Norwegian-Hungarian bilingual book
Han ville nok bli glad for Ä se henne, hÞre hvilken lang vei hun hadde gÄtt for hans skyld, og fÄ greie pÄ hvor bedrÞvet alle de hjemme hadde vÊrt da han ikke kom igjen.
De megörĂŒl Kay, ha viszontlĂĄtja kis pajtĂĄsĂĄt, ha megtudja, mekkora utat tett meg Ă©rte, Ă©s mennyit sĂrdogĂĄltak odahaza, amikor Ć eltƱnt.
O, det var en frykt og en glede.
Gerda elĆre örĂŒlt a talĂĄlkozĂĄsnak, de fĂ©lt is tĆle.
NÄ var de pÄ trappen. Der brente en liten lampe pÄ et skap. Midt pÄ gulvet stod den tamme krÄken og dreide hodet til alle sider og betraktet Gerda, som neide slik bestemor hadde lÊrt henne.
Elindultak felfelĂ© a hĂĄtsĂł lĂ©pcsĆn, ahol egy szekrĂ©nyen kis lĂĄmpĂĄs pislĂĄkolt; amikor fölĂ©rtek, ott ĂĄllt elĆttĂŒk a padlĂłn a varjĂș szelĂdĂtett menyasszonya, kĂvĂĄncsian forgatta a fejĂ©t jobbrabalra, s jĂłl szemĂŒgyre vette GerdĂĄt, aki illedelmesen meghajolt, ahogy nagyanyjĂĄtĂłl tanulta.
«Min forlovede har talt sĂ„ vakkert om dem, min lille frĂžken», sa den tamme krĂ„ken. «Deres vita, som man kaller det, er ogsĂ„ meget rĂžrende! â Vil De ta lampen, sĂ„ skal jeg gĂ„ foran. Her gĂ„r vi den rette vei, for der treffer vi ingen!»
â VĆlegĂ©nyem sok szĂ©pet beszĂ©lt önrĆl, kis kisasszonyom! â kezdte vĂĄlasztĂ©kos modorban. â Az ön Ă©letĂștja, hogy Ășgy mondjam, rendkĂvĂŒl megindĂtĂł. SzĂveskedjĂ©k tartani a lĂĄmpĂĄt, Ă©n majd elĆre megyek. Erre egyenesen, itt nem talĂĄlkozunk senkivel.
«Jeg synes det kommer noen etter like bak!» sa Gerda, og det suste forbi henne. Det var som skygger hen langs veggen, hester med flagrende manker og tynne ben, jegergutter, herrer og damer til hest.
â Mintha mĂĄr jönne is valaki a hĂĄtunk mögött! â figyelt föl Gerda. Hirtelen elsuhant elĆtte valami, mint falra vetĆdĆ ĂĄrnyĂ©k: lobogĂł sörĂ©nyƱ, karcsĂș lĂĄbĂș paripĂĄk, vadĂĄszaprĂłdok, lovaglĂł urak Ă©s dĂĄmĂĄk.
«Det er kun drÞmmene!» sa krÄken. «De kommer og henter det hÞye herskapets tanker til jakt. Godt er det, sÄ kan De bedre betrakte dem i sengen. Men la meg se at hvis De kommer til Êre og verdighet, at De da viser et takknemlig hjerte!»
â Ezek csak ĂĄlomkĂ©pek â mondta a varjĂșmenyasszony. â Jönnek, Ă©s vadĂĄszatra viszik a fĂ©nyes urasĂĄgok gondolatait. Nagyon jĂłl teszik, legalĂĄbb nyugodtabban megfigyelhetjĂŒk az ĂĄgyban maradt testĂŒket. RemĂ©lem, ha majd magas mĂ©ltĂłsĂĄgra jut, nem feledkezik meg a hĂĄlĂĄrĂłl.
«Det er ikke noe Ä snakke om!» sa krÄken fra skogen.
â A vilĂĄgĂ©rt sem! â felelte az erdei varjĂș.
NÄ kom de inn i den fÞrste salen, den var av rosenrÞd sateng med kunstige blomster opp langs veggene. Her suste drÞmmene allerede forbi, men de fór sÄ hurtig at Gerda ikke fikk sett det hÞye herskapet.
Bejutottak az elsĆ terembe. RĂłzsaszĂnƱ virĂĄgos atlasz borĂtotta a falakat, itt mĂĄr messze elĆttĂŒk vĂĄgtattak az ĂĄlombeli lovasok, de olyan sebesen, hogy Gerda nem is lĂĄthatta a fĂ©nyes urasĂĄgokat.
Den ene salen ble prektigere enn den andre. Jo, man kunne nok bli forblÞffet, og nÄ var de i sovekammeret.
A következĆ terem mĂ©g kĂĄprĂĄzatosabb volt, ĂĄlmĂ©lkodva nĂ©ztek körĂŒl. VĂ©gre a hĂĄlĂłterembe Ă©rtek.
Loftet her inne lignet en stor palme med blader av glass, kostbart glass, og midt pÄ gulvet, i en tykk stilk av gull, hang to senger, og hver sÄ ut som liljer:
Ennek a mennyezete olyan volt, mint egy kristĂĄlyĂŒveg levelƱ pĂĄlmafa koronĂĄja; közĂ©pen kĂ©t liliomkehely formĂĄjĂș fĂŒggĆĂĄgy ringott tömör aranyszĂĄron.
Den ene var hvit, i den lĂ„ prinsessen. Den andre var rĂžd, og i den var det at Gerda skulle sĂžke lille Kay. Hun bĂžyde et av de rĂžde bladene til side og da sĂ„ hun en brun nakke. â Ă , det var Kay.
Az egyik liliomkehely fehĂ©r volt, abban a kirĂĄlykisasszony fekĂŒdt, a mĂĄsik piros â a kis Gerda abban akarta keresni Kayt. FĂ©lrehajtotta az egyik pĂros szirmot, s egy napbarnĂtott nyakat lĂĄtott a fehĂ©r vĂĄnkoson. â Igen, ez Kay! â
Hun ropte hans navn ganske hĂžyt, og holdt lampen hen til ham â drĂžmmene suste til hest inn i stuen igjen â han vĂ„knet, dreide hodet og â det var ikke den lille Kay.
kiĂĄltott fel hangosan Gerda, s fölĂ©be tartotta a lĂĄmpĂĄt. Az ĂĄlomkĂ©pek lovascsapata visszanyargalt a szobĂĄba, a kirĂĄlyfi felĂ©bredt, Ă©s Gerda felĂ© fordult â nem, mĂ©gsem Kay volt.
Prinsen lignet ham kun pÄ nakken, men ung og vakker var han. Og fra den hvite liljesengen tittet prinsessen ut og spurte hva det var. Da grÄt den lille Gerda og fortalte hele sin historie og alt det krÄkene hadde gjort for henne.
Csak a nyaka emlĂ©keztetett Kayra, de kĂŒlönben Ć is ifjĂș volt Ă©s szĂ©p. FehĂ©r liliom ĂĄgya szirmai közĂŒl kitekintett a kirĂĄlykisasszony is, Ă©s megkĂ©rdezte, mi törtĂ©nik. A kis Gerda sĂrva fakadt, Ă©s elmondta neki egĂ©sz törtĂ©netĂ©t, s azt is, amit a varjak tettek Ă©rte.
«Din lille stakkar!» sa prinsen og prinsessen, og de roste krÄkene og sa at de var slett ikke vrede pÄ dem, men de skulle allikevel ikke gjÞre det oftere. Imidlertid skulle de ha en belÞnning.
â SzegĂ©ny gyermekem! â sajnĂĄlta meg a kirĂĄlyfi meg a kirĂĄlykisasszony, aztĂĄn megdicsĂ©rtĂ©k a kĂ©t varjĂșt; azt mondtĂĄk, megbocsĂĄtjĂĄk, amit tettek, de azĂ©rt mĂĄskor ne tegyenek ilyet. KĂŒlönben majd megkapjĂĄk a jutalmukat.
«Vil dere fly fritt», spurte prinsessen, «eller vil dere ha fast ansettelse som hoffkrÄker med alt det som faller av pÄ kjÞkkenet?»
â SzĂłljatok: a szabadsĂĄgot vĂĄlasztjĂĄtok, vagy valami biztos ĂĄllĂĄst mint udvari varjak? â kĂ©rdezte a kirĂĄlykisasszony. â Akkor benneteket illetne a konyha minden hulladĂ©ka.
Og begge krÄkene neide og bad om fast ansettelse. For de tenkte pÄ deres alderdom, og sa: «Det er sÄ godt Ä ha noe for den gamle mann», som de kalte det.
A varjĂșjegyesek illedelmesen meghajoltak, Ă©s a biztos ĂĄllĂĄs mellett döntöttek, mert öregsĂ©gĂŒkre gondoltak.
â Bizony jĂł lenne, ha vĂ©nsĂ©gĂŒnkre is volna mit a tejbe aprĂtanunk! â bĂłlogattak.
Og prinsen stod opp av sin seng og lot Gerda sove i den, og mere kunne han ikke gjĂžre.
A kirĂĄlyfi felkelt, s a kis GerdĂĄt fektette a maga ĂĄgyĂĄba â többet nem tehetett Ă©rte.
Hun foldet sine smÄ hender og tenkte: «SÄ gode mennesker og dyr er», og sÄ lukket hun sine Þyne og sov sÄ velsignet.
A kislĂĄny összekulcsolta a kezĂ©t, Ă©s hĂĄlĂĄsan gondolta: âMilyen jĂłk az emberek meg az ĂĄllatok!â â aztĂĄn behunyta a szemĂ©t, Ă©s Ă©desen elaludt.
Alle drÞmmene kom igjen flyvende inn, og da sÄ de ut som Guds engler, og de trakk en liten kjelke, og pÄ den satt Kay og nikket. Men det hele var kun drÞmmeri, og derfor var det ogsÄ borte igjen sÄ snart hun vÄknet.
Az ĂĄlombeli alakok megint besuhantak a szobĂĄba; most nem vadĂĄszok voltak, hanem szĂĄnkĂłhĂșzĂł angyalok. A kis szĂĄnkĂłn Kay ĂŒlt Ă©s integetett. De mindez csak ĂĄlom volt, s amikor Gerda felĂ©bredt, hirtelen eltƱnt az egĂ©sz jelenĂ©s.
Neste dag ble hun kledd opp fra topp til tÄ i silke og flÞyel. Hun fikk tilbud om Ä bli pÄ slottet og ha gode dager, men hun bad bare om Ä fÄ en liten vogn med en hest for, og et par smÄ stÞvler, sÄ ville hun igjen kjÞre ut i den vide verden og finne Kay.
GerdĂĄt mĂĄsnap tetĆtĆl talpig selyembe-bĂĄrsonyba öltöztettĂ©k, s azt mondtĂĄk neki, maradjon a palotĂĄban, jobb dolga sehol nem lehet. De Gerda csak egy kocsit kĂ©rt meg egy lovat, s egy pĂĄr kis cipĆt, hogy Ăștra kelhessen a messzi vilĂĄgba, megkeresni Kayt.
Og hun fikk bÄde stÞvler og muffe. Hun ble sÄ nydelig kledd pÄ, og da hun ville avsted, hold de ved dÞren en ny karét av rent gull. Prinsen og prinsessens vÄpen lyste fra den som en stjerne. Kusk, tjenere og forridere, for det var ogsÄ forridere, satt kledd i gullkroner.
Megkapta a cipĆt, karmantyĂșt is kapott, szĂ©pen felöltöztettĂ©k, s amikor kilĂ©pett a palotĂĄbĂłl, egy vadonatĂșj szĂnarany hintĂł gördĂŒlt a kapu elĂ©; a kirĂĄlykisasszony meg a kirĂĄlyfi cĂmere tĂŒndöklött rajta, mint az Ă©gi csillag; kocsis a bakjĂĄn, inas a hĂĄtsĂł ĂŒlĂ©sĂ©n, fullajtĂĄr a kocsi elĆtt, s mindegyiknek aranykorona volt a fejĂ©n.
Prinsen og prinsessen hjalp henne selv inn i vognen og Ăžnsket henne all lykke.
A kirĂĄlyfi meg a kirĂĄlykisasszony maga segĂtette be GerdĂĄt a hintĂłba, Ă©s szerencsĂ©s utat kĂvĂĄntak neki.
SkogkrÄken, som nÄ hadde blitt gift, fulgte med de fÞrste tre milene. Den satt ved siden av henne, for den kunne ikke tÄle Ä kjÞre baklengs. Den andre krÄken stod i porten og slo med vingene, den fulgte ikke etter fordi den led av hodepine, siden den hadde fÄtt fast ansettelse og for meget Ä spise.
Az erdei varjĂș, aki mĂĄr felesĂ©gĂŒl vette szelĂdĂtett menyasszonyĂĄt, elkĂsĂ©rte hĂĄrommĂ©rföldnyire; mellĂ©je telepedett az ĂŒlĂ©sre, mert ha hĂĄttal ĂŒlt a menetirĂĄnynak, szĂ©dĂŒlt; a varjĂșmenyecske a palotakapuban bĂșcsĂșzott tĆlĂŒk sebes szĂĄrnycsapkodĂĄssal; nem kĂsĂ©rte el Ćket, mert fejfĂĄjĂĄs kĂnozta â alighanem tĂșlsĂĄgosan sokat evett, amiĂłta udvari ĂĄllĂĄsba jutott.
Inni var karéten fÎret med sukkerkringler, og i setet var det frukter og peppernÞtter.
Az aranyhintĂł Ă©des pereccel volt kibĂ©lelve, az ĂŒlĂ©sen gyĂŒmölcs meg mĂ©zescsĂłk halmozĂłdott.
«Farvel! Farvel!» ropte prinsen og prinsessen, og den lille Gerda grĂ„t, og krĂ„ken grĂ„t. â Slik gikk de fĂžrste milene. Da sa ogsĂ„ krĂ„ken farvel, og det var den tyngste avskjeden.
â Isten veled! Isten veled! â bĂșcsĂșzott GerdĂĄtĂłl a kirĂĄlyfi meg a kirĂĄlykisasszony. Gerda sĂrva fakadt, Ă©s vele sĂrt a varjĂș is kerek hĂĄrom mĂ©rföldön ĂĄt; ott aztĂĄn elbĂșcsĂșzott tĆle. SzĂvszakasztĂł bĂșcsĂș volt.
Den flÞy opp i et tre og slo med sine sorte vinger sÄ lenge den kunne se vognen, som strÄlte som det klare solskinn.
A varjĂș felrepĂŒlt egy ĂĄgra, s fekete szĂĄrnyĂĄval addig integetett, mĂg csak el nem tƱnt a szeme elĆl a hintĂł, amely Ășgy tĂŒndöklött, mint a nap.
Femte historie. Den lille rĂžverpiken.
Ătödik mese, a kis rablĂłleĂĄnyrĂłl
De kjÞrte gjennom den mÞrke skogen, men karéten skinte som et bluss, det skar rÞverne i Þynene, det kunne de ikke tÄle.
SötĂ©t rengetegen hajtottak keresztĂŒl, ahol a hintĂł Ășgy vilĂĄgĂtott, mint az Ă©gĆ fĂĄklya. Meg is lĂĄttĂĄk mindjĂĄrt az erdei haramiĂĄk, s nem volt maradĂĄsuk.
«Det er gull! Det er gull!» ropte de, styrtet frem og tok fatt i hestene, slo de smÄ jockeyene, kuskene og tjenerne i hjel, og trakk nÄ den lille Gerda ut av vognen.
â AranybĂłl van a hintĂł! AranybĂłl! â kiabĂĄltak. ElĆugrottak a sƱrƱbĆl, elkaptĂĄk a lovak zablĂĄjĂĄt, agyonĂŒtöttĂ©k a fullajtĂĄrt, a kocsist meg a kisinast, Ă©s GerdĂĄt kirĂĄncigĂĄltĂĄk az aranyhintĂłbĂłl.
«Hun er fÎret, hun er nydelig, hun er fetet med nÞttekjerner!» sa den gamle rÞverkjerringen, som hadde et langt, stritt skjegg, og Þyenbryn som hang henne ned over Þynene.
â GömbölyƱ, takaros, lĂĄtszik, hogy diĂłbĂ©len hizlaltĂĄk â dicsĂ©rte egy öreg haramiaasszony. Bozontos szakĂĄlla volt, Ă©s sƱrƱ szemöldöke belelĂłgott a szemĂ©be.
«Det sÄ godt som et lite fettlam! NÄ, sÄ hun skal smake!» og sÄ trakk hun ut sin blanke kniv, og den skinte sÄ at det var fryktelig.
â AkĂĄr egy szĂ©p, kihizlalt bĂĄrĂĄny! Igen jĂłĂzƱ lesz! â Azzal kihĂșzta Ă©les kĂ©sĂ©t; Ășgy villogott a pengĂ©je, hogy az embernek vĂ©gigfutott a hĂĄtĂĄn a hideg.
«Au!» sa kjerringen i det samme, hun ble bitt i Þret av sin egen lille datter som hang pÄ hennes rygg, og var sÄ vill og uvÞren sÄ det var en lyst. «Din gremme unge!» sa moren og fikk ikke tid til Ä drepe Gerda.
â Juj! â visĂtott fel a következĆ pillanatban; kislĂĄnya, akit a hĂĄtĂĄn hordozott, a szilaj Ă©s neveletlen kis vadĂłc; Ășgy beleharapott a fĂŒlĂ©be, hogy öröm volt lĂĄtni. â Te, te undok teremtĂ©s! â rivallt rĂĄ az anyja, s megfeledkezett GerdĂĄrĂłl.
«Hun skal leke med meg!» sa den lille rÞverpiken. «Hun skal gi meg sin muffe, og sin vakre kjole, og sove hos meg i min seng!» Og sÄ bet hun igjen sÄ rÞverkjerringen hoppet i vÊret og dreide seg rundt. Og alle rÞverne lo, og sa: «Se hvordan hun danser med sin unge!»
â Legyen a jĂĄtszĂłtĂĄrsam! â kiĂĄltotta a kis rablĂłleĂĄny. â Adja ide a karmantyĂșjĂĄt meg a szĂ©p ruhĂĄjĂĄt, s aludjĂ©k mellettem! â Olyat harapott megint az anyjĂĄba, hogy az nagyot ugrott, Ă©s körbe forgolĂłdott fĂĄjdalmĂĄban. Az erdei haramiĂĄk harsĂĄnyan nevettek rajta:
â Nicsak, milyen fiatalosan tĂĄncol a kölykĂ©vel!
«Jeg vil inn i karéten!» sa den lille rÞverpiken, og hun mÄtte og ville ha sin vilje, for hun var sÄ forkjÞlet og sÄ stiv.
â Hadd ĂŒljek a hintĂłba! â kiĂĄltotta a kis rablĂłleĂĄny, s amit akart, az Ășgy is lett, mert nagyon makacs teremtĂ©s volt, s el is kĂ©nyeztettĂ©k alaposan.
Hun og Gerda satt seg inn i den, og sĂ„ kjĂžrte de over stubb og torn, dypere inn i skogen. Den lille rĂžverpiken var like stor som Gerda, men sterkere, mere bredskuldret, og mĂžrk i huden. Ăynene var ganske sorte, de sĂ„ nesten bedrĂžvet ut. Hun tok den lille Gerda om livet, og sa:
Bele is ĂŒlt a kis GerdĂĄval a hintĂłba, s ĂĄrkon-bokron keresztĂŒl hajtott az erdĆ sötĂ©t mĂ©lye felĂ©. A kis rablĂłleĂĄny annyi idĆs lehetett, mint Gerda, de erĆsebb, vĂĄllasabb Ă©s sötĂ©tebb bĆrƱ; a szeme fekete Ă©s szomorkĂĄs tekintetƱ. Hirtelen megölelte GerdĂĄt, Ă©s azt mondta:
«De skal ikke drepe deg sÄ lenge jeg ikke blir vred pÄ deg! Du er antageligvis en prinsesse?»
â Ne fĂ©lj, nem ölnek meg addig, amĂg Ă©n meg nem haragszom rĂĄd. Ugye, te kirĂĄlykisasszony vagy?
«Nei», sa lille Gerda, og fortalte henne alt det hun hadde opplevd, og hvor meget hun holdt av lille Kay.
â Nem â felelte Gerda, s elmondta a rablĂłleĂĄnynak minden hĂĄnyattatĂĄsĂĄt, beszĂ©lt neki KayrĂłl meg arrĂłl, hogy mennyire szereti.
RÞverpiken sÄ ganske sÄ alvorlig pÄ henne, nikket litt med hodet, og sa: «De skal ikke drepe deg, selv om jeg ennÄ skulle bli vred pÄ deg, da skal jeg nok gjÞre det selv!» Og sÄ tÞrket hun Gerdas Þyne, og puttet sÄ begge sine hender inn i den vakre muffen som var sÄ blÞt og sÄ varm.
A rablóleåny komolyan rånézett, bólintott, és azt mondta:
â Akkor sem ölnek meg a haramiĂĄk, ha megharagszom rĂĄd, mert akkor magam öllek meg. â AztĂĄn felszĂĄrogatta Gerda könnyeit, Ă©s belemĂ©lyesztette a kezĂ©t a puha Ă©s meleg karmantyĂșba.
NÄ stoppet karéten opp. De var midt inne pÄ gÄrden til et rÞverslott. Det var revnet fra Þverst til nederst, ravner og krÄker flÞy ut av de Äpne hullene, og de store bikkjene, som hver sÄ ut til Ä kunne sluke et menneske, hoppet hÞyt i vÊret, men de gjÞdde ikke, for det var forbudt.
Egyszer csak megĂĄllt a hintĂł; egy rablĂłvĂĄr udvarĂĄnak közepĂ©n voltak. A vĂĄr falĂĄn hatalmas repedĂ©sek tĂĄtongtak, hollĂłk Ă©s varjak röppentek ki rĂ©seibĆl, s ĂłriĂĄsi vĂ©rebek vĂĄgtattak elĆ; akkorĂĄk, hogy szĂ©ttĂ©phettek volna egy embert. Ugatni nem ugattak, mert Ășgy idomĂtottĂĄk Ćket.
I den store, gamle, sotete salen brente en stor ild midt pÄ stengulvet. RÞken trakk hen under loftet og mÄtte selv finne en vei ut. En stor bryggekjele kokte med suppe, og bÄde harer og kaniner vendtes pÄ spidd.
Az Ăłdon, fĂŒstfogta teremben nagy tƱz Ă©gett a kĆpadlĂł közepĂ©n, fĂŒstje felgomolygott a mennyezetre, s ott tört ki a szabadba; ahol rĂ©st talĂĄlt. Egy nagy ĂŒstben leves fortyogott, s nyĂĄrsakon vadnyulak meg hĂĄzinyulak sĂŒltek.
«Du skal sove med meg i natt her hos alle mine smÄdyr!» sa rÞverpiken. De fikk Ä spise og drikke, og gikk sÄ hen i et hjÞrne hvor det lÄ halm og tepper.
â Ma Ă©jjel velem alszol meg az ĂĄllatkĂĄimmal â mondta a rablĂłleĂĄny. Ettek, ittak, aztĂĄn behĂșzĂłdtak, egy sarokba, ahol szalmazsĂĄkok meg szĆnyegek hevertek.
Ovenover, pÄ lekter og pinner, satt nesten hundre duer som alle syntes Ä sove, men dreide seg dog litt da smÄpikene kom.
FölöttĂŒk a lĂ©ceken, rudakon vagy szĂĄz galamb bĂłbiskolt, s a kĂ©t kislĂĄny közeledtĂ©re mozgolĂłdni kezdtek.
«Det er alle sammen mine!» sa den lille rÞverpiken, og grep raskt fatt i en av de nÊrmeste, holdt den ved benene og rystet den slik at den slo med vingene.
â Ezek az Ă©n galambjaim! â mondta a rablĂłleĂĄny, s elkapta a szĂ©lsĆt. Megragadta a lĂĄbait, s Ășgy megrĂĄzta, hogy az rĂ©mĂŒlten vergĆdött a kezĂ©ben.
«Kyss den!» ropte hun, og basket med den i ansiktet pÄ Gerda.
â CsĂłkold meg! â kiĂĄltotta, Ă©s Gerda arcĂĄba vĂĄgta a galambot.
«Der sitter skogsslynglene!» fortsatte hun, og viste bak en mengde stenger som var slÄtt i et hull i muren hÞyt oppe.
â Ott meg az erdei alattvalĂłim ĂŒlnek â mutatott egy falmĂ©lyedĂ©sre, amelyet lĂ©cekbĆl tĂĄkolt ajtĂł rekesztett el.
«Det er skogsslynglene, de to! De flyr straks vekk om man ikke har dem ordentlig lÄst. Og her stÄr min gamle kjÊreste BÊ!» Og hun trakk et reinsdyr ved hornet, som hadde en blank kobberring om halsen og var bundet.
â Vadgalambok; zĂĄrva kell tartani Ćket, mert kĂŒlönben kirepĂŒlnek! Ez meg az Ă©n kedves öreg ĂĄllatom. BĂ©! â Ă©s egy rĂ©nszarvast vonszolt elĆ az agancsĂĄnĂĄl fogva. Az ĂĄllat nyakĂĄn rĂ©zabroncs csillogott, azon vastag kötĂ©l.
«Ham mÄ vi ogsÄ ha i klemme, ellers springer han ogsÄ fra oss. Hver eneste aften kiler jeg ham pÄ halsen med min skarpe kniv, det er han sÄ redd for!»
â Ezt is rövid pĂłrĂĄzon kell ĂĄm tartani, mert kĂŒlönben megszökik. Minden este megcsiklandozom Ă©les kĂ©semmel a nyakĂĄt; attĂłl nagyon fĂ©l. â
Og den lille piken trakk en lang kniv ut av en sprekke i muren, og lot den gli over reinsdyrets hals. Det stakkars dyr slo ut med benene, og rÞverpiken lo, og trakk sÄ Gerda med ned i sengen.
Ăs a falrepedĂ©sbĆl hosszĂș pengĂ©jƱ kĂ©st hĂșzott elĆ, s vĂ©gighĂșzta a rĂ©nszarvas nyakĂĄn. A szegĂ©ny ĂĄllat rĂ©mĂŒlten rĂșgkapĂĄlt, a rablĂłleĂĄny jĂłĂzƱt nevetett rajta, aztĂĄn a fekhelyĂ©hez hĂșzta GerdĂĄt.
«Skal du ha med kniven nÄr du skal sove?» spurte Gerda, og sÄ litt redd pÄ den.
â A kĂ©st is magad mellĂ© teszed, ha lefekszel? â kĂ©rdezte Gerda, Ă©s fĂ©lĆsen nĂ©zte az Ă©les kĂ©st.
«Jeg sover alltid med kniv!» sa den lille rÞverpiken. «Man vet aldri hva som kan komme. Men fortell meg nÄ igjen det du fortalte fÞr om lille Kay, og hvorfor du har gÄtt ut i den vide verden.»
â Igen, mellettem van akkor is, ha alszom â felelte a rablĂłleĂĄny. â Sose tudni, mi törtĂ©nik. De mondd csak el mĂ©g egyszer, mit is mesĂ©ltĂ©l a pajtĂĄsodrĂłl, s mĂ©rt is vetted nyakadba a vilĂĄgot!
Og Gerda fortalte forfra, og skogduene kurret der oppe i buret, de andre duene sov.
â Ăs Gerda Ășjra elmondta tövirĆl hegyire a törtĂ©netĂ©t; fölöttĂŒk bĂșgtak a ketrecben a vadgalambok, a szelĂdek bĂ©kĂ©sen aludtak.
Den lille rÞverpiken la sin arm om Gerdas hals, holdt kniven i den andre hÄnden, og sov sÄ man kunne hÞre det. Men Gerda kunne slett ikke lukke sine Þyne, hun visste ikke om hun skulle leve eller dÞ.
A kis rablĂłleĂĄny egyik kezĂ©vel ĂĄtkarolta Gerda nyakĂĄt, a mĂĄsikban a kĂ©st szorĂtotta, s mĂĄr aludt is, hallatszott nyugodt lĂ©legzete. Hanem GerdĂĄnak nem jött ĂĄlom a szemĂ©re, hiszen azt se tudta, mi vĂĄr rĂĄ, Ă©let vagy halĂĄl.
RĂžverne satt rundt om ilden, sang og drakk, og rĂžverkjerringen slo kolbĂžtter.
A lobogĂł tƱz körĂŒl rablĂłk ĂŒldögĂ©ltek, ittak, duhajkodtak, a haramiaasszony meg bukfenceket hĂĄnyt szĂ©les jĂłkedvĂ©ben.
O! Det var ganske forferdelig for den lille piken Ä se pÄ.
A kis Gerda szĂvszorongva nĂ©zte.
Da sa skogduene: «Kurr, kurr! Vi har sett den lille Kay. En hvit hÞne bar hans kjelke, han satt i Snedronningens vogn som fór lavt hen over skogen da vi lÄ i rede. Hun blÄste pÄ oss unger, og alle dÞde de, utenom vi to. Kurr! Kurr!»
Odafönt megszólaltak a vadgalambok:
â Bur-ruk, bur-ruk! Mi lĂĄttuk a kis Kayt! FehĂ©r madĂĄr röpĂtette a szĂĄnkĂłjĂĄt, Ć maga meg a HĂłkirĂĄlynĆ szĂĄnjĂĄn ĂŒlt, alacsonyan szĂĄlltak az erdĆ fölött; mi a fĂ©szkĂŒnkben ĂŒltĂŒnk, a HĂłkirĂĄlynĆ rĂĄnk lehelt, s csak ketten maradtunk Ă©letben, a tĂĄrsaink mind odavesztek. Bur-ruk, bur-ruk!
«Hva sier dere der oppe?» ropte Gerda. «Hvor reiste Snedronningen hen? Vet dere noe om det?»
â Mit mondtatok? â nĂ©zett föl a kis Gerda. â HovĂĄ ment a HĂłkirĂĄlynĆ? Mit tudtok rĂłla?
«Hun reiste saktens til Lappland, for der er det alltid sne og is! SpÞr bare reinsdyret, som stÄr bundet i repet.»
â Azt gondoljuk, a lappok földjĂ©re röpĂŒlt a szĂĄnjĂĄn, ott lehet a birodalma, mert ott soha el nem olvad a hĂł meg a jĂ©g. KĂ©rdezd csak meg a rĂ©nszarvast!
«Der er det is og sne, det er velsignet og godt!» sa reinsdyret. «Der hopper man fritt om i de store skinnende dalene! Der har Snedronningen sitt sommertelt, men hennes faste slott er oppe mot Nordpolen, pÄ den Þyen som kalles Spitsberg!»
â Igen, ott örök a hĂł meg a jĂ©g, Ă©s gyönyörƱ az Ă©let! â sĂłhajtotta a pĂĄnyvĂĄra kötött rĂ©nszarvas. â Szabadon szökellhet a szarvas a fehĂ©ren vakĂtĂł; tĂĄgas völgyekben. A HĂłkirĂĄlynĆ ott ĂŒtötte fel a nyĂĄri sĂĄtrĂĄt, de tĂ©li palotĂĄja fenn van az Ăszaki-sark felĂ©, azon a szigeten, amit SpitzbergĂĄknak hĂvnak.
«à , Kay, lille Kay!» sukket Gerda.
â Ă, Kay, kedves kicsi Kay! â suttogta Gerda.
«NÄ skal du ligge stille», sa rÞverpiken, «ellers fÄr du kniven opp i magen!»
â Elhallgass, mert belĂ©d vĂĄgom ezt a nagy kĂ©st! â intette csendre a rablĂłleĂĄny.
Om morgenen fortale Gerda henne alt det skogduene hadde sagt, og den lille rĂžverpiken sĂ„ ganske alvorlig ut, men nikket med hodet, og sa: «Det er det samme! Det er det samme. â Vet du hvor Lappland er?» spurte hun reinsdyret.
Gerda reggel elmondta neki, amit a vadgalamboktól hallott, s a kis rablóleåny igen komoly arcot vågott, de aztån megråzta a fejét és azt mondta:
â Hihetetlen! â MĂ©gis megkĂ©rdezte a rĂ©nszarvastĂłl: â Tudodâe, merre van a lappok földje?
«Hvem skulle vite det bedre enn jeg?» sa dyret, og Þynene lÞp i hodet pÄ det. «Der er jeg fÞdt og bÄret, der har jeg sprunget pÄ snemarken!»
â Ki tudhatnĂĄ ezt nĂĄlam jobban? â felelte a szarvas, Ă©s felragyogott a szeme. â Ott szĂŒlettem, ott nevelkedtem, ott nyargalĂĄsztam a fehĂ©r hĂłmezĆkön.
«HĂžr!» sa rĂžverpiken til Gerda. «Du ser at alle vĂ„re mannfolk er borte, men mutter er her ennĂ„, og hun blir. Men utover morgenstunden drikker hun av den store flasken, og tar seg sĂ„ en liten lur ovenpĂ„ â da skal jeg gjĂžre noe for deg!»
â JĂłl figyelj! â szĂłlt a rablĂłleĂĄny GerdĂĄhoz. â LĂĄtod, a fĂ©rfiak mind elmentek, csak anyĂĄm maradt itt. Ć reggelenkĂ©nt meghĂșzza a nagy ĂŒveget, aztĂĄn szundĂt egyet, s akkor majd meglĂĄtjuk, mit tehetĂŒnk.
NÄ hoppet hun ut av sengen, fór hen om halsen pÄ moderen, trakk henne i munnskjegget, og sa: «Min egen sÞte geitebukk, god morgen!»
Azzal kiugrott az ågyból, az anyja nyakåba borult, megråncigålta a szakållåt, és kedvesen köszöntötte:
â SzĂ©p jĂł reggelt, Ă©des bakkecskĂ©m!
Og moren knipset henne under nesen sÄ den ble rÞd og blÄ, men det var alt sammen av bare kjÊrlighet.
A haramiaasszony csupa szeretetbĆl olyan fricskĂĄt adott neki, hogy kĂ©k-zöld lett az orra.
Da nÄ moderen hadde drukket av sin flaske og fikk seg en liten lur, gikk rÞverpiken hen til reinsdyret, og sa: «Jeg kunne ha besynderlig lyst til Ä kile deg ennÄ mange ganger med den skarpe kniven, for da er du sÄ morsom, men det er det samme. Jeg skal lÞsne din snor og hjelpe deg utenfor, slik at du kan lÞpe til Lappland, men du skal ta benene med deg, og bringe for meg denne lille piken til Snedronningens slott hvor hennes lekebror er.
AztĂĄn csakugyan hĂșzott egy jĂłt az ĂŒvegbĆl az asszony, majd elszundĂtott. A rablĂłleĂĄny csak ezt vĂĄrta, odament a rĂ©nszarvashoz, Ă©s Ăgy szĂłlt hozzĂĄ:
â SzĂvesen megcsiklandoznĂĄlak mĂ©g nĂ©hĂĄnyszor a kĂ©semmel, mert olyankor mindig olyan mulatsĂĄgosan viselkedet, de ez most mĂĄr mindegy. Eloldom a kötĆfĂ©kedet, Ă©s szabadon bocsĂĄtalak, hogy elvĂĄgtathass szĂŒlĆföldedre, a lappok orszĂĄgĂĄba, s magaddal vihesd ezt a kislĂĄnyt. A HĂłkirĂĄlynĆ palotĂĄjĂĄban Ă©l a legkedvesebb pajtĂĄsa.
Du har nok hÞrt det hun fortalte, for hun snakket hÞyt nok, og du lurer!»
KĂŒlönben magad is hallhattad a histĂłriĂĄt, elĂ©g hangosan mondta, te meg mindig hallgatĂłzol.
Reinsdyret hoppet hÞyt av glede. RÞverpiken lÞftet lille Gerda opp, og var forsiktig nok til Ä binde henne fast, ja til og med Ä gi henne en liten pute Ä sitte pÄ.
A rĂ©nszarvas boldogan szökdelt; a rablĂłleĂĄny a hĂĄtĂĄra ĂŒltette a kis GerdĂĄt, nyeregnek a kisvĂĄnkosĂĄt adta alĂĄja, s nagy gondosan hozzĂĄ is kötözte a kislĂĄnyt a szarvashoz.
«Det er det samme», sa hun. «Der har du dine lodne stĂžvler, for det blir kaldt, men muffen beholder jeg, den er altfor nydelig! Allikevel skal du ikke fryse. Her har du min moders store polvanter, de nĂ„r deg like opp til albuen. Stikk i! â NĂ„ ser du akkurat ut som min ekle moder pĂ„ hendene!»
â Most mĂĄr mindegy! â mondta. â Visszaadom a prĂ©mes csizmĂĄdat is, mert hideg lesz ott Ă©szakon. Hanem a karmantyĂșdat megtartom, mert az nagyon tetszik nekem! Nem fĂĄzol azĂ©rt, ne fĂ©lj! Odaadom az anyĂĄm kesztyƱjĂ©t, akkora, hogy a könyöködig Ă©r. HĂșzd fel no! Nicsak, akkora benne a kezed, mint az Ă©n csĂșfsĂĄgos anyĂĄmĂ©!
Og Gerda grÄt av glede.
A kis Gerda sĂrva fakadt örömĂ©ben.
«Jeg kan ikke orke at du beljer!» sa den lille rÞverpiken. «NÄ skal du iallefall se fornÞyd ut! Og der har du to brÞd og en skinke, sÄ skal du ikke sulte.»
â Ne bĆgj, azt nem szeretem! â kiĂĄltott rĂĄ a kis rablĂłleĂĄny. â Most mĂĄr vĂ©gre vidĂĄmabb arcot vĂĄghatnĂĄl! Nesze, itt van az Ăștra kĂ©t kenyĂ©r meg egy sonka, ha megĂ©hezel! â
Begge deler ble bundet bak pÄ reinsdyret. Den lille rÞverpiken Äpnet dÞren, lokket alle de store hundene inn, og sÄ skar hun repet over med sin kniv, og sa til reinsdyret: «LÞp sÄ! Men pass vel pÄ den lille piken!»
Fölkötötte azt is a rĂ©nszarvas hĂĄtĂĄra, aztĂĄn kitĂĄrta az ajtĂłt, becsalogatta a nagy kutyĂĄkat, vĂ©gĂŒl elvĂĄgta a szarvas kötĆfĂ©kĂ©t Ă©les kĂ©sĂ©vel, Ă©s rĂĄkiĂĄltott az ĂĄllatra:
â VĂĄgtass! Ăgy vigyĂĄzz erre a kislĂĄnyra, mint a szemed vilĂĄgĂĄra!
Og Gerda strakte hendene med de store polvanter ut mot rÞverpiken og sa farvel, og sÄ flÞy reinsdyret avsted over busker og stubber, gjennom den store skogen, over moser og stepper, alt hva den kunne.
Gerda odanyĂșjtotta nagykesztyƱs kezĂ©t a rablĂłleĂĄnynak, Ă©s elbĂșcsĂșzott tĆle. A szarvas mĂĄr röpĂŒlt is vele ĂĄrkon-bokron, sötĂ©t rengetegen ĂĄt, mezĆkön, mocsarakon keresztĂŒl, ahogy csak bĂrta a lĂĄba.
Ulvene hylte og ravnene skrek. «Fut! Fut!» sa det pÄ himlen. Det var som om den nyste rÞdt.
MögöttĂŒk farkasok ĂŒvöltöttek, hollĂłk kĂĄrogtak a fejĂŒk felett. âZupp, zupp!â â hangzott odaföntrĆl, mintha az Ă©g hirtelen elvörösödött volna.
«Det er mine gamle nordlys!» sa reinsdyret. «Se hvor de lyser!» Og sÄ lÞp den ennÄ mere av sted, natt og dag. BrÞdene ble spist, skinken med, og sÄ var de i Lappland.
â Ă, az Ă©szaki fĂ©ny, a rĂ©g nem lĂĄtott Ă©szaki fĂ©ny! â kiĂĄltott fel a rĂ©nszarvas. â NĂ©zd, hogy tĂŒndököl a magasban!
Ăs röpĂŒlt tovĂĄbb, mind sebesebben, Ă©jjel-nappal vĂĄgtatott pihenĂ©s nĂ©lkĂŒl. Mire a kĂ©t kenyĂ©r meg a sonka elfogyott, megĂ©rkeztek a lappok orszĂĄgĂĄba.
Sjette historie. Lappekonen og finnekonen.
Hatodik mese, a lapp asszonyrĂłl meg a finn asszonyrĂłl
De stoppet opp ved et lite hus. Det var sÄ ynkelig. Taket gikk ned til jorden, og dÞren var sÄ lav at familien mÄtte krype pÄ magen nÄr de ville ut eller inn.
Alacsony hĂĄzikĂł elĆtt ĂĄllt meg a szarvas â Ăł, micsoda nyomorĂșsĂĄgos tanya volt az! Födele leĂ©rt egĂ©szen a földig, az ajtaja olyan alacsony volt, hogy a benne lakĂłk csak hason csĂșszva jĂĄrhattak ki-be.
Her var ingen hjemme uten en gammel lappekone som stod og stekte fisk ved en tranlampe. Og reinsdyret fortalte hele Gerdas historie, men fÞrst sin egen, for det syntes den var mye viktigere, og Gerda var sÄ forkommet av kulde at hun ikke kunne tale.
A hĂĄznĂ©p nem volt otthon, csak egy öreg lapp asszony tett-vett a hĂĄzban, egy halzsĂrmĂ©cs pislogĂł fĂ©nyĂ©nĂ©l: Ă©ppen halat sĂŒtött. A rĂ©nszarvas nyomban elbeszĂ©lte neki Gerda histĂłriĂĄjĂĄt, de mĂ©g annĂĄl is elĆbb a magĂĄĂ©t, mert azt sokkal fontosabbnak tartotta. Gerda Ășgy összefagyott a hosszĂș Ășton, hogy mĂ©g a szĂĄjĂĄt se tudta mozdĂtani.
«Akk, dere arme stakkarer!» sa lappekonen. «Da har dere ennÄ langt Ä lÞpe! Dere mÄ avsted over hundre mil inn i Finnmarken, for der ligger Snedronningen pÄ landet og brenner blÄlys hver evige aften.
â Ă, szegĂ©nykĂ©im! â sopĂĄnkodott a lapp asszony. â HosszĂș Ășt ĂĄll mĂ©g elĆttetek! MĂ©g szĂĄz mĂ©rföldet kell vĂĄgtatnotok, amĂg a finnek földjĂ©re Ă©rtek â ott lakik most a HĂłkirĂĄlynĆ; s minden este tƱzijĂĄtĂ©kot rendez.
Jeg skal skrive et par ord pÄ en tÞrr klippfisk, papir har jeg ikke, den skal jeg gi dere med til finnekonen der oppe, hun kan fortelle dere mere enn jeg!»
Majd Ărok nĂ©hĂĄny sort erre a szĂĄrĂtott tĆkehalra, mert papĂrom nincs, adjĂĄtok ĂĄt a finn asszonynak, az majd okosabb tanĂĄcsot tud adni, mint Ă©n.
Og da nÄ Gerda hadde blitt varmet og hadde fÄtt Ä spise og drikke, skrev lappekonen et par ord pÄ en tÞrr klippfisk, bad Gerda passe vel pÄ den, bandt henne igjen fast pÄ reinsdyret, og det sprang avsted.
Miközben Gerda megmelegedett, Ă©s Ă©hĂ©t-szomjĂĄt elverte, a lapp asszony megĂrta levelĂ©t a szĂĄrĂtott tĆkehalra, lelkĂ©re kötötte a kislĂĄnynak, hogy vigyĂĄzzon rĂĄ, aztĂĄn felkötözte megint a rĂ©nszarvas hĂĄtĂĄra, s az elvĂĄgtatott vele.
«Fut! Fut!» sa det oppe i luften, hele natten brente de vakreste blĂ„e nordlys â og sĂ„ kom de til Finnmarken og banket pĂ„ finnekonens skorsten, for hun hadde ikke en gang dĂžr.
Fent a magasban megint fölhangzottak a cikkanĂł hangok, csodĂĄlatos kĂ©k sugarĂș Ă©szaki fĂ©ny tĂŒndökölt egĂ©sz Ă©jjel elĆttĂŒk â vĂ©gĂŒl megĂ©rkeztek a finnek földjĂ©re, s bekopogtak a finn asszony kĂ©mĂ©nyĂ©n; mert ajtaja nem volt a hĂĄzĂĄnak.
Det var en hete der inne, sÄ finnekonen selv gikk nesten helt naken. Liten var hun, og ganske grÄ.
RekkenĆ hĆsĂ©g volt a szobĂĄban, a finn asszony fĂ©lig pĆrĂ©n jĂĄrt-kelt odabenn.
Hun lÞsnet straks klÊrne pÄ lille Gerda, tok polvantene og stÞvlene av, for ellers hadde hun fÄtt det for hett, la et stykke is pÄ reinsdyrets hode, og leste sÄ det som stod skrevet pÄ klippfisken.
Gerdåról nyomban leråntotta a ruhåt, a csizmåt, a kesztyƱt, hogy ne legyen olyan melege, a rénszarvasnak egy darab jeget tett a homlokåra,
Hun leste det tre ganger, og sÄ kunne hun det utenat og puttet fisken i matgryten, for den kunne jo godt spises, og hun spilte aldri noe.
aztĂĄn elolvasta a tĆkehalra Ărott levelet, elolvasta mĂĄsodszor, harmadszor is, s amikor mĂĄr betĂ©ve tudta, a tĆkehalat beledobta a bogrĂĄcsba, hiszen abbĂłl mĂ©g pompĂĄs leves lesz. A finn asszony nem tĂ©kozolt el semmit.
NÄ fortalte reinsdyret fÞrst sin historie, og sÄ den lille Gerdas, og finnekonen blunket med de kloke Þynene, men sa ikke noe.
A rénszarvas neki is, elmondta élete történetét, aztån a kis Gerdåét. A finn asszony okosan hunyorogva hallgatta, nem szólt rå semmit.
«Du er sÄ klok», sa reinsdyret. «Jeg vet du kan binde alle verdens vinder i en sytrÄd. NÄr skipperen lÞsner den ene knuten fÄr han god vind, lÞser han den andre da blÄser det skarpt, og lÞser han den tredje og fjerde, da stormer det sÄ skogene faller om.
â Te olyan okos vagy â bĂłkolt neki a rĂ©nszarvas â, tudom, hogy egy cĂ©rnaszĂĄllal össze tudod kötni a vilĂĄg valamennyi szelĂ©t. Ha a hajĂłs ki tudja oldani az egyik csomĂłt, akkor jĂł szelet kap a vitorlĂĄja, ha a mĂĄsodikat kioldja, erĆs szĂ©l zĂșg el a tenger fölött, ha meg a harmadikat Ă©s a negyediket kibogozza, olyan orkĂĄn tĂĄmad, hogy erdĆket csavar ki tövestĂŒl.
Vil du ikke gi den lille piken en drikk, sÄ hun kan fÄ tolv manns styrke og overvinne Snedronningen?»
AdhatnĂĄl ennek a kislĂĄnynak olyan bƱvös italt, hogy tizenkĂ©t ember ereje költözzĂ©k belĂ©, Ă©s legyƱrhesse a HĂłkirĂĄlynĆt!
«Tolv manns styrke», sa finnekonen. «Jo, det vil strekke godt til!»
â TizenkĂ©t ember ereje? Az bizony nagyot segĂtene rajta! â mondta a finn asszony,
Og sÄ gikk hun hen pÄ en hylle, tok et stort sammenrullet skinn frem, og det rullet hun opp. Det var skrevet underlige bokstaver pÄ det, og finnekonen leste sÄ vannet haglet ned av hennes panne.
azzal egy deszkaĂĄllvĂĄnyhoz lĂ©pett, levett rĂłla egy összegöngyölt, nagy ĂĄllatbĆrt, Ă©s kiterĂtette; kĂŒlönös betƱk voltak rajta, s az asszony olvasni kezdte, de olyan nagy erĆfeszĂtĂ©sĂ©be kerĂŒlt, hogy csak Ășgy csorgott a verejtĂ©k a homlokĂĄrĂłl.
Men reinsdyret bad igjen sÄ meget for den lille Gerda, og Gerda sÄ pÄ finnekonen med sÄ bedende Þyne, fulle av tÄrer, slik at denne begynte igjen Ä blunke med sine, og trakk reinsdyret hen i en krok hvor hun hvisket til det imens det fikk frisk is pÄ hodet:
A rĂ©nszarvas tovĂĄbb kĂ©rlelte, a kis Gerda meg olyan könyörögve fĂŒggesztette rĂĄ könnyes szemĂ©t, hogy a finn asszony megint hunyorogni kezdett, Ă©s a rĂ©nszarvast fĂ©lrehĂvta a sarokba. Friss jeget tett a fejĂ©re, s közben odasĂșgta neki:
«Den lille Kay er riktignok hos Snedronningen, og finner alt der etter sin lyst og tanke og tro, det er den beste delen av verden, men det kommer av at han har fÄtt en glassplint i hjertet og et lite glasskorn i Þyet. Det mÄ fÞrst ut, ellers blir han aldri til menneske, og Snedronningen vil beholde makten over ham!»
â Az a Kay nevƱ fiĂș csakugyan a HĂłkirĂĄlynĆ palotĂĄjĂĄban van, s ott nagyon jĂłl Ă©rzi magĂĄt, azt hiszi, nincs is kĂŒlönb hely a vilĂĄgon. De ennek az az ĂŒvegszilĂĄnk az oka; ami a szĂvĂ©be fĂșrĂłdott, meg az a mĂĄsik csepp ĂŒvegdarab, amely a szemĂ©be esett. AmĂg azokat ki nem veszik onnan, addig nem vĂĄlhat igazi emberrĂ©, s a HĂłkirĂĄlynĆnek mindig hatalma lesz rajta.
«Men kan du ikke gi den lille Gerda noe inn, sÄ hun kan fÄ makt over det hele?»
â Nem adhatnĂĄl a kis GerdĂĄnak olyan italt, hogy Ć meg a HĂłkirĂĄlynĆnĂ©l legyen erĆsebb? â kĂ©rdezte a szarvas.
«Jeg kan ikke gi henne stÞrre makt enn hun allerede har! Ser du ikke hvor stor den er? Ser du ikke hvordan mennesker og dyr mÄ tjene henne, hvordan hun pÄ bare ben er kommet sÄ vel frem i verden?
â Nagyobb hatalmat, mint amekkora ennek a kislĂĄnynak van, nem adhatok; nem lĂĄtod, milyen nagy ez? Egy szĂĄl maga, mezĂtlĂĄb vĂĄgott neki a messzi vilĂĄgnak, Ă©s emberek, ĂĄllatok ĂĄllanak a szolgĂĄlatĂĄba.
Vi mÄ ikke la henne vite om sin makt, den sitter i hennes hjerte, den sitter i at hun er et sÞtt uskyldig barn.
TĆlĂŒnk nem kaphat hatalmat, az Ć hatalma a jĂł szĂve, ĂĄrtatlan lelke.
Kan hun ikke selv komme inn til Snedronningen og fÄ glasset ut av lille Kay, sÄ kunne vi ikke hjelpe.
Ha magĂĄtĂłl nem jut be a HĂłkirĂĄlynĆ palotĂĄjĂĄba, Ă©s nem tudja kivenni az ĂŒvegszilĂĄnkot Kay szĂvĂ©bĆl Ă©s szemĂ©bĆl, akkor mi sem tudunk segĂteni rajta.
To mil herfra begynner Snedronningens have, hen dit kan du bÊre den lille piken. Sett henne av ved den store busken som stÄr med rÞde bÊr i sneen, hold ikke lang faddersladder og skynd deg tilbake hit!»
KĂ©t mĂ©rfölddel arrĂĄbb mĂĄr a HĂłkirĂĄlynĆ kertje kezdĆdik â vidd oda a kislĂĄnyt, s tedd le a hĂłra, a vörös bogyĂłjĂș, nagy bokor tövĂ©be, de aztĂĄn ne szaporĂtsd a szĂłt a cimborĂĄiddal, hanem siess vissza hozzĂĄm.
Og sÄ lÞftet finnekonen den lille Gerda opp pÄ reinsdyret, som lÞp alt hva det kunne.
A finn asszony felĂŒltette GerdĂĄt a rĂ©nszarvas hĂĄtĂĄra, s az nyargalt vele, ahogy csak gyĆzte.