Snedronningen. Et eventyr i syv historier / Снігова королева — на нарвежскай і украінскай мовах. Старонка 3

Нарвежска-украінская кніга-білінгва

Hans Christian Andersen

Snedronningen. Et eventyr i syv historier

Ганс Крістіан Андерсен

Снігова королева

Han ville nok bli glad for å se henne, høre hvilken lang vei hun hadde gått for hans skyld, og få greie på hvor bedrøvet alle de hjemme hadde vært da han ikke kom igjen.

Він точно зрадіє, коли побачить її і почує, який довгий шлях вона здолала, розшукуючи його, і коли дізнається, як сумували всі вдома, коли він не повернувся.

O, det var en frykt og en glede.

Дівчинка почувала і величезну радість, і страх.

Nå var de på trappen. Der brente en liten lampe på et skap. Midt på gulvet stod den tamme kråken og dreide hodet til alle sider og betraktet Gerda, som neide slik bestemor hadde lært henne.

Вони вже стояли на сходах, і зверху в таємній кімнаті горіла лампа. Там їх чекала приручена ворона, вона крутила головою з боку в бік і пильно придивлялась до Герди. Дівчинка зробила граційний реверанс, як її навчала бабуся.

«Min forlovede har talt så vakkert om dem, min lille frøken», sa den tamme kråken. «Deres vita, som man kaller det, er også meget rørende! — Vil De ta lampen, så skal jeg gå foran. Her går vi den rette vei, for der treffer vi ingen!»

— Мій наречений розповідав про тебе багато хорошого, дівчинко, — промовила приручена ворона. — Твоя історія дуже зворушлива. Бери лампу, а я піду поруч із тобою. Нам треба йти прямо, і, гадаю, ми нікого не зустрінемо.

«Jeg synes det kommer noen etter like bak!» sa Gerda, og det suste forbi henne. Det var som skygger hen langs veggen, hester med flagrende manker og tynne ben, jegergutter, herrer og damer til hest.

— Мені здається, що нас хтось переслідує, — сказала Герда. Їй здалось, ніби щось ковзнуло біля неї, наче тінь, й після цього по стіні біля неї плавно почали рухатись коні з примарними вершниками.

«Det er kun drømmene!» sa kråken. «De kommer og henter det høye herskapets tanker til jakt. Godt er det, så kan De bedre betrakte dem i sengen. Men la meg se at hvis De kommer til ære og verdighet, at De da viser et takknemlig hjerte!»

— Це просто сни, — заспокоїла дівчинку ворона. — Вони приходять, щоб полювати на думки великих людей. І все ж для нас це краще — буде безпечніше роздивитись їх сонних. Я сподіваюсь, що коли ти виростеш у славі й пошані, твоє серце лишиться благородним.

«Det er ikke noe å snakke om!» sa kråken fra skogen.

— Я в цьому переконаний, — відгукнувся крук.

Nå kom de inn i den første salen, den var av rosenrød sateng med kunstige blomster opp langs veggene. Her suste drømmene allerede forbi, men de fór så hurtig at Gerda ikke fikk sett det høye herskapet.

Вони увійшли до першої зали. Стіни були оббиті рожевим атласом із вишитими на ньому квітами. Їх і далі переслідували примарні тіні, але рухалися вони так швидко, що Герда не могла розрізнити постаті шляхетних людей.

Den ene salen ble prektigere enn den andre. Jo, man kunne nok bli forbløffet, og nå var de i sovekammeret.

Кожні наступні покої були ошатніші, ніж попередні, — розкіш палацу просто приголомшувала. Зрештою вони дістались до спальні.

Loftet her inne lignet en stor palme med blader av glass, kostbart glass, og midt på gulvet, i en tykk stilk av gull, hang to senger, og hver så ut som liljer:

Запона над ліжками була зроблена у вигляді великої пальми зі скляними листками, виготовленими з найдорожчого кришталю. У центрі кімнати стояли два ліжка, що нагадували лілії. Вони розходились від золотого стебла.

Den ene var hvit, i den lå prinsessen. Den andre var rød, og i den var det at Gerda skulle søke lille Kay. Hun bøyde et av de røde bladene til side og da så hun en brun nakke. — Å, det var Kay.

На одному, що скидалось на білу лілію, лежала принцеса. Інше нагадувало червону лілію, і на ньому Герда сподівалась побачити Кая. Дівчинка відхилила одну червону пелюстку й побачила силует сплячого. О, це напевно Кай!

Hun ropte hans navn ganske høyt, og holdt lampen hen til ham — drømmene suste til hest inn i stuen igjen — han våknet, dreide hodet og — det var ikke den lille Kay.

Герда досить голосно промовила його ім’я і піднесла лампу ближче, щоб роздивитись. Кімнатою гарцювали примарні тіні верхи на конях. Хлопець прокинувся і повернув голову. Це був не Кай!

Prinsen lignet ham kun på nakken, men ung og vakker var han. Og fra den hvite liljesengen tittet prinsessen ut og spurte hva det var. Da gråt den lille Gerda og fortalte hele sin historie og alt det kråkene hadde gjort for henne.

Принц нагадував його статурою, адже так само був юний і вродливий. Принцеса визирнула зі свого ліжка й поцікавилась, що сталося. Герда розплакалась і розповіла свою історію, а крук і ворона допомогли їй у цьому.

«Din lille stakkar!» sa prinsen og prinsessen, og de roste kråkene og sa at de var slett ikke vrede på dem, men de skulle allikevel ikke gjøre det oftere. Imidlertid skulle de ha en belønning.

— Бідолашне дитя, — промовили принц і принцеса. Потім вони похвалили крука з вороною і сказали, що вони не сердяться за їхній учинок. Цього разу вони заслужили на винагороду — але щоб більше таке не повторювалось.

«Vil dere fly fritt», spurte prinsessen, «eller vil dere ha fast ansettelse som hoffkråker med alt det som faller av på kjøkkenet?»

— Що вам хочеться? — запитала принцеса. — Ви б воліли опинитись на свободі, чи, може, хочете обоє посісти посаду приручених птахів, а на додачу отримувати все, що заманеться, з палацової кухні?

Og begge kråkene neide og bad om fast ansettelse. For de tenkte på deres alderdom, og sa: «Det er så godt å ha noe for den gamle mann», som de kalte det.

Крук і ворона поклонились і щиро попрохали дозволу отримувати стабільне утримання. Адже вони мусили подбати про старість, коли добувати собі харчі стане важко.

Og prinsen stod opp av sin seng og lot Gerda sove i den, og mere kunne han ikke gjøre.

Тоді принц зліз зі свого ліжка і запропонував Герді вмоститись у ньому й поспати. Дівчинка з радістю лягла.

Hun foldet sine små hender og tenkte: «Så gode mennesker og dyr er», og så lukket hun sine øyne og sov så velsignet.

Вона склала свої руки й подумала: «До мене всі такі добрі — і люди, й птахи». Потім вона заплющила очі й поринула в солодкий сон.

Alle drømmene kom igjen flyvende inn, og da så de ut som Guds engler, og de trakk en liten kjelke, og på den satt Kay og nikket. Men det hele var kun drømmeri, og derfor var det også borte igjen så snart hun våknet.

Уві сні до неї прилетіли примарні тіні, й вони нагадували янголів, а один із них тягнув санчата, на яких сидів Кай і кивав їй. Але все це був тільки сон, що розвіявся, щойно дівчинка прокинулась.

Neste dag ble hun kledd opp fra topp til tå i silke og fløyel. Hun fikk tilbud om å bli på slottet og ha gode dager, men hun bad bare om å få en liten vogn med en hest for, og et par små støvler, så ville hun igjen kjøre ut i den vide verden og finne Kay.

Наступного дня її вдягнули у вбрання з шовку й оксамиту. Принцеса запропонувала Герді погостювати у палаці кілька днів — відпочити й розважитись. Але дівчинка просила тільки про одне: щоб їй дали пару черевиків, а ще коляску, запряжену конем, щоб вона могла мандрувати світом, шукаючи Кая.

Og hun fikk både støvler og muffe. Hun ble så nydelig kledd på, og da hun ville avsted, hold de ved døren en ny karét av rent gull. Prinsen og prinsessens våpen lyste fra den som en stjerne. Kusk, tjenere og forridere, for det var også forridere, satt kledd i gullkroner.

І вона отримала те, що хотіла. Не лише пару черевиків, а ще й муфту, теплий одяг. А коли вона вийшла на поріг, готова до подорожі, то побачила, що на неї чекає карета, зроблена із щирого золота, та ще й прикрашена гербом принца й принцеси. Біля карети стояли кучер, лакей і ескорт — усі в золотих головних уборах.

Prinsen og prinsessen hjalp henne selv inn i vognen og ønsket henne all lykke.

Принц і принцеса особисто допомогли Герді сісти до карети й побажали їй успіху.

Skogkråken, som nå hadde blitt gift, fulgte med de første tre milene. Den satt ved siden av henne, for den kunne ikke tåle å kjøre baklengs. Den andre kråken stod i porten og slo med vingene, den fulgte ikke etter fordi den led av hodepine, siden den hadde fått fast ansettelse og for meget å spise.

Крук зібрався супроводжувати мандрівницю протягом трьох миль. Він сидів поруч із Гердою і дуже не хотів розлучатися з нею. Приручена ворона стояла біля дверей і махала крильми. Вона не могла приєднатись до чоловіка, бо в неї боліла голова — звісно ж, тепер вона забагато їла.

Inni var karéten fôret med sukkerkringler, og i setet var det frukter og peppernøtter.

У карету поклали чималий запас солодких пирогів, а під сидіннями були заховані фрукти й імбирні пряники.

«Farvel! Farvel!» ropte prinsen og prinsessen, og den lille Gerda gråt, og kråken gråt. — Slik gikk de første milene. Da sa også kråken farvel, og det var den tyngste avskjeden.

— Щасливої дороги! — гукали принц і принцеса, а Герда плакала. Навіть крук пустив сльозу. За кілька миль мусив і він попрощатись — і це було найсумніше.

Den fløy opp i et tre og slo med sine sorte vinger så lenge den kunne se vognen, som strålte som det klare solskinn.

Крук злетів на дерево й сидів там, поки міг бачити карету, що сяяла у яскравих сонячних променях.

Femte historie. Den lille røverpiken.

Розділ п’ятий. Маленька Розбійниця

De kjørte gjennom den mørke skogen, men karéten skinte som et bluss, det skar røverne i øynene, det kunne de ikke tåle.

Карета їхала дрімучим лісом й сяяла, мов смолоскип. Побачили її розбійники

«Det er gull! Det er gull!» ropte de, styrtet frem og tok fatt i hestene, slo de små jockeyene, kuskene og tjenerne i hjel, og trakk nå den lille Gerda ut av vognen.

і не могли встояти перед спокусою пограбувати заможних мандрівників.
— Це золото! Золото! — закричали вони й накинулись на карету, перепинивши коней. Розбійники повбивали ескорт, кучера і лакея, а тоді витягли Герду з карети.

«Hun er fôret, hun er nydelig, hun er fetet med nøttekjerner!» sa den gamle røverkjerringen, som hadde et langt, stritt skjegg, og øyenbryn som hang henne ned over øynene.

— Яка ж вона гарненька й пишненька, нібито відгодовувалась на горіхах! — сказала стара розбійниця, яка мала страхітливу бороду й кущисті брови.

«Det så godt som et lite fettlam! Nå, så hun skal smake!» og så trakk hun ut sin blanke kniv, og den skinte så at det var fryktelig.

— Вона смачна, як молоде ягня; ох, як же вона нам смакуватиме!
Стара розбійниця витягнула гострого ножа, і він загрозливо зблиснув.

«Au!» sa kjerringen i det samme, hun ble bitt i øret av sin egen lille datter som hang på hennes rygg, og var så vill og uvøren så det var en lyst. «Din gremme unge!» sa moren og fikk ikke tid til å drepe Gerda.

— Ой! — тієї ж миті скрикнула розбійниця. Це її донька вискочила їй на шию і вкусила за вухо.
Донька була диким і неслухняним дівчиськом; мати так сварила її, що забула про намір убити Герду.

«Hun skal leke med meg!» sa den lille røverpiken. «Hun skal gi meg sin muffe, og sin vakre kjole, og sove hos meg i min seng!» Og så bet hun igjen så røverkjerringen hoppet i været og dreide seg rundt. Og alle røverne lo, og sa: «Se hvordan hun danser med sin unge!»

— Ця дівчинка буде моєю іграшкою, — сказала Маленька Розбійниця. — Вона віддасть мені муфту й сукенку і спатиме зі мною у ліжку.
Свавільне дівчисько знову вкусило матір, потім перекинулось у повітрі й підстрибнуло. Усі розбійники засміялись; вони казали:
— Гляньте-но, як наша отаманка танцює зі своїм дитинчам!

«Jeg vil inn i karéten!» sa den lille røverpiken, og hun måtte og ville ha sin vilje, for hun var så forkjølet og så stiv.

— Я хочу покататись на цій кареті, — заявила тим часом Маленька Розбійниця. Вона завжди все робила по-своєму, бо дуже була свавільною і впертою.

Hun og Gerda satt seg inn i den, og så kjørte de over stubb og torn, dypere inn i skogen. Den lille røverpiken var like stor som Gerda, men sterkere, mere bredskuldret, og mørk i huden. Øynene var ganske sorte, de så nesten bedrøvet ut. Hun tok den lille Gerda om livet, og sa:

Маленька Розбійниця сіла в карету разом із Гердою і поїхала в ліс. Дівчисько було на зріст приблизно таке ж, як і її полонянка, але значно дужче: воно мало ширші плечі й смаглявішу шкіру, очі були майже чорні, а погляд похмурий. Маленька Розбійниця обв’язала Герду мотузком навколо талії та й сказала:

«De skal ikke drepe deg så lenge jeg ikke blir vred på deg! Du er antageligvis en prinsesse?»

— Вони тебе не вб’ють, поки ти мені не набриднеш. Сподіваюсь, ти принцеса.

«Nei», sa lille Gerda, og fortalte henne alt det hun hadde opplevd, og hvor meget hun holdt av lille Kay.

— Ні, — зізналась Герда. Потім вона розказала Розбійниці всю історію про те, як вона шукала Кая.

Røverpiken så ganske så alvorlig på henne, nikket litt med hodet, og sa: «De skal ikke drepe deg, selv om jeg ennå skulle bli vred på deg, da skal jeg nok gjøre det selv!» Og så tørket hun Gerdas øyne, og puttet så begge sine hender inn i den vakre muffen som var så bløt og så varm.

Маленька Розбійниця пильно подивилась на полонянку, трошки схилила голову й промовила:
— Вони тебе не вб’ють, навіть коли я на тебе розізлюсь. Я сама це зроблю.
Потім вона витерла сльози з очей Герди, забрала в неї муфту й засунула туди руки. Муфта виявилась м’якою і теплою.

Nå stoppet karéten opp. De var midt inne på gården til et røverslott. Det var revnet fra øverst til nederst, ravner og kråker fløy ut av de åpne hullene, og de store bikkjene, som hver så ut til å kunne sluke et menneske, hoppet høyt i været, men de gjødde ikke, for det var forbudt.

Зрештою вони приїхали. Карета спинилась у внутрішньому дворі розбійницького замку. Він був геть занедбаний — стіни порепалися від верху до низу.
З тріщин вилітали галки й ворони, збіглися звідусіль великі білі бульдоги, кожен з яких міг загризти людину, але гавкати їм заборонили.

I den store, gamle, sotete salen brente en stor ild midt på stengulvet. Røken trakk hen under loftet og måtte selv finne en vei ut. En stor bryggekjele kokte med suppe, og både harer og kaniner vendtes på spidd.

У великому закуреному залі яскраве багаття палало просто на кам’яній підлозі. Комина не було, тож дим підіймався до стелі й знаходив собі вихід крізь тріщини. У великому казані варилась юшка, а на рожнах смажились зайці та кролики.

«Du skal sove med meg i natt her hos alle mine smådyr!» sa røverpiken. De fikk å spise og drikke, og gikk så hen i et hjørne hvor det lå halm og tepper.

— Сьогодні ти спатимеш зі мною та моїми звірятами, — сказала Маленька Розбійниця після вечері. Вона забрала Герду собою до закутку, де була постелена солома й кілька килимів.

Ovenover, på lekter og pinner, satt nesten hundre duer som alle syntes å sove, men dreide seg dog litt da småpikene kom.

Зверху на жердках сиділо більше сотні голубів. Вони спали, але коли дівчата увійшли, декотрі голуби попрокидалися.

«Det er alle sammen mine!» sa den lille røverpiken, og grep raskt fatt i en av de nærmeste, holdt den ved benene og rystet den slik at den slo med vingene.

— Тут усе належить мені, — сказала Маленька Розбійниця. Вона схопила найближчого голуба за ноги і трусила його, аж він заходився махати крильми.

«Kyss den!» ropte hun, og basket med den i ansiktet på Gerda.

— Поцілуй його! — наказала вона Герді, піднісши голуба до її обличчя.

«Der sitter skogsslynglene!» fortsatte hun, og viste bak en mengde stenger som var slått i et hull i muren høyt oppe.

— Тут сидять дикі голуби, — вела далі Маленька Розбійниця й вказала на двійко птахів у клітці, закріпленій на стіні.

«Det er skogsslynglene, de to! De flyr straks vekk om man ikke har dem ordentlig låst. Og her står min gamle kjæreste Bæ!» Og hun trakk et reinsdyr ved hornet, som hadde en blank kobberring om halsen og var bundet.

— Ці крутії негайно втекли б, якби я їх не закривала. А ось мій улюбленець, — на цих словах Розбійниця заходилась крутити ріг великому оленю з блискучим мідним кільцем на шиї. Він виглядав дуже виснаженим.

«Ham må vi også ha i klemme, ellers springer han også fra oss. Hver eneste aften kiler jeg ham på halsen med min skarpe kniv, det er han så redd for!»

— Його ми також змушені тримати прив’язаним, щоб він не втік. Щовечора я лоскочу його шию своїм гострим ножем, і це страшенно його лякає.

Og den lille piken trakk en lang kniv ut av en sprekke i muren, og lot den gli over reinsdyrets hals. Det stakkars dyr slo ut med benene, og røverpiken lo, og trakk så Gerda med ned i sengen.

Маленька Розбійниця витягнула ножа, застромленого у щілину в стіні, й легко ковзнула ним по шиї оленя. Бідолашна тварина почала бити копитом, а Розбійниця розсміялась і штовхнула Герду на ліжко.

«Skal du ha med kniven når du skal sove?» spurte Gerda, og så litt redd på den.

— Ти і спиш із цим ножем? — спитала Герда, злякано дивлячись на гостре лезо.

«Jeg sover alltid med kniv!» sa den lille røverpiken. «Man vet aldri hva som kan komme. Men fortell meg nå igjen det du fortalte før om lille Kay, og hvorfor du har gått ut i den vide verden.»

— Я завжди тримаю біля себе ножа, коли сплю, — запевнила Маленька Розбійниця. — Ніхто не знає, що може статися. А тепер розкажи мені ще раз про Кая і про свою мандрівку.

Og Gerda fortalte forfra, og skogduene kurret der oppe i buret, de andre duene sov.

Герда ще раз розказала свою історію.

Den lille røverpiken la sin arm om Gerdas hals, holdt kniven i den andre hånden, og sov så man kunne høre det. Men Gerda kunne slett ikke lukke sine øyne, hun visste ikke om hun skulle leve eller dø.

Маленька Розбійниця поклала одну руку під шию Герди, а в іншій тримала ножа. Незабаром вона вже міцно спала. Але Герда не могла навіть заплющити очей. Вона не знала, житиме чи загине.

Røverne satt rundt om ilden, sang og drakk, og røverkjerringen slo kolbøtter.

Грабіжники сиділи довкола багаття, пиячили і горлали пісень, а Стара Розбійниця вешталась поблизу.

O! Det var ganske forferdelig for den lille piken å se på.

Для маленької полонянки все це було жахливо.

Da sa skogduene: «Kurr, kurr! Vi har sett den lille Kay. En hvit høne bar hans kjelke, han satt i Snedronningens vogn som fór lavt hen over skogen da vi lå i rede. Hun blåste på oss unger, og alle døde de, utenom vi to. Kurr! Kurr!»

І раптом дикі голуби сказали:
— Гу, гу… Ми бачили Кая. Біла пташка несла його санчата, а він сам сидів у санях Снігової Королеви, що мчали лісом. Ми сиділи у гнізді, й Королева дихнула на нас, усі пташенята позамерзали на смерть. Лиш ми двоє вижили. Гу, гу…

«Hva sier dere der oppe?» ropte Gerda. «Hvor reiste Snedronningen hen? Vet dere noe om det?»

— Що ви кажете? — скрикнула Герда. — Куди прямувала Снігова Королева? Вам щось про це відомо?

«Hun reiste saktens til Lappland, for der er det alltid sne og is! Spør bare reinsdyret, som står bundet i repet.»

— Найпевніше, вона прямувала до Лапландії, де завжди сніг і лід. Спитай ліпше в оленя.

«Der er det is og sne, det er velsignet og godt!» sa reinsdyret. «Der hopper man fritt om i de store skinnende dalene! Der har Snedronningen sitt sommertelt, men hennes faste slott er oppe mot Nordpolen, på den øyen som kalles Spitsberg!»

— Так, там завжди сніг і лід, — промовив олень. — Це гарне місце. Там можна вільно скакати й бігти сяючими сніговими просторами. Там стоїть літнє шатро Снігової Королеви, але її головний замок розташований на Північному полюсі, на острові Шпіцберген.

«Å, Kay, lille Kay!» sukket Gerda.

— Ох, мій Каю, маленький Каю! — зітхнула Герда.

«Nå skal du ligge stille», sa røverpiken, «ellers får du kniven opp i magen!»

— Лежи тихо, — буркнула Маленька Розбійниця. — Бо встромлю в тебе ножа.

Om morgenen fortale Gerda henne alt det skogduene hadde sagt, og den lille røverpiken så ganske alvorlig ut, men nikket med hodet, og sa: «Det er det samme! Det er det samme. — Vet du hvor Lappland er?» spurte hun reinsdyret.

Зранку Герда переказала їй слова диких голубів. Маленька Розбійниця спохмурніла, схилила голову й сказала:
— Усе це балачки. Ти що, справді знаєш, де та Лапландія? — спитала вона в оленя.

«Hvem skulle vite det bedre enn jeg?» sa dyret, og øynene løp i hodet på det. «Der er jeg født og båret, der har jeg sprunget på snemarken!»

— Ніхто не знає цього краще за мене, — впевнено відповів той, зблиснувши очима. — Я народився і виріс там, я гасав тими засніженими просторами.

«Hør!» sa røverpiken til Gerda. «Du ser at alle våre mannfolk er borte, men mutter er her ennå, og hun blir. Men utover morgenstunden drikker hun av den store flasken, og tar seg så en liten lur ovenpå — da skal jeg gjøre noe for deg!»

— Тоді слухай сюди, — сказала Маленька Розбійниця. — Зараз уся зграя розбіглася, тільки моя мамка тут. Але опівдні вона завжди дудлить пійло з великої пляшки і лягає поспати. Тоді я дещо для вас зроблю.

Nå hoppet hun ut av sengen, fór hen om halsen på moderen, trakk henne i munnskjegget, og sa: «Min egen søte geitebukk, god morgen!»

На цих словах Маленька Розбійниця злізла з ліжка, кинулась своїй матері на шию і смикнула її за бороду з криком:
— Доброго ранку, моя люба кізко!

Og moren knipset henne under nesen så den ble rød og blå, men det var alt sammen av bare kjærlighet.

Мати у відповідь луснула доньку по носі, аж той почервонів, — так вона висловлювала свою любов.

Da nå moderen hadde drukket av sin flaske og fikk seg en liten lur, gikk røverpiken hen til reinsdyret, og sa: «Jeg kunne ha besynderlig lyst til å kile deg ennå mange ganger med den skarpe kniven, for da er du så morsom, men det er det samme. Jeg skal løsne din snor og hjelpe deg utenfor, slik at du kan løpe til Lappland, men du skal ta benene med deg, og bringe for meg denne lille piken til Snedronningens slott hvor hennes lekebror er.

Коли мати напилась і лягла спати, Маленька Розбійниця підійшла до оленя й сказала:
— Я б із превеликою радістю полоскотала твою шию ножем ще кілька разів, бо це було дуже кумедно, але дарма. Зараз я відв’яжу твою мотузку. Ти звільнишся і зможеш помчати до своєї Лапландії. Але є одна умова: ти мусиш відвезти цю дівчинку до замку Снігової Королеви, куди забрали її друга.

Du har nok hørt det hun fortalte, for hun snakket høyt nok, og du lurer!»

Ти ж чув історію, яку вона розповіла мені, — вона говорила голосно, й ти мусив слухати.

Reinsdyret hoppet høyt av glede. Røverpiken løftet lille Gerda opp, og var forsiktig nok til å binde henne fast, ja til og med å gi henne en liten pute å sitte på.

Олень на радощах аж підстрибнув. Маленька Розбійниця підсадила Герду на його спину, завбачливо прив’язала її і навіть віддала свою подушку, щоб дівчинці було зручніше сидіти.

«Det er det samme», sa hun. «Der har du dine lodne støvler, for det blir kaldt, men muffen beholder jeg, den er altfor nydelig! Allikevel skal du ikke fryse. Her har du min moders store polvanter, de når deg like opp til albuen. Stikk i! — Nå ser du akkurat ut som min ekle moder på hendene!»

— Забирай свої черевики, — сказала вона. — Ти без них замерзнеш. Але муфту віддати не можу — вона мені дуже вже подобається. А щоб твої руки не мерзли, тримай теплі рукавиці моєї матері. Вони тобі будуть аж до ліктів. Зараз я їх на тебе надягну. Ну ось, твої руки виглядають точнісінько, як руки моєї матері.

Og Gerda gråt av glede.

Герда аж заплакала від розчулення.

«Jeg kan ikke orke at du beljer!» sa den lille røverpiken. «Nå skal du iallefall se fornøyd ut! Og der har du to brød og en skinke, så skal du ikke sulte.»

— Ану не смій рюмсати! — гаркнула Маленька Розбійниця. — Ти маєш зараз виглядати щасливою. Ось тримай ще два буханці й шмат шинки, щоб мала що поїсти, коли зголоднієш.

Begge deler ble bundet bak på reinsdyret. Den lille røverpiken åpnet døren, lokket alle de store hundene inn, og så skar hun repet over med sin kniv, og sa til reinsdyret: «Løp så! Men pass vel på den lille piken!»

Коли клунок із їжею був надійно закріплений, Маленька Розбійниця відчинила двері, вгамувала собак, а потім своїм гострим ножем перерізала припону і сказала оленеві:
— А тепер біжи щосили і пам’ятай, що мусиш дбати про дівчинку.

Og Gerda strakte hendene med de store polvanter ut mot røverpiken og sa farvel, og så fløy reinsdyret avsted over busker og stubber, gjennom den store skogen, over moser og stepper, alt hva den kunne.

Тоді Герда простягнула свою руку, закутану великою рукавицею, щоб попрощатись із Маленькою Розбійницею, і олень стрімко помчав. Він летів крізь дрімучий ліс, через болота й поля — так швидко, як тільки міг.

Ulvene hylte og ravnene skrek. «Fut! Fut!» sa det på himlen. Det var som om den nyste rødt.

Завивали вовки, каркали ворони, а олень усе біг і біг, аж мандрівники побачили, як небо сяє червоними вогнями, неначе там горить багаття.

«Det er mine gamle nordlys!» sa reinsdyret. «Se hvor de lyser!» Og så løp den ennå mere av sted, natt og dag. Brødene ble spist, skinken med, og så var de i Lappland.

— Ось моя рідна земля, — промовив олень. — Поглянь: це північне сяйво!
І знову помчав. Але все ж запаси їжі скінчились раніше, ніж вони добрались до Лапландії.

Sjette historie. Lappekonen og finnekonen.

Розділ шостий. Лапландка і фінка

De stoppet opp ved et lite hus. Det var så ynkelig. Taket gikk ned til jorden, og døren var så lav at familien måtte krype på magen når de ville ut eller inn.

Вони спинились біля маленької хатки. Вона виглядала дуже убого: дах перехнябився, а двері були такі низькі, що люди мусили заповзати туди на колінах.

Her var ingen hjemme uten en gammel lappekone som stod og stekte fisk ved en tranlampe. Og reinsdyret fortalte hele Gerdas historie, men først sin egen, for det syntes den var mye viktigere, og Gerda var så forkommet av kulde at hun ikke kunne tale.

Удома була тільки стара лапландка, яка готувала рибу при світлі каганця. Олень розповів їй про свої поневіряння, а потім — історію Герди. Дівчинка настільки замерзла, що сама говорити не могла.

«Akk, dere arme stakkarer!» sa lappekonen. «Da har dere ennå langt å løpe! Dere må avsted over hundre mil inn i Finnmarken, for der ligger Snedronningen på landet og brenner blålys hver evige aften.

— Бідолашка, — пожаліла її лапландка, — ти подолала такий довгий шлях! А тобі треба ще далі, за сотні мить звідси, до Фінляндії. Снігова Королева живе там.

Jeg skal skrive et par ord på en tørr klippfisk, papir har jeg ikke, den skal jeg gi dere med til finnekonen der oppe, hun kan fortelle dere mere enn jeg!»

Я напишу кілька слів на в’яленій рибині, бо паперу в мене немає, і ти занесеш моє послання фінці, яка живе там. Вона зможе тобі розказати більше, ніж я.

Og da nå Gerda hadde blitt varmet og hadde fått å spise og drikke, skrev lappekonen et par ord på en tørr klippfisk, bad Gerda passe vel på den, bandt henne igjen fast på reinsdyret, og det sprang avsted.

Тож коли Герда зігрілася й попоїла, жінка написала кілька слів на в’яленій рибині й сказала Герді берегти послання як зіницю ока. Потім лапландка допомогла дівчинці знову залізти верхи на оленя, і той помчав далі швидко, як вітер.

«Fut! Fut!» sa det oppe i luften, hele natten brente de vakreste blåe nordlys — og så kom de til Finnmarken og banket på finnekonens skorsten, for hun hadde ikke en gang dør.

Спалах за спалахом з’являлось прекрасне блакитне північне сяйво у небі протягом цілої ночі. Зрештою мандрівники дістались до Фінляндії і постукали у комин хижки, де мешкала фінка, — адже в цій хатині не було дверей.

Det var en hete der inne, så finnekonen selv gikk nesten helt naken. Liten var hun, og ganske grå.

Вони пролізли всередину, й там виявилось страх як гаряче. Фінка виявилась маленькою на зріст і дуже брудною, до того ж на ній майже не було одягу.

Hun løsnet straks klærne på lille Gerda, tok polvantene og støvlene av, for ellers hadde hun fått det for hett, la et stykke is på reinsdyrets hode, og leste så det som stod skrevet på klippfisken.

Вона допомогла Герді зняти верхній одяг, рукавиці й роззутися. Потім фінка поклала оленеві на голову шмат льоду і заходилась читати послання на в’яленій рибині.

Hun leste det tre ganger, og så kunne hun det utenat og puttet fisken i matgryten, for den kunne jo godt spises, og hun spilte aldri noe.

Після того як вона прочитала його тричі й вивчила напам’ять, вона вкинула рибину до каструлі, де варився суп, бо не звикла марнувати харчі.

Nå fortalte reinsdyret først sin historie, og så den lille Gerdas, og finnekonen blunket med de kloke øynene, men sa ikke noe.

Олень розповів свою історію першим, за ним настала черга Герди, і фінка слухала їх, але нічого не казала.

«Du er så klok», sa reinsdyret. «Jeg vet du kan binde alle verdens vinder i en sytråd. Når skipperen løsner den ene knuten får han god vind, løser han den andre da blåser det skarpt, og løser han den tredje og fjerde, da stormer det så skogene faller om.

— Ти така мудра, — звернувся до неї олень. — Я знаю, ти можеш зв’язати всі вітри світу шматком мотузки. Якщо моряк розпустить один вузол, повіє легкий вітерець; коли він розпустить другий, вітер повіє дужче; але якщо він розв’яже всі вузли, зірветься шторм, здатний з корінням повиривати цілі ліси.

Vil du ikke gi den lille piken en drikk, så hun kan få tolv manns styrke og overvinne Snedronningen?»

Хіба ти не можеш дати цій дівчинці таку силу, щоб вона змогла перемогти Снігову Королеву?

«Tolv manns styrke», sa finnekonen. «Jo, det vil strekke godt til!»

— Від сили, — сказала фінка, — зиску небагато.

Og så gikk hun hen på en hylle, tok et stort sammenrullet skinn frem, og det rullet hun opp. Det var skrevet underlige bokstaver på det, og finnekonen leste så vannet haglet ned av hennes panne.

Вона підійшла до полиці, взяла й розгорнула велику шкуру, на якій були накреслені загадкові літери. Фінка читала їх, аж піт покотився градом з її чола.

Men reinsdyret bad igjen så meget for den lille Gerda, og Gerda så på finnekonen med så bedende øyne, fulle av tårer, slik at denne begynte igjen å blunke med sine, og trakk reinsdyret hen i en krok hvor hun hvisket til det imens det fikk frisk is på hodet:

Потім завела оленя у куток і, міняючи кригу в нього на голові, прошепотіла:

«Den lille Kay er riktignok hos Snedronningen, og finner alt der etter sin lyst og tanke og tro, det er den beste delen av verden, men det kommer av at han har fått en glassplint i hjertet og et lite glasskorn i øyet. Det må først ut, ellers blir han aldri til menneske, og Snedronningen vil beholde makten over ham!»

— Кай і справді в Снігової Королеви. Але він там почувається якнайкраще, він переконаний, що це — найпрекрасніше місце у світі. Думає він так тому, що має крихітні уламки дзеркала у серці і в оці. Їх треба дістати, а то він ніколи не стане людиною, і Снігова Королева назавжди збереже свою владу над ним.

«Men kan du ikke gi den lille Gerda noe inn, så hun kan få makt over det hele?»

— А ти можеш дати Герді якусь річ, що допоможе їй перебороти цю владу?

«Jeg kan ikke gi henne større makt enn hun allerede har! Ser du ikke hvor stor den er? Ser du ikke hvordan mennesker og dyr må tjene henne, hvordan hun på bare ben er kommet så vel frem i verden?

— Я не можу дати їй більшої сили, ніж та, якою вона вже володіє, — сказала фінка. — Хіба ти не бачиш, яка вона сильна? Як люди й звірі допомагають їй, і як добре вона долає свій нелегкий шлях, зовсім боса.

Vi må ikke la henne vite om sin makt, den sitter i hennes hjerte, den sitter i at hun er et søtt uskyldig barn.

Вона не може отримати від мене жодної сили, могутнішої, ніж та, яка вже в неї є. Герда має чисте й невинне серце.

Kan hun ikke selv komme inn til Snedronningen og få glasset ut av lille Kay, så kunne vi ikke hjelpe.

Якщо вона сама не зможе здолати Снігову Королеву й дістати скалки дзеркала із серця й ока Кая, ми нічим їй не допоможемо.

To mil herfra begynner Snedronningens have, hen dit kan du bære den lille piken. Sett henne av ved den store busken som står med røde bær i sneen, hold ikke lang faddersladder og skynd deg tilbake hit!»

За дві милі звідси починаються володіння Снігової Королеви. Ти зможеш довезти туди дівчинку й зсадити її біля великого куща, всіяного червоними ягодами. Не барися й швидше повертайся сюди.

Og så løftet finnekonen den lille Gerda opp på reinsdyret, som løp alt hva det kunne.

Фінка посадила Герду на оленя, й він помчав уперед.