201
Lumikuningatar / Snedronningen. Et eventyr i syv historier — ĐœĐ° Ń„Ń–ĐœŃĐșĐ°Đč і ĐœĐ°Ń€ĐČДжсĐșĐ°Đč ĐŒĐŸĐČах. ĐĄŃ‚Đ°Ń€ĐŸĐœĐșĐ° 3

Đ€Ń–ĐœŃĐșĐ°-ĐœĐ°Ń€ĐČДжсĐșая ĐșĐœŃ–ĐłĐ°-Đ±Ń–Đ»Ń–ĐœĐłĐČĐ°

Hans Christian Andersen

Lumikuningatar

Hans Christian Andersen

Snedronningen. Et eventyr i syv historier

KyllÀ, sen tÀytyi olla hÀn. HÀn kuvitteli elÀvÀsti mielessÀÀn hÀnen viisaita silmiÀÀn, hÀnen pitkiÀ hiuksiaan. HÀn aivan saattoi nÀhdÀ, kuinka hÀn hymyili, kun he istuivat kotona ruusujen alla.

Jo, det mÄtte vÊre ham. Hun tenkte sÄ levende pÄ hans kloke Þyne, og hans lange hÄr. Hun kunne se akkurat hvordan han smilte, som da de satt hjemme under rosene.

Varmaan hÀn tulee iloiseksi, kun nÀkee Gerdan, kuulee, minkÀ pitkÀn matkan hÀn on kulkenut hÀnen tÀhtensÀ, ja saa tietÀÀ, kuinka suruissaan kaikki kotona olivat, kun ei hÀn palannut.

Han ville nok bli glad for Ä se henne, hÞre hvilken lang vei hun hadde gÄtt for hans skyld, og fÄ greie pÄ hvor bedrÞvet alle de hjemme hadde vÊrt da han ikke kom igjen.

Oi sitÀ pelkoa ja iloa!

O, det var en frykt og en glede.

Nyt he olivat portaissa. SiellÀ paloi kaapilla pieni lamppu. KeskellÀ lattiaa seisoi kesy varis, kÀÀnnellen pÀÀtÀÀn joka taholle ja katseli Gerdaa, joka niiasi, niinkuin isoÀiti oli opettanut.

NÄ var de pÄ trappen. Der brente en liten lampe pÄ et skap. Midt pÄ gulvet stod den tamme krÄken og dreide hodet til alle sider og betraktet Gerda, som neide slik bestemor hadde lÊrt henne.

— Sulhaseni on puhunut teistĂ€ niin kauniisti, pieni neitiseni, sanoi kesy varis. — TeidĂ€n ”vita’nne”, niinkuin sitĂ€ sanotaan, on sekin hyvin liikuttava. Otatteko lampun, niin minĂ€ kuljen edellĂ€. Me kuljemme tĂ€stĂ€ suoraan, niin emme tapaa ketÀÀn.

«Min forlovede har talt sĂ„ vakkert om dem, min lille frĂžken», sa den tamme krĂ„ken. «Deres vita, som man kaller det, er ogsĂ„ meget rĂžrende! — Vil De ta lampen, sĂ„ skal jeg gĂ„ foran. Her gĂ„r vi den rette vei, for der treffer vi ingen!»

— TÀÀllĂ€ taitaa tulla joku heti perĂ€ssĂ€! sanoi Gerda ja hĂ€nen ohitsensa suhahti. NĂ€ytti olevan ikÀÀnkuin varjoja seinÀÀ vastaan, hevosia liehuvin harjoin ja ohuin jaloin, metsĂ€styspalvelijoita, herroja ja naisia ratsain.

«Jeg synes det kommer noen etter like bak!» sa Gerda, og det suste forbi henne. Det var som skygger hen langs veggen, hester med flagrende manker og tynne ben, jegergutter, herrer og damer til hest.

— Ne ovat vain unia, sanoi varis, — ne tulevat noutamaan korkeiden herrasvĂ€kien ajatuksia metsĂ€stysretkelle. HyvĂ€ onkin, niin voitte paremmin katsella heitĂ€ vuoteessa. Mutta nĂ€yttĂ€kÀÀkin, ettĂ€ jos pÀÀsette arvoon ja kunniaan, osoitatte kiitollista mieltĂ€.

«Det er kun drÞmmene!» sa krÄken. «De kommer og henter det hÞye herskapets tanker til jakt. Godt er det, sÄ kan De bedre betrakte dem i sengen. Men la meg se at hvis De kommer til Êre og verdighet, at De da viser et takknemlig hjerte!»

— EihĂ€n siitĂ€ kannata puhua, sanoi metsĂ€varis.

«Det er ikke noe Ä snakke om!» sa krÄken fra skogen.

Nyt he tulivat ensimÀiseen saliin, se oli ruusunpunaista silkkiÀ taidokkaine kukkineen, jotka ylenivÀt pitkin seiniÀ. TÀÀllÀ suhisivat jo unet heidÀn ohitsensa, mutta he kulkivat niin nopeasti, ettei Gerda saanut nÀhdÀ korkeaa herrasvÀkeÀ.

NÄ kom de inn i den fÞrste salen, den var av rosenrÞd sateng med kunstige blomster opp langs veggene. Her suste drÞmmene allerede forbi, men de fór sÄ hurtig at Gerda ikke fikk sett det hÞye herskapet.

Toinen sali kÀvi toistaan komeammaksi, tahtoi oikein ÀllistyttÀÀ, ja nyt he olivat makuuhuoneessa.

Den ene salen ble prektigere enn den andre. Jo, man kunne nok bli forblÞffet, og nÄ var de i sovekammeret.

Sen katto muistutti suurta palmua, jonka lehdet ovat lasia ja keskellÀ lattiaa riippui paksussa kultavarressa kaksi vuodetta, jotka kumpikin olivat liljan muotoiset.

Loftet her inne lignet en stor palme med blader av glass, kostbart glass, og midt pÄ gulvet, i en tykk stilk av gull, hang to senger, og hver sÄ ut som liljer:

Toinen oli valkoinen, siinÀ makasi prinsessa, toinen punainen ja siitÀ piti Gerdan etsiÀ pientÀ Kaita. HÀn taivutti syrjÀÀn muuatta punaista lehteÀ ja silloin hÀn nÀki vallan ruskean niskan. Oi, se oli Kai!

Den ene var hvit, i den lĂ„ prinsessen. Den andre var rĂžd, og i den var det at Gerda skulle sĂžke lille Kay. Hun bĂžyde et av de rĂžde bladene til side og da sĂ„ hun en brun nakke. — Å, det var Kay.

HĂ€n huusi aivan ÀÀneen hĂ€nen nimensĂ€, valaisi hĂ€ntĂ€ lampulla — unet humisivat taas ratsain huoneeseen —, hĂ€n herĂ€si, kÀÀnsi pÀÀtÀÀn ja — se ei ollutkaan pieni Kai!

Hun ropte hans navn ganske hĂžyt, og holdt lampen hen til ham — drĂžmmene suste til hest inn i stuen igjen — han vĂ„knet, dreide hodet og — det var ikke den lille Kay.

Vain prinssin niska muistutti hÀntÀ, mutta nuori ja kaunis hÀn oli. Ja valkoisesta liljavuoteesta kurkisti prinsessa ja kysyi, mikÀ oli. Silloin itki pieni Gerda ja kertoi koko tarinansa ja kaikki, mitÀ varikset olivat tehneet hÀnen hyvÀkseen.

Prinsen lignet ham kun pÄ nakken, men ung og vakker var han. Og fra den hvite liljesengen tittet prinsessen ut og spurte hva det var. Da grÄt den lille Gerda og fortalte hele sin historie og alt det krÄkene hadde gjort for henne.

— SinĂ€ pieni raukka! sanoivat prinssi ja prinsessa ja he kehuivat variksia ja sanoivat, etteivĂ€t olleet niille ensinkÀÀn suuttuneet, mutta heidĂ€n ei kuitenkaan pitĂ€isi tehdĂ€ tĂ€tĂ€ toiste. Joka tapauksessa oli niiden saatava palkinto.

«Din lille stakkar!» sa prinsen og prinsessen, og de roste krÄkene og sa at de var slett ikke vrede pÄ dem, men de skulle allikevel ikke gjÞre det oftere. Imidlertid skulle de ha en belÞnning.

— Tahdotteko lentÀÀ vapaina? kysyi prinsessa, — tai tahdotteko vakinaisen toimen hovivariksina sekĂ€ kaikki, mikĂ€ jÀÀ kyökistĂ€?

«Vil dere fly fritt», spurte prinsessen, «eller vil dere ha fast ansettelse som hoffkrÄker med alt det som faller av pÄ kjÞkkenet?»

Ja molemmat varikset niiasivat ja pyysivÀt vakinaista tointa, sillÀ he ajattelivat vanhuuttaan ja sanoivat: hyvÀ on vanhan miehen omistaa jotakin, niinkuin heidÀn sanansa kuuluivat.

Og begge krÄkene neide og bad om fast ansettelse. For de tenkte pÄ deres alderdom, og sa: «Det er sÄ godt Ä ha noe for den gamle mann», som de kalte det.

Ja prinssi nousi vuoteestaan ja antoi Gerdan nukkua siinÀ ja enempÀÀ ei hÀn voinut tehdÀ.

Og prinsen stod opp av sin seng og lot Gerda sove i den, og mere kunne han ikke gjĂžre.

Gerda liitti pienet kÀtensÀ yhteen ja ajatteli: kuinka sentÀÀn ihmiset ja elÀimet ovat hyviÀ. Ja sitten hÀn sulki silmÀnsÀ ja nukkui makeasti.

Hun foldet sine smÄ hender og tenkte: «SÄ gode mennesker og dyr er», og sÄ lukket hun sine Þyne og sov sÄ velsignet.

Kaikki unet lensivÀt taas sisÀÀn ja ne olivat Jumalan enkelien nÀköiset ja ne vetivÀt kelkkaa ja siinÀ istui Kai ja nyökkÀsi pÀÀtÀÀn. Mutta kaikki oli vain unennÀköÀ ja sentÀhden se olikin poissa heti, kun hÀn herÀsi.

Alle drÞmmene kom igjen flyvende inn, og da sÄ de ut som Guds engler, og de trakk en liten kjelke, og pÄ den satt Kay og nikket. Men det hele var kun drÞmmeri, og derfor var det ogsÄ borte igjen sÄ snart hun vÄknet.

Seuraavana pÀivÀnÀ puettiin hÀnet kiireestÀ kantapÀÀhÀn asti silkkiin ja samettiin. HÀn sai tarjouksen jÀÀdÀ linnaan hyville pÀiville, mutta hÀn pyysi ainoastaan saada pienet rattaat ja hevosen eteen, ja parin pieniÀ saappaita, sitten hÀn taas ajaa maailmalle etsimÀÀn Kaita.

Neste dag ble hun kledd opp fra topp til tÄ i silke og flÞyel. Hun fikk tilbud om Ä bli pÄ slottet og ha gode dager, men hun bad bare om Ä fÄ en liten vogn med en hest for, og et par smÄ stÞvler, sÄ ville hun igjen kjÞre ut i den vide verden og finne Kay.

HĂ€n sai sekĂ€ saappaat ettĂ€ puuhkan. HĂ€net puettiin hyvin kauniiksi ja kun hĂ€nen piti lĂ€hteĂ€, seisoivat oven luona uudet vaunut puhdasta kultaa. Prinssin ja prinsessan vaakuna paistoi vaunusta kuin tĂ€hti. Kuski, palvelijat ja esiratsastajat — sillĂ€ esiratsastajia oli myöskin — istuivat, pÀÀssÀÀn kultakruunut.

Og hun fikk bÄde stÞvler og muffe. Hun ble sÄ nydelig kledd pÄ, og da hun ville avsted, hold de ved dÞren en ny karét av rent gull. Prinsen og prinsessens vÄpen lyste fra den som en stjerne. Kusk, tjenere og forridere, for det var ogsÄ forridere, satt kledd i gullkroner.

Prinssi ja prinsessa auttoivat hÀnet itse vaunuihin ja toivottivat hÀnelle kaikkea onnea.

Prinsen og prinsessen hjalp henne selv inn i vognen og Ăžnsket henne all lykke.

MetsÀvaris, joka nyt oli mennyt naimisiin, seurasi mukana ensimÀiset kolme penikulmaa. Se istui hÀnen vierellÀÀn, sillÀ se ei sietÀnyt ajaa takaperin. Toinen varis seisoi portilla ja rÀpytti siipiÀÀn. Se ei seurannut mukana, sillÀ se poti pÀÀnkipua siitÀ lÀhtien, kun se oli saanut vakinaisen toimen ja liian paljon syömistÀ.

SkogkrÄken, som nÄ hadde blitt gift, fulgte med de fÞrste tre milene. Den satt ved siden av henne, for den kunne ikke tÄle Ä kjÞre baklengs. Den andre krÄken stod i porten og slo med vingene, den fulgte ikke etter fordi den led av hodepine, siden den hadde fÄtt fast ansettelse og for meget Ä spise.

SisÀltÀ olivat vaunut pÀÀllystetyt sokeririnkeleillÀ ja istuimessa oli hedelmiÀ ja piparpÀhkinöitÀ.

Inni var karéten fÎret med sukkerkringler, og i setet var det frukter og peppernÞtter.

— HyvĂ€sti, hyvĂ€sti! huusivat prinssi ja prinsessa ja pikku Gerda itki ja varis itki. Niin kuluivat ensimĂ€iset penikulmat. Silloin heitti variskin hyvĂ€stit ja se oli raskas hyvĂ€stijĂ€ttö.

«Farvel! Farvel!» ropte prinsen og prinsessen, og den lille Gerda grĂ„t, og krĂ„ken grĂ„t. — Slik gikk de fĂžrste milene. Da sa ogsĂ„ krĂ„ken farvel, og det var den tyngste avskjeden.

Se lensi puuhun ja rÀpytteli mustia siipiÀÀn niin kauan, kuin se saattoi nÀhdÀ vaunut, jotka paistoivat kuin kirkkain auringonpaiste.

Den flÞy opp i et tre og slo med sine sorte vinger sÄ lenge den kunne se vognen, som strÄlte som det klare solskinn.

Viides tarina. Pieni ryövÀrityttö

Femte historie. Den lille rĂžverpiken.

He ajoivat pimeÀn metsÀn lÀpi, mutta vaunut loistivat kuin soihtu, se pisti ryövÀrien silmÀÀn, sitÀ eivÀt he voineet sietÀÀ.

De kjÞrte gjennom den mÞrke skogen, men karéten skinte som et bluss, det skar rÞverne i Þynene, det kunne de ikke tÄle.

— Se on kultaa, se on kultaa! huusivat he, syöksyivĂ€t esiin, kĂ€vivĂ€t kiinni hevosiin, löivĂ€t kuoliaaksi pienet ratsumiehet, kuskin ja palvelijat ja vetivĂ€t nyt pienen Gerdan esiin vaunuista.

«Det er gull! Det er gull!» ropte de, styrtet frem og tok fatt i hestene, slo de smÄ jockeyene, kuskene og tjenerne i hjel, og trakk nÄ den lille Gerda ut av vognen.

— HĂ€n on lihava, hĂ€n on kaunis, hĂ€n on syötetty pĂ€hkinĂ€nsydĂ€millĂ€! sanoi vanha ryövĂ€riakka, jolla oli pitkĂ€ tuuhea parta ja sellaiset kulmakarvat, ettĂ€ ne riippuivat silmien pÀÀllĂ€.

«Hun er fÎret, hun er nydelig, hun er fetet med nÞttekjerner!» sa den gamle rÞverkjerringen, som hadde et langt, stritt skjegg, og Þyenbryn som hang henne ned over Þynene.

— HĂ€n on yhtĂ€ hyvĂ€ kuin pieni syöttölammas. Ai, kuinka makealta hĂ€n tulee maistumaan! Ja sitten hĂ€n veti tupesta kiiltĂ€vĂ€n veitsensĂ€ ja se vĂ€lkkyi niin, ettĂ€ hirvitti.

«Det sÄ godt som et lite fettlam! NÄ, sÄ hun skal smake!» og sÄ trakk hun ut sin blanke kniv, og den skinte sÄ at det var fryktelig.

— Ai! sanoi akka samassa. HĂ€ntĂ€ oli purrut korvaan hĂ€nen oma pieni tyttĂ€rensĂ€, joka riippui hĂ€nen selĂ€ssÀÀn ja oli niin raju ja hurja, ettĂ€ sitĂ€ ilokseen katseli. — Senkin ilkeĂ€ vekara! sanoi Ă€iti eikĂ€ hĂ€nellĂ€ ollut aikaa teurastaa Gerdaa.

«Au!» sa kjerringen i det samme, hun ble bitt i Þret av sin egen lille datter som hang pÄ hennes rygg, og var sÄ vill og uvÞren sÄ det var en lyst. «Din gremme unge!» sa moren og fikk ikke tid til Ä drepe Gerda.

— HĂ€nen pitÀÀ leikkiĂ€ minun kanssani! sanoi pieni ryövĂ€rityttö. — HĂ€nen pitÀÀ antaa minulle puuhkansa, kaunis hameensa, nukkua minun kanssani minun vuoteessani! Ja sitten hĂ€n taas puri niin, ettĂ€ ryövĂ€riakka hypĂ€hti ilmaan ja kieppui ympĂ€ri ja kaikki ryövĂ€rit nauroivat ja sanoivat: — Kas kuinka hĂ€n tanssii pentunsa kanssa.

«Hun skal leke med meg!» sa den lille rÞverpiken. «Hun skal gi meg sin muffe, og sin vakre kjole, og sove hos meg i min seng!» Og sÄ bet hun igjen sÄ rÞverkjerringen hoppet i vÊret og dreide seg rundt. Og alle rÞverne lo, og sa: «Se hvordan hun danser med sin unge!»

— MinĂ€ tahdon vaunuihin! sanoi pieni ryövĂ€rityttö ja hĂ€nen tĂ€ytyi ja hĂ€n halusi saada tehdĂ€ tahtonsa, sillĂ€ hĂ€n oli kovin hemmoteltu ja itsepĂ€inen.

«Jeg vil inn i karéten!» sa den lille rÞverpiken, og hun mÄtte og ville ha sin vilje, for hun var sÄ forkjÞlet og sÄ stiv.

HÀn ja Gerda istuivat vaunuissa ja sitten he ajoivat kivien ja kantojen yli syvemmÀlle metsÀÀn. Pieni ryövÀrityttö oli yhtÀ suuri kuin Gerda, mutta tanakampi, hartevampi ja iholtaan tumma. SilmÀt olivat aivan mustat, ne nÀyttivÀt miltei surullisilta. HÀn otti pientÀ Gerdaa vyötÀisistÀ ja sanoi:

Hun og Gerda satt seg inn i den, og sÄ kjÞrte de over stubb og torn, dypere inn i skogen. Den lille rÞverpiken var like stor som Gerda, men sterkere, mere bredskuldret, og mÞrk i huden. Øynene var ganske sorte, de sÄ nesten bedrÞvet ut. Hun tok den lille Gerda om livet, og sa:

— Ne eivĂ€t teurasta sinua, niin kauan kuin en minĂ€ suutu sinuun! SinĂ€ olet kai prinsessa?

«De skal ikke drepe deg sÄ lenge jeg ikke blir vred pÄ deg! Du er antageligvis en prinsesse?»

— En, sanoi pieni Gerda ja kertoi hĂ€nelle kaikki, mitĂ€ oli kokenut ja kuinka paljon hĂ€n piti pikku Kaista.

«Nei», sa lille Gerda, og fortalte henne alt det hun hadde opplevd, og hvor meget hun holdt av lille Kay.

RyövĂ€rityttö katsoi hĂ€neen varsin vakavana, nyökytti hiukan pÀÀtÀÀn ja sanoi: — Ne eivĂ€t saa teurastaa sinua, vaikka minĂ€ suuttuisinkin sinuun, silloin minĂ€ kyllĂ€ teen sen itse! Ja sitten hĂ€n pyyhki Gerdan silmĂ€t ja pisti sitten molemmat kĂ€tensĂ€ somaan puuhkaan, joka oli pehmoinen ja lĂ€mmin.

RÞverpiken sÄ ganske sÄ alvorlig pÄ henne, nikket litt med hodet, og sa: «De skal ikke drepe deg, selv om jeg ennÄ skulle bli vred pÄ deg, da skal jeg nok gjÞre det selv!» Og sÄ tÞrket hun Gerdas Þyne, og puttet sÄ begge sine hender inn i den vakre muffen som var sÄ blÞt og sÄ varm.

Nyt pysĂ€htyivĂ€t vaunut. He olivat keskellĂ€ ryövĂ€rilinnan pihaa. SeinĂ€ oli haljennut ylhÀÀltĂ€ alas asti, korpit ja varikset lentelivĂ€t avonaisista rei’istĂ€ ja suuret verikoirat, joista jokainen oli sen nĂ€köinen kuin se olisi voinut niellĂ€ ihmisen, hyppivĂ€t korkealle ilmaan, mutta eivĂ€t haukkuneet, sillĂ€ se oli kielletty.

NÄ stoppet karéten opp. De var midt inne pÄ gÄrden til et rÞverslott. Det var revnet fra Þverst til nederst, ravner og krÄker flÞy ut av de Äpne hullene, og de store bikkjene, som hver sÄ ut til Ä kunne sluke et menneske, hoppet hÞyt i vÊret, men de gjÞdde ikke, for det var forbudt.

Suuressa, vanhassa nokisessa salissa paloi keskellÀ kivilattiaa suuri tuli. Savu kiiri kattoa pitkin ja sai itse etsiÀ tiensÀ ulos. Suuressa juomanpanokattilassa kiehui keitto ja sekÀ jÀniksiÀ ettÀ kaniineja kÀÀnneltiin vartaissa.

I den store, gamle, sotete salen brente en stor ild midt pÄ stengulvet. RÞken trakk hen under loftet og mÄtte selv finne en vei ut. En stor bryggekjele kokte med suppe, og bÄde harer og kaniner vendtes pÄ spidd.

— Sinun pitÀÀ yöllĂ€ nukkua minun kanssani tÀÀllĂ€ kaikkien pikkuelĂ€inteni kanssa! sanoi ryövĂ€rityttö. He saivat syömistĂ€ ja juomista ja menivĂ€t sitten muutamaan nurkkaan, missĂ€ oli olkia ja mattoja.

«Du skal sove med meg i natt her hos alle mine smÄdyr!» sa rÞverpiken. De fikk Ä spise og drikke, og gikk sÄ hen i et hjÞrne hvor det lÄ halm og tepper.

YlhÀÀllÀ istui rimoilla ja orsilla liki sata kyyhkystÀ, jotka kaikki nÀyttivÀt nukkuvan, mutta kÀÀnnÀhtivÀt kuitenkin vÀhÀn, kun pikkutytöt tulivat.

Ovenover, pÄ lekter og pinner, satt nesten hundre duer som alle syntes Ä sove, men dreide seg dog litt da smÄpikene kom.

— Ne ovat kaikki minun, sanoi pieni ryövĂ€rityttö ja kĂ€vi nopeasti kiinni yhteen likimmistĂ€, piteli sitĂ€ jaloista ja ravisti sitĂ€ niin, ettĂ€ se rĂ€pytteli siipiÀÀn.

«Det er alle sammen mine!» sa den lille rÞverpiken, og grep raskt fatt i en av de nÊrmeste, holdt den ved benene og rystet den slik at den slo med vingene.

— Suutele sitĂ€! huusi hĂ€n ja löi sillĂ€ Gerdaa kasvoihin.

«Kyss den!» ropte hun, og basket med den i ansiktet pÄ Gerda.

— Tuossa istuvat metsĂ€lurjukset! jatkoi hĂ€n ja viittasi sĂ€leiden taakse, joita oli lyöty aika mÀÀrĂ€ korkealle reiĂ€n eteen muurissa.

«Der sitter skogsslynglene!» fortsatte hun, og viste bak en mengde stenger som var slÄtt i et hull i muren hÞyt oppe.

— Ne ovat metsĂ€lurjuksia nuo kaksi! Ne lentĂ€vĂ€t heti pois, jolleivĂ€t ole oikein lukittuina. Ja tĂ€ssĂ€ seisoo minun vanha rakkahimpani ”pĂ€Ă€â€! ja hĂ€n veti sarvesta poroa, jolla oli kiiltĂ€vĂ€ kuparirengas kaulassa ja joka oli kytkettynĂ€.

«Det er skogsslynglene, de to! De flyr straks vekk om man ikke har dem ordentlig lÄst. Og her stÄr min gamle kjÊreste BÊ!» Og hun trakk et reinsdyr ved hornet, som hadde en blank kobberring om halsen og var bundet.

HÀntÀkin meidÀn tÀytyy pitÀÀ kytkyessÀ, muuten hÀn karkaa luotamme. Joka ikinen ilta kutkutan minÀ hÀntÀ kaulaan terÀvÀllÀ veitsellÀni, sitÀ hÀn niin pelkÀÀ!

«Ham mÄ vi ogsÄ ha i klemme, ellers springer han ogsÄ fra oss. Hver eneste aften kiler jeg ham pÄ halsen med min skarpe kniv, det er han sÄ redd for!»

Ja pieni tyttö veti pitkÀn veitsen muurinhalkeamasta ja antoi sen liukua poron kaulan yli. ElÀin raukka potki takajaloillaan ja ryövÀrityttö nauroi ja veti sitten Gerdan mukaansa vuoteeseen.

Og den lille piken trakk en lang kniv ut av en sprekke i muren, og lot den gli over reinsdyrets hals. Det stakkars dyr slo ut med benene, og rÞverpiken lo, og trakk sÄ Gerda med ned i sengen.

— Aiotko pitÀÀ veitsen vieressĂ€si, kun nukut? kysyi. Gerda ja katseli siihen hiukan peloissaan.

«Skal du ha med kniven nÄr du skal sove?» spurte Gerda, og sÄ litt redd pÄ den.

— MinĂ€ nukun aina veitsi vieressĂ€ni, sanoi pieni ryövĂ€rityttö. — Ei koskaan tiedĂ€, mitĂ€ voi sattua. Mutta kerro minulle nyt taas, mitĂ€ Ă€sken kerroit pienestĂ€ Kaista ja miksi olet lĂ€htenyt maailmalle.

«Jeg sover alltid med kniv!» sa den lille rÞverpiken. «Man vet aldri hva som kan komme. Men fortell meg nÄ igjen det du fortalte fÞr om lille Kay, og hvorfor du har gÄtt ut i den vide verden.»

Ja Gerda kertoi uudestaan, ja metsÀkyyhkyset kuhersivat ylhÀÀllÀ hÀkissÀ, muut kyyhkyset nukkuivat.

Og Gerda fortalte forfra, og skogduene kurret der oppe i buret, de andre duene sov.

Pieni ryövÀrityttö pani kÀtensÀ Gerdan kaulaan, piti veistÀ toisessa kÀdessÀÀn ja nukkui niin, ettÀ sen saattoi kuulla. Mutta Gerda ei ensinkÀÀn voinut sulkea silmiÀÀn, hÀn ei tietÀnyt, oliko hÀnen mÀÀrÀ elÀÀ vaiko kuolla.

Den lille rÞverpiken la sin arm om Gerdas hals, holdt kniven i den andre hÄnden, og sov sÄ man kunne hÞre det. Men Gerda kunne slett ikke lukke sine Þyne, hun visste ikke om hun skulle leve eller dÞ.

RyövÀrit istuivat tulen ympÀrillÀ, lauloivat ja joivat, ja ryövÀriakka heitteli kuperkeikkoja.

RĂžverne satt rundt om ilden, sang og drakk, og rĂžverkjerringen slo kolbĂžtter.

Oi, pienen tytön oli varsin hirmuista katsella sitÀ.

O! Det var ganske forferdelig for den lille piken Ä se pÄ.

Silloin sanoivat metsÀkyyhkyset: kur, kur, me olemme nÀhneet pienen Kain. Valkoinen kana kantoi hÀnen rekeÀnsÀ. HÀn istui lumikuningattaren vaunuissa, jotka kulkivat lÀpi metsÀn, kun me makasimme pesÀssÀ. HÀn puhalsi meihin poikasiin ja kaikki ne kuolivat, paitsi me kaksi. Kur, kur!

Da sa skogduene: «Kurr, kurr! Vi har sett den lille Kay. En hvit hÞne bar hans kjelke, han satt i Snedronningens vogn som fór lavt hen over skogen da vi lÄ i rede. Hun blÄste pÄ oss unger, og alle dÞde de, utenom vi to. Kurr! Kurr!»

— MitĂ€ te sanotte siellĂ€ ylhÀÀllĂ€? huusi Gerda, — minne lumikuningatar matkusti? TiedĂ€ttekö siitĂ€ jotakin?

«Hva sier dere der oppe?» ropte Gerda. «Hvor reiste Snedronningen hen? Vet dere noe om det?»

— Luultavasti hĂ€n matkusti Lapinmaahan, sillĂ€ siellĂ€ on aina lunta ja jÀÀtĂ€, kysy vain porolta, joka seisoo kytkettynĂ€ nuoraan.

«Hun reiste saktens til Lappland, for der er det alltid sne og is! SpÞr bare reinsdyret, som stÄr bundet i repet.»

— SiellĂ€ on jÀÀtĂ€ ja lunta, siellĂ€ on suloista ja hyvĂ€ olla! sanoi poro, — siellĂ€ juostaan vapaasti suurissa, hohtavissa laaksoissa. SiellĂ€ on lumikuningattaren kesĂ€teltta, mutta hĂ€nen vakituinen linnansa on ylhÀÀllĂ€ pohjoisnavan puolella, sillĂ€ saarella, jota sanotaan Huippuvuoriksi.

«Der er det is og sne, det er velsignet og godt!» sa reinsdyret. «Der hopper man fritt om i de store skinnende dalene! Der har Snedronningen sitt sommertelt, men hennes faste slott er oppe mot Nordpolen, pÄ den Þyen som kalles Spitsberg!»

— Oi Kai, pieni Kai! huokasi Gerda.

«Å, Kay, lille Kay!» sukket Gerda.

— Nyt sinun pitÀÀ olla hiljaa, sanoi ryövĂ€rityttö, — muuten saat veitsen vatsaasi!

«NÄ skal du ligge stille», sa rÞverpiken, «ellers fÄr du kniven opp i magen!»

Aamulla kertoi Gerda hĂ€nelle kaikki, mitĂ€ metsĂ€kyyhkyset olivat sanoneet ja pieni ryövĂ€rityttö nĂ€ytti kovin vakavalta, mutta nyökkĂ€si pÀÀtÀÀn ja sanoi: — Sama se, sama se!
— TiedĂ€tkö, missĂ€ Lapinmaa on? kysyi hĂ€n porolta.

Om morgenen fortale Gerda henne alt det skogduene hadde sagt, og den lille rĂžverpiken sĂ„ ganske alvorlig ut, men nikket med hodet, og sa: «Det er det samme! Det er det samme. — Vet du hvor Lappland er?» spurte hun reinsdyret.

— Kuka sen paremmin tietĂ€isi kuin minĂ€? sanoi elĂ€in, ja silmĂ€t sen pÀÀssĂ€ pyörivĂ€t. — SiellĂ€ minĂ€ olen syntynyt ja kasvanut, siellĂ€ olen juossut lumikentillĂ€.

«Hvem skulle vite det bedre enn jeg?» sa dyret, og Þynene lÞp i hodet pÄ det. «Der er jeg fÞdt og bÄret, der har jeg sprunget pÄ snemarken!»

— Kuuleppas! sanoi ryövĂ€rityttö Gerdalle, — sinĂ€ nĂ€et, ettĂ€ kaikki meidĂ€n miesvĂ€kemme ovat poissa, mutta muori on vielĂ€ tÀÀllĂ€ ja hĂ€n jÀÀ tĂ€nne, mutta aamulla juo hĂ€n suuresta pullosta ja ottaa sitten pienen unen pÀÀlle. Silloin minĂ€ teen jotakin hyvĂ€ksesi!

«HĂžr!» sa rĂžverpiken til Gerda. «Du ser at alle vĂ„re mannfolk er borte, men mutter er her ennĂ„, og hun blir. Men utover morgenstunden drikker hun av den store flasken, og tar seg sĂ„ en liten lur ovenpĂ„ — da skal jeg gjĂžre noe for deg!»

Samassa hÀn hyppÀsi sÀngystÀ, karkasi Àidin kaulaan, vetÀisi hÀntÀ leukaparrasta ja sanoi:
— Oma suloinen kilipukkini, hyvÀÀ huomenta!

NÄ hoppet hun ut av sengen, fór hen om halsen pÄ moderen, trakk henne i munnskjegget, og sa: «Min egen sÞte geitebukk, god morgen!»

Ja Àiti nÀpÀytti hÀntÀ nenÀÀn, niin ettÀ se kÀvi sekÀ punaiseksi ettÀ siniseksi, mutta se tapahtui kaikki rakkaudesta.

Og moren knipset henne under nesen sÄ den ble rÞd og blÄ, men det var alt sammen av bare kjÊrlighet.

Kun Àiti sitten oli juonut pullostaan ja otti pienet unet, meni ryövÀrityttö poron luo ja sanoi:
— Minulla olisi ihmeellinen halu vielĂ€ monta kertaa kutittaa sinua terĂ€vĂ€llĂ€ veitsellĂ€, sillĂ€ silloin sinĂ€ olet niin hauska, mutta sama se: minĂ€ irroitan sinun nuorasi ja autan sinut ulos, ettĂ€ pÀÀset juoksemaan Lapinmaahan, mutta sinun pitÀÀ ottaa jalat allesi ja viedĂ€ tĂ€mĂ€ pieni tyttö lumikuningattaren linnaan, missĂ€ hĂ€nen leikkiveljensĂ€ on.

Da nÄ moderen hadde drukket av sin flaske og fikk seg en liten lur, gikk rÞverpiken hen til reinsdyret, og sa: «Jeg kunne ha besynderlig lyst til Ä kile deg ennÄ mange ganger med den skarpe kniven, for da er du sÄ morsom, men det er det samme. Jeg skal lÞsne din snor og hjelpe deg utenfor, slik at du kan lÞpe til Lappland, men du skal ta benene med deg, og bringe for meg denne lille piken til Snedronningens slott hvor hennes lekebror er.

Olethan sinÀ kuullut, mitÀ hÀn kertoi, sillÀ hÀn puhui varsin ÀÀneen, ja sinÀ kuuntelet!

Du har nok hÞrt det hun fortalte, for hun snakket hÞyt nok, og du lurer!»

Poro hypÀhti korkealle ilosta. RyövÀrityttö nosti pienen Gerdan sen selkÀÀn ja oli niin varovainen, ettÀ sitoi hÀnet kiinni, vielÀpÀ antoi pienen tyynyn hÀnen istuttavakseen.

Reinsdyret hoppet hÞyt av glede. RÞverpiken lÞftet lille Gerda opp, og var forsiktig nok til Ä binde henne fast, ja til og med Ä gi henne en liten pute Ä sitte pÄ.

— Sama se, sanoi hĂ€n, — tuossa saat karvaiset saappaasi, sillĂ€ tulee kylmĂ€, mutta puuhkan pidĂ€n minĂ€, se on liian kaunis! Kuitenkaan ei sinun pidĂ€ palella. TĂ€ssĂ€ saat Ă€itini suuret kintaat, ne ulottuvat kyynĂ€rpĂ€ihisi asti — pistĂ€ kĂ€tesi niihin! Nyt sinĂ€ kĂ€sistĂ€si olet ilkeĂ€n Ă€itini nĂ€köinen!

«Det er det samme», sa hun. «Der har du dine lodne stĂžvler, for det blir kaldt, men muffen beholder jeg, den er altfor nydelig! Allikevel skal du ikke fryse. Her har du min moders store polvanter, de nĂ„r deg like opp til albuen. Stikk i! — NĂ„ ser du akkurat ut som min ekle moder pĂ„ hendene!»

Ja Gerda itki ilosta.

Og Gerda grÄt av glede.

— MinĂ€ en voi sietÀÀ, ettĂ€ sinĂ€ irvistĂ€t! sanoi pieni ryövĂ€rityttö. — NythĂ€n sinun juuri pitĂ€isi nĂ€yttÀÀ tyytyvĂ€iseltĂ€! Ja tuossa sinĂ€ saat kaksi leipÀÀ ja yhden kinkun, niin et nĂ€e nĂ€lkÀÀ!

«Jeg kan ikke orke at du beljer!» sa den lille rÞverpiken. «NÄ skal du iallefall se fornÞyd ut! Og der har du to brÞd og en skinke, sÄ skal du ikke sulte.»

Molemmat sidottiin taakse poron selkÀÀn. Pieni ryövĂ€rityttö avasi oven, houkutteli sisÀÀn kaikki suuret koirat ja sitten leikkasi hĂ€n nuoran poikki veitsellÀÀn ja sanoi porolle: — LĂ€hde laputtamaan! Mutta pitele taiten pientĂ€ tyttöÀ!

Begge deler ble bundet bak pÄ reinsdyret. Den lille rÞverpiken Äpnet dÞren, lokket alle de store hundene inn, og sÄ skar hun repet over med sin kniv, og sa til reinsdyret: «LÞp sÄ! Men pass vel pÄ den lille piken!»

Ja Gerda ojensi kÀdet suurine kintaineen ryövÀrityttöÀ kohden ja sanoi hyvÀsti ja sitten lÀksi poro menemÀÀn yli kivien ja kantojen, lÀpi suuren metsÀn, yli soiden ja arojen, minkÀ jaksoi.

Og Gerda strakte hendene med de store polvanter ut mot rÞverpiken og sa farvel, og sÄ flÞy reinsdyret avsted over busker og stubber, gjennom den store skogen, over moser og stepper, alt hva den kunne.

Sudet ulvoivat ja korpit vaakkuivat. Hyit, hyit! kuului taivaalta. Tuntui siltÀ, kuin olisi aivastanut punaista.

Ulvene hylte og ravnene skrek. «Fut! Fut!» sa det pÄ himlen. Det var som om den nyste rÞdt.

— Ne ovat minun vanhat revontuleni! sanoi poro. — Kas, kuinka ne loistavat! Ja sitten se juoksi entistĂ€ nopeammin, yötĂ€ ja pĂ€ivÀÀ. LeivĂ€t syötiin, kinkku niinikÀÀn, ja sitten he olivat Lapinmaassa.

«Det er mine gamle nordlys!» sa reinsdyret. «Se hvor de lyser!» Og sÄ lÞp den ennÄ mere av sted, natt og dag. BrÞdene ble spist, skinken med, og sÄ var de i Lappland.

Kuudes tarina. Lappalaismuija ja ruijalaismuija

Sjette historie. Lappekonen og finnekonen.

He pysÀhtyivÀt pienen talon ÀÀreen. Se oli kovin surkea, katto ulottui maahan asti ja ovi oli niin matala, ettÀ perheen tÀytyi ryömiÀ vatsallaan, kun se aikoi ulos tai sisÀÀn.

De stoppet opp ved et lite hus. Det var sÄ ynkelig. Taket gikk ned til jorden, og dÞren var sÄ lav at familien mÄtte krype pÄ magen nÄr de ville ut eller inn.

TÀÀllÀ ei ollut ketÀÀn kotona paitsi vanha lappalaismuija, joka seisoi ja paistoi kalaa merenrasvalampun ÀÀressÀ. Ja poro kertoi koko Gerdan tarinan, mutta ensin omansa, sillÀ siitÀ tuntui, ettÀ se oli paljon tÀrkeÀmpÀÀ, ja Gerda oli vilusta niin pökerryksissÀÀn, ettei voinut puhua.

Her var ingen hjemme uten en gammel lappekone som stod og stekte fisk ved en tranlampe. Og reinsdyret fortalte hele Gerdas historie, men fÞrst sin egen, for det syntes den var mye viktigere, og Gerda var sÄ forkommet av kulde at hun ikke kunne tale.

— Voi teitĂ€ raukkoja! sanoi lappalaismuija, — sitten teillĂ€ vielĂ€ on pitkĂ€t juostavat. TeidĂ€n tĂ€ytyy mennĂ€ toista sataa penikulmaa Ruijaan, sillĂ€ siellĂ€ viettÀÀ lumikuningatar maalaiselĂ€mÀÀ ja polttaa bengalitulta jokikinen ilta.

«Akk, dere arme stakkarer!» sa lappekonen. «Da har dere ennÄ langt Ä lÞpe! Dere mÄ avsted over hundre mil inn i Finnmarken, for der ligger Snedronningen pÄ landet og brenner blÄlys hver evige aften.

MinĂ€pĂ€ kirjoitan pari sanaa kuivalle kalliokalalle — paperia minulla ei ole — sen minĂ€ annan mukaanne ruijalaismuijalle, hĂ€n voi antaa teille parempia neuvoja kuin minĂ€!

Jeg skal skrive et par ord pÄ en tÞrr klippfisk, papir har jeg ikke, den skal jeg gi dere med til finnekonen der oppe, hun kan fortelle dere mere enn jeg!»

Ja kun nyt Gerda oli lÀmmennyt ja saanut syödÀkseen ja juodakseen, niin kirjoitti lappalaismuija pari sanaa kuivalle kalliokalalle, ja poro lÀksi juoksemaan.

Og da nÄ Gerda hadde blitt varmet og hadde fÄtt Ä spise og drikke, skrev lappekonen et par ord pÄ en tÞrr klippfisk, bad Gerda passe vel pÄ den, bandt henne igjen fast pÄ reinsdyret, og det sprang avsted.

Hyit, hyit! pani ylhÀÀllÀ ilmassa, ja sitten he tulivat Ruijaan ja koputtivat ruijalaismuijan savupiippuun, sillÀ hÀnellÀ ei ollut edes ovea.

«Fut! Fut!» sa det oppe i luften, hele natten brente de vakreste blĂ„e nordlys — og sĂ„ kom de til Finnmarken og banket pĂ„ finnekonens skorsten, for hun hadde ikke en gang dĂžr.

SiellÀ oli sellainen kuumuus, ettÀ ruijalaismuija itse kÀveli miltei alasti. Pieni hÀn oli ja vÀriltÀÀn aivan harmaa.

Det var en hete der inne, sÄ finnekonen selv gikk nesten helt naken. Liten var hun, og ganske grÄ.

HÀn irroitti heti pienen Gerdan vaatteet, veti pois kintaat ja saappaat, sillÀ muuten hÀnelle olisi tullut liian kuuma, pani poron otsalle kappaleen jÀÀtÀ ja luki sitten, mitÀ oli kirjoitettu kalliokalaan.

Hun lÞsnet straks klÊrne pÄ lille Gerda, tok polvantene og stÞvlene av, for ellers hadde hun fÄtt det for hett, la et stykke is pÄ reinsdyrets hode, og leste sÄ det som stod skrevet pÄ klippfisken.

HÀn luki sen kolmeen kertaan ja sitten hÀn osasi sen ulkoa ja pani kalan ruokapataan, sillÀ saattoihan sen hyvin syödÀ eikÀ hÀn koskaan heittÀnyt mitÀÀn hukkaan.

Hun leste det tre ganger, og sÄ kunne hun det utenat og puttet fisken i matgryten, for den kunne jo godt spises, og hun spilte aldri noe.

Nyt kertoi poro ensin oman tarinansa, sitten pienen Gerdan, ja ruijalaismuija tirkisteli viisailla silmillÀÀn, mutta ei sanonut mitÀÀn.

NÄ fortalte reinsdyret fÞrst sin historie, og sÄ den lille Gerdas, og finnekonen blunket med de kloke Þynene, men sa ikke noe.

— SinĂ€ olet hyvin viisas, sanoi poro. — MinĂ€ tiedĂ€n, ettĂ€ sinĂ€ neulomalangalla voit köyttÀÀ kiinni kaikki taivaan tuulet. Kun laivuri irroittaa yhden solmun, saa hĂ€n hyvÀÀ tuulta, kun hĂ€n irroittaa toisen, tuulee tuimasti, ja kun hĂ€n irroittaa kolmannen ja neljĂ€nnen, niin tuulee niin, ettĂ€ metsĂ€t kaatuvat.

«Du er sÄ klok», sa reinsdyret. «Jeg vet du kan binde alle verdens vinder i en sytrÄd. NÄr skipperen lÞsner den ene knuten fÄr han god vind, lÞser han den andre da blÄser det skarpt, og lÞser han den tredje og fjerde, da stormer det sÄ skogene faller om.

Etkö antaisi pienelle tytölle sellaista juomaa, ettÀ hÀn voi saada kahdentoista miehen voimat ja voittaa lumikuningattaren.

Vil du ikke gi den lille piken en drikk, sÄ hun kan fÄ tolv manns styrke og overvinne Snedronningen?»

— Kahdentoista miehen voimat, sanoi ruijalaismuija. — Olisihan sitĂ€ siinĂ€!

«Tolv manns styrke», sa finnekonen. «Jo, det vil strekke godt til!»

Ja sitten hÀn meni hyllylle, otti esiin suuren kokoonkÀÀrityn nahan ja kÀÀri sen auki. SiinÀ oli kirjoitettuna ihmeellisiÀ kirjaimia ja ruijalaismuija luki niin, ettÀ vesi virtasi hÀnen otsaltaan.

Og sÄ gikk hun hen pÄ en hylle, tok et stort sammenrullet skinn frem, og det rullet hun opp. Det var skrevet underlige bokstaver pÄ det, og finnekonen leste sÄ vannet haglet ned av hennes panne.

Mutta poro pyysi taas niin hartaasti pienen Gerdan puolesta ja Gerda katseli niin rukoilevin silmin, jotka olivat tÀynnÀ kyyneliÀ, ruijalaismuijaan, ettÀ tÀmÀ taas alkoi tirkistellÀ silmillÀÀn ja veti poron nurkkaan, missÀ hÀn kuiskasi sille, sillaikaa kuin se sai tuoretta jÀÀtÀ pÀÀlaelleen:

Men reinsdyret bad igjen sÄ meget for den lille Gerda, og Gerda sÄ pÄ finnekonen med sÄ bedende Þyne, fulle av tÄrer, slik at denne begynte igjen Ä blunke med sine, og trakk reinsdyret hen i en krok hvor hun hvisket til det imens det fikk frisk is pÄ hodet:

— Pieni Kai on aivan oikein lumikuningattaren luona ja pitÀÀ kaikkea siellĂ€ mielensĂ€ ja ajatustensa mukaisena ja uskoo, ettĂ€ se on paras osa maailmaa, mutta se johtuu siitĂ€, ettĂ€ hĂ€n on saanut lasinpalan sydĂ€meensĂ€ ja pienen lasisirpaleen silmÀÀnsĂ€. Ne tĂ€ytyy ensin saada pois, muuten ei hĂ€nestĂ€ koskaan tule ihmistĂ€ ja lumikuningatar on pitĂ€vĂ€ hĂ€net vallassaan!

«Den lille Kay er riktignok hos Snedronningen, og finner alt der etter sin lyst og tanke og tro, det er den beste delen av verden, men det kommer av at han har fÄtt en glassplint i hjertet og et lite glasskorn i Þyet. Det mÄ fÞrst ut, ellers blir han aldri til menneske, og Snedronningen vil beholde makten over ham!»

— Mutta etkö sinĂ€ voi antaa pienelle Gerdalle jotakin sellaista juomaa, ettĂ€ hĂ€n saa kaikki tyyni valtaansa?

«Men kan du ikke gi den lille Gerda noe inn, sÄ hun kan fÄ makt over det hele?»

— MinĂ€ en voi antaa hĂ€nelle suurempaa valtaa kuin hĂ€nellĂ€ jo on. Etkö nĂ€e, kuinka suuri se on? Etkö nĂ€e kuinka ihmisten ja elĂ€inten tĂ€ytyy palvella hĂ€ntĂ€, kuinka hyvin hĂ€n on paljain jaloin pÀÀssyt eteenpĂ€in maailmassa?

«Jeg kan ikke gi henne stÞrre makt enn hun allerede har! Ser du ikke hvor stor den er? Ser du ikke hvordan mennesker og dyr mÄ tjene henne, hvordan hun pÄ bare ben er kommet sÄ vel frem i verden?

Älköön hĂ€n meiltĂ€ saako tietÀÀ valtaansa, se on hĂ€nen sydĂ€messÀÀn, se on siinĂ€, ettĂ€ hĂ€n on suloinen, viaton lapsi.

Vi mÄ ikke la henne vite om sin makt, den sitter i hennes hjerte, den sitter i at hun er et sÞtt uskyldig barn.

Jollei hÀn itse pÀÀse lumikuningattaren luo ja saa lasia pois pieneltÀ Kailta, emme me voi auttaa!

Kan hun ikke selv komme inn til Snedronningen og fÄ glasset ut av lille Kay, sÄ kunne vi ikke hjelpe.

Kaksi penikulmaa tÀÀltÀ alkaa lumikuningattaren puutarha, sinne voit viedÀ pienen tytön. Laske hÀnet maahan suuren pensaan luo, joka punaisine marjoineen seisoo lumessa, ÀlÀ pidÀ pitkiÀ puheita ja joudu tÀnne takaisin!

To mil herfra begynner Snedronningens have, hen dit kan du bÊre den lille piken. Sett henne av ved den store busken som stÄr med rÞde bÊr i sneen, hold ikke lang faddersladder og skynd deg tilbake hit!»

РэĐșĐ»Đ°ĐŒĐ°