Hiszpańsko-norweska dwujęzyczna książka
Gerda se lo contĂł y la vieja, moviendo de vez en cuando la cabeza, decĂa: «Humm… Hum!». Una vez le hubo relatado todo, le preguntĂł si habĂa visto pasar por allĂ al pequeño Kay; la mujer respondiĂł que no, que Kay no habĂa pasado ante su casa, peroq ue sin duda vendrĂa y que no debĂa preocuparse! ahora lo que teniĂa que hacer era comer sus cerezas y contemplar sus flores, mucho más bellas que las que aparecen en los libros; además, cada una de ellas sabĂa contar un cuento.
Og Gerda fortalte henne alt, og den gamle ristet med hodet og sa: «Hm! Hm!» Og da Gerda hadde sagt henne alt og spurt om hun ikke hadde sett lille Kay, sa konen at han hadde ikke kommet forbi, men han kom nok, hun skulle bare ikke være bedrøvet, men smake hennes kirsebær og se på hennes blomster. De var vakrere enn noen billedbok, alle kunne de fortelle en hel historie.
La vieja cogiĂł a Gerda de la mano, entrĂł con ella en la casa y cerrĂł la puerta.
Så tok hun Gerda i hånden, de gikk inn i det lille huset og den gamle konen lukket døren igjen.
Las ventanas estaban muy altas, los cristales eran rojos, azules y amarillos y, en el interior, la luz adquirĂa tonalidades extrañas; habĂa sobre la mesa un plato de riquĂsimas cerezas y Gerda comiĂł tantas como quiso, pues para eso no le faltaba valor.
Vinduene satt så høyt oppe, og glassene var røde, blåe og gule. Dagslyset skinte så underlig inn dit med alle fargene, men på bordet stod de deiligste kirsebær, og Gerda spiste så mange hun ville, for det turde hun.
Mientras comĂa, la vieja la peinaba con un peine de oro; sus hermosos cabellos rubios caĂan rizados y brillantes enmarcado su linda carita de rosa.
Og mens hun spiste, kjemmet den gamle konen hennes hår med en gullkam, og håret krøllet og skinte så nydelig gult rundt om det lille, vennlige ansiktet, som var så rundt og så ut som en rose.
— Siempre tuve deseos de tener una niña como tú — dijo la vieja — Ya verás qué bien nos llevamos las dos.
«Slik en søt liten pike har jeg virkelig lengtet etter», sa den gamle. «Nå skal du se hvor godt vi to skal komme ut av det!»
A medida que le peinaba los cabellos, más y más la pequeña Gerda se olvidaba de Kay, su compañero de juegos, pues la vieja, aunque no era malvada, sabĂa de magia; en realidad, sĂłlo ponĂa en práctica sus artes mágicas para distraerse y, por el momento, lo Ăşnico que pretendĂa era retener a su lado a la pequeña Gerda.
Og mens hun kjemmet den lille Gerdas hår, glemte Gerda mer og mer sin pleiebror Kay. For den gamle konen kunne trolldom, men et ondt troll var hun ikke, hun trollet bare litt for sin egen fornøyelse, og nå ville hun gjerne beholde den lille Gerda.
Con este propĂłsito, la anciana saliĂł al jardĂn, extensiĂł su cayado hacia los rosales, que estaban cargados de bellĂsimas rosas, y al instante todos ellos desaparecieron, hundiĂ©ndose bajo la tierra negra; no quedĂł ni el menor rastro de ellos.
Derfor gikk hun ut i haven, strakte sin krokkjepp ut mot alle rosentrærne, og uansett hvor vakkert de blomstret, sank de dog alle ned i den sorte jorden, og man kunne ikke se hvor de hadde stått.
La vieja temĂa que si Gerda veĂa las rosas se acordarĂa del pequeño Kay y querrĂa marcharse a proseguir su bĂşsqueda.
Den gamle var redd for at når Gerda så rosene skulle hun tenke på sine egne, og da huske lille Kay og så løpe sin vei.
Luego, condujo a Gerda al jardĂn de las flores … ¡Oh, quĂ© fragancia y quĂ© esplendor! HabĂa allĂ flores de todas las estaciones del año; en ningĂşn libro de láminas podrĂa encontrarse tanta belleza y variedad.
Nå førte hun Gerda ut i blomsterhaven. — Nei, for en duft og skjønnhet! Alle tenkelige blomster, og det for enhver årstid, stod her i det prektige flor. Ingen billedbok kunne være mere fargerik og vakker.
La niña daba saltos de alegrĂa y disfrutĂł del jardĂn hasta que el sol se ocultĂł por detrás de los cerezos; por la noche, durmiĂł en un magnĂfico lecho con mantas de seda roja bordadas con violetas azules y tuvo unos sueños tan hermosos como los de una reina en el dĂa de su boda.
Gerda hoppet av glede, og lekte til solen gikk ned bak de høye kirsebærtrærne. Da fikk hun en deilig seng med røde silkedyner som var brodert med blåe fioler, og der sov og drømte hun så skjønt som en dronning på sin bryllupsdag.
A la mañana siguiente, estuvo de nuevo en el jardĂn, jugando con las flores bajo los cálidos ratos del sol… asĂ pasaron muchos dĂas.
Neste dag kunne hun igjen leke med blomstene i det varme solskinnet — slik gikk mange dager.
Gerda conocĂa todas y cada una de las flores y, a pesar de todas las que habĂa, tenĂa la sensaciĂłn que allĂ faltaba alguna, aunque le resultara imposible decir cuál.
Gerda kjente hver blomst, men uansett hvor mange det var, syntes hun dog at det manglet en, men hvilken visste hun ikke.
Un buen dĂa, mientras estaba sentada en el jardĂn, se fijĂł en el gran sombrero de la vieja, lleno de flores pintadas, y observĂł que las más bella era justamente una rosa.
Da sitter hun en dag og ser pĂĄ den gamle konens solhatt med de malte blomstene, og den vakreste der var nettopp en rose.
La vieja se habĂa olvidado de quitarla del sombrero cuando hizo desaparecer a las otras bajo tierra.
Den gamle hadde glemt ĂĄ fĂĄ den av hatten da hun fikk de andre ned i jorden.
¡No se puede estar en todo!
Men slik er det ĂĄ ikke ha tankene med seg!
«¡CĂłmo! — se dijo Gerda — ¡No hay ninguna rosa en el jardĂn!» CorriĂł hacia los macizos de flores, buscĂł y rebuscĂł, pero no consiguiĂł encontrar ningĂşn rosal; muy triste, se sentĂł en el suelo y se puso a llorar; sus lágrimas fueron a caer precisamente sobre el lugar en que antes crecia un hermoso rosal y del suelo regado con sus lágrimas surgiĂł de repente un arbusto, tan florido como en el momento en que la vieja lo habĂa enterrado; la niña lo rodeĂł con sus brazos, besĂł las rosas y se acordĂł de las que tenĂa en el jardĂn de su buhardilla y, al mismo tiempo, de su amigo Kay.
«Hva!» sa Gerda. «Er det ingen roser her!» og løp inn mellom bedene, søkte og søkte, men det var ingen å finne. Da satte hun seg ned og gråt, men hennes hete tårer falt akkurat der hvor et rosentre var sunket, og da de varme tårene vannet jorden, skjøt treet opp med ett, like blomstrende som da det sank, og Gerda omfavnet det, kysset rosene og tenkte på de nydelige rosene hjemme, og med dem på den lille Kay.
— ¡Oh, cuánto tiempo he perdido! — exclamó la niña— Debo encontrar a Kay .. ¿Sabéis donde está?— preguntó a las rosas — ¿Creéis que ha muerto?
«Å, så forsinket jeg har blitt!» sa den lille piken. «Jeg skulle jo finne Kay! — Vet dere ikke hvor han er?» spurte hun rosene. «Tror dere at han er død og borte?»
— No, no ha muerto — respondieron las rosas— Nosotras hemos estado bajo tierra, donde están todos los muertos, y Kay no estaba allĂ.
«Død er han ikke», sa rosene. «Vi har jo vært i jorden. Der er alle de døde, men Kay var ikke der!»
— ¡Gracias! — dijo la pequeña Fué a ver a otras flores y mirando en sus cálices les preguntó: — ¿Sabéis donde está Kay?
«Takk skal dere ha!» sa den lille Gerda, og hun gikk hen til de andre blomstene og så inn i deres begre, og spurte: «Vet dere ikke hvor lille Kay er?»
Pero cada flor, vuelta hacia el sol, soñaba su propio cuento o imaginaba su propia historia; Gerda escuchĂł muchos de estos cuentos, pero ninguna flor sabĂa nada sobre Kay.
Men hver blomst stod i solen og drømte sitt eget eventyr eller sin egen historie. Av dem fikk lille Gerda så mange, mange, men ingen visste noe om Kay.
¿Qué le dijo el lirio rojo?
Og hva sa da tigerliljen?
— Escucha el tambor : ¡Bum! ¡Bum! No da más que dos notas, siempre igual: ¡Bum! ¡Bum! ¡Escucha el canto fúnebre de las mujeres! ¡Escucha la llamada de los sacerdotes! …
Vestida con su larga túnica roja, la mujer del hindú está de pie sobre la pira; se alzan las llamas, rodándola a ella y a su marido muerto; pero la mujer piensa en el hombre que está vivo entre la multitud que la circunda y cuyos ojos arden, más brillantes que las llamas; el fuego de sus ojos abrasa el corazón de la mujer antes de ser tocada por las llamas que convertirán en cenizas su cuerpo. ¿Podrá la llama del corazón morir entre las llamas de la pira?
«Hører du trommen: Bom! Bom! Det er kun to toner, alltid Bom! Bom! Hør kvinnenes sørgesang! Hør prestens rop! — I sin lange røde kjortel står hindukonen på bålet, flammene står opp om henne og hennes døde mann. Men hindukonen tenker på den levende der i kretsen, ham hvis øyne brenner hetere enn flammene, ham hvis øynes ild når hennes hjerte mere enn de flammer som snart brenner hennes legeme til aske. Kan hjertets flamme dø i bålets flammer?»
— No comprendo nada en absoluta — dijo la pequeña Gerda.
«Det forstår jeg slett ikke!» sa den lille Gerda.
— Es mi cuento — respondió el lirio rojo.
«Det er mitt eventyr!» sa tigerliljen.
¿ Qué le dijo la enredadera ?
Hva sier vindelen?
— Al final del estrecho sendero que discsurre por la montaña, se levanta una antigua mansiĂłn; una hiedra tupida crece por sus muros desgastados y rojizos, hasta el balcĂłn al que se asoma una bellĂsima joven; se inclina sobre el balaustrada y dirige su mirada hacia el camino. Más lozana que la más bella de las rosas, más ligera que una flor de manzano llevada por el vieno, al moverse, los pliegues de su vestido de seda parecen susurrar: ÂżCuándo llegará?
«Ut over den snevre fjellveien henger en gammel ridderborg. Det tette eviggrønne vokser opp om de gamle røde murene, blad ved blad, hen om balkongen, og der står en vakker pike. Hun bøyer seg ut over rekkverket og ser ned på veien. Ingen rose henger friskere fra grenene enn hun, ingen epleblomst, når vinden bærer den fra treet, er mere svevende enn hun. Hvordan den prektige silkekjortelen rasler. “Kommer han dog ikke!?”»
— ¿Te refieres a Kay? — Preguntó Gerda.
«Er det Kay du mener», spurte lille Gerda.
— Sólo te he contado mi sueño … un cuento — respondió la enredadera.
«Jeg taler kun om mitt eventyr, min drøm», svarte vindelen.
Âż Que le dijo el narciso de las nieves ?
Hva sier den lille sneklokken?
— Entre los árboles, colgada de una rama, hay una tabla suspendida de dos cuerdas y dos niñas se están columpiando en ella; sus vestidos son blancos como la nieve y de sus sombreros culegan cintas de seda verde que ondean al viento;
«Mellom trærne henger det lange brettet i snorer, det er en gynge. To nydelige småpiker — kjolene er hvite som sne, lange grønne silkebånd flagrer fra hattene — sitter og gynger.
el hermano mayor, de pie sobre el columpio, rodea las cuerdas con sus brazos para no caerse; en una mano sostiene una copa, en la otra, una caña para hacer pompas de jabón; el columpio se balancea y las pompas se elevan por el aire con bonitos colores irisados;
Broren, som er større enn dem, står opp i gyngen, han har armen om snoren for å holde seg, for i den ene hånden har han en liten skål, i den andre en krittpipe, han blåser såpebobler. Gyngen går, og boblene flyr med vakre, vekslende farger.
la Ăşltima está todavĂa en el extremo del tubo y se mece con el viento; el columpio se balancea. Un perrillo negro, ligero como las pompas, se levanta sobre sus patas traseras, queriendo subirse al columpio; se alza, cae, ladra, se enfada; las risas de unos niños, unas pompas que estallan en el aire… el balanceo de un columpio, una espuma que se rompe … ¡Esta es mi canciĂłn!
Den siste henger ennå ved pipestilken og bøyer seg i vinden. Gyngen går. Den lille sorte hunden, lett som boblene, reiser seg på bakbenene og vil være med på gyngen. Den hopper. Hunden dumper, bjeffer og er vred. Den feiler, boblene brister. — Et gyngende brett, et hoppende skumbilde, er min sang!»
— Es bonito lo que cuentas, pero tu tono es trsite y para nada me hablas de Kay …
Âż Que le dijeron los jacintos ?
«Det kan gjerne være at det er vakkert det du forteller, men du sier det så sørgelig og nevner slett ikke Kay. Hva sier hyasintene?»
— HabĂa una vez tres hermanas encantadoras, menudas y delicadas; el vestido de la primera era rojo, el de la segunda, azul, y el de la tercera, blanco; cogidas de la mano, bailaban a la luz de la luna junto al lago apacible.
«Det var tre vakre søstre, så gjennomsiktige og fine. Den enes kjortel var rød, den andres var blå, den tredjes ganske hvit. Hånd i hånd danset de ved den rolige sjøen i det klare måneskinnet. De var ikke alvepiker, de var menneskebarn.
El ambiente estaba perfumado, las tres hermanas desaparecieron en el bosque, aumentĂł la gragancia del aire … Tres fĂ©retros, en los que yacĂan las tres niñas, salieron de la espesura y se deslizaron por el lago rodeados de lucĂ©rnagas que volaban a su alrededor como pequeñas luciĂ©rnagas que volaban a su alrededor como pequeñas lamparillas aladas.
Det duftet så søtt, og pikene forsvant i skogen. Duften ble sterkere. — Tre likkister, i dem lå de vakre pikene, gled fra skogens kratt hen over sjøen. Sankthansormer fløy skinnende rundt om som små svevende lys.
¿Duermen las bailarinas? ¿O acaso están muertas? El perfume de las flores nos cuenta que están muertas. La campana de la tarde repica por los muertos…
Sover de dansende pikene, eller er de døde? — Blomsterduften sier de er lik. Aftenklokken ringer over de døde!»
— Me pones muy trsite — dijo la pequeña Gerda — Tu aroma es intenso. ¡Me haces pensar en las niñas muertas! ¡Ay! ¿Habrá muerto mi amigo Kay? Las rosas han estado bajo tierra y me aseguran que no.
«Du gjør meg ganske bedrøvet», sa den lille Gerda. «Du dufter så sterkt at jeg må tenke på de døde pikene! Akk, er da lille Kay virkelig død? Rosene har vært nede i jorden, og de sier nei!»
— ¡Din! ¡Dan! — tañeron las campanas del jacinto — No tocamos por el pequeño Kay, pues no le conocemos. Sólo cantamos nuestra canción, la única que sabemos.
«Ding, dang!» ringte hyasintenes klokker. «Vi ringer ikke over lille Kay, ham kjenner vi ikke! Vi synger kun vår vise, den eneste vi kan!»
Gerda se volviĂł hacia el ranĂşnculo amarillo, que brillaba entre el verdor reluciente de las hojas.
Og Gerda gikk hen til smørblomsten som skinte frem imellom de glinsende grønne bladene.
— Eres como un pequeño y luminoso sol — le dijo Gerda— Dime, si lo sabes, dónde puedo encontrar a mi amigo.
«Du er en liten klar sol!» sa Gerda. «Si meg, om du vet, hvor jeg kan finne min lekebror?»
El renáculo mirĂł a Gerda y brillĂł con intensidad ÂżQuĂ© canciĂłn le cantarĂa el ranĂşnculo? Probablemente Ă©l tampoco le hablaria de Kay.
Og smørblomsten skinte så vakker og så på Gerda igjen. Hvilken vise kunne vel smørblomsten synge? Den var heller ikke om Kay.
— El primer dĂa de la primavera, el sol de Nuestro Señor lucĂa cálido en el cielo, acariciando con sus rayos las blancas paredes de una pequeña casita; muy cerca, florecĂan las primeras flores amarillas, cual oro luminoso al tibio resplandor del sol;
«På en liten gård skinte vår Herres sol så varmt den første vårdagen. Strålene gled ned over naboens hvite vegg. Tett ved grodde de første gule blomstene, skinnende gull i de varme solstrålene.
la vieja abuela, sentada en su silla junto a la casa, esperaba la visita de su nieta, pobre y linda muchachita que trabajaba de criada; al llegar, la chiquilla abrazĂł a la abuela. HabĂa oro, oro del corazĂłn, en este beso bendecido. Oro en los labios, oro en el fondo del ser, oro en la hora del alba.
Gamle bestemor var ute i sin stol. Datterdatteren, den fattige skjønne tjenestepiken, kom hjem et kort besøk. Hun kysset bestemoren. Det var gull, hjertets gull, i det velsignede kysset. Gull på munnen, gull i grunnen, gull der oppe i morgenstunden!
Esta es mi pequeña historia — dijo el ranúnculo.
Se, det er min lille historie!» sa smørblomsten.
—¡Mi pobre y vieja abuela! — suspirĂł Gerda — SĂ, sin duda está inquieta y apenada por mĂ, tanto como por el pequeño Kay. Pero volverĂ© pronto, llevando a Kay conmigo … Es inĂştil que interrogue a las flores, sĂłlo conocen su propia canciĂłn, ¡No me dan ninguna pista!
«Min stakkars gamle bestemor!» sukket Gerda. «Ja, hun lengter visst etter meg, og er bedrøvet for meg, slik som hun var for lille Kay. Men jeg kommer snart hjem igjen, og så bringer jeg Kay med. — Det kan ikke hjelpe at jeg spør blomstene, de kan kun deres egen vise, de sier meg ikke noe av nytte!»
Se recogiĂł su falda para correr mejor y cuando saltaba por encima del narciso, Ă©ste le dio un golpecito en la pierna; Gerda se detuvo, mirĂł la esbelta flor amarilla y preguntĂł:
— ¿Sabes tú algo, quizás … ?
Se inclinó sobre el narciso y .. ¿Qué fué lo que le dijo?
Og så bandt hun sin lille kjole opp slik at hun kunne løpe raskere. Men pinseliljen slo henne over benet idet hun sprang over den. Da ble hun stående, så på den lange gule blomsten, og spurte: «Vet du kanskje noe?» Og hun bøyde seg like ned til pinseliljen. Og hva sa den?
— ¡Puedo verme a mĂ mismo! ¡Puedo verme a mĂ mismo! ¡Oh, oh, oh quĂ© bien huelo! … Allá arriba, en la buhardilla, a medio vestir, hay una pequeña bailarina; tan pronto se sotiene sobre una pierna, como lo hace sobre las dos, todo es pura fantasĂa;
«Jeg kan se meg selv! Jeg kan se meg selv!» sa pinseliljen. «O, o, hvor jeg lukter! — Oppe på det lille kvistkammeret, halvt kledd på, står en liten danserinne. Hun står snart på et ben, snart på to, hun sparker av den hele verden, hun er bare synsbedrag.
con el pie manda a paseo a todo el mundo y vierte el agua de la tetera sobre una pieza de tela: su corsé… La limpieza es una gran cualidad; el traje blanco está colgado en la percha; tamién lo ha lavado con té y después lo ha puesto a secar en el tejado;
Hun heller vann av tekannen ut på et stykke tøy hun holder, det er korsettet — renslighet er en god ting! Den hvite kjolen henger på knaggen, den er også vasket i tekannen og tørket på taket.
la bailarina se pone su vestido y, para resaltar su blancura, rodea su cuello con una toquilla de color amarilla azafrán. ¡La pierna en alto! ¡Ahà está, erguida sobre un sólo tallo! ¡Puedo verme a mà mismo! ¡Puedo verme a mà mismo!
Den tar hun på, det safrangule tørkekledet tar hun om halsen, så skinner kjolen mere hvit. Benet i været! Se hvordan hun kneiser på en stilk! Jeg kan se meg selv! Jeg kan se meg selv!»
— Todo eso me resulta indiferente — dijo Gerda —, no significa nada para mĂ.
Y saliĂł corriendo, corriendo hacia el otro extremo del jardĂn.
«Det bryr jeg meg slett ikke om!» sa Gerda. «Det er ikke noe å fortelle meg!» Og så løp hun til utkanten av haven.
La puerta estaba cerrada y tuvo que forzar el enmohecido picaporte, que cedió; se abrió la puerta y la pequeña Gerda, con sus pies descalzos, se lanzó de nuevo al vasto mundo.
Døren var lukket, men hun vrikket i den rustne jernkroken så den gikk løs, og døren sprang opp, og så løp den lille Gerda på bare føtter ut i den vide verden.
Tres veces se volviĂł para mirar hacia atrás, pero nadie la seguĂa; al rato, se cansĂł de correr, se sentĂł sobre una piedra, mirĂł a su alrededor y comprobĂł que el verano habĂa quedado atrás: era otoño avanzado; no habĂa podido darse cuenta de ello en el jardĂn encantado de la vieja, donde siempre brillaba el sol y habĂan flores de todas las estaciones.
Hun så tre ganger tilbake, men det var ingen som kom etter henne. Til sist kunne hun ikke løpe mere og satte seg på en stor sten, og da hun så seg rundt om var sommeren forbi, det var sent på høsten. Det kunne man slett ikke merke der inne i den vakre haven hvor det alltid var solskinn, og alle årstiders blomster.
—¡Dios mĂo, cuánto tiempo he perdido! — PensĂł Gerda — ¡Estamos ya en otoño! ¡No puedo perder tiempo descansando!— Y se levantĂł, dispuesta a reemprender su bĂşsqueda.
«Gud! Hvor jeg har forsinket meg!» sa den lille Gerda. «Det er jo blitt høst! Så jeg tør ikke hvile!» Og hun reiste seg for å gå.
¡Ah, quĂ© cansados y doloridos estaban sus pies! ¡Y quĂ© aspecto tan frĂo e ingrato tenĂa todo a su alrededor! Los sauces estaban amarillentos y la niebla humedecĂa sus hojas que, una tras otra, iban cayendo sobre el suelo; sĂłlo el ciruelo silvestre conservaba sus frutos, tan ásperos que hacĂan rechinar los dientes.
Å, hvor hennes små føtter var ømme og trette, og rundt om så det kaldt og rått ut. De lange pilebladene var ganske gule og tåken dryppet i vann fra dem, ett blad falt etter det andre, kun slåpetornen stod med frukt, så stram at man måtte rynke munnen sammen.
¡Oh que trsite y hosco parecĂa el vasto mundo!
Ă…, hvor det var grĂĄtt og tungt i den vide verden.
Cuarto episodio. El PrĂncipe y la Princesa
Fjerde historie. Prinsen og prinsessen.
Gerda tuvo que pararse a descansar de nuevo; sobre la nieve, ante ella, saltĂł una corneja; el ave se quedĂł allĂ un buen rato, la mirĂł, moviendo la cabeza, y dijo:
— ¡Kra, kra! ¿Qué tal va?
Gerda måtte igjen hvile seg. Da hoppet det på sneen, like ovenfor der hun satt, en stor kråke. Den hadde lenge sittet og sett på henne og vrikket med hodet. Nå sa den: «Kra! Kra! — Go’ da’! Go’ da’!»
La corneja no sabĂa hablar mucho, pero estaba bien dispuesta hacia la niña y le preguntĂł a dĂłnde se dirigĂa, tan sola por el vasto mundo.
Bedre kunne den ikke si det, men den mente det sĂĄ godt med den lille piken, og spurte hvor hun gikk sĂĄ alene ute i den vide verden.
Gerda reparĂł especialmente en esa palabra: sola, y sintiĂł de pronto todo lo que eso significaba; le contĂł su historia a la corneja y le preguntĂł si no habĂa visto a Kay.
Ordet «alene» forsto Gerda meget godt, og følte rett hvor mye som lå i det, og så fortalte hun kråken sitt hele liv og levne, og spurte om den ikke hadde sett Kay.
La corneja sacudiĂł la cabeza con aire reflexivo y dijo:
— ¡Posible, Posible!
Og kråken nikket ganske betenksomt, og sa: «Det kunne være! Det kunne være!»
— ¿De verdad? — gritó la niña.
A punto estuvo de asfixiar a la corneja de tanto que la abrazĂł.
«Hva, tror du!?» ropte den lille piken, og hadde nær klemt kråken i hjel, slik kysset hun den.
— Suavemente, suavemente .. — dijo la corneja — Creo que puede tratarse del pequeño Kay, pero parece que te ha olvidado por princesa.
«Fornuftig, fornuftig!» sa kråken. «Jeg tror jeg vet — jeg tror det kan være lille Kay! Men nå har han visst glemt deg for prinsessen!»
— ¿Vive con una princesa? — Preguntó Gerda.
«Bor han hos en prinsesse?» spurte Gerda.
— SĂ, escucha — dijo la corneja — Tengo muchas dificultades para hablar tu idioma; si comprendes la lengua de las cornejas, te lo podrĂ© contar mucho mejor.
«Ja hør!» sa kråken. «Men jeg har så vanskelig for å tale ditt språk. Forstår du kråkemål så skal jeg bedre fortelle!»
— No, nunca la he aprendido— respondiĂł Gerda—, aunque la abuela la sabĂa .. ¡y tambiĂ©n el javanĂ©s!
«Nei, det har jeg ikke lært!» sa Gerda. «Men bestemor kunne det, og røverspråk kunne hun. Bare jeg hadde lært det!»
— Eso no me sirve de mucho — dijo la corneja — En fin, te contaré lo mejor que pueda; ya me disculparás si no me expreso bien.
«Gjør ikke noe!» sa kråken. «Jeg skal fortelle, så godt jeg kan, men dårlig blir det allikevel», også fortalte den hva den visste.
Y la corneja le contĂł lo que sabĂa:
— En el reino del que procedo vive una princesa dotada de una inteligencia prodiciosa. Ha leĂdo todos los periĂłdicos que existen en el mundo … ¡Y los ha olvidado! ¡Hasta tal punto es inteligente!
«I dette kongeriket, hvor vi nå sitter, bor en prinsesse som er så uhyre klok, men hun har også lest alle aviser som er til i verden og glemt dem igjen, så klok er hun.
Hace algĂşn tiempo, un dĂa que se encontraba sentada en el trono —lo que, segĂşn se dice, no es nada divertido— se puso a canturrear una canciĂłn que decĂa : «¿por quĂ© no me casarĂ©?».
Forleden sitter hun på tronen, og det er ikke så morsomt enda, sier man. Da kommer hun til å nynne en vise, det var nettopp den: “Hvorfor skulle jeg ikke gifte meg!”
«Bueno, es una idea», pensĂł ella, y decidiĂł casarse, pero querĂa un esposo que supiera responder a sus preguntas, un hombre que no se contentara tan sĂłlo con tener un aspecto distinguido, pues eso acaba resultado demasiado aburrido.
“Hør, det er det noe i”, sier hun, og så ville hun gifte seg, men hun ville ha en mann som forstod å svare når man talte til ham, en som ikke stod og kun så fornem ut, for det er så kjedelig.
ConvocĂł a todas las damas de honor, que, al enterarse de sus proyectos, le manifestaron su aprobaciĂłn. «Cuánto nos complace — le dijeron—, ya habĂamos pensado en ello.»
Lo que te cuento — adivirtiĂł la corneja — es completamente verĂdico, puedes creerme. Tengo una novia domesticada que circula libremente por el castillo y ella es quien me lo ha contado todo.
Nå lot hun alle hoffdamene tromme sammen, og da de hørte hva hun ville, ble de så fornøyde. “Det kan jeg godt lide!” sa de. “Slikt noe tenkte jeg også på forleden!” — Du kan tro at det er sant hvert ord jeg sier!» sa kråken. «Jeg har en tam kjæreste som går fritt om på slottet, og hun har fortalt meg alt!»
Naturalmete, su novia era también una corneja, pues cada corneja se junta con su pareja.
Hans kjæreste var naturligvis også en kråke, for kråker søker make, og det er alltid en kråke.
En los periĂłdicos se publicĂł un edicto con una orla de corazones y las iniciales de la princesa; en Ă©l se anunciaba que todo joven de buen porte podĂa presentarse en el castillo para hablar con la princesa; aquel que se comportara de forma más correcta y demostrara ser mejor conversador, se casaria con ella.
«Avisene kom straks ut, med en kant av hjerter og prinsessens navnetrekk. Man kunne lese seg til at det stod enhver ung mann som så godt ut, fritt for å komme opp på slottet og tale med prinsessen, og den som talte så at man kunne høre han var hjemme der og talte best, ham ville prinsessen ta til mann!
— Créeme — insisitó la corneja—, lo que te cuento es tan cierto como que estoy aquà ahora mismo.
— Ja, ja!» sa kråken. «Du kan tro meg, det så visst som at jeg sitter her, folk strømmet til, det var en trengsel og en pågang, men det lyktes ikke, hverken den første eller den andre dagen.
Todos era muy capacies de hablar mientras estaban en la calle, pero en cuanto franqueban las puertas del castillo, veĂan a la guardia con sus uniformes plateados y a los lacayos vestidos en oro por las escaleras y los grandes salones deslumbrantes de luz, se quedaban desconcertados; más aĂşn: al llegar ante el trono, todo lo que sabĂan hacer era repetir la Ăşltima palabra pronunciada por la princesa y que ella, naturalmente, no tenĂa el menor interĂ©s en escuchar de nuevo.
De kunne alle sammen godt tale når de var ute på gaten, men når de kom inn av slottsporten og så garden i sølv, og lakeiene i gull opp langs trappene, og de store opplyste salene, så ble de forbløffet. Og stod de foran tronen hvor prinsessen satt, så visste de ikke noe å si uten det siste ord hun hadde sagt, og det brydde hun seg ikke om å høre igjen.
ParecĂa que hubieran ingerido rapĂ© y se hubieran quedado atontados … hasta que, de vuelta otra vez en la calle, podĂan hablar de nuevo normalmente.
Det var som om folk der inne hadde fĂĄtt snustobakk pĂĄ magen og hadde falt i dvale inntil de kom ut pĂĄ gĂĄrden igjen, ja sĂĄ kunne de snakke.
Los pretendientes formaban una larga cola que llegaba desde las puertas de la ciudad hasta el castillo. Yo mismo me acerquĂ© a verles — dijo la corneja — Tras tantas horas de espera, terminaban por tener hambre y sed, pero nada recibĂan del castillo, ni tan siquiera un vaso de agua.
Det stod en rekke like fra byens port til slottet. Jeg var selv inne og så det!» sa kråken. «De ble både sultne og tørste, men fra slottet fikk de ikke en gang så meget som et glass lunkent vann.
Algunos, los más espabilados, se habĂan llevado rebanadas de pan con mantequilla que se negaban a compartir con nadie, pues pensaban: «Si tienen aspecto de hambrientos, no serán elegidos por la princesa».
Vel hadde noen av de klokeste tatt smørbrød med, men de delte ikke med deres nabo, de tenkte som så: La ham bare se sulten ut, så tar ikke prinsessen ham!»
— Pero Kay, el pequeño Kay … — preguntó Gerda — ¿Cuándo llegó? ¿Estaba entre toda aquella gente?
«Men Kay, lille Kay!» spurte Gerda. «Når kom han? Var han blant de mange?»
— Paciencia, paciencia, ahora llegaremos a Ă©l. Era el tercer dĂa cuando apareciĂł un pequeño personaje, sin caballo ni carruaje, que con paso decidido subiĂł derecho hacia el castillo; sus ojos brillaban como brillan los tuyos, su cabello era largo y hermoso, aunque sus vestiduras eran pobres.
«Gi tid! Gi tid! Nå er vi like ved ham! Det var den tredje dagen, da kom det en liten person, uten hest eller vogn, ganske freidig marsjerende like opp til slottet. Hans øyne skinte som dine, han hadde vakkert langt hår, men ellers fattige klær!»
— ¡Era Kay! — interrumpió Gerda entusiasmada — ¡Oh, lo encontré! ¡Lo encontré! — exclamaba dando palmadas.
«Det var Kay!» jublet Gerda. «Å, da har jeg funnet ham!» Og hun klappet i hendene.
— Llevaba un pequeño morral a la espalda — continuó la corneja.
«Han hadde en liten ransel på ryggen!» sa kråken.
— No, seguramente se trataba de su trineo — observó Gerda — Cuando desapareció llevaba consigo su trineo.
«Nei, det var nok hans kjelke!» sa Gerda. «For med kjelken gikk han bort!»
— Puede ser — dijo la corneja —, no pude verlo de cerca; pero sé por mi novia domesticada que cuando entró en el castillo y vio la guarda con sus uniformes plateados y sobre las escaleras los lacayos vestidos en oro, no se intimidó en absoluto; les saludó con la cabeza y dijo:
«Det kan gjerne være!» sa kråken. «Jeg så ikke så nøye etter! Men det vet jeg av min tamme kjæreste, at da han kom inn av slottsporten og så livgarden i sølv, og lakeiene i gull opp langs trappen, ble han ikke det minste beskjemmet, han nikket og sa til dem:
«Debe ser aburrido quedarse en las escaleras, prefiero entrar dentro».
“Det må være kjedelig å stå på trappen, jeg går heller innenfor!”
Los salones estaban deslumbrantes. Chambelanes y consejeros andaban descalzos para no hacer ruido portando bandejas de oro. ¡Era algo impresionante! A cada pisada, sus botas crujĂan terriblemente, pero Ă©l no parecĂa preocuparse lo más mĂnimo por eso.
Der skinte salene med lys. Kongelige rådgivere og eksellenser gikk på bare føtter og bar gullfat. Man kunne nok bli høytidelig! Hans støvler knirket så fryktelig sterkt, men han ble dog ikke redd!»
— Sin duda se trata de Kay — dijo Gerda—. SĂ© que tenĂa zapatos nuevos; los oĂ crujir en la habitaciĂłn de la abuela.
«Det er ganske visst Kay!» sa Gerda. «Jeg vet han hadde nye støvler, jeg har hørt dem knirke i bestemors stue!»
— Cierto, hacĂan mucho ruido— dijo la corneja—. Audazmente avanzĂł hacia la princesa, que estaba sentada sobre una perla tan grande como la rueda de una rueca; todas las damas de la corte, con sus servidores y los criados de los servidores, estaban alineados ante ella; cuant más cerca estaban de la puerta, más orgulloso aparecĂa su semblante.
«Ja, knirke gjorde de!» sa kråken. «Og freidig gikk han like inn for prinsessen, der hun satt på en perle så stor som et rokkehjul. Og alle hoffdamene med deres piker og pikers piker, og alle kavalerene med deres tjenere og tjeners tjenere — som hadde tjenestegutt, stod oppstilt rundt om. Og jo nærmere de stod ved døren, jo stoltere så de ut.
El pequeño paje del criado de un servidor, que va siempre con pantuflas, tenĂa un aspecto imponente, ¡tan orgulloso se sentĂa de estar junto a la puerta!
Tjenernes tjeners gutt, som alltid går i tøfler, er nesten ikke til å se på, så stolt står han i døren!»
— Eso debe ser horrible — dijo la pequeña Gerda —¿Y consiguió Kay casarse con la princesa?
«Det må være fryktelig!» sa den lille Gerda. «Og Kay har allikevel fått prinsessen!»
— Si no hubiera sido corneja, sin duda habrĂa sido yo el elegido, aunque lo cierto es que estoy ya prometido. En cualquier caso, parece que el joven hablĂł tan bien como yo mismo pueda hacerlo cuando me expreso en mi lengua; mi novia domesticada asĂ me lo ha dicho.
«Hadde jeg ikke vært en kråke, så hadde jeg tatt henne, og det tross jeg er forlovet. Han skal ha talt like så godt som jeg taler når jeg taler kråkemål, det har jeg fra min tamme kjæreste.
Era intrĂ©pido y gentil; en realidad no habĂa venido a pedir la mano de la princesa, sino tan sĂłlo a constatar su inteligencia, que valorĂł en alto grado, asĂ como la princesa, a su vez, estimĂł altamente la de Ă©l.
Han var freidig og nydelig. Han var slett ikke kommet for å fri, bare alene kommet for å høre prinsessens klokskap, og den fant han god, og hun fant han god igjen!»
— ¡SĂ, seguro que se trataba de Kay! — exclamĂł Gerda—. Era tan inteligente que sabĂa calcular de memoria incluso con fracciones… ¡Oh! ÂżPor que no me introduces en el castillo?
«Ja visst! Det var Kay!» sa Gerda. «Han var så klok, han kunne hoderegning med brøk! — Å, vil du ikke føre meg inn på slottet!»
— Bueno, eso es fácil de decir, pero no tanto de hacer — respondiĂł la corneja— No sĂ© cĂłmo podrĂamos arreglarlo… HablarĂ© con mi novia domesticada; seguro que no puede sugerir algo; aunque debo decirte que, habitualmente, jamás se permite la entrada en el castillo a una niña como tĂş.
«Ja, det er lett sagt!» sa kråken. «Men hvordan gjør vi det? Jeg skal tale med min tamme kjæreste om det. Hun kan vel råde oss. Men det må jeg si deg, slik en liten pike som du, får aldri lov å komme ordentlig inn!»
— ¡EntrarĂ©! — dijo Gerda —. Si Kay se entera de que estoy aquĂ, vendrá en seguida a buscarme.
«Jo, det gjør jeg!» sa Gerda. «Når Kay hører jeg er her, kommer han straks ut og henter meg!»
— EspĂ©rame allĂ, junto a la escalera— dijo la corneja volviendo la cabeza y emprendiendo el vuelo.
«Vent meg ved gjerdet der!» sa kråken, vrikket med hodet og fløy bort.
Cuando regresĂł, ya habĂa oscurecido.
— ¡Kra, kra! — graznó— Mi novia te envĂa sus más cariñosos saludos; me ha dado este panecillo para ti; lo ha cogido de la cocina, donde siempre hay pan en abundancia; sin duda tendrás hambre…
Først da det var mørk aften kom kråken tilbake igjen: «Rar! Rar!» sa den. «Jeg skal hilse deg fra henne mange ganger! Og her er et lite brød til deg, det tok hun på kjøkkenet, der er det brød nok, og du er visst sulten! —
No te será posible entrar descalza en el castillo; la guardia de uniformes plateados y los lacayos vestidos en oro no lo permitirĂan; pero no llores, porque, a pesar de todo, en seguida estarás dentro. Mi novia conoce una escalera secreta , que conduce al dormitorio; ella sabe donde se encuentra la llave.
Det er ikke mulig for deg å komme inn på slottet, du har jo bare føtter. Garden i sølv og lakeiene i gull ville ikke tillate det. Men gråt ikke, du skal nok komme opp dit. Min kjæreste vet om en liten baktrapp som fører til sovekammeret, og hun vet hvor hun skal ta nøkkelen!»
Y se encaminaros hacia el jardĂn atravesando la gran alameda alfombrada por las hojas que caĂan de los árboles; las luces se fueron apagando una a una; cuando todo estuvo oscuro, la corneja condujo a la pequeña Gerda hasta una puerta trasera que se encontraba entornada.
Og de gikk inn i haven, i den store alléen hvor det ene bladet falt etter det andre, og da lysene på slottet slukket, det ene etter det andre, førte kråken lille Gerda hen til en bakdør som stod på klem.
¡Oh, como latĂa el corazĂłn de Gerda por la inquietud y la ansiedad! ParecerĂa que iba a hacer algo malo, cuando, en realidad, sĂłlo querĂa saber si se trataba de su amigo Kay;
Å, så Gerdas hjerte banket av angst og lengsel! Det var som om hun skulle gjøre noe ondt, og hun ville jo kun få vite om det var lille Kay.
sĂ, tenĂa que ser Ă©l; pensaba en sus ojos vivos y en sus largos cabellos; creĂa verle sonreĂr,como cuando estaban sentados, allá en su casa, junto a los rosales.
Jo, det måtte være ham. Hun tenkte så levende på hans kloke øyne, og hans lange hår. Hun kunne se akkurat hvordan han smilte, som da de satt hjemme under rosene.
Reklama