻᔍåŋƒã‚ˆã†ã˜ã‚“ãļã‹ãã€ã‚˛ãƒĢãƒ€ã‚’ã—ãŖã‹ã‚Šã„ã‚ãˆã¤ã‘ãĻ、そぎ上、くらぎかわりãĢã€ãĄã„ã•ãĒãĩとんぞで、しいãĻやりぞした。

ÂĢDet er det sammeÂģ, sa hun. ÂĢDer har du dine lodne støvler, for det blir kaldt, men muffen beholder jeg, den er altfor nydelig! Allikevel skal du ikke fryse. Her har du min moders store polvanter, de nÃĨr deg like opp til albuen. Stikk i! — NÃĨ ser du akkurat ut som min ekle moder pÃĨ hendene!Âģ

ã€Œãžã‚ã€ãŠã†ã§ã‚‚ã„ã„ã‚„ã€‚ã€ã¨ã€ã“ã‚€ã™ã‚ã¯ã„ã„ãžã—ãŸã€‚ã€Œãã‚‰ã€ãŠãžãˆãŽæ¯›įšŽãŽãĒがぐつだよ。だんだんさむくãĒã‚‹ã‹ã‚‰ã­ã€‚ãƒžãƒƒãƒ•ã¯ãã‚Œã„ã ã‹ã‚‰ã‚‚ã‚‰ãŖãĻおくわ。けれお、おぞえãĢさむいおもいはさせãĒいわ。ãģã‚‰ã€ãŠãŖã‹ã•ã‚“ãŽå¤§ããĒぞる手ãļくろがある。おぞえãĒã‚‰ã€ã˛ã˜ãŽã¨ã“ã‚ãžã§ã€ãĄã‚‡ã†ãŠã¨ãŠãã ã‚ã†ã€‚ãžã‚ã€ã“ã‚Œã‚’ã¯ã‚ã‚‹ã¨ã€ãŠãžãˆãŽæ‰‹ãŒã€ãžã‚‹ã§ã‚ãŸã„ãŽã„ã‚„ãĒãŠãŖã‹ã•ã‚“ãŽæ‰‹ãŽã‚ˆã†ã ã‚ˆã€‚ã€ã¨ã€ã‚€ã™ã‚ã¯ã„ã„ãžã—ãŸã€‚

Og Gerda grÃĨt av glede.

ã‚˛ãƒĢダは、もううれしくãĻ、æļ™ãĒãŋだがこãŧれぞした。

ÂĢJeg kan ikke orke at du beljer!Âģ sa den lille røverpiken. ÂĢNÃĨ skal du iallefall se fornøyd ut! Og der har du to brød og en skinke, sÃĨ skal du ikke sulte.Âģ

ã€ŒæŗŖããĒんãĻ、いやãĒことだね。」と、おいはぎぎこむすめはいいぞした。「ãģんとは、うれしいはずじゃãĒいぎ。さあ、ここãĢãĩãŸã¤ã€ãƒ‘ãƒŗãŽã‹ãŸãžã‚Šã¨ã€ãƒãƒ ãŒã‚ã‚‹ã‚ã€‚ã“ã‚Œã ã‘ã‚ã‚Œã°ã€ã˛ã‚‚ã˜ã„ãŠã‚‚ã„ã¯ã—ãĒいだろう。」

Begge deler ble bundet bak pÃĨ reinsdyret. Den lille røverpiken ÃĨpnet døren, lokket alle de store hundene inn, og sÃĨ skar hun repet over med sin kniv, og sa til reinsdyret: ÂĢLøp sÃĨ! Men pass vel pÃĨ den lille piken!Âģ

これらぎ品じãĒは、とãĒã‹ã„ãŽčƒŒä¸­ãŽã†ã—ã‚ãĢいわえつけられぞした。おいはぎぎむすめは戸をあけãĻ、大きãĒįŠŦをだぞしãĻ、中ãĢいれãĻおいãĻ、それから、よくきれるナイフでつãĒをきると、とãĒかいãĢã‚€ã‹ãŖãĻいいぞした。
ã€Œã•ã‚ã€ã¯ã—ãŖãĻ。そぎかわり、そぎ子ãĢ、よく気をつけãĻã‚„ãŖãĻよ。」

Og Gerda strakte hendene med de store polvanter ut mot røverpiken og sa farvel, og sÃĨ fløy reinsdyret avsted over busker og stubber, gjennom den store skogen, over moser og stepper, alt hva den kunne.

ããŽã¨ãã€ã‚˛ãƒĢダは、大きãĒぞる手ãļãã‚ã‚’ã¯ã‚ãŸä¸Ąæ‰‹ã‚’ã€ãŠã„ã¯ãŽãŽã“ã‚€ã™ã‚ãŽãģうãĢさしぎばしãĻ、「さようãĒら。」といいぞした。とたんãĢ、とãĒã‹ã„ã¯ã‹ã‘ã ã—ãžã—ãŸã€‚æœ¨ãŽæ šã€å˛Šã‹ãŠã‚’ã¨ãŗã“ãˆã€å¤§ããĒæŖŽã‚’ã¤ããŦけãĻ、æ˛ŧåœ°ã‚„č‰åŽŸã‚‚ã‹ãžã‚ãšã€ã„ãŖã—ã‚‡ã†ã‘ã‚“ã‚ã„ã€ãžãŖã—ãã‚‰ãĢã¯ã—ãŖãĻいきぞした。

Ulvene hylte og ravnene skrek. ÂĢFut! Fut!Âģ sa det pÃĨ himlen. Det var som om den nyste rødt.

おおかãŋがãģえ、わたりがらすがこえをたãĻãžã—ãŸã€‚ã˛ã‚…ãƒƒã€ã˛ã‚…ãƒƒã€įŠēで、ãĒãĢã‹éŸŗãŒã—ãžã—ãŸã€‚ãã‚Œã¯ãžã‚‹ã§čŠąįĢãŒã‚ãŒãŖãŸã‚ˆã†ãĢ。

ÂĢDet er mine gamle nordlys!Âģ sa reinsdyret. ÂĢSe hvor de lyser!Âģ Og sÃĨ løp den ennÃĨ mere av sted, natt og dag. Brødene ble spist, skinken med, og sÃĨ var de i Lappland.

「あれがわたしぎãĒつかしい北æĨĩã‚Ēãƒŧロナ光です。」と、とãĒかいがいいぞした。「ごらんãĒさい。ãĒんãĻよく、かがやいãĻいるでしょう。」
それからとãĒã‹ã„ã¯ã€ã˛ã‚‹ã‚‚å¤œã‚‚ã€å‰ã‚ˆã‚Šã‚‚ã‚‚ãŖã¨ã¯ã‚„ãã¯ã—ãŖãĻčĄŒããžã—ãŸã€‚
ãƒ‘ãƒŗãŽã‹ãŸãžã‚Šã‚‚ãĒくãĒりぞした。ハムもたずつくしぞした。とãĒã‹ã„ã¨ã‚˛ãƒĢãƒ€ã¨ã¯ã€ãƒŠãƒƒãƒ—ãƒŠãƒŗãƒ‰ãĢつきぞした。

Sjette historie. Lappekonen og finnekonen.

įŦŦå…­ãŽãŠčŠąã€‚ãƒŠãƒƒãƒ—ãƒŠãƒŗãƒ‰ãŽåĨŗã¨ãƒ•ã‚ŖãƒŗãƒŠãƒŗãƒ‰ãŽåĨŗ

De stoppet opp ved et lite hus. Det var sÃĨ ynkelig. Taket gikk ned til jorden, og døren var sÃĨ lav at familien mÃĨtte krype pÃĨ magen nÃĨr de ville ut eller inn.

ãĄã„ã•ãĒ、そぞつãĒこやぎ前で、とãĒかいはとぞりぞした。そぎこやはたいそうãŋすãŧらしくãĻã€åą‹æ šã‚„ã­ã¯åœ°éĸじめんとすれすれぎところぞでも、おおいかãļã•ãŖãĻいぞした。そしãĻã€æˆ¸åŖãŒãŸã„ãã†ã˛ããã¤ã„ãĻã„ã‚‹ã‚‚ãŽã§ã™ã‹ã‚‰ã€ã†ãĄãŽäēēがå‡ēãŸã‚Šã€ã¯ã„ãŖãŸã‚Šã™ã‚‹ã¨ããĢは、はらばいãĢãĒãŖãĻ、そこをくぐらãĒければãĒりぞせんでした。

Her var ingen hjemme uten en gammel lappekone som stod og stekte fisk ved en tranlampe. Og reinsdyret fortalte hele Gerdas historie, men først sin egen, for det syntes den var mye viktigere, og Gerda var sÃĨ forkommet av kulde at hun ikke kunne tale.

そぎåŽļãĢã¯ã€ãŸãŖãŸã˛ã¨ã‚Šåš´ã¨ãŖãŸãƒŠãƒƒãƒ—ãƒŠãƒŗãƒ‰ãŽåĨŗãŒã„ãĻã€é¯¨æ˛šã’ã„ã‚†ãƒŠãƒŗãƒ—ãŽãã°ã§ã€ãŠã•ã‹ãĒをやいãĻいぞした。とãĒかいはそぎおばあさんãĢã€ã‚˛ãƒĢãƒ€ãŽã“ã¨ã‚’ã™ãŖã‹ã‚ŠčŠąã—ãĻきかせぞした。でも、そぎ前ãĢじãļã‚“ãŽã“ã¨ã‚’ãžãščŠąã—ãžã—ãŸã€‚ã¨ãĒかいは、じãļã‚“ãŽčŠąãŽãģã†ãŒã€ã‚˛ãƒĢãƒ€ãŽčŠąã‚ˆã‚ŠãŸã„ã›ã¤ã ã¨ãŠã‚‚ãŖãŸã‹ã‚‰ã§ã—ãŸã€‚ ã‚˛ãƒĢダはさむさãĢã€ã˛ãŠãã‚„ã‚‰ã‚ŒãĻいãĻã€åŖã‚’ããã“ã¨ãŒã§ããžã›ã‚“ã§ã—ãŸã€‚

ÂĢAkk, dere arme stakkarer!Âģ sa lappekonen. ÂĢDa har dere ennÃĨ langt ÃĨ løpe! Dere mÃĨ avsted over hundre mil inn i Finnmarken, for der ligger Snedronningen pÃĨ landet og brenner blÃĨlys hver evige aften.

「やれやれ、それはかわいそうãĢã€‚ã€ã¨ã€ãƒŠãƒƒãƒ—ãƒŠãƒŗãƒ‰ãŽåĨŗã¯ã„ã„ãžã—ãŸã€‚ã€ŒãŠãžãˆãŸãĄã¯ãžã ãžã ã€ãšã„ãļã‚“ã¨ãŠãã¯ã—ãŖãĻčĄŒã‹ãĒければãĒらãĒã„ã‚ˆã€‚į™žãƒžã‚¤ãƒĢäģĨä¸Šã‚‚åŒ—ãŽãƒ•ã‚ŖãƒŗãƒžãƒĢã‚ąãƒŗãŽãŠããĩかくはいらãĒければãĒらãĒいぎだよ。é›ĒぎåĨŗįŽ‹ã¯ãã“ãĢいãĻ、ぞい晊、青い光をå‡ēã™čŠąįĢをもやしãĻいるぎさ。

Jeg skal skrive et par ord pÃĨ en tørr klippfisk, papir har jeg ikke, den skal jeg gi dere med til finnekonen der oppe, hun kan fortelle dere mere enn jeg!Âģ

ã‚ãŸã—ã¯į´™ã‚’ã‚‚ãŖãĻいãĒã„ã‹ã‚‰ã€åš˛éąˆã˛ã ã‚‰ãŽã†ãˆãĢ、ãĻがãŋをかいãĻã‚ã’ã‚ˆã†ã€‚ã“ã‚Œã‚’ãƒ•ã‚ŖãƒŗãƒŠãƒŗãƒ‰ãŽåĨŗãŽã¨ã“ã‚ã¸ã‚‚ãŖãĻおいで。そぎåĨŗãŽãģうが、わたしよりもくわしく、ãĒんでも教えãĻくれるだろうからね。」

Og da nÃĨ Gerda hadde blitt varmet og hadde fÃĨtt ÃĨ spise og drikke, skrev lappekonen et par ord pÃĨ en tørr klippfisk, bad Gerda passe vel pÃĨ den, bandt henne igjen fast pÃĨ reinsdyret, og det sprang avsted.

さãĻã‚˛ãƒĢダぎからだもあたたぞり、たずもぎやぎãŋもぎでげんきをつけãĻã‚‚ã‚‰ãŖãŸã¨ãã€ãƒŠãƒƒãƒ—ãƒŠãƒŗãƒ‰ãŽåĨŗã¯ã€åš˛éąˆã˛ã ã‚‰ãĢ、ãĩたことãŋこと、もんくをかきつけãĻ、それをたいせつãĢã‚‚ãŖãĻいくようãĢã€ã¨ã„ãŖãĻã ã—ãžã—ãŸã€‚ã‚˛ãƒĢダは、ぞたとãĒかいãĢいわえつけられãĻでかけぞした。

ÂĢFut! Fut!Âģ sa det oppe i luften, hele natten brente de vakreste blÃĨe nordlys — og sÃĨ kom de til Finnmarken og banket pÃĨ finnekonens skorsten, for hun hadde ikke en gang dør.

ã˛ã‚…ãƒƒã˛ã‚…ãƒƒã€įŠēãŽä¸Šã§ãžãŸã„ã„ãžã—ãŸã€‚ã˛ã¨æ™Šä¸­ã€ã“ãŽä¸Šã‚‚ãĒãã†ã¤ãã—ã„é’č‰˛ã‚’ã—ãŸã€æĨĩ光ã‚ĒãƒŧロナがもえãĻいぞした。――さãĻ、こうしãĻ、とãĒã‹ã„ã¨ã‚˛ãƒĢãƒ€ã¨ã¯ã€ãƒ•ã‚ŖãƒŗãƒžãƒĢã‚ąãƒŗãĢつきぞした。そしãĻã€ãƒ•ã‚ŖãƒŗãƒŠãƒŗãƒ‰ãŽåĨŗãŽåŽļãŽãˆã‚“ã¨ã¤ã‚’ã€ã“ã¤ã“ã¤ãŸãŸããžã—ãŸã€‚ã ãŖãĻそぎåŽļãĢã¯ã€æˆ¸åŖã‚‚ã¤ã„ãĻいぞせんでした。

Det var en hete der inne, sÃĨ finnekonen selv gikk nesten helt naken. Liten var hun, og ganske grÃĨ.

åŽļぎ中は、たいへんあついぎで、そぎåĨŗãŽäēēã¯ã€ãžã‚‹ã§ã¯ã ã‹åŒæ§˜ã§ã—ãŸã€‚ã›ã„ãŽã˛ãã„ã‚€ã•ãã‚‹ã—ã„ã‚ˆã†ã™ãŽåĨŗã§ã—た。

Hun løsnet straks klÃĻrne pÃĨ lille Gerda, tok polvantene og støvlene av, for ellers hadde hun fÃĨtt det for hett, la et stykke is pÃĨ reinsdyrets hode, og leste sÃĨ det som stod skrevet pÃĨ klippfisken.

åĨŗã¯ã™ããĢã€ã‚˛ãƒĢãƒ€ãŽį€į‰Šã‚„ã€æ‰‹ãļくろや、ãĒがぐつをãŦがせぞした。そうしãĒければ、とãĻもあつくãĻ、そこãĢはいられãĒã‹ãŖãŸã‹ã‚‰ã§ã™ã€‚ãã‚Œã‹ã‚‰ã€ã¨ãĒかいぎあたぞぎ上ãĢã€ã˛ã¨ã‹ã‘ã€æ°ˇãŽã‹ãŸãžã‚Šã‚’ã€ãŽã›ãĻやりぞした。

Hun leste det tre ganger, og sÃĨ kunne hun det utenat og puttet fisken i matgryten, for den kunne jo godt spises, og hun spilte aldri noe.

そしãĻã€ã˛ã ã‚‰ãĢかきつけãĻあるもんくを、三ずんもくりかえしãĻよãŋぞした。そしãĻã™ãŖã‹ã‚ŠãŠãŧえこんでしぞうと、゚ãƒŧプをこしらえる大ãĒずぎ中へ、たらをãĒげこãŋぞした。そぎたらはたずることができたからで、こぎåĨŗãŽäēēã¯ã€ã‘ãŖã—ãĻおんãĒもぎでも、むだãĢはしぞせんでした。

NÃĨ fortalte reinsdyret først sin historie, og sÃĨ den lille Gerdas, og finnekonen blunket med de kloke øynene, men sa ikke noe.

さãĻ、とãĒかいは、ぞずじãļã‚“ãŽã“ã¨ã‚’čŠąã—ãĻã€ãã‚Œã‹ã‚‰ã‚˛ãƒĢãƒ€ãŽã“ã¨ã‚’čŠąã—ãžã—ãŸã€‚ã™ã‚‹ã¨ãƒ•ã‚ŖãƒŗãƒŠãƒŗãƒ‰ãŽåĨŗã¯ã€ããŽã‚Šã“うそうãĒį›Žã‚’ã—ã°ãŸãŸã„ãŸã ã‘ã§ã€ãĒãĢもいいぞせんでした。

ÂĢDu er sÃĨ klokÂģ, sa reinsdyret. ÂĢJeg vet du kan binde alle verdens vinder i en sytrÃĨd. NÃĨr skipperen løsner den ene knuten fÃĨr han god vind, løser han den andre da blÃĨser det skarpt, og løser han den tredje og fjerde, da stormer det sÃĨ skogene faller om.

「あãĒたは、たいそう、かしこくãĻã„ã‚‰ãŖã—ã‚ƒã„ãžã™ã­ã€‚ã€ã¨ã€ã¨ãĒかいは、いいぞした。「わたしはあãĒãŸãŒã€ã„ãŖãŊã‚“ãŽã‚ˆã‚Šįŗ¸ã§ã€ä¸–į•Œä¸­ãŽéĸ¨ã‚’つãĒぐことがおできãĢãĒると、きいãĻãŠã‚Šãžã™ã€‚ã‚‚ã—ã‚‚čˆŸãŽã‚ŠãŒã€ããŽã„ãĄã°ã‚“ã¯ã˜ã‚ãŽã‚€ã™ãŗã‚ã‚’ãģおくãĒら、つごうぎいいčŋŊéĸ¨ãŒãĩきぞす。äēŒã°ã‚“ã‚ãŽã‚€ã™ãŗã‚ã ãŖãŸã‚‰ã€ã¤ã‚ˆã„éĸ¨ãŒãĩきぞす。三ばんめと四ばんめをãģおくãĒã‚‰ã€æŖŽã”ã¨ãĩきたおすãģおぎあらしがãĩきすさãŋぞす。

Vil du ikke gi den lille piken en drikk, sÃĨ hun kan fÃĨ tolv manns styrke og overvinne Snedronningen?Âģ

おうか、こぎむすめさんãĢ、十äēŒäēēりきがついãĻã€ã—ã‚…ãŗã‚ˆãé›ĒぎåĨŗįŽ‹ãĢかãĻぞすよう、ぎãŋã‚‚ãŽã‚’ã˛ã¨ã¤ã€ã¤ããŖãĻã‚„ãŖãĻいただけぞせんか。」

ÂĢTolv manns styrkeÂģ, sa finnekonen. ÂĢJo, det vil strekke godt til!Âģ

「十äēŒäēēりきかい。さぞåŊšãĢたつīŧˆã€ŒãŸã¤ã€ã¯å畿œŦã§ã¯ã€ŒãŸãŖã€īŧ‰ã ã‚ã†ã‚ˆã€‚ã€ã¨ã€ãƒ•ã‚ŖãƒŗãƒŠãƒŗãƒ‰īŧˆã€Œãƒ•ã‚ŖãƒŗãƒŠãƒŗãƒ‰ã€ã¯å畿œŦã§ã¯ã€Œãƒ•ã‚ŖãƒŠãƒŗãƒ‰ã€īŧ‰ãŽåĨŗã¯ãã‚Šã‹ãˆã—ãĻいいぞした。

Og sÃĨ gikk hun hen pÃĨ en hylle, tok et stort sammenrullet skinn frem, og det rullet hun opp. Det var skrevet underlige bokstaver pÃĨ det, og finnekonen leste sÃĨ vannet haglet ned av hennes panne.

それからåĨŗãŽäēēは、たãĒãŽã¨ã“ã‚ã¸ã„ãŖãĻ、大きãĒæ¯›įšŽãŽãžã„ãŸã‚‚ãŽã‚’ã‚‚ãŖãĻきãĻã˛ã‚ã’ãžã—ãŸã€‚ãã‚ŒãĢは、ãĩしぎãĒもんじがかいãĻã‚ã‚Šãžã—ãŸãŒã€ãƒ•ã‚ŖãƒŗãƒŠãƒŗãƒ‰ãŽåĨŗã¯ã€ã˛ãŸã„から、あせがたれるぞで、それをよãŋかえしぞした。

Men reinsdyret bad igjen sÃĨ meget for den lille Gerda, og Gerda sÃĨ pÃĨ finnekonen med sÃĨ bedende øyne, fulle av tÃĨrer, slik at denne begynte igjen ÃĨ blunke med sine, og trakk reinsdyret hen i en krok hvor hun hvisket til det imens det fikk frisk is pÃĨ hodet:

でも、とãĒã‹ã„ã¯ã€ã‹ã‚ã„ã„ã‚˛ãƒĢダぎためãĢã€ãžãŸã„ãŖã—ã‚‡ã†ã‘ã‚“ã‚ã„ã€ããŽåĨŗãŽäēēãĢたぎãŋãžã—ãŸã€‚ã‚˛ãƒĢãƒ€ã‚‚į›ŽãĢæļ™ã‚’ã„ãŖãąã„ãŸã‚ãĻ、おがむようãĢã€ãƒ•ã‚ŖãƒŗãƒŠãƒŗãƒ‰ãŽåĨŗã‚’čĻ‹ã‚ã’ãžã—ãŸã€‚åĨŗã¯ãžãŸį›Žã‚’しばたたきはじめぞした。そしãĻ、とãĒかいをすãŋぎãģうへつれãĻã„ãŖãĻ、そぎあたぞãĢã‚ãŸã‚‰ã—ã„æ°ˇã‚’ãŽã›ãĻやりãĒがら、こうつãļやきぞした。

ÂĢDen lille Kay er riktignok hos Snedronningen, og finner alt der etter sin lyst og tanke og tro, det er den beste delen av verden, men det kommer av at han har fÃĨtt en glassplint i hjertet og et lite glasskorn i øyet. Det mÃĨ først ut, ellers blir han aldri til menneske, og Snedronningen vil beholde makten over ham!Âģ

「ã‚Ģã‚¤ãŖãĻ子は、ãģんとうãĢé›ĒぎåĨŗįŽ‹ãŽãŠåŸŽãĢいるぎだよ。そしãĻ、そこãĢあるもぎはãĒんでも気ãĢã„ãŖãĻã—ãžãŖãĻã€ä¸–į•ŒãĢこんãĒいいところはãĒã„ã¨ãŠã‚‚ãŖãĻã„ã‚‹ã‚“ã ã‚ˆã€‚ã‘ã‚ŒãŠãã‚Œã¨ã„ã†ãŽã‚‚ã€ã‚ã‚ŒãŽį›ŽãŽãĒかãĢã¯ã€éĄãŽã‹ã‘ã‚‰ãŒã¯ã„ãŖãĻいるし、しんぞうぎãĒかãĢã ãŖãĻã€ãĄã„ã•ãĒã‹ã‘ã‚‰ãŒã¯ã„ãŖãĻいるからãĒぎだよ。だからそんãĒもぎを、ã‚ĢイからとりだしãĻしぞわãĒã„ã†ãĄã¯ã€ã‚ã‚Œã¯ã‘ãŖã—ãĻぞãĢんげんãĢãĒることはできãĒいし、いつぞでもé›ĒぎåĨŗįŽ‹ãŽã„ã†ãĒりãĢãĒãŖãĻいることだろうよ。」

ÂĢMen kan du ikke gi den lille Gerda noe inn, sÃĨ hun kan fÃĨ makt over det hele?Âģ

「では、おんãĒもぎãĢã‚‚ã€ã†ãĄã‹ã¤ã“ã¨ãŽã§ãã‚‹åŠ›ãĢãĒるようãĒã‚‚ãŽã‚’ã€ã‚˛ãƒĢãƒ€ãĄã‚ƒã‚“ãĢくださるわけãĢはいかãĒいでしょうか。」

ÂĢJeg kan ikke gi henne større makt enn hun allerede har! Ser du ikke hvor stor den er? Ser du ikke hvordan mennesker og dyr mÃĨ tjene henne, hvordan hun pÃĨ bare ben er kommet sÃĨ vel frem i verden?

「こぎむすめãĢ、うぞれついãĻã‚‚ãŖãĻいる力よりも、大きãĒ力をさずけることは、わたしãĢはできãĒいことãĒぎだよ。ぞあ、それはおぞえさんãĢã‚‚ã€ã‚ãŽã‚€ã™ã‚ãŒã„ãžã‚‚ãŖãĻいる力が、おんãĒãĢ大きãĒ力だかわかるだろう。ごらん、おんãĒãĢしãĻ、いろいろとäēē間やおうãļã¤ãŒã€ã‚ãŽã‚€ã™ã‚ã˛ã¨ã‚ŠãŽãŸã‚ãĢしãĻã‚„ãŖãĻいるか、おんãĒãĢしãĻ、はだしぎくせãĢ、あぎむすめがよくもこんãĒã¨ãŠããžã§ã‚„ãŖãĻこられたか。

Vi mÃĨ ikke la henne vite om sin makt, den sitter i hennes hjerte, den sitter i at hun er et søtt uskyldig barn.

ãã‚Œã ã‚‚ãŽã€ã‚ãŽã‚€ã™ã‚ã¯ã€ã‚ãŸã—ãŸãĄã‹ã‚‰ã€åŠ›ã‚’ãˆã‚ˆã†ã¨ã—ãĻもだめãĒぎだよ。それはあぎむすめぎåŋƒãŽãĒかãĢあるぎだよ。それがかわいいむじゃきãĒこおもだというところãĢあるぎだよ。

Kan hun ikke selv komme inn til Snedronningen og fÃĨ glasset ut av lille Kay, sÃĨ kunne vi ikke hjelpe.

もし、あぎむすめが、č‡Ē分でé›ĒぎåĨŗįŽ‹ãŽã¨ã“ã‚ã¸ã€ã§ã‹ã‘ãĻã„ãŖãĻ、ã‚Ģイからã‚Ŧナ゚ぎかけらをとりだすことができãĒいようãĒら、ぞしãĻã€ã‚ãŸã—ãŸãĄãŽåŠ›ãĢおよばãĒいことさ。

To mil herfra begynner Snedronningens have, hen dit kan du bÃĻre den lille piken. Sett henne av ved den store busken som stÃĨr med røde bÃĻr i sneen, hold ikke lang faddersladder og skynd deg tilbake hit!Âģ

もうここからäēŒãƒžã‚¤ãƒĢばかりで、é›ĒぎåĨŗįŽ‹ãŽãŠåē­ãŽå…ĨåŖãĢãĒるから、おぞえはそこぞで、あぎåĨŗãŽå­ã‚’ã¯ã“ã‚“ã§ã„ãŖãĻ、é›Ēぎ中で、čĩ¤ã„åޟãŋをつけãĻã—ã’ãŖãĻいる、大きãĒ木やãļぎところãĢ、おろしãĻくるがいい。それで、もうよけいãĒåŖã‚’ãã‹ãĒã„ã§ã€ã•ãŖã•ã¨ã‹ãˆãŖãĻおいで。」

Đ ŅĐēĐģаĐŧа