Snedronningen. Et eventyr i syv historier / Crăiasa zăpezii. Şapte povestiri — чытаць анлайн

Нарвежска-румынская кніга-білінгва

Hans Christian Andersen

Snedronningen. Et eventyr i syv historier

Hans Christian Andersen

Crăiasa zăpezii. Şapte povestiri

Cu ilustrații de Vilhelm Pedersen.

Første historie, som handler om speilet og splintene.

Întâia povestire. În care e vorba de o oglindă şi de nişte cioburi

Se så! Nå begynner vi. Når vi er ved enden av historien, vet vi mere enn vi vet nå. For det var et ondt troll. Det var et av de aller verste, det var «Djevelen»!

Să începem să povestim; şi cum vom ajunge la sfârşit, avem să ştim mai mult decât ştim acuma.

En dag var han i et riktig godt humør, for han hadde laget et speil som hadde den egenskapen at alt godt og vakkert som speilte seg i det, forsvant det sammen til nesten ingenting, men det som ikke dugde og tok seg ille ut, trådte rett frem og ble enda verre.

Era odată un vrăjitor răutăcios, unul dintre cei mai răi, era chiar dracul. Şi vrăjitorul acesta a făcut o oglindă, dar nu era o oglindă ca toate oglinzile, fiindcă tot ce era mai frumos şi bun dacă se oglindea în ea aproape că nici nu se vedea, în schimb, tot ce era mai urât se vedea în oglindă foarte limpede şi chiar mai urât decât fusese.

I det så de deiligste landskaper ut som kokt spinat, og de beste mennesker ble ekle eller stod på hode uten mage, ansiktene ble så fordreide at de var ikke til å kjenne, og hadde man en fregne, så kunne man være så viss på at den gikk ut over nese og munn.

Cele mai frumoase privelişti în oglindă parcă erau spanac fiert şi cei mai buni oameni erau în oglindă urâcioşi sau şedeau cu capu-n jos. Feţele lor erau aşa de schimonosite că nu le puteai cunoaşte şi dacă, de pildă, cineva, care avea o alunică pe obraz, se uita în oglindă, alunica creştea şi îi acoperea tot obrazul ca o pată neagră.

Det var utmerket morsomt, sa «Djevelen». Gikk det nå en god from tanke gjennom et menneske, da kom det et hånflir i speilet, så trolldjevelen måtte le av sin kunstige oppfinnelse.

Dracul zicea că asta e foarte nostim şi de haz. Când îi trecea cuiva prin minte vreun gând bun, în oglindă se arăta un rânjet, aşa că desigur dracul vrăjitor se bucura de născocirea lui.

Alle de som gikk på trollskolen, for han holdt trollskole, de fortalte rundt om at det hadde skjedd et mirakel. Nå kunne man først se, mente de, hvordan verden og menneskene egentlig så ut.

Toţi cei care umblau la şcoala lui de vrăjitorie — fiindcă trebuie să ştiţi că avea o şcoală de vrăjitorie — spuneau în toate părţile că s-a săvârşit o minune; ziceau că abia acuma se putea vedea cum arată într-adevăr lumea şi oamenii.

De løp omkring med speilet, og til sist var det ikke et land eller et menneske som ikke hadde vært fordreid i det.

Umblau în toate părţile cu oglinda şi în curând n-a mai rămas nici o ţară şi nici un om pe care să nu-i fi schimonosit oglinda aceea.

Nå ville de også fly opp mot Himmelen selv for å gjøre narr av englene og «vår Herre». Jo høyere de fløy med speilet, dess sterkere flirte det. De klarte nesten ikke å holde fast på det. Høyere og høyere fløy de, nærmere Gud og englene. Da sitret speilet så fryktelig i sitt hånflir at det fór dem ut av hendene og styrtet ned mot jorden,

Într-o bună zi s-a gândit el să se urce şi în cer cu oglinda, ca să râdă de îngeri şi de Dumnezeu. Dar cu cât se urca mai sus în văzduh, cu atât oglinda tremura şi se strâmba şi de-abia mai putea s-o ţie; s-a urcat tot mai sus şi mai sus şi oglinda s-a strâmbat aşa de tare şi a tremurat aşa de cumplit, încât i-a alunecat din mâini, a căzut pe pământ şi s-a spart în mii şi milioane de bucăţi.

hvor det gikk i hundre millioner billioner og enda flere stykker, og nettopp da gjorde det mye større ulykke enn før.


For noen stykker var knapt så store som et sandkorn, og disse fløy rundt om i den vide verden. Og der de kom i øynene på folk, der ble de sittende, og da så de menneskene alltid feil, eller hadde kun øyne for det som var galt ved en ting, for hver lille speilbit hadde beholdt de samme kreftene som hele speilet hadde hatt.

Dar acum oglinda a pricinuit nenorociri şi mai mari, fiindcă unele bucăţi erau cât un fir de nisip şi au zburat duse de vânt peste tot pământul şi au intrat în ochii multor oameni şi cei cărora le intrau în ochi cioburile acestea vedeau toate lucrurile schimonosite, sau nu mai gândeau acum decât sucit şi întortocheat, pentru că aceste cioburi păstraseră toate puterile rele pe care le avusese oglinda întreagă.

Noen mennesker fikk til og med en liten speilsplint inn i hjertet, og det som var ganske fryktelig var at det hjertet ble som en klump is.

Unii oameni s-au trezit cu câte un ciob chiar în inimă şi inima lor s-a prefăcut deodată într-un bulgăre de gheaţă.

Noen speilstykker var så store at de ble brukt til ruteglass, men gjennom den ruten var det ikke verd å se sine venner.

Unele cioburi erau aşa de mari, încât unii şi alţii le-au luat şi au făcut din ele geamuri; dar ferească Dumnezeu să te fi uitat la vreun prieten prin geamurile acestea!

Andre stykker kom i briller, og derfor gikk det dårlig når folk tok de brillene på for å se rett og være rettferdige. Den onde lo så hans mage revnet, og det kilte ham så deilig.

Alte cioburi au ajuns ochelari, dar cei care purtau acei ochelari vedeau strâmb şi judecau nedrept. Dracul râdea să plesnească de toate aceste năzbâtii.

Men ute fløy ennå små glasstumper om i luften. Nå skal vi høre!

Şi mai erau încă multe cioburi în lume. Vedem noi îndată.

Andre historie. En liten gutt og en liten pike.

A doua povestire. Un băieţaş şi o fetiţă

Inne i den store byen, hvor det er så mange hus og mennesker at det ikke blir plass nok til at alle folk kan få en liten have, og hvor de fleste derfor må la seg nøye med blomster i urtepotter, der var dog to fattige barn som hadde hatt noe større enn en urtepotte.

În oraşul cel mare, în care sunt atâţia oameni şi atâtea case şi n-au toţi loc unde să-şi facă o grădină şi de aceea cei mai mulţi trebuie să se mulţumească cu flori în glastre, erau şi doi copii sărmani, care aveau o grădină puţin mai mare decât un vas cu flori.

De var ikke bror og søster, men de holdt like godt av hverandre som om de var det.

Nu erau frate şi soră, dar se iubeau între ei ca şi cum ar fi fost.

Foreldrene bodde like opp til hverandre. De bodde på to takkamre. Der hvor taket fra det ene nabohuset støtte opp til det andre, og vannrennen gikk langs med takskjegget, der vendte et vindu fra hvert hus ut.

Părinţii lor locuiau în două mansarde din cele două case alăturate şi care erau aşa de apropiate una de alta încât streşinile mai că se atingeau şi cum ferestrele erau faţă în faţă

Man behøvde kun å skreve over i rennen, så kunne man komme fra det ene vinduet til det andre.

puteai să treci de la o locuinţă la cealaltă.

Utenfor hadde foreldrene en stor trekasse hver, og i den vokste kjøkkenurter som de brukte, og et lite rosentre. Det var ett i hver kasse og de vokste så velsignet.

Părinţii puseseră fiecare în streaşină câte o cutie mare de lemn umplută cu pământ şi sădiseră legume şi verdeţuri de care aveau nevoie la gătit şi mai sădiseră şi câte un trandafir; era câte unul în fiecare cutie şi înflorea frumos.

Nå fant foreldrene på å stille kassene tvers over rennen slik at de nesten nådde fra det ene vinduet til det andre, og så ganske livaktige ut som to blomstervoller.

Pe urmă, ce s-au gândit ei, să puie cutiile de-a curmezişul peste streaşină, aşa că acuma aproape că ajungeau de la o fereastră la cealaltă şi erau ca două straturi.

Erterankene hang ned over kassene, og rosentrærne skjøt lange grener som svingte seg om vinduene og bøyde seg mot hverandre: Det var nesten som en æresport av grønt og av blomster.

Păstăile de mazăre atârnau peste marginile cutiilor şi trandafirii îşi întindeau crengile pe deasupra şi se împreunau făcând o boltă de flori şi frunze.

Siden kassene var ganske høye, og barna visste at de ikke måtte krype opp, så fikk de tidt lov til å stige ut til hverandre og sitte på deres små skamler under rosene, og der lekte de nå så prektig.

Cum cutiile erau foarte înalte şi copiii ştiau că nu trebuie să se urce pe ele, aveau voie câteodată să se coboare pe fereastră şi să stea pe scăunele între cutii, la umbra trandafirilor, şi să se joace.

Om vinteren var jo den fornøyelsen forbi. Vinduene var tidt ganske tilfrosne, men så varmet de kobberskillinger på kakkelovnen, la den hete skillingen på den frosne ruten, og så ble det et vakkert kikkehull, så rundt så rundt. Bak ved tittet et velsignet mildt øye, ett fra hvert vindu. Det var den lille gutten og den lille piken.

Iarna petrecerea asta se isprăvea. Geamurile erau îngheţate. Copiii însă încălzeau pe sobă bănuţi de aramă, îi lipeau de geamurile îngheţate şi deodată se ivea un rotocol străveziu şi prin rotocol se uita, de la fiecare fereastră, câte un ochi drăgălaş şi blând; erau băieţaşul şi fetiţa.

Han het Kay og hun het Gerda.

Pe el îl chema Karl şi pe ea Gretchen.

Om sommeren kunne de komme til hverandre i ett sprang, om vinteren måtte de først ned mange trapper og opp mange trapper. Ute føk sneen.

Vara făceau numai un pas şi erau unul lângă altul, iarna însă trebuiau să coboare şi să urce pe o mulţime de scări şi afară ningea.

«Det er de hvite biene som svermer», sa den gamle bestemoren.

— Au început să roiască albinele cele albe, zicea bunica.

«Har de også en bidronning?» spurte den lille gutten, for han visste at imellom de virkelige biene er det en slik en.

— Au şi o regină? întrebă băieţaşul, fiindcă ştia că albinele cele adevărate au o regină.

«Det har de!» sa bestemoren. «Hun flyr der hvor de svermer tettest! Hun er størst av dem alle, og aldri forblir hun stille på jorden, hun flyr opp igjen i den store skyen. Mang en vinternatt flyr hun gjennom byens gater og kikker inn av vinduene, og da fryser de så underlig, akkurat som blomster.»

— Da, au, spunea bunica. E acolo unde-i roiul mai des, e mai mare decât celelalte, dar nu stă mult pe pământ, se urcă iar în norii cei negri. Noaptea, ea porneşte în zbor pe străzi şi se uită pe fereastră în casă şi atunci geamurile îngheaţă şi se fac flori de zăpadă pe la ferestre.

«Ja, det har jeg sett!» sa begge barna, og så visste de at det var sant.

— Da, da, am văzut, ziceau copiii şi acuma ştiau că e adevărat ce spunea bunica.

«Kan snedronningen komme inn her?» spurte den lille piken.

— Crăiasa Zăpezii vine şi pe la noi? a întrebat odată fetiţa.

«La henne bare komme», sa gutten, «så setter jeg henne på den varme kakkelovnen, og så smelter hun.»

— Atâta-i trebuie, să vie! a răspuns băieţaşul. Că o pun pe sobă şi îndată se topeşte.

Men bestemoren glattet hans hår og fortalte andre historier.

Bunica l-a mângâiat pe păr şi a început o altă poveste.

Om aftenen da den lille Kay var hjemme og halvt avkledd, krøp han opp på stolen ved vinduet og tittet ut av det lille hullet. Et par sneflak falt der ute, og en av disse, det aller største, ble liggende på kanten av den ene blomsterkassen. Sneflaket vokste mer og mer, det ble til sist til en hel kvinneskikkelse, kledd i det fineste hvite slør, som var som sammensatt av millioner stjerneaktige fnugg.

Seara, înainte de culcare, când era pe jumătate dezbrăcat, Karl s-a dus la fereastră, s-a urcat pe un scaun şi s-a uitat prin rotocolul de pe geam. Afară începuse să ningă şi un fulg, cel mai mare, s-a prins de marginea unei cutii de flori; fulgul a crescut până s-a prefăcut într-o femeie îmbrăcată cu o rochie albă, care parcă era ţesută din mii şi mii de fulgi de zăpadă.

Hun var så vakker og fin, men av is, den blendende blinkende is, allikevel var hun levende. Øynene stirret som to klare stjerner, men det var ingen ro eller hvile i dem.

Femeia era frumoasă şi gingaşă, dar era de gheaţă, de gheaţă sclipitoare, şi totuşi era vie; ochii îi străluceau ca două steluţe, dar nu stăteau o clipă locului.

Hun nikket til vinduet og vinket med hånden. Den lille gutten ble forskrekket og løp ned fra stolen, da var det som om det utenfor fløy en stor fugl forbi vinduet.

Femeia a dat din cap şi a făcut un semn cu mâna către fereastră. Băieţaşul s-a speriat şi s-a dat jos de pe scaun şi i s-a părut că la geam bate din aripi o pasăre mare.

Neste dag ble det klar frost — og så kom våren, solen skinte, det grønne tittet frem, svalene bygde rede, vinduene kom opp, og de små barna satt igjen i deres lille have høyt oppe i takrennen over alle etasjene.

A doua zi a fost senin şi ger. Şi după aceea n-a mai trecut mult şi a venit primăvara; era cald, copacii au început să înverzească, rândunelele au sosit şi şi-au făcut cuiburi, fereastra era mereu deschisă şi copiii şedeau iar în grădiniţa lor de pe streaşină.

Rosene blomstret den sommeren så makeløst. Den lille piken hadde lært en salme, og i den stod det om roser. Og ved de rosene tenkte hun på sine egne, og hun sang den for den lille gutten, og han sang den med:

Trandafirii au înflorit. Fetiţa învăţase un cântec în care era vorba de trandafiri şi când îl cânta, ea se gândea la trandafirii ei şi l-a învăţat şi pe băieţaş şi cântau acuma amândoi:

«Rosene vokser i dale,
Der får vi Barn-Jesus i tale!»

Ce frumoşi sunt trandafirii
Şi cad pradă ofilirii!
Traiul nostru e mai bun,
Că-nflorim şi la Crăciun!

Og de små holdt hverandre i hendene, kysset rosene og så inn i Guds klare solskinn og talte til det som om Jesusbarnet var der.

Şi copiii se ţineau de mână, sărutau trandafirii şi se uitau la cerul senin:

Hvilke deilige sommerdager det var, hvor velsignet det var å være ute ved de friske rosentrærne som aldri syntes å ville holde opp med å blomstre.

„ce frumos e vara când trandafirii înfloresc!”

Kay og Gerda satt og så i billedboken med dyr og fugler. Da var det — klokken slo akkurat fem på det store kirketårnet — at Kay sa: «Au! Det stakk meg i hjertet! Og nå fikk jeg noe inn i øyet!»

Karl şi Gretchen se uitau într-o carte cu animale şi păsări; ceasul de la biserică tocmai bătea cinci, când deodată băieţaşul spuse:
— Au! M-a lovit ceva în piept! Şi mi-a intrat ceva în ochi!

Den lille piken tok ham om halsen. Han blunket med øynene. Nei, det var ikke noe å se.

Fetiţa l-a luat de după gât, el tot clipea din ochi; dar în ochi nu se vedea nimic.

«Jeg tror det er borte!» sa han, men borte var det ikke.

— Mi se pare că s-a dus, a spus el. Dar nu se dusese nimic.

Det var nettopp et av disse glasskornene som sprang fra speilet, trollspeilet. Vi husker det nok, det fæle glasset som gjorde at alt stort og godt som avspeilet seg i det ble smått og heslig, men det onde og slette trådte ordentlig frem, og hver feil ved en ting kunne en straks merke.

Era un ciob mărunt din oglinda cea fermecată care schimonosea şi urâţea tot ce era frumos şi bun, iar tot ce era rău şi urât se oglindea în ea pe de-a-ntregul, aşa cum era, şi orice cusur ieşea la iveală.

Den stakkars Kay han hadde også fått et korn like inn i hjertet. Det ville snart bli som en isklump.

Bietului Karl îi intrase în inimă un ciob şi, în curând, inima lui avea să fie ca un bulgăre de gheaţă.

Nå gjorde det ikke vondt mere, men det var der.

Acuma nu-l mai durea, dar ciobul rămăsese în inimă.

«Hvorfor gråter du», spurte han, «slik at du ser stygg ut! Jeg feiler jo ikke noe! Fy!» ropte han med en gang. «Den rosen der er gnaget av en orm! Og se, den der er jo ganske skjev! Det er i grunnen noen ekle roser! De ligner på kassene de står i!» Og så støtte han med foten hardt imot kassen og rev de to rosene av.

— De ce plângi? a întrebat-o el pe fetiţă. Vai, ce urâtă eşti când plângi! N-am nimic, nu vezi? Phu! a strigat el deodată. Uite, trandafirul acela e mâncat de viermi şi celălalt de colo e strâmb şi boţit! Urâţi mai sunt trandafirii ăştia! Ca şi cutia în care stau!
Şi a dat cu piciorul în cutie şi a rupt un trandafir.

«Kay, hva gjør du?!» ropte den lille piken. Og da han så hennes forskrekkelse rev han enda en rose av og løp så inn gjennom sitt vindu, bort fra den velsignede lille Gerda.

Vai! Karl, ce faci? a strigat fetiţa şi când a văzut-o aşa de speriată, băieţaşul a mai rupt un trandafir şi a intrat în casă şi a lăsat-o pe Gretchen singură.

Når hun siden kom med billedboken, sa han at den var for småbarn, og fortalte bestemoren historier kom han hele tiden med et men. Kunne han komme til det, så gikk han bak etter henne, satte briller på og talte slik som henne. Det var ganske likt, og så lo folk av ham.

Când mai târziu ea a venit iar cu cartea cu poze, el a spus că asta-i pentru copiii de ţâţă. Când bunica spunea vreo poveste, el o tot întreba dacă-i adevărat. Pe urmă îşi punea ochelarii bunicii şi vorbea ca ea; o îngâna foarte bine şi toţi râdeau.

Han kunne snart tale og gå etter alle menneskene i hele gaten.

În scurtă vreme a ajuns să imite în vorbă şi în mişcări pe toţi vecinii.

Alt som var merkelig hos dem og ikke skjønt, det visste Kay å gjøre bak dem, og så sa folk: «Det er bestemt et utmerket hode han har den gutten!» Men det var det glasset han hadde fått i øyet, og det glasset som satt i hjertet, derfor var det han ertet selv den lille Gerda, som av hele sin sjel holdt av ham.

Imita mai cu seamă tot ce era urât şi caraghios la fiecare. Lumea zicea: „Băiatul e foarte deştept!” Dar asta era numai din pricina ciobului pe care-l avea în inimă şi tot din pricina asta o necăjea şi o strâmba şi pe Gretchen, care-l iubea din tot sufletul.

Hans leker ble nå ganske annerledes enn før, de var så forstandige: En vinterdag som sneflakene føk, kom han med et stort forstørrelsesglass, holdt sin blåe frakkeflik ut og lot sneflakene falle på den.

Jocurile lui erau acuma cu totul altfel decât fuseseră, erau jocuri chibzuite. Odată, iarna, pe când afară ningea, şi-a întins poala surtucului, ca să prindă câţiva fulgi, apoi a luat o lupă şi a spus fetiţei:

«Se nå i glasset, Gerda!» sa han, og hvert sneflak ble mye større og så ut som en prektig blomst eller en tikantet stjerne. Det var vakkert å se på.

— Ia uită-te prin sticla asta, Gretchen! Fetiţa s-a uitat. Fiecare fulg era mult mai mare şi semăna cu o floare sau cu o stea în şase colţuri, era foarte frumos.

«Ser du, hvor kunstnerisk!» sa Kay. «Det er mye mer interessant enn med de virkelige blomstene! Og det er ikke en eneste feil med dem, de er ganske korrekte, når de bare ikke smelter!»

— Vezi ce meşteşugiţi sunt, a spus Karl. Sunt mai frumoşi decât florile adevărate şi nu-i nici o greşeală în ei, sunt făcuţi cu o potriveală anumită; păcat numai că se topesc!

Litt etter kom Kay med store hansker og sin kjelke på ryggen, han ropte Gerda like inn i ørene: «Jeg har fått lov å kjøre på den store plassen hvor de andre leker!» Og avsted dro han.

Peste vreo câteva zile, Karl a venit cu o săniuţă în spate şi cu mănuşi groase în mână şi i-a spus Gretei:
— Mi-au dat voie să mă dau cu săniuţa în piaţă, unde se dau şi ceilalţi băieţi.

Der borte på plassen bandt de modigste guttene tidt kjelkene sine fast i bondemannens vogn, og så kjørte de et stykke med. Det gikk ganske godt.

În piaţă, băieţii îşi prindeau uneori săniuţa de câte o căruţă şi se duceau aşa o bucată de drum. Era minunat.

Mens de lekte som best kom det en stor slede. Den var helt hvitmalt, og det satt en i den, innsvøpt i en lodden hvit pels med hvit lodden lue. Sleden kjørte to ganger rundt plassen, og Kay fikk kastet frem sin lille kjelke, bundet seg fast i den, og nå kjørte han med.

De data asta a trecut pe acolo şi o sanie mare, vopsită cu alb, şi în sanie şedea cineva înfăşurat într-o blană albă şi cu o căciuliţă albă pe cap. Sania a făcut de două ori înconjurul pieţei şi Karl, când a văzut că vine iar, şi-a prins repede săniuţa de ea şi a pornit în urma ei.

Det gikk raskere og raskere like inn i nærmeste gate. Den som kjørte dreide hodet og nikket så vennlig til Kay, det var som om de kjente hverandre. Hver gang Kay ville løsne sin lille slede nikket personen igjen, og så ble Kay sittende. De kjørte like ut av byens port.

Sania cea mare aluneca tot mai repede şi mai repede şi a cotit într-o uliţă alăturată. Vizitiul întorcea din când în când capul şi-i făcea semn prieteneşte lui Karl, parcă l-ar fi cunoscut, şi ori de câte ori băiatul voia să-şi desprindă săniuţa, cel care stătea în sanie făcea din cap şi Karl rămânea aşa cum era. Au ajuns la barieră şi au ieşit din oraş.

Da begynte sneen å velte såpass ned at den lille gutten ikke kunne se en hånd for seg, men han fór avsted. Da slapp han straks snoren for å komme løs fra den store sleden, men det hjalp ikke, hans lille kjøretøy hang fast, og det gikk med vindens fart.

Ninsoarea s-a înteţit aşa de tare încât, de deasă ce era, băieţaşul nu-şi mai vedea nici mâinile. Sania mergea tot mai repede. Karl a vrut iar să se desprindă de sania cea mare, dar n-a izbutit; săniuţa alerga ca vântul.

Da ropte han ganske høyt, men ingen hørte ham, og sneen føk og sleden fløy avsted. Imellom kom et hopp, det var som om han fór over grøfter og gjerder.

A început să strige, dar nimeni nu-l auzea; ningea mereu şi sania aluneca tot mai iute. Deodată a simţit o hurducătură, de parcă ar fi trecut peste şanţuri şi garduri.

Han var ganske forskrekket, han ville lese sin Fader Vår, men han kunne kun huske den store gangetabellen.

Karl s-a speriat cumplit şi a încercat să spună o rugăciune în gând, dar degeaba, nu-şi mai aducea aminte decât tabla înmulţirii.

Snefnuggene ble større og større, til slutt så de ut som store hvite høns. Med ett sprang de til side, den store sleden stoppet, og den personen som kjørte i den reiste seg opp. Pelsen og luen var av bare sne. En dame var det, så høy og rak, så skinnende hvit, det var Snedronningen.

Fulgii cădeau tot mai mari şi mai mari, până au ajuns cât nişte găini albe; au sărit deodată într-o parte, sania cea mare s-a oprit şi cel care o mâna s-a ridicat. Blana şi căciula erau de omăt; în faţa lui Karl stătea acum o cucoană înaltă şi mlădioasă, strălucitor de albă; era Crăiasa Zăpezii.

«Vi har kommet raskt frem!» sa hun. «Men det er kaldt! Kryp inn i min bjørnepels!» Og hun satte ham i sleden hos seg, og slo pelsen om ham, det var som om han sank i en snefonn.

— Am mers bine! a spus ea. Dar mi se pare că ţi-i frig. Ia vino aici, în blana mea de urs!
L-a luat şi l-a pus lângă ea în sanie, l-a învelit cu blana şi lui i s-a părut deodată că îl aruncă în mijlocul viscolului.

«Fryser du ennå?» spurte hun, og så kysset hun ham på pannen.

— Tot ţi-i frig?, l-a întrebat ea şi l-a sărutat pe frunte.

Uh! Det var kaldere enn is, det gikk ham like inn i hans hjerte, det var jo allerede halvt en isklump. Det var som om han skulle dø — men kun et øyeblikk, så gjorde det bare godt. Han merket ikke mere til kulden rundt om.

Sărutarea era mai rece decât gheaţa şi îl săgeta până în inimă, şi doar inima lui era pe jumătate un bulgăr de gheaţă. O clipă a crezut că moare, dar numai o clipă, fiindcă îndată după aceea i-a fost iar bine şi n-a mai simţit frigul.

«Min kjelke! Glem ikke min kjelke!» Det husket han først på, og den ble bundet på en av de hvite hønsene, og den fløy bak etter med kjelken på ryggen.

— Săniuţa mea! Săniuţa mea! Să n-o uitaţi!
La asta s-a gândit mai întâi şi una din găinile cele albe a luat săniuţa în spate şi a pornit în zbor după ei.

Snedronningen kysset Kay enda en gang, og da hadde han glemt lille Gerda og bestemor og alle dem der hjemme.

Crăiasa Zăpezii l-a mai sărutat o dată pe Karl şi el a uitat de Gretchen, de bunică-sa şi de toţi cei de-acasă.

«Nå får du ikke flere kyss!» sa hun. «For da kysser jeg deg i hjel!»

— De-acuma nu te mai sărut, a spus ea. Că dacă te mai sărut — mori.

Kay så på henne, hun var så vakker, et klokere, vakrere ansikt kunne han ikke tenke seg. Nå syntes hun ikke å være av is, som den gangen hun satt utenfor vinduet og vinket til ham.

Karl s-a uitat la ea; era foarte frumoasă, o faţă mai cuminte şi mai drăgălaşă nici nu se putea închipui. Acuma nu i se mai părea de zăpadă, ca atunci când o văzuse la fereastră şi ea îi făcuse semn.

For hans øyne var hun fullkommen, han følte seg slett ikke redd. Han fortalte henne at han kunne hoderegning, og det med brøk, landenes kvadratmil og «hvor mange innbyggere», og hun smilte alltid. Da syntes han det ikke var nok det han visste, og han så opp i det store store luftrommet, og hun fløy med ham, fløy høyt opp på den sorte skyen, og stormen suste og bruste, det var som om den sang gamle viser.

Nu-i era frică de dânsa. A început să-i spuie că el ştie să facă socoteli în gând, chiar cu fracţii, că ştie ce întindere şi câţi locuitori are ţara şi ea zâmbea şi nu zicea nimic. Şi deodată băiatului i s-a părut că ce ştie el nu-i destul şi s-a uitat în văzduhul larg şi înalt şi atunci ea a zburat cu el sus de tot până în norii cei vineţii, şi vijelia vuia şi şuiera, şi în vuietul ei parcă se auzeau cântece străvechi.

De fløy over skoger og sjøer, over hav og land. Nedenunder suste den kalde blest, ulvene hylte, sneen gnistret. Hen over den fløy de sorte skrikende kråkene, men ovenfor skinte månen så stor og klar, og den så Kay på den lange, lange vinternatt. Om dagen sov han ved snedronningens føtter.

Şi au trecut în zbor peste păduri şi peste ape, peste mări şi peste ţări; dedesubtul lor vâjâia crivăţul, urlau lupii, sclipea zăpada; deasupra lor zburau ciori negre care croncăneau prelung şi sus de tot era luna mare şi luminoasă, şi o noapte întreagă Karl s-a uitat la lună şi în zorii zilei a adormit la picioarele Crăiesei Zăpezii.

Tredje historie. Blomsterhaven hos konen som kunne trolldom.

A treia povestire. Grădina femeii care ştia să facă farmece

Men hvordan hadde den lille Gerda det, da Kay ikke kom mere?

Ce s-a întâmplat oare cu Gretchen când Karl nu s-a mai întors?

Hvor var han da? — Ingen visste det, ingen kunne fortelle noe. Guttene fortalte kun at de hadde sett ham binde sin lille kjelke til en prektig stor slede som kjørte inn i gaten og ut av byens port.

Unde s-o fi dus Karl? Nimeni nu ştia. Băieţii atâta ştiau că îşi legase săniuţa de o sanie mare, albă, şi sania aceea s-a dus către bariera oraşului.

Ingen visste hvor han var, og mange tårer fløt. Den lille Gerda gråt så dypt og lenge. — Så sa de at han var død, at han hadde sunket i elven som rant tett ved byen. O, det var i sannhet lange, mørke vinterdager.

Nimeni nu ştia unde-i şi cei de-acasă plângeau după el şi Gretchen plângea mai tare decât toţi; toţi credeau că a murit, că s-a înecat în râul de la marginea oraşului. A fost o iarnă lungă şi tristă.

Nå kom våren med varmere solskinn.

Şi, în sfârşit, a sosit primăvara, cu raze calde de soare.

«Kay er død og borte!» sa den lille Gerda.

— Karl a murit, spunea Gretchen.

«Det tror jeg ikke!» sa solskinnet.

— Noi nu credem c-a murit, au spus razele de soare.

«Han er død og borte!» sa hun til svalene.

— A murit, a spus ea rândunelelor.

«Det tror jeg ikke!» svarte de, og til sist trodde den lille Gerda det heller ikke.

— Nu credem că a murit! au zis ele, şi de la o vreme nici Gretchen n-a mai crezut. Într-o dimineaţă ea s-a gândit:

«Jeg skal ta på mine nye røde sko», sa hun en morgenstund, «dem Kay aldri har sett, og så vil jeg gå ned til elven og spørre den ut!»

— Am să-mi pun pantofii cei noi, roşii, pe care Karl încă nu i-a văzut, şi am să mă duc la râu să-l întreb dacă ştie ceva de dânsul.

Og det var ganske tidlig. Hun kysset den gamle bestemoren som sov, tok de røde skoene på og gikk helt alene ut av porten til elven.

Era devreme de tot. Gretchen a sărutat-o pe bunică-sa care mai dormea, şi-a pus pantofiorii cei roşii şi s-a dus singurică la râu şi l-a întrebat:

«Er det sant at du har tatt min lille lekebror? Jeg skal gi deg mine røde sko dersom du vil gi ham til meg igjen!»

— E adevărat că mi-ai luat prietenul cu care mă jucam? Uite, îţi dau pantofii mei cei roşii, numai să mi-l dai înapoi pe Karl.

Og bølgene, syntes hun, nikket så underlig. Da tok hun sine røde sko, det kjæreste hun hadde, og kastet dem begge to ut i elva, men de falt tett inne ved bredden, og de små bølgene bar dem straks i land til henne. Det var som om elva ikke ville ta det kjæreste hun hadde, da den jo ikke hadde den lille Kay.

Valurile făceau parcă nişte semne ciudate. Şi Gretchen şi-a scos pantofii la care ţinea mai mult decât la orice şi i-a aruncat în apă; pantofii însă au căzut prea aproape şi valurile i-au adus la mal. Ai fi zis că râul nu voia să ia ce-avea ea mai scump, deoarece Karl nu era la el.

Men hun trodde nå at hun ikke kastet skoene langt nok ut, og så krøp hun opp i en båt som lå i sivene. Hun gikk helt ut i den ytterste enden og kastet skoene. Men båten var ikke bundet fast, og ved den bevegelsen hun gjorde, gled den fra land.

Gretchen a crezut că n-a aruncat pantofiorii destul de departe şi atunci s-a suit într-o luntre care era legată în păpuriş, s-a dus până la capătul ei şi a aruncat pantofii în apă. Luntrea însă nu era legată bine şi, când fetiţa s-a repezit să arunce pantofii, s-a desprins de ţărm şi a pornit pe apă.

Hun merket det og skyndte seg for å komme bort, men før hun nådde tilbake var båten over en alen ute, og nå gled den hurtig avsted.

Gretchen, când a văzut aşa, a vrut să se întoarcă şi să sară pe mal, dar luntrea acuma ajunsese departe şi pornise pe râu în jos.

Da ble den lille Gerda ganske forskrekket og gav seg til å gråte, men ingen hørte henne utenom gråspurvene, og de kunne ikke bære henne i land, men de fløy langs bredden og sang, likesom for å trøste henne: «Her er vi! Her er vi!»

Gretchen s-a speriat şi a început să plângă, dar cine s-o audă decât vrăbiile, dar vrăbiile nu puteau s-o tragă la ţărm, şi atunci, ce să facă şi ele, zburau de-a lungul malului şi ciripeau vrând parcă s-o mângâie: „Uite-aici suntem, aici, aici!”

Båten drev med strømmen. Den lille Gerda satt ganske stille i bare strømpene. Hennes små røde sko fløt bak etter, men de kunne ikke nå båten, den tok sterkere fart.

Luntrea mergea repede la vale; Gretchen era numai în ciorapi; pantofii ei cei roşii veneau pe apă după luntre, dar nu puteau s-o ajungă, fiindcă luntrea mergea mai iute.

Nydelig var det på begge bredder, deilige blomster, gamle trær og skrenter med får og kuer, men ikke et menneske å se.

Frumos era pe maluri, flori mândre, copaci bătrâni şi păşuni cu oi şi vaci, dar nici ţipenie de om!

«Kanskje bærer elven meg hen til lille Kay», tenkte Gerda, og så ble hun i bedre humør, reiste seg opp og så i mange timer på de vakre grønne breddene.

— Poate că râul mă duce la Karl, se gândea Gretchen şi gândindu-se aşa i-a mai venit inima la loc.
S-a ridicat şi a început să se uite la malurile verzi.

Så kom hun til en stor kirsebærhave hvor det var et lite hus med underlige røde og blåe vinduer, forresten var det stråtak, og utenfor to tresoldater som viste våpen til dem som seilte forbi.

A mers ea cât a mers şi a ajuns cu luntrea la o livadă de cireşi şi în mijlocul livezii era o căsuţă cu ferestre roşii şi albastre. Căsuţa era acoperită cu paie şi la uşă stăteau doi soldaţi de lemn cu puşca la umăr.

Gerda ropte på dem, hun trodde at de var levende, men de svarte naturligvis ikke. Hun kom ganske nær dem, elven drev båten like inn imot land.

Gretchen a strigat la ei; credea că-s vii; dar ei, bineînţeles, n-au răspuns nimic. Luntrea s-a apropiat de ţărm; râul o împingea într-acolo.

Gerda ropte enda høyere, og så kom en gammel gammel kone ut av huset som støttet seg på en krokkjepp. Hun hadde en stor solhatt på, og den var bemalt med de vakreste blomster.

Gretchen a strigat mai tare şi atunci a ieşit o babă, sprijinindu-se într-o cârjă. Avea o pălărie mare de soare zugrăvită cu flori.

«Du stakkars barn!» sa den gamle konen. «Hvordan er du dog kommet ut på den store, sterke strømmen, og drevet lang ut i den vide verden?!» Og så gikk den gamle konen helt ut i vannet, slo sin krokkjepp fast i båten, trakk den i land, og løftet den lille Gerda ut.

— Sărăcuţa de tine! a spus baba. Cum ai nimerit tu în luntre şi ai pornit singură pe apă, în lumea largă? Şi baba a venit la marginea apei, a apucat luntrea cu cârja, a tras-o la mal şi a scos-o din luntre pe Gretchen.

Og Gerda var glad for å komme på det tørre, men dog litt redd for den fremmede gamle konen.

Fetiţa era veselă că a ajuns iar pe uscat, dar se şi temea puţintel de babă.

«Kom dog og fortell meg hvem du er, og hvordan du har kommet hit!» sa hun.

Aceasta a zis:
— Şi acuma spune-mi şi mie cine eşti şi de unde vii?