1
Snedronningen. Et eventyr i syv historier / Lumikuningatar — ĐœĐ° ĐœĐ°Ń€ĐČДжсĐșĐ°Đč і Ń„Ń–ĐœŃĐșĐ°Đč ĐŒĐŸĐČах

НарĐČДжсĐșĐ°-Ń„Ń–ĐœŃĐșая ĐșĐœŃ–ĐłĐ°-Đ±Ń–Đ»Ń–ĐœĐłĐČĐ°

Hans Christian Andersen

Snedronningen. Et eventyr i syv historier

Hans Christian Andersen

Lumikuningatar

Norsk oversettelse: Karl-Robert RĂžnning. Med illustrasjoner av Vilhelm Pedersen.

Translator: Maila Talvio. From The Project Gutenberg. Seitsentarinainen satu. Vilhelm Pedersenin kuvituksella.

FĂžrste historie, som handler om speilet og splintene.

EnsimÀinen tarina kertoo peilistÀ ja sirpaleista

Se sÄ! NÄ begynner vi. NÄr vi er ved enden av historien, vet vi mere enn vi vet nÄ. For det var et ondt troll. Det var et av de aller verste, det var «Djevelen»!

Kas niin, nyt me alamme. Kun olemme pÀÀsseet tarinan loppuun, tiedĂ€mme enemmĂ€n kuin me nyt tiedĂ€mme, sillĂ€ oli paha peikko — se oli kaikkein pahimpia peikkoja, se oli ”Perkele”.

En dag var han i et riktig godt humÞr, for han hadde laget et speil som hadde den egenskapen at alt godt og vakkert som speilte seg i det, forsvant det sammen til nesten ingenting, men det som ikke dugde og tok seg ille ut, trÄdte rett frem og ble enda verre.

ErÀÀnÀ pÀivÀnÀ oli hÀn oikein hyvÀllÀ tuulella, sillÀ hÀn oli tehnyt peilin, jolla oli se ominaisuus, ettÀ kaikki hyvÀ ja kaunis, mikÀ siihen kuvastui, hÀvisi siinÀ miltei olemattomiin, mutta mikÀ oli kelvotonta ja nÀytti rumalta, se astui esiin ja kÀvi vielÀkin pahemmaksi.

I det sÄ de deiligste landskaper ut som kokt spinat, og de beste mennesker ble ekle eller stod pÄ hode uten mage, ansiktene ble sÄ fordreide at de var ikke til Ä kjenne, og hadde man en fregne, sÄ kunne man vÊre sÄ viss pÄ at den gikk ut over nese og munn.

Kauneimmat maisemat olivat siinÀ keitetyn pinaatin nÀköiset ja parhaimmat ihmiset kÀvivÀt inhoittaviksi tai seisoivat pÀÀllÀÀn, ilman vatsaa. Kasvot vÀÀntyivÀt niin, ettei niitÀ tuntenut ja jos ihmisessÀ oli kesakko, sai olla varma siitÀ, ettÀ se levisi nenÀn ja suun yli.

Det var utmerket morsomt, sa «Djevelen». Gikk det nÄ en god from tanke gjennom et menneske, da kom det et hÄnflir i speilet, sÄ trolldjevelen mÄtte le av sin kunstige oppfinnelse.

Se oli erinomaisen huvittavaa, sanoi ”Perkele”. Jos hyvĂ€ harras ajatus kĂ€vi lĂ€pi ihmisen mielen, tuli peiliin sellainen irvistys, ettĂ€ peikkoperkeleen piti nauraa taitavaa keksintöÀÀn.

Alle de som gikk pÄ trollskolen, for han holdt trollskole, de fortalte rundt om at det hadde skjedd et mirakel. NÄ kunne man fÞrst se, mente de, hvordan verden og menneskene egentlig sÄ ut.

Kaikki ne, jotka kĂ€vivĂ€t peikkokoulua — sillĂ€ hĂ€n piti peikkokoulua — kertoivat laajalti, ettĂ€ oli tapahtunut ihme. Vasta nyt, arvelivat he, saattoi oikein nĂ€hdĂ€, miltĂ€ maailma ja ihmiset nĂ€yttĂ€vĂ€t.

De lĂžp omkring med speilet, og til sist var det ikke et land eller et menneske som ikke hadde vĂŠrt fordreid i det.

He juoksuttivat peiliÀ ympÀri maailman ja vihdoin ei ollut yhtÀÀn maata eikÀ ihmistÀ, joka ei olisi siinÀ vÀÀristetty.

NÄ ville de ogsÄ fly opp mot Himmelen selv for Ä gjÞre narr av englene og «vÄr Herre». Jo hÞyere de flÞy med speilet, dess sterkere flirte det. De klarte nesten ikke Ä holde fast pÄ det. HÞyere og hÞyere flÞy de, nÊrmere Gud og englene. Da sitret speilet sÄ fryktelig i sitt hÄnflir at det fór dem ut av hendene og styrtet ned mot jorden,

Nyt tahtoivat he myöskin lentÀÀ ylös taivasta kohti, tehdĂ€kseen pilkkaa itse enkeleistĂ€kin ja ”Jumalasta”. Kuta korkeammalle he peiliĂ€ lennĂ€ttivĂ€t, sitĂ€ voimakkaammin se nauroi, tuskin he voivat pitÀÀ siitĂ€ kiinni. YhĂ€ korkeammalle ja korkeammalle he lensivĂ€t, likemmĂ€ Jumalaa ja enkeleitĂ€.

hvor det gikk i hundre millioner billioner og enda flere stykker, og nettopp da gjorde det mye stĂžrre ulykke enn fĂžr.

Silloin vÀrisi peili nauraessaan niin hirvittÀvÀsti, ettÀ se karkasi niiden kÀsistÀ ja syöksyi alas maahan, missÀ se meni sadaksi miljoonaksi, biljoonaksi ja vielÀ useammaksi kappaleeksi, ja nyt se tuotti paljoa suurempaa onnettomuutta kuin ennen.

For noen stykker var knapt sÄ store som et sandkorn, og disse flÞy rundt om i den vide verden. Og der de kom i Þynene pÄ folk, der ble de sittende, og da sÄ de menneskene alltid feil, eller hadde kun Þyne for det som var galt ved en ting, for hver lille speilbit hadde beholdt de samme kreftene som hele speilet hadde hatt.

SillÀ muutamat kappaleet olivat tuskin hiekkajyvÀsten kokoiset ja nÀmÀ lensivÀt ympÀri maailmaa, ja missÀ ne sattuivat ihmisten silmiin, siellÀ ne pysÀhtyivÀt sinne ja silloin nÀkivÀt nuo ihmiset kaikki vÀÀristettynÀ ja heillÀ oli silmÀÀ nÀhdÀ vain se, mikÀ jossakin asiassa oli nurjaa, sillÀ jokainen pieni peilinsÀrö oli sÀilyttÀnyt saman voiman, mikÀ koko peilillÀ oli.

Noen mennesker fikk til og med en liten speilsplint inn i hjertet, og det som var ganske fryktelig var at det hjertet ble som en klump is.

Muutamat ihmiset saivat vielÀ sydÀmeensÀ pienen pellinpalasen ja se oli varsin kauheaa, siitÀ sydÀmestÀ tuli kuin jÀÀkimpale.

Noen speilstykker var sÄ store at de ble brukt til ruteglass, men gjennom den ruten var det ikke verd Ä se sine venner.

Muutamat peilinkappaleet olivat niin suuret, ettÀ ne kÀytettiin ikkunalaseiksi, mutta sen ruudun lÀpi ei ollut hyvÀ katsella ystÀviÀÀn.

Andre stykker kom i briller, og derfor gikk det dÄrlig nÄr folk tok de brillene pÄ for Ä se rett og vÊre rettferdige. Den onde lo sÄ hans mage revnet, og det kilte ham sÄ deilig.

Muutamat palaset joutuivat silmÀlaseihin, ja huonosti kÀvi, kun ihmiset panivat ne nenÀlleen oikein nÀhdÀkseen ja ollakseen oikeamieliset. Paholainen nauroi niin, ettÀ hÀnen vatsansa repesi ja se kutkutti hÀntÀ niin suloisesti.

Men ute flÞy ennÄ smÄ glasstumper om i luften. NÄ skal vi hÞre!

Mutta ulkona lenteli vielÀ ilmassa pieniÀ lasisirpaleita. Nyt me saamme kuulla!

Andre historie. En liten gutt og en liten pike.

Toinen tarina. Pieni poika ja pieni tyttö

Inne i den store byen, hvor det er sÄ mange hus og mennesker at det ikke blir plass nok til at alle folk kan fÄ en liten have, og hvor de fleste derfor mÄ la seg nÞye med blomster i urtepotter, der var dog to fattige barn som hadde hatt noe stÞrre enn en urtepotte.

Suuressa kaupungissa, missĂ€ on niin monta taloa ja ihmistĂ€, ettei jÀÀ tarpeeksi tilaa jokaisen saada pientĂ€ puutarhaa ja missĂ€ sentĂ€hden useimpien tĂ€ytyy tyytyĂ€ kukkasiin kukkaruukuissa — siellĂ€ oli kuitenkin kaksi köyhÀÀ lasta, joilla oli jonkun verran suurempi puutarha kuin kukkaruukku.

De var ikke bror og sĂžster, men de holdt like godt av hverandre som om de var det.

He eivÀt olleet veli ja sisar, mutta he pitivÀt yhtÀ paljon toisistaan kuin jos olisivat olleet sitÀ.

Foreldrene bodde like opp til hverandre. De bodde pÄ to takkamre. Der hvor taket fra det ene nabohuset stÞtte opp til det andre, og vannrennen gikk langs med takskjegget, der vendte et vindu fra hvert hus ut.

Vanhemmat asuivat aivan lÀhellÀ toisiaan, he asuivat kahdessa ullakkokamarissa. SiinÀ, missÀ katto toisen naapurin talosta sattui yhteen toisen kanssa ja vesikouru kulki pitkin katonrajaa, siinÀ antoi molemmista taloista ulos pieni ikkuna.

Man behÞvde kun Ä skreve over i rennen, sÄ kunne man komme fra det ene vinduet til det andre.

Ei tarvinnut muuta kuin asettua hajareisin kourulle, niin pÀÀsi toisesta ikkunasta toiseen.

Utenfor hadde foreldrene en stor trekasse hver, og i den vokste kjÞkkenurter som de brukte, og et lite rosentre. Det var ett i hver kasse og de vokste sÄ velsignet.

Molemmat vanhemmat pitivÀt ulkona suurta puulaatikkoa ja siinÀ kasvoi kyökkikasveja, joita he tarvitsivat, ja pieni ruusupuu. Kummassakin laatikossa oli yksi, se kasvoi niin kauniisti.

NÄ fant foreldrene pÄ Ä stille kassene tvers over rennen slik at de nesten nÄdde fra det ene vinduet til det andre, og sÄ ganske livaktige ut som to blomstervoller.

Nyt keksivÀt vanhemmat asettaa laatikot sillÀ tavalla poikkipÀin yli kourun, ettÀ ne miltei ulottuivat toisesta ikkunasta toiseen ja aivan muistuttivat kahta kukkalavaa.

Erterankene hang ned over kassene, og rosentrĂŠrne skjĂžt lange grener som svingte seg om vinduene og bĂžyde seg mot hverandre: Det var nesten som en ĂŠresport av grĂžnt og av blomster.

Herneenvarret riippuivat alas laatikkojen yli ja ruusupuut kasvoivat pitkiÀ oksia, kietoutuivat ikkunoiden ympÀri, kumartuivat toisiaan vastaan: siinÀ oli miltei kuin vihannasta ja kukkasista tehty kunniaportti.

Siden kassene var ganske hÞye, og barna visste at de ikke mÄtte krype opp, sÄ fikk de tidt lov til Ä stige ut til hverandre og sitte pÄ deres smÄ skamler under rosene, og der lekte de nÄ sÄ prektig.

Kun laatikot olivat hyvin korkeat ja lapset tiesivÀt, etteivÀt he saaneet nousta niille, niin saivat he usein luvan astua ulos toistensa luo, istua pienillÀ jakkaroillaan ruusujen alla, ja siellÀ he nyt hauskasti leikkivÀt.

Om vinteren var jo den fornÞyelsen forbi. Vinduene var tidt ganske tilfrosne, men sÄ varmet de kobberskillinger pÄ kakkelovnen, la den hete skillingen pÄ den frosne ruten, og sÄ ble det et vakkert kikkehull, sÄ rundt sÄ rundt. Bak ved tittet et velsignet mildt Þye, ett fra hvert vindu. Det var den lille gutten og den lille piken.

Talvellahan se ilo oli ohi. Ikkunat olivat usein aivan jÀÀssÀ, mutta sitten he lÀmmittivÀt kuparirahoja uunissa, asettivat kuuman rahan jÀÀtyneelle ruudulle ja niin tuli siitÀ oivallinen tirkistysreikÀ, ihan pyöreÀ, ihan pyöreÀ. Sen takaa katseli suloinen lempeÀ silmÀ, yksi kummastakin ikkunasta. Ne olivat pieni poika ja pieni tyttö.

Han het Kay og hun het Gerda.

Pojan nimi oli Kai ja tytön nimi Gerda.

Om sommeren kunne de komme til hverandre i ett sprang, om vinteren mÄtte de fÞrst ned mange trapper og opp mange trapper. Ute fÞk sneen.

KesÀllÀ saattoivat he yhdellÀ hyppÀyksellÀ pÀÀstÀ toistensa luo, talvella tÀytyi heidÀn ensin kulkea monet portaat alas ja monet portaat ylös. Ulkona tuiskutti lunta.

«Det er de hvite biene som svermer», sa den gamle bestemoren.

— Valkeat mehilĂ€iset parveilevat, sanoi vanha isoĂ€iti.

«Har de ogsÄ en bidronning?» spurte den lille gutten, for han visste at imellom de virkelige biene er det en slik en.

— Onko niillĂ€ myöskin mehilĂ€iskuningatar? kysyi pieni poika, sillĂ€ hĂ€n tiesi, ettĂ€ oikeiden mehilĂ€isten joukossa on sellainen.

«Det har de!» sa bestemoren. «Hun flyr der hvor de svermer tettest! Hun er stÞrst av dem alle, og aldri forblir hun stille pÄ jorden, hun flyr opp igjen i den store skyen. Mang en vinternatt flyr hun gjennom byens gater og kikker inn av vinduene, og da fryser de sÄ underlig, akkurat som blomster.»

— On niillĂ€, sanoi isoĂ€iti. — HĂ€n lentÀÀ siellĂ€, missĂ€ ne parveilevat sakeimmillaan. HĂ€n on suurin heistĂ€ kaikista eikĂ€ hĂ€n koskaan pysĂ€hdy maahan, hĂ€n lentÀÀ takaisin ylös mustaan pilveen. Monena talviyönĂ€ lentÀÀ hĂ€n lĂ€pi kaupungin katujen ja kurkistaa sisÀÀn ikkunoista, ja silloin ne jÀÀtyvĂ€t niin kummallisiksi, ikÀÀnkuin niissĂ€ olisi kukkasia.

«Ja, det har jeg sett!» sa begge barna, og sÄ visste de at det var sant.

— Niin, sen minĂ€ olen nĂ€hnyt, sanoivat molemmat lapset ja sitten he tiesivĂ€t, ettĂ€ se oli totta.

«Kan snedronningen komme inn her?» spurte den lille piken.

— Saako lumikuningatar tulla tĂ€nne sisÀÀn? kysyi pieni tyttö.

«La henne bare komme», sa gutten, «sÄ setter jeg henne pÄ den varme kakkelovnen, og sÄ smelter hun.»

— Tulkoon vain, sanoi poika, — niin minĂ€ panen hĂ€net lĂ€mpöiselle kaakeliuunille ja sitten hĂ€n sulaa.

Men bestemoren glattet hans hÄr og fortalte andre historier.

Mutta isoÀiti silitti hÀnen hiuksiaan ja kertoi toisia tarinoita.

Om aftenen da den lille Kay var hjemme og halvt avkledd, krÞp han opp pÄ stolen ved vinduet og tittet ut av det lille hullet. Et par sneflak falt der ute, og en av disse, det aller stÞrste, ble liggende pÄ kanten av den ene blomsterkassen. Sneflaket vokste mer og mer, det ble til sist til en hel kvinneskikkelse, kledd i det fineste hvite slÞr, som var som sammensatt av millioner stjerneaktige fnugg.

Illalla, kun pieni Kai oli kotona ja puoleksi riisuttuna, nousi hÀn tuolille ikkunan luona ja katseli ulos pienestÀ reiÀstÀ. Pari lumihiutaletta putosi siellÀ ulkona ja yksi nÀistÀ, kaikkein suurin, jÀi toisen kukkalaatikon laidalle. Lumihiutale kasvoi kasvamistaan, vihdoin siitÀ tuli kokonainen nainen, puettuna hienoimpaan valkoiseen harsoon, joka oli kuin kokoonpantu miljoonista tÀhdentapaisista untuvista.

Hun var sÄ vakker og fin, men av is, den blendende blinkende is, allikevel var hun levende. Øynene stirret som to klare stjerner, men det var ingen ro eller hvile i dem.

HÀn oli kovin kaunis ja hieno, mutta jÀÀstÀ, hÀikÀisevÀstÀ, kimmeltÀvÀstÀ jÀÀstÀ. Kuitenkin oli hÀn elÀvÀ. SilmÀt tuijottivat kuin kaksi kirkasta tÀhteÀ, mutta niissÀ ei ollut mitÀÀn rauhaa tai lepoa.

Hun nikket til vinduet og vinket med hÄnden. Den lille gutten ble forskrekket og lÞp ned fra stolen, da var det som om det utenfor flÞy en stor fugl forbi vinduet.

HÀn nyökkÀsi ikkunaan pÀin ja viittasi kÀdellÀÀn. Pieni poika pelÀstyi ja hyppÀsi alas tuolilta. Silloin tuntui siltÀ, kuin suuri lintu olisi ulkopuolella lentÀnyt ikkunan ohitse.

Neste dag ble det klar frost — og sĂ„ kom vĂ„ren, solen skinte, det grĂžnne tittet frem, svalene bygde rede, vinduene kom opp, og de smĂ„ barna satt igjen i deres lille have hĂžyt oppe i takrennen over alle etasjene.

Seuraavana pĂ€ivĂ€nĂ€ tuli kirkas pakkanen — ja sitten tuli suoja ja sitten tuli kevĂ€t. Aurinko paistoi, vihanta pilkisti esiin, pÀÀskyset tekivĂ€t pesÀÀ, ikkunat avattiin ja pienet lapset istuivat taas pienessĂ€ puutarhassaan korkealla katonrĂ€ystÀÀllĂ€ kaikkien kerrosten pÀÀllĂ€.

Rosene blomstret den sommeren sÄ makelÞst. Den lille piken hadde lÊrt en salme, og i den stod det om roser. Og ved de rosene tenkte hun pÄ sine egne, og hun sang den for den lille gutten, og han sang den med:

Ruusut kukkivat sinÀ kesÀnÀ aivan erinomaisesti. Pieni tyttö oli oppinut virren ja siinÀ luettiin ruusuista ja niitÀ ruusuja ajatellessa ajatteli hÀn omiaan. Ja hÀn lauloi sen pienelle pojalle, ja poika lauloi sen niinikÀÀn:

«Rosene vokser i dale,
Der fÄr vi Barn-Jesus i tale!»

Ruusuja laaksossa hohtaa,
rakas Jeesus siell’ lapset kohtaa.

Og de smÄ holdt hverandre i hendene, kysset rosene og sÄ inn i Guds klare solskinn og talte til det som om Jesusbarnet var der.

Ja pienokaiset pitelivÀt toisiaan kÀdestÀ, suutelivat ruusuja ja katselivat Jumalan kirkkaaseen auringonpaisteeseen ja puhelivat sille, ikÀÀnkuin Jeesuslapsi olisi ollut siinÀ.

Hvilke deilige sommerdager det var, hvor velsignet det var Ă„ vĂŠre ute ved de friske rosentrĂŠrne som aldri syntes Ă„ ville holde opp med Ă„ blomstre.

Ihania suvipÀiviÀ ne olivat, suloista oli olla ulkona raikkaiden ruusupuiden luona, jotka eivÀt koskaan nÀyttÀneet aikovan lakata kukkimasta.

Kay og Gerda satt og sĂ„ i billedboken med dyr og fugler. Da var det — klokken slo akkurat fem pĂ„ det store kirketĂ„rnet — at Kay sa: «Au! Det stakk meg i hjertet! Og nĂ„ fikk jeg noe inn i Ăžyet!»

Kai ja Gerda istuivat ja katselivat kuvakirjaa, jossa oli elĂ€imiĂ€ ja lintuja. Silloin — kello löi juuri viisi suuressa kirkontornissa — sanoi Kai: Ai, minun sydĂ€meeni pisti! Ja nyt tuli jotakin silmÀÀni.

Den lille piken tok ham om halsen. Han blunket med Ăžynene. Nei, det var ikke noe Ă„ se.

Pieni tyttö tarttui hÀntÀ kaulaan. Kai siristeli silmiÀÀn: ei, ei mitÀÀn voinut nÀhdÀ.

«Jeg tror det er borte!» sa han, men borte var det ikke.

— MinĂ€ luulen, ettĂ€ se on poissa! sanoi hĂ€n. Mutta se ei ollut poissa.

Det var nettopp et av disse glasskornene som sprang fra speilet, trollspeilet. Vi husker det nok, det fÊle glasset som gjorde at alt stort og godt som avspeilet seg i det ble smÄtt og heslig, men det onde og slette trÄdte ordentlig frem, og hver feil ved en ting kunne en straks merke.

Se oli juuri yksi noita lasisirpaleita, jotka lensivĂ€t peilistĂ€, taikapeilistĂ€ — me kyllĂ€ muistamme tuon ilkeĂ€n lasin, joka teki, ettĂ€ kaikki suuri ja hyvĂ€, joka kuvastui siinĂ€, kĂ€vi pieneksi ja rumaksi, mutta paha ja huono astui oikein esiin ja jokainen vika kĂ€vi heti huomattavaksi.

Den stakkars Kay han hadde ogsÄ fÄtt et korn like inn i hjertet. Det ville snart bli som en isklump.

Kai raukka, hÀn oli saanut sirpaleen myöskin suoraan sydÀmeensÀ. Pian se oli kÀyvÀ ikÀÀnkuin jÀÀmöhkÀleeksi.

NĂ„ gjorde det ikke vondt mere, men det var der.

Nyt ei enÀÀ tehnyt kipeÀÀ, mutta siellÀ se oli.

«Hvorfor grÄter du», spurte han, «slik at du ser stygg ut! Jeg feiler jo ikke noe! Fy!» ropte han med en gang. «Den rosen der er gnaget av en orm! Og se, den der er jo ganske skjev! Det er i grunnen noen ekle roser! De ligner pÄ kassene de stÄr i!» Og sÄ stÞtte han med foten hardt imot kassen og rev de to rosene av.

— Miksi sinĂ€ itket? kysyi hĂ€n. — Silloin sinĂ€ olet ruman nĂ€köinen.
EihĂ€n minua mikÀÀn vaivaa. Hyi! huusi hĂ€n samassa, — tuo ruusu tuossa on madon syömĂ€! Ja kas, tuo tuossahan on aivan viisto! Ne ovat todella ilkeitĂ€ ruusuja. Muistuttavat ihan laatikoita, joissa kasvavat. Ja sitten hĂ€n jalallaan lujasti tönĂ€isi laatikkoa ja repĂ€isi pois molemmat ruusut.

«Kay, hva gjÞr du?!» ropte den lille piken. Og da han sÄ hennes forskrekkelse rev han enda en rose av og lÞp sÄ inn gjennom sitt vindu, bort fra den velsignede lille Gerda.

— Kai, mitĂ€ sinĂ€ teet! huusi pieni tyttö, ja kun hĂ€n nĂ€ki hĂ€nen kauhunsa, repi hĂ€n irti vielĂ€ yhden ruusun ja juoksi sitten sisÀÀn omasta ikkunastaan, pois herttaisen pienen Gerdan luota.

NÄr hun siden kom med billedboken, sa han at den var for smÄbarn, og fortalte bestemoren historier kom han hele tiden med et men. Kunne han komme til det, sÄ gikk han bak etter henne, satte briller pÄ og talte slik som henne. Det var ganske likt, og sÄ lo folk av ham.

Kun Gerda sitten tuli ja toi kuvakirjan, sanoi hĂ€n, ettĂ€ se oli sylilapsia varten. Ja jos isoĂ€iti kertoi satuja, niin pani hĂ€n aina joukkoon ”mutta” — niin, jos hĂ€n vain saattoi pÀÀstĂ€ likettyville, niin kulki hĂ€n hĂ€nen perĂ€ssÀÀn, pani silmĂ€lasit nenĂ€lleen ja puhui niinkuin hĂ€n. Se oli aivan kuin olisi ollut isoĂ€iti, ja sitten ihmiset nauroivat hĂ€ntĂ€.

Han kunne snart tale og gÄ etter alle menneskene i hele gaten.

Pian hÀn osasi matkia kaikkien ihmisten puhetta ja kÀyntiÀ koko sillÀ kadulla.

Alt som var merkelig hos dem og ikke skjÞnt, det visste Kay Ä gjÞre bak dem, og sÄ sa folk: «Det er bestemt et utmerket hode han har den gutten!» Men det var det glasset han hadde fÄtt i Þyet, og det glasset som satt i hjertet, derfor var det han ertet selv den lille Gerda, som av hele sin sjel holdt av ham.

Kaikkea, mikÀ heissÀ oli erikoista eikÀ kaunista, sitÀ osasi Kai jÀljitellÀ, ja sitten sanoivat ihmiset: sillÀ pojalla on varmaan erinomainen pÀÀ! Mutta se johtui siitÀ lasisirpaleesta, jonka hÀn oli saanut silmÀÀnsÀ, siitÀ lasisirpaleesta, joka oli sydÀmessÀ. SentÀhden kiusasi hÀn pientÀ Gerdaakin, joka koko sielustaan piti hÀnestÀ.

Hans leker ble nÄ ganske annerledes enn fÞr, de var sÄ forstandige: En vinterdag som sneflakene fÞk, kom han med et stort forstÞrrelsesglass, holdt sin blÄe frakkeflik ut og lot sneflakene falle pÄ den.

HÀnen leikkinsÀ kÀvivÀt nyt aivan toisenlaisiksi kuin ennen, ne olivat niin jÀrkevÀt. ErÀÀnÀkin talvipÀivÀnÀ, kun lumihiutaleita tuprutti, tuli hÀn, kÀdessÀÀn suuri polttolasi, piteli levÀllÀÀn sinistÀ takinlievettÀÀn ja antoi lumihiutaleiden pudota sille.

«Se nÄ i glasset, Gerda!» sa han, og hvert sneflak ble mye stÞrre og sÄ ut som en prektig blomst eller en tikantet stjerne. Det var vakkert Ä se pÄ.

— Katso nyt lasiin, Gerda, sanoi hĂ€n ja jokainen lumihiutale tuli paljon suuremmaksi ja oli komean kukan tai kymmensĂ€rmĂ€isen tĂ€hden nĂ€köinen. Se oli kaunista katsella.

«Ser du, hvor kunstnerisk!» sa Kay. «Det er mye mer interessant enn med de virkelige blomstene! Og det er ikke en eneste feil med dem, de er ganske korrekte, nÄr de bare ikke smelter!»

— NĂ€etkö, kuinka taidokasta! sanoi Kai. — Se on paljon mielenkiintoisempaa kuin oikeat kukkaset. EikĂ€ niissĂ€ ole ainoaakaan virhettĂ€, ne ovat aivan sÀÀnnölliset, kunhan vain eivĂ€t sula!

Litt etter kom Kay med store hansker og sin kjelke pÄ ryggen, han ropte Gerda like inn i Þrene: «Jeg har fÄtt lov Ä kjÞre pÄ den store plassen hvor de andre leker!» Og avsted dro han.

VĂ€hĂ€n myöhemmin tuli Kai, kĂ€dessĂ€ suuret kintaat ja kelkka selĂ€ssĂ€. HĂ€n huusi aivan Gerdan korvaan: — MinĂ€ olen saanut luvan laskettaa suurella torilla, missĂ€ muut leikkivĂ€t! Ja sen tiensĂ€ hĂ€n meni.

Der borte pÄ plassen bandt de modigste guttene tidt kjelkene sine fast i bondemannens vogn, og sÄ kjÞrte de et stykke med. Det gikk ganske godt.

Torilla köyttivÀt usein rohkeat pojat kelkkansa talonpojan rattaihin ja ajoivat hyvÀn matkaa mukana. Hauskasti se meni.

Mens de lekte som best kom det en stor slede. Den var helt hvitmalt, og det satt en i den, innsvÞpt i en lodden hvit pels med hvit lodden lue. Sleden kjÞrte to ganger rundt plassen, og Kay fikk kastet frem sin lille kjelke, bundet seg fast i den, og nÄ kjÞrte han med.

HeidÀn paraikaa leikkiessÀÀn tuli reki. Se oli maalattu aivan valkoiseksi ja siinÀ istui joku kÀÀriytyneenÀ karvaiseen valkoiseen turkkiin ja pÀÀssÀ valkoinen karvalakki. Reki kiersi torin kahteen kertaan ja Kai sai nopeasti köytetyksi kelkkansa siihen kiinni, ja nyt hÀn ajoi mukana.

Det gikk raskere og raskere like inn i nÊrmeste gate. Den som kjÞrte dreide hodet og nikket sÄ vennlig til Kay, det var som om de kjente hverandre. Hver gang Kay ville lÞsne sin lille slede nikket personen igjen, og sÄ ble Kay sittende. De kjÞrte like ut av byens port.

Kulku kÀvi nopeammin ja nopeammin suoraan seuraavalle kadulle. Se, joka ajoi, kÀÀnsi pÀÀtÀÀn, nyökkÀsi ystÀvÀllisesti Kaille, tuntui siltÀ, kuin he olisivat tunteneet toisensa. Joka kerta kun Kai aikoi irroittaa kelkkansa, nyökkÀsi tuo henkilö taas ja niin Kai jÀi istumaan. He ajoivat suoraan ulos kaupungin portista.

Da begynte sneen Ä velte sÄpass ned at den lille gutten ikke kunne se en hÄnd for seg, men han fór avsted. Da slapp han straks snoren for Ä komme lÞs fra den store sleden, men det hjalp ikke, hans lille kjÞretÞy hang fast, og det gikk med vindens fart.

Nyt alkoi lunta tulla niin vyörymÀllÀ, ettei pieni poika voinut nÀhdÀ kÀden mittaa eteensÀ, kiitÀessÀÀn eteenpÀin. Silloin pÀÀsti hÀn nopeasti irti nuoran, pÀÀstÀkseen eroon reestÀ, mutta se ei auttanut, hÀnen pienet ajoneuvonsa riippuivat siinÀ kiinni ja mentiin tuulen vauhdilla.

Da ropte han ganske hĂžyt, men ingen hĂžrte ham, og sneen fĂžk og sleden flĂžy avsted. Imellom kom et hopp, det var som om han fĂłr over grĂžfter og gjerder.

Silloin huusi hÀn aivan ÀÀneen, mutta kukaan ei kuullut hÀntÀ ja lumi pyrysi ja reki lensi eteenpÀin. VÀlistÀ se pomppasi ilmaan, tuntui siltÀ, kuin se olisi kiitÀnyt yli ojien ja aitojen.

Han var ganske forskrekket, han ville lese sin Fader VĂ„r, men han kunne kun huske den store gangetabellen.

HĂ€n oli aivan pelĂ€styksissÀÀn, hĂ€n olisi tahtonut lukea ”isĂ€meitĂ€nsĂ€â€, mutta hĂ€n ei muistanut muuta kuin ”ison kertomataulun”.

Snefnuggene ble stÞrre og stÞrre, til slutt sÄ de ut som store hvite hÞns. Med ett sprang de til side, den store sleden stoppet, og den personen som kjÞrte i den reiste seg opp. Pelsen og luen var av bare sne. En dame var det, sÄ hÞy og rak, sÄ skinnende hvit, det var Snedronningen.

Lumihiutaleet kÀvivÀt suuremmiksi ja suuremmiksi. Vihdoin olivat ne kuin suuria valkoisia kanoja. YhtÀkkiÀ singahtivat ne syrjÀÀn, reki pysÀhtyi ja se henkilö, joka ajoi, nousi. Turkki ja lakki olivat paljasta lunta. Nainen se oli, pitkÀ ja solakka, hÀikÀisevÀn valkoinen, se oli lumikuningatar.

«Vi har kommet raskt frem!» sa hun. «Men det er kaldt! Kryp inn i min bjÞrnepels!» Og hun satte ham i sleden hos seg, og slo pelsen om ham, det var som om han sank i en snefonn.

— MeidĂ€n matkamme on kulunut onnellisesti, sanoi hĂ€n, — mutta kuinka noin palelet? Hiivi minun karhunnahkaturkkiini! Ja hĂ€n asetti hĂ€net rekeen viereensĂ€, kiersi turkin hĂ€nen ympĂ€rilleen, tuntui siltĂ€, kuin hĂ€n olisi vaipunut lumihankeen.

«Fryser du ennÄ?» spurte hun, og sÄ kysset hun ham pÄ pannen.

— VielĂ€kö sinua palelee? kysyi hĂ€n ja sitten hĂ€n suuteli hĂ€ntĂ€ otsalle.

Uh! Det var kaldere enn is, det gikk ham like inn i hans hjerte, det var jo allerede halvt en isklump. Det var som om han skulle dĂž — men kun et Ăžyeblikk, sĂ„ gjorde det bare godt. Han merket ikke mere til kulden rundt om.

Hui, se oli kylmempÀÀ kuin jÀÀ, se meni suoraan hÀnen sydÀmeensÀ, joka jo puoleksi oli jÀÀkimpale. Tuntui siltÀ, kuin hÀn olisi ollut kuolemaisillaan. Mutta vain hetken, sitten tuntui oikein hyvÀltÀ. HÀn ei enÀÀn huomannut pakkasta ympÀrillÀÀn.

«Min kjelke! Glem ikke min kjelke!» Det husket han fÞrst pÄ, og den ble bundet pÄ en av de hvite hÞnsene, og den flÞy bak etter med kjelken pÄ ryggen.

— Kelkkani! Ă€lkÀÀ unohtako kelkkaani! Sen hĂ€n ensinnĂ€ muisti. Ja kelkka sidottiin erÀÀn valkoisen kanan kannettavaksi ja se lensi perĂ€ssĂ€, kelkka selĂ€ssĂ€.

Snedronningen kysset Kay enda en gang, og da hadde han glemt lille Gerda og bestemor og alle dem der hjemme.

Lumikuningatar suuteli Kaita vielÀ kerran ja silloin hÀn oli unohtanut pienen Gerdan, isoÀidin ja kaikki siellÀ kotona.

«NÄ fÄr du ikke flere kyss!» sa hun. «For da kysser jeg deg i hjel!»

— Nyt et saa useampia suudelmia, sanoi lumikuningatar, — sillĂ€ silloin suutelisin sinut kuoliaaksi!

Kay sÄ pÄ henne, hun var sÄ vakker, et klokere, vakrere ansikt kunne han ikke tenke seg. NÄ syntes hun ikke Ä vÊre av is, som den gangen hun satt utenfor vinduet og vinket til ham.

Kai katsoi hÀneen, hÀn oli hyvin kaunis. Viisaampia, kauniimpia kasvoja ei saattanut ajatella. Nyt ei hÀn tuntunut olevan jÀÀtÀ niinkuin silloin, kun hÀn istui ikkunan takana ja viittasi hÀnelle.

For hans Þyne var hun fullkommen, han fÞlte seg slett ikke redd. Han fortalte henne at han kunne hoderegning, og det med brÞk, landenes kvadratmil og «hvor mange innbyggere», og hun smilte alltid. Da syntes han det ikke var nok det han visste, og han sÄ opp i det store store luftrommet, og hun flÞy med ham, flÞy hÞyt opp pÄ den sorte skyen, og stormen suste og bruste, det var som om den sang gamle viser.

HĂ€nen silmissÀÀn hĂ€n oli tĂ€ydellinen, hĂ€n ei ensinkÀÀn pelĂ€nnyt, hĂ€n kertoi hĂ€nelle, ettĂ€ hĂ€n osasi pÀÀssĂ€laskua, pÀÀssĂ€laskua murtoluvuillakin, ettĂ€ hĂ€n tiesi maiden neliöpenikulmat ja ”kuinka monta asukasta”, ja lumikuningatar hymyili kaiken aikaa. Silloin tuntui Kaista, ettei se, mitĂ€ hĂ€n tiesi, kuitenkaan riittĂ€nyt, ja hĂ€n katsoi ylös suureen, suureen tyhjyyteen ja lumikuningatar lensi hĂ€nen kanssaan, lensi korkealle ylös mustalle pilvelle ja myrsky humisi ja kohisi, tuntui siltĂ€, kuin se olisi laulanut vanhoja lauluja. He lensivĂ€t yli metsien ja jĂ€rvien, yli merten ja maiden.

De flÞy over skoger og sjÞer, over hav og land. Nedenunder suste den kalde blest, ulvene hylte, sneen gnistret. Hen over den flÞy de sorte skrikende krÄkene, men ovenfor skinte mÄnen sÄ stor og klar, og den sÄ Kay pÄ den lange, lange vinternatt. Om dagen sov han ved snedronningens fÞtter.

Alla humisi kylmÀ tuuli, sudet ulvoivat, lumi sÀihkyili, sen yli lensivÀt suuret, kirkuvat varikset, mutta ylÀpuolella paistoi kuu suurena ja kirkkaana ja siihen katseli Kai pitkÀn, pitkÀn talviyön. PÀivÀn nukkui hÀn lumikuningattaren jalkain juuressa.

Tredje historie. Blomsterhaven hos konen som kunne trolldom.

Kolmas tarina. Kukkatarha vaimon luona, joka osasi noitua

Men hvordan hadde den lille Gerda det, da Kay ikke kom mere?

Mutta mimmoista oli pienellÀ Gerdalla, kun ei Kai enÀÀn tullut?

Hvor var han da? — Ingen visste det, ingen kunne fortelle noe. Guttene fortalte kun at de hadde sett ham binde sin lille kjelke til en prektig stor slede som kjþrte inn i gaten og ut av byens port.

MissÀ hÀn mahtoi olla? Ei kukaan tietÀnyt, ei kukaan osannut antaa neuvoja. Pojat kertoivat vain nÀhneensÀ hÀnen sitovan kelkkansa kiinni komeaan rekeen, joka ajoi kadulle ja ulos kaupungin portista.

Ingen visste hvor han var, og mange tĂ„rer flĂžt. Den lille Gerda grĂ„t sĂ„ dypt og lenge. — SĂ„ sa de at han var dĂžd, at han hadde sunket i elven som rant tett ved byen. O, det var i sannhet lange, mĂžrke vinterdager.

Ei kukaan tietÀnyt, missÀ hÀn oli, monta kyyneltÀ vuosi, pieni Gerda itki katkerasti ja kauan. Sitten he sanoivat, ettÀ Kai oli kuollut, hÀn oli vaipunut jokeen, joka virtasi aivan kaupungin likellÀ. Oi, ne olivat oikein pitkiÀ, pimeitÀ talvipÀiviÀ.

NÄ kom vÄren med varmere solskinn.

Nyt tuli kevÀt ja aurinko paistoi lÀmpöisemmin.

«Kay er dÞd og borte!» sa den lille Gerda.

— Kai on kuollut ja poissa, sanoi pieni Gerda.

«Det tror jeg ikke!» sa solskinnet.

— SitĂ€ en usko, sanoi auringonpaiste.

«Han er dÞd og borte!» sa hun til svalene.

— HĂ€n on kuollut ja poissa! sanoi tyttö pÀÀskysille.

«Det tror jeg ikke!» svarte de, og til sist trodde den lille Gerda det heller ikke.

— SitĂ€ en usko! vastasivat ne ja vihdoin ei pieni Gerdakaan sitĂ€ uskonut.

«Jeg skal ta pÄ mine nye rÞde sko», sa hun en morgenstund, «dem Kay aldri har sett, og sÄ vil jeg gÄ ned til elven og spÞrre den ut!»

— MinĂ€ otan jalkaani uudet punaiset kenkĂ€ni, sanoi hĂ€n erÀÀnĂ€ aamuna, — niitĂ€ ei Kai koskaan ole nĂ€hnyt, ja sitten menen joelle ja kysyn siltĂ€.

Og det var ganske tidlig. Hun kysset den gamle bestemoren som sov, tok de rÞde skoene pÄ og gikk helt alene ut av porten til elven.

Ja oli hyvin varhaista. HÀn suuteli vanhaa isoÀitiÀ, joka nukkui, pani jalkaansa punaiset kengÀt ja lÀksi aivan yksin ulos portista joelle.

«Er det sant at du har tatt min lille lekebror? Jeg skal gi deg mine rÞde sko dersom du vil gi ham til meg igjen!»

— Onko totta, ettĂ€ sinĂ€ olet ottanut pienen leikkiveljeni? MinĂ€ lahjoitan sinulle punaiset kenkĂ€ni, jos annat hĂ€net minulle takaisin.

Og bÞlgene, syntes hun, nikket sÄ underlig. Da tok hun sine rÞde sko, det kjÊreste hun hadde, og kastet dem begge to ut i elva, men de falt tett inne ved bredden, og de smÄ bÞlgene bar dem straks i land til henne. Det var som om elva ikke ville ta det kjÊreste hun hadde, da den jo ikke hadde den lille Kay.

Ja aallot nyökkÀsivÀt hÀnen mielestÀÀn niin kummallisesti. Silloin hÀn otti punaiset kenkÀnsÀ, rakkaimman omaisuutensa, ja viskasi ne molemmat jokeen, mutta ne putosivat aivan rantaan ja pienet kalat kantoivat ne heti hÀnelle maihin, tuntui siltÀ, kuin ei joki olisi tahtonut ottaa hÀnen rakkainta omaisuuttaan, koska ei sillÀ ollut pientÀ Kaita.

Men hun trodde nÄ at hun ikke kastet skoene langt nok ut, og sÄ krÞp hun opp i en bÄt som lÄ i sivene. Hun gikk helt ut i den ytterste enden og kastet skoene. Men bÄten var ikke bundet fast, og ved den bevegelsen hun gjorde, gled den fra land.

Mutta Gerda luuli nyt, ettei hÀn heittÀnyt kenkiÀ tarpeeksi kauas ja niin hÀn kömpi veneeseen, joka oli kaislikossa, hÀn meni aivan ÀÀrimmÀiseen pÀÀhÀn asti ja heitti kengÀt. Mutta vene ei ollut sidottu kiinni ja hÀnen liikkeidensÀ vaikutuksesta se liukui pois maalta.

Hun merket det og skyndte seg for Ä komme bort, men fÞr hun nÄdde tilbake var bÄten over en alen ute, og nÄ gled den hurtig avsted.

HÀn huomasi sen ja kiirehti pÀÀsemÀÀn pois, mutta ennenkuin hÀn ehti takaisin, oli vene jo yli kyynÀrÀn verran vesillÀ ja nyt se nopeasti liukui eteenpÀin.

Da ble den lille Gerda ganske forskrekket og gav seg til Ä grÄte, men ingen hÞrte henne utenom grÄspurvene, og de kunne ikke bÊre henne i land, men de flÞy langs bredden og sang, likesom for Ä trÞste henne: «Her er vi! Her er vi!»

Silloin pelÀstyi pieni Gerda suuresti ja rupesi itkemÀÀn, mutta kukaan ei kuullut hÀntÀ paitsi harmaat varpuset ja ne eivÀt voineet kantaa hÀntÀ maihin. Mutta ne lensivÀt pitkin rantaa ja lauloivat ikÀÀnkuin lohduttaakseen hÀntÀ:
— TÀÀllĂ€ me olemme, tÀÀllĂ€ me olemme!

BÄten drev med strÞmmen. Den lille Gerda satt ganske stille i bare strÞmpene. Hennes smÄ rÞde sko flÞt bak etter, men de kunne ikke nÄ bÄten, den tok sterkere fart.

Vene kulki virran mukana, hÀnen pienet punaiset kenkÀnsÀ uivat perÀssÀ, mutta ne eivÀt voineet saavuttaa venettÀ, joka alkoi kulkea kiivaammin.

Nydelig var det pÄ begge bredder, deilige blomster, gamle trÊr og skrenter med fÄr og kuer, men ikke et menneske Ä se.

Kaunista oli molemmilla rannoilla, kauniita kukkia, vanhoja puita ja rinteitÀ, joilla oli lampaita ja lehmiÀ, mutta ei ihmisiÀ nÀkyvissÀ.

«Kanskje bÊrer elven meg hen til lille Kay», tenkte Gerda, og sÄ ble hun i bedre humÞr, reiste seg opp og sÄ i mange timer pÄ de vakre grÞnne breddene.

— EhkĂ€pĂ€ virta vie minut pienen Kain luo, ajatteli Gerda ja sitten hĂ€n tuli paremmalle mielelle, nousi seisomaan ja katseli monta tuntia noita kauniita, vihreitĂ€ rantoja.

SÄ kom hun til en stor kirsebÊrhave hvor det var et lite hus med underlige rÞde og blÄe vinduer, forresten var det strÄtak, og utenfor to tresoldater som viste vÄpen til dem som seilte forbi.

Sitten hÀn tuli suurelle kirsikkatarhalle, missÀ oli punainen talo kummallisine punaisine ja sinisine ikkunoineen, muuten siinÀ oli olkikatto ja ulkopuolella kaksi puusotamiestÀ, jotka tekivÀt kunniaa niille, jotka purjehtivat ohitse.

Gerda ropte pÄ dem, hun trodde at de var levende, men de svarte naturligvis ikke. Hun kom ganske nÊr dem, elven drev bÄten like inn imot land.

Gerda huusi heille. HÀn luuli, ettÀ ne olivat elÀviÀ, mutta ne tietysti eivÀt vastanneet. HÀn tuli aivan likelle niitÀ, virta ajoi veneen suoraan maata kohti.

Gerda ropte enda hÞyere, og sÄ kom en gammel gammel kone ut av huset som stÞttet seg pÄ en krokkjepp. Hun hadde en stor solhatt pÄ, og den var bemalt med de vakreste blomster.

Gerda huusi vielÀkin lujemmin ja silloin tuli talosta vanha, vanha vaimo, nojaten koukkusauvaansa. HÀnen pÀÀssÀÀn oli suuri lierilakki, johon oli maalattu mitÀ kauneimpia kukkasia.

«Du stakkars barn!» sa den gamle konen. «Hvordan er du dog kommet ut pÄ den store, sterke strÞmmen, og drevet lang ut i den vide verden?!» Og sÄ gikk den gamle konen helt ut i vannet, slo sin krokkjepp fast i bÄten, trakk den i land, og lÞftet den lille Gerda ut.

— SinĂ€ pieni lapsi raukka! sanoi vanha vaimo, — kuinka sinĂ€ oletkaan joutunut suurelle, vĂ€kevĂ€lle virralle, ajautunut kauas maailmalle? Ja sitten astui vanhus aivan veteen, iski koukkusauvansa kiinni veneeseen, veti sen maihin ja nosti pois pienen Gerdan.

Og Gerda var glad for Ä komme pÄ det tÞrre, men dog litt redd for den fremmede gamle konen.

Ja Gerda iloitsi pÀÀstessÀÀn kuivalle maalle, mutta pelkÀsi sentÀÀn hiukkasen vierasta, vanhaa vaimoa.

РэĐșĐ»Đ°ĐŒĐ°