ÐаŅÐēÐĩÐķŅКа-ŅÐŋÐūÐ―ŅКаŅ ÐšÐ―ŅÐģа-ÐąŅÐŧŅÐ―ÐģÐēа
Og Gerda fortalte henne alt, og den gamle ristet med hodet og sa: ÂŦHm! Hm!Âŧ Og da Gerda hadde sagt henne alt og spurt om hun ikke hadde sett lille Kay, sa konen at han hadde ikke kommet forbi, men han kom nok, hun skulle bare ikke vÃĶre bedrÃļvet, men smake hennes kirsebÃĶr og se pÃĨ hennes blomster. De var vakrere enn noen billedbok, alle kunne de fortelle en hel historie.
ããã§ãēãŦããŊããŠãŦãããããã°ããããŦčĐąããūããããã°ããããŊããŠãããŠãããããĩãããĩããããĻããããūããããēãŦããŊãããĢããčĐąããĶããūãĢãĶããããã°ãããããŦãĪããŋãããŠããĢãããĐãããããããūããĻããã°ããããŊããŦãĪãŊãūã ãããéããŠããããããããŪããĄããããéããããããŠãããūãããããããããããããŠãã§ãčąããŠããããããããããžãããđããããĶããã§ãčąãŊãĐããŠįĩĩæŽãŪããããããĢãĻãããã ããããŪčąãģããŪäļãūããäļãūããããŠãããčĐąãããĶãããã ãããããĻãããūããã
SÃĨ tok hun Gerda i hÃĨnden, de gikk inn i det lille huset og den gamle konen lukket dÃļren igjen.
ãããããã°ããããŊããēãŦããŪæããĻãĢãĶãããķããŪãĄãããŠåŪķãļãĪããĶããĢãĶãäļããæļãŦããããããūããã
Vinduene satt sÃĨ hÃļyt oppe, og glassene var rÃļde, blÃĨe og gule. Dagslyset skinte sÃĨ underlig inn dit med alle fargene, men pÃĨ bordet stod de deiligste kirsebÃĶr, og Gerda spiste sÃĨ mange hun ville, for det turde hun.
ããŪåŪķãŪįŠãŊãããããéŦããĶãčĩĪããŪããéããŪããéŧãããŪįŠãŽãĐãđã ãĢããŪã§ããæĨããūãŪå ãŊãããããčēãŦãããĢãĶãããããŦããļããŪãŠããŦããããŋãūããããĪãããŪäļãŦãŊããĻãĶããããããããããžããããĶãããūããããããĶãēãŦããŊããããããđãĶããããĻããããããããã§ãããŪã§ããããããããããķããããããđãūããã
Og mens hun spiste, kjemmet den gamle konen hennes hÃĨr med en gullkam, og hÃĨret krÃļllet og skinte sÃĨ nydelig gult rundt om det lille, vennlige ansiktet, som var sÃĨ rundt og sÃĨ ut som en rose.
ãēãŦãããããããžãããđãĶããããã ãŦããã°ãããããéãŪããã§ããēãŦããŪããŋãŪæŊããããūãããããã§ããēãŦããŪããŋãŪæŊãŊãã°ããŪčąãŪãããŠããūããĢãããĶãããããããéĄãŪãūããã§ãéčēãŦãĄããĄããūããĶãå ãĢãĶããūããã
ÂŦSlik en sÃļt liten pike har jeg virkelig lengtet etterÂŧ, sa den gamle. ÂŦNÃĨ skal du se hvor godt vi to skal komme ut av det!Âŧ
ãããããŊé·ãããã ãããūããŪãããŠãããããããåĨģãŪåããŧãããĻãããĢãĶãããŪã ããããããããããããããĄãĻããĢãããŦããŠãããããããããããĻããã°ããããŊãããūããã
Og mens hun kjemmet den lille Gerdas hÃĨr, glemte Gerda mer og mer sin pleiebror Kay. For den gamle konen kunne trolldom, men et ondt troll var hun ikke, hun trollet bare litt for sin egen fornÃļyelse, og nÃĨ ville hun gjerne beholde den lille Gerda.
ãããĶãã°ããããããēãŦããŪããŋãŪæŊãŦããããããĶããĢãĶããããĄãŦããēãŦããŊã ãã ãããŠããããŪãŦãĪãŪããĻãŠãĐãŊããããĶããūããūããããĻãããŪãŊãããŪãã°ããããŊéæģãūãŧããä―ŋããããã§ããããããĐãããã°ããããŊããããéåĨģãūããã§ãŊãããūããã§ããããã°ããããŊããķããŪããŪããŋãŦããŧããŪãããéæģãä―ŋãã ãã§ããããĐããããããĪããĢããŪãŊããēãŦããããķããŪæããĻãŦããããããã§ããã
Derfor gikk hun ut i haven, strakte sin krokkjepp ut mot alle rosentrÃĶrne, og uansett hvor vakkert de blomstret, sank de dog alle ned i den sorte jorden, og man kunne ikke se hvor de hadde stÃĨtt.
ããã§ããã°ããããŊãåšãļåšãĶããããŪã°ããŪæĻãŦãããĢãĶããããĢãąãããææĻæãããĶãūããããããĻãããūãūã§ããĪãããããããŧããĢãĶããã°ããŪæĻãããŋããŠãéŧãåãŪäļãŦãããã§ããūãĢããŪã§ããããããŪįŪãŦãããĐããŦããūãūã§ã°ããŪæĻãããĢãããããããŠããŠããūããã
Den gamle var redd for at nÃĨr Gerda sÃĨ rosene skulle hun tenke pÃĨ sine egne, og da huske lille Kay og sÃĨ lÃļpe sin vei.
ãã°ããããŊããēãŦããã°ããčĶãĶãčŠåãŪåŪķãŪã°ããŪããĻãããããããŦãĪãŪããĻããããã ããĶããããããŦããĶããĢãĶããūããĻãããŠããĻãããĢããŪã§ãã
NÃĨ fÃļrte hun Gerda ut i blomsterhaven. â Nei, for en duft og skjÃļnnhet! Alle tenkelige blomster, og det for enhver ÃĨrstid, stod her i det prektige flor. Ingen billedbok kunne vÃĶre mere fargerik og vakker.
ããĶããēãŦããŊčąããŪãŦãããŠããããūãããââãããŊããūããŠããĻãããããéĶããããĩããĶããĶãįŪãŪããããããŦãããããŠãĻããã§ãããããčąãĻããčąãŊãããžãããããŦãããĶããūãããããã§ãŊãäļãããã ãčąããããĶããūããããĐããŠįĩĩæŽãŪčąã ãĢãĶãããããããĪãããããããããŦããããŠčēãŦãããĶãŊããūããã§ããã
Gerda hoppet av glede, og lekte til solen gikk ned bak de hÃļye kirsebÃĶrtrÃĶrne. Da fikk hun en deilig seng med rÃļde silkedyner som var brodert med blÃĨe fioler, og der sov og drÃļmte hun sÃĨ skjÃļnt som en dronning pÃĨ sin bryllupsdag.
ãēãŦããŊããĐããããĢãĶããããģãūããããããĶåĪæĨããéŦãããããŪæĻãŪããããŦãŊããĢãĶããūããūã§ããããģãūããããããããēãŦããŊãéãããŋããŪčąãããĢãąããĪãūãĢããčĩĪãįĩđãŪãŊã·ã§ãģãŪãããããããŠããããŪäļã§ãįĩåĐåžãŪæĨãŪåĨģįããūãŪãããŠããã°ãããåĪĒããããģãūããã
Neste dag kunne hun igjen leke med blomstene i det varme solskinnet â slik gikk mange dager.
ããŪãããæĨããēãŦããŊããūããããããããæĨããūãŪãēãããããģãĶãčąããĄãĻãããģãūããããããŠãĩããŦããĶãããæĨãããæĨãããĄãūããã
Gerda kjente hver blomst, men uansett hvor mange det var, syntes hun dog at det manglet en, men hvilken visste hun ikke.
ãēãŦããŊčąããŪãŪčąããŪããããããūãããããŪãããčąããŪãŪčąãŊããããããããķããããããããūãããããĐããēãŦããŦãĻãĢãĶãŊããĐãããūã ãŠãŦãããēãĻãããããŠããããŦãããããūãããã§ããããããŠããŪčąã§ããããããããūããã§ããã
Da sitter hun en dag og ser pÃĨ den gamle konens solhatt med de malte blomstene, og den vakreste der var nettopp en rose.
ããããĄããæĨããēãŦããŊãŠãŦããŠããããĢãĶãčąãããããã°ããããŪåĪãžãããããŠãããĶããūããããããŪčąãŪããĄã§ãããĄã°ãããĪããããŪãŊãã°ããŪčąã§ããã
Den gamle hadde glemt ÃĨ fÃĨ den av hatten da hun fikk de andre ned i jorden.
ãã°ããããŊããŧããŪã°ããŪčąããŋããŠčĶããŠããããŦããããããããŦãããķããŪãžãããŦãããã°ããŪčąããããããĻãããĪãããããĶãããŪã§ããã
Men slik er det ÃĨ ikke ha tankene med seg!
ãūãæãŽãããĻããããĻãŊããããŦã§ãããããŪã§ãã
ÂŦHva!Âŧ sa Gerda. ÂŦEr det ingen roser her!Âŧ og lÃļp inn mellom bedene, sÃļkte og sÃļkte, men det var ingen ÃĨ finne. Da satte hun seg ned og grÃĨt, men hennes hete tÃĨrer falt akkurat der hvor et rosentre var sunket, og da de varme tÃĨrene vannet jorden, skjÃļt treet opp med ett, like blomstrende som da det sank, og Gerda omfavnet det, kysset rosene og tenkte pÃĨ de nydelige rosene hjemme, og med dem pÃĨ den lille Kay.
ãããããããŪãåšãŦãŊãã°ãããŠãããããĻããēãŦããŊãããģãūããã
ãããããããēãŦããŊãčąããŪãããããĐããããĐããããããūãããūãããããĐããã°ããŪčąãŊããēãĻãĪããŋãĪãããūããã§ãããããã§ããēãŦããŊãčąããŪãŦãããĢãĶãŠããūããããĻãããããŠãŋã ãããĄãããĐã°ããããããããå īæãŪäļãŦããĄãūãããããããããŠãŋã ããããĢãĻããĻåããããããĻãã°ããŪæĻãŊããŋããŋããããūãŠãåãĻããŠããããŦãčąãããĢãąããĪããĶãå°ãŪäļãŦãããããĶããūããããēãŦããŊãããã ããĶãããĢã·ãããūããããããĶãããķããŪããĄãŪã°ãããããã ãããããĻããĢãããŦããŦãĪãŪããĻããããã ããūããã
ÂŦÃ , sÃĨ forsinket jeg har blitt!Âŧ sa den lille piken. ÂŦJeg skulle jo finne Kay! â Vet dere ikke hvor han er?Âŧ spurte hun rosene. ÂŦTror dere at han er dÃļd og borte?Âŧ
ããūãããããããĐãããĶããããŠãĻãããŦãēããĻããããĶãããŪããããããĻããēãŦããŊãããūãããããããããŦãĪãĄãããããããŠããĶãŊãŠããŠããĢããŪã ãââãŦãĪãĄããããĐããŦãããããããŠããĢãĶãããŠããŊããŦãĪãĄãããæŧãã ãĻãããĢãĶãããĻããēãŦããŊãã°ããŦãããūããã
ÂŦDÃļd er han ikkeÂŧ, sa rosene. ÂŦVi har jo vÃĶrt i jorden. Der er alle de dÃļde, men Kay var ikke der!Âŧ
ããŦãĪãĄãããŊæŧãŦãŊããūããããããããĐããŊãããūãūã§å°ãŪãŠããŦããūããããããŦãŊæŧãã äššãŊãŋãŠããūããããã§ãããŦãĪãĄãããŊãŋããūããã§ããããããĻãã°ããŪčąãããããūããã
ÂŦTakk skal dere ha!Âŧ sa den lille Gerda, og hun gikk hen til de andre blomstene og sÃĨ inn i deres begre, og spurte: ÂŦVet dere ikke hvor lille Kay er?Âŧ
ãããããĻããããĻããēãŦããŊããĢãĶããŧããŪčąãŪãĻãããļããĢãĶããēãĻãĪãēãĻãĪãããĶãŠãŪãŠãããŪãããŠããããããūãããããŦãĪãĄãããŊãĐããŦãããããããŠããĢãĶãã
Men hver blomst stod i solen og drÃļmte sitt eget eventyr eller sin egen historie. Av dem fikk lille Gerda sÃĨ mange, mange, men ingen visste noe om Kay.
ã§ãããĐãŪčąããæĨãŠããžãĢãããŠãããããķãããĄãŪãĪããĢããčĐąããããĻãã°ãŠããŪããĻã°ãããããããĶããūããããēãŦããŊãããããĻčąãŦãããĶãŋãūãããããĐãŪčąããŦãĪãŪããĻãŦãĪããĶãŊãããĢãããŦãããūããã§ããã
Og hva sa da tigerliljen?
ãĻããã§ãããŦãããŊããŠããĻããĢãã§ãããã
ÂŦHÃļrer du trommen: Bom! Bom! Det er kun to toner, alltid Bom! Bom! HÃļr kvinnenes sÃļrgesang! HÃļr prestens rop! â I sin lange rÃļde kjortel stÃĨr hindukonen pÃĨ bÃĨlet, flammene stÃĨr opp om henne og hennes dÃļde mann. Men hindukonen tenker pÃĨ den levende der i kretsen, ham hvis Ãļyne brenner hetere enn flammene, ham hvis Ãļynes ild nÃĨr hennes hjerte mere enn de flammer som snart brenner hennes legeme til aske. Kan hjertets flamme dÃļ i bÃĨlets flammer?Âŧ
ãããŠããŦãŊãããããŪéģããããģããģãĻãããŪãããããūããããããŦãŊããĩããĪãŪéģãããŠããŪã§ããã ããããģããģãĻããĪã§ãããĢãĶãããŪã§ããåĨģããĄããããããĻããããŪãããããããŠããããūããåãžããããŪãããããããŪããããããŠãããââãĪãģãäššãããŪããããŊãįŦčŽããããŪããããŪãĪãūããäļãŦããŠããčĩĪãããģãããūãĻãĢãĶįŦãĢãĶããūããįãŧãŪããããŪåĨģãĻãæŧãã åĪŦããĢãĻãŪããã°ããŪãūãããŦããĄãŪãžããūããã§ããĪãģããŪåĨģãŊãããããŦããĪãūãĢãäššããĄãŪãŠããŪãįããĶãããēãĻããŪį·ãŪããĻããããããĶãããŪã§ããããŪį·ãŪįŪãŊįãããããĪããããããŪį·ãŪãããããŠįŪãĪããŊããããĶãåĨģãŪããã ããããĪãããĶį°ãŦããįãŠãĐããããããĢãĻãŊããããåĨģãŪåŋãŪäļã§ããããĶãããŪã§ããåŋãŪįãŊãįŦããķããŪããããŪãŠãã§ããããĪããããŪã§ãããããã
ÂŦDet forstÃĨr jeg slett ikke!Âŧ sa den lille Gerda.
ããŠããŪããĻã ãããūãã§ããããŠãããããĻããēãŦããããããūããã
ÂŦDet er mitt eventyr!Âŧ sa tigerliljen.
ãããããŪčĐąãŊããã ãããããĻãããŦãããŊãããūããã
Hva sier vindelen?
ãēããããŊããĐããŠãčĐąãããã§ãããã
ÂŦUt over den snevre fjellveien henger en gammel ridderborg. Det tette eviggrÃļnne vokser opp om de gamle rÃļde murene, blad ved blad, hen om balkongen, og der stÃĨr en vakker pike. Hun bÃļyer seg ut over rekkverket og ser ned pÃĨ veien. Ingen rose henger friskere fra grenene enn hun, ingen epleblomst, nÃĨr vinden bÃĶrer den fra treet, er mere svevende enn hun. Hvordan den prektige silkekjortelen rasler. âKommer han dog ikke!?âÂŧ
ãããūãåąąéãŪããããŦãæãŪãããããŪãåããžããããŋããūããããããããĢããčĩĪãįģãããŪãããŦãŊããĪãããĩãããããããĢãĶããã ããŪãŧããļããēãĻčãēãĻčããŊããããĢãĶããūãããã ããŪäļãŦãŊãããĪãããããĻããããããããŦãããããĢãĶãããããããŋããããĶããūãããĐããŠã°ããŪčąã§ããããŪããĻããŧãĐããŋããŋããĻãŊæãŦããã ããūããããĐããŠããããŪčąã§ãããããŠãŦãããããĻãããĩããŦãæĻããéĒĻããŊããã§ããããĻãŊãããūããããūããããĻããŪããĪãããįĩđãŪįįĐãŪãããããŠãããĻã
ãããŪäššãŊãūã ããŠããŪããããã
ÂŦEr det Kay du menerÂŧ, spurte lille Gerda.
ãããŪäššãĻãããŪãŊããŦãĪãĄãããŪããĻãŠãŪãããĻããēãŦããããããūããã
ÂŦJeg taler kun om mitt eventyr, min drÃļmÂŧ, svarte vindelen.
ãããããŊããã ãããããŪãčĐąãããã ããããããŪåĪĒãããããĻããēããããŊããããūããã
Hva sier den lille sneklokken?
ããããããūãĪãããããŊããĐããŠãčĐąãããã§ãããã
ÂŦMellom trÃĶrne henger det lange brettet i snorer, det er en gynge. To nydelige smÃĨpiker â kjolene er hvite som sne, lange grÃļnne silkebÃĨnd flagrer fra hattene â sitter og gynger.
ãæĻãĻæĻãŪããã ãŦããĪãŠã§ãĪãããé·ãæŋããããĢãĶããūãããķããããŠãŪãéŠãŪãããŦį―ãįįĐãįãĶããžãããŦãŊããŠãããį·čēãŪįĩđãŪãŠããģããūããããĩãããŪããããããåĨģãŪåãããããŦãŪãĢãĶããããĶããūãã
Broren, som er stÃļrre enn dem, stÃĨr opp i gyngen, han har armen om snoren for ÃĨ holde seg, for i den ene hÃĨnden har han en liten skÃĨl, i den andre en krittpipe, han blÃĨser sÃĨpebobler. Gyngen gÃĨr, og boblene flyr med vakre, vekslende farger.
ããŪåĨģãŪåããĄããããåĪ§ããį·ãããã ãããããŪãķããããŦįŦãĢãĶãŪãĢãĶããūããį·ãŪåãŊãããæãŦãĄãããŠãįŋãããĢãĶãããããæãŦãŊåčĢ―ãŪããĪãããŦããĢãĶãããŪã§ãããã ããããããããŦããĪãŠãŦãã§ããūããĪããĶããūããį·ãŪåãŊã·ãĢããģã ãūããĩããĶãããŪã§ãããķãããããããĶãã·ãĢããģã ãūãŊãããããŠããĪãããčēãŦããããŠãããĻãã§čĄããūãã
Den siste henger ennÃĨ ved pipestilken og bÃļyer seg i vinden. Gyngen gÃĨr. Den lille sorte hunden, lett som boblene, reiser seg pÃĨ bakbenene og vil vÃĶre med pÃĨ gyngen. Den hopper. Hunden dumper, bjeffer og er vred. Den feiler, boblene brister. â Et gyngende brett, et hoppende skumbilde, er min sang!Âŧ
ããĄã°ããããūããŪã·ãĢããģã ãūãŊãéĒĻãŦããããŠããããūã ããĪããŪãĻãããŦãĪããĶããūãããķããããŊãĻãķãããŦãããĶããūãããããã·ãĢããģã ãūãŪãããŦčšŦãŪãããéŧįŽãããĻčķģã§įŦãĢãĶããŪããĶãããããĻããĶããūãããķããããŊããããéŧįŽãŊãēãĢãããããĢãĶããŧããĶããããããããããĶããããĢãĶãããŪããã·ãĢããģã ãūãŊãŊãããūããââããããķãããããããĶããããã·ãĢããģã ãūãââãããããããŪæãŠãã§ããã
ÂŦDet kan gjerne vÃĶre at det er vakkert det du forteller, men du sier det sÃĨ sÃļrgelig og nevner slett ikke Kay. Hva sier hyasintene?Âŧ
ãããŠããŪãčĐąãŊããĻãĶããããããããããããĐããŠããŊãããŠããããŦčĐąããĶãããŪããããããããŠããŊããŦãĪãĄãããŪããĻãŊããŠããŦãčĐąããĶãããŠããŪããã
ãããĪã·ãģãđãŪčąãŊããĐããŠãčĐąãããã§ãããã
ÂŦDet var tre vakre sÃļstre, sÃĨ gjennomsiktige og fine. Den enes kjortel var rÃļd, den andres var blÃĨ, den tredjes ganske hvit. HÃĨnd i hÃĨnd danset de ved den rolige sjÃļen i det klare mÃĨneskinnet. De var ikke alvepiker, de var menneskebarn.
ããããĻãããŦãäļäššãŪããããĻãããããŦããĪããããããããŠå§ããããĻããããūããããŠãã§ããĄã°ãäļãŪããããŪįįĐãŊčĩĪããäšã°ãįŪãŪãŊæ°īčēã§ãäļã°ãįŪãŪãŊãūãĢį―ã§ããããããã ãããĄãŊãæããĻãããĢãĶããããæãŪå ãŪäļã§ãéããŠæđãŋãããŋãŪãĩãĄãŦã§ãĶãããĐããããĐããūããäļäššãĻãåĶåĨģããããã§ãŊãŠããĶããŦãããã§ããã
Det duftet sÃĨ sÃļtt, og pikene forsvant i skogen. Duften ble sterkere. â Tre likkister, i dem lÃĨ de vakre pikene, gled fra skogens kratt hen over sjÃļen. Sankthansormer flÃļy skinnende rundt om som smÃĨ svevende lys.
ããŪããããŦãŊããŠããĻãŠãããūãããããŦãããããĶããūããããããããĄãŊæĢŪãŪãŠããŦãããūãããããūãããããŦããããããĢãããĪãããŠããūããããããĻãããŪäļäššãŪããĪããããããããããäļãĪãŪãēãĪãããæĢŪãŪãããŋããããããĢãĻãããããĶããĶãæđãŪããããļãããĢãĶãããūããããĪãĄãžããããããŪãããããįĐšãŦčãūãĢãĶãããĄãããŠãĻãããģãŪãããŦããīãããīããããĶããūããã
Sover de dansende pikene, eller er de dÃļde? â Blomsterduften sier de er lik. Aftenklokken ringer over de dÃļde!Âŧ
ããĐããããĢãĶããäļäššãŪãããããĄãŊããããĢããŪã§ãããããæŧãã ãŪã§ãããããââčąãŪãŦãããŊãããūããããããŊãŠãããã§ãããããđãŪéããããŠããŠãĢããēãĻããĄããĻããããūããã
ÂŦDu gjÃļr meg ganske bedrÃļvetÂŧ, sa den lille Gerda. ÂŦDu dufter sÃĨ sterkt at jeg mÃĨ tenke pÃĨ de dÃļde pikene! Akk, er da lille Kay virkelig dÃļd? Rosene har vÃĶrt nede i jorden, og de sier nei!Âŧ
ããããķãããŠãããčĐąããããŠããŪãããŪãĪãããŦããããããĻããããæŧãã ããŪãããããããĄãŪããĻãããããã ãããŦãŊããããūããããããããŦãĪãĄãããŊããŧããĻããŦæŧãã§ããūãĢããŪããããå°ãŪãŠããŦãŊããĢãĶããã°ããŪčąãŊããŦãĪãĄãããŊæŧãã§ãŊããŠããĻããĢãĶããããĐãã
ÂŦDing, dang!Âŧ ringte hyasintenes klokker. ÂŦVi ringer ikke over lille Kay, ham kjenner vi ikke! Vi synger kun vÃĨr vise, den eneste vi kan!Âŧ
ãããŠãģããŦãĐãģãããĻãããĪã·ãģãđãŪããããŠããūããããããããŊãŦãĪãĄãããŪãããŦããŠãĢãĶãããŪã§ãŊãããūããããŦãĪãĄãããŠããĶäššãŊããããããĄããããããããūããããŪããããããĄãŊããã čŠåãŪããĢãĶããããĢããēãĻãĪãŪæãããããĢãĶããã ãã§ããã
Og Gerda gikk hen til smÃļrblomsten som skinte frem imellom de glinsende grÃļnne bladene.
ããããããēãŦããŊãį·ãŪčãŪããã ããããããããããĶãããããã―ã―ãŪãĻãããļãããūããã
ÂŦDu er en liten klar sol!Âŧ sa Gerda. ÂŦSi meg, om du vet, hvor jeg kan finne min lekebror?Âŧ
ãããŠããŊãūãã§ããĄãããŠããããããæĨããūãããĐããŦããããŪããĻãã ãĄãããããããĢãĶãããããããĶãã ãããŠãããĻããēãŦããŊãããūããã
Og smÃļrblomsten skinte sÃĨ vakker og sÃĨ pÃĨ Gerda igjen. Hvilken vise kunne vel smÃļrblomsten synge? Den var heller ikke om Kay.
ããã§ãããã―ã―ãŊãããããããããēãããŠããããēãŦããŪãŧããļãããūããããĐããŠæããããŪčąããããĢãã§ããããããŪæãããŦãĪãŪããĻã§ãŊãããūããã§ããã
ÂŦPÃĨ en liten gÃĨrd skinte vÃĨr Herres sol sÃĨ varmt den fÃļrste vÃĨrdagen. StrÃĨlene gled ned over naboens hvite vegg. Tett ved grodde de fÃļrste gule blomstene, skinnende gull i de varme solstrÃĨlene.
ããĄãããŠããŠãåšãŦãŊãæĨãŪããĄã°ããŊãããŪæĨããããããŠãæĨããūãããããããŦį §ãĢãĶããūããããæĨããūãŪå ãŊãããĻãŠããŪåŪķãŪããūãĢį―ãŠããđãŪäļããäļãļãããđãããĄãĶããūãããããŪãã°ãŦãæĨããĄã°ããŊãããŦãããéŧčēãčąããããããå ãŪäļãŦãéãŪãããŦãããĶããūããã
Gamle bestemor var ute i sin stol. Datterdatteren, den fattige skjÃļnne tjenestepiken, kom hjem et kort besÃļk. Hun kysset bestemoren. Det var gull, hjertets gull, i det velsignede kysset. Gull pÃĨ munnen, gull i grunnen, gull der oppe i morgenstunden!
ãã°ããããŊããããããĻãŦã ããĶãããããããĶããūããããã°ããããŪåŦãŪãããããããŠåĨģäļãžããããããĶããããĪãããåĨģãŪåãããã°ããããŦãããããŦãããããŠããēãūããããĢãĶãããĄãļãããĢãĶããūãããåĨģãŪåãŊãã°ããããŦããĢã·ãããūãããããŪãããŋãããããĢã·ããŦãŊéããããããããŪéããããããūãããããŪåĢãŦãéãããŪãĩãåãŦãéãããŪãããŪãēãĻãĻããŦãéããããūããã
Se, det er min lille historie!Âŧ sa smÃļrblomsten.
ãããããããŪãĪãūããŠããčĐąã§ããããĻãããã―ã―ããããūããã
ÂŦMin stakkars gamle bestemor!Âŧ sukket Gerda. ÂŦJa, hun lengter visst etter meg, og er bedrÃļvet for meg, slik som hun var for lille Kay. Men jeg kommer snart hjem igjen, og sÃĨ bringer jeg Kay med. â Det kan ikke hjelpe at jeg spÃļr blomstene, de kan kun deres egen vise, de sier meg ikke noe av nytte!Âŧ
ããūããããããŪãã°ãããūãŊããĐãããĶãããĢãããããããããĻããēãŦããŊããããããĪããūããããããããããĢãĻãã°ãããūãŊãããããŦãããããĢãĶãããŠãããĢãĶãããĢããããããŦãĪãĄãããŪããŠããŠãĢããĻããŠããããŦããããąãããĶãããĢããããããããĐããããããããŦãŦãĪãĄããããĪããĶãããĄãŦããããã§ããããââããčąããĄãŦãããããããĶãŋããĢãĶãããããŠããčąããĄããã ãčŠåãŪæããããã ãã§ããŠããŦãããããĶãããŠããŪã ããŪãã
Og sÃĨ bandt hun sin lille kjole opp slik at hun kunne lÃļpe raskere. Men pinseliljen slo henne over benet idet hun sprang over den. Da ble hun stÃĨende, sÃĨ pÃĨ den lange gule blomsten, og spurte: ÂŦVet du kanskje noe?Âŧ Og hun bÃļyde seg like ned til pinseliljen. Og hva sa den?
ããã§ãēãŦããŊããŊããããããããããŦãįįĐãããããĻããããããūããããããĐãéŧããããããããēãŦãããĻãģãããããĻãããĻãããããŦčķģããēãĢããããūãããããã§ãēãŦããŊããĄãĐãūãĢãĶãããŪéŧčēããčãŪéŦãčąãŦãããĢãĶããããūããã
ããããããŦãĪãĄãããŪããĻããŠããããĢãĶãããŪãã
ããããĶãēãŦããŊããããã§ãããŪčąãŪčĐąãããĻããããūãããããŪčąãŊãŠããĻããĢãã§ãããã
ÂŦJeg kan se meg selv! Jeg kan se meg selv!Âŧ sa pinseliljen. ÂŦO, o, hvor jeg lukter! â Oppe pÃĨ det lille kvistkammeret, halvt kledd pÃĨ, stÃĨr en liten danserinne. Hun stÃĨr snart pÃĨ et ben, snart pÃĨ to, hun sparker av den hele verden, hun er bare synsbedrag.
ãããããããķãããŋããããŪããããķããããããŪããããĻãéŧãããããŊãããūãããããããããããŠããĶããããŊãããŦããããããã ãããåąæ đãããŪãĄãããŠãļããŦãåãŊã ããŪããĄãããŠããĐãããįŦãĢãĶããūããããĐãããŊããčķģã§įŦãĢãããäļĄčķģã§įŦãĢããããĶããūãã§äļįäļããĩãŋãĪãããããŦčĶããūããã§ãããããŊãŧããŪįŪãŪãūããã§ãã
Hun heller vann av tekannen ut pÃĨ et stykke tÃļy hun holder, det er korsettet â renslighet er en god ting! Den hvite kjolen henger pÃĨ knaggen, den er ogsÃĨ vasket i tekannen og tÃļrket pÃĨ taket.
ããĐãããŊããĄãããŠåļãŽãŪãŦãæđŊãããããæđŊãããããūãããããŊãģãŦãŧããã§ããââããã§ããããã§ããããããĪããŠãŦããã§ããį―ãäļįããããããããŦãããĶãããūããããããūããæđŊããããŪæđŊã§ãããĢãĶãåąæ đã§ãããããããŪãŠãŪã§ãã
Den tar hun pÃĨ, det safrangule tÃļrkekledet tar hun om halsen, sÃĨ skinner kjolen mere hvit. Benet i vÃĶret! Se hvordan hun kneiser pÃĨ en stilk! Jeg kan se meg selv! Jeg kan se meg selv!Âŧ
ããĐãããŊãããŪäļįããĪããĶããĩããĐãģčēãŪããģãąããããģãŦãūããūãããã§ããããäļįãŊãããį―ããŋããūããããŧããčķģããããããĐãããūãã§ãããŪäļãŦįŦãĢãĶããããĻãĩãã°ãĢãå§ŋãŊãããããããķããčĶãããŪãããķããããããŪãã
ÂŦDet bryr jeg meg slett ikke om!Âŧ sa Gerda. ÂŦDet er ikke noe ÃĨ fortelle meg!Âŧ Og sÃĨ lÃļp hun til utkanten av haven.
ããŠãŦããããŠčĐąãããããŦããŠããĶããããããŠããŪããããŠããĻããĐãã ãĢãĶãããūããŠãããããĻããēãŦããŊãããūããã
ãããã§ãēãŦããŊãåšãŪããããŪãŊããūã§ãããĶčĄããūããã
DÃļren var lukket, men hun vrikket i den rustne jernkroken sÃĨ den gikk lÃļs, og dÃļren sprang opp, og sÃĨ lÃļp den lille Gerda pÃĨ bare fÃļtter ut i den vide verden.
ããŪæļãŊããūãĢãĶããūãããããēãŦããããŪããģãĪãããĻãĢãĶãããĐããĻããããŪã§ããŊãããĶæļãŊãąããĻãēãããūããããēãŦããŊãēããäļįãŦããŊã ããŪãūãūã§ãĻãģã ããūããã
Hun sÃĨ tre ganger tilbake, men det var ingen som kom etter henne. Til sist kunne hun ikke lÃļpe mere og satte seg pÃĨ en stor sten, og da hun sÃĨ seg rundt om var sommeren forbi, det var sent pÃĨ hÃļsten. Det kunne man slett ikke merke der inne i den vakre haven hvor det alltid var solskinn, og alle ÃĨrstiders blomster.
ãēãŦããŊãäļåšĶãĐãããĻããĩããããĢãĶãŋãūãããããããããĢãããĶããããŪãŊãããūããã§ããããĻããĻããēãŦããŊããããĻãĶããŊããããĻãã§ããŠããŠãĢããŪã§ãåĪ§ããŠįģãŪäļãŦãããããããūããããããããŋãūãããūããĻãåĪãŊãããĶãį§ããĩãããŠãĢãĶããūããããæĨããūãåđīäļãããããĶãååĢãããŪčąãããããããĶãããããŪããĪãããčąããŪã§ãŊããããŠããĻãŊããããūããã§ããã
ÂŦGud! Hvor jeg har forsinket meg!Âŧ sa den lille Gerda. ÂŦDet er jo blitt hÃļst! SÃĨ jeg tÃļr ikke hvile!Âŧ Og hun reiste seg for ÃĨ gÃĨ.
ãããããĐãããūãããããããããããŠãŦããããĶããūãĢãĶãããĻããēãŦããŊãããūãããããããĻããŦį§ãŦãŠãĢãĶãããŪãããããããĢããããĶãŊããããŠãããã
à , hvor hennes smÃĨ fÃļtter var Ãļmme og trette, og rundt om sÃĨ det kaldt og rÃĨtt ut. De lange pilebladene var ganske gule og tÃĨken dryppet i vann fra dem, ett blad falt etter det andre, kun slÃĨpetornen stod med frukt, sÃĨ stram at man mÃĨtte rynke munnen sammen.
ãããĶãēãŦããŊįŦãĄãããĢãĶããããããããã ããūããããūãããēãŦããŪããããčķģãŊããĐããŠãŦããããããããĶããĪãããĶããããĻã§ãããããĐããåŽãããĶãããģãããããã§ããããŠããããŠããŪčãŊãããĢããéŧã°ãã§ããããéĻããããŪãããŦæãããããĶããūããããã ããĻããŪãããããããã ããŊããūã åŪãŋããããã§ããūãããããããããŊããĢãąããĶãããĄããūããããã§ããã
à , hvor det var grÃĨtt og tungt i den vide verden.
ããããŠããĶããŪãēããģãããäļįãŊį°čēã§ãããããããŋããããĻã§ãããã
Fjerde historie. Prinsen og prinsessen.
įŽŽåãŪãčĐąãįåãĻįåĨģ
Gerda mÃĨtte igjen hvile seg. Da hoppet det pÃĨ sneen, like ovenfor der hun satt, en stor krÃĨke. Den hadde lenge sittet og sett pÃĨ henne og vrikket med hodet. NÃĨ sa den: ÂŦKra! Kra! â Goâ daâ! Goâ daâ!Âŧ
ãēãŦããŊããūããããããūãŠããã°ãŠããūããã§ããããēãŦãããããã§ããå īæãŪããĄãããĐããããŪéŠãŪäļã§ãäļããŪåĪ§ããŠããããããīãããīããããĢãĶããūãããããŪããããŊããã°ããããĢãĻãããŠããēãŦãããŋãĪããĶããããūããĩãĢãĶããūãããããããĶãããããūããã
ããŦãĒããŦãĒããããĄãŊããããĄãŊãã
Bedre kunne den ikke si det, men den mente det sÃĨ godt med den lille piken, og spurte hvor hun gikk sÃĨ alene ute i den vide verden.
ããããŊããããããããŊããŠãŦãããããĻãã§ããūããã§ããããã§ãããēãŦãããŠãĪããããããĢãĶããĶãããŪãēããäļįã§ãããĢããēãĻããžãĢãĄããĐããļãããŪã ãĻããĢãĶãããããūããã
Ordet ÂŦaleneÂŧ forsto Gerda meget godt, og fÃļlte rett hvor mye som lÃĨ i det, og sÃĨ fortalte hun krÃĨken sitt hele liv og levne, og spurte om den ikke hadde sett Kay.
ããŪããēãĻããžãĢãĄãããĻããããĻã°ãããēãŦããŊããããããĢãĶãããŋããŋããŪããĻã°ãŦããĩããããŋãŪãããĢãĶããããĻãããããūããããēãŦããŊããã§ããããŦãããķããŪčšŦãŪäļãŪããĻãããĢããčĐąããĶããããäļããĐããããĶãŦãĪããŋãŠããĢãããããããūããã
Og krÃĨken nikket ganske betenksomt, og sa: ÂŦDet kunne vÃĶre! Det kunne vÃĶre!Âŧ
ãããĻããããŊããēãĐããūãããŦããããããã§ããããããūããã
ããããããããŠãããããããããŠããã
ÂŦHva, tror du!?Âŧ ropte den lille piken, og hadde nÃĶr klemt krÃĨken i hjel, slik kysset hun den.
ãããããĢãĶãĶãããĻããēãŦããŊåĪ§ããŠããã§ããĢãĶããããããããžããŦããããããããŪãĻãūããŧãĐããĢã·ãããūããã
ÂŦFornuftig, fornuftig!Âŧ sa krÃĨken. ÂŦJeg tror jeg vet â jeg tror det kan vÃĶre lille Kay! Men nÃĨ har han visst glemt deg for prinsessen!Âŧ
ãããĶãããããŦãããĶãããããŦãããĻãããããŊãããūãããããĐããããŦãĪãĄãããããĢãĶãããããŠæ°ãããūããããķããããããŦãĪãĄããã ãããĻããããūããããããĐããŦãĪãĄãããŊãįåĨģããūãŪãĻãããŦããĶãããŠããŪããĻãŠãĐãŊãããĢãĻããããĶããūãããã
ÂŦBor han hos en prinsesse?Âŧ spurte Gerda.
ããŦãĪãĄãããŊãįåĨģããūãŪãĻãããŦãããã§ããĢãĶãããĻããēãŦããŊãããūããã
ÂŦJa hÃļr!Âŧ sa krÃĨken. ÂŦMen jeg har sÃĨ vanskelig for ÃĨ tale ditt sprÃĨk. ForstÃĨr du krÃĨkemÃĨl sÃĨ skal jeg bedre fortelle!Âŧ
ãããã§ãããūããããããŠãããããĻãããããŊãããūãããããĐãããããããŦãããĻããŦããããŪããĻã°ã§čĐąããŪãŊããããããŠãŧãããã§ããããŠããŦããããŪããĻã°ãããããĻãããĢãĻããūãčĐąãããŪã ããŠããã
ÂŦNei, det har jeg ikke lÃĶrt!Âŧ sa Gerda. ÂŦMen bestemor kunne det, og rÃļversprÃĨk kunne hun. Bare jeg hadde lÃĶrt det!Âŧ
ããūãããããããŠããĢãããĻããŠããĢãããããĻããēãŦããŊãããūããããã§ããããĄãŪãã°ãããūãŊããã§ããŦãŠããŪãããããããŠããĢãĶããã°ãããĢããã
ÂŦGjÃļr ikke noe!Âŧ sa krÃĨken. ÂŦJeg skal fortelle, sÃĨ godt jeg kan, men dÃĨrlig blir det allikevelÂŧ, ogsÃĨ fortalte den hva den visste.
ãããūããūããããããĻãããããŊãããūãããããūããã§ããã ãããĶãŋãūããããããūãããã°ããããã
ããããããããŊãããĢãĶããããĻããčĐąããūããã
ÂŦI dette kongeriket, hvor vi nÃĨ sitter, bor en prinsesse som er sÃĨ uhyre klok, men hun har ogsÃĨ lest alle aviser som er til i verden og glemt dem igjen, sÃĨ klok er hun.
ããããããĄãããūããå―ãŦãŊãããããããããįåĨģããūãããã§ãŠããŪã§ãããŠãŦããäļįäļãŪãããķãããŪãããčŠãã§ããŪããããūãããããĶããūããūãããūããããŠããã§ãããããããããŠãããŠãŪã§ãã
Forleden sitter hun pÃĨ tronen, og det er ikke sÃĨ morsomt enda, sier man. Da kommer hun til ÃĨ nynne en vise, det var nettopp den: âHvorfor skulle jeg ikke gifte meg!â
ããĶãããŪããã ãįåĨģããūãŊį嚧ãããããŦãããããŦãŠããūãããį嚧ãĻããããŪãŊããããã§ãããŧãĐããŪããããŪã§ãŊãããūãããããã§įåĨģããūãŊãããĄãããŋãŦæããããã ããūãããããŪæãŊããŠããŦãããããŊããããĻããŽããĻããĢãæã§ããã
âHÃļr, det er det noe iâ, sier hun, og sÃĨ ville hun gifte seg, men hun ville ha en mann som forstod ÃĨ svare nÃĨr man talte til ham, en som ikke stod og kun sÃĨ fornem ut, for det er sÃĨ kjedelig.
ããã§ãããŠããŧãĐããããããĢãĻãã ããããĻãããããã§ãįåĨģããūãŊããĢããããããĻãããããĄãūãããã§ãåĪŦããĢãĻãŦãããŠããããŪãããããĶãããããĻãããããããŠãŪããŧãããĻããããūãããã ãĢãĶããã ãããŦãĪãĢįŦãĢãĶãããããķãĢãĶããã ãã§ãŊããããŦããããĪããĶããūããūããããã
NÃĨ lot hun alle hoffdamene tromme sammen, og da de hÃļrte hva hun ville, ble de sÃĨ fornÃļyde. âDet kan jeg godt lide!â sa de. âSlikt noe tenkte jeg ogsÃĨ pÃĨ forleden!â â Du kan tro at det er sant hvert ord jeg sier!Âŧ sa krÃĨken. ÂŦJeg har en tam kjÃĶreste som gÃĨr fritt om pÃĨ slottet, og hun har fortalt meg alt!Âŧ
ããã§ãįåĨģããūãŊãåĨģåŪããããããĄããŪãããããããŦãŠãĢãĶãããŪããããŋããčĐąããŦãŠããūãããåĨģåŪããĄãŊããããããããããããããūããĶã
ããããŊããããããĪãã§ããããūãããããããĐããããĪãããããããããĻããŠãããĻããããããĪãããã ãã§ããããŠãĐãĻįģããūããã
ãããããŪããĢãĶããããĻãŊãããããŧããĻããŪããĻãŠãŪã§ãããããĻãããããŊããĢãĶããããããŦãŊããããããããŠãããããĢãĶãããŪįåĨģããūãŪãåãŦãčŠįąãŦãĻãã§ãããããããããããŦããĢããčĐąããĶããããŪã§ããããĻããããããūããã
Hans kjÃĶreste var naturligvis ogsÃĨ en krÃĨke, for krÃĨker sÃļker make, og det er alltid en krÃĨke.
ãããūã§ããŠããããŪããããŠãããĻãããŪãŊãããã§ããããĻãããŪãŊããŦãããŪãĐããã§ãããããŊããŊããããããŠããūã§ããĪãūããūãã
ÂŦAvisene kom straks ut, med en kant av hjerter og prinsessens navnetrekk. Man kunne lese seg til at det stod enhver ung mann som sÃĨ godt ut, fritt for ÃĨ komme opp pÃĨ slottet og tale med prinsessen, og den som talte sÃĨ at man kunne hÃļre han var hjemme der og talte best, ham ville prinsessen ta til mann!
ããžããĻãįåĨģããūãŪãããããã§ãĩãĄãĐãĢããããķãããããĢããããŊãĢãããããūããããããŦãŊãããããŪããĢãąãŠããããį·ãŊãããã§ããåãŦããĶãįåĨģããūãĻčĐąãããĻãã§ããããããĶãåãļããĶããããķããŪããĄãŦãããããŦãæ°ãããããããããŦčĐąããäššããįåĨģãŊåĪŦãĻããĶãããķã§ããããĻããããĻããããĶãããūããã
â Ja, ja!Âŧ sa krÃĨken. ÂŦDu kan tro meg, det sÃĨ visst som at jeg sitter her, folk strÃļmmet til, det var en trengsel og en pÃĨgang, men det lyktes ikke, hverken den fÃļrste eller den andre dagen.
ãããã§ããããã§ããããŠããŊããããã ãããããķäŋĄããĶãã ãããããŪčĐąãŊããããããããŦããããĶãããĢãĶãããŪãĻãĐãããããŧããĻããŪčĐąãŠãŪã§ããããããĻãããããŊãããūããã
ããããį·ãŪäššããĄãŊãããããĪããĢãĶãããĢãĶããūããããããĶããããįšãŊããããĪããĶããããããŪäššããããĢãĄãļããĢãããããĢãĄãļãããããããããããŦãããããūããĢãĶããūãããã§ããŊãããŪæĨãããĪããŪæĨãããēãĻãã ãĢãĶããūãããĢãããŪãŊãããūããã
De kunne alle sammen godt tale nÃĨr de var ute pÃĨ gaten, men nÃĨr de kom inn av slottsporten og sÃĨ garden i sÃļlv, og lakeiene i gull opp langs trappene, og de store opplyste salene, sÃĨ ble de forblÃļffet. Og stod de foran tronen hvor prinsessen satt, sÃĨ visste de ikke noe ÃĨ si uten det siste ord hun hadde sagt, og det brydde hun seg ikke om ÃĨ hÃļre igjen.
ãŋããŠãŊããåãŪããĻã§ããããããããđããūããããããĄãĐãåãŪéããŊããĢãĶãéããããŪãļãããããŋãããããã ãããŪãžãĢãĶãéãīããŪãããĩãããĪãããå―đäššãŦåšããĢãĶãããããåĪ§åšéãŦãŊãããĻããĻãããŦã―ããĢãĻãŠãĢãĶããūããūããããããĶãããããįåĨģããūãŪããã§ãŦãŠãį嚧ãŪåãŦåšããĻããŦãŊããããįåĨģããūãŦããããããĻã°ãŪãããããããããããŦããããããŧããããūããã§ãããįåĨģããūãĻããã°ããŠãŦãããķããŪããĢãããĻã°ããããããĄãĐããĢãĶãããĢãĶããããããŠãã§ãããã
Det var som om folk der inne hadde fÃĨtt snustobakk pÃĨ magen og hadde falt i dvale inntil de kom ut pÃĨ gÃĨrden igjen, ja sÃĨ kunne de snakke.
ãĻããããã ãããããĶããŪãŠããŦãŊãããĻããããã°ãã§ããŪãūããããããŦããĩããĩãã§ããããããļã§ãĶããĶãããĢãĻãããŦãããĢãĶãããĄãããããããŦãŠãã
Det stod en rekke like fra byens port til slottet. Jeg var selv inne og sÃĨ det!Âŧ sa krÃĨken. ÂŦDe ble bÃĨde sultne og tÃļrste, men fra slottet fikk de ikke en gang sÃĨ meget som et glass lunkent vann.
ãŠãŦããįšãŪéããããåãŪéãūã§ãããããēãĻããĄããããĪããĪããĢãĶãŠããã§ããūãããããããŊãããããķãã§čĶãĶããūããããããĻããããããããããããĶãããūãããããŋããŠãŊčŠåãŪã°ããããŠããŠããūããĢãĶããŠããŪã§ãããŠããããããããŪãĐããããããããūããããããĶããŪäļã§ãŊããŠãūãŽããæ°īããĢãąããããūããã§ããã
Vel hadde noen av de klokeste tatt smÃļrbrÃļd med, men de delte ikke med deres nabo, de tenkte som sÃĨ: La ham bare se sulten ut, sÃĨ tar ikke prinsessen ham!Âŧ
ãŠãã§æ°ãŪãããããããããĄããããŋããģãæåã§ãããĢãĶããĶããūããããããããã°ãŪäššãŦãããããĻãŊããūããã§ãããããŪãããã ããŪæ°ã§ãŊââãããĪãããããĻãēãããããŠéĄãããĶãããããããããã§įåĨģããūããããããããŦãŠããūãããââãĻãããŪã§ããããã
ÂŦMen Kay, lille Kay!Âŧ spurte Gerda. ÂŦNÃĨr kom han? Var han blant de mange?Âŧ
ãã§ãããŦãĪãĄãããŊãĐããããŪã§ããããĪãŦãĪãĄãããŊããĢãĶãããŪã§ããããĻããēãŦããŊããããūãããããŦãĪãĄãããŊãããŪäššããĄãŪãŠããūãŦãããŪã§ãããã
ÂŦGi tid! Gi tid! NÃĨ er vi like ved ham! Det var den tredje dagen, da kom det en liten person, uten hest eller vogn, ganske freidig marsjerende like opp til slottet. Hans Ãļyne skinte som dine, han hadde vakkert langt hÃĨr, men ellers fattige klÃĶr!Âŧ
ããūããūããããūãĄãŠããããããããããããããŦãĪãĄãããŪããĻãŦãŠããŪã§ãããĻããã§ãããŪäļæĨįŪãŦãéĶŽãŦããéĶŽčŧãŦããŪããŠããĄãããŠį·ãŪåããããŪããããŦãåãŪãŧããļãããããĶãããūãããããŪäššãŪįŪãŊãããŠããŪįŪãŪãããŦãããããĶãããĢãąãŠãé·ãããŋãŪæŊãããĢãĶããūããããįįĐãŊãžããžããŦãããĶããūãããã
ÂŦDet var Kay!Âŧ jublet Gerda. ÂŦÃ , da har jeg funnet ham!Âŧ Og hun klappet i hendene.
ãããããŦãĪãĄãããŠãŪãããããããã§ãŊããĻããĻãããããããŦãĪãĄããããŋãĪããããããĻããēãŦããŊããããããŦãããã§ãæãããããūããã
ÂŦHan hadde en liten ransel pÃĨ ryggen!Âŧ sa krÃĨken.
ãããŪåãŊãããŠããŦããĄãããŠãŊããŪãããããĢãĶããūãããããĻããããããããūããã
ÂŦNei, det var nok hans kjelke!Âŧ sa Gerda. ÂŦFor med kjelken gikk han bort!Âŧ
ãããããããĢãĻããããŊãããããããĻããēãŦããŊãããūãããããŦãĪãĄãããŊããããĻããĢãããŦčĶããŠããŠãĢãĶããūãĢããŪã§ãããŪãã
ÂŦDet kan gjerne vÃĶre!Âŧ sa krÃĨken. ÂŦJeg sÃĨ ikke sÃĨ nÃļye etter! Men det vet jeg av min tamme kjÃĶreste, at da han kom inn av slottsporten og sÃĨ livgarden i sÃļlv, og lakeiene i gull opp langs trappen, ble han ikke det minste beskjemmet, han nikket og sa til dem:
ããŠããŧãĐããããããããūãããããĻãããããŊãããūãããããŠãŦããããĄããĢãĻčĶãã ãã§ãããããããããããŊããŋããŠããããŪãããããããŠããããããããŪã§ãããããããããŪåãŊãåãŪéããŊããĢãĶãéãŪčŧæããã·ããŪãļãããããŋãŠãããã ãããŪãžãĢãĶãéãīããŪãããĩããŪãå―đäššãŪåãŦã§ãūãããããããããūããĪããūããã§ããããããĐãããããļããã§ããããããĶã
âDet mÃĨ vÃĶre kjedelig ÃĨ stÃĨ pÃĨ trappen, jeg gÃĨr heller innenfor!â
ãããã ããŪäļãŦįŦãĢãĶãããŪãŊãããããããĪã§ãããããã§ãŊãããããããĢãĶãããããŊåšéãŦãŊããããĶããããūããããã
Der skinte salene med lys. Kongelige rÃĨdgivere og eksellenser gikk pÃĨ bare fÃļtter og bar gullfat. Man kunne nok bli hÃļytidelig! Hans stÃļvler knirket sÃĨ fryktelig sterkt, men han ble dog ikke redd!Âŧ
ãĻããããūãããåšéãŦãŊããããããĢãąããĪããĶãæĒåŊ饧ååŪãããŋãĪãããããããčšŦåãŪéŦãäššããĄãããŊã ãã§éãŪåĻããĪãããŊããã§ããããĶããūããããããŠäļã§ãããã ãĢãĶãããã§ããããããŠãããĄãŦãŠãã§ãããããĻãããļãããŪåãŪãŠãããĪãŊããããŦãããūãããŪãĨãĶããŪãĨãĶãŠããŪã§ãããããĢãããŦãļããã§ãããã
ÂŦDet er ganske visst Kay!Âŧ sa Gerda. ÂŦJeg vet han hadde nye stÃļvler, jeg har hÃļrt dem knirke i bestemors stue!Âŧ
ãããĢãĻãŦãĪãĄããããããĻããēãŦãããããģãūããã ãã ãĢãĶããããããé·ããĪããŊããĶããūããããŪãããããããŪããĪããŪãĨãĶããŪãĨãĶãããŪãããã°ãããūãŪãļãã§ãããããã
ÂŦJa, knirke gjorde de!Âŧ sa krÃĨken. ÂŦOg freidig gikk han like inn for prinsessen, der hun satt pÃĨ en perle sÃĨ stor som et rokkehjul. Og alle hoffdamene med deres piker og pikers piker, og alle kavalerene med deres tjenere og tjeners tjenere â som hadde tjenestegutt, stod oppstilt rundt om. Og jo nÃĶrmere de stod ved dÃļren, jo stoltere sÃĨ de ut.
ãããããŧããĻããŦãŪãĨãĶããŪãĨãĶãĢãĶãŠããūããããããĻãããããŊãūãčĐąããŊãããūããã ãããĶãããŪåãŊããĪããĪããĻãįģļčŧãŧãĐãŪåĪ§ããŠãããã ãŦãããããããĶãããįåĨģããūãŪãåãããŦéēãŋãūãããįåĨģããūãŪãããããĻããūããĶãåĨģåŪããĄãããĪãããããŪããĪãããūãããĪããããããããäūåūããã ããããããŪããūãããŪãããããããããããããūããããããå°å§ããããããēããĪããĶįŦãĢãĶããūããããããããĻãģããŪčŋããŦįŦãĢãĶããããŪãŧãĐããã°ãĢãĶãããããŦčĶããūããã
Tjenernes tjeners gutt, som alltid gÃĨr i tÃļfler, er nesten ikke til ÃĨ se pÃĨ, sÃĨ stolt stÃĨr han i dÃļren!Âŧ
ããã ããããããĪã§ããããūããĢãĶãããããããŪããããŪå°å§ãŠããããĻãĶããããããĶéĄãčĶãããŠããããã§ããããĻãŦãããæļããĄãŪãĻããã§ãã°ããããĢãĶãããĩããŊããĄããĢãĻčĶããŪã§ãããã
ÂŦDet mÃĨ vÃĶre fryktelig!Âŧ sa den lille Gerda. ÂŦOg Kay har allikevel fÃĨtt prinsessen!Âŧ
ããūãããããķããããããĻãããã§ããŦãĪãĄãããŊãįåĨģããūãĻããĢãããããŪã§ãããããĻããēãŦããŊãããūããã
ÂŦHadde jeg ikke vÃĶrt en krÃĨke, sÃĨ hadde jeg tatt henne, og det tross jeg er forlovet. Han skal ha talt like sÃĨ godt som jeg taler nÃĨr jeg taler krÃĨkemÃĨl, det har jeg fra min tamme kjÃĶreste.
ãããããããããããã§ãŠããĢããŠããããūãŪãããŠãããããĶãĶããįåĨģããūãĻããĢãããããããããūãããäššãŪããããŦãããūããĻãããŪäššãŊãããããããããŪããĻã°ãčĐąããĻããĻãĐãããããããããŦčĐąãããĻããããĻã§ãããããããŊãããŪããĻããããããŪãããŠããããããããŪã§ãã
Han var freidig og nydelig. Han var slett ikke kommet for ÃĨ fri, bare alene kommet for ÃĨ hÃļre prinsessens klokskap, og den fant han god, og hun fant han god igjen!Âŧ
ãĐãããĶããŠããŠãããããŪãããããããŠåã§ããããããįåĨģããūãĻããĢãããããããŦãããŪã§ãŊãŠããĶããã ãįåĨģããūããĐãŪããããããããįĨãããĻãããĢãĶããĢãĶãããŪã§ãããããã§įåĨģããūããããŦãŠããįåĨģããūããūãããŪåããããŦãŠãĢããĻããããã§ããã
ÂŦJa visst! Det var Kay!Âŧ sa Gerda. ÂŦHan var sÃĨ klok, han kunne hoderegning med brÃļk! â Ã , vil du ikke fÃļre meg inn pÃĨ slottet!Âŧ
ãããããããããããŪãēãĻããŦãĪãĄãããŦãĄãããŠããããŦãĪãĄãããŊãããããããã§ãåæ°ãūã§ããããã§ãããūãããŪââããããããããããŪãåãļãĪããĶããĢãĶãã ãããŠãããĻãããĻããēãŦããŊãããūããã
ÂŦJa, det er lett sagt!Âŧ sa krÃĨken. ÂŦMen hvordan gjÃļr vi det? Jeg skal tale med min tamme kjÃĶreste om det. Hun kan vel rÃĨde oss. Men det mÃĨ jeg si deg, slik en liten pike som du, fÃĨr aldri lov ÃĨ komme ordentlig inn!Âŧ
ããããããĄã§ãããŪãŊãããããããĐããããããããã§ãããããããããã§ãããããĻãããããŊãããūãããããĻããã§ããūããããããĐããããããūããããããŪãããŠãããŦããã ãããĶãŋãūããããããĢãĻããããĄãããããĶããããããããūããããŠãŦãããããŠããŪãããŠããĄãããŠåĻãããããåãŪäļãŦãŊããããĻãŊããããããĶããŠããŪã§ãããããã
ÂŦJo, det gjÃļr jeg!Âŧ sa Gerda. ÂŦNÃĨr Kay hÃļrer jeg er her, kommer han straks ut og henter meg!Âŧ
ãããããããŪãããããŠãããããĶããããĻããēãŦããããããūãããããŦãĪãĄãããŊããããããããĻããã°ããããŦåšãĶããĶããããããããĶãããã§ããããã
ÂŦVent meg ved gjerdet der!Âŧ sa krÃĨken, vrikket med hodet og flÃļy bort.
ãããããŪããããŪãĻããã§ããūãĢãĶãããĢããããããĻãããããŊããĢãĶããããūããĩããĩããĻãã§ããĢãĶããūããūããã
FÃļrst da det var mÃļrk aften kom krÃĨken tilbake igjen: ÂŦRar! Rar!Âŧ sa den. ÂŦJeg skal hilse deg fra henne mange ganger! Og her er et lite brÃļd til deg, det tok hun pÃĨ kjÃļkkenet, der er det brÃļd nok, og du er visst sulten! â
ããŪãããããããĢãĶãããĻããŦãŊãæĐãã ããķããããŠãĢãĶããūããã
ãããĶããããĶããããĻãããããŊãããūãããããããŠããããããŠããŦãããããĻãŪããĻã§ããããããããããŦããããã°ããããģãããĢãĶããĶãããūããããããããŠãããããã§ãããããããŠããããã ããĐããããããĢãĶãããŪã§ãããããŦãŊãããããūã ãããŪã§ãã
Det er ikke mulig for deg ÃĨ komme inn pÃĨ slottet, du har jo bare fÃļtter. Garden i sÃļlv og lakeiene i gull ville ikke tillate det. Men grÃĨt ikke, du skal nok komme opp dit. Min kjÃĶreste vet om en liten baktrapp som fÃļrer til sovekammeret, og hun vet hvor hun skal ta nÃļkkelen!Âŧ
ââãĐããããåãļãŊããããĻãŊãã§ãããããããūãããããŠããĻããĢãĶãããŠããŊããĪããŊããĶããūãããããéãŪčŧæãŪãļãããããéãīããŪãããĩããŪãå―đäššããĄããããããĶãããŠãã§ãããããããã ãããã§æģĢããĶãŊãããŠããããĢãĻããĪããĶčĄããããĩããŊããūãããããããŪãããŠãããŊãįåĨģããūãŪããūãŦéããĶããããŧãããããã°ãããããĢãĶããūãããããŪãããŪãããĻãããããĢãĶãããŪã§ãããããã
Og de gikk inn i haven, i den store allÃĐen hvor det ene bladet falt etter det andre, og da lysene pÃĨ slottet slukket, det ene etter det andre, fÃļrte krÃĨken lille Gerda hen til en bakdÃļr som stod pÃĨ klem.
ããã§ãããããĻãēãŦããĻãŊããåšããŽããĶãæĻãŪčãããĻããããĻãããĻããĄãĢãĶããäļĶæĻéãŠãŋããŋãĄãéããūããããããĶããåãŪããããããã ããã ããŦãããĶããūãĢããĻããããããŊããããããĶãããããŪæļåĢãļããēãŦãããĪããĶãããūããã
à , sÃĨ Gerdas hjerte banket av angst og lengsel! Det var som om hun skulle gjÃļre noe ondt, og hun ville jo kun fÃĨ vite om det var lille Kay.
ãūãããēãŦããŪãããŊãããããĢããããããããĢããã§ããŠããĶãĐããĐãããããĻã§ãããããūãã§ãēãŦããŊããŠãŦããããããĻã§ãããĶãããããŠæ°ãããūããããããĐããēãŦããŊããŪäššãããŦãĪãĄããã§ããããĐããããããããããĢãããŠãŪã§ãã
Jo, det mÃĨtte vÃĶre ham. Hun tenkte sÃĨ levende pÃĨ hans kloke Ãļyne, og hans lange hÃĨr. Hun kunne se akkurat hvordan han smilte, som da de satt hjemme under rosene.
ããã§ãããããŊããĢãĻããŦãĪãĄãããŦãĄãããããūããããēãŦããŊãããŋããŋãĻãŦãĪãĄãããŪããããããŠįŪãĪãããé·ãããŋãŪæŊããããã ããĶããūããããããĶããĩãããããĄãŦããĶãã°ããŪčąãŪããã ãŦãããĢãĶãããã ãĻãããŦãĪãĄããããããĢããĻãããŪįŽéĄãããããįŪãŦãããģãūããã
Ð ŅКÐŧаОа