Snedronningen. Et eventyr i syv historier / 雩ãŪåĨģįŽ‹ — Ð―Ð° Ð―Ð°Ņ€ÐēÐĩÐķŅÐšÐ°Ðđ Ņ– ŅÐŋÐūÐ―ŅÐšÐ°Ðđ ОÐūÐēаŅ…. ÐĄŅ‚аŅ€ÐūÐ―ÐšÐ° 2

НаŅ€ÐēÐĩÐķŅÐšÐ°-ŅÐŋÐūÐ―ŅÐšÐ°Ņ ÐšÐ―Ņ–Ðģа-ÐąŅ–ÐŧŅ–Ð―ÐģÐēа

Hans Christian Andersen

Snedronningen. Et eventyr i syv historier

ハãƒģã‚đãƒŧã‚Ŋナã‚đチãƒĢãƒģãƒŧã‚ĒãƒģデãƒŦã‚ŧãƒģ

雩ãŪåĨģįŽ‹

Og Gerda fortalte henne alt, og den gamle ristet med hodet og sa: ÂŦHm! Hm!Âŧ Og da Gerda hadde sagt henne alt og spurt om hun ikke hadde sett lille Kay, sa konen at han hadde ikke kommet forbi, men han kom nok, hun skulle bare ikke vÃĶre bedrÃļvet, men smake hennes kirsebÃĶr og se pÃĨ hennes blomster. De var vakrere enn noen billedbok, alle kunne de fortelle en hel historie.

そこでã‚ēãƒŦダãŊ、おãŦもかも、おばあさんãŦčĐąã—ãūした。おばあさんãŊうおずきおがら、「ãĩん、ãĩん。」ãĻ、いいãūした。ã‚ēãƒŦダãŊ、すãĢかりčĐąã—ãĶしãūãĢãĶから、おばあさんがã‚Ŧã‚ĪをãŋかけおかãĢたかãĐうか、たずねãūすãĻ、おばあさんãŊ、ã‚Ŧã‚ĪãŊãūだここを通らおいが、いずれそãŪã†ãĄã€ã“ã“ã‚’é€šã‚‹ã‹ã‚‚ã—ã‚ŒãŠã„ã€‚ãūã‚ã€ãã†ã€ãã‚ˆãã‚ˆãŠã‚‚ã‚ãŠã„ã§ã€čŠąã‚’ãŠãŒã‚ãŸã‚Šã€ã•ãã‚‰ã‚“ãžã‚’ãŸãđたりしãĶãŠã„ã§ã€‚čŠąãŊãĐんおįĩĩ朎ãŪよりも、ずãĢãĻきれいだし、そãŪ花ãģらãŪäļ€ãūい、äļ€ãūいが、おがいおčĐąã‚’ã—ãĶくれるだろうからãĻいいãūした。

SÃĨ tok hun Gerda i hÃĨnden, de gikk inn i det lille huset og den gamle konen lukket dÃļren igjen.

それからおばあさんãŊ、ã‚ēãƒŦダãŪ手をãĻãĢãĶ、じãķんãŪãĄã„ã•ãŠåŪķãļãĪれãĶいãĢãĶ、äļ­ã‹ã‚‰æˆļãŦかぎをかけãūした。

Vinduene satt sÃĨ hÃļyt oppe, og glassene var rÃļde, blÃĨe og gule. Dagslyset skinte sÃĨ underlig inn dit med alle fargene, men pÃĨ bordet stod de deiligste kirsebÃĶr, og Gerda spiste sÃĨ mange hun ville, for det turde hun.

そãŪåŪķãŪįŠ“ãŊ、たいそうéŦ˜ããĶ、čĩĪいãŪや、青いãŪや、éŧ„いろãŪįŠ“ã‚ŽãƒĐã‚đだãĢたãŪで、おæ—ĨさãūãŪ光ãŊおもしろいč‰ēãŦかわãĢãĶ、きれいãŦ、ãļやãŪおかãŦさしこãŋãūした。ãĪくえãŪäļŠãŦãŊ、ãĻãĶもおいしいさくらんぞがおいãĶありãūした。そしãĶã‚ēãƒŦダãŊ、いくらたãđãĶもいいãĻいう、おゆるしがでたもãŪですから、おもうぞんãķんそれをたãđãūした。

Og mens hun spiste, kjemmet den gamle konen hennes hÃĨr med en gullkam, og hÃĨret krÃļllet og skinte sÃĨ nydelig gult rundt om det lille, vennlige ansiktet, som var sÃĨ rundt og sÃĨ ut som en rose.

ã‚ēãƒŦダがさくらんぞをたãđãĶいるあいだãŦ、おばあさんが、金ãŪくしで、ã‚ēãƒŦダãŪかãŋãŪæŊ›ã‚’すきãūした。そこで、ã‚ēãƒŦダãŪかãŋãŪæŊ›ãŊ、ばらãŪ花ãŪようお、ãūるãĢこくãĶã€ã‹ã‚ã„ã‚‰ã—ã„éĄ”ãŪãūわりで、金č‰ēãŦãĄã‚ŠãĄã‚ŠãūいãĶ、光ãĢãĶいãūした。

ÂŦSlik en sÃļt liten pike har jeg virkelig lengtet etterÂŧ, sa den gamle. ÂŦNÃĨ skal du se hvor godt vi to skal komme ut av det!Âŧ

「わたしãŊ長いあいだ、おãūえãŪようお、かわいらしいåĨģãŪ子がãŧしいãĻおもãĢãĶいたãŪã ã‚ˆã€‚ã•ã‚ã“ã‚Œã‹ã‚‰ã€ã‚ãŸã—ãŸãĄãĻいãĢしょãŦ、おかよくくらそうね。」ãĻ、おばあさんãŊいいãūした。

Og mens hun kjemmet den lille Gerdas hÃĨr, glemte Gerda mer og mer sin pleiebror Kay. For den gamle konen kunne trolldom, men et ondt troll var hun ikke, hun trollet bare litt for sin egen fornÃļyelse, og nÃĨ ville hun gjerne beholde den lille Gerda.

そしãĶおばあさんが、ã‚ēãƒŦダãŪかãŋãŪæŊ›ãŦくしをいれãĶやãĢãĶã„ã‚‹ã†ãĄãŦ、ã‚ēãƒŦダãŊだんだん、おかよしãŪã‚Ŧã‚ĪãŪこãĻおãĐãŊわすれãĶしãūいãūした。ãĻいうãŪãŊ、こãŪおばあさんãŊ魔æģ•ãūãŧうがä―ŋえるからでした。けれãĐも、おばあさんãŊ、わるい魔åĨģãūじょでãŊありãūせんでした。おばあさんãŊじãķんãŪたãŪしãŋãŦ、ãŧんãŪすこし魔æģ•ã‚’ä―ŋうだけで、こんãĐも、それをãĪかãĢたãŪãŊ、ã‚ēãƒŦダをじãķんãŪ手もãĻãŦおきたいためでした。

Derfor gikk hun ut i haven, strakte sin krokkjepp ut mot alle rosentrÃĶrne, og uansett hvor vakkert de blomstret, sank de dog alle ned i den sorte jorden, og man kunne ikke se hvor de hadde stÃĨtt.

そこで、おばあさんãŊ、嚭ãļ凚ãĶ、そこãŪばらãŪæœĻãŦむかãĢãĶ、かたãĢãąã—ã‹ã‚‰æ’žæœĻ杖をあãĶãūした。するãĻ、いãūãūでうãĪくしく、さきãŧこãĢãĶいたばらãŪæœĻも、ãŋんお、éŧ’い土ãŪäļ­ãŦしずんでしãūãĢたãŪで、もうたれãŪį›ŪãŦも、ãĐこãŦいãūãūでばらãŪæœĻがあãĢたか、わからおくおりãūした。

Den gamle var redd for at nÃĨr Gerda sÃĨ rosene skulle hun tenke pÃĨ sine egne, og da huske lille Kay og sÃĨ lÃļpe sin vei.

おばあさんãŊ、ã‚ēãƒŦダがばらをčĶ‹ãĶã€č‡Šåˆ†ãŪåŪķãŪばらãŪこãĻをかんがえ、ã‚Ŧã‚ĪãŪこãĻをおもいだしãĶ、ここからãŦげãĶいãĢãĶしãūうãĻいけおいãĻおもãĢたãŪです。

NÃĨ fÃļrte hun Gerda ut i blomsterhaven. — Nei, for en duft og skjÃļnnhet! Alle tenkelige blomster, og det for enhver ÃĨrstid, stod her i det prektige flor. Ingen billedbok kunne vÃĶre mere fargerik og vakker.

さãĶ、ã‚ēãƒŦダãŊčŠąãžãŪãŦあんおいされãūした。――そこãŊ、ãūあおんãĻいう、いいéĶ™ã‚ŠãŒã‚ãĩれãĶいãĶ、į›ŪãŪさめるようãŦ、きれいおãĻã“ã‚ã§ã—ãŸã‚ã†ã€‚čŠąãĻã„ã†čŠąãŊ、こぞれるようãŦさいãĶいãūした。そこでãŊ、äļ€ã­ã‚“ã˜ã‚…ã†čŠąãŒã•ã„ãĶいãūした。ãĐんおįĩĩ朎ãŪčŠąã ãĢãĶ、これよりうãĪくしく、これよりãŦぎやかおč‰ēãŦさいãĶãŊいãūせんでした。

Gerda hoppet av glede, og lekte til solen gikk ned bak de hÃļye kirsebÃĶrtrÃĶrne. Da fikk hun en deilig seng med rÃļde silkedyner som var brodert med blÃĨe fioler, og der sov og drÃļmte hun sÃĨ skjÃļnt som en dronning pÃĨ sin bryllupsdag.

ã‚ēãƒŦダãŊおãĐりあがãĢãĶよろこãģãūした。そしãĶåĪ•æ—Ĩが、éŦ˜ã„さくらãŪæœĻãŪむこうãŦãŊいãĢãĶしãūうãūで、あそãģãūした。それからã‚ēãƒŦダãŊ、青いすãŋれãŪčŠąãŒã„ãĢãąã„ãĪãūãĢた、čĩĪいįĩđãŪã‚ŊショãƒģãŪある、きれいおベッドãŪäļŠã§ã€įĩåĐšåžãŪæ—ĨãŪåĨģįŽ‹ã•ãūãŪようお、すばらしいåĪĒをむすãģãūした。

Neste dag kunne hun igjen leke med blomstene i det varme solskinnet — slik gikk mange dager.

そãŪあくるæ—Ĩ、ã‚ēãƒŦダãŊ、ãūた、あたたかいおæ—ĨさãūãŪãēかりをあãģãĶã€čŠąãŸãĄãĻあそãģãūした。こんおãĩうãŦしãĶ、いくæ—Ĩもいくæ—Ĩã‚‚ãŸãĄãūした。

Gerda kjente hver blomst, men uansett hvor mange det var, syntes hun dog at det manglet en, men hvilken visste hun ikke.

ã‚ēãƒŦダãŊčŠąãžãŪãŪčŠąã‚’ãŪこらずしりãūした。そãŪãã›ã€čŠąãžãŪãŪ花ãŊ、かずこそずいãķんたくさんありãūしたけれãĐ、ã‚ēãƒŦダãŦãĻãĢãĶãŊ、ãĐうもãūだおãŦか、ãēãĻいろたりおいようãŦおもわれãūした。でも、それがおんãŪčŠąã§ã‚ã‚‹ã‹ã€ã‚ã‹ã‚Šãūせんでした。

Da sitter hun en dag og ser pÃĨ den gamle konens solhatt med de malte blomstene, og den vakreste der var nettopp en rose.

ã™ã‚‹ã†ãĄã‚ã‚‹æ—Ĩ、ã‚ēãƒŦダãŊおãŦげおくすわãĢãĶã€čŠąã‚’ã‹ã„ãŸãŠã°ã‚ã•ã‚“ãŪåĪãžã†ã—を、おがめãĶいãūしたが、そãŪ花ãŪã†ãĄã§ã€ã„ãĄã°ã‚“ã†ãĪくしいãŪãŊ、ばらãŪčŠąã§ã—ãŸã€‚

Den gamle hadde glemt ÃĨ fÃĨ den av hatten da hun fikk de andre ned i jorden.

おばあさんãŊ、ãŧかãŪばらãŪčŠąã‚’ãŋんおčĶ‹ãˆãŠã„ようãŦ、かくしたくせãŦ、じãķんãŪぞうしãŦかいたばらãŪčŠąã‚’ã€ã‘ã™ã“ãĻを、ãĪいわすれãĶいたãŪでした。

Men slik er det ÃĨ ikke ha tankene med seg!

ãūあ手ぎかりãĻいうこãĻãŊ、たれãŦでもあるもãŪです。

ÂŦHva!Âŧ sa Gerda. ÂŦEr det ingen roser her!Âŧ og lÃļp inn mellom bedene, sÃļkte og sÃļkte, men det var ingen ÃĨ finne. Da satte hun seg ned og grÃĨt, men hennes hete tÃĨrer falt akkurat der hvor et rosentre var sunket, og da de varme tÃĨrene vannet jorden, skjÃļt treet opp med ett, like blomstrende som da det sank, og Gerda omfavnet det, kysset rosene og tenkte pÃĨ de nydelige rosene hjemme, og med dem pÃĨ den lille Kay.

「あら、ここãŪお嚭ãŦãŊ、ばらがおいわ。」ãĻ、ã‚ēãƒŦダãŊさけãģãūした。
 それから、ã‚ēãƒŦダãŊã€čŠąãžãŪを、いくãĐもいくãĐも、さがしãūわりãūしたけれãĐも、ばらãŪ花ãŊ、ãēãĻãĪもãŋãĪかりãūせんでした。そこで、ã‚ēãƒŦダãŊã€čŠąãžãŪãŦすわãĢãĶおきãūした。ãĻころが、おãŋã ãŒã€ãĄã‚‡ã†ãĐばらがうずめられたå ī所ãŪäļŠãŦãŠãĄãūした。あたたかいおãŋだが、しãĢãĻりãĻ土をしめらすãĻ、ばらãŪæœĻãŊ、ãŋるãŋるしずãūおい前ãĻおおじようãŦã€čŠąã‚’ã„ãĢãąã„ãĪけãĶ、地ãŪäļŠãŦあらわれãĶきãūした。ã‚ēãƒŦダãŊそれをだいãĶ、せãĢぷんしãūした。そしãĶ、じãķんãŪã†ãĄãŪばらをおもいだし、それãĻいãĢしょãŦ、ã‚Ŧã‚ĪãŪこãĻもおもいだしãūした。

ÂŦÅ, sÃĨ forsinket jeg har blitt!Âŧ sa den lille piken. ÂŦJeg skulle jo finne Kay! — Vet dere ikke hvor han er?Âŧ spurte hun rosene. ÂŦTror dere at han er dÃļd og borte?Âŧ

「ãūあ、あたし、ãĐうしãĶ、こんおãĻころãŦãēきãĻめられãĶいたãŪかしら。」ãĻ、ã‚ēãƒŦダãŊいいãūした。「あたし、ã‚Ŧã‚ĪãĄã‚ƒã‚“ã‚’ã•ãŒã•ãŠããĶãŊおらおかãĢたãŪだわ――ã‚Ŧã‚ĪãĄã‚ƒã‚“ã€ãĐこãŦいるか、しらおくãĢãĶ。あおたãŊ、ã‚Ŧã‚ĪãĄã‚ƒã‚“ãŒæ­ŧんだãĻおもãĢãĶ。」ãĻ、ã‚ēãƒŦダãŊ、ばらãŦききãūした。

ÂŦDÃļd er han ikkeÂŧ, sa rosene. ÂŦVi har jo vÃĶrt i jorden. Der er alle de dÃļde, men Kay var ikke der!Âŧ

「ã‚Ŧã‚ĪãĄã‚ƒã‚“ãŊæ­ŧãŦãŊしãūせんよ。わたしãĐもãŊ、いãūãūで地ãŪおかãŦいãūした。そこãŦãŊæ­ŧんだ䚚ãŊãŋおいãūしたが、でも、ã‚Ŧã‚ĪãĄã‚ƒã‚“ãŊãŋえãūせんでしたよ。」ãĻ、ばらãŪčŠąãŒã“ãŸãˆãūした。

ÂŦTakk skal dere ha!Âŧ sa den lille Gerda, og hun gikk hen til de andre blomstene og sÃĨ inn i deres begre, og spurte: ÂŦVet dere ikke hvor lille Kay er?Âŧ

「ありがãĻう。」ãĻ、ã‚ēãƒŦダãŊいãĢãĶ、ãŧかãŪ花ãŪãĻころãļいãĢãĶ、ãēãĻãĪãēãĻãĪ、うãĶおãŪおかをãŪぞきおがらたずねãūした。「ã‚Ŧã‚ĪãĄã‚ƒã‚“ãŊãĐこãŦいるか、しらおくãĢãĶ。」

Men hver blomst stod i solen og drÃļmte sitt eget eventyr eller sin egen historie. Av dem fikk lille Gerda sÃĨ mange, mange, men ingen visste noe om Kay.

でも、ãĐãŪčŠąã‚‚ã€æ—ĨおたぞãĢこしおがら、じãķã‚“ãŸãĄãŪãĪくãĢたおčĐąã‚„ã€ãŠãĻぎばおしãŪこãĻばかりかんがえãĶいãūした。ã‚ēãƒŦダãŊいろいろãĻ花ãŦきいãĶãŋãūしたが、ãĐãŪčŠąã‚‚ã‚Ŧã‚ĪãŪこãĻãŦãĪいãĶãŊ、いãĢこうãŦしりãūせんでした。

Og hva sa da tigerliljen?

ãĻころで、おãŦゆりãŊ、おんãĻいãĢたでしょう。

ÂŦHÃļrer du trommen: Bom! Bom! Det er kun to toner, alltid Bom! Bom! HÃļr kvinnenes sÃļrgesang! HÃļr prestens rop! — I sin lange rÃļde kjortel stÃĨr hindukonen pÃĨ bÃĨlet, flammene stÃĨr opp om henne og hennes dÃļde mann. Men hindukonen tenker pÃĨ den levende der i kretsen, ham hvis Ãļyne brenner hetere enn flammene, ham hvis Ãļynes ild nÃĨr hennes hjerte mere enn de flammer som snart brenner hennes legeme til aske. Kan hjertets flamme dÃļ i bÃĨlets flammer?Âŧ

「あおたãŦãŊ、たいこãŪéŸģが、ドãƒģドãƒģãĻいうãŪがきこえãūすか。あれãŦãŊ、ãĩたãĪãŪéŸģしかおいãŪです。だからドãƒģドãƒģãĻいãĪでもやãĢãĶいるãŪです。åĨģãŸãĄãŒã†ãŸã†ã€ãĻむらいãŪうたをおききおさい。ãūた、坊ぞうさんãŪあげる、おいãŪりをおききおさい。――ã‚Īãƒģド䚚じんãŪやもめãŊ、įŦč‘Žã‹ãã†ãŪたきぎãŪãĪãūれたäļŠãŦ、おがいčĩĪいマãƒģトをãūãĻãĢãĶįŦ‹ãĢãĶいãūす。į„”ãŧãŪおがそãŪåĨģãĻ、æ­ŧんだåĪŦおãĢãĻãŪしかばねãŪãūわりãŦãŸãĄãŪぞりãūす。でもã‚ĪãƒģドãŪåĨģãŊ、ぐるりãŦあãĪãūãĢãŸäššãŸãĄãŪおかãŪ、į”ŸããĶいるãēãĻりãŪį”·ãŪこãĻをかんがえãĶいるãŪです。そãŪį”·ãŪį›ŪãŊį„”よりもあãĪくもえ、そãŪį”·ãŪやくようおį›ŪãĪきãŊ、やがãĶ、åĨģãŪからだをやきãĪくしãĶį°ãŦするį„”おãĐよりも、もãĢãĻãŊげしく、åĨģãŪåŋƒãŪäļ­ã§ã€ã‚‚えãĶいたãŪです。åŋƒãŪį„”ãŊ、įŦあãķりãŪたきぎãŪおかで、もえãĪきるもãŪでしょうか。」

ÂŦDet forstÃĨr jeg slett ikke!Âŧ sa den lille Gerda.

「おんãŪこãĻだか、ãūるでわからおいわ。」ãĻ、ã‚ēãƒŦダがこたえãūした。

ÂŦDet er mitt eventyr!Âŧ sa tigerliljen.

「わたしãŪčĐąãŊそれだけさ。」ãĻ、おãŦゆりãŊいいãūした。

Hva sier vindelen?

ãēるがおãŊ、ãĐんおおčĐąã‚’ã—ãŸã§ã—ã‚‡ã†ã€‚

ÂŦUt over den snevre fjellveien henger en gammel ridderborg. Det tette eviggrÃļnne vokser opp om de gamle rÃļde murene, blad ved blad, hen om balkongen, og der stÃĨr en vakker pike. Hun bÃļyer seg ut over rekkverket og ser ned pÃĨ veien. Ingen rose henger friskere fra grenene enn hun, ingen epleblomst, nÃĨr vinden bÃĶrer den fra treet, er mere svevende enn hun. Hvordan den prektige silkekjortelen rasler. “Kommer han dog ikke!?”Âŧ

「せãūã„åąąé“ãŪむこうãŦ、昔ãŪさむらいãŪお城がぞんやりãŋえãūす。くずれかかãĢた、čĩĪいįŸģがきãŪうえãŦãŊ、ãĪたがãĩかくおいしげãĢãĶ、ろだいãŪãŧうãļ、ãēãĻ葉ãēãĻč‘‰ã€ãŊいあがãĢãĶいãūす。ろだいãŪäļŠãŦãŊ、うãĪくしいおãĻめが、らんかんãŦよりかかãĢãĶ、おうらいをãŋおろしãĶいãūす。ãĐんおばらãŪčŠąã§ã‚‚ã€ããŪおãĻめãŧãĐ、ãŋずãŋずãĻãŊ枝ãŦさきだしãūせん。ãĐんおりんごãŪčŠąã§ã‚‚ã€ã“ã‚“ãŠãŦかるがるãĻしたãĩうãŦ、æœĻからéĒĻがãŊこんでくるこãĻãŊありãūせん。ãūあ、おãĻめãŪうãĪくしいįĩđãŪį€į‰ĐãŪさらさらおるこãĻ。
 あãŪäššãŊãūだこおいãŪかしら。」

ÂŦEr det Kay du menerÂŧ, spurte lille Gerda.

「あãŪäššãĻいうãŪãŊ、ã‚Ŧã‚ĪãĄã‚ƒã‚“ãŪこãĻおãŪ。」ãĻ、ã‚ēãƒŦダがたずねãūした。

ÂŦJeg taler kun om mitt eventyr, min drÃļmÂŧ, svarte vindelen.

「わたしãŊ、ただ、わたしãŪおčĐąã‚’ã—ãŸã ã‘ã€‚ã‚ãŸã—ãŪåĪĒをね。」ãĻ、ãēるがおãŊこたえãūした。

Hva sier den lille sneklokken?

かわいい、ãūãĪゆきそうãŊ、ãĐんおおčĐąã‚’ã—ãŸã§ã—ã‚‡ã†ã€‚

ÂŦMellom trÃĶrne henger det lange brettet i snorer, det er en gynge. To nydelige smÃĨpiker — kjolene er hvite som sne, lange grÃļnne silkebÃĨnd flagrer fra hattene — sitter og gynger.

「æœĻãĻæœĻãŪあいだãŦ、ãĪおでãĪるした長いæŋがさがãĢãĶいãūす。ãķらんこおãŪ。雊ãŪようãŦį™―いį€į‰Đをį€ãĶ、ぞうしãŦãŊ、おがい、į·‘č‰ēãŪįĩđãŪナボãƒģをãūいた、ãĩたりãŪかわいらしいåĨģãŪ子が、それãŦãŪãĢãĶゆられãĶいãūす。

Broren, som er stÃļrre enn dem, stÃĨr opp i gyngen, han har armen om snoren for ÃĨ holde seg, for i den ene hÃĨnden har han en liten skÃĨl, i den andre en krittpipe, han blÃĨser sÃĨpebobler. Gyngen gÃĨr, og boblene flyr med vakre, vekslende farger.

こãŪåĨģãŪå­ãŸãĄã‚ˆã‚Šã‚‚ã€åĪ§ãã„į”·ãã‚‡ã†ã ã„が、そãŪãķらんこãŦįŦ‹ãĢãĶãŪãĢãĶいãūす。į”·ãŪ子ãŊ、かた手ãŦãĄã„ã•ãŠãŠįšŋをもãĢãĶるし、かた手ãŦãŊ土čĢ―ãŪパã‚ĪプをãŦぎãĢãĶいるãŪで、からだをささえるためãŦ、ãĪおãŦうでをãūきãĪけãĶいãūす。į”·ãŪ子ãŊシãƒĢボãƒģだãūをãĩいãĶいるãŪです。ãķらんこがゆれãĶ、シãƒĢボãƒģだãūãŊ、いろんおうãĪくしいč‰ēãŦかわりおがらãĻã‚“ã§čĄŒããūす。

Den siste henger ennÃĨ ved pipestilken og bÃļyer seg i vinden. Gyngen gÃĨr. Den lille sorte hunden, lett som boblene, reiser seg pÃĨ bakbenene og vil vÃĶre med pÃĨ gyngen. Den hopper. Hunden dumper, bjeffer og er vred. Den feiler, boblene brister. — Et gyngende brett, et hoppende skumbilde, er min sang!Âŧ

ã„ãĄã°ã‚“ãŠã—ãūいãŪシãƒĢボãƒģだãūãŊ、éĒĻãŦゆられおがら、ãūだパã‚ĪプãŪãĻころãŦãĪいãĶいãūす。ãķらんこãŊãĻãķようãŦゆれãĶいãūす。あら、シãƒĢボãƒģだãūãŪようãŦčšŦãŪかるいéŧ’įŠŽãŒã‚ãĻčķģでįŦ‹ãĢãĶ、ãŪせãĶもらおうãĻしãĶいãūす。ãķらんこãŊゆれる、éŧ’įŠŽãŊãēãĢくりかえãĢãĶ、ãŧえãĶいるわ。からかわれãĶ、おこãĢãĶいるãŪね。シãƒĢボãƒģだãūãŊãŊじけãūす。――ゆれるãķらんこ。われãĶこわれるシãƒĢボãƒģだãū。――これがわたしãŪ歌おんです。」

ÂŦDet kan gjerne vÃĶre at det er vakkert det du forteller, men du sier det sÃĨ sÃļrgelig og nevner slett ikke Kay. Hva sier hyasintene?Âŧ

「あおたãŪおčĐąãŊ、ãĻãĶもおもしろそうね。けれãĐあおたãŊ、かおしそうãŦčĐąã—ãĶいるãŪね。それからあおたãŊ、ã‚Ŧã‚ĪãĄã‚ƒã‚“ãŪこãĻãŊ、おんãŦもčĐąã—ãĶくれおいãŪね。」
 ヒãƒĪシãƒģã‚đãŪ花ãŊ、ãĐんおおčĐąã‚’ã—ãŸã§ã—ã‚‡ã†ã€‚

ÂŦDet var tre vakre sÃļstre, sÃĨ gjennomsiktige og fine. Den enes kjortel var rÃļd, den andres var blÃĨ, den tredjes ganske hvit. HÃĨnd i hÃĨnd danset de ved den rolige sjÃļen i det klare mÃĨneskinnet. De var ikke alvepiker, de var menneskebarn.

「あるãĻころãŦ、äļ‰äššãŪ、すきãĻおるようãŦうãĪくしい、きれいお姉いもうãĻがおりãūã—ãŸã€‚ãŠã‹ã§ã„ãĄã°ã‚“äļŠãŪむすめãŪį€į‰ĐãŊčĩĪく、䚌ばんį›ŪãŪãŊæ°īč‰ēで、äļ‰ã°ã‚“į›ŪãŪãŊãūãĢį™―ã§ã—ãŸã€‚ãã‚‡ã†ã ã„ãŸãĄãŊ、手をãĻりあãĢãĶ、さえた月ãŪ光ãŪäļ­ã§ã€é™ã‹ãŠæđ–ãŋずうãŋãŪãĩãĄãŦでãĶ、おãĐりをおãĐりãūす。äļ‰äššãĻもåĶ–åĨģようじょでãŊおくãĶ、ãŦんげんでした。

Det duftet sÃĨ sÃļtt, og pikene forsvant i skogen. Duften ble sterkere. — Tre likkister, i dem lÃĨ de vakre pikene, gled fra skogens kratt hen over sjÃļen. Sankthansormer flÃļy skinnende rundt om som smÃĨ svevende lys.

そãŪあたりãŦãŊ、おんãĻおくあãūい、いいãŦおいがしãĶいãūã—ãŸã€‚ã‚€ã™ã‚ãŸãĄãŊæĢŪãŪおかãŦきえãūした。あãūい、いいãŦおいが、いãĢそうãĪよくおりãūした。するãĻ、そãŪäļ‰äššãŪうãĪくしいむすめをいれたäļ‰ãĪãŪãēãĪぎが、æĢŪãŪしげãŋから、すうãĢãĻあらわれãĶきãĶ、æđ–ãŪむこうãļわたãĢãĶいきãūした。ãĪãĄãžãŸã‚‹ãŒã€ããŪぐるりを、įĐšãŦ舞ãūãĢãĶã„ã‚‹ãĄã„ã•ãŠãĻもしãģãŪようãŦ、ãīかりãīかりしãĶいãūした。

Sover de dansende pikene, eller er de dÃļde? — Blomsterduften sier de er lik. Aftenklokken ringer over de dÃļde!Âŧ

おãĐりくるãĢãĶいたäļ‰äššãŪã‚€ã™ã‚ãŸãĄãŊ、ねむãĢたãŪでしょうか。æ­ŧんだãŪã§ã—ã‚‡ã†ã‹ã€‚â€•â€•čŠąãŪãŦおいãŊいいãūした。あれãŊおきがらです。ゆうãđãŪ鐘かねがおくおãĢたãēãĻãŸãĄã‚’ãĻむらいãūす。」

ÂŦDu gjÃļr meg ganske bedrÃļvetÂŧ, sa den lille Gerda. ÂŦDu dufter sÃĨ sterkt at jeg mÃĨ tenke pÃĨ de dÃļde pikene! Akk, er da lille Kay virkelig dÃļd? Rosene har vÃĶrt nede i jorden, og de sier nei!Âŧ

「ずいãķんかおしいおčĐąã­ã€‚ã‚ãŠãŸãŪ、そãŪãĪよいãŦおいをかぐãĻ、あたしæ­ŧんだそãŪã‚€ã™ã‚ã•ã‚“ãŸãĄãŪこãĻを、おもいださずãŦãŊいられãūせんわ。ああ、ã‚Ŧã‚ĪãĄã‚ƒã‚“ãŊ、ãŧんãĻうãŦæ­ŧんでしãūãĢたãŪかしら。地ãŪおかãŦãŊいãĢãĶいたばらãŪ花ãŊ、ã‚Ŧã‚ĪãĄã‚ƒã‚“ãŊæ­ŧんでãŊいおいãĻいãĢãĶるけれãĐ。」

ÂŦDing, dang!Âŧ ringte hyasintenes klokker. ÂŦVi ringer ikke over lille Kay, ham kjenner vi ikke! Vi synger kun vÃĨr vise, den eneste vi kan!Âŧ

「チナãƒģ、ã‚ŦãƒĐãƒģ。」ãĻ、ヒãƒĪシãƒģã‚đãŪすずがおりãūした。「わたしãŊã‚Ŧã‚ĪãĄã‚ƒã‚“ãŪためãŦ、おãĢãĶいるãŪでãŊありãūせん。ã‚Ŧã‚ĪãĄã‚ƒã‚“ãŠã‚“ãĶäššãŊã€ã‚ãŸã—ãŸãĄã€ã™ã“ã—ã‚‚ã—ã‚ŠãūせんもãŪã€‚ã‚ãŸã—ãŸãĄãŊã€ãŸã č‡Šåˆ†ãŪしãĢãĶいるたãĢたãēãĻãĪãŪ歌を、うたãĢãĶいるだけです。」

Og Gerda gikk hen til smÃļrblomsten som skinte frem imellom de glinsende grÃļnne bladene.

それから、ã‚ēãƒŦダãŊ、į·‘ãŪ葉ãŪあいだから、あかるくさいãĶã„ã‚‹ã€ãŸã‚“ã―ã―ãŪãĻころãļいきãūした。

ÂŦDu er en liten klar sol!Âŧ sa Gerda. ÂŦSi meg, om du vet, hvor jeg kan finne min lekebror?Âŧ

「あおたãŊãūã‚‹ã§ã€ãĄã„ã•ãŠã€ã‚ã‹ã‚‹ã„ãŠæ—Ĩさãūね。ãĐこãŦわたしãŪおãĻã‚‚ã ãĄãŒã„ã‚‹ã‹ã€ã—ãĢãĶいたらおしえãĶくださいお。」ãĻ、ã‚ēãƒŦダãŊいいãūした。

Og smÃļrblomsten skinte sÃĨ vakker og sÃĨ pÃĨ Gerda igjen. Hvilken vise kunne vel smÃļrblomsten synge? Den var heller ikke om Kay.

ãã“ã§ã€ãŸã‚“ã―ã―ãŊ、よけいあかるくãēかりおがら、ã‚ēãƒŦダãŪãŧうãļむきãūした。ãĐんお歌を、そãŪčŠąãŒã†ãŸãĢたでしょう。そãŪ歌も、ã‚Ŧã‚ĪãŪこãĻでãŊありãūせんでした。

ÂŦPÃĨ en liten gÃĨrd skinte vÃĨr Herres sol sÃĨ varmt den fÃļrste vÃĨrdagen. StrÃĨlene gled ned over naboens hvite vegg. Tett ved grodde de fÃļrste gule blomstene, skinnende gull i de varme solstrÃĨlene.

ã€ŒãĄã„ã•ãŠã€ãŠã‹åš­ãŦãŊ、æ˜ĨãŪã„ãĄã°ã‚“ãŊじめãŪæ—Ĩ、うららかおおæ—Ĩさãūが、あたたかãŦį…§ãĢãĶいãūした。おæ—ĨさãūãŪ光ãŊ、おãĻおりãŪåŪķãŪ、ãūãĢį™―おかãđãŪäļŠã‹ã‚‰äļ‹ãļ、すãđã‚ŠãŠãĄãĶいãūした。そãŪそばãŦ、æ˜Ĩã„ãĄã°ã‚“ãŊじめãŦさく、éŧ„č‰ēã„čŠąãŒã€ã‹ãŒã‚„ãå…‰ãŪäļ­ãŦ、金ãŪようãŦさいãĶいãūした。

Gamle bestemor var ute i sin stol. Datterdatteren, den fattige skjÃļnne tjenestepiken, kom hjem et kort besÃļk. Hun kysset bestemoren. Det var gull, hjertets gull, i det velsignede kysset. Gull pÃĨ munnen, gull i grunnen, gull der oppe i morgenstunden!

おばあさんãŊ、いすをそãĻãŦだしãĶ、こしをかけãĶいãūした。おばあさんãŪå­ŦãŪ、かわいそうおåĨģäļ­ãžã†ã“うをしãĶいるうãĪくしいåĨģãŪ子が、おばあさんãŦあうためãŦ、わずかおおãēãūをもらãĢãĶã€ã†ãĄãļかえãĢãĶきãūした。åĨģãŪ子ãŊおばあさんãŦせãĢぷんしãūした。こãŪめぐãŋおおいせãĢぷんãŦãŊ金きんが、こころãŪ金きんがありãūした。そãŪåĢãŦも金、そãŪãĩむ土ãŦも金、そãŪあさãŪãēãĻãĻきãŦも金がありãūした。

Se, det er min lille historie!Âŧ sa smÃļrblomsten.

これがわたしãŪãĪãūらおいおčĐąã§ã™ã€‚ã€ãĻã€ãŸã‚“ã―ã―ãŒã„ã„ãūした。

ÂŦMin stakkars gamle bestemor!Âŧ sukket Gerda. ÂŦJa, hun lengter visst etter meg, og er bedrÃļvet for meg, slik som hun var for lille Kay. Men jeg kommer snart hjem igjen, og sÃĨ bringer jeg Kay med. — Det kan ikke hjelpe at jeg spÃļr blomstene, de kan kun deres egen vise, de sier meg ikke noe av nytte!Âŧ

「ãūあ、わたしãŪおばあさãūãŊ、ãĐうしãĶいらãĢしゃるかしら。」ãĻ、ã‚ēãƒŦダãŊためいきをãĪきãūした。「そうよ。きãĢãĻおばあさãūãŊ、わたしãŦあいたがãĢãĶ、かおしがãĢãĶいらãĢしゃるわ。ã‚Ŧã‚ĪãĄã‚ƒã‚“ãŪいおくおãĢたãĻおおじようãŦã€ã—ã‚“ãąã„ã—ãĶいらãĢしゃるわ。けれãĐ、わたし、じきãŦã‚Ŧã‚ĪãĄã‚ƒã‚“ã‚’ãĪれãĶã€ã†ãĄãŦã‹ãˆã‚Œã‚‹ã§ã—ã‚‡ã†ã€‚â€•â€•ã‚‚ã†čŠąãŸãĄãŦいくらたずねãĶãŋたãĢãĶã—ã‹ãŸãŒãŠã„ã€‚čŠąãŸãĄã€ãŸã ã€č‡Šåˆ†ãŪ歌をうたうだけで、おんãŦもこたえãĶくれおいãŪだもãŪ。」

Og sÃĨ bandt hun sin lille kjole opp slik at hun kunne lÃļpe raskere. Men pinseliljen slo henne over benet idet hun sprang over den. Da ble hun stÃĨende, sÃĨ pÃĨ den lange gule blomsten, og spurte: ÂŦVet du kanskje noe?Âŧ Og hun bÃļyde seg like ned til pinseliljen. Og hva sa den?

そこでã‚ēãƒŦダãŊ、ãŊやくかけられるようãŦ、į€į‰ĐをきりりãĻたくしあげãūした。けれãĐ、éŧ„きずいせんを、ã‚ēãƒŦダがãĻãģこえようãĻしたãĻき、それãŦčķģがãēãĢかかりãūした。そこでã‚ēãƒŦダãŊãŸãĄãĐãūãĢãĶ、そãŪéŧ„č‰ēã„ã€čƒŒãŪéŦ˜ã„芹ãŦむかãĢãĶたずねãūした。
「あんた、ã‚Ŧã‚ĪãĄã‚ƒã‚“ãŪこãĻ、おんかしãĢãĶいるãŪ。」
 そしãĶã‚ēãƒŦダãŊ、こごんで、そãŪ花ãŪčĐąã™ã“ãĻをききãūした。そãŪ花ãŊおんãĻいãĢたでしょう。

ÂŦJeg kan se meg selv! Jeg kan se meg selv!Âŧ sa pinseliljen. ÂŦO, o, hvor jeg lukter! — Oppe pÃĨ det lille kvistkammeret, halvt kledd pÃĨ, stÃĨr en liten danserinne. Hun stÃĨr snart pÃĨ et ben, snart pÃĨ to, hun sparker av den hele verden, hun er bare synsbedrag.

「わたし、じãķんがãŋられるãŪよ。じãķんがわかるãŪよ。」ãĻ、éŧ„ずいせんãŊいいãūした。「ああ、ああ、おんãĶわたしãŊいいãŦãŠã„ãŒã™ã‚‹ã‚“ã ã‚ã†ã€‚åą‹æ đうらãŪãĄã„ã•ãŠãļやãŦ、半ãŊだかãŪã€ãĄã„ã•ãŠãŠãĐりこがįŦ‹ãĢãĶいãūす。おãĐりこãŊかたčķģでįŦ‹ãĢたり、äļĄčķģでįŦ‹ãĢたりしãĶ、ãūるでäļ–į•Œäļ­ã‚’ãĩãŋãĪけるようãŦčĶ‹ãˆãūす。でも、これãŊãŧんãŪį›ŪãŪãūよいです。

Hun heller vann av tekannen ut pÃĨ et stykke tÃļy hun holder, det er korsettet — renslighet er en god ting! Den hvite kjolen henger pÃĨ knaggen, den er ogsÃĨ vasket i tekannen og tÃļrket pÃĨ taket.

おãĐりこãŊã€ãĄã„ã•ãŠåļƒãŽãŪãŦ、æđŊわかしからæđŊをそそぎãūす。これãŊã‚ģãƒŦã‚ŧットです。――そうです。そうです、せいけãĪがおãŦよりです。į™―いäļŠį€ã†ã‚ãŽã‚‚、くぎãŦかけãĶありãūす。それもãūた、æđŊわかしãŪæđŊであらãĢãĶã€åą‹æ đでかわかしたもãŪおãŪです。

Den tar hun pÃĨ, det safrangule tÃļrkekledet tar hun om halsen, sÃĨ skinner kjolen mere hvit. Benet i vÃĶret! Se hvordan hun kneiser pÃĨ en stilk! Jeg kan se meg selv! Jeg kan se meg selv!Âŧ

おãĐりこãŊ、そãŪäļŠį€ã‚’ãĪけãĶ、ã‚ĩフãƒĐãƒģč‰ēãŪハãƒģã‚ąãƒã‚’ããģãŦãūきãūした。ですから、äļŠį€ãŊよけいį™―くãŋえãūした。ãŧら、čķģをあげた。ãĐう、ãūるでじくãŪäļŠãŦįŦ‹ãĢãĶ、うんãĻãĩんばãĢたå§ŋãŊ。わたし、じãķんがčĶ‹ãˆã‚‹ãŪ。じãķんがわかるãŪ。」

ÂŦDet bryr jeg meg slett ikke om!Âŧ sa Gerda. ÂŦDet er ikke noe ÃĨ fortelle meg!Âŧ Og sÃĨ lÃļp hun til utkanten av haven.

「おãŦもそんおčĐąã€ã‚ãŸã—ãŦしおくãĶもいいじゃおいãŪ。そんおこãĻ、ãĐうだãĢãĶ、かãūわおいわ。」ãĻ、ã‚ēãƒŦダãŊいいãūした。
 それでã‚ēãƒŦダãŊ、嚭ãŪむこうãŪãŊしãūでかけãĶčĄŒããūした。

DÃļren var lukket, men hun vrikket i den rustne jernkroken sÃĨ den gikk lÃļs, og dÃļren sprang opp, og sÃĨ lÃļp den lille Gerda pÃĨ bare fÃļtter ut i den vide verden.

そãŪæˆļãŊしãūãĢãĶいãūしたが、ã‚ēãƒŦダがそãŪさãģãĪいたãĻãĢãĶを、ãĐんãĻおしたãŪで、ãŊずれãĶæˆļãŊãąã‚“ãĻãēらきãūした。ã‚ēãƒŦダãŊãēろいäļ–į•ŒãŦ、ãŊだしãŪãūãūでãĻãģだしãūした。

Hun sÃĨ tre ganger tilbake, men det var ingen som kom etter henne. Til sist kunne hun ikke lÃļpe mere og satte seg pÃĨ en stor sten, og da hun sÃĨ seg rundt om var sommeren forbi, det var sent pÃĨ hÃļsten. Det kunne man slett ikke merke der inne i den vakre haven hvor det alltid var solskinn, og alle ÃĨrstiders blomster.

ã‚ēãƒŦダãŊ、äļ‰åšĶãĐもあãĻをãĩりかえãĢãĶãŋãūしたが、たれもおãĢかけãĶくるもãŪãŊありãūせんでした。ãĻうãĻうã‚ēãƒŦダãŊ、もうãĻãĶもãŊしるこãĻができおくおãĢたãŪで、åĪ§ããŠįŸģãŪäļŠãŦこしをおろしãūした。そこらをãŋãūわしãūすãĻ、åĪãŊすぎãĶ、į§‹ãŒãĩかくおãĢãĶいãūした。おæ—Ĩさãūがåđīäļ­ã‹ãŒã‚„いãĶ、四å­ĢしきãŪčŠąãŒãŸãˆãšã•ã„ãĶいた、あãŪうãĪãã—ã„čŠąãžãŪでãŊ、そんおこãĻãŊわかりãūせんでした。

ÂŦGud! Hvor jeg har forsinket meg!Âŧ sa den lille Gerda. ÂŦDet er jo blitt hÃļst! SÃĨ jeg tÃļr ikke hvile!Âŧ Og hun reiste seg for ÃĨ gÃĨ.

「ああ、ãĐうしãūしょう。あたし、こんおãŦおくれãĶしãūãĢãĶ。」ãĻ、ã‚ēãƒŦダãŊいいãūした。「もうãĻうãŦį§‹ãŦおãĢãĶいるãŪね。さあ、ゆãĢくりしãĶãŊいられおいわ。」

Å, hvor hennes smÃĨ fÃļtter var Ãļmme og trette, og rundt om sÃĨ det kaldt og rÃĨtt ut. De lange pilebladene var ganske gule og tÃĨken dryppet i vann fra dem, ett blad falt etter det andre, kun slÃĨpetornen stod med frukt, sÃĨ stram at man mÃĨtte rynke munnen sammen.

そしãĶã‚ēãƒŦダãŊįŦ‹ãĄã‚がãĢãĶ、ずんずんあるきだしãūした。ãūあ、ã‚ēãƒŦダãŪかよわいčķģãŊ、ãĐんおãŦいたむし、そしãĶ、ãĪかれãĶいたこãĻでしょう。ãĐこも冎がれãĶ、わãģしいけしきでした。おがいやおぎãŪ葉ãŊ、すãĢかりéŧ„ばんで、きりがé›ĻしずくãŪようãŦ枝からたれãĶいãūした。ただ、ãĻげãŪある、こけももだけãŊ、ãūだåŪŸãŋをむすんでいãūしたが、こけももãŊすãĢãąããĶã€ããĄãŒãūがるようでした。

Å, hvor det var grÃĨtt og tungt i den vide verden.

ああ、おんãĶこãŪãēろãģろしたäļ–į•ŒãŊį°č‰ēで、うすぐらくãŋえたこãĻでしょう。

Fjerde historie. Prinsen og prinsessen.

įŽŽå››ãŪおčĐąã€‚įŽ‹å­ãĻįŽ‹åĨģ

Gerda mÃĨtte igjen hvile seg. Da hoppet det pÃĨ sneen, like ovenfor der hun satt, en stor krÃĨke. Den hadde lenge sittet og sett pÃĨ henne og vrikket med hodet. NÃĨ sa den: ÂŦKra! Kra! — Go’ da’! Go’ da’!Âŧ

ã‚ēãƒŦダãŊ、ãūたも、やすãūおければおりãūせんでした。ã‚ēãƒŦダがやすんでいたå ī所ãŪã€ãĄã‚‡ã†ãĐむこうãŪ雩ãŪäļŠã§ã€äļ€ã‚ãŪåĪ§ããŠã‹ã‚‰ã™ãŒã€ãīょんãīょんやãĢãĶいãūした。こãŪからすãŊ、しばらくじãĢãĻしたおりã‚ēãƒŦダをãŋãĪめãĶ、あたãūをãĩãĢãĶいãūしたが、やがãĶこういいãūした。
「ã‚Ŧã‚Ē、ã‚Ŧã‚Ēã€ã“ã‚“ãĄãŊã€‚ã“ã‚“ãĄãŊ。」

Bedre kunne den ikke si det, men den mente det sÃĨ godt med den lille piken, og spurte hvor hun gikk sÃĨ alene ute i den vide verden.

からすãŊ、これよりよくãŊ、おãŦもいうこãĻができãūせんでしたが、でも、ã‚ēãƒŦダをおãĪかしくおもãĢãĶいãĶ、こãŪãēろいäļ–į•Œã§ã€ãŸãĢたãēãĻりぞãĢãĄã€ãĐこãļいくãŪだãĻいãĢãĶ、たずねãūした。

Ordet ÂŦaleneÂŧ forsto Gerda meget godt, og fÃļlte rett hvor mye som lÃĨ i det, og sÃĨ fortalte hun krÃĨken sitt hele liv og levne, og spurte om den ikke hadde sett Kay.

こãŪ「ãēãĻりぞãĢãĄã€‚ã€ãĻいうこãĻばを、ã‚ēãƒŦダãŊよくあじわãĢãĶ、しãŋじãŋそãŪこãĻばãŦ、ãĩかいいãŋãŪこもãĢãĶいるこãĻをおもいãūした。ã‚ēãƒŦダãŊそこでからすãŦ、じãķんãŪčšŦãŪäļŠãŪこãĻをすãĢかりčĐąã—ãĶきかせたäļŠã€ãĐうかしãĶã‚Ŧã‚ĪをãŋおかãĢたか、たずねãūした。

Og krÃĨken nikket ganske betenksomt, og sa: ÂŦDet kunne vÃĶre! Det kunne vÃĶre!Âŧ

するãĻからすãŊ、ãēãĐくãūじめãŦかんがえこんで、こういいãūした。
「あれかもしれおい。あれかもしれおい。」

ÂŦHva, tror du!?Âŧ ropte den lille piken, og hadde nÃĶr klemt krÃĨken i hjel, slik kysset hun den.

「え、しãĢãĶãĶ。」ãĻ、ã‚ēãƒŦダãŊåĪ§ããŠã“えでいãĢãĶ、からすをらんぞうãŦ、それこそいきãŪãĻãūるãŧãĐせãĢぷんしãūした。

ÂŦFornuftig, fornuftig!Âŧ sa krÃĨken. ÂŦJeg tror jeg vet — jeg tror det kan vÃĶre lille Kay! Men nÃĨ har han visst glemt deg for prinsessen!Âŧ

「おãĶやわらかãŦ、おãĶやわらかãŦ。」ãĻ、からすãŊいいãūした。「ãĐうも、ã‚Ŧã‚ĪãĄã‚ƒã‚“ã‚’ã—ãĢãĶいるようお気がしãūす。たãķん、あれがã‚Ŧã‚ĪãĄã‚ƒã‚“ã ã‚ã†ãĻおもいãūすよ。けれãĐ、ã‚Ŧã‚ĪãĄã‚ƒã‚“ãŊ、įŽ‹åĨģさãūãŪãĻころãŦいãĶ、あおたãŪこãĻおãĐãŊ、きãĢãĻわすれãĶいãūすよ。」

ÂŦBor han hos en prinsesse?Âŧ spurte Gerda.

「ã‚Ŧã‚ĪãĄã‚ƒã‚“ãŊ、įŽ‹åĨģさãūãŪãĻころãŦいるんですãĢãĶ。」ãĻ、ã‚ēãƒŦダãŊききãūした。

ÂŦJa hÃļr!Âŧ sa krÃĨken. ÂŦMen jeg har sÃĨ vanskelig for ÃĨ tale ditt sprÃĨk. ForstÃĨr du krÃĨkemÃĨl sÃĨ skal jeg bedre fortelle!Âŧ

「そうです。ãūあ、おききおさい。」ãĻ、からすãŊいいãūした。「ãĐうも、わたしãŦするãĻ、ãŦんげんãŪこãĻばでčĐąã™ãŪãŊ、たいそうおãŧねおりです。あおたãŦからすãŪこãĻばがわかるãĻ、ずãĢãĻうãūくčĐąã›ã‚‹ãŪだがおあ。」

ÂŦNei, det har jeg ikke lÃĶrt!Âŧ sa Gerda. ÂŦMen bestemor kunne det, og rÃļversprÃĨk kunne hun. Bare jeg hadde lÃĶrt det!Âŧ

「ãūあ、あたし、おらãĢたこãĻがおかãĢたわ。」ãĻ、ã‚ēãƒŦダãŊいいãūã—ãŸã€‚ã€Œã§ã‚‚ã€ã†ãĄãŪおばあさãūãŊ、おできãŦおるãŪよ。あたし、おらãĢãĶおけばよかãĢた。」

ÂŦGjÃļr ikke noe!Âŧ sa krÃĨken. ÂŦJeg skal fortelle, sÃĨ godt jeg kan, men dÃĨrlig blir det allikevelÂŧ, ogsÃĨ fortalte den hva den visste.

「かãūいãūせんよ。」ãĻ、からすãŊいいãūした。「ãūあ、できるだけしãĶãŋãūすから。うãūくいけばいいが。」
それからからすãŊ、しãĢãĶいるこãĻを、čĐąã—ãūした。

ÂŦI dette kongeriket, hvor vi nÃĨ sitter, bor en prinsesse som er sÃĨ uhyre klok, men hun har ogsÃĨ lest alle aviser som er til i verden og glemt dem igjen, sÃĨ klok er hun.

ã€Œã‚ãŸã—ãŸãĄãŒã„ãūã„ã‚‹å›―ãŦãŊ、たいそうかしこいįŽ‹åĨģさãūがおいでおるãŪです。おãŦしろäļ–į•Œäļ­ãŪしんãķんをãŪã“ã‚‰ãščŠ­ã‚“ã§ã€ãŪこらずãūたわすれãĶしãūいãūす。ãūあそんおわけで、たいそうりこうおかたおãŪです。

Forleden sitter hun pÃĨ tronen, og det er ikke sÃĨ morsomt enda, sier man. Da kommer hun til ÃĨ nynne en vise, det var nettopp den: “Hvorfor skulle jeg ikke gifte meg!”

さãĶ、こãŪあいだ、įŽ‹åĨģさãūãŊįŽ‰åš§ãŽã‚‡ãã–ãŦおすわりãŦおりãūした。įŽ‰åš§ãĻいうもãŪãŊ、せけんでいうãŧãĐたãŪしいもãŪでãŊありãūせん。そこでįŽ‹åĨģさãūãŊã€ããĄãšã•ãŋãŦ歌をうたいだしãūした。そãŪ歌ãŊ『おぜãŦ、わたしãŊ、むこãĻらぎ』ãĻいãĢた歌でした。

“HÃļr, det er det noe i”, sier hun, og sÃĨ ville hun gifte seg, men hun ville ha en mann som forstod ÃĨ svare nÃĨr man talte til ham, en som ikke stod og kun sÃĨ fornem ut, for det er sÃĨ kjedelig.

そこで、『おるãŧãĐ、それももãĢãĻもだわ。』ãĻ、いうわけで、įŽ‹åĨģさãūãŊけãĢこんしようãĻãŠã‚‚ã„ãŸãĄãūした。でもåĪŦおãĢãĻãŦするおら、もãŪをたずねãĶも、すぐãĻこたえるようおãŪがãŧしいãĻおもいãūした。だãĢãĶ、ただそこãŦãĪãĢįŦ‹ãĢãĶ、ようすãķãĢãĶいるだけでãŊ、じきãŦたいくãĪしãĶしãūいãūすからね。

NÃĨ lot hun alle hoffdamene tromme sammen, og da de hÃļrte hva hun ville, ble de sÃĨ fornÃļyde. “Det kan jeg godt lide!” sa de. “Slikt noe tenkte jeg ogsÃĨ pÃĨ forleden!” — Du kan tro at det er sant hvert ord jeg sier!Âŧ sa krÃĨken. ÂŦJeg har en tam kjÃĶreste som gÃĨr fritt om pÃĨ slottet, og hun har fortalt meg alt!Âŧ

そこで、įŽ‹åĨģさãūãŊ、åĨģåŪ˜ã˜ã‚‡ã‹ã‚“ãŸãĄã€ãŪこらずおめしãŦおãĢãĶ、こãŪもくろãŋをおčĐąã—ãŦおりãūした。åĨģåŪ˜ãŸãĄãŊ、たいそうおもしろくおもいãūしãĶ、
『それãŊよいおもいãĪきでございãūす。わたくしãĐもも、ãĪいさきごろ、それãĻおおじこãĻをかんがえãĪいたしだいです。』おãĐãĻį”ģしãūした。
「わたしãŪいãĢãĶいるこãĻãŊ、ごく、ãŧんãĻうãŪこãĻおãŪですよ。」ãĻ、からすãŊいãĢãĶ、「わたしãŦãŊ、やさしいいいおずけがあãĢãĶ、そãŪįŽ‹åĨģさãūãŪお城ãŦã€č‡Šį”ąãŦãĻんでいける、それがわたしãŦすãĢかりčĐąã—ãĶくれたãŪです。」ãĻ、いいそえãūした。

Hans kjÃĶreste var naturligvis ogsÃĨ en krÃĨke, for krÃĨker sÃļker make, og det er alltid en krÃĨke.

いうãūでもおく、そãŪ、いいおずけãĻいうãŪãŊからすでした。ãĻいうãŪãŊ、ãŦたもãŪãĐうしで、からすãŊやãŊり、からすおかãūであãĪãūりãūす。

ÂŦAvisene kom straks ut, med en kant av hjerter og prinsessens navnetrekk. Man kunne lese seg til at det stod enhver ung mann som sÃĨ godt ut, fritt for ÃĨ komme opp pÃĨ slottet og tale med prinsessen, og den som talte sÃĨ at man kunne hÃļre han var hjemme der og talte best, ham ville prinsessen ta til mann!

ハマトãĻ、įŽ‹åĨģさãūãŪかしらもじでãĩãĄãĐãĢたしんãķんが、さãĢそく、ãŊãĢこうされãūした。それãŦãŊ、ようすãŪりãĢãąãŠã€ã‚ã‹ã„į”·ãŊ、たれでもお城ãŦきãĶ、įŽ‹åĨģさãūãĻčĐąã™ã“ãĻができる。そしãĶお城ãļきãĶも、じãķんãŪã†ãĄãŦいるようãŦ、気やすく、じょうずãŦčĐąã—ãŸäššã‚’ã€įŽ‹åĨģãŊåĪŦãĻしãĶえらãķであろうãĻいうこãĻがかいãĶありãūした。

— Ja, ja!Âŧ sa krÃĨken. ÂŦDu kan tro meg, det sÃĨ visst som at jeg sitter her, folk strÃļmmet til, det var en trengsel og en pÃĨgang, men det lyktes ikke, hverken den fÃļrste eller den andre dagen.

「そうです。そうです。あおたãŊわたしをだいじょうãķäŋĄã˜ãĶください。こãŪčĐąãŊ、わたしがここãŦこうしãĶすわãĢãĶいるãŪãĻãĐうよう、ãŧんãĻうãŪčĐąãŠãŪですから。」ãĻ、からすãŊいいãūした。
「わかいį”·ãŪäššãŸãĄãŊ、むれをãĪくãĢãĶ、やãĢãĶきãūした。そしãĶたいそうį”šãŊこんざãĪしãĶ、たくさんãŪ䚚が、あãĢãĄãļいãĢたり、こãĢãĄãļきたり、いそがしそうãŦかけずりãūわãĢãĶいãūした。でもãŊじめãŪæ—Ĩも、ãĪぎãŪæ—Ĩも、ãēãĻりだãĢãĶうãūくやãĢたもãŪãŊありãūせん。

De kunne alle sammen godt tale nÃĨr de var ute pÃĨ gaten, men nÃĨr de kom inn av slottsporten og sÃĨ garden i sÃļlv, og lakeiene i gull opp langs trappene, og de store opplyste salene, sÃĨ ble de forblÃļffet. Og stod de foran tronen hvor prinsessen satt, sÃĨ visste de ikke noe ÃĨ si uten det siste ord hun hadde sagt, og det brydde hun seg ikke om ÃĨ hÃļre igjen.

ãŋんおãŊ、お城ãŪそãĻでこそ、よくしゃãđりãūã—ãŸãŒã€ã„ãĄãĐお城ãŪ門をãŊいãĢãĶ、銀ずくめãŪãļいたいをãŋたり、かいだんをãŪぞãĢãĶ、金ãīかãŪせいãĩくをãĪけたおå―đäššãŦ凚あãĢãĶ、あかるいåĪ§åšƒé–“ãŦãŊいるãĻ、ãĻたんãŦã―ã†ãĢãĻおãĢãĶしãūいãūした。そしãĶ、いよいよįŽ‹åĨģさãūãŪおいでãŦおるįŽ‰åš§ãŪ前ãŦ凚たãĻきãŦãŊ、たれもįŽ‹åĨģさãūãŦいわれたこãĻばãŪしりを、おうむがえしãŦくりかえすãŧかありãūせんでした。įŽ‹åĨģさãūãĻすれば、おãŦもじãķんãŪいãĢたこãĻã°ã‚’ã€ã‚‚ã†ã„ãĄãĐいãĢãĶもらãĢãĶもしかたがおいでしょう。

Det var som om folk der inne hadde fÃĨtt snustobakk pÃĨ magen og hadde falt i dvale inntil de kom ut pÃĨ gÃĨrden igjen, ja sÃĨ kunne de snakke.

ãĻころが、だれも、ごãĶんãŪおかãŦãŊいるãĻ、かぎたばこでもãŪãūされたようãŦ、ãĩらãĩらで、おうらいãļでãĶきãĶ、やãĢãĻわれãŦかえãĢãĶã€ããĄãŒãã‘ã‚‹ã‚ˆã†ãŦおる。

Det stod en rekke like fra byens port til slottet. Jeg var selv inne og sÃĨ det!Âŧ sa krÃĨken. ÂŦDe ble bÃĨde sultne og tÃļrste, men fra slottet fikk de ikke en gang sÃĨ meget som et glass lunkent vann.

おãŦしろį”šãŪ門から、お城ãŪ門ãūで、わかいãēãĻãŸãĄãŒã€ã‚ŒãĪをãĪくãĢãĶおらんでいãūした。わたしãŊそれをじãķんでčĶ‹ãĶきãūしたよ。」ãĻ、からすが、ねんをおしãĶいいãūした。「ãŋんおãŊč‡Šåˆ†ãŪばんが、おかおかãūわãĢãĶこおいãŪで、おおかがすいたり、ãŪãĐがかわいたりしãūしたが、ごãĶんãŪäļ­ã§ãŊ、おãūぎるいæ°īいãĢãąã„ãã‚Œãūせんでした。

Vel hadde noen av de klokeste tatt smÃļrbrÃļd med, men de delte ikke med deres nabo, de tenkte som sÃĨ: La ham bare se sulten ut, sÃĨ tar ikke prinsessen ham!Âŧ

おかで気ãŪãã„ãŸã›ã‚“ã›ã„ãŸãĄãŒã€ãƒã‚ŋパãƒģご持参で、やãĢãĶきãĶいãūしたが、それをそばãŪäššãŦわけようãĻãŊしãūせんでした。こãŪれんじゅうãŪ気でãŊ――こいãĪら、たんãĻãēã‚‚ã˜ãã†ãŠéĄ”ã‚’ã—ãĶいるがいい。おかげでįŽ‹åĨģさãūも、ごさいようãŦおるãūいから――ãĻいうãŪでしょう。」

ÂŦMen Kay, lille Kay!Âŧ spurte Gerda. ÂŦNÃĨr kom han? Var han blant de mange?Âŧ

「でも、ã‚Ŧã‚ĪãĄã‚ƒã‚“ãŊãĐうしたãŪです。いãĪã‚Ŧã‚ĪãĄã‚ƒã‚“ãŊやãĢãĶきたãŪです。」ãĻ、ã‚ēãƒŦダãŊたずねãūした。「ã‚Ŧã‚ĪãĄã‚ƒã‚“ãŊ、そãŪäššãŸãĄãŪおかãūãŦいたãŪですか。」

ÂŦGi tid! Gi tid! NÃĨ er vi like ved ham! Det var den tredje dagen, da kom det en liten person, uten hest eller vogn, ganske freidig marsjerende like opp til slottet. Hans Ãļyne skinte som dine, han hadde vakkert langt hÃĨr, men ellers fattige klÃĶr!Âŧ

「ãūあãūあ、おãūãĄãŠã•ã„ã€‚ã“ã‚Œã‹ã‚‰ã€ãã‚ãã‚ã€ã‚Ŧã‚ĪãĄã‚ƒã‚“ãŪこãĻãŦおるãŪです。ãĻころで、そãŪäļ‰æ—Ĩį›ŪãŦ、éĶŽãŦも、éĶŽčŧŠãŦもãŪã‚‰ãŠã„ãĄã„ã•ãŠį”·ãŪ子が、たãŪしそうãŦお城ãŪãŧうãļ、あるいãĶいきãūした。そãŪäššãŪį›ŪãŊ、あおたãŪį›ŪãŪようãŦかがやいãĶ、りãĢãąãŠã€é•·ã„ã‹ãŋãŪæŊ›ã‚’ã‚‚ãĢãĶいãūしたが、į€į‰ĐãŊぞろぞろãŦきれãĶいãūした。」

ÂŦDet var Kay!Âŧ jublet Gerda. ÂŦÅ, da har jeg funnet ham!Âŧ Og hun klappet i hendene.

「それがã‚Ŧã‚ĪãĄã‚ƒã‚“ãŠãŪね。ああ、それでãŊ、ãĻうãĻう、あたし、ã‚Ŧã‚ĪãĄã‚ƒã‚“ã‚’ãŋãĪけたわ。」ãĻ、ã‚ēãƒŦダãŊうれしそうãŦさけんで、手をたたきãūした。

ÂŦHan hadde en liten ransel pÃĨ ryggen!Âŧ sa krÃĨken.

「そãŪ子ãŊ、せおかãŦã€ãĄã„ã•ãŠãŊいãŪうをしょãĢãĶいãūした。」ãĻ、からすがいいãūした。

ÂŦNei, det var nok hans kjelke!Âŧ sa Gerda. ÂŦFor med kjelken gikk han bort!Âŧ

「いいえ、きãĢãĻ、それãŊ、そりよ。」ãĻ、ã‚ēãƒŦダãŊいいãūした。「ã‚Ŧã‚ĪãĄã‚ƒã‚“ãŊ、そりãĻいãĢしょãŦčĶ‹ãˆãŠããŠãĢãĶしãūãĢたãŪですもãŪ。」

ÂŦDet kan gjerne vÃĶre!Âŧ sa krÃĨken. ÂŦJeg sÃĨ ikke sÃĨ nÃļye etter! Men det vet jeg av min tamme kjÃĶreste, at da han kom inn av slottsporten og sÃĨ livgarden i sÃļlv, og lakeiene i gull opp langs trappen, ble han ikke det minste beskjemmet, han nikket og sa til dem:

「おるãŧãĐ、そうかもしれãūせん。」ãĻ、からすãŊいいãūした。「おãŦã—ã‚ã€ãĄã‚‡ãĢãĻčĶ‹ãŸã ã‘ですから。しかし、それãŊ、ãŋんおわたしãŪやさしいいいおずけからきいたãŪです。それから、そãŪ子ãŊお城ãŪ門をãŊいãĢãĶ、銀ãŪčŧæœãã‚“ぷくãŪãļいたいをãŋおがら、だんをãŪぞãĢãĶ、金ãīかãŪせいãĩくãŪおå―đäššãŪ前ãŦでãūしたが、すこしもãūごãĪきãūせんでした。それãĐころか、ãļいきでえしゃくしãĶ、

“Det mÃĨ vÃĶre kjedelig ÃĨ stÃĨ pÃĨ trappen, jeg gÃĨr heller innenfor!”

『かいだんãŪäļŠãŦįŦ‹ãĢãĶいるãŪãŊ、さぞたいくãĪでしょうね。でãŊごめんこうむãĢãĶ、わたしãŊ嚃間ãŦãŊいらせãĶもらいãūしょう。』

Der skinte salene med lys. Kongelige rÃĨdgivere og eksellenser gikk pÃĨ bare fÃļtter og bar gullfat. Man kunne nok bli hÃļytidelig! Hans stÃļvler knirket sÃĨ fryktelig sterkt, men han ble dog ikke redd!Âŧ

ãĻ、いいãūした。嚃間ãŦãŊあかりがいãĢãąã„ãĪいãĶ、æžĒåŊ†éĄ§å•åŪ˜ã™ã†ãŋãĪこもんかんや、čšŦ分ãŪéŦ˜ã„äššãŸãĄãŒã€ãŊだしで金ãŪå™ĻうãĪわをãŊこんであるいãĶいãūした。そんおäļ­ã§ã€ãŸã‚Œã ãĢãĶã€ã„ã‚„ã§ã‚‚ãŠã”ãã‹ãŠãã‚‚ãĄãŦおるでしょう。ãĻころãļ、そãŪ子ãŪおがぐãĪãŊ、やけãŦやかãūしくã‚ŪãƒĨã‚Ķ、ã‚ŪãƒĨã‚ĶおるãŪですが、いãĢこうãŦãļいきでした。」

ÂŦDet er ganske visst Kay!Âŧ sa Gerda. ÂŦJeg vet han hadde nye stÃļvler, jeg har hÃļrt dem knirke i bestemors stue!Âŧ

「きãĢãĻã‚Ŧã‚ĪãĄã‚ƒã‚“ã‚ˆã€‚ã€ãĻ、ã‚ēãƒŦダがさけãģãūした。 「だãĢãĶ、あたらしい長ぐãĪをãŊいãĶいãūしたもãŪ。わたし、そãŪくãĪがã‚ŪãƒĨã‚Ķ、ã‚ŪãƒĨã‚ĶいうãŪを、おばあさãūãŪãļやできいたわ。」

ÂŦJa, knirke gjorde de!Âŧ sa krÃĨken. ÂŦOg freidig gikk han like inn for prinsessen, der hun satt pÃĨ en perle sÃĨ stor som et rokkehjul. Og alle hoffdamene med deres piker og pikers piker, og alle kavalerene med deres tjenere og tjeners tjenere — som hadde tjenestegutt, stod oppstilt rundt om. Og jo nÃĶrmere de stod ved dÃļren, jo stoltere sÃĨ de ut.

「そう、ãŧんãĻうãŦã‚ŪãƒĨã‚Ķ、ã‚ŪãƒĨã‚ĶãĢãĶおりãūしたよ。」ãĻ、からすãŊãūたčĐąã—ãŊじめãūした。 「さãĶ、そãŪ子ãŊ、ãĪかãĪかãĻ、įģļčŧŠãŧãĐãŪåĪ§ããŠã—んじゅãŦ、こしをかけãĶいる、įŽ‹åĨģさãūãŪご前ぜんãŦé€ēãŋãūした。įŽ‹åĨģさãūãŪぐるりをãĻりãūいãĶ、åĨģåŪ˜ãŸãĄãŒãŠãĪきを、そãŪおãĪきがãūたおãĪきを、したがえ、äūåū“じじゅうがけらいãŪ、ãūたそãŪけらいをしたがえ、それがãūた、めいめい小姓こしょうをãēきãĪれãĶįŦ‹ãĢãĶいãūした。しかも、ãĻãģらãŪčŋ‘くãŦįŦ‹ãĢãĶいるもãŪãŧãĐ、いばãĢãĶいるようãŦčĶ‹ãˆãūした。

Tjenernes tjeners gutt, som alltid gÃĨr i tÃļfler, er nesten ikke til ÃĨ se pÃĨ, sÃĨ stolt stÃĨr han i dÃļren!Âŧ

しじゅう、うわぐãĪであるきãūわãĢãĶいた、けらいãŪけらいãŪ小姓おんか、ãĻãĶもあおむいãĶéĄ”ãŒčĶ‹ã‚‰ã‚ŒãŠã„くらいでした。ãĻãŦかく、æˆļããĄãŪãĻころでいばりかえãĢãĶいるãĩうãŊã€ãĄã‚‡ãĢãĻčĶ‹ã‚‚ãŪでした。」

ÂŦDet mÃĨ vÃĶre fryktelig!Âŧ sa den lille Gerda. ÂŦOg Kay har allikevel fÃĨtt prinsessen!Âŧ

「ãūあ、ずいãķんこわいこãĻ。それでもã‚Ŧã‚ĪãĄã‚ƒã‚“ãŊ、įŽ‹åĨģさãūãĻけãĢこんしたãŪですか。」ãĻ、ã‚ēãƒŦダãŊいいãūした。

ÂŦHadde jeg ikke vÃĶrt en krÃĨke, sÃĨ hadde jeg tatt henne, og det tross jeg er forlovet. Han skal ha talt like sÃĨ godt som jeg taler nÃĨr jeg taler krÃĨkemÃĨl, det har jeg fra min tamme kjÃĶreste.

「もし、わたしがからすでおかãĢたおら、いãūãŪいいおずけをすãĶãĶも、įŽ‹åĨģさãūãĻけãĢこんしたかもしれãūせん。䚚ãŪうわさãŦよりãūすãĻ、そãŪäššãŊ、わたしがからすãŪこãĻばをčĐąã™ãĻきãĻãĐうよう、じょうずãŦčĐąã—ãŸãĻいうこãĻでした。わたしãŊ、そãŪこãĻを、わたしãŪいいおずけからきいたãŪです。

Han var freidig og nydelig. Han var slett ikke kommet for ÃĨ fri, bare alene kommet for ÃĨ hÃļre prinsessens klokskap, og den fant han god, og hun fant han god igjen!Âŧ

ãĐうしãĶ、おかおかようすãŪいい、げんきお子でした。それもįŽ‹åĨģさãūãĻけãĢこんするためãŦきたãŪでãŊおくãĶ、ただ、įŽ‹åĨģさãūがãĐãŪくらいかしこいかįŸĨろうãĻおもãĢãĶやãĢãĶきたãŪですが、それでįŽ‹åĨģさãūがすきãŦおり、įŽ‹åĨģさãūもãūたそãŪ子がすきãŦおãĢたãĻいうわけです。」

ÂŦJa visst! Det var Kay!Âŧ sa Gerda. ÂŦHan var sÃĨ klok, han kunne hoderegning med brÃļk! — Å, vil du ikke fÃļre meg inn pÃĨ slottet!Âŧ

「そう、いよいよ、そãŪãēãĻ、ã‚Ŧã‚ĪãĄã‚ƒã‚“ãŦãĄãŒã„ãŠã„ã‚ã€‚ã‚Ŧã‚ĪãĄã‚ƒã‚“ãŊ、そりゃりこうで、分数ãūであんざんでやれãūすもãŪ――ああ、わたしを、そãŪお城ãļãĪれãĶいãĢãĶくださらおいこãĻ。」ãĻ、ã‚ēãƒŦダãŊいいãūした。

ÂŦJa, det er lett sagt!Âŧ sa krÃĨken. ÂŦMen hvordan gjÃļr vi det? Jeg skal tale med min tamme kjÃĶreste om det. Hun kan vel rÃĨde oss. Men det mÃĨ jeg si deg, slik en liten pike som du, fÃĨr aldri lov ÃĨ komme ordentlig inn!Âŧ

ã€Œã•ã‚ã€ããĄã§ã„ã†ãŪãŊたやすいが、ãĐうしたら、それができるか、むずかしいですよ。」ãĻ、からすãŊいいãūした。「ãĻころで、ãūあ、それをãĐうするか、ãūあ、わたしãŪいいおずけãŦそうだんしãĶãŋãūしょう。きãĢãĻã€ã„ã„ãĄãˆã‚’ã‹ã—ãĶくれるかもしれãūせん。おãŦしろ、あおたãŪã‚ˆã†ãŠã€ãĄã„ã•ãŠåĻ˜ã•ã‚“が、お城ãŪäļ­ãŦãŊいるこãĻãŊ、ゆるされãĶいおいãŪですからね。」

ÂŦJo, det gjÃļr jeg!Âŧ sa Gerda. ÂŦNÃĨr Kay hÃļrer jeg er her, kommer han straks ut og henter meg!Âŧ

「いいえ、そãŪおゆるしおらもらえãĶよ。」ãĻ、ã‚ēãƒŦダがこたえãūした。「ã‚Ŧã‚ĪãĄã‚ƒã‚“ãŊ、わたしがきたãĻきけば、すぐãŦ凚ãĶきãĶ、わたしをいれãĶくれるでしょう。」

ÂŦVent meg ved gjerdet der!Âŧ sa krÃĨken, vrikket med hodet og flÃļy bort.

「むこうãŪかきねãŪãĻころで、ãūãĢãĶいらãĢしゃい。」ãĻ、からすãŊいãĢãĶ、あたãūをãĩりãĩりãĻんでいãĢãĶしãūいãūした。

FÃļrst da det var mÃļrk aften kom krÃĨken tilbake igjen: ÂŦRar! Rar!Âŧ sa den. ÂŦJeg skal hilse deg fra henne mange ganger! Og her er et lite brÃļd til deg, det tok hun pÃĨ kjÃļkkenet, der er det brÃļd nok, og du er visst sulten! —

そãŪからすがかえãĢãĶきたãĻきãŦãŊ、æ™ĐもだいãķくらくおãĢãĶいãūした。
「すãĶき、すãĶき。」ãĻ、からすãŊいいãūした。「いいおずけが、あおたãŦよろしくãĻãŪこãĻでしたよ。さあ、ここãŦ、すこしばかりパãƒģをもãĢãĶきãĶあげãūした。さぞ、おおかがすいたでしょう。いいおずけが、だいãĐころからもãĢãĶきたãŪです。そこãŦãŊたくさんãūだあるãŪです。

Det er ikke mulig for deg ÃĨ komme inn pÃĨ slottet, du har jo bare fÃļtter. Garden i sÃļlv og lakeiene i gull ville ikke tillate det. Men grÃĨt ikke, du skal nok komme opp dit. Min kjÃĶreste vet om en liten baktrapp som fÃļrer til sovekammeret, og hun vet hvor hun skal ta nÃļkkelen!Âŧ

――ãĐうも、お城ãļãŊいるこãĻãŊ、できそうもありãūせんよ。おぜãĻいãĢãĶ、あおたãŊくãĪをãŊいãĶいãūせんから、銀ãŪčŧæœãŪãļいたいや、金ãīかãŪせいãĩくãŪおå―đäššãŸãĄãŒã€ã‚†ã‚‹ã—ãĶくれおいでしょうからね、だがそれでæģĢいãĶãŊいけおい。きãĢãĻ、ãĪれãĶčĄŒã‘ã‚‹ããĩうãŊしãūすよ。わたしãŪいいおずけãŊ、įŽ‹åĨģさãūãŪねãūãŦ通じãĶいる、ãŧそい、うらばしごをしãĢãĶいãūすし、そãŪかぎãŪあるãĻころもしãĢãĶいるãŪですからね。」

Og de gikk inn i haven, i den store allÃĐen hvor det ene bladet falt etter det andre, og da lysene pÃĨ slottet slukket, det ene etter det andre, fÃļrte krÃĨken lille Gerda hen til en bakdÃļr som stod pÃĨ klem.

そこで、からすãĻã‚ēãƒŦダãĻãŊ、お嚭をぎけãĶ、æœĻãŪč‘‰ãŒã‚ãĻからあãĻからãĻã€ãĄãĢãĶくるäļĶæœĻ道おãŋきãŋãĄã‚’é€šã‚Šãūした。そしãĶ、お城ãŪあかりが、じゅんじゅんãŦきえãĶしãūãĢたãĻき、からすãŊすこしあいãĶいるうらãŪæˆļåĢãļ、ã‚ēãƒŦダをãĪれãĶいきãūした。

Å, sÃĨ Gerdas hjerte banket av angst og lengsel! Det var som om hun skulle gjÃļre noe ondt, og hun ville jo kun fÃĨ vite om det var lille Kay.

ãūあ、ã‚ēãƒŦダãŪむねãŊ、こわかãĢたり、うれしかãĢたりで、おんãĶãĐきãĐきしたこãĻでしょう。ãūるでã‚ēãƒŦダãŊ、おãŦかわるいこãĻでもしãĶいるようお気がしãūした。けれãĐ、ã‚ēãƒŦダãŊそãŪ䚚が、ã‚Ŧã‚ĪãĄã‚ƒã‚“ã§ã‚ã‚‹ã‹ãĐうかをしりたい、いãĢしんおãŪです。

Jo, det mÃĨtte vÃĶre ham. Hun tenkte sÃĨ levende pÃĨ hans kloke Ãļyne, og hans lange hÃĨr. Hun kunne se akkurat hvordan han smilte, som da de satt hjemme under rosene.

そうです。それãŊきãĢãĻ、ã‚Ŧã‚ĪãĄã‚ƒã‚“ãŦãĄãŒã„ã‚ã‚Šãūせん。ã‚ēãƒŦダãŊ、しãŋじãŋãĻã‚Ŧã‚ĪãĄã‚ƒã‚“ãŪりこうそうおį›ŪãĪきや、長いかãŋãŪæŊ›ã‚’おもいだしãĶいãūした。そしãĶ、ãĩãŸã‚ŠãŒã†ãĄãŦいãĶ、ばらãŪ花ãŪあいだãŦすわãĢãĶあそんだãĻき、ã‚Ŧã‚ĪãĄã‚ƒã‚“ãŒã‚ã‚‰ãĢたãĻおりãŪįŽ‘éĄ”ãˆãŒãŠãŒã€į›ŪãŦうかãģãūした。