Snedronningen. Et eventyr i syv historier / La Reine des Neiges — in Norwegian and French

Norwegian-French bilingual book

Hans Christian Andersen

Snedronningen. Et eventyr i syv historier

Hans Christian Andersen

La Reine des Neiges

Med illustrasjoner av Vilhelm Pedersen.

Traduction par Ernest Grégoire et Louis Moland. Avec des illustrations de Vilhelm Pedersen.

FĂžrste historie, som handler om speilet og splintene.

PremiĂšre histoire. Qui traite du miroir et de ses morceaux

Se sÄ! NÄ begynner vi. NÄr vi er ved enden av historien, vet vi mere enn vi vet nÄ. For det var et ondt troll. Det var et av de aller verste, det var «Djevelen»!

Voyons, nous commençons. Quand nous serons au bout de notre conte, nous en saurons bien plus que maintenant, car nous avons parmi nos personnages un vilain merle, le plus méchant de tous, le Diable.

En dag var han i et riktig godt humÞr, for han hadde laget et speil som hadde den egenskapen at alt godt og vakkert som speilte seg i det, forsvant det sammen til nesten ingenting, men det som ikke dugde og tok seg ille ut, trÄdte rett frem og ble enda verre.

Un jour, il Ă©tait de bien bonne humeur ; il venait de confectionner un miroir qui avait une merveilleuse propriĂ©tĂ© : le beau, le bien s’y rĂ©flĂ©chissaient, disparaissaient presque entiĂšrement ; tout ce qui Ă©tait mauvais et dĂ©plaisant ressortait, au contraire, et prenait des proportions excessives.

I det sÄ de deiligste landskaper ut som kokt spinat, og de beste mennesker ble ekle eller stod pÄ hode uten mage, ansiktene ble sÄ fordreide at de var ikke til Ä kjenne, og hadde man en fregne, sÄ kunne man vÊre sÄ viss pÄ at den gikk ut over nese og munn.

Les plus admirables paysages, par ce moyen, ressemblaient Ă  des Ă©pinards cuits. Les hommes les meilleurs et les plus honnĂȘtes paraissaient des monstres ; les plus beaux semblaient tout contrefaits : on les voyait la tĂȘte en bas ; les visages Ă©taient contournĂ©s, grimaçants, mĂ©connaissables ; la plus petite tache de rousseur devenait Ă©norme et couvrait le nez et les joues.

Det var utmerket morsomt, sa «Djevelen». Gikk det nÄ en god from tanke gjennom et menneske, da kom det et hÄnflir i speilet, sÄ trolldjevelen mÄtte le av sin kunstige oppfinnelse.

« Que c’est donc amusant ! » disait le Diable en contemplant son ouvrage. Lorsqu’une pensĂ©e sage ou pieuse traversait l’esprit d’un homme, le miroir se plissait et tremblait. Le Diable enchantĂ© riait de plus en plus de sa gentille invention.

Alle de som gikk pÄ trollskolen, for han holdt trollskole, de fortalte rundt om at det hadde skjedd et mirakel. NÄ kunne man fÞrst se, mente de, hvordan verden og menneskene egentlig sÄ ut.

Les diablotins qui venaient chez lui Ă  l’école, car il Ă©tait professeur de diablerie, allĂšrent conter partout qu’un progrĂšs Ă©norme, incalculable, s’accomplissait enfin : c’était seulement Ă  partir de ce jour qu’on pouvait voir au juste ce qu’il en Ă©tait du monde et des humains.

De lĂžp omkring med speilet, og til sist var det ikke et land eller et menneske som ikke hadde vĂŠrt fordreid i det.

Ils coururent par tout l’univers avec le fameux miroir, et bientĂŽt il n’y eut plus un pays, plus un homme qui ne s’y fĂ»t rĂ©flĂ©chi avec des formes de caricature.

NÄ ville de ogsÄ fly opp mot Himmelen selv for Ä gjÞre narr av englene og «vÄr Herre». Jo hÞyere de flÞy med speilet, dess sterkere flirte det. De klarte nesten ikke Ä holde fast pÄ det. HÞyere og hÞyere flÞy de, nÊrmere Gud og englene. Da sitret speilet sÄ fryktelig i sitt hÄnflir at det fór dem ut av hendene og styrtet ned mot jorden,

Ensuite, plus hardis, ils se mirent Ă  voler vers le ciel pour se moquer des anges et du bon Dieu. Plus ils montaient et s’approchaient des demeures cĂ©lestes, plus le miroir se contournait et frĂ©missait, Ă  cause des objets divins qui s’y reflĂ©taient ; Ă  peine s’ils pouvaient le tenir, tant il se dĂ©menait. Ils continuĂšrent de voler toujours plus haut, toujours plus prĂšs des anges et de Dieu. Tout Ă  coup le miroir trembla tellement qu’il Ă©chappa aux mains des diablotins impudents ; il retomba sur la terre oĂč il se brisa en des milliards de billiards de morceaux.

hvor det gikk i hundre millioner billioner og enda flere stykker, og nettopp da gjorde det mye stĂžrre ulykke enn fĂžr.

Mais il causa alors bien plus de malheurs qu’auparavant.

For noen stykker var knapt sÄ store som et sandkorn, og disse flÞy rundt om i den vide verden. Og der de kom i Þynene pÄ folk, der ble de sittende, og da sÄ de menneskene alltid feil, eller hadde kun Þyne for det som var galt ved en ting, for hver lille speilbit hadde beholdt de samme kreftene som hele speilet hadde hatt.

Ses dĂ©bris n’étaient pas plus gros que des grains de sable. Le vent les Ă©parpilla Ă  travers le vaste monde. Bien des gens reçurent de cette funeste poussiĂšre dans les yeux. Une fois lĂ , elle y restait, et les gens voyaient tout en mal, tout en laid et tout Ă  l’envers. Ils n’apercevaient plus que la tare de chaque crĂ©ature, que les dĂ©fectuositĂ©s de toute chose ; car chacun des imperceptibles fragments avait la mĂȘme propriĂ©tĂ© que le miroir entier.

Noen mennesker fikk til og med en liten speilsplint inn i hjertet, og det som var ganske fryktelig var at det hjertet ble som en klump is.

Bien plus, il y eut de ces morceaux qui descendirent jusqu’au cƓur de certaines personnes ; alors c’était Ă©pouvantable, le cƓur de ces personnes devenait comme un morceau de glace, aussi froid et aussi insensible.

Noen speilstykker var sÄ store at de ble brukt til ruteglass, men gjennom den ruten var det ikke verd Ä se sine venner.

Outre ces innombrables petits débris, il resta du miroir quelques fragments plus considérables, quelques-uns grands comme des carreaux de vitre : il ne faisait pas bon de considérer ses amis à travers ceux-ci.

Andre stykker kom i briller, og derfor gikk det dÄrlig nÄr folk tok de brillene pÄ for Ä se rett og vÊre rettferdige. Den onde lo sÄ hans mage revnet, og det kilte ham sÄ deilig.

D’autres servirent de verres de lunettes : les mĂ©chants les mettaient sur leurs yeux pour paraĂźtre voir clair et discerner avec une exacte justice. Quand ils avaient ces lunettes sur le nez, ils riaient et ricanaient comme le diable regardant son miroir ; les laideurs qu’ils dĂ©couvraient partout les flattaient et chatouillaient agrĂ©ablement leur esprit pervers.

Men ute flÞy ennÄ smÄ glasstumper om i luften. NÄ skal vi hÞre!

C’était un gigantesque miroir ; le vent continua d’en semer les dĂ©bris Ă  travers les airs. Maintenant, Ă©coutez bien.

Andre historie. En liten gutt og en liten pike.

DeuxiÚme histoire. Un petit garçon et une petite fille

Inne i den store byen, hvor det er sÄ mange hus og mennesker at det ikke blir plass nok til at alle folk kan fÄ en liten have, og hvor de fleste derfor mÄ la seg nÞye med blomster i urtepotter, der var dog to fattige barn som hadde hatt noe stÞrre enn en urtepotte.

Dans la grande ville il y a tant de maisons, tant de familles, tant de monde, que tous ne peuvent avoir un jardin ; la plupart doivent se contenter de quelques pots de fleurs. Deux enfants de pauvres gens avaient trouvĂ© moyen d’avoir mieux qu’un pot de fleurs et presque un jardin.

De var ikke bror og sĂžster, men de holdt like godt av hverandre som om de var det.

Ils n’étaient pas frĂšre et sƓur, mais ils s’aimaient autant.

Foreldrene bodde like opp til hverandre. De bodde pÄ to takkamre. Der hvor taket fra det ene nabohuset stÞtte opp til det andre, og vannrennen gikk langs med takskjegget, der vendte et vindu fra hvert hus ut.

Leurs parents demeuraient dans une Ă©troite ruelle ; ils habitaient deux mansardes en face l’une de l’autre. Les toits des deux maisons se touchaient presque :

Man behÞvde kun Ä skreve over i rennen, sÄ kunne man komme fra det ene vinduet til det andre.

on pouvait sans danger passer d’une gouttiùre à l’autre et se rendre visite.

Utenfor hadde foreldrene en stor trekasse hver, og i den vokste kjÞkkenurter som de brukte, og et lite rosentre. Det var ett i hver kasse og de vokste sÄ velsignet.

Les enfants avaient devant leur fenĂȘtre chacun une grande caisse de bois remplie de terre, oĂč il poussait des herbes potagĂšres pour le mĂ©nage, et aussi dans chaque caisse un rosier.

NÄ fant foreldrene pÄ Ä stille kassene tvers over rennen slik at de nesten nÄdde fra det ene vinduet til det andre, og sÄ ganske livaktige ut som to blomstervoller.

Les parents eurent l’idĂ©e de poser les caisses en travers de la petite ruelle, d’une fenĂȘtre Ă  l’autre : ce fut un embellissement considĂ©rable :

Erterankene hang ned over kassene, og rosentrĂŠrne skjĂžt lange grener som svingte seg om vinduene og bĂžyde seg mot hverandre: Det var nesten som en ĂŠresport av grĂžnt og av blomster.

les pois suspendant leurs branches, les rosiers joignant leurs fleurs formaient comme un arc de triomphe magnifique.

Siden kassene var ganske hÞye, og barna visste at de ikke mÄtte krype opp, sÄ fikk de tidt lov til Ä stige ut til hverandre og sitte pÄ deres smÄ skamler under rosene, og der lekte de nÄ sÄ prektig.

Les enfants venaient s’asseoir sur de petits bancs entre les rosiers. Quel plaisir, quand on leur permettait d’aller s’amuser ensemble dans ce parterre aĂ©rien !

Om vinteren var jo den fornÞyelsen forbi. Vinduene var tidt ganske tilfrosne, men sÄ varmet de kobberskillinger pÄ kakkelovnen, la den hete skillingen pÄ den frosne ruten, og sÄ ble det et vakkert kikkehull, sÄ rundt sÄ rundt. Bak ved tittet et velsignet mildt Þye, ett fra hvert vindu. Det var den lille gutten og den lille piken.

L’hiver, leurs plaisirs Ă©taient interrompus. Les fenĂȘtres Ă©taient souvent gelĂ©es et les carreaux couverts d’une couche de glace. Les enfants faisaient alors chauffer un schilling de cuivre sur le poĂȘle, ils l’appliquaient sur le carreau, et cela formait un petit judas tout rond, derriĂšre lequel Ă©tincelait de chaque cĂŽtĂ© un petit Ɠil doux et riant : c’étaient le petit garçon et la petite fille.

Han het Kay og hun het Gerda.

Il se nommait Kay, elle se nommait Gerda.

Om sommeren kunne de komme til hverandre i ett sprang, om vinteren mÄtte de fÞrst ned mange trapper og opp mange trapper. Ute fÞk sneen.

En Ă©tĂ©, ils pouvaient donc aller l’un chez l’autre d’un seul saut. En hiver, il leur fallait descendre de nombreux escaliers et en remonter autant. On Ă©tait en hiver. Au dehors la neige voltigeait par milliers de flocons.

«Det er de hvite biene som svermer», sa den gamle bestemoren.

« Ce sont les abeilles blanches, » dit la grand’mĂšre.

«Har de ogsÄ en bidronning?» spurte den lille gutten, for han visste at imellom de virkelige biene er det en slik en.

— Ont-elles aussi une reine ? » demanda le petit garçon, car il savait que les abeilles en ont une.

«Det har de!» sa bestemoren. «Hun flyr der hvor de svermer tettest! Hun er stÞrst av dem alle, og aldri forblir hun stille pÄ jorden, hun flyr opp igjen i den store skyen. Mang en vinternatt flyr hun gjennom byens gater og kikker inn av vinduene, og da fryser de sÄ underlig, akkurat som blomster.»

— Certainement, dit la grand’mĂšre. La voilĂ  qui vole lĂ -bas oĂč elles sont en masse. Elle est la plus grande de toutes. Jamais elle ne reste en place, tant elle est voltigeante. Est-elle sur terre, tout Ă  coup elle repart se cacher dans les nuages noirs. Dans les nuits d’hiver, c’est elle qui traverse les rues des villes et regarde Ă  travers les fenĂȘtres qui gĂšlent alors et se couvrent de fleurs bizarres.

«Ja, det har jeg sett!» sa begge barna, og sÄ visste de at det var sant.

— Oui, oui, c’est ce que j’ai vu ! » dirent Ă  la fois les deux enfants ; et maintenant ils savaient que c’était bien vrai ce que disait la grand’mĂšre.

«Kan snedronningen komme inn her?» spurte den lille piken.

— La Reine des neiges peut-elle entrer ici ? demanda la petite fille.

«La henne bare komme», sa gutten, «sÄ setter jeg henne pÄ den varme kakkelovnen, og sÄ smelter hun.»

— Qu’elle vienne donc ! dit Kay, je la mettrai sur le poĂȘle brĂ»lant et elle fondra.

Men bestemoren glattet hans hÄr og fortalte andre historier.

Mais la grand’mùre se mit à lui lisser les cheveux et raconta d’autres histoires.

Om aftenen da den lille Kay var hjemme og halvt avkledd, krÞp han opp pÄ stolen ved vinduet og tittet ut av det lille hullet. Et par sneflak falt der ute, og en av disse, det aller stÞrste, ble liggende pÄ kanten av den ene blomsterkassen. Sneflaket vokste mer og mer, det ble til sist til en hel kvinneskikkelse, kledd i det fineste hvite slÞr, som var som sammensatt av millioner stjerneaktige fnugg.

Le soir de ce jour, le petit Kay Ă©tait chez lui, Ă  moitiĂ© dĂ©shabillĂ©, prĂȘt Ă  se coucher. Il mit une chaise contre la fenĂȘtre et grimpa dessus pour regarder le petit trou rond fait au moyen du shilling chauffĂ©. Quelques flocons de neige tombaient lentement. Le plus grand vint se fixer sur le bord d’une des caisses de fleurs ; il grandit, il grandit, et finit par former une jeune fille plus grande que Gerda, habillĂ©e de gaze blanche et de tulle bordĂ© de flocons Ă©toilĂ©s.

Hun var sÄ vakker og fin, men av is, den blendende blinkende is, allikevel var hun levende. Øynene stirret som to klare stjerner, men det var ingen ro eller hvile i dem.

Elle Ă©tait belle et gracieuse, mais toute de glace. Elle vivait cependant ; ses yeux Ă©tincelaient comme des Ă©toiles dans un ciel d’hiver, et Ă©taient sans cesse en mouvement.

Hun nikket til vinduet og vinket med hÄnden. Den lille gutten ble forskrekket og lÞp ned fra stolen, da var det som om det utenfor flÞy en stor fugl forbi vinduet.

La figure se tourna vers la fenĂȘtre et fit un signe de la main. Le petit garçon eut peur et sauta Ă  bas de la chaise. Un bruit se fit dehors, comme si un grand oiseau passait devant la fenĂȘtre et de son aile frĂŽlait la vitre.

Neste dag ble det klar frost — og sĂ„ kom vĂ„ren, solen skinte, det grĂžnne tittet frem, svalene bygde rede, vinduene kom opp, og de smĂ„ barna satt igjen i deres lille have hĂžyt oppe i takrennen over alle etasjene.

Le lendemain il y eut une belle gelĂ©e. Puis vint le printemps ; le soleil apparut, la verdure poussa, les hirondelles bĂątirent leurs nids, les fenĂȘtres s’ouvrirent, et les deux enfants se retrouvĂšrent assis Ă  cĂŽtĂ© l’un de l’autre dans leur petit jardin lĂ -haut sur le toit.

Rosene blomstret den sommeren sÄ makelÞst. Den lille piken hadde lÊrt en salme, og i den stod det om roser. Og ved de rosene tenkte hun pÄ sine egne, og hun sang den for den lille gutten, og han sang den med:

Comme les roses fleurirent superbement cet Ă©tĂ© ! et que le jardin se para Ă  plaisir ! La petite fille avait appris par cƓur un cantique oĂč il Ă©tait question de roses ; quand elle le disait, elle pensait Ă  celles de son jardin. Elle le chanta devant le petit garçon, elle le lui apprit, et tous deux unirent bientĂŽt leurs voix pour chanter :

«Rosene vokser i dale,
Der fÄr vi Barn-Jesus i tale!»

Les roses passent et se fanent. Mais bientĂŽt
Nous reverrons la NoĂ«l et l’enfant JĂ©sus.

Og de smÄ holdt hverandre i hendene, kysset rosene og sÄ inn i Guds klare solskinn og talte til det som om Jesusbarnet var der.

Les deux petits embrassaient les fleurs comme pour leur dire adieu. Ils regardaient la clartĂ© du soleil, et souhaitaient presque qu’il hĂątĂąt sa course pour revoir plus vite l’enfant JĂ©sus.

Hvilke deilige sommerdager det var, hvor velsignet det var Ă„ vĂŠre ute ved de friske rosentrĂŠrne som aldri syntes Ă„ ville holde opp med Ă„ blomstre.

Pourtant, quelles belles journĂ©es se succĂ©daient pour eux, pendant qu’ils jouaient Ă  l’ombre des rosiers couverts de fleurs !

Kay og Gerda satt og sĂ„ i billedboken med dyr og fugler. Da var det — klokken slo akkurat fem pĂ„ det store kirketĂ„rnet — at Kay sa: «Au! Det stakk meg i hjertet! Og nĂ„ fikk jeg noe inn i Ăžyet!»

Un jour Kay et Gerda se trouvaient lĂ , occupĂ©s Ă  regarder, dans un livre d’images, des animaux, des oiseaux, des papillons. L’horloge sonna justement cinq heures Ă  la grande Ă©glise. VoilĂ  que Kay s’écrie : « AĂŻe, il m’est entrĂ© quelque chose dans l’Ɠil. AĂŻe, aĂŻe, quelque chose m’a piquĂ© au cƓur. »

Den lille piken tok ham om halsen. Han blunket med Ăžynene. Nei, det var ikke noe Ă„ se.

La petite fille lui prit le visage entre les mains, et lui regarda dans les yeux qui clignotaient ; non, elle n’y vit absolument rien.

«Jeg tror det er borte!» sa han, men borte var det ikke.

« Je crois que c’est parti, » dit-il. Mais ce n’était pas parti.

Det var nettopp et av disse glasskornene som sprang fra speilet, trollspeilet. Vi husker det nok, det fÊle glasset som gjorde at alt stort og godt som avspeilet seg i det ble smÄtt og heslig, men det onde og slette trÄdte ordentlig frem, og hver feil ved en ting kunne en straks merke.

C’était un des morceaux de ce terrible miroir dont nous avons parlĂ©, de ce miroir, vous vous en souvenez bien, qui fait paraĂźtre petit et laid ce qui est grand et beau, qui met en relief le cĂŽtĂ© vilain et mĂ©chant des ĂȘtres et des choses, et en fait ressortir les dĂ©fauts au prĂ©judice des qualitĂ©s.

Den stakkars Kay han hadde ogsÄ fÄtt et korn like inn i hjertet. Det ville snart bli som en isklump.

Le malheureux Kay a reçu dans les yeux un de ces innombrables dĂ©bris ; l’atome funeste a pĂ©nĂ©trĂ© jusqu’au cƓur, qui va se raccornir et devenir comme un morceau de glace.

NĂ„ gjorde det ikke vondt mere, men det var der.

Kay ne sentait plus aucun mal, mais ce produit de l’enfer Ă©tait en lui.

«Hvorfor grÄter du», spurte han, «slik at du ser stygg ut! Jeg feiler jo ikke noe! Fy!» ropte han med en gang. «Den rosen der er gnaget av en orm! Og se, den der er jo ganske skjev! Det er i grunnen noen ekle roser! De ligner pÄ kassene de stÄr i!» Og sÄ stÞtte han med foten hardt imot kassen og rev de to rosene av.

« — Pourquoi pleures-tu, dit-il Ă  la fillette que son cri de douleur avait Ă©mue ; essuie ces larmes, elles te rendent affreuse. Je n’ai plus aucun mal. — Fi donc ! s’écria-t-il en jetant les yeux autour de lui, cette rose est toute piquĂ©e de vers ; cette autre est mal faite ; toutes sont communes et sans grĂące, comme la lourde boite oĂč elles poussent ! » Il donna un coup de pied dĂ©daigneux contre la caisse et arracha les deux fleurs qui lui avaient dĂ©plu.

«Kay, hva gjÞr du?!» ropte den lille piken. Og da han sÄ hennes forskrekkelse rev han enda en rose av og lÞp sÄ inn gjennom sitt vindu, bort fra den velsignede lille Gerda.

— Kay ! que fais-tu ? s’écria la petite fille, comme s’il commettait un sacrilĂšge.

NÄr hun siden kom med billedboken, sa han at den var for smÄbarn, og fortalte bestemoren historier kom han hele tiden med et men. Kunne han komme til det, sÄ gikk han bak etter henne, satte briller pÄ og talte slik som henne. Det var ganske likt, og sÄ lo folk av ham.

La voyant ainsi effrayĂ©e, Kay arracha encore une rose, puis s’élança dans sa mansarde sans dire adieu Ă  sa gentille et chĂšre compagne. Que voulez-vous ? C’était l’effet du grain de verre magique. Le lendemain, ils se mirent Ă  regarder de nouveau dans le livre d’images. Kay n’y vit que d’affreux magots, des ĂȘtres ridicules et mal bĂątis, des monstres grotesques. Quand la grand’mĂšre racontait de nouveau des histoires, il venait tout gĂąter avec un mais, ou bien il se plaçait derriĂšre la bonne vieille, mettait ses lunettes et faisait des grimaces. Il ne craignit pas de contrefaire la grand’mĂšre, d’imiter son parler, et de faire rire tout le monde aux dĂ©pens de l’aĂŻeule vĂ©nĂ©rable.

Han kunne snart tale og gÄ etter alle menneskene i hele gaten.


Alt som var merkelig hos dem og ikke skjÞnt, det visste Kay Ä gjÞre bak dem, og sÄ sa folk: «Det er bestemt et utmerket hode han har den gutten!» Men det var det glasset han hadde fÄtt i Þyet, og det glasset som satt i hjertet, derfor var det han ertet selv den lille Gerda, som av hele sin sjel holdt av ham.

Ce goĂ»t de singer les personnes qu’il voyait, de reproduire comiquement leurs ridicules, s’était tout Ă  coup dĂ©veloppĂ© en lui. On riait beaucoup Ă  le voir ; on disait : « Ce petit garçon est malin, il a de l’esprit. » Il alla jusqu’à taquiner la petite Gerda, qui lui Ă©tait dĂ©vouĂ©e de toute son Ăąme. Tout cela ne provenait que de ce fatal grain de verre qui lui Ă©tait entrĂ© au cƓur.

Hans leker ble nÄ ganske annerledes enn fÞr, de var sÄ forstandige: En vinterdag som sneflakene fÞk, kom han med et stort forstÞrrelsesglass, holdt sin blÄe frakkeflik ut og lot sneflakene falle pÄ den.

DĂšs lors, il ne joua plus aux mĂȘmes jeux qu’auparavant : il joua Ă  des jeux raisonnables, Ă  des jeux de calcul. Un jour qu’il neigeait (l’hiver Ă©tait revenu), il prit une loupe qu’on lui avait donnĂ©e, et, tendant le bout de sa jacquette bleue au dehors, il y laissa tomber des flocons.

«Se nÄ i glasset, Gerda!» sa han, og hvert sneflak ble mye stÞrre og sÄ ut som en prektig blomst eller en tikantet stjerne. Det var vakkert Ä se pÄ.

« Viens voir à travers le verre, Gerda, » dit Kay. Les flocons à travers la loupe paraissaient beaucoup plus gros ; ils formaient des hexagones, des octogones et autres figures géométriques.

«Ser du, hvor kunstnerisk!» sa Kay. «Det er mye mer interessant enn med de virkelige blomstene! Og det er ikke en eneste feil med dem, de er ganske korrekte, nÄr de bare ikke smelter!»

« Regarde ! reprit Kay, comme c’est arrangĂ©e avec art et rĂ©gularitĂ© ; n’est-ce pas bien plus intĂ©ressant que des fleurs ? Ici, pas un cĂŽtĂ© de l’étoile qui dĂ©passe l’autre, tout est symĂ©trique ; il est fĂącheux que cela fonde si vite. S’il en Ă©tait autrement, il n’y aurait rien de plus beau qu’un flocon de neige. ».

Litt etter kom Kay med store hansker og sin kjelke pÄ ryggen, han ropte Gerda like inn i Þrene: «Jeg har fÄtt lov Ä kjÞre pÄ den store plassen hvor de andre leker!» Og avsted dro han.

Le lendemain, il vint avec ses gants de fourrures et son traineau sur le dos. Il cria aux oreilles de Gerda comme tout joyeux de la laisser seule : « On m’a permis d’aller sur la grand’place oĂč jouent les autres garçons ! » AussitĂŽt dit, il disparut.

Der borte pÄ plassen bandt de modigste guttene tidt kjelkene sine fast i bondemannens vogn, og sÄ kjÞrte de et stykke med. Det gikk ganske godt.

LĂ , sur la grand’place, les gamins hardis attachaient leurs traĂźneaux aux charrettes des paysans et se faisaient ainsi traĂźner un bout de chemin. C’était une excellente maniĂšre de voyager.

Mens de lekte som best kom det en stor slede. Den var helt hvitmalt, og det satt en i den, innsvÞpt i en lodden hvit pels med hvit lodden lue. Sleden kjÞrte to ganger rundt plassen, og Kay fikk kastet frem sin lille kjelke, bundet seg fast i den, og nÄ kjÞrte han med.

Kay et les autres Ă©taient en train de s’amuser, quand survint un grand traĂźneau peint en blanc. On y voyait assis un personnage couvert d’une Ă©paisse fourrure blanche, coiffĂ© de mĂȘme. Le traĂźneau fit deux fois le tour de la place. Kay y attacha le sien et se fit promener ainsi.

Det gikk raskere og raskere like inn i nÊrmeste gate. Den som kjÞrte dreide hodet og nikket sÄ vennlig til Kay, det var som om de kjente hverandre. Hver gang Kay ville lÞsne sin lille slede nikket personen igjen, og sÄ ble Kay sittende. De kjÞrte like ut av byens port.

Le grand traĂźneau alla plus vite, encore plus vite ; il quitta la place et fila par la grand’rue. Le personnage qui le conduisait se retourna et fit Ă  Kay un signe de tĂȘte amical, comme s’ils Ă©taient des connaissances. Chaque fois que Kay voulait dĂ©tacher son traineau, le personnage le regardait, en lui adressant un de ses signes de tĂȘte, et Kay subjuguĂ© restait tranquille. Les voilĂ  qui sortent des portes de la ville.

Da begynte sneen Ä velte sÄpass ned at den lille gutten ikke kunne se en hÄnd for seg, men han fór avsted. Da slapp han straks snoren for Ä komme lÞs fra den store sleden, men det hjalp ikke, hans lille kjÞretÞy hang fast, og det gikk med vindens fart.

La neige commençait Ă  tomber Ă  force. Le pauvre petit garçon ne voyait plus Ă  deux pas devant lui ; et toujours on courait avec plus de rapiditĂ©. La peur le prit. Il dĂ©noua enfin la corde qui liait son traĂźneau Ă  l’autre. Mais il n’y eut rien de changĂ© : son petit vĂ©hicule Ă©tait comme rivĂ© au grand traĂźneau qui allait comme le vent.

Da ropte han ganske hĂžyt, men ingen hĂžrte ham, og sneen fĂžk og sleden flĂžy avsted. Imellom kom et hopp, det var som om han fĂłr over grĂžfter og gjerder.

Kay se mit Ă  crier au secours ; personne ne l’entendit ; la neige tombait de plus en plus Ă©paisse, le traĂźneau volait dans une course vertigineuse ; parfois il y avait un cahot comme si l’on sautait par-dessus un fossĂ© ou par-dessus une haie ; mais on n’avait pas le temps de les voir.

Han var ganske forskrekket, han ville lese sin Fader VĂ„r, men han kunne kun huske den store gangetabellen.

Kay Ă©tait dans l’épouvante. Il voulut prier, dire son Pater ; il n’en put retrouver les paroles ; au lieu de rĂ©citer le Pater, il rĂ©citait la table de multiplication, et le malheureux enfant se dĂ©solait.

Snefnuggene ble stÞrre og stÞrre, til slutt sÄ de ut som store hvite hÞns. Med ett sprang de til side, den store sleden stoppet, og den personen som kjÞrte i den reiste seg opp. Pelsen og luen var av bare sne. En dame var det, sÄ hÞy og rak, sÄ skinnende hvit, det var Snedronningen.

Les flocons tombaient de plus en plus durs ; ils devenaient de plus en plus gros ; Ă  la fin on eĂ»t dit des poules blanches aux plumes hĂ©rissĂ©es. Tout d’un coup le traĂźneau tourna de cĂŽtĂ© et s’arrĂȘta. La personne qui le conduisait se leva : ces Ă©paisses fourrures qui la couvraient Ă©taient toutes de neige d’une blancheur Ă©clatante. Cette personne Ă©tait une trĂšs-grande dame : c’était la Reine des Neiges.

«Vi har kommet raskt frem!» sa hun. «Men det er kaldt! Kryp inn i min bjÞrnepels!» Og hun satte ham i sleden hos seg, og slo pelsen om ham, det var som om han sank i en snefonn.

« Nous avons Ă©tĂ©-bon train, dit-elle. MalgrĂ© cela, je vois que tu vas geler, mon ami Kay. Viens donc te mettre sous mes fourrures de peaux d’ours. »
Elle le prit, le plaça Ă  cĂŽtĂ© d’elle, rabattit sur lui son manteau. Elle avait beau parler de ses peaux d’ours, Kay crut s’enfoncer dans une masse de neige.

«Fryser du ennÄ?» spurte hun, og sÄ kysset hun ham pÄ pannen.

« As-tu encore froid ? » dit-elle. Elle l’embrassa sur le front.

Uh! Det var kaldere enn is, det gikk ham like inn i hans hjerte, det var jo allerede halvt en isklump. Det var som om han skulle dĂž — men kun et Ăžyeblikk, sĂ„ gjorde det bare godt. Han merket ikke mere til kulden rundt om.

Le baiser Ă©tait plus froid que glace, et lui pĂ©nĂ©tra jusqu’au cƓur qui Ă©tait dĂ©jĂ  Ă  moitiĂ© glacĂ©. Il se sentit sur le point de rendre l’ñme. Mais ce ne fut que la sensation d’un instant. Il se trouva ensuite tout rĂ©confortĂ© et n’éprouva plus aucun frisson.

«Min kjelke! Glem ikke min kjelke!» Det husket han fÞrst pÄ, og den ble bundet pÄ en av de hvite hÞnsene, og den flÞy bak etter med kjelken pÄ ryggen.

« Mon traĂźneau ! dit-il ; n’oublie pas mon traĂźneau ! » C’est Ă  quoi il avait pensĂ© d’abord en revenant Ă  lui. Une des poules blanches qui voltigeaient dans l’air fut attelĂ©e au traĂźneau de l’enfant ; elle suivit sans peine le grand traĂźneau qui continua sa course.

Snedronningen kysset Kay enda en gang, og da hadde han glemt lille Gerda og bestemor og alle dem der hjemme.

La Reine des Neiges donna à Kay un second baiser. Il n’eut plus alors le moindre souvenir pour la petite Gerda, pour la grand’mùre ni pour les siens.

«NÄ fÄr du ikke flere kyss!» sa hun. «For da kysser jeg deg i hjel!»

« Maintenant je ne t’embrasserai plus, dit-elle, car un nouveau baiser serait ta mort. »

Kay sÄ pÄ henne, hun var sÄ vakker, et klokere, vakrere ansikt kunne han ikke tenke seg. NÄ syntes hun ikke Ä vÊre av is, som den gangen hun satt utenfor vinduet og vinket til ham.

Kay la regarda en face, l’éclatante souveraine ! Qu’elle Ă©tait belle ! On ne pouvait imaginer un visage plus gracieux et plus sĂ©duisant. Elle ne lui parut plus formĂ©e de glace comme l’a premiĂšre fois qu’il l’avait vue devant la fenĂȘtre de la mansarde et qu’elle lui avait fait un signe amical.

For hans Þyne var hun fullkommen, han fÞlte seg slett ikke redd. Han fortalte henne at han kunne hoderegning, og det med brÞk, landenes kvadratmil og «hvor mange innbyggere», og hun smilte alltid. Da syntes han det ikke var nok det han visste, og han sÄ opp i det store store luftrommet, og hun flÞy med ham, flÞy hÞyt opp pÄ den sorte skyen, og stormen suste og bruste, det var som om den sang gamle viser.

Elle ne lui inspirait aucune crainte. Il lui raconta qu’il connaissait le calcul de tĂȘte et mĂȘme par fractions, et qu’il savait le nombre juste des habitants et des lieues carrĂ©es du pays. La Reine souriait en l’écoutant. Kay se dit que ce n’était peut-ĂȘtre pas assez de ces connaissances dont il Ă©tait si fier. Il regarda dans le vaste espace des airs, il se vit emportĂ© avec elle vers les nuages noirs. La tempĂȘte sifflait, hurlait : c’était une mĂ©lodie sauvage comme celle des antiques chants de combat.

De flÞy over skoger og sjÞer, over hav og land. Nedenunder suste den kalde blest, ulvene hylte, sneen gnistret. Hen over den flÞy de sorte skrikende krÄkene, men ovenfor skinte mÄnen sÄ stor og klar, og den sÄ Kay pÄ den lange, lange vinternatt. Om dagen sov han ved snedronningens fÞtter.

Ils passĂšrent par-dessus les bois, les lacs, la mer et les continents. Ils entendirent au-dessous d’eux hurler les loups, souffler les ouragans, rouler les avalanches. Au-dessus volaient les corneilles aux cris discordants. Mais plus loin brillait la lune dans sa splendide clartĂ©. Kay admirait les beautĂ©s de la longue nuit d’hiver. Le jour venu, il s’endormit aux pieds de la Reine des Neiges.

Tredje historie. Blomsterhaven hos konen som kunne trolldom.

TroisiĂšme histoire. Le jardin de la femme qui savait faire des enchantements

Men hvordan hadde den lille Gerda det, da Kay ikke kom mere?

Que devint la petite Gerda lorsqu’elle ne vit pas revenir son camarade Kay ?

Hvor var han da? — Ingen visste det, ingen kunne fortelle noe. Guttene fortalte kun at de hadde sett ham binde sin lille kjelke til en prektig stor slede som kjþrte inn i gaten og ut av byens port.

oĂč pouvait-il ĂȘtre restĂ© ? Personne n’en savait rien ; personne n’avait vu par oĂč il Ă©tait passĂ©. Un gamin seulement raconta qu’il l’avait vu attacher son traĂźneau Ă  un autre, un trĂšs grand, qui Ă©tait sorti de la ville.

Ingen visste hvor han var, og mange tĂ„rer flĂžt. Den lille Gerda grĂ„t sĂ„ dypt og lenge. — SĂ„ sa de at han var dĂžd, at han hadde sunket i elven som rant tett ved byen. O, det var i sannhet lange, mĂžrke vinterdager.

Personne depuis ne l’avait aperçu. Bien des larmes furent versĂ©es Ă  cause de lui. La petite Gerda pleura plus que tous.
« Il est mort, disait-elle ; il se sera noyĂ© dans la riviĂšre qui coule prĂšs de l’école. »
Et elle recommençait Ă  sangloter. Oh ! que les journĂ©es d’hiver lui semblĂšrent longues et sombres !

NÄ kom vÄren med varmere solskinn.

Enfin le printemps revint, ramenant le soleil et la joie ; mais Gerda ne se consolait point.

«Kay er dÞd og borte!» sa den lille Gerda.

« Kay est mort, disait-elle encore, il est parti pour toujours.

«Det tror jeg ikke!» sa solskinnet.

— Je ne crois pas, rĂ©pondit le rayon de soleil.

«Han er dÞd og borte!» sa hun til svalene.

— Il est mort : je ne le verrai plus ! dit-elle aux hirondelles.

«Det tror jeg ikke!» svarte de, og til sist trodde den lille Gerda det heller ikke.

— Nous n’en croyons rien, » rĂ©pliquĂšrent celles-ci.
À la fin, Gerda elle-mĂȘme ne le crut plus.

«Jeg skal ta pÄ mine nye rÞde sko», sa hun en morgenstund, «dem Kay aldri har sett, og sÄ vil jeg gÄ ned til elven og spÞrre den ut!»

« Je vais mettre mes souliers rouges tout neufs, se dit-elle un matin, ceux que Kay n’a jamais vus, et j’irai trouver la riviĂšre et lui demander si elle sait ce qu’il est devenu. »

Og det var ganske tidlig. Hun kysset den gamle bestemoren som sov, tok de rÞde skoene pÄ og gikk helt alene ut av porten til elven.

Il Ă©tait de trĂšs-bonne heure. Elle donna un baiser Ă  la vieille grand’mĂšre qui dormait encore, et elle mit ses souliers rouges.
Puis elle partit toute seule passa la porte de la ville et arriva au bord de la riviĂšre.

«Er det sant at du har tatt min lille lekebror? Jeg skal gi deg mine rÞde sko dersom du vil gi ham til meg igjen!»

« Est-il vrai, lui dit-elle, que tu m’as pris mon ami Kay ? Je veux bien te donner mes jolis souliers de maroquin rouge si tu veux me le rendre. »

Og bÞlgene, syntes hun, nikket sÄ underlig. Da tok hun sine rÞde sko, det kjÊreste hun hadde, og kastet dem begge to ut i elva, men de falt tett inne ved bredden, og de smÄ bÞlgene bar dem straks i land til henne. Det var som om elva ikke ville ta det kjÊreste hun hadde, da den jo ikke hadde den lille Kay.

Il lui parut que les vagues lui rĂ©pondaient par un balancement singulier. Elle prit ses beaux souliers qu’elle aimait par-dessus tout et les lança dans l’eau. Mais elle n’était pas bien forte, la petite Gerda ; ils tombĂšrent prĂšs de la rive, et les petites vagues les repoussĂšrent Ă  terre. Elle aurait pu voir par lĂ  que la riviĂšre ne voulait pas garder ce prĂ©sent, parce qu’elle n’avait pas le petit Kay Ă  lui rendre en Ă©change.

Men hun trodde nÄ at hun ikke kastet skoene langt nok ut, og sÄ krÞp hun opp i en bÄt som lÄ i sivene. Hun gikk helt ut i den ytterste enden og kastet skoene. Men bÄten var ikke bundet fast, og ved den bevegelsen hun gjorde, gled den fra land.

Mais Gerda crut qu’elle n’avait pas jetĂ© les souliers assez loin du bord ; elle s’avisa donc de monter sur un bateau qui se trouvait lĂ  au milieu des joncs. Elle alla jusqu’à l’extrĂȘme bout du bateau, et de lĂ  lança de nouveau ses souliers Ă  l’eau. La barque n’était pas attachĂ©e au rivage.

Hun merket det og skyndte seg for Ä komme bort, men fÞr hun nÄdde tilbake var bÄten over en alen ute, og nÄ gled den hurtig avsted.

Par le mouvement que lui imprima Gerda, elle s’éloigna du bord. La fillette s’en aperçut et courut pour sauter dehors ; mais lorsqu’elle revint Ă  l’autre bout, il y avait dĂ©jĂ  la distance de trois pieds entre la terre et le bateau. Le bateau se mit Ă  descendre la riviĂšre.

Da ble den lille Gerda ganske forskrekket og gav seg til Ä grÄte, men ingen hÞrte henne utenom grÄspurvene, og de kunne ikke bÊre henne i land, men de flÞy langs bredden og sang, likesom for Ä trÞste henne: «Her er vi! Her er vi!»

Gerda, saisie de frayeur, commença Ă  pleurer. Personne ne l’entendit, exceptĂ© les moineaux ; mais ils ne pouvaient pas la rapporter Ă  terre. Cependant, comme pour la consoler, ils volaient le long de la rive et criaient : « Her ere vi ! her ere vi ! ».

BÄten drev med strÞmmen. Den lille Gerda satt ganske stille i bare strÞmpene. Hennes smÄ rÞde sko flÞt bak etter, men de kunne ikke nÄ bÄten, den tok sterkere fart.

La nacelle suivait toujours le cours de l’eau. Gerda avait cessĂ© de pleurer et se tenait tranquille. Elle n’avait aux pieds que ses bas. Les petits souliers rouges flottaient aussi sur la riviĂšre, mais ils ne pouvaient atteindre la barque qui glissait plus vite qu’eux.

Nydelig var det pÄ begge bredder, deilige blomster, gamle trÊr og skrenter med fÄr og kuer, men ikke et menneske Ä se.

Sur les deux rives poussaient de vieux arbres, de belles fleurs, du gazon touffu oĂč paissaient des moutons ; c’était un beau spectacle. Mais on n’apercevait pas un ĂȘtre humain.

«Kanskje bÊrer elven meg hen til lille Kay», tenkte Gerda, og sÄ ble hun i bedre humÞr, reiste seg opp og sÄ i mange timer pÄ de vakre grÞnne breddene.

« Peut-ĂȘtre, pensa Gerda, la riviĂšre me mĂšne-t-elle auprĂšs du petit Kay. » Cette pensĂ©e dissipa son chagrin. Elle se leva et regarda longtemps le beau paysage verdoyant.

SÄ kom hun til en stor kirsebÊrhave hvor det var et lite hus med underlige rÞde og blÄe vinduer, forresten var det strÄtak, og utenfor to tresoldater som viste vÄpen til dem som seilte forbi.

Elle arriva enfin devant un grand verger tout plantĂ© de cerisiers. Il y avait lĂ  une Ă©trange maisonnette dont les fenĂȘtres avaient des carreaux rouges, bleus et jaunes, et dont le toit Ă©tait de chaume. Sur le seuil se tenaient deux soldats de bois qui prĂ©sentaient les armes aux gens qui passaient.

Gerda ropte pÄ dem, hun trodde at de var levende, men de svarte naturligvis ikke. Hun kom ganske nÊr dem, elven drev bÄten like inn imot land.

Gerda les appela Ă  son secours : elle les croyait vivants. Naturellement, ils ne bougĂšrent pas. Cependant la barque approchait de la terre.

Gerda ropte enda hÞyere, og sÄ kom en gammel gammel kone ut av huset som stÞttet seg pÄ en krokkjepp. Hun hadde en stor solhatt pÄ, og den var bemalt med de vakreste blomster.

Gerda cria plus fort. Alors sortit de la maisonnette une vieille, vieille femme qui s’appuyait sur une bĂ©quille ; elle avait sur la tĂȘte un grand chapeau de paille enguirlandĂ© des plus belles fleurs.

«Du stakkars barn!» sa den gamle konen. «Hvordan er du dog kommet ut pÄ den store, sterke strÞmmen, og drevet lang ut i den vide verden?!» Og sÄ gikk den gamle konen helt ut i vannet, slo sin krokkjepp fast i bÄten, trakk den i land, og lÞftet den lille Gerda ut.

« Pauvre petite, dit-elle, comment es-tu arrivĂ©e ainsi sur le grand fleuve rapide ? Comment as-tu Ă©tĂ© entraĂźnĂ©e si loin Ă  travers le monde ? » Et la bonne vieille entra dans l’eau ; avec sa bĂ©quille elle atteignit la barque, l’attira sur le bord, et enleva la petite Gerda.

Og Gerda var glad for Ä komme pÄ det tÞrre, men dog litt redd for den fremmede gamle konen.

L’enfant, lorsqu’elle eut de nouveau les pieds sur la terre, se rĂ©jouit fort ; toutefois elle avait quelque frayeur de l’étrange vieille femme.

«Kom dog og fortell meg hvem du er, og hvordan du har kommet hit!» sa hun.

« Raconte-moi, dit-celle-ci, qui tu es et d’oĂč tu viens ? »