é›ĒぎåĨŗįŽ‹ / Snedronningen — ĐŊĐ° ŅĐŋĐžĐŊŅĐēĐžĐŧ и Đ´Đ°Ņ‚ŅĐēĐžĐŧ ŅĐˇŅ‹ĐēĐ°Ņ…

Đ¯ĐŋĐžĐŊŅĐēĐž-Đ´Đ°Ņ‚ŅĐēĐ°Ņ ĐēĐŊиĐŗĐ°-йиĐģиĐŊĐŗва

ハãƒŗã‚šãƒģクãƒĒ゚チãƒŖãƒŗãƒģã‚ĸãƒŗデãƒĢã‚ģãƒŗ

é›ĒぎåĨŗįŽ‹

Hans Christian Andersen

Snedronningen

Med Illustrationer af Vilhelm Pedersen.

įŦŦä¸€ãŽãŠčŠąã€‚éĄã¨ããŽã‹ã‘ã‚‰ãŽã“ã¨

Første Historie, der handler om Speilet og Stumperne.

さあ、きいãĻいらãŖã—ã‚ƒã„ã€‚ã¯ã˜ã‚ãžã™ã‚ˆã€‚ã“ãŽãŠčŠąã‚’ãŠã—ãžã„ãžã§ããã¨ã€ã ã‚“ã ã‚“ãĒãĢかがはãŖきりしãĻきãĻ、つぞり、それがわるい魔æŗ•äŊŋぞãģã†ã¤ã‹ã„ãŽãŠčŠąã§ã‚ãŖたことがわかるぎです。こぎ魔æŗ•äŊŋというぎは、ãĒã‹ãžã§ã‚‚ã„ãĄã°ã‚“ã„ã‘ãĒいやつで、それこそぞがいãĒしぎ「æ‚Ē魔あくぞ」でした。

See saa! nu begynde vi. Naar vi ere ved Enden af Historien, veed vi mere, end vi nu vide, for det var en ond Trold! det var een af de allervÃĻrste, det var ÂģDÃĻvelenÂĢ!

さãĻ、あるæ—Ĩぎこと、こぎæ‚Ē魔は、たいそうãĒã”ãã’ã‚“ã§ã—ãŸã€‚ã¨ã„ã†ã‚ã‘ã¯ã€ãã‚Œã¯ã€éĄã‚’ã„ãĄã‚ã‚“äŊœã‚Šã‚ã’ãŸã‹ã‚‰ã§ã—ãŸãŒã€ããŽéĄã¨ã„ã†ãŽãŒã€ãŠã‚“ãĒけãŖこうãĒうつくしいもぎでも、それãĢうつると、ãģとんおãĒいもおうぜんãĢã€ãĄãĸこぞãŖãĻしぞうかわり、くだらãĒい、ãŋãŖともãĒいようすぎもぎãĢかぎãŖãĻ、よけいはãŖきりと、いかãĢもãĢくãĢくしくうつるという、ãĩしぎãĒせいしつをもãŖたもぎでした。

Een Dag var han i et rigtigt godt Humeur, thi han havde gjort et Speil, der havde den Egenskab, at alt Godt og Smukt, som speilede sig deri, svandt der sammen til nÃĻsten Ingenting, men hvad der ikke duede og tog sig ilde ud, det traadte ret frem og blev endnu vÃĻrre.

おんãĒã†ã¤ãã—ã„ã‘ã—ãã‚‚ã€ã“ãŽéĄãĢうつすと、į…ŽãĢくたらしたãģうれんそうぎようãĢčĻ‹ãˆã€ãŠã‚“ãĒãĢりãŖãąãĒã˛ã¨ãŸãĄã‚‚ã€ã„ã‚„ãĒかãŖこうãĢãĒるか、おうたいぎãĒã„ã€ã‚ãŸãžã ã‘ã§ã€ã•ã‹ã ãĄã™ã‚‹ã‹ã—ãžã—ãŸã€‚éĄ”ã¯čĻ‹ãĄãŒãˆã‚‹ãģおゆがんでしぞい、たãŖãŸã€ã˛ã¨ã¤ãŧãŖãĄãŽãã°ã‹ã™ã§ã‚‚ã€éŧģやåŖいãŖãąã„ãĢå¤§ããã˛ã‚ãŒãŖãĻ、うつりぞした。

De deiligste Landskaber saae ud deri som kogt Spinat, og de bedste Mennesker bleve ÃĻkle eller stode paa Hovedet uden Mave, Ansigterne bleve saa fordreiede, at de vare ikke til at kjende, og havde man en Fregne, saa kunde man vÃĻre saa vis paa, at den løb ud over NÃĻse og Mund.

「こりゃおもしろいãĒ。」と、そぎæ‚Ē魔はいいぞした。ここãĢ、たれかが、やさしい、つつぞしいåŋƒã‚’ãŠã“ã—ãžã™ã¨ã€ãã‚ŒãŒéĄãĢは、しかめãŖつらãĢうつるぎで、こぎ魔æŗ•äŊŋぎæ‚Ē魔は、じãļんãĒがら、こいつはうぞいį™ē明はつめいだわいと、ついわらいださずãĢは、いられぞせんでした。

Det var udmÃĻrket morsomt, sagde ÂģDÃĻvelen.ÂĢ Gik der nu en god from Tanke gjennem et Menneske, da kom der et Griin i Speilet, saa TrolddjÃĻvelen maatte lee af sin kunstige Opfindelse.

こぎæ‚Ē魔は、魔æŗ•å­Ļæ Ąã‚’ã˛ã‚‰ã„ãĻいぞしたが、そこãĢかよãŖãĻいる魔į”Ÿåž’おもは、こんおãĩしぎãĒもぎがあらわれたと、ãģうãŧうãĩれぞわりぞした。
さãĻã€ã“ãŽéĄãŒã§ããŸãŽã§ã€ã¯ã˜ã‚ãĻ世į•Œã‚„äēē間ぎãģんとうぎすがたがわかるぎだと、こぎれんじゅうはãĩã„ãĄã‚‡ã†ã—ãĻあるきぞした。

Alle de som gik i Trold-Skole, for han holdt Trold-Skole, de fortalte rundt om, at der var skeet et Mirakel; nu kunde man først see, meente de, hvorledes Verden og Menneskene rigtigt saae ud.

で、ãģうãŧã†ã¸ããŽéĄã‚’ã‚‚ãĄãžã‚ãŖたもぎですから、とうとうおしぞいãĢは、おこぎå›Ŋでも、おぎäēēã§ã‚‚ã€ããŽéĄãĢめいめいぎ、ゆがんだすがたをãŋãĒいもぎは、ãĒくãĒãŖãĻしぞいぞした。

De løb omkring med Speilet, og tilsidst var der ikke et Land eller et Menneske, uden at det havde vÃĻret fordreiet deri.

こうãĒると、å›ŗãĢぎãŖたæ‚Ē魔ぎでしおもは、夊ぞでも昇ぎãŧãŖãĻいãŖãĻ、夊äŊŋãĻã‚“ã—ãŸãĄã‚„įĨžã•ãžãžã§ã€ã‚ã‚‰ã„ぐさãĢしようとおもいぞした。ところで、éĢ˜ãéĢ˜ããŽãŧãŖãĻčĄŒã‘ã°ã€čĄŒããģãŠã€ããŽéĄã¯ã‚ˆã‘ã„ã˛ãŠãã€ã—ã‹ã‚ãŖつらをするぎで、さすがぎæ‚Ē魔も、おかしくãĻ、もãŖãĻいられãĒくãĒりぞした。でもかぞわず、éĢ˜ãéĢ˜ãã¨ãŽãŧãŖãĻいãŖãĻ、もうįĨžã•ãžã‚„夊äŊŋぎおäŊåą…すぞいãĢčŋ‘くãĒã‚Šãžã—ãŸã€‚ã™ã‚‹ã¨ã€éĄã¯ã‚ã„ã‹ã‚ã‚‰ãšã€ã—ã‹ã‚ãŖつらしãĒがら、はげしくãļるãļるãĩるえだしたもぎですから、ついãĢæ‚Ēé­”ãŠã‚‚ãŽæ‰‹ã‹ã‚‰ã€åœ°ãŽä¸Šã¸ãŠãĄãĻ、

Nu vilde de ogsaa flyve op mod Himlen selv for at gjøre Nar af Englene og Âģvor HerreÂĢ. Jo høiere de fløi med Speilet, des stÃĻrkere grinede det, de kunde neppe holde fast paa det; høiere og høiere fløi de, nÃĻrmere Gud og Englene; da zittrede Speilet saa frygteligt i sit Griin, at det foer dem ud af HÃĻnderne og styrtede ned mod Jorden, hvor det gik i hundrede Millioner, Billioner og endnu flere Stykker,

äŊ•åƒä¸‡ã€äŊ•å„„万、というぎではたりãĒい、たいへんãĒ数ãĢ、こぞかくくだけãĻ、とんでしぞいぞした。

og da just gjorde det megen større Ulykke end før; thi nogle Stykker vare knap saa store som et Sandkorn, og disse fløi rundt om i den vide Verden,

ところが、これがため、よけい下į•Œã’かいぎわざわいãĢãĒãŖãŸã¨ã„ã†ã‚ã‘ã¯ã€éĄãŽã‹ã‘ã‚‰ã¯ã€ã›ã„ãœã„į ‚つãļくらいぎ大きさしかãĒいぎが、世į•Œã˜ã‚…うãĢとãŗãĄãŖãĻしぞãŖたからで、これがäēēぎį›ŽãĢはいると、そぎぞぞそこãĢこãŗりついãĻしぞいぞした。すると、そぎäēēãŸãĄã¯ã€ãĒんでもį‰Šã‚’ãžãĄãŒãŖãĻãŋたり、もぎごとぎわるいãģうだけをãŋるようãĢãĒりぞした。それは、そぎかけらが、おんãĒãĄã„ã•ãĒã‚‚ãŽã§ã‚‚ã€éĄãŒã‚‚ãŖãĻいたãĩしぎãĒ力を、そぎぞぞ、ぞだぎこしãĻもãŖãĻいたからです。

og hvor de kom Folk i Øinene, der bleve de siddende, og da saae de Mennesker Alting forkeert, eller havde kun Øine for hvad der var galt ved en Ting, thi hvert lille Speilgran havde beholdt samme KrÃĻfter, som det hele Speil havde;

ãĒかãĢはぞた、äēēぎしんぞうãĢはいãŖたもぎがあãŖãĻã€ããŽã—ã‚“ãžã†ã‚’ã€æ°ˇãŽã‹ã‘ã‚‰ãŽã‚ˆã†ãĢ、つめたいもぎãĢしãĻしぞいぞした。

nogle Mennesker fik endogsaa en lille Speilstump ind i Hjertet, og saa var det ganske grueligt, det Hjerte blev ligesom en Klump Iis.

ããŽã†ãĄã„ããžã„ã‹å¤§ããĒかけらもあãŖãĻ、įĒ“ã‚Ŧナ゚ãĢäŊŋわれるãģおでしたが、そんãĒįĒ“ã‚ŦãƒŠã‚šãŽã†ãĄã‹ã‚‰ã€ãŠå‹ã ãĄã‚’ãŽãžã„ãĻãŋようとしãĻも、ぞるでだめでした。

Nogle Speilstykker vare saa store, at de bleve brugte til Rudeglas, men gjennem den Rude var det ikke vÃĻrd at see sine Venner;

ãģかぎかけらで、めがねãĢį”¨ã„られたもぎもありぞしたが、こぎめがねをかけãĻ、į‰Šã‚’æ­Ŗã—ãã€ãžãĄãŒã„ãŽãĒいようãĢčĻ‹ã‚ˆã†ã¨ã™ã‚‹ã¨ã€ã¨ã‚“ださわぎがおこりぞした。æ‚Ē魔はこんãĒことを、たいへんおもしろがãŖãĻ、おãĒかをゆすãļãŖãĻ、くすぐãŖたがãŖãĻ、わらいぞした。

andre Stykker kom i Briller, og saa gik det daarligt, naar Folk toge de Briller paa for ret at see og vÃĻre retfÃĻrdige; den Onde loe, saa hans Mave revnede, og det kildede ham saa deiligt.

ところで、ãģかãĢもぞだ、こぞかいかけらは、įŠēぎãĒかãĢただよãŖãĻã„ãžã—ãŸã€‚ã•ã‚ã€ã“ã‚Œã‹ã‚‰ãŒãŠčŠąãĒぎですよ。

Men ude fløi endnu smaa Glasstumper om i Luften. Nu skulle vi høre!

įŦŦäēŒãŽãŠčŠąã€‚į”ˇãŽå­ã¨åĨŗぎ子

Anden Historie. En lille Dreng og en lille Pige.

たくさんぎåŽļがたãĻこんで、おおぜいäēēがすんでいる大きãĒį”ēでは、たれでも、åē­ãĢするだけぎ、あき地をもつわけãĢはいきぞせんでした。ですから、たいãĻã„ã€æ¤æœ¨ã†ãˆãã°ãĄãŽčŠąã‚’ãŋãĻ、ぞんぞくしãĒければãĒりぞせんでした。
 そういうį”ēãĢ、ãĩたりぎぞずしいこおもがすんでいãĻã€æ¤æœ¨ã°ãĄã‚ˆã‚Šã‚‚ã„ãã‚‰ã‹å¤§ããĒčŠąãžãŽã‚’ã‚‚ãŖãĻいぞした。

Inde i den store By, hvor der ere saa mange Huse og Mennesker, saa at der ikke bliver Plads nok til, at alle Folk kunne faae en lille Have, og hvor derfor de fleste maa lade sig nøie med Blomster i Urtepotter, der var dog to fattige Børn som havde en Have noget større end en Urtepotte.

そぎãĩたりぎこおもは、ãĢいさんでもåĻšã§ã‚‚ありぞせんでしたが、ぞるでãģんとうぎきょうだいぎようãĢ、äģ˛ã‚ˆãã—ãĻいぞした。

De vare ikke Broder og Søster, men de holdt ligesaa meget af hinanden, som om de vare det.

ããŽã“ãŠã‚‚ãŸãĄãŽä¸ĄčĻĒは、おむこうおうしで、そぎäŊã‚“ã§ã„ã‚‹åą‹æ šã†ã‚‰ãšã‚„ã¯ã€äēŒčģ’ぎåŽļãŽåą‹æ šã¨åą‹æ šã¨ãŒããŖついた所ãĢ、むかいあãŖãĻいぞした。そぎしきりぎ所ãĢは、一æœŦぎ雨おいがとおãŖãĻいãĻã€ä¸Ąæ–šã‹ã‚‰ã€ã˛ã¨ã¤ãšã¤ã€ãĄã„ã•ãĒįĒ“が、ぎぞいãĻいぞした。

ForÃĻldrene boede lige op til hinanden; de boede paa to Tagkammere; der, hvor Taget fra det ene Nabohuus stødte op til det andet og Vandrenden gik langs med TagskjÃĻggene, der vendte fra hvert Huus et lille Vindue ud;

ã§ã€ã¨ã„ã‚’ã˛ã¨ãžãŸãŽã—ã•ãˆã™ã‚Œã°ã€ã“ãĄã‚‰ãŽįĒ“からむこうぎįĒ“へいけぞした。

man behøvede kun at skrÃĻve over Renden, saa kunde man komme fra det ene Vindue til det andet.

こおもぎčĻĒãŸãĄã¯ã€ãã‚Œãžã‚Œæœ¨ãŽįŽąã‚’įĒ“ぎ外ãĢだしãĻã€å°æ‰€ã§ã¤ã‹ã†ãŠé‡Žčœã‚’ã†ãˆãĻおきぞした。そぎãģかãĢãĄã‚‡ãŖã¨ã—ãŸã°ã‚‰ã‚’ã˛ã¨æ ĒうえãĻおいたぎが、ãŋごとãĢそだãŖãĻ、いきおいよくぎãŗãĻいぞした。

ForÃĻldrene havde udenfor hver en stor TrÃĻkasse, og i den voxte Kjøkkenurter, som de brugte, og et lille RosentrÃĻ; der var eet i hver Kasse, det voxte saa velsignet.

ところでčĻĒãŸãĄãŽãŠã‚‚ã„ã¤ãã§ã€ããŽįŽąã‚’、といをぞたいで、æ¨ĒãĢãĒらずãĻおいたぎで、įŽąã¯įĒ“とįĒ“ã¨ãŽã‚ã„ã ã§ã€ã‚€ã“ã†ã‹ã‚‰ã“ãĄã‚‰ã¸ã¨ã€ã¤ãĨいãĻ、そãŖくり、į”ŸããŽã„ã„čŠąãŽã‹ãšã‚’ã€ãĩたつãĒらずたようãĢčĻ‹ãˆãžã—た。

Nu fandt ForÃĻldrene paa at stille Kasserne saaledes tvers over Renden, at de nÃĻsten naaede fra det ene Vindue til det andet og saae ganske livagtig ud som to Blomster-Volde.

ãˆã‚“ãŠã†čą†ãŽã¤ã‚‹ã¯ã€įŽąã‹ã‚‰ä¸‹ãŽãģうãĢãŸã‚Œã•ãŒã‚Šã€ã°ã‚‰ãŽæœ¨ã¯ã€ã„ããŠã„ã‚ˆãé•ˇã„æžã‚’ãŽã°ã—ãĻã€ãã‚ŒãŒãžãŸã€ä¸Ąæ–šãŽįĒ“ãĢからãŋついãĻ、おたがいãĢおじぎをしあãŖãĻã„ãžã—ãŸã€‚ãžã‚čŠąã¨é’č‘‰ã§ã“ã—ã‚‰ãˆãŸã€ã‚ĸãƒŧチぎようãĒもぎでした。

Ærterankerne hang ned over Kasserne, og RosentrÃĻerne skjøde lange Grene, snoede sig om Vinduerne, bøiede sig mod hinanden: det var nÃĻsten som en Æreport af Grønt og af Blomster.

そぎįŽąã¯ã€éĢ˜ã„所ãĢã‚ã‚Šãžã—ãŸã—ã€ã“ãŠã‚‚ãŸãĄã¯ã€ããŽä¸ŠãĢはいあがãŖãĻはいけãĒいぎをしãŖãĻいぞした。そこで、įĒ“ã‹ã‚‰åą‹æ šã¸å‡ēãĻã€ã°ã‚‰ãŽčŠąãŽä¸‹ãĢã‚ã‚‹ã€ãĄã„ã•ãĒこしかけãĢ、こしをかけるおゆるしをいただいãĻ、そこでおもしろそうãĢ、あそãŗぞした。

Da Kasserne vare meget høie, og Børnene vidste, at de ikke maatte krybe op, saa fik de tidt Lov hver at stige ud til hinanden, sidde paa deres smaa Skamler under Roserne, og der legede de nu saa prÃĻgtigt.

å†ŦãĢãĒると、そういうあそãŗもだめãĢãĒりぞした。įĒ“はおうかすると、ぞるãŖきりこおりついãĻしぞいぞした。そんãĒã¨ãã€ã“ãŠã‚‚ãŸãĄã¯ã€ã ã‚“ã‚ãŽä¸Šã§éŠ…č˛¨ãŠã†ã‹ã‚’ã‚ãŸãŸã‚ãĻ、こおãŖたįĒ“ã‚Ŧナ゚ãĢã€ã“ãŽéŠ…č˛¨ã‚’ãŠã—ã¤ã‘ãžã—ãŸã€‚ã™ã‚‹ã¨ã€ãã“ãĢぞるい、ぞんぞるい、きれいãĒぎぞきあãĒができあがãŖãĻ、こぎあãĒぎむこうãĢã€ä¸Ąæ–šãŽįĒ“ã‹ã‚‰ã˛ã¨ã¤ãšã¤ã€ãã‚Œã¯ãã‚Œã¯ã†ã‚Œã—ãã†ãĒ、やさしいį›ŽãŒã´ã‹ã´ã‹å…‰ã‚Šãžã™ã€ãã‚ŒãŒã‚ぎį”ˇãŽå­ã¨ã€åĨŗぎ子でした。

Om Vinteren var jo den Fornøielse forbi. Vinduerne vare tidt ganske tilfrosne, men saa varmede de Kobberskillinger paa Kakkelovnen, lagde den hede Skilling paa den frosne Rude, og saa blev der et deiligt Kighul, saa rundt, saa rundt; bag ved tittede et velsignet mildt Øie, eet fra hvert Vindue; det var den lille Dreng og den lille Pige.

į”ˇãŽå­ã¯ã‚Ģイ、åĨŗãŽå­ã¯ã‚˛ãƒĢダといいぞした。

Han hed Kay og hun hed Gerda.

å¤ãŽã‚ã„ã ã¯ã€ãŸã ã˛ã¨ãžãŸãŽã§ã€ã„ãŖたりきたりしたもぎが、å†ŦãĢãĒると、ãĩたりぎこおもは、いくつも、いくつも、はしごだんを、おりたりあがãŖたりしãĒければ、ãĒりぞせんでした。外そとãĢは、é›ĒãŒãã‚‹ãã‚‹čˆžãžãŖãĻいぞした。

Om Sommeren kunde de i eet Spring komme til hinanden, om Vinteren maatte de først de mange Trapper ned og de mange Trapper op; ude fygede Sneen.

「あれはね、į™Ŋいãŋã¤ã°ãĄãŒã‚ã¤ãžãŖãĻ、とんでいるぎだよ。」と、おばあさんがいいぞした。

ÂģDet er de hvide Bier, som svÃĻrme,ÂĢ sagde den gamle Bedstemoder.

「あぎãĒかãĢも、åĨŗįŽ‹ã°ãĄãŒã„るぎ。」と、į”ˇãŽå­ã¯ãŸãšã­ãžã—た。こぎ子は、ãģんとうぎãŋã¤ã°ãĄãĢ、そういうもぎぎいることを、しãŖãĻいたぎです。

ÂģHar de ogsaa en Bidronning?ÂĢ spurgte den lille Dreng, for han vidste, at imellem de virkelige Bier er der saadan een.

「ああ、いるともさ。」と、おばあさんはいいぞした。「そぎåĨŗįŽ‹ã°ãĄã¯ã€ã„つもたくさんãĒかぞぎあつぞãŖãĻいるところãĢ、とんでいるぎだよ。ãĒかぞぎãĒã‹ã§ã‚‚ã€ã„ãĄã°ã‚“ã‹ã‚‰ã ãŒå¤§ãããĻ、けãŖしãĻ下ãĢじãŖとしãĻはいãĒい。すぐとéģ’ã„é›˛ãŽãĒかへとんではいãŖãĻしぞう。ぞ夜中ãĢ、いく晊も、いく晊も、åĨŗįŽ‹ã¯į”ēぎ通から通へとãŗぞわãŖãĻ、įĒ“ぎところをぎぞくぎさ。するとãĩしぎとそこでこおãŖãĻしぞãŖãĻ、įĒ“ã¯čŠąã‚’ãĩきつけたようãĢ、čĻ‹ãˆã‚‹ãŽã ã‚ˆã€‚」

ÂģDet har de!ÂĢ sagde Bedstemoderen. ÂģHun flyver der, hvor de svÃĻrme tÃĻttest! hun er størst af dem alle, og aldrig bliver hun stille paa Jorden, hun flyver op igjen i den store Sky. Mangen Vinternat flyver hun gjennem Byens Gader og kiger ind af Vinduerne, og da fryse de saa underligt, ligesom med Blomster.ÂĢ

「ああ、それ、ãŋãŸã“ã¨ãŒã‚ã‚Šãžã™ã‚ˆã€‚ã€ã¨ã€ã“ãŠã‚‚ãŸãĄã¯ã€åŖをそろえãĻåĢさけãŗぞした。そしãĻ、すると、これはãģã‚“ã¨ã†ãŽčŠąãĒぎだ、とおもいぞした。

ÂģJa, det har jeg seet!ÂĢ sagde begge Børnene og saa vidste de, at det var sandt.

「é›ĒぎåĨŗįŽ‹ã•ãžã¯ã€ã†ãĄãŽãĒかへもはいãŖãĻこられるかしら。」と、åĨŗぎ子がたずねぞした。

ÂģKan Sneedronningen komme herind?ÂĢ spurgte den lille Pige.

「くるといいãĒ。そうすれば、ãŧく、それをあたたかい゚トãƒŧブぎ上ãĢぎせãĻやるよ。するとåĨŗįŽ‹ã¯ã¨ã‚ã‘ãĻしぞうだろう。」と、į”ˇãŽå­ãŒã„いぞした。

ÂģLad hende kun komme,ÂĢ sagde Drengen, Âģsaa sÃĻtter jeg hende paa den varme Kakkelovn, og saa smelter hun.ÂĢ

でも、おばあさんは、į”ˇãŽå­ãŽã‹ãŋぎ毛をãĒでãĒがら、ãģã‹ãŽãŠčŠąã‚’ã—ãĻくれぞした。

Men Bedstemoderen glattede hans Haar og fortalte andre Historier.

そぎ夕斚、ã‚Ģã‚¤ã¯ã†ãĄãĢいãĻ、į€į‰Šãã‚‚ぎを半分はんãļんãŦぎかけãĒがら、ãĩとおもいついãĻ、įĒ“ぎそばぎ、いすぎ上ãĢあがãŖãĻã€ã‚Œã„ãŽãĄã„ã•ãĒぎぞきあãĒから、外をãĒがめぞした。おもãĻãĢã¯ã€ãĄã‚‰ãĄã‚‰ã€ã“ãĒé›ĒãŒčˆžãžãŖãĻいぞしたが、そぎãĒかで大きãĒã‹ãŸãžã‚ŠãŒã˛ã¨ã˛ã‚‰ã€æ¤æœ¨įŽąãŽã¯ã—ãĢãŠãĄãžã—ãŸã€‚ã™ã‚‹ã¨ãŋるãŋるそれは大きくãĒãŖãĻ、とうとうそれが、ぞがいぎãĒã„ã€ã‚ã‹ã„ã€ã˛ã¨ã‚ŠãŽåĨŗぎäēēãĢãĒりぞした。もうäŊ•į™žä¸‡ã¨ã„う数ぎ、星ぎようãĢ光るこãĒé›Ēでįš”おãŖた、うすいį™Ŋいį´—しゃぎį€į‰Šãã‚‚ぎをį€ãĻいぞした。

Om Aftenen da den lille Kay var hjemme og halv afklÃĻdt, krøb han op paa Stolen ved Vinduet og tittede ud af det lille Hul; et Par Sneeflokker faldt derude, og een af disse, den allerstørste, blev liggende paa Kanten af den ene Blomster-Kasse; Sneeflokken voxte meer og meer, den blev tilsidst til et heelt Fruentimmer, klÃĻdt i de fineste, hvide Flor, der vare som sammensatte af Millioner stjerneagtige Fnug.

やさしいåĨŗぎå§ŋはしãĻã„ãžã—ãŸãŒã€æ°ˇãŽã‹ã‚‰ã ã‚’ã—ãĻã„ãžã—ãŸã€‚ãŽã‚‰ãŽã‚‰ã˛ã‹ã‚‹æ°ˇãŽã‹ã‚‰ã ã‚’ã—ãĻ、そぎくせį”ŸããĻいるぎです。そぎį›Žã¯ã€ã‚かるい星をãĩたつãĒã‚‰ãšãŸã‚ˆã†ã§ã—ãŸãŒã€ãŠãĄã¤ãã‚‚äŧ‘ãŋもãĒいį›Žã§ã—た。

Hun var saa smuk og fiin, men af Iis, den blÃĻndende, blinkende Iis, dog var hun levende; Øinene stirrede som to klare Stjerner, men der var ingen Ro eller Hvile i dem.

åĨŗは、ã‚ĢイぎいるįĒ“ぎãģうãĢ、うãĒずきãĒがら、手ぞねぎしぞした。ã‚ĢイはãŗãŖくりしãĻ、いすからとãŗおりãĻしぞいぞした。すぐそぎあとで、大きãĒéŗĨが、įĒ“ぎ外をとんだようãĒ、けはいがしぞした。

Hun nikkede til Vinduet og vinkede med Haanden. Den lille Dreng blev forskrÃĻkket og sprang ned af Stolen, da var det, som der udenfor fløi en stor Fugl forbi Vinduet.

そぎあくるæ—Ĩは、からりとした、霜æ—Ĩしもãŗよりでした。――それからは、æ—ĨãĢぞし、é›ĒおけぎようきãĢãĒãŖãĻ、とうとうæ˜Ĩが、やãŖãĻきぞした。おæ—ĨさぞはあたたかãĢ、į…§ãĻりかがやいãĻ、įˇ‘ãŋおりがもえだし、つばめはåˇŖã‚’ã¤ãã‚Šã¯ã˜ã‚ãžã—ãŸã€‚ã‚ãŽã‚€ã‹ã„ã‚ã‚ã›ãŽåą‹æ šã†ã‚‰ãšã‚„ãŽįĒ“ã‚‚ã€ãžãŸã€ã‚ã‘ã˛ã‚ã’ã‚‰ã‚ŒãĻ、ã‚Ģã‚¤ã¨ã‚˛ãƒĢダとは、ã‚ĸパãƒŧトぎãĻãŖãēã‚“ãŽåą‹æ šä¸ŠãŽé›¨ã‚ãžãŠã„ãŽã€ãĄã„ã•ãĒčŠąãžãŽã§ã€ã“ã¨ã—ã‚‚ã‚ããŗぞした。

NÃĻste Dag blev det klar Frost, — og saa kom Foraaret, Solen skinnede, det Grønne pippede frem, Svalerne byggede Rede, Vinduerne kom op, og de smaa Børn sad igjen i deres lille Have høit oppe i Tagrenden over alle Etagerne.

こぎ夏は、じつãĢãŋごとãĢã€ã°ã‚‰ãŽčŠąãŒã•ããžã—ãŸã€‚åĨŗãŽå­ãŽã‚˛ãƒĢダは、ばらぎことぎうたわれãĻいる、さんãŗ歌をしãŖãĻいぞした。そしãĻã€ã°ã‚‰ãŽčŠąã¨ã„ã†ã¨ã€ã‚˛ãƒĢダはすぐ、じãļã‚“ãŽčŠąãžãŽãŽã°ã‚‰ãŽã“ã¨ã‚’ã‹ã‚“ãŒãˆãžã—ãŸã€‚ã‚˛ãƒĢダは、そぎさんãŗ歌を、ã‚ĢイãĢうたãŖãĻきかせぞすと、ã‚ĢイもいãŖしょãĢうたいぞした。

Roserne blomstrede den Sommer saa mageløst; den lille Pige havde lÃĻrt en Psalme, og i den stod der om Roser; og ved de Roser tÃĻnkte hun paa sine egne; og hun sang den for den lille Dreng, og han sang den med:

「ばらぎはãĒ さきãĻã¯ãĄã‚ŠãŦ
おさãĒごエ゚ やがãĻあおがん」

ÂģRoserne voxe i Dale,
Der faae vi Barn-Jesus i Tale!ÂĢ

ãĩたりぎこおもは、手をとりあãŖãĻã€ã°ã‚‰ãŽčŠąãĢãģおずりしãĻ、įĨžã•ãžãŽã€ãŋã˛ã‹ã‚ŠãŽã‹ãŒã‚„ãã€ãŠæ—ĨさぞをãĒがめãĻ、おさãĒごエ゚が、そこãĢ、おいでãĢãĒるかぎようãĢ、うたいかけぞした。

Og de Smaa holdt hinanden i HÃĻnderne, kyssede Roserne og saae ind i Guds klare Solskin og talte til det, som om Jesusbarnet var der.

ãĒんという、æĨŊしい夏ぎæ—ĨだãŖたでしょう。いきいきと、いつぞでもさくことをやめãĒいようãĢãŋãˆã‚‹ã€ã°ã‚‰ãŽčŠąãŽãĢãŠã„ã¨ã€č‘‰ãŽãŋおりãĢã¤ã¤ãžã‚ŒãŸã€ã“ãŽåą‹æ šãŽä¸Šã¯ã€ãĒんãĻいいところでしたろう。

Hvor det var deilige Sommerdage, hvor det var velsignet at vÃĻre ude ved de friske RosentrÃĻer, der aldrig syntes at ville holde op med at blomstre.

ã‚Ģã‚¤ã¨ã‚˛ãƒĢダは、ãĒらんで掛けãĻ、けもぎやéŗĨぎかいãĻある、įĩĩæœŦをãŋãĻã„ãžã—ãŸã€‚ãĄã‚‡ã†ãŠããŽã¨ãâ€•â€•ãŠå¯ēぎ、大きãĒåĄ”ã¨ã†ãŽä¸Šã§ã€ã¨ã‘ã„ãŒã€äē”ã¤ã†ãĄãžã—ãŸãŒâ€•â€•ã‚Ģイは、ãĩと、
「あッ、ãĒãĢã‹ãĄãã‚Šã¨ã‚€ã­ãĢささãŖたよ。それから、į›ŽãĢもãĒãĢかとãŗこんだようだ。」と、いいぞした。

Kay og Gerda sad og saae i Billedbogen med Dyr og Fugle, da var det — Klokken slog akkurat fem paa det store Kirketaarn, — at Kay sagde: Âģau! det stak mig i Hjertet! og nu fik jeg Noget ind i Øiet!ÂĢ

あわãĻãĻ、ã‚Ģイぎくãŗã‚’ã€ã‚˛ãƒĢダがかかえると、į”ˇãŽå­ã¯į›Žã‚’ãąãĄãąãĄã‚„ã‚Šãžã—ãŸã€‚ã§ã‚‚ã€į›ŽãŽãĒかãĢはãĒãĢもãŋえぞせんでした。

Den lille Pige tog ham om Halsen; han plirede med Øinene; nei, der var ikke Noget at see.

「じゃあ、とれãĻしぞãŖたぎだろう。」と、ã‚Ģイはいいぞしたが、それは、とれたぎではありぞせんでした。

ÂģJeg troer, det er borte!ÂĢ sagde han; men borte var det ikke.

ã‚Ģイぎį›ŽãĢはいãŖãŸãŽã¯ã€ã‚Œã„ãŽéĄã‹ã‚‰ã€ã¨ãŗãĄãŖたかけらでした。そら、おãŧえãĻいるでしょう。あぎいやãĒ、魔æŗ•ãžãģã†ãŽéĄãŽã‹ã‘ã‚‰ã§ã€ããŽéĄãĢうつすと、大きくãĻã„ã„ã‚‚ãŽã‚‚ã€ãĄã„ã•ãã€ã„ã‚„ãĒもぎãĢ、ãŋえるかわり、いけãĒいわるいもぎãģお、いãŖそうきわだãŖãĻわるくčĻ‹ãˆã€ãĒんãĢよらず、į‰Šäē‹ã‚‚ぎごとぎあらが、すぐめだãŖãĻčĻ‹ãˆã‚‹ãŽã§ã™ã€‚

Det var just saadant et af disse Glaskorn, der sprang fra Speilet, Troldspeilet, vi huske det nok, det fÃĻle Glas, som gjorde at alt Stort og Godt, der afspeilede sig deri, blev Smaat og HÃĻsligt, men det Onde og Slette traadte ordenlig frem, og hver Feil ved en Ting blev strax til at bemÃĻrke.

かわいそうãĢ、ã‚Ģイは、しんぞうãĢã€ã‹ã‘ã‚‰ãŒã˛ã¨ã¤ã¯ã„ãŖãĻしぞいぞしたから、ぞもãĒãã€ãã‚Œã¯æ°ˇãŽã‹ãŸãžã‚ŠãŽã‚ˆã†ãĢ、ãĒるでしょう。

Den stakkels Kay han havde ogsaa faaet et Gran lige ind i Hjertet. Det vilde snart blive ligesom en Iisklump.

それãĒり、もういたãŋはしぞせんけれおも、たしかãĢ、しんぞうぎ中ãĢぎこりぞした。

Nu gjorde det ikke ondt mere, men det var der.

「ãĒんだãŖãĻずそをかくんだ。」と、ã‚Ģイはいいぞした。「そんãĒãŋãŖともãĒã„éĄ”ã‚’ã—ãĻ、ãŧくは、もうおうもãĒãŖãĻやしãĒいんだよ。」
「チェッ、ãĒんだい。」こんãĒãĩうãĢ、ã‚ĢイはãĩいãĢ、いいだしぞした。「あぎばらはč™ĢがくãŖãĻいるよ。こぎばらも、ずいãļんへんãĻこãĒばらだ。ãŋんãĒきたãĒらしいばらだãĒ。植わãŖãĻいるįŽąã‚‚įŽąãĒã‚‰ã€čŠąã‚‚čŠąã ã€‚ã€
 こういãŖãĻ、ã‚Ģイは、čļŗで植木ぎįŽąã‚’けとばしãĻã€ã°ã‚‰ãŽčŠąã‚’ã˛ããĄãŽãŖãĻしぞいぞした。

ÂģHvorfor grÃĻder Du?ÂĢ spurgte han. ÂģSaa seer Du styg ud! jeg feiler jo ikke noget! Fy!ÂĢ raabte han ligemed eet: Âģden Rose der er gnavet af en Orm! og see, den der er jo ganske skjÃĻv! det er i Grunden nogle ÃĻkle Roser! de ligne Kasserne, de staae i!ÂĢ og saa stødte han med Foden haardt imod Kassen og rev de to Roser af.

「ã‚Ģã‚¤ãĄã‚ƒã‚“ã€ã‚ã‚“ãŸã€ãĒãĢã‚’ã™ã‚‹ãŽã€‚ã€ã¨ã€ã‚˛ãƒĢダはさけãŗぞした。
 ã‚Ģã‚¤ã¯ã€ã‚˛ãƒĢãƒ€ãŽãŠãŠã‚ã„ãŸéĄ”ã‚’ãŋると、ぞたãģã‹ãŽã°ã‚‰ãŽčŠąã‚’ã€ã‚‚ãŽã‚Šã ã—ãžã—ãŸã€‚ãã‚Œã‹ã‚‰ã€ã˜ãļã‚“ãŽã†ãĄãŽįĒ“ぎ中ãĢとãŗã“ã‚“ã§ã€ã‚„ã•ã—ã„ã‚˛ãƒĢダとも、はãĒれãĻしぞいぞした。

ÂģKay, hvad gjør Du!ÂĢ raabte den lille Pige; og da han saae hendes ForskrÃĻkkelse, rev han endnu en Rose af og løb saa ind af sit Vindue bort fra den velsignede lille Gerda.

ã‚˛ãƒĢダがそぎあとで、įĩĩæœŦえãģんをもãŖãĻあそãŗãĢきたとき、ã‚Ģイは、そんãĒもぎ、かあさんãĢだãŖこされãĻいる、あかんãŧぎãŋã‚‹ã‚‚ãŽã ã€ã¨ã„ã„ãžã—ãŸã€‚ãžãŸã€ãŠã°ã‚ã•ãžãŒãŠčŠąã‚’ã—ãĻも、ã‚ĢイはぎずつãĢ「だãŖãĻ、だãŖãĻ。」とばかりいãŖãĻいぞした。それおころか、すきをãŋãĻ、おばあさぞぎうしろãĢぞわãŖãĻ、į›ŽãŒã­ã‚’かけãĻ、おばあさぞぎåŖぞねぞで、しãĻãŋせぞした。しかも、ãĒかãĒかじょうずãĢやãŖたぎで、ãŋんãĒはおかしがãŖãĻわらいぞした。

Naar hun siden kom med Billedbogen, sagde han, at den var for Pattebørn, og fortalte Bedstemoderen Historier, kom han alletider med et men — kunde han komme til det, saa gik han bag efter hende, satte Briller paa og talte ligesom hun; det var ganske akkurat, og saa loe Folk af ham.

ぞもãĒくã‚Ģイは、į”ēじゅうぎäēēãŸãĄãŽã€čēĢãļりやåŖぞねでも、できるようãĢãĒりぞした。

Han kunde snart tale og gaae efter alle Mennesker i hele Gaden.

ãĒã‚“ã§ã‚‚ã€ã˛ã¨ãã›ã‹ã‚ãŖたことや、ãŋãŖともãĒいことãĒら、ã‚Ģイはぞねすることをおãŧえぞした。
「あぎ子はきãŖと、いいあたぞãĒぎãĢãĄãŒã„ãĒい。」と、ãŋんãĒいいぞしたが、それは、ã‚Ģイぎį›ŽãŽãĒかãĢはいãŖãŸéĄãŽã‹ã‘ã‚‰ã‚„ã€ã—ã‚“ãžã†ãŽåĨĨãĩかくささãŖãŸã€éĄãŽã‹ã‘ã‚‰ãŽã•ã›ã‚‹ã“ã¨ã§ã—ãŸã€‚ãã‚“ãĒわけで、ã‚ĢイはぞごころをささげãĻ、じãļんをしたãŖãĻãã‚Œã‚‹ã‚˛ãƒĢダぞでも、いじめだしぞした。

Alt, hvad der var aparte hos dem og ikke kjønt, det vidste Kay at gjøre bag efter, og saa sagde Folk: ÂģDet er bestemt et udmÃĻrket Hoved, han har den Dreng!ÂĢ men det var det Glas, han havde faaet i Øiet, det Glas der sad i Hjertet, derfor var det, han drillede selv den lille Gerda, som med hele sin SjÃĻl holdt af ham.

ã‚Ģイぎあそãŗも、すãŖかりかわãŖãĻã€ã˛ãŠãã“ãžã—ã‚ƒãã‚ŒãŸã‚‚ãŽãĢãĒりぞした。――あるå†Ŧぎæ—Ĩ、こãĒé›ĒがさかんãĢčˆžã„ãã‚‹ãŖãĻいるãĒかで、ã‚Ģイは大きãĒč™Ģį›ŽãŒã­ã‚’ã‚‚ãŖãĻ、そとãĢでぞした。そしãĻé’ã„ã†ã‚ãŽãŽã™ãã‚’ã˛ã‚ã’ãĻ、そぎうえãĢãĩãŖãĻくるé›Ēをうけぞした。

Hans Lege bleve nu ganske anderledes end før, de vare saa forstandige: — en Vinterdag, som Sneeflokkerne fygede, kom han med et stort BrÃĻndeglas, holdt sin blaa Frakke-Flig ud og lod Sneeflokkerne falde paa den.

「さあ、こぎį›ŽãŒã­ãŽã¨ã“ろからぎぞいãĻã”ã‚‰ã‚“ã€ã‚˛ãƒĢãƒ€ãĄã‚ƒã‚“ã€‚ã€ã¨ã€ã‚Ģイはいいぞした。ãĒるãģお、é›ĒãŽã˛ã¨ã˛ã‚‰ãŒã€ãšãŖと大きくčĻ‹ãˆãĻ、ãŋごとãĢã˛ã‚‰ã„ãŸčŠąã‹ã€å…­č§’ãŽæ˜ŸãŽã‚ˆã†ã§ã€ãã‚Œã¯ãžãŖたくうつくしいもぎでありぞした。

ÂģSee nu i Glasset, Gerda!ÂĢ sagde han, og hver Sneeflok blev meget større og saae ud, som en prÃĻgtig Blomst eller en tikantet Stjerne; det var deiligt at see paa.

「ãģら、ずいãļんたくãŋãĢできãĻいるだろう。ãģã‚“ã¨ã†ãŽčŠąãĒんかčĻ‹ã‚‹ã‚ˆã‚Šã‚‚、ずãŖとおもしろいよ。かけたところãĒã‚“ã‹ã€ã˛ã¨ã¤ã ãŖãĻãĒã„ã‚‚ãŽã­ã€‚ããĄã‚“ã¨åŊĸをくずさずãĢいるぎだよ。ただとけさえしãĒければね。」と、ã‚Ģイはいいぞした。

ÂģSeer Du, hvor kunstigt!ÂĢ sagde Kay, Âģdet er meget interessantere end med de virkelige Blomster! og der er ikke en eneste Feil ved dem, de ere ganske akkurate, naar de blot ikke smelte!ÂĢ

ããŽãŽãĄãžã‚‚ãĒく、ã‚Ģイはあつい手ãļくろをはめãĻ、そりをかついで、やãŖãĻきぞした。そしãĻã‚˛ãƒĢダãĢむかãŖãĻ、
「ãŧく、ãģã‹ãŽã“ãŠã‚‚ãŸãĄãŽã‚ãã‚“ã§ã„ã‚‹ã€ã˛ã‚ã°ãŽãģうへいãŖãĻもいいと、いわれたぎだよ。」と、ささやくと、そぎぞぞいãŖãĻしぞいぞした。

Lidt efter kom Kay med store Handsker og sin SlÃĻde paa Ryggen, han raabte Gerda lige ind i Ørene: Âģjeg har faaet Lov at kjøre paa den store Plads, hvor de Andre lege!ÂĢ og afsted var han.

そぎ大きãĒã˛ã‚ã°ã§ã¯ã€ã“ãŠã‚‚ãŸãĄãŽãĒã‹ã§ã‚‚ã€ã‚ã¤ã‹ãžã—ã„ãŽãŒã€ãã‚Šã‚’ã€ãŠã˛ã‚ƒãã—ã‚‡ã†ãŸãĄãŽéĻŦčģŠãŽã€ã†ã—ろãĢいわえつけãĻ、じょうずãĢéĻŦčģŠã¨ã„ãŖしょãĢすずãŖãĻいぞした。これは、ãĒかãĒかおもしろいことでした。

Derhenne paa Pladsen bandt tidt de kjÃĻkkeste Drenge deres SlÃĻde fast ved Bondemandens Vogn og saa kjørte de et godt Stykke med. Det gik just lystigt.

こんãĒã“ã¨ã§ã€ã“ãŠã‚‚ãŸãĄãŸã‚Œã‚‚ã€ã‚€ãĄã‚…ã†ãĢãĒãŖãĻã‚ãã‚“ã§ã„ã‚‹ã¨ã€ãã“ã¸ã€ã„ãĄã ã„ã€å¤§ããĒそりがやãŖãĻきぞした。それは、ぞãŖį™ŊãĢãŦãŖãĻあãŖãĻ、ãĒかãĢたれだか、そぞつãĒį™Ŋい毛įšŽã‘がわãĢくるぞãŖãĻ、į™ŊいそぞつãĒãŧうしをかãļãŖたäēēがぎãŖãĻいぞした。そぎそりはäēŒå›žã°ã‹ã‚Šã€ã˛ã‚ã°ã‚’ぐるぐるぞわりぞした。そこでã‚Ģイは、さãŖそくそれãĢ、じãļã‚“ãŽãĄã„ã•ãĒそりを、しばりつけãĻ、いãŖしょãĢすずãŖãĻいきぞした。

Som de bedst legede, kom der en stor SlÃĻde; den var ganske hvidmalet, og der sad i den Een, indsvøbt i en laaden hvid Pels og med hvid laaden Hue; SlÃĻden kjørte Pladsen to Gange rundt, og Kay fik gesvindt sin lille SlÃĻde bunden fast ved den, og nu kjørte han med.

そぎ大そりは、だんだんはやくすずãŖãĻ、やがãĻ、つぎぎ大通を、ぞãŖすぐãĢ、はしãŖãĻいきぞした。そりをはしらせãĻいたäēēは、くるりとãĩりかえãŖãĻ、ぞるでよくã‚ĢイをしãŖãĻいるようãĢ、ãĒれãĒれしいようすで、うãĒずきぞしたぎで、ã‚ĢイはついそりをとくぎをやめãĻしぞいぞした。こんãĒぐあいãĢしãĻ、とうとうそりはį”ēぎ門ぎそとãĢ、でãĻしぞいぞした。

Det gik raskere og raskere lige ind i den nÃĻste Gade; den, som kjørte, dreiede Hovedet, nikkede saa venligt til Kay, det var ligesom om de kjendte hinanden; hver Gang Kay vilde løsne sin lille SlÃĻde, nikkede personen igjen, og saa blev Kay siddende; de kjørte lige ud af Byens Port.

そぎとき、é›ĒãŒã€ã˛ãŠããĩãŖãĻきたぎで、ã‚Ģイはじãļんぎ手ぎさきもãŋることができぞせんでした。それでもかぞわず、そりははしãŖãĻいきぞした。ã‚ĢイはあせãŖãĻ、しきりとつãĒをうごかしãĻ、そぎ大そりからはãĒれようとしぞしたが、小そりはしãŖかりと大そりãĢしばりつけられãĻいãĻ、おうãĢもãĒりぞせんでした。ただもう、大そりãĢã˛ãŖãąã‚‰ã‚ŒãĻ、éĸ¨ãŽã‚ˆã†ãĢとんでいきぞした。

Da begyndte Sneen saaledes at vÃĻlte ned, at den lille Dreng ikke kunde see en Haand for sig, men han foer afsted, da slap han hurtigt Snoren, for at komme løs fra den store SlÃĻde, men det hjalp ikke, hans lille Kjøretøi hang fast, og det gik med Vindens Fart.

ã‚Ģイは大åŖ°ã‚’あげãĻ、すくいをもとめぞしたが、たれぎč€ŗãĢも、きこえぞせんでした。é›ĒはãļãŖつけるようãĢãĩりしきりぞした。そりは前へ前へと、とんでいきぞした。ときおき、そりがとãŗあがるぎは、į”Ÿã„けがきや、おãģりぎ上を、とãŗこすぎでしょうか、

Da raabte han ganske høit, men Ingen hørte ham, og Sneen fygede og SlÃĻden fløi afsted; imellem gav den et Spring, det var, som om han foer over Grøfter og GjÃĻrder.

ã‚ĢイはぞãŖたくãĩるえあがãŖãĻしぞいぞした。ä¸ģぎおいぎりをしようと思ãŖãĻも、あたぞãĢうかんでくるぎは、かけざんぎ䚝䚝ばかりでした。

Han var ganske forskrÃĻkket, han vilde lÃĻse sit Fader vor, men han kunde kun huske den store Tabel.

こãĒé›Ēぎかたぞりは、だんだん大きくãĒãŖãĻ、しぞいãĢは、大きãĒį™ŊいãĢわとりぎようãĢãĒりぞした。ãĩとそぎé›ĒぎãĢã‚ã¨ã‚ŠãŒã€ä¸ĄãŒã‚ãĢとãŗãŸãĄãžã—ãŸã€‚ã¨ãŸã‚“ãĢ、大そりはとぞりぞした。そりをはしらせãĻいたäēēãŒã€ãŸãĄã‚ãŒãŖたぎをčĻ‹ã‚‹ã¨ã€æ¯›įšŽãŽãŒã„とうもãŧうしも、すãŖかりé›ĒでできãĻã„ãžã—ãŸã€‚ãã‚Œã¯ã™ã‚‰ã‚Šã¨ã€čƒŒãŽéĢ˜ã„、į›ŽãŽãã‚‰ã‚€ã‚ˆã†ãĢぞãŖį™ŊãĒåĨŗぎäēēでした。それがé›ĒぎåĨŗįŽ‹ã ãŖたぎです。

Sneeflokkerne bleve større og større, tilsidst saae de ud, som store hvide Høns; med eet sprang de til Side, den store SlÃĻde holdt, og den Person, som kjørte i den, reiste sig op, Pelsen og Huen var af bare Snee; en Dame var det, saa høi og rank, saa skinnende hvid, det var Sneedronningen.

「ずいãļんよくはしãŖたわね。」と、é›ĒぎåĨŗįŽ‹ã¯ã„いぞした。「あら、あんた、ãĩるえãĻいるぎね。わたしぎくぞぎ毛įšŽãĢおはいり。」
 こういいãĒがらåĨŗįŽ‹ã¯ã€ã‚ĢイをじãļんぎそりãĢいれãĻ、かたわらãĢすわらせ、ã‚ĢイぎからだãĢ、そぎ毛įšŽã‚’かけãĻやりぞした。するとã‚Ģイは、ぞるでé›ĒぎãĩきつもãŖたãĒかãĢ、うずめられたようãĢ感じぞした。

ÂģVi ere komne godt frem!ÂĢ sagde hun, Âģmen er det at fryse! kryb ind i min Bjørnepels!ÂĢ og hun satte ham i SlÃĻden hos sig, slog Pelsen om ham, det var, som om han sank i en Sneedrive.

「ぞださむいぎ。」と、åĨŗįŽ‹ã¯ãŸãšã­ãžã—た。それからã‚Ģã‚¤ãŽã˛ãŸã„ãĢ、ãģおをつけぞした。

ÂģFryser Du endnu!ÂĢ spurgde hun, og saa kyssede hun ham paa Panden.

ãžã‚ã€ãã‚Œã¯ã€æ°ˇã‚ˆã‚Šã‚‚ã‚‚ãŖとつめたい感じでした。そしãĻã€ã‚‚ã†åŠåˆ†æ°ˇãŽã‹ãŸãžã‚ŠãĢãĒりかけãĻいた、ã‚ĢイぎしんぞうãĢ、じいんとしãŋわたりぞした。ã‚Ģイはこぎぞぞæ­ģんでしぞうぎではãĒいかと、おもいぞした。――けれお、それもãģんぎわずかぎあいだで、やがãĻã‚Ģイは、すãŖã‹ã‚Šã€ãã‚‚ãĄãŒã‚ˆããĒãŖãĻ、もうčēĢぎぞわりぎさむさãĒお、いãŖこう気ãĢãĒらãĒくãĒりぞした。

Uh! det var koldere end Iis, det gik ham lige ind til hans Hjerte, der jo dog halv var en Iisklump; det var, som om han skulde døe; — men kun et Øieblik, saa gjorde det just godt; ham mÃĻrkede ikke mere til Kulden rundt om.

「ãŧくぎそりは――ãŧããŽãã‚Šã‚’ã€ã‚ã™ã‚ŒãĄã‚ƒã„ã‘ãĒい。」
 ã‚ĢイがぞずįŦŦ一ãĢおもいだしたぎは、じãļんぎそりぎことでありぞした。そぎそりは、į™ŊいãĢã‚ã¨ã‚ŠãŽã†ãĄãŽä¸€ã‚ãĢ、しãŖかりとむすãŗつけられぞした。こぎãĢわとりは、そりをせãĒかãĢぎせãĻ、ã‚Ģイぎうしろでとんでいぞした。

ÂģMin SlÃĻde! glem ikke min SlÃĻde!ÂĢ det huskede han først paa; og den blev bunden paa een af de hvide Høns, og den fløi bag efter med SlÃĻden paa Ryggen.

é›ĒぎåĨŗįŽ‹ã¯ã€ãžãŸã‚‚ã†ã„ãĄãŠã€ã‚ĢイãĢãģおずりしぞした。それで、ã‚Ģã‚¤ã¯ã€ã‚‚ã†ã€ã‹ã‚ã„ã‚‰ã—ã„ã‚˛ãƒĢãƒ€ãŽã“ã¨ã‚‚ã€ãŠã°ã‚ã•ãžãŽã“ã¨ã‚‚ã€ã†ãĄãŽã“ã¨ã‚‚ã€ãĒãĢもかも、すãŖかりわすれãĻしぞいぞした。

Sneedronningen kyssede Kay endnu en Gang, og da havde han glemt lille Gerda og Bedstemoder og dem alle der hjemme.

「さあ、もうãģおずりはやめぞしょうね。」と、é›ĒぎåĨŗįŽ‹ã¯ã„いぞした。「こぎうえすると、お前をæ­ģãĒせãĻしぞうかもしれãĒいからね。」

ÂģNu faaer Du ikke flere Kys!ÂĢ sagde hun, Âģfor saa kyssede jeg Dig ihjel!ÂĢ

ã‚ĢイはåĨŗįŽ‹ã‚’ãŋあげぞした。ぞあそぎうつくしいことといãŖたら。ã‚Ģイは、これだけかしこそうãĒりãŖãąãĒéĄ”ãŒãģかãĢあろうとは、おうしたãŖãĻおもえぞせんでした。いつかįĒ“ぎところãĢきãĻ、手ぞねきしãĻãŋã›ãŸã¨ãã¨ãĄãŒãŖãĻ、もうこぎåĨŗįŽ‹ãŒã€æ°ˇã§ã§ããĻいるとは、おもえãĒくãĒりぞした。

Kay saae paa hende, hun var saa smuk, et klogere, deiligere Ansigt kunde han ikke tÃĻnke sig, nu syntes hun ikke af Iis, som den Gang hun sad udenfor Vinduet og vinkede ad ham;

ã‚Ģイぎį›ŽãĢは、åĨŗįŽ‹ã¯ã€į”ŗしãļんãĒくかんぜんで、おそろしいãĒおとは、感じãĒくãĒã‚Šãžã—ãŸã€‚ãã‚Œã§ã†ãĄã¨ã‘ãĻ、じãļんは分数ãļんすうぞでも、あんざんで、できることや、じãļんぎå›Ŋが、いくåšŗ斚マイãƒĢあãŖãĻ、おぎくらいぎäēēåŖがあるか、しãŖãĻã„ã‚‹ã“ã¨ãžã§ã€čŠąã—ãžã—ãŸã€‚åĨŗįŽ‹ã¯ã€ã—じゅう、ãĢこãĢこしãĻ、それをきいãĻいぞした。それが、ãĒんだ、しãŖãĻいることは、それãŖãąã‹ã—ã‹ã¨ã€ã„ã‚ã‚ŒãŸã‚ˆã†ãĢおもãŖãĻ、あらためãĻã€ã˛ã‚ã„ã˛ã‚ã„å¤§įŠēをあおぎぞした。すると、åĨŗįŽ‹ã¯ã‚ĢイをつれãĻ、たかくとãŗぞした。éĢ˜ã„éģ’é›˛ãŽä¸Šãžã§ã‚‚ã€ã¨ã‚“ã§čĄŒããžã—ãŸã€‚ã‚ã‚‰ã—ã¯ã–ã‚ã–ã‚ã€ã˛ã‚…ã†ã˛ã‚…ã†ã€ãĩきすさんで、昔ぎ歌でもうたãŖãĻいるようでした。

for hans Øine var hun fuldkommen, han følte sig slet ikke bange, han fortalte hende at han kunde Hoved-Regning, og det med Brøk, Landenes Qvadrat-Mile og Âģhvor mange Indvaanere,ÂĢ og hun smilte altid; da syntes han, det var dog ikke nok, hvad han vidste, og han saae op i det store, store Luftrum og hun fløi med ham, fløi høit op paa den sorte Sky, og Stormen susede og brusede, det var, som sang den gamle Viser.

åĨŗįŽ‹ã¨ã‚Ģイは、æŖŽã‚„、暖や、æĩˇã‚„ã€é™¸ãŽä¸Šã‚’ã€ã¨ã‚“ã§čĄŒããžã—ãŸã€‚ä¸‹ãŽãģうでは、つめたいéĸ¨ãŒã”うごううãĒãŖãĻ、おおかãŋぎむれがãģえたり、é›ĒがしゃãŖしゃãŖときしãŖたりしãĻ、そぎ上ãĢ、ぞãŖくろãĒからすがã‚Ģã‚ĸã‚Ģã‚ĸãĒいãĻとんでいぞした。しかし、はるか上ぎãģうãĢは、お月さぞが、大きくこうこうと、į…§ãŖãĻいぞした。こぎお月さぞを、ãĒがいãĒがいå†Ŧぎ夜じゅう、ã‚ĢイはãĒがめãĻã‚ã‹ã—ãžã—ãŸã€‚ã˛ã‚‹ãĢãĒると、ã‚ĢイはåĨŗįŽ‹ãŽčļŗもとでねむりぞした。

De fløi over Skove og Søer, over Have og Lande; neden under susede den kolde blÃĻst, Ulvene hylede, Sneen gnistrede, hen over den fløi de sorte skrigende Krager, men oven over skinnede Maanen saa stor og klar, og paa den saae Kay den lange, lange Vinternat; om Dagen sov han ved Sneedronningens Fødder.

įŦŦä¸‰ãŽãŠčŠąã€‚é­”æŗ•ãŽäŊŋえるåĨŗãŽčŠąãžãŽ

Tredie Historie. Blomster-Haven hos Konen, som kunde Trolddom.

ところで、ã‚Ģイが、あれãĒりかえãŖãĻこãĒかãŖたとき、あぎåĨŗãŽå­ãŽã‚˛ãƒĢダは、おうしたでしょう。

Men hvorledes havde den lille Gerda det, da Kay ikke mere kom?

ã‚Ģイはぞあおうしたぎか、たれもしりぞせんでした。ãĒã‚“ãŽæ‰‹ãŒã‹ã‚Šã‚‚ãˆã‚‰ã‚Œãžã›ã‚“ã§ã—ãŸã€‚ã“ãŠã‚‚ãŸãĄãŽčŠąã§ã‚ã‹ãŖたぎは、ã‚Ģイがよそぎ大きãĒそりãĢ、じãļんぎそりをむすãŗつけãĻ、į”ēをはしりぞわãŖãĻ、į”ēぎ門からそとへでãĻいãŖたということだけでした。

Hvor var han dog? — Ingen vidste det, Ingen kunde give Besked. Drengene fortalte kun, at de havde seet ham binde sin lille SlÃĻde til en prÃĻgtig stor, der kjørte ind i Gaden og ud af Byens Port.

さãĻ、それからã‚ĢイがおんãĒことãĢãĒãŖãĻしぞãŖたか、たれもしãŖãĻいるもぎはありぞせんでした。いくãĢんもぎäēēぎãĒãŋだが、こぎ子ぎためãĢ、そそがれぞした。そしãĻã€ã‚ãŽã‚˛ãƒĢãƒ€ã¯ã€ããŽã†ãĄã§ã‚‚ã€ã˛ã¨ã‚Šã€ã‚‚ã†ãĒがいあいだ、むねぎやãļれるãģおãĢãĒきぞした。――ãŋんãĒぎうわさでは、ã‚Ģイはį”ēぎすぐそばをæĩã‚ŒãĻã„ã‚‹åˇãĢãŠãĄãĻ、おãŧれãĻしぞãŖたぎだろうということでした。ああ、ぞãŖたくãĒがいãĒがい、いんきãĒå†Ŧでした。

Ingen vidste, hvor han var, mange Taarer flød, den lille Gerda grÃĻd saa dybt og lÃĻnge; — saa sagde de, at han var død, han var sjunket i Floden, der løb tÃĻt ved Byen; o, det var ret lange, mørke Vinterdage.

いぞ、æ˜Ĩはぞた、あたたかいおæ—Ĩさぞぎ光とつれだãŖãĻやãŖãĻきぞした。

Nu kom Vaaren med varmere Solskin.

「ã‚Ģã‚¤ãĄã‚ƒã‚“ã¯æ­ģんでしぞãŖãŸãŽã‚ˆã€‚ã€ã¨ã€ã‚˛ãƒĢダはいいぞした。

ÂģKay er død og borte!ÂĢ sagde den lille Gerda.

「わたしはそうおもわãĒいね。」と、おæ—Ĩさぞがいいぞした。

ÂģDet troer jeg ikke!ÂĢ sagde Solskinnet.

「ã‚Ģã‚¤ãĄã‚ƒã‚“ã¯æ­ģんでしぞãŖãŸãŽã‚ˆã€‚ã€ã¨ã€ã‚˛ãƒĢダはつばめãĢいいぞした。

ÂģHan er død og borte!ÂĢ sagde hun til Svalerne.

ã€Œã‚ãŸã—ã¯ãã†ãŠã‚‚ã„ãžã›ã‚“ã€‚ã€ã¨ã€ã¤ã°ã‚ãŸãĄã¯ã“ãŸãˆãžã—ãŸã€‚ãã“ã§ã€ãŠã—ãžã„ãĢã€ã‚˛ãƒĢダは、じãļんでも、ã‚Ģイはæ­ģんだぎではãĒいと、おもうようãĢãĒりぞした。

ÂģDet troer jeg ikke!ÂĢ svarede de, og tilsidst troede den lille Gerda det ikke heller.

「あたし、あたらしいčĩ¤ã„くつをおろすわ。あれはã‚Ģã‚¤ãĄã‚ƒã‚“ãŽãžã ãŋãĒかãŖたくつよ。あれをはいãĻåˇã¸ãŠã‚ŠãĻいãŖãĻ、ã‚Ģã‚¤ãĄã‚ƒã‚“ãŽã“ã¨ã‚’ãã„ãĻãŋãžã—ã‚‡ã†ã€‚ã€ã¨ã€ã‚˛ãƒĢダは、ある朝いいぞした。

ÂģJeg vil tage mine ny røde Skoe paa,ÂĢ sagde hun en Morgenstund, Âģdem Kay aldrig har seet, og saa vil jeg gaae ned til Floden og spørge den ad!ÂĢ

で、朝はやかãŖãŸãŽã§ã€ã‚˛ãƒĢダはぞだねむãŖãĻいたおばあさぞãĢ、せãŖãˇã‚“ã—ãĻ、čĩ¤ã„くつをはき、たãŖãŸã˛ã¨ã‚ŠãŧãŖãĄã§ã€į”ēぎ門をå‡ēãĻã€åˇãŽãģうへあるいãĻいきぞした。

Og det var ganske tidligt; hun kyssede den gamle Bedstemoder, som sov, tog de røde Skoe paa og gik ganske ene ud af Porten til Floden.

ã€Œåˇã•ã‚“ã€ã‚ãĒたが、わたしぎすきãĒãŠã¨ã‚‚ã ãĄã‚’ã€ã¨ãŖãĻいãŖãĻしぞãŖたというぎは、ãģんとうãĒぎ。こぎčĩ¤ã„くつをあげるわ。そぎかわり、ã‚Ģã‚¤ãĄã‚ƒã‚“ã‚’ã‹ãˆã—ãĻね。」

ÂģEr det sandt, at Du har taget min lille Legebroder? Jeg vil forÃĻre Dig mine røde Skoe, dersom Du vil give mig ham igjen!ÂĢ

ã™ã‚‹ã¨åˇãŽæ°´ãŒã€ã‚ˆã—ã‚ˆã—ã¨ã„ã†ã‚ˆã†ãĢ、ãŋょうãĢæŗĸだãŖãĻãŋãˆãŸãŽã§ã€ã‚˛ãƒĢダはじãļんぎもãŖãĻいるもぎぎãĒã‹ã§ã„ãĄã°ã‚“ã™ãã ãŖた、čĩ¤ã„くつをãŦいで、ãĩãŸã¤ã¨ã‚‚ã€åˇãŽãĒかãĢãĒげこãŋãžã—ãŸã€‚ã¨ã“ã‚ãŒã€ãã¤ã¯å˛¸ãŽčŋ‘くãĢãŠãĄãŸãŽã§ã€ã•ã–æŗĸãŒã™ãã€ã‚˛ãƒĢダぎįĢ‹ãŖãĻいるところへ、くつをはこんできãĻã—ãžã„ãžã—ãŸã€‚ãžã‚‹ã§åˇã¯ã€ã‚˛ãƒĢãƒ€ã‹ã‚‰ã€ã„ãĄã°ã‚“ã ã„ã˜ãĒもぎをもらうことをぎぞんでいãĒいようãĢčĻ‹ãˆãžã—た。ãĒぜãĒã‚‰ã€åˇã¯ã‚ĢイをかくしãĻはいãĒかãŖたからです。

Og Bølgerne, syntes hun, nikkede saa underligt; da tog hun sine røde Skoe, det KjÃĻreste hun havde, og kastede dem begge to ud i Floden, men de faldt tÃĻt inde ved Bredden, og de smaa Bølger bare dem strax i Land til hende, det var ligesom om Floden ikke vilde tage det KjÃĻreste hun havde, da den jo ikke havde den lille Kay;

ã‘ã‚ŒãŠã€ã‚˛ãƒĢダは、くつをもãŖととおくぎãģうへãĒげãĒいからいけãĒかãŖたぎだとおもいぞした。そこで、あしぎしげãŋãĢã†ã‹ã‚“ã§ã„ãŸå°čˆŸãĢぎりぞした。そしãĻčˆŸãŽã„ãĄã°ã‚“ã¯ã—ã¸ã„ãŖãĻ、そこからくつをãĒげこãŋãžã—ãŸã€‚ã§ã‚‚ã€å°čˆŸã¯ã—ãŖã‹ã‚Šã¨å˛¸ãĢもやãŖãĻãĒかãŖたぎで、くつをãĒã’ã‚‹ãŽã§å‹•ã‹ã—ãŸã˛ã‚‡ã†ã—ãĢã€å˛¸ã‹ã‚‰ã™ãšã‚Šå‡ēしãĻしぞいぞした。

men hun troede nu, at hun ikke kastede Skoene langt nok ud, og saa krøb hun op i en Baad, der laae i Sivene, hun gik heelt ud i den yderste Ende og kastede Skoene; men Baaden var ikke bundet fast, og ved den BevÃĻgelse, hun gjorde, gled den fra Land;

それãĢ気がついãĻã€ã‚˛ãƒĢãƒ€ã¯ã€ã„ãã„ã§ã˛ãŖã‹ãˆãã†ã¨ã—ãžã—ãŸãŒã€å°čˆŸãŽã“ãĄã‚‰ãŽã¯ã—ãžã§ã“ãĒã„ã†ãĄãĢã€čˆŸã¯äēŒä¸‰å°ēãĢã•ã‚“ã˜ã‚ƒãã‚‚å˛¸ã‹ã‚‰ã¯ãĒれãĻ、そぎぞぞで、おんおんはやくæĩã‚ŒãĻいきぞした。

hun mÃĻrkede det og skyndte sig for at komme bort, men før hun naaede tilbage, var Baaden over en Alen ude, og nu gled den hurtigere afsted.

ãã“ã§ã€ã‚˛ãƒĢダは、たいそうãŗãŖくりしãĻ、ãĒきだしぞしたが、すずめぎãģかは、たれもそぎåŖ°ã‚’きくもぎはありぞせんでした。すずめãĢã¯ã€ã‚˛ãƒĢãƒ€ã‚’ã¤ã‚Œã‹ãˆã‚‹åŠ›ã¯ã‚ã‚Šãžã›ã‚“ã§ã—ãŸã€‚ã§ã‚‚ã€ã™ãšã‚ãŸãĄã¯ã€å˛¸ãĢそãŖãĻとãŗãĒãŒã‚‰ã€ã‚˛ãƒĢダをãĒぐさめるようãĢ、「だいじょうãļ、ãŧããŸãĄãŒã„ãžã™ã€‚ã€ã¨ã€ãĒきぞした。

Da blev den lille Gerda ganske forskrÃĻkket og gav sig til at grÃĻde, men Ingen hørte hende uden Graaspurvene, og de kunde ikke bÃĻre hende i Land, men de fløi langs med Bredden og sang, ligesom for at trøste hende: Âģher ere vi! her ere vi!ÂĢ

å°čˆŸã¯ã€ãšã‚“ãšã‚“æĩã‚ŒãĢはこばれãĻã„ããžã—ãŸã€‚ã‚˛ãƒĢダは、čļŗãĢくつしたをはいただけで、じãŖã¨čˆŸãŽãĒかãĢすわãŖãŸãžãžã§ã„ãžã—ãŸã€‚ãĄã„ã•ãĒčĩ¤ã„くつは、うしろぎãģうで、ãĩわãĩわういãĻã„ãžã—ãŸãŒã€å°čˆŸãĢãŠã„ã¤ãã“ã¨ã¯ã§ããžã›ã‚“ã§ã—ãŸã€‚å°čˆŸãŽãģうが、くつよりも、もãŖとはやくãĒがれãĻいãŖたからです。

Baaden drev med Strømmen; den lille Gerda sad ganske stille i de bare Strømper; hendes smaa røde Skoe flød bag efter, men de kunde ikke naae Baaden, den tog stÃĻrkere Fart.

å˛¸ã¯ã€ã†ã¤ãã—ã„ã‘ã—ãã§ã—ãŸã€‚ãã‚Œã„ãĒčŠąãŒã•ã„ãĻいたり、古い木がįĢ‹ãŖãĻいたり、ところおころ、ãĒだらかãĒ土手おãĻãĢã¯ã€ã˛ã¤ã˜ã‚„ã‚ã†ã—ãŒã€ã‚ãã‚“ã§ã„ãžã—ãŸã€‚ã§ã‚‚ã€ãĢんげんぎå§ŋはčĻ‹ãˆãžã›ã‚“でした。

Smukt var der paa begge Bredder, deilige Blomster, gamle TrÃĻer og SkrÃĻnter med Faar og Køer, men ikke et Menneske at see.

「ことãĢã‚ˆã‚‹ã¨ã€ã“ãŽåˇã¯ã€ã‚ãŸã—ã‚’ã€ã‚Ģã‚¤ãĄã‚ƒã‚“ãŽã¨ã“ã‚ã¸ã€ã¤ã‚ŒãĻいãŖãĻくれるぎかもしれãĒã„ã‚ã€‚ã€ã¨ã€ã‚˛ãƒĢダはかんがえぞした。
 それで、だんだんげんきがでãĻきたぎで、įĢ‹ãĄã‚がãŖãĻ、ãĒãŒã„ã‚ã„ã ã€ä¸Ąæ–šãŽé’ã‚ãŠã¨ã†ã¤ãã—ã„å˛¸ã‚’ãĒがめãĻいぞした。

ÂģMaaskee bÃĻrer Floden mig hen til lille Kay,ÂĢ tÃĻnkte Gerda og saa blev hun i bedre Humeur, reiste sig op og saae i mange Timer paa de smukke grønne Bredder;

ãã‚Œã‹ã‚‰ã‚˛ãƒĢダは、大きãĒさくらんãŧばたけぎところãĢきぞした。そぎはたけぎ中ãĢは、ãĩうがわりãĒ、青やčĩ¤ãŽįĒ“ãŽã¤ã„ãŸã€ä¸€ã‘ã‚“ãŽãĄã„ã•ãĒåŽļがたãŖãĻいぞした。そぎåŽļはかやãļきで、おもãĻãĢã¯ã€čˆŸã§é€šã‚Šã™ãŽã‚‹äēēãŸãĄãŽãģうãĢむいãĻ、木čŖŊもくせいぎãĩたりぎへいたいが、銃å‰Ŗã˜ã‚…ã†ã‘ã‚“č‚ŠãĢįĢ‹ãŖãĻいぞした。

saa kom hun til en stor KirsebÃĻr-Have, hvor der var et lille Huus med underlige røde og blaae Vinduer, forresten Straatag og udenfor to TrÃĻ-Soldater, som skuldrede for dem, der seilede forbi.

ã‚˛ãƒĢダは、それをãģんとうぎへいたいかとおもãŖãĻ、こえをかけぞした。しかし、いうぞでもãĒくそぎへいたいは、ãĒã‚“ãŽã“ãŸãˆã‚‚ã—ãžã›ã‚“ã§ã—ãŸã€‚ã‚˛ãƒĢダはすぐそぎそばぞできぞした。æŗĸãŒå°čˆŸã‚’å˛¸ãŽãģうãĢはこんだからです。

Gerda raabte paa dem, hun troede, at de vare levende, men de svarede naturligviis ikke; hun kom dem ganske nÃĻr, Floden drev Baaden lige ind imod Land.

ã‚˛ãƒĢダはもãŖと大きãĒこえで、よãŗかけãĻãŋぞした。すると、そぎåŽļぎãĒかから、撞木杖しゅもくãĨえãĢすがãŖた、たいそう嚴とãŖたおばあさんがå‡ēãĻきぞした。おばあさんは、į›ŽãŽã•ã‚ã‚‹ã‚ˆã†ãĢきれいãĒčŠąã‚’ã‹ã„ãŸã€å¤§ããĒ夏ãŧうしをかãļãŖãĻいぞした。

Gerda raabte endnu høiere, og saa om ud af Huset en gammel, gammel Kone, der støttede sig paa en Krog-KjÃĻp; hun havde en stor Solhat paa, og den var bemalet med de deiligste Blomster.

「やれやれ、かわいそうãĢ。おうしãĻおぞえさんは、そんãĒãĢ大きãĒæŗĸぎたつ上を、こんãĒとおいところぞでæĩã‚ŒãĻきたぎだね。」と、おばあさんはいいぞした。
 それからおばあさんは、ざãļりざãļり水ぎ中ãĢはいãŖãĻã€æ’žæœ¨æ–ã§å°čˆŸã‚’ãŠã•ãˆãĻ、それを陸おかぎãģã†ã¸ã˛ãŖãąãŖãĻきãĻã€ã‚˛ãƒĢダをだきおろしぞした。

ÂģDu lille stakkels Barn!ÂĢ sagde den gamle Kone; Âģhvorledes er Du dog kommet ud paa den store, stÃĻrke Strøm, drevet langt ud i den vide Verden!ÂĢ og saa gik den gamle Kone heelt ud i Vandet, slog sin Krog-KjÃĻp fast i Baaden, trak den i Land og løftede den lille Gerda ud.

ã‚˛ãƒĢダはぞた陸ãĢあがることぎできたぎをうれしいとおもいぞした。でも、こぎãŋãĒれãĒいおばあさんは、すこし、こわいようでした。

Og Gerda var glad ved at komme paa det Tørre, men dog lidt bange for den fremmede, gamle Kone.

「さあ、おぞえさん、名ぞえをãĒんというぎだか、ぞたおうしãĻ、ここへやãŖãĻããŸãŽã ã‹ã€čŠąã—ãĻごらん。」と、おばあさんはいいぞした。

ÂģKom dog og fortÃĻl mig, hvem Du er, og hvorledes Du kommer her!ÂĢ sagde hun.