ĐĐ°ŅвĐĩĐļŅĐēĐ°-ŅĐŋĐžĐŊŅĐēĐ°Ņ ĐēĐŊŅĐŗĐ°-ĐąŅĐģŅĐŊĐŗва
Han ville nok bli glad for ÃĨ se henne, høre hvilken lang vei hun hadde gÃĨtt for hans skyld, og fÃĨ greie pÃĨ hvor bedrøvet alle de hjemme hadde vÃĻrt da han ikke kom igjen.
ããã§ããĢã¤ãĄãããĢããŖãĻããĒãããĒããéä¸ãããĻčĒåãããããĢããŖãĻãããã¨ãããããããĒãããããĒããŽã§ããŠããĒãĢãŋããĒããããĒããã§ãããããŖããĒããããããĻããĻããããã¨ãããŠããĒãĢããããļã§ãããã
O, det var en frykt og en glede.
ãžãããããããã¨ããããããããããąãã§ããã
NÃĨ var de pÃĨ trappen. Der brente en liten lampe pÃĨ et skap. Midt pÃĨ gulvet stod den tamme krÃĨken og dreide hodet til alle sider og betraktet Gerda, som neide slik bestemor hadde lÃĻrt henne.
ããĻããããã¨ã˛ãĢãã¨ã¯ãããã ããŽä¸ãĢãŽãŧããžããããĄãããĒãŠãŗãããããĒãŽä¸ãĢã¤ããĻããžããããããĻãããæŋãŽãžãä¸ãŽã¨ãããĢã¯ãéŖŧããĒããããåĨŗãããããããŖã¨ã˛ãĢããčĻãĻįĢãŖãĻããžãããã˛ãĢãã¯ãã°ãããžããããããŖããããĢããĻããããĢãããããžããã
ÂĢMin forlovede har talt sÃĨ vakkert om dem, min lille frøkenÂģ, sa den tamme krÃĨken. ÂĢDeres vita, som man kaller det, er ogsÃĨ meget rørende! â Vil De ta lampen, sÃĨ skal jeg gÃĨ foran. Her gÃĨr vi den rette vei, for der treffer vi ingen!Âģ
ããããããããããããããããŽãããĒããã¯ãããĒããŽãã¨ãããããããģããĻãããžããããã¨ãããŽãããããããããããžããããããĒããŽãããŽãããããã¨ããããããžããŽã¯ããããļããããŽãŠããĒãŽã§ãããããããŠãŗãããããĄãã ãããããããĒãããžãããããŽã¨ããããžãŖãããĢãžãããžããããããã ããĢããããžãããããã
ÂĢJeg synes det kommer noen etter like bak!Âģ sa Gerda, og det suste forbi henne. Det var som skygger hen langs veggen, hester med flagrende manker og tynne ben, jegergutter, herrer og damer til hest.
ãã ããããããããĄãŽãã¨ãããã¤ããĻãããããĒæ°ããããã¨ãããã¨ããĒãĢãããã°ããã ããĢéãŖãã¨ããĢãã˛ãĢãã¯ãããžãããããã¯ãããĻããŋããĩããŋã ããĻããģãŖããã¨ããčļŗãããŖãĻããéĻŦã ãŽããããããããããŠã ãŽãéĻŦãĢãŽãŖãããŖãąãĒįˇãŽäēēããåĨŗãŽäēēã ãŽãŽãããããŋããĒããšãĢãã¤ãŖããããŽãããĢčĻããžããã
ÂĢDet er kun drømmene!Âģ sa krÃĨken. ÂĢDe kommer og henter det høye herskapets tanker til jakt. Godt er det, sÃĨ kan De bedre betrakte dem i sengen. Men la meg se at hvis De kommer til ÃĻre og verdighet, at De da viser et takknemlig hjerte!Âģ
ãããã¯ããģããŽå¤ĸãĒãŽã§ããããã¨ããããããããžãããããããã¯ããããããŽãä¸ģäēēããĄãŽãããããããããĢãããã ããã¨ããĻãããŽã§ããã¤ãããŽãããã¨ãĢãããĒãã¯ãããŠããŽä¸ã§ããŽã˛ã¨ããĄãŽãäŧãŋãŽã¨ããããããŋãããžããããã§ããŠãããããĒããããŖãąãĒčēĢåãĢããĒããĢãĒãŖããŽãĄãããããĢãĒãŖããããã¯ããããããĒãããã
ÂĢDet er ikke noe ÃĨ snakke om!Âģ sa krÃĨken fra skogen.
ãããã¯ãããžã§ããĒããã¨ã ãããããã¨ãæŖŽãŽãããããããžããã
NÃĨ kom de inn i den første salen, den var av rosenrød sateng med kunstige blomster opp langs veggene. Her suste drømmene allerede forbi, men de fÃŗr sÃĨ hurtig at Gerda ikke fikk sett det høye herskapet.
ããĻããããã¨ã˛ãĢãã¨ã¯ãä¸ã°ãã¯ãããŽåēéãĢã¯ããŖãĻãããžããããããŽããšãĢã¯ãčąã§ãããŖããã°ãč˛ãŽãã ãããä¸ããä¸ãžã§ãã¯ãã¤ããããĻããžããããããĻããããĢãããããĢãããããŖããŽå¤ĸã¯ãããã¨ãã§æĨãĻããžããããããžãã¯ããããããããĻãã˛ãĢãã¯ãããæŽŋã¨ãŽããžã貴åŠĻäēēããĩããæšãããããŠã¯ãŋããã¨ãã§ããžããã§ããã
Den ene salen ble prektigere enn den andre. Jo, man kunne nok bli forbløffet, og nÃĨ var de i sovekammeret.
ã˛ããžãããã˛ããžã¸čĄããģãŠããŋãŠã¨ãĢã§ããĻããžããããã ããããžããŽãã¤ããããĢããžãã¤ãã°ããã§ããããããŽããĄãã¨ãã¨ãããžãžã§ã¯ããŖãĻãããžããã
Loftet her inne lignet en stor palme med blader av glass, kostbart glass, og midt pÃĨ gulvet, i en tykk stilk av gull, hang to senger, og hver sÃĨ ut som liljer:
ãããŽãĻããããã¯ãéĢ䞥ãĒãŦãŠãšãŽčãã˛ãããã大ããĒãã ããŽæ¨ãŽãããĄãĢãĒãŖãĻããžããããããĻãã¸ããŽãžããĒããĢã¯ããĩãã¤ãŽãããããæ¨ãŽãããĢãããéãŽãĩã¨ãæąãĢã¤ããããŖãĻããĻããĩãã¤ã¨ãããããŽčąãŽãããĢãŋããžããã
Den ene var hvit, i den lÃĨ prinsessen. Den andre var rød, og i den var det at Gerda skulle søke lille Kay. Hun bøyde et av de røde bladene til side og da sÃĨ hun en brun nakke. â à , det var Kay.
ããŽãããã¯ã˛ã¨ã¤ã¯įŊããĻããããĢã¯įåĨŗããããŖãĻããžãããããã˛ã¨ã¤ãŽã¯čĩ¤ããĻããããĢãããŖãĻããäēēãããã˛ãĢããŽããããĢã¤ãĄããã§ãĒããĻã¯ãĒããĒããŽã§ããã˛ãĢãã¯čĩ¤ãčąãŗããã˛ã¨ã˛ããããŖã¨ãŠããã¨ããããĢæĨããããããŗãããčĻããžãããââãããããã¯ãĢã¤ãĄããã§ããã
Hun ropte hans navn ganske høyt, og holdt lampen hen til ham â drømmene suste til hest inn i stuen igjen â han vÃĨknet, dreide hodet og â det var ikke den lille Kay.
ââã˛ãĢãã¯ããĢã¤ãĄãããŽåãããéĢãããŗãžããããŠãŗãããĢã¤ãĄãããŽãģãã¸ããã ããžãããâĻâĻå¤ĸããžãéĻŦãĢãŽãŖãĻããããããããŽã¸ããŽä¸ã¸ãã¯ããŖãĻããžãããâĻâĻããŽäēēã¯įŽãããžããĻãéĄãããĄããĢãããžãããã¨ããããããã¯ãĢã¤ãĄããã§ã¯ãĒããŖããŽã§ãã
Prinsen lignet ham kun pÃĨ nakken, men ung og vakker var han. Og fra den hvite liljesengen tittet prinsessen ut og spurte hva det var. Da grÃĨt den lille Gerda og fortalte hele sin historie og alt det krÃĨkene hadde gjort for henne.
ããžã¯įåã¨ãĒãŖãããŽäēēã¯ããã ãããŗãããŽã¨ãããããĢã¤ãĄãããĢãĢãĻããã ãã§ãããã§ãããŽįåã¯ããããĻããã¤ãããéĄãããĻããžãããįåĨŗã¯įŊããããŽčąã¨ããŋããããããããįŽããąãĄããããŖãĻčĻãããĒãããããããããĢãããŽãã¨ããããããĢãĒããžãããããã§ã˛ãĢãã¯æŗŖããĻãããžãžã§ãŽãã¨ãããããããããããĢã¤ãããĻããããã¨ãĒãŠãããŽãããįåãĢ芹ããžããã
ÂĢDin lille stakkar!Âģ sa prinsen og prinsessen, og de roste krÃĨkene og sa at de var slett ikke vrede pÃĨ dem, men de skulle allikevel ikke gjøre det oftere. Imidlertid skulle de ha en belønning.
ãããã¯ããžããããããããĢããã¨ãįåã¨įåĨŗã¨ããããžããããããĻãããããããģããĢãĒããããļãããĄã¯ããŖããĻããããããããã¨ããããã¯ããĒãããäēãŠã¨ãããĒãã¨ãããĻããããĒãã¨ããŖããããžãããããã§ãããããããĄã¯ãããģããŗãããã ããã¨ãĢãĒããžããã
ÂĢVil dere fly frittÂģ, spurte prinsessen, ÂĢeller vil dere ha fast ansettelse som hoffkrÃĨker med alt det som faller av pÃĨ kjøkkenet?Âģ
ãããžãããĄã¯ãããããŖãĻãĢããã¨ãã¨ãŗãžããŖãĻãããģããããããããã¨ãįåĨŗã¯ããããžããããããã¨ãã厎ä¸ãããããŽãããã¨ããĻãå°æãŽãããžãã¯ããĒãã§ãããšããã¨ãã§ãããããããããĩããĢããĻããã¤ãžã§ãããĻããĢãããã¨ããããããã
Og begge krÃĨkene neide og bad om fast ansettelse. For de tenkte pÃĨ deres alderdom, og sa: ÂĢDet er sÃĨ godt ÃĨ ha noe for den gamle mannÂģ, som de kalte det.
ããã§ãäēããŽãããã¯ããããããĻãčĒåããĄããã¨ããã¨ãŖãĻãããŽãã¨ããããããã¨ããã¯ãããĻããĢãããĻããã ãããã¨ãããããžããããããĻã
ãã ãããããŖãĻããžããããĢãããã¸ããŖãĻããžããĒããããĢããããããŽã§ããããžãããã¨ããããžããã
Og prinsen stod opp av sin seng og lot Gerda sove i den, og mere kunne han ikke gjøre.
įåã¯ããŽã¨ãããããããåēãĻãã˛ãĢãããããĢããããããļãã¯ããããĒããããã¨ã¯ããžããã§ããã
Hun foldet sine smÃĨ hender og tenkte: ÂĢSÃĨ gode mennesker og dyr erÂģ, og sÃĨ lukket hun sine øyne og sov sÃĨ velsignet.
ã˛ãĢãã¯ãĄãããĒæãããã§ãããžãããĒãã¨ããããäēēãããããããããĄã ããããã¨ãããããžããããããããįŽãã¤ãļãŖãĻãããããããããžããã
Alle drømmene kom igjen flyvende inn, og da sÃĨ de ut som Guds engler, og de trakk en liten kjelke, og pÃĨ den satt Kay og nikket. Men det hele var kun drømmeri, og derfor var det ogsÃĨ borte igjen sÃĨ snart hun vÃĨknet.
ããã¨ããžãå¤ĸãããŖãĻããĻããããŠã¯å¤ŠäŊŋãŽãããĒäēēããĄããä¸ã ããŽãããã˛ããĻããžãããããŽä¸ãĢã¯ããĢã¤ãĄãããæãžããããĻããžããããããŠããããã¯ãã ãŽå¤ĸã ãŖããŽã§ãįŽãããžãã¨ãããŖãããããĻããžããžããã
Neste dag ble hun kledd opp fra topp til tÃĨ i silke og fløyel. Hun fikk tilbud om ÃĨ bli pÃĨ slottet og ha gode dager, men hun bad bare om ÃĨ fÃĨ en liten vogn med en hest for, og et par smÃĨ støvler, sÃĨ ville hun igjen kjøre ut i den vide verden og finne Kay.
ãããæĨãĢãĒãã¨ãã˛ãĢãã¯ãããžãããčļŗãŽãããžã§ãįĩšããŗãããŠãŽįįŠã§ã¤ã¤ãžããžããããããĻããŽãžãžãåãĢã¨ãŠãžãŖãĻããĻãããŽããããããããĢã¨ããããããžãããã§ããã˛ãĢãã¯ãã ããĄãããĒéĻŦčģã¨ããããã˛ãããžã¨ããĄãããĒä¸ãããŽéˇãã¤ãããã ãã¨ãããããžãã¨ããããžãããããã§ããããĄãŠãã˛ããä¸įã¸ããĢã¤ãĄãããããããĢåēãĻãããããŽã§ãã
Og hun fikk bÃĨde støvler og muffe. Hun ble sÃĨ nydelig kledd pÃĨ, og da hun ville avsted, hold de ved døren en ny karÊt av rent gull. Prinsen og prinsessens vÃĨpen lyste fra den som en stjerne. Kusk, tjenere og forridere, for det var ogsÃĨ forridere, satt kledd i gullkroner.
ããĻãã˛ãĢãã¯éˇãã¤ã°ããã§ãĒããããããžã§ãããŖãĻãããŖãąãã¨æ ãŽããããã§ããžãããããããã§ããããã¨ããã¨ããĢããããããĢã¯ããã ãéãŽãããããéĻŦčģãä¸ã ãã¨ãžããžãããįåã¨įåĨŗãŽį´įĢ ãããããããæãŽãããĢã˛ããŖãĻã¤ããĻããžããããããããããšãŖã¨ããããããã°ãããââããã§ãããããã°ãããžã§ãââéãŽå ãããããããļãŖãĻãĒããã§ããžããã
Prinsen og prinsessen hjalp henne selv inn i vognen og ønsket henne all lykke.
įåã¨įåĨŗã¯ããããļãã§ãã˛ãĢããããããĻéĻŦčģãĢãŽããããļããĢããŖãĻãããããĢããŖããããžããã
SkogkrÃĨken, som nÃĨ hadde blitt gift, fulgte med de første tre milene. Den satt ved siden av henne, for den kunne ikke tÃĨle ÃĨ kjøre baklengs. Den andre krÃĨken stod i porten og slo med vingene, den fulgte ikke etter fordi den led av hodepine, siden den hadde fÃĨtt fast ansettelse og for meget ÃĨ spise.
ããããžã¯ããŖãããããžããæŖŽãŽãããããä¸ãã¤ãĢãããžã§ããŋããããĢã¤ããĻããžãããããŽãããã¯ãããããããĢãŽãŖãĻããããĒãã¨ãããŽã§ãã˛ãĢããŽãã°ãĢãããŖãĻããžããããããŽãģããŽãããã¯ãįžŊæ šãã°ãã°ããããĒãããéãŽã¨ãããĢã¨ãžãŖãĻããžããããããŖãĻãããĒãããã¯ãããããããŖã¨ããĻããĨã¨ãã§ããããããĢããšããŽãããã ãããããã˛ãŠãé įãã¤ããããĻããããã§ãã
Inni var karÊten fôret med sukkerkringler, og i setet var det frukter og peppernøtter.
ããŽéĻŦčģãŽããĄããã¯ããã¨ãããšãąããã§ã§ããĻããĻãããããããã¨ããã¯ããã ããŽãããããŋãŽã¯ããŖãããããããŗã§ã§ããĻããžããã
ÂĢFarvel! Farvel!Âģ ropte prinsen og prinsessen, og den lille Gerda grÃĨt, og krÃĨken grÃĨt. â Slik gikk de første milene. Da sa ogsÃĨ krÃĨken farvel, og det var den tyngste avskjeden.
ããããĒãããããĒãããã¨ãįåã¨įåĨŗããããŗãžãããããã¨ã˛ãĢãã¯æŗŖãã ããžãããââãããããžãæŗŖããžãããââããĻãéĻŦčģãä¸ãã¤ãĢå ãŽã¨ãããžã§ããã¨ãããããŠã¯ããããããããĒãããããžãããããŽä¸ãĒãããĒãããããã§ããã
Den fløy opp i et tre og slo med sine sorte vinger sÃĨ lenge den kunne se vognen, som strÃĨlte som det klare solskinn.
ãããã¯ãããŽæ¨ãŽä¸ãĢã¨ãŗãããŖãĻãéĻŦčģãããããčĻããĒããĒããžã§ãéģãã¤ã°ãããã°ãã°ãããŖãĻããžãããéĻŦčģã¯ãæĨããžãŽãããĢãããããĒããããŠããžã§ãã¯ããã¤ãĨããžããã
Femte historie. Den lille røverpiken.
įŦŦäēãŽã芹ãããã¯ããŽãããã
De kjørte gjennom den mørke skogen, men karÊten skinte som et bluss, det skar røverne i øynene, det kunne de ikke tÃĨle.
ãããããã˛ãĢããŽãĒããžã¯ããããæŖŽãŽä¸ãéãŖãĻãããžãããã¨ããããéĻŦčģãŽå ã¯ããããžã¤ãŽãããĢãĄããĄãããĻããžããã
ÂĢDet er gull! Det er gull!Âģ ropte de, styrtet frem og tok fatt i hestene, slo de smÃĨ jockeyene, kuskene og tjenerne i hjel, og trakk nÃĨ den lille Gerda ut av vognen.
ããããããã¯ããŠããŽįŽãĢã¨ãžãŖãĻãããžãããĒããĒããããžããã
ããããéããã ããéã ãããã¨ãããã¯ãããĄã¯ãããã§ãããĄãŠãĢã¨ãŗã ããĻããžãããéĻŦãããããĻãããããããšãŖã¨ãããããããã°ãããžã§ããããĻãã˛ãĢããéĻŦčģããã˛ãããããããžããã
ÂĢHun er fôret, hun er nydelig, hun er fetet med nøttekjerner!Âģ sa den gamle røverkjerringen, som hadde et langt, stritt skjegg, og øyenbryn som hang henne ned over øynene.
ãããããããããããĩã¨ãŖãĻããããããããããã ãããããŖã¨ãåš´ä¸ãããŋãŽåŽãŋã°ããããšãĻãããŽã ããããã¨ãããã¯ãã°ã°ããããžãããåĨŗãŽãããĢããĒããããããã˛ããã¯ãããĻããžããããįŽãŽä¸ãžã§ãããããŖãã°ãããã§ããã
ÂĢDet sÃĨ godt som et lite fettlam! NÃĨ, sÃĨ hun skal smake!Âģ og sÃĨ trakk hun ut sin blanke kniv, og den skinte sÃĨ at det var fryktelig.
ããĒãĢããããŖãããããļããŽãŽãŖãããã˛ã¤ãã¨ããã¨ããã ããããããšããããŠããĒåŗãããããĒãã
ããããŖãĻãã°ãããã¯ãã´ãã´ããããã¤ããããĄã ããžããããããããĢã˛ããŖãĻãããŋãŽãããã¨ããŖãããããžããã
ÂĢAu!Âģ sa kjerringen i det samme, hun ble bitt i øret av sin egen lille datter som hang pÃĨ hennes rygg, og var sÃĨ vill og uvøren sÃĨ det var en lyst. ÂĢDin gremme unge!Âģ sa moren og fikk ikke tid til ÃĨ drepe Gerda.
ããããã ããŽã¨ãããã°ãããã¯ããããããžãããããŽåĨŗãŽããĒããĢãļããããŖãĻããããããããããĒãĢãããããŧããĒã ã ãŖåã§ãããããããŖãĻããããĒããæ¯čĻĒãŽčŗãããã ãŽã§ãã
ãããŽããžãããĒãĢããããããã¨ãæ¯čĻĒã¯ãããŗãžããããããã§ãã˛ãĢããããããã¯ãĒãããããããžããã
ÂĢHun skal leke med meg!Âģ sa den lille røverpiken. ÂĢHun skal gi meg sin muffe, og sin vakre kjole, og sove hos meg i min seng!Âģ Og sÃĨ bet hun igjen sÃĨ røverkjerringen hoppet i vÃĻret og dreide seg rundt. Og alle røverne lo, og sa: ÂĢSe hvordan hun danser med sin unge!Âģ
ãããŽåã¯ããããã¨ããŖãããĢãããļãŽã ãããã¨ãããã¯ããŽããããã¯ããããžããã
ãããŽåã¯ãããããããããĒįįŠãããããĢãããĻãæŠãĢã¯ããŖãããĢãããŽã ããã
ããããŖãĻãããŽåĨŗãŽåã¯ãããããĄãŠãæ¯čĻĒãŽčŗããããããĢããŋãžãããããã§ãã°ãããã¯ã¨ãŗãããŖãĻããããããžããããžãããããã¯ããŠãã¯ããŋããĒãããŖãĻã
ãčĻããã°ã°ãããããã¨ããŖãããĢããŠãŖãĻãããããããã¨ããããžããã
ÂĢJeg vil inn i karÊten!Âģ sa den lille røverpiken, og hun mÃĨtte og ville ha sin vilje, for hun var sÃĨ forkjølet og sÃĨ stiv.
ãéĻŦčģãŽä¸ã¸ã¯ããŖãĻãŋãããããã¨ãããã¯ããŽããããã¯ãããžãããããŽãããã¯ããããąããĢãã ãŖãĻãããžããĢããããããŖãąãã§ããããããĒãã§ããããã¨ããããã¨ãããĒããã°ãæ°ãããŋãžããã§ããã
Hun og Gerda satt seg inn i den, og sÃĨ kjørte de over stubb og torn, dypere inn i skogen. Den lille røverpiken var like stor som Gerda, men sterkere, mere bredskuldret, og mørk i huden. Ãynene var ganske sorte, de sÃĨ nesten bedrøvet ut. Hun tok den lille Gerda om livet, og sa:
ããã§ãã˛ãĢãã¨ãĩããéĻŦčģãĢãŽãããã§ãããããļããįŗãŽã§ãĻããä¸ãéãŖãĻãæãŽããã¸ããĩããã¯ããŖãĻãããžãããããã¯ããŽããããã¯ããĄãããŠã˛ãĢãããããŽå¤§ããã§ããããããŖã¨ããã¤ããã§ãčŠã¤ããããŖããããĻããžããããŠãéģãããã¯ã ãããĻãããŽįŽã¯ãžãŖéģã§ããĒãã ãããĒããããĢčĻããžãããåĨŗãŽåã¯ãã˛ãĢããŽãããŽãžãããĢæããããĻã
ÂĢDe skal ikke drepe deg sÃĨ lenge jeg ikke blir vred pÃĨ deg! Du er antageligvis en prinsesse?Âģ
ãããããããžãã¨ãããããĒãããĄã¯ããããĒãã¤ããĢãããžãããããããããĒããã¨ããããžãã¯ãŠãããŽįåĨŗãããĒããĻããã¨ããããžããã
ÂĢNeiÂģ, sa lille Gerda, og fortalte henne alt det hun hadde opplevd, og hvor meget hun holdt av lille Kay.
ããããããããã¯įåĨŗã§ã¯ãããžããããã¨ãã˛ãĢãã¯ããããĻãããžãžã§ãĢããŖãã§ããã¨ããããļãããŠããĒãĢããããĒãĢã¤ãĄãããŽãã¨ãæãŖãĻããããã¨ãããã¨ãĒãã芹ããžããã
Røverpiken sÃĨ ganske sÃĨ alvorlig pÃĨ henne, nikket litt med hodet, og sa: ÂĢDe skal ikke drepe deg, selv om jeg ennÃĨ skulle bli vred pÃĨ deg, da skal jeg nok gjøre det selv!Âģ Og sÃĨ tørket hun Gerdas øyne, og puttet sÃĨ begge sine hender inn i den vakre muffen som var sÃĨ bløt og sÃĨ varm.
ããã¯ããŽãããã¯ãããããã¨ã˛ãĢããčĻãĻããããããĒãããĒããã
ããããã¯ãããžãã¨ããããããŖãĻãããŽãã¤ããĢãããžãããããããããĒããããããĒããããĒããããããããļãã§ããžããããããĻããžããããã¨ããããžããã
ãããããããã¯ãã˛ãĢããŽįŽããĩããĻããã严æããã¤ãããããããĢã¤ããĻãŋãžããããããã¯ããã¸ãããĩãŖããããĻãããããã§ããã
NÃĨ stoppet karÊten opp. De var midt inne pÃĨ gÃĨrden til et røverslott. Det var revnet fra øverst til nederst, ravner og krÃĨker fløy ut av de ÃĨpne hullene, og de store bikkjene, som hver sÃĨ ut til ÃĨ kunne sluke et menneske, hoppet høyt i vÃĻret, men de gjødde ikke, for det var forbudt.
ãããéĻŦčģã¯ã¨ãžããžãããããã¯ããã¯ããŽãããããåãŽã˛ãåēã§ãããããŽåąąåĄããããã¯ãä¸ããä¸ãžã§ã˛ãŗã ããã§ãããããŽãããããįŽããã大ãããå°ããããã¨ãŗãžããŖãĻããžããã大ããĒããĢããã°ãããããĻããžããããĢãããã§ãããŖãĻããžããããĒãããã§ãéĢãã¨ãŗããããžãããã§ããããŖããĻãģããžããã§ããããģãããã¨ã¯ã¨ããããĻããŖãããã§ãã
I den store, gamle, sotete salen brente en stor ild midt pÃĨ stengulvet. Røken trakk hen under loftet og mÃĨtte selv finne en vei ut. En stor bryggekjele kokte med suppe, og bÃĨde harer og kaniner vendtes pÃĨ spidd.
大ããĒãį ¤ããããã˛ããžãĢã¯ãį ãããããããĻããĻãããįĢããčĩ¤ããã¨įŗã ããŋãŽããä¸ã§ãããĻããžãããį ã¯ãĻãããããŽä¸ãĢããĄãžããŖãĻããŠãããã¨ããĒãã§ãĻãããžããã大ããĒããĒãšãĢã¯ããšãŧãããĢãããŖãĻã大ãããå°ãããããããļããããĢãããĻãããããĻããžããã
ÂĢDu skal sove med meg i natt her hos alle mine smÃĨdyr!Âģ sa røverpiken. De fikk ÃĨ spise og drikke, og gikk sÃĨ hen i et hjørne hvor det lÃĨ halm og tepper.
ãããžãã¯ãããå¤ã¯ããããããããããŽãĄãããĒãŠããļã¤ã¨ããŖãããĢãããŽãããã¨ãããã¯ããŽããããããããžããã
ãĩããã¯ããšããŽã¨ããŽãŋããŽããããã¨ãããããããããŽããããĻãããã¸ããŽããŋãŽãģãã¸čĄããžããã
Ovenover, pÃĨ lekter og pinner, satt nesten hundre duer som alle syntes ÃĨ sove, men dreide seg dog litt da smÃĨpikene kom.
ããŽä¸ãĢã¯ãįžãąããããããŖã¨ãããããŽã¯ã¨ãããããŖããããĢãæ¨æēãããããã¨ãžãæ¨ãĢã¨ãžãŖãĻããžãããããĩãããŽåĨŗãŽåãããã¨ããĢã¯ããĄããŖã¨ããĄãããããžããã
ÂĢDet er alle sammen mine!Âģ sa den lille røverpiken, og grep raskt fatt i en av de nÃĻrmeste, holdt den ved benene og rystet den slik at den slo med vingene.
ããŋããĒãããŽã¯ã¨ãããããŽããŽãĒãŽãããã¨ãããã¯ããŽããããã¯ããŖãĻããĻã°ããããĻãĸããĢããä¸ããã¤ããžããĻãčļŗããããļãŖããŽã§ãã¯ã¨ã¯ãįžŊæ šãã°ãã°ããããžããã
ÂĢKyss den!Âģ ropte hun, og basket med den i ansiktet pÃĨ Gerda.
ãããŖãˇãããĻããããããã¨ãããŖãĻãããã¯ããŽããããã¯ãããããã˛ãĢããŽéĄãĢãĒãã¤ããžããã
ÂĢDer sitter skogsslynglene!Âģ fortsatte hun, og viste bak en mengde stenger som var slÃĨtt i et hull i muren høyt oppe.
ãããããĢã¨ãžãŖãĻãããŽããæŖŽãŽãã°ãããŽãããã¨ãããŽãããã¯ãããšãĢãããããĒãĢãããĄããžããã¨ãžãæ¨ããããŗãããĒããããžã芹ãã¤ãĨããžããã
ÂĢDet er skogsslynglene, de to! De flyr straks vekk om man ikke har dem ordentlig lÃĨst. Og her stÃĨr min gamle kjÃĻreste BÃĻ!Âģ Og hun trakk et reinsdyr ved hornet, som hadde en blank kobberring om halsen og var bundet.
ãããã¯äēãã¨ãæŖŽãŽãã°ãããŽããããŖãããã¨ããããĻãããĒãã¨ããããĢããĻããŖãĻããžããŽããããĢãããŽããæãããã¨ãã ãĄãŽããŧãããããããŖãĻãåĨŗãŽåã¯ãã´ãã´ããŋããããé ãŠããŽããŗããã¯ãããžãžã¤ãĒãããĻãããä¸ã´ããŽã¨ãĒããããã¤ãŽãããŖãĻã˛ãã ããžããã
ÂĢHam mÃĨ vi ogsÃĨ ha i klemme, ellers springer han ogsÃĨ fra oss. Hver eneste aften kiler jeg ham pÃĨ halsen med min skarpe kniv, det er han sÃĨ redd for!Âģ
ãããããããŖããã¤ãĒãã§ãããĒãã¨ããĢããĻããŖãĻããžããŽãã ããããããã¯ãããžãæŠããããããã¤ãã§ãããŗãŽã¨ãããããããŖãĻãããã ããããã¨ãããã¯ãŗãŖãããããŖãããããããĒããã
Og den lille piken trakk en lang kniv ut av en sprekke i muren, og lot den gli over reinsdyrets hals. Det stakkars dyr slo ut med benene, og røverpiken lo, og trakk sÃĨ Gerda med ned i sengen.
ãããããĒãããåĨŗãŽåã¯ããšãŽããããŽã¨ããããããĒãããã¤ããã¨ãã ããĻããããã¨ãĒãããŽããŗãĢããĻãĻããããããĒã§ãžãããããããããĢãããŽãããŽã¯ãčļŗããŠããŠãããŖãĻãčĻããããžããããããã¯ããããããããĢãããŖãĻããããĒãã˛ãĢããã¤ããĻãããŠããĢčĄããžããã
ÂĢSkal du ha med kniven nÃĨr du skal sove?Âģ spurte Gerda, og sÃĨ litt redd pÃĨ den.
ãããĒãã¯ããĻããããã ããã¤ããã¯ãĒããĒããŽããã¨ãã˛ãĢãã¯ãããŋãããããĢãããããŋãžããã
ÂĢJeg sover alltid med kniv!Âģ sa den lille røverpiken. ÂĢMan vet aldri hva som kan komme. Men fortell meg nÃĨ igjen det du fortalte før om lille Kay, og hvorfor du har gÃĨtt ut i den vide verden.Âģ
ããããããããŖãĄã ããã¤ããããŖãĻãããããã¨ãããã¯ããŽããããã¯ããããžãããããĒãĢãã¯ããžããããããĒããããããããããããããĄãŠãĢã¤ãĄãããŖãĻåãŽčŠąãããĻãããĒããããããããŠãããĻããŽã˛ããä¸įãĢãããĻããĒãã§ãĻãããŽããããŽããã芹ããĻãããĒãããã
Og Gerda fortalte forfra, og skogduene kurret der oppe i buret, de andre duene sov.
ããã§ãã˛ãĢãã¯ã¯ããããããããããããããžãããæŖŽãŽã¯ã¨ããé ãŽä¸ãŽãããŽä¸ã§ããããããŖãĻããžããããģããŽã¯ã¨ã¯ãããŖãĻããžããã
Den lille røverpiken la sin arm om Gerdas hals, holdt kniven i den andre hÃĨnden, og sov sÃĨ man kunne høre det. Men Gerda kunne slett ikke lukke sine øyne, hun visste ikke om hun skulle leve eller dø.
ããã¯ããŽããããã¯ãããæãã˛ãĢããŽããŗãĢãããĻãããæãĢã¯ãã¤ããããŖããžãžã大ããŗãããããĻããĻããžããžããããããŠããã˛ãĢãã¯ãįŽãã¤ãļããã¨ãã§ããžããã§ãããã˛ãĢãã¯ãããŖãããããļãã¯įãããĻãããããŽããããããããŽãããžãã§ããããžããã§ããã
Røverne satt rundt om ilden, sang og drakk, og røverkjerringen slo kolbøtter.
ããįĢãŽãããããããã§ãããã¯ãããĄã¯ããé ããŽãã ããæããããŖããããĻããžãããããŽãĒãã§ãã°ããããã¨ããŧããããžããã
O! Det var ganske forferdelig for den lille piken ÃĨ se pÃĨ.
ãĄãããĒåĨŗãŽåãĢã¨ãŖãĻã¯ãããŽããããžãčĻãã ãã§ãããããã¨ã§ããã
Da sa skogduene: ÂĢKurr, kurr! Vi har sett den lille Kay. En hvit høne bar hans kjelke, han satt i Snedronningens vogn som fÃŗr lavt hen over skogen da vi lÃĨ i rede. Hun blÃĨste pÃĨ oss unger, og alle døde de, utenom vi to. Kurr! Kurr!Âģ
ããŽã¨ããæŖŽãŽã¯ã¨ãããããããžããã
ããããããããããããĄããĢã¤ãĄãããčĻãžããããä¸ããŽįŊããããŠããããĢã¤ãĄãããŽãããã¯ããã§ããžããããĢã¤ãĄããã¯éĒãŽåĨŗįãŽãããĢãŽãŖãĻããããããĄããåˇŖãĢããĻããã¨ãæŖŽãŽããä¸ãéãŖãĻããŖããŽã§ãããéĒãŽåĨŗįã¯ããããããĄåã°ã¨ãĢãã¤ãããããããĩããããĻãããããĻããžããžãããããããŖããŽã¯ããããããĄäēãã ããããããããã
ÂĢHva sier dere der oppe?Âģ ropte Gerda. ÂĢHvor reiste Snedronningen hen? Vet dere noe om det?Âģ
ããžãããĒãĢãããã§ããŖãĻããŽããã¨ãã˛ãĢãããã¤ã大ããĒãããããžããããããŽéĒãŽåĨŗįããžã¯ããŠãã¸ããŖããŽã§ãããããããŽãããŽãã¨ããĒãĢãããŖãĻããĻãããããĻããã
ÂĢHun reiste saktens til Lappland, for der er det alltid sne og is! Spør bare reinsdyret, som stÃĨr bundet i repet.Âģ
ãããļãããŠãããŠãŗããŽãģãã¸ããŖããŽã§ããããããããĢã¯ãåš´ä¸ãæ°ˇãéĒããããžããããããžããã¤ãĒãããĻãããã¨ãĒãããĢããããĻããããĒãããã
ÂĢDer er det is og sne, det er velsignet og godt!Âģ sa reinsdyret. ÂĢDer hopper man fritt om i de store skinnende dalene! Der har Snedronningen sitt sommertelt, men hennes faste slott er oppe mot Nordpolen, pÃĨ den øyen som kalles Spitsberg!Âģ
ããã¨ãã¨ãĒãããã˛ãã¨ãŖãĻãããããĢã¯åš´ä¸ãæ°ˇãéĒãããŖãĻãããã¯ãã°ããããŋãã¨ãĒããŽã§ããããã¨ãããžããã
ãããã§ã¯å¤§ããĒãããããå
ãč°ˇãžããčĒįąãĢã¯ãããžãããã¨ãã§ããžãããéĒãŽåĨŗįã¯ããããĢå¤ãŽããŗããããŖãĻããžããã§ãåĨŗįãŽããŖãąãĒæŦåãģããããã¯ãããŖã¨åæĨĩãŽãģããŽããšãããããĢã˛ãŗã¨ããåŗļãŽä¸ãĢãããŽã§ããã
ÂĢÃ , Kay, lille Kay!Âģ sukket Gerda.
ãããããĢã¤ãĄããã¯ããããĒãĢã¤ãĄããã¯ããã¨ãã˛ãĢãã¯ãããããã¤ããžããã
ÂĢNÃĨ skal du ligge stilleÂģ, sa røverpiken, ÂĢellers fÃĨr du kniven opp i magen!Âģ
ãããããĢããĒããããĒãã¨ããã¤ããããã ãĢã¤ããããããã¨ãããã¯ããŽããããããããžããã
Om morgenen fortale Gerda henne alt det skogduene hadde sagt, og den lille røverpiken sÃĨ ganske alvorlig ut, men nikket med hodet, og sa: ÂĢDet er det samme! Det er det samme. â Vet du hvor Lappland er?Âģ spurte hun reinsdyret.
ãããĢãĒãŖãĻãã˛ãĢãã¯ãæŖŽãŽã¯ã¨ã芹ãããã¨ããããŖããããã¯ããŽãããããĢ芹ããžãããããã¨ãããã¯ããããããžãããĢãĒãŖãĻãããĒãããĒããã
ããžããããããŠãŖãĄãĢããĻãããĒããã¨ã ããã¨ããããžããããããĻããããžãããŠãããŠãŗããŖãĻããŠããĢãããŽãããŖãĻããŽããããã¨ããããã¯ãã¨ãĒãããĢããããžããã
ÂĢHvem skulle vite det bedre enn jeg?Âģ sa dyret, og øynene løp i hodet pÃĨ det. ÂĢDer er jeg født og bÃĨret, der har jeg sprunget pÃĨ snemarken!Âģ
ãããããģãŠããããããããŖãĻããããŽãããããžããããããã¨ãįŽãããããããĒãããã¨ãĒãããããããžãããããããã¯ããã§įãžããĻããã ãŖããŽã§ãããããã¯ããã§ãéĒãŽéåããã¯ãããžããŖãĻããžãããã
ÂĢHør!Âģ sa røverpiken til Gerda. ÂĢDu ser at alle vÃĨre mannfolk er borte, men mutter er her ennÃĨ, og hun blir. Men utover morgenstunden drikker hun av den store flasken, og tar seg sÃĨ en liten lur ovenpÃĨ â da skal jeg gjøre noe for deg!Âģ
ããããããŋããĒã§ãããĻããŖãĻããžãã ãããããŖãããã ããããĄãĢãããããŖãããã¯ãããŖã¨ããĄãĢãŽããŖãĻãããŽããã§ããã˛ããĄãããĒãã¨ã大ããĒãŗããããé ããŽãã§ãããããŽããã ãã˛ãããããããããŽã¨ããããžããĢãããã¨ãããĻãããããããã¨ãããã¯ããŽããããã¯ã˛ãĢããĢãããžããã
NÃĨ hoppet hun ut av sengen, fÃŗr hen om halsen pÃĨ moderen, trakk henne i munnskjegget, og sa: ÂĢMin egen søte geitebukk, god morgen!Âģ
ããããåĨŗãŽåã¯ããąãã¨ãããŠãããã¯ããããĻãããŖããããŽããŗãŽãžãããĢãããã¤ããĻãããŖããããŽã˛ããã˛ãŖãąããĒããããããããžããã
ãããããããããããããã¯ããããããžããã
Og moren knipset henne under nesen sÃĨ den ble rød og blÃĨ, men det var alt sammen av bare kjÃĻrlighet.
ããã¨ãããŖãããã¯ãåĨŗãŽåãŽã¯ãĒãčĩ¤ããĒãŖããį´Ģč˛ãããããããĢãĒãŖãããããžã§ãããŗã§ã¯ãããžãããã§ãããã¯ããããããĻããžããĒãåŋãããããã¨ã§ããã
Da nÃĨ moderen hadde drukket av sin flaske og fikk seg en liten lur, gikk røverpiken hen til reinsdyret, og sa: ÂĢJeg kunne ha besynderlig lyst til ÃĨ kile deg ennÃĨ mange ganger med den skarpe kniven, for da er du sÃĨ morsom, men det er det samme. Jeg skal løsne din snor og hjelpe deg utenfor, slik at du kan løpe til Lappland, men du skal ta benene med deg, og bringe for meg denne lille piken til Snedronningens slott hvor hennes lekebror er.
ããŖããããããŗããŽãé
ããŽãã§ãããĻããžãŖãã¨ããããã¯ããŽããããã¯ãã¨ãĒãããŽã¨ããã¸ããŖãĻããããããžããã
ããããã¯ããŖã¨ããĒããšããããĒããšããããã¤ãã§ããžãããããããŖãĻãããããŽã ããã ãŖãĻããããļããããããã ããŽãã§ããããããããããããããžãããŠãããŠãŗãã¸čĄãããããĢãã¤ãĒããģãŠããĻãĢãããĻãããããããŠãããžãã¯ããŖãã¨ã¯ããŖãĻãããŽåããããŽåãŽãã¨ãã ãĄãŽãããéĒãŽåĨŗįãŽããĻãã¸ãã¤ããĻãããĒããã°ãããĒããã
Du har nok hørt det hun fortalte, for hun snakket høyt nok, og du lurer!Âģ
ããžããããŽåãããããĢ芹ããĻãããã¨ããããĻãããããã¨ãĻã大ããĒããã§čŠąããããããžããčŗãããžããĻããããĻãããŽã ãããã
Reinsdyret hoppet høyt av glede. Røverpiken løftet lille Gerda opp, og var forsiktig nok til ÃĨ binde henne fast, ja til og med ÃĨ gi henne en liten pute ÃĨ sitte pÃĨ.
ã¨ãĒããã¯ããããã§ãéĢãã¯ãããããžãããããŽčä¸ãĢããã¯ããŽããããã¯ãã˛ãĢãããŽããĻãããžããããããĻį¨åŋãããããļãããã˛ãĢããããŖãããããã¤ããĻãããŽä¸ããããŽããããĢããĄãããĒãĩã¨ããžã§ããããĻãããžããã
ÂĢDet er det sammeÂģ, sa hun. ÂĢDer har du dine lodne støvler, for det blir kaldt, men muffen beholder jeg, den er altfor nydelig! Allikevel skal du ikke fryse. Her har du min moders store polvanter, de nÃĨr deg like opp til albuen. Stikk i! â NÃĨ ser du akkurat ut som min ekle moder pÃĨ hendene!Âģ
ããžãããŠãã§ããããããã¨ãããããã¯ãããžãããããããããžããŽæ¯įŽãŽãĒããã¤ã ããã ãã ãããããĒããããããããã¯ãããã ãããããŖãĻãããããããŠãããžããĢããããããã¯ãããĒããããģããããŖããããŽå¤§ããĒãžãæãļããããããããžããĒããã˛ããŽã¨ãããžã§ããĄãããŠã¨ãŠãã ããããžãããããã¯ããã¨ãããžããŽæãããžãã§ããããŽãããĒããŖããããŽæãŽããã ãããã¨ããããã¯ãããžããã
Og Gerda grÃĨt av glede.
ã˛ãĢãã¯ããããããããĻãæļãĒãŋã ãããŧããžããã
ÂĢJeg kan ikke orke at du beljer!Âģ sa den lille røverpiken. ÂĢNÃĨ skal du iallefall se fornøyd ut! Og der har du to brød og en skinke, sÃĨ skal du ikke sulte.Âģ
ãæŗŖããĒããĻããããĒãã¨ã ãããã¨ãããã¯ããŽããããã¯ãããžãããããģãã¨ã¯ãããããã¯ããããĒããŽãããããããĢãĩãã¤ãããŗãŽãããžãã¨ããã ãããããããã ãããã°ãã˛ããããããã¯ããĒãã ãããã
Begge deler ble bundet bak pÃĨ reinsdyret. Den lille røverpiken ÃĨpnet døren, lokket alle de store hundene inn, og sÃĨ skar hun repet over med sin kniv, og sa til reinsdyret: ÂĢLøp sÃĨ! Men pass vel pÃĨ den lille piken!Âģ
ããããŽåããĒã¯ãã¨ãĒãããŽčä¸ãŽããããĢãããã¤ããããžãããããã¯ããŽãããã¯æ¸ããããĻã大ããĒįŦãã ãžããĻãä¸ãĢãããĻãããĻããããããããããããã¤ãã§ã¤ãĒãããã¨ãã¨ãĒãããĢãããŖãĻãããžããã
ããããã¯ããŖãĻãããŽããããããŽåãĢãããæ°ãã¤ããĻããŖãĻããã
Og Gerda strakte hendene med de store polvanter ut mot røverpiken og sa farvel, og sÃĨ fløy reinsdyret avsted over busker og stubber, gjennom den store skogen, over moser og stepper, alt hva den kunne.
ããŽã¨ããã˛ãĢãã¯ã大ããĒãžãæãļãããã¯ãã严æããããã¯ããŽãããããŽãģããĢãããŽã°ããĻããããããĒãããã¨ãããžãããã¨ãããĢãã¨ãĒããã¯ããã ããžãããæ¨ãŽæ šãå˛ŠããŠãã¨ãŗããã大ããĒæŖŽãã¤ããŦããĻãæ˛ŧå°ãčåãããžãããããŖãããããããããžãŖããããĢã¯ããŖãĻãããžããã
Ulvene hylte og ravnene skrek. ÂĢFut! Fut!Âģ sa det pÃĨ himlen. Det var som om den nyste rødt.
ããããŋããģããããããããããããããĻãžãããã˛ã ããã˛ã ããįŠēã§ããĒãĢãéŗãããžãããããã¯ãžãã§čąįĢããããŖããããĢã
ÂĢDet er mine gamle nordlys!Âģ sa reinsdyret. ÂĢSe hvor de lyser!Âģ Og sÃĨ løp den ennÃĨ mere av sted, natt og dag. Brødene ble spist, skinken med, og sÃĨ var de i Lappland.
ããããããããŽãĒã¤ãããåæĨĩãĒãŧããŠå
ã§ãããã¨ãã¨ãĒããããããžããããããããĒããããĒããĻããããããããĻããã§ããããã
ããããã¨ãĒããã¯ãã˛ããå¤ããåãããããŖã¨ã¯ããã¯ããŖãĻčĄããžããã
ããŗãŽãããžãããĒããĒããžããããã ãããšã¤ãããžãããã¨ãĒããã¨ã˛ãĢãã¨ã¯ããŠãããŠãŗããĢã¤ããžããã
Sjette historie. Lappekonen og finnekonen.
įŦŦå ãŽã芹ããŠãããŠãŗããŽåĨŗã¨ããŖãŗãŠãŗããŽåĨŗ
De stoppet opp ved et lite hus. Det var sÃĨ ynkelig. Taket gikk ned til jorden, og døren var sÃĨ lav at familien mÃĨtte krype pÃĨ magen nÃĨr de ville ut eller inn.
ãĄãããĒãããžã¤ãĒãããŽåã§ãã¨ãĒããã¯ã¨ãžããžãããããŽããã¯ãããããŋããŧããããĻãåąæ šããã¯å°éĸãããã¨ãããããŽã¨ãããžã§ãããããããļããŖãĻããžããããããĻãæ¸åŖãããããã˛ããã¤ããĻããããŽã§ããããããĄãŽäēēãåēãããã¯ããŖããããã¨ããĢã¯ãã¯ãã°ããĢãĒãŖãĻããããããããĒããã°ãĒããžããã§ããã
Her var ingen hjemme uten en gammel lappekone som stod og stekte fisk ved en tranlampe. Og reinsdyret fortalte hele Gerdas historie, men først sin egen, for det syntes den var mye viktigere, og Gerda var sÃĨ forkommet av kulde at hun ikke kunne tale.
ããŽåŽļãĢã¯ãããŖãã˛ã¨ãåš´ã¨ãŖããŠãããŠãŗããŽåĨŗãããĻãé¯¨æ˛šããããŠãŗããŽãã°ã§ãããããĒããããĻããžãããã¨ãĒããã¯ããŽãã°ããããĢãã˛ãĢããŽãã¨ãããŖãã芹ããĻããããžãããã§ããããŽåãĢããļããŽãã¨ããžã芹ããžãããã¨ãĒããã¯ãããļããŽčŠąãŽãģãããã˛ãĢããŽčŠąãããããã¤ã ã¨ãããŖãããã§ããã ã˛ãĢãã¯ããããĢãã˛ãŠãããããĻããĻãåŖããããã¨ãã§ããžããã§ããã
ÂĢAkk, dere arme stakkarer!Âģ sa lappekonen. ÂĢDa har dere ennÃĨ langt ÃĨ løpe! Dere mÃĨ avsted over hundre mil inn i Finnmarken, for der ligger Snedronningen pÃĨ landet og brenner blÃĨlys hver evige aften.
ããããããããã¯ããããããĢããã¨ããŠãããŠãŗããŽåĨŗã¯ãããžããããããžãããĄã¯ãžã ãžã ããããļãã¨ããã¯ããŖãĻčĄããĒããã°ãĒããĒãããįžãã¤ãĢäģĨä¸ãåãŽããŖãŗããĢãąãŗãŽãããĩããã¯ãããĒããã°ãĒããĒããŽã ããéĒãŽåĨŗįã¯ãããĢããĻããžãæŠãéãå ãåēãčąįĢãããããĻãããŽãã
Jeg skal skrive et par ord pÃĨ en tørr klippfisk, papir har jeg ikke, den skal jeg gi dere med til finnekonen der oppe, hun kan fortelle dere mere enn jeg!Âģ
ãããã¯į´ãããŖãĻããĒããããåš˛éąã˛ã ããŽãããĢããĻããŋããããĻããããããããããŖãŗãŠãŗããŽåĨŗãŽã¨ããã¸ããŖãĻããã§ãããŽåĨŗãŽãģãããããããããããããããĒãã§ãæããĻãããã ããããããã
Og da nÃĨ Gerda hadde blitt varmet og hadde fÃĨtt ÃĨ spise og drikke, skrev lappekonen et par ord pÃĨ en tørr klippfisk, bad Gerda passe vel pÃĨ den, bandt henne igjen fast pÃĨ reinsdyret, og det sprang avsted.
ããĻã˛ãĢããŽããã ãããããžããããšããŽããŽãŋããŽã§ããããã¤ããĻãããŖãã¨ãããŠãããŠãŗããŽåĨŗã¯ãåš˛éąã˛ã ããĢããĩããã¨ãŋãã¨ãããããããã¤ããĻãããããããã¤ãĢããŖãĻãããããĢãã¨ããŖãĻã ããžãããã˛ãĢãã¯ããžãã¨ãĒãããĢãããã¤ããããĻã§ãããžããã
ÂĢFut! Fut!Âģ sa det oppe i luften, hele natten brente de vakreste blÃĨe nordlys â og sÃĨ kom de til Finnmarken og banket pÃĨ finnekonens skorsten, for hun hadde ikke en gang dør.
ã˛ã ãã˛ã ããįŠēãŽä¸ã§ãžããããžãããã˛ã¨æŠä¸ãããŽä¸ããĒããã¤ãããéč˛ããããæĨĩå ãĒãŧããŠããããĻããžãããââããĻãããããĻãã¨ãĒããã¨ã˛ãĢãã¨ã¯ãããŖãŗããĢãąãŗãĢã¤ããžããããããĻãããŖãŗãŠãŗããŽåĨŗãŽåŽļãŽããã¨ã¤ãããã¤ãã¤ããããžãããã ãŖãĻããŽåŽļãĢã¯ãæ¸åŖãã¤ããĻããžããã§ããã
Det var en hete der inne, sÃĨ finnekonen selv gikk nesten helt naken. Liten var hun, og ganske grÃĨ.
åŽļãŽä¸ã¯ãããã¸ããã¤ããŽã§ãããŽåĨŗãŽäēēã¯ããžãã§ã¯ã ãåæ§ã§ããããããŽã˛ããããããããããããŽåĨŗã§ããã
Hun løsnet straks klÃĻrne pÃĨ lille Gerda, tok polvantene og støvlene av, for ellers hadde hun fÃĨtt det for hett, la et stykke is pÃĨ reinsdyrets hode, og leste sÃĨ det som stod skrevet pÃĨ klippfisken.
åĨŗã¯ãããĢãã˛ãĢããŽįįŠããæãļãããããĒããã¤ããŦãããžãããããããĒããã°ãã¨ãĻããã¤ããĻããããĢã¯ããããĒããŖãããã§ãããããããã¨ãĒãããŽãããžãŽä¸ãĢãã˛ã¨ãããæ°ˇãŽãããžããããŽããĻãããžããã
Hun leste det tre ganger, og sÃĨ kunne hun det utenat og puttet fisken i matgryten, for den kunne jo godt spises, og hun spilte aldri noe.
ãããĻãã˛ã ããĢããã¤ããĻãããããããä¸ãšããããããããĻããŋãžããããããĻããŖããããŧãããã§ããžãã¨ããšãŧããããããã大ãĒãšãŽä¸ã¸ãããããĒãããŋãžãããããŽããã¯ããšããã¨ãã§ããããã§ãããŽåĨŗãŽäēēã¯ãããŖããĻãŠããĒããŽã§ãããã ãĢã¯ããžããã§ããã
NÃĨ fortalte reinsdyret først sin historie, og sÃĨ den lille Gerdas, og finnekonen blunket med de kloke øynene, men sa ikke noe.
ããĻãã¨ãĒããã¯ããžãããļããŽãã¨ã芹ããĻãããããã˛ãĢããŽãã¨ã芹ããžãããããã¨ããŖãŗãŠãŗããŽåĨŗã¯ãããŽããããããĒįŽããã°ããããã ãã§ããĒãĢããããžããã§ããã
ÂĢDu er sÃĨ klokÂģ, sa reinsdyret. ÂĢJeg vet du kan binde alle verdens vinder i en sytrÃĨd. NÃĨr skipperen løsner den ene knuten fÃĨr han god vind, løser han den andre da blÃĨser det skarpt, og løser han den tredje og fjerde, da stormer det sÃĨ skogene faller om.
ãããĒãã¯ãããããããããããĻãããŖããããžããããã¨ãã¨ãĒããã¯ããããžãããããããã¯ããĒãããããŖãŊããŽããįŗ¸ã§ãä¸įä¸ãŽéĸ¨ãã¤ãĒããã¨ããã§ããĢãĒãã¨ããããĻãããžãããããčãŽãããããŽããĄã°ãã¯ãããŽãããŗãããģãŠããĒããã¤ãããŽããčŋŊéĸ¨ããĩããžããäēã°ãããŽãããŗãã ãŖãããã¤ããéĸ¨ããĩããžããä¸ã°ããã¨åã°ããããģãŠããĒããæŖŽãã¨ãĩãããããģãŠãŽãããããĩããããŋãžãã
Vil du ikke gi den lille piken en drikk, sÃĨ hun kan fÃĨ tolv manns styrke og overvinne Snedronningen?Âģ
ãŠãããããŽããããããĢãåäēäēēãããã¤ããĻããã ãŗããéĒãŽåĨŗįãĢããĻãžãããããŽãŋããŽãã˛ã¨ã¤ãã¤ããŖãĻããŖãĻããã ããžããããã
ÂĢTolv manns styrkeÂģ, sa finnekonen. ÂĢJo, det vil strekke godt til!Âģ
ãåäēäēēãããããããåŊšãĢãã¤īŧããã¤ãã¯åēæŦã§ã¯ãããŖãīŧã ãããããã¨ãããŖãŗãŠãŗãīŧãããŖãŗãŠãŗããã¯åēæŦã§ã¯ãããŖãŠãŗããīŧãŽåĨŗã¯ããããããĻãããžããã
Og sÃĨ gikk hun hen pÃĨ en hylle, tok et stort sammenrullet skinn frem, og det rullet hun opp. Det var skrevet underlige bokstaver pÃĨ det, og finnekonen leste sÃĨ vannet haglet ned av hennes panne.
ããããåĨŗãŽäēēã¯ãããĒãŽã¨ããã¸ããŖãĻã大ããĒæ¯įŽãŽãžããããŽãããŖãĻããĻã˛ãããžããããããĢã¯ããĩãããĒãããããããĻãããžããããããŖãŗãŠãŗããŽåĨŗã¯ãã˛ããããããããããããžã§ããããããŋããããžããã
Men reinsdyret bad igjen sÃĨ meget for den lille Gerda, og Gerda sÃĨ pÃĨ finnekonen med sÃĨ bedende øyne, fulle av tÃĨrer, slik at denne begynte igjen ÃĨ blunke med sine, og trakk reinsdyret hen i en krok hvor hun hvisket til det imens det fikk frisk is pÃĨ hodet:
ã§ããã¨ãĒããã¯ãããããã˛ãĢããŽãããĢããžãããŖããããããããããŽåĨŗãŽäēēãĢããŽãŋãžãããã˛ãĢããįŽãĢæļãããŖãąããããĻãããããããĢãããŖãŗãŠãŗããŽåĨŗãčĻãããžãããåĨŗã¯ãžãįŽããã°ãããã¯ãããžããããããĻãã¨ãĒãããããŋãŽãģãã¸ã¤ããĻããŖãĻãããŽãããžãĢãããããæ°ˇããŽããĻãããĒãããããã¤ãļãããžããã
ÂĢDen lille Kay er riktignok hos Snedronningen, og finner alt der etter sin lyst og tanke og tro, det er den beste delen av verden, men det kommer av at han har fÃĨtt en glassplint i hjertet og et lite glasskorn i øyet. Det mÃĨ først ut, ellers blir han aldri til menneske, og Snedronningen vil beholde makten over ham!Âģ
ããĢã¤ãŖãĻåã¯ããģãã¨ããĢéĒãŽåĨŗįãŽãåãĢãããŽã ãããããĻããããĢããããŽã¯ãĒãã§ãæ°ãĢããŖãĻããžãŖãĻãä¸įãĢãããĒããã¨ããã¯ãĒãã¨ãããŖãĻãããã ãããããŠããã¨ãããŽãããããŽįŽãŽãĒããĢã¯ãéĄãŽããããã¯ããŖãĻãããããããããŽãĒããĢã ãŖãĻããĄãããĒããããã¯ããŖãĻãããããĒãŽã ããã ãããããĒããŽãããĢã¤ããã¨ãã ããĻããžããĒãããĄã¯ãããã¯ããŖããĻãžãĢããããĢãĒããã¨ã¯ã§ããĒããããã¤ãžã§ãéĒãŽåĨŗįãŽãããĒããĢãĒãŖãĻãããã¨ã ããããã
ÂĢMen kan du ikke gi den lille Gerda noe inn, sÃĨ hun kan fÃĨ makt over det hele?Âģ
ãã§ã¯ããŠããĒããŽãĢããããĄãã¤ãã¨ãŽã§ããåãĢãĒããããĒããŽããã˛ãĢããĄãããĢãã ãããããĢã¯ãããĒãã§ãããããã
ÂĢJeg kan ikke gi henne større makt enn hun allerede har! Ser du ikke hvor stor den er? Ser du ikke hvordan mennesker og dyr mÃĨ tjene henne, hvordan hun pÃĨ bare ben er kommet sÃĨ vel frem i verden?
ãããŽããããĢãããžãã¤ããĻããŖãĻããåãããã大ããĒåããããããã¨ã¯ãããããĢã¯ã§ããĒããã¨ãĒãŽã ãããžããããã¯ããžããããĢããããŽããããããžããŖãĻããåãããŠããĒãĢ大ããĒåã ããããã ããããããããŠããĒãĢããĻãããããã¨äēēéããŠããļã¤ããããŽãããã˛ã¨ããŽãããĢããĻããŖãĻãããããŠããĒãĢããĻãã¯ã ããŽãããĢãããŽããããããããããĒã¨ãããžã§ããŖãĻãããããã
Vi mÃĨ ikke la henne vite om sin makt, den sitter i hennes hjerte, den sitter i at hun er et søtt uskyldig barn.
ããã ããŽãããŽãããã¯ããããããĄãããåããããã¨ããĻãã ããĒãŽã ããããã¯ããŽããããŽåŋãŽãĒããĢãããŽã ããããããããããããããĒããŠãã ã¨ããã¨ãããĢãããŽã ãã
Kan hun ikke selv komme inn til Snedronningen og fÃĨ glasset ut av lille Kay, sÃĨ kunne vi ikke hjelpe.
ãããããŽãããããčĒåã§éĒãŽåĨŗįãŽã¨ããã¸ãã§ãããĻããŖãĻããĢã¤ãããŦãŠãšãŽããããã¨ãã ããã¨ãã§ããĒããããĒãããžããĻããããããĄãŽåãĢããã°ãĒããã¨ãã
To mil herfra begynner Snedronningens have, hen dit kan du bÃĻre den lille piken. Sett henne av ved den store busken som stÃĨr med røde bÃĻr i sneen, hold ikke lang faddersladder og skynd deg tilbake hit!Âģ
ããããããäēãã¤ãĢã°ããã§ãéĒãŽåĨŗįãŽãåēãŽå ĨåŖãĢãĒããããããžãã¯ãããžã§ãããŽåĨŗãŽåãã¯ããã§ããŖãĻãéĒãŽä¸ã§ãčĩ¤ãåŽãŋãã¤ããĻãããŖãĻããã大ããĒæ¨ããļãŽã¨ãããĢãããããĻããããããããã§ãããããããĒåŖããããĒãã§ãããŖãã¨ãããŖãĻããã§ãã
Og sÃĨ løftet finnekonen den lille Gerda opp pÃĨ reinsdyret, som løp alt hva det kunne.
ããããŖãĻãããŖãŗãŠãŗããŽåĨŗã¯ãã˛ãĢãããã¨ãĒãããŽããĒããĢãŽããžãããããã§ãã¨ãĒããã¯ããããããããã§ãã¯ããã ããžããã
Đ ŅĐēĐģĐ°ĐŧĐ°